FORSVARSFAGLIG TIDSSKRIFT UTGITT AV FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT. Kampen om. sannheten

Transkript

1 FORSVARSFAGLIG TIDSSKRIFT UTGITT AV FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT Kampen om sannheten Nr. 02 June 2014

2 02/2014 Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark Av Henning André Søgaard og Janne Merete Hagen I dagens kriger og konflikter er informasjonsdomenet blitt en avgjørende kamparena. Er Forsvaret godt nok rustet til å møte utfordringene og mulighetene dette innebærer? I dette FFI-fokus ser vi nærmere på hvordan Nato-funksjonen strategisk kommunikasjon kan være et effektivt virkemiddel for Forsvaret i en ny tid. Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) fra 2007 slo fast at dagens kriger blir avgjort i det kognitive domenet det vil si hvordan folk oppfatter hvem som vinner og taper. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har pekt på at statens framstilling av og begrunnelse for sin handlemåte, eller kampen om narrativet, er blitt en egen, selvstendig operasjonslinje i dagens kriger og konflikter. Mens det tidligere var myndighetene som hadde monopol på å definere «sannheten», har digitale tjenester, eksempelvis sosiale medier, fundamentalt endret og demokratisert denne prosessen. Mer enn presse og informasjon I dette nye informasjonslandskapet vil strategisk kommunikasjon, eller stratkom, kunne spille en nøkkelrolle. Ved Natos 60-årsmarkering i Strasbourg 4. april 2009 fastslo stats- og regjeringssjefene følgende: «Strategic communications are an integral part of our efforts to achieve the Alliance s political and military objectives». Natos definisjon av stratkom beskriver de analytiske prosessene bak ulike aktiviteter og kapabiliteter som skal understøtte alliansens mål: the coordinated and appropriate use of NATO communication activities and capabilities inkludert Public Diplomacy, Public Affairs (PA), Military Public Affairs, Information Operations (Info Ops) and Psychological Operations (PSYOPS), as appropriate in support of Alliance policies, operations and activities, and in order to advance NATO s aims (NATO, 2012) Den norske definisjonen fra 2013 er i hovedsak inspirert av Natos forståelse: Strategisk kommunikasjon er i militær sammenheng en koordinerende funksjon som omfatter alle fagdisipliner innenfor det såkalte kognitive domenet. Strategisk kommunikasjon beskriver også den samlede innsats av tiltak rettet mot målgrupper for å nå spesifikke strategiske eller politiske målsettinger, og spenner fra politisk nivå og helt ut i organisasjonens utøvende ledd (Forsvaret 2013). Stratkom på strategisk nivå favner altså betydelig bredere enn tradisjonell presseog informasjonsvirksomhet (P&I), og inkluderer militære informasjonsoperasjoner og informasjonsvirksomhet rettet mot egen befolkning, verdenspressen og allierte, samt diplomatiske verktøy (MoD 2012). Eller, sagt på en annen måte, stratkom er mer «strategi» enn «kommunikasjon», og handler mer om hvordan 2 Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark

3 02/2014 Protest. En aktivist tenner på bildekk før sammenstøt mellom pro-russiske borgerverngrupper og ukrainske politistyrker. ord og handlinger skal bli oppfattet, enn hva som faktisk blir sagt og gjort. Det digitale rom og internettet utgjør en sentral plattform for aktivitetene i disse definisjonene. Den tidligere omtalte demokratiseringen av informasjonskampen har definitivt sine positive sider fordi den sikrer en bredere medvirkning, Men når digital infrastruktur og tjenesteproduksjon blir utsatt for angrep, vil det også kunne påvirke befolkningens tilgang til informasjon, basisvarer og viktige tjenester. Det øker vår sårbarhet i et bredt og mer sammensatt trusselbilde, ikke minst i et gjennomdigitalisert samfunn som det Norge er i ferd med å bli. De nye truslene kan omfatte krigføring mot kommunikasjonsinfrastruktur, cyberangrep mot nasjonale datasystemer og psykologiske virkemidler som villedning gjennom bruk av både tradisjonelle og sosiale medier - eventuelt i kombinasjon med fysiske angrep. Målet vil kunne være påvirkning av utvalgte personer og grupper gjennom desinformasjon, undergraving og manipulasjon. Ukraina-konflikten er et eksempel på hvordan disse virkemidlene kan brukes i kombinasjon. På Krim bidro først «uidentifiserte» spesialstyrker og mobilisering av prorussiske borgervernsgrupper til usikkerhet og uroligheter i den russiske delen av befolkningen. I tillegg ble ukrainske kommunikasjonskanaler utsatt for systematiske cyberangrep hvor hensikten var å forstyrre kommunikasjonsmulighetene til utvalgte målgrupper. Parallelt med at Krimhalvøyas kommunikasjon med omverdenen ble avskåret, mobiliserte russiske myndigheter en omfattende informasjonskampanje hvor beskyttelse av russiske minoriteter utgjorde kjernebudskapet. Dette illustrerer hvordan informasjonsdomenet er blitt en nøkkel til det Nupi-forskerne Karsten Friis og Erik Reichborn-Kjennerud i Dagsavisen 18. mars betegner som en ny form for militærmakt. Det viser også hvordan et strategisk narrativ og evnen til å kommunisere det kan være avgjørende for å få overtaket i en konflikt. Der det tidligere var ikke-kinetiske maktmidler som skulle understøtte det kinetiske, så er situasjonen i dag langt på vei den motsatte; aktiviteter i det kognitive domenet er blitt avgjørende for å lykkes i militære oppdrag. David Betz ved King s College i Storbritannia mener at de strategiske nederlagene i Irak og Afghanistan var direkte resultater nettopp av feilslått kommunikasjon, ytterligere forsterket Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark 3

4 Tilgjengelig. Daværende viseadmiral og sjef ved Forsvarets operative hovedkvarter, Haakon Bruun-Hanssen, blir intervjuet av TV2 under Cold Response Åpenhet og tilgjengelighet for media er blitt en kritisk suksessfaktor for Forsvarets omdømme. Kampen om sannheten. En ung kvinne oppdaterer sin status på Facebook. Nettstedet er fremdeles det mest brukte i Norge, og dermed en betydningsfull arena for opinionsdanning.

5

6 02/2014 gjennom tvetydige strategiske narrativer (Betz, 2011). Men effekten av et narrativ vil også være avhengig av hvor hurtig narrativet blir kommunisert og kommer inn i nyhetshjulet (Bøe-Hansen 2010). Jo raskere dette skjer, jo sterkere vil kontrollen over et budskap kunne være. Tilsvarende vil sjansen for at nyhetsmedier, grunnet mangel på informasjon, blåser hendelsen ut av sine proporsjoner, være betydelig mindre. Et vellykket eksempel på dette så vi høsten Da kunne Dagbladet «avsløre», takket være dokumenter lekket via National Security Agency (NSA)-avhopperen Edward Snowden, at 33 millioner mobilsamtaler var blitt avlyttet i Norge i løpet av en måned. Det ble raskt innkalt til pressekonferanse hvor E-tjenesten presiserte at «overvåkingen» var koplet til militære operasjoner i utlandet. Det raske dementiet forhindret trolig at inntrykket om overvåking av egne borgere festet seg i Norge, slik det har gjort i USA. Men selv om det digitale informasjonskappløpet forutsetter rask formidling, er det vel så viktig at informasjonen som formidles er verifiserbar og korrekt. Det forutsetter at prosedyrer, systemer og rutiner er på plass for rask verifisering av informasjonen som skal ut. 22. juli 2011 var en påminnelse om hvor hardt påtrykket fra media kan være i en krisesituasjon, og hva som kan skje dersom myndighetene ikke kommer på banen med det samme. Ifølge Geelmuyden.Kieses evalueringsrapport (Time, 2012), maktet verken systemer eller rutiner å håndtere medietrykket den ettermiddagen. Dermed oppstod et vakuum med en flom av vitner og egenobservasjoner, der man ikke fikk den nødvendige kontakten med politiet for bekreftelser/avkreftelser. Jon Gangdal og Gunnar Angeltveit peker på at kriser ofte blir forsterket når den som rammes mangler evne, kapasitet eller kunnskap til å håndtere kommunikasjon med omgivelsen. Da kan selv mindre alvorlige hendelser føre til alvorlige omdømmeproblemer, noe som igjen kan svekke tilliten til myndighetene (Gangdal og Angeltveit, 2013). Og nettopp tillit vil være en nøkkel for å opprettholde befolkningens støtte ved kriser og få befolkningen til å følge myndighetenes råd. En slik tillit forutsetter et narrativ som er sannferdig og troverdig i alle målgrupper. Motstridende narrativer fra ulike myndighetspersoner vil lett skape grobunn for mistanke om tilsløring eller intern uenighet, som igjen kan skape mistro til kjernebudskapet. Men samtidig vil krav om hurtighet i en militær operasjon måtte balanseres med utfordringer knyttet til operasjonell sikkerhet. På spørsmål om hurtighet eller troverdighet er viktigst, er svaret derfor ikke enten eller, men både og. Behov for analyseverktøy FFIs forskning har avdekket at vurderinger av hvilke effekter handlinger vil kunne ha i det kognitive domenet, ofte blir gjort på bakgrunn av skjønn. I praksis innebærer dette at enkeltpersoner vil kunne gi råd, utelukkende basert på vedkommendes egne erfaringer og oppfatninger der og da. Selv om kompetente fagfolk utvilsomt vil kunne gi gode råd, anbefaler Nato likevel en mer strategisk tilnærming for å kunne forutsi virkning og effekt, samt å vurdere uønskete konsekvenser. Nato skisserer noen slike analyseverktøy i Comprehensive Operations Planning Directive (COPD), rammeverket for forsvarsalliansens operasjonsplanlegging. Her blir det blant annet pekt det på at både system-, målgruppe og risikoanalyser er vesentlige forutsetninger for å lykkes i en militær operasjon. Strategisk tenking i denne sammenheng innebærer en kalkulering av motstanderens neste trekk i informasjonsdomenet. I et stratkom-perspektiv vil også et gjennomtenkt kjernebudskap og solid kunnskap om relevante målgrupper på ulike nivå være sentralt. Jo flere målgrupper, jo vanskeligere blir det å holde et narrativ konsistent over tid. Desto viktigere vil det da være at en rød tråd preger budskapet som formidles fra politisk nivå og ned til nederste taktiske nivå i Forsvaret og at dette underbygges gjennom handlinger. I en «out of area» -Nato-operasjon vil primærmålgruppen typisk være egen befolkning, inkludert journalister og andre opinionsformere. Sekundærmålgruppen vil bestå av verdenssamfunnet, med våre allierte og ikke minst lokalbefolkningen i operasjonsområdet. I tillegg kommer de interne målgruppene i hjemlandet, herunder annet militært personell når de stridende kommer hjem (Bjerg Jensen, 2014). En tredje faktor er at budskapet må formidles til målgruppene via kanaler som har størst mulighet for å gi tilsiktet effekt. Også her er det en vesentlig forskjell mellom strategisk kommunikasjon og tradisjonell presse- og informasjonsvirksomhet, fordi et kjernebudskap også kan formidles via andre kanaler enn de «mediale», for eksempel gjennom diplomati, økonomisk politikk eller kinetiske militære handlinger. Hvilken kanal som blir valgt, vil avhenge av situasjonen og hva som er hensiktsmessig der og da. En utfordring med internettet er at et skriftlig eller visuelt budskap lett kan distribueres til andre enn målgruppen. Professor Steve Corman peker på at dagens digitale medielandskap har gjort det ekstremt krevende å treffe kun noen utvalgte målgruppene. Siden informasjon kan spres så raskt, og i samme monn blir gjenstand for så mange vridninger og fortolkninger utenfor avsenders kontroll, vil dialog med publikum være avgjørende for å kunne oppnå ønsket effekt. For Forsvarets del stiller dette krav til at responsen på og mottakelsen av «narrativet» følges nøye, eksempelvis på nettet og i sosiale medier, for slik å kunne respondere hurtig med nye virkemidler dersom det blir nødvendig. Det kan være vanskelig å forene med statlige hierarki og beslutningssystemer, spesielt ved kriser. Men nettopp ved kriser, når tiden er knapp og presset voldsomt, vil enkle verktøy for risiko- og konsekvensanalyser av mulige strategier og handlingsopsjoner være av ekstra stor betydning. Tverrdepartementalt samarbeid Strategisk kommunikasjon i en militær kontekst angår ikke bare Forsvaret; en sikkerhetspolitisk konflikt eller krise på norsk territorium vil også kreve mobilisering av det tverrdepartementale samarbeidet som ligger til grunn for Totalforsvaret. Dermed vil en forutsetning for maksimal effekt være en forankring av strategisk kommunikasjon på tvers av ansvarsområder. En formalisert modell for en slik forankring finnes i Storbritannia, hvor National Security Council (NSC), under ledelse av statsminister David Cameron, har definert strategisk kommunikasjon som «the systematic and co-ordinated use of all means of communication to deliver UK national security objectives by influencing the attitudes and behaviours of individuals, groups and states (CDCD Strategic Communication: The Defence Contribution, Joint Doctrine Note 1, 2011). Her er det altså NSC som, på sine ukentlige møter, skal definere det overordnete narrativet, de strategiske målene og andre føringer, samt sikre synkronisering av kommunikasjon på tvers av myndighetsinstansene. Disse blir så distribuert nedover i 6 Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark

7 02/2014 Tverrdepartementalt samarbeid. Storbritannias statsminister David Cameron leder National Security Council, som blant annet skal sikre synkronisering av budskap og kommunikasjon på tvers av myndighetsinstanser. Ute av kontroll. Skjermdump fra Twitter. New York-politiets oppfordring om å legge ut bilder av politifolk i hyggelig omgang med innbyggerne gikk ikke akkurat slik de hadde planlagt. Eksemplet viser hvordan bruk av sosiale medier kan gi utilsiktete konsekvenser. Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark 7

8 Internettfrihet Si hva du gjør. Gjør hva du sier. Samtidig som daværende utenriksminister Hillary Clinton foreleste om full frihet og universell tilgang til internettet, demonstrerte folk over hele verden til støtte for National Security Agency (NSA)-avhopperen Edward Snowden. Han er siktet for å ha lekket hemmelige opplysninger på internettet. 8 Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark Ytringsfrihet

9 systemet for implementering med det overordnete mål om å fremme britiske sikkerhetsinteresser. Under Libya-konflikten i 2011 ble denne strukturen tatt i bruk for første gang. Da nedsatte den britiske regjeringen et Libya Communications Team (LCT) og en Cross Government Strategic Communication Synchronisation Group (SCSG). Mens LCT var fysisk plassert ved statsministerens kontor i 10 Downing Street, var den tverrsektorielle SCSG lokalisert i Forsvarsdepartementet, for å sikre konsistens i budskap og tilnærming på tvers av myndighetsinstansene. En av SCSGs hovedoppgaver var å identifisere ulike målgrupper, og hvilke budskap som skulle formidles til disse, blant annet i henhold til Natos doktriner som beskrevet over. Gruppen hadde også tilgang til Natos operative kontrollsenter og kunne derfor løpende være med å forme Natos strategiske kommunikasjon. I følge Rikke Bjerg Jensen var denne organiseringen en helt sentral drivkraft bak det transnasjonale strategiske narrativet i Libya-operasjonen (Bjerg Jensen, 2014). Det kan selvsagt diskuteres hvor vellykket denne strategien var mangt er blitt sagt om målet og det underbyggende narrativet om beskyttelse av sivile som gradvis utviklet seg til et narrativ om regimeskifte. Eksemplet viser likevel hvordan strategisk kommunikasjon er på god vei inn i militær operasjonsplanlegging. Mens Storbritannia har en permanent institusjonelt forankret ordning som sikrer kontinuitet, har Norge en ad-hoc organisering i form av utpeking av lederdepartement og et kriseråd som trer i kraft ved behov. Så langt har et nytt beredskapselement ved Statsministerens kontor ikke bidratt vesentlig til å endre dette bildet. Resultater fra FFIs forskning har imidlertid avdekket at det er et behov, også i Norge, for mer formalisert tverrdepartementalt samarbeid og koordinering når det gjelder strategisk kommunikasjon (Søgaard og Hagen, 2013). Behovene Forsvaret selv har pekt på inkluderer en tydeligere arbeidsdeling og arbeidsflyt som også omfatter budskapsharmonisering. Strategisk kommunikasjons sterke kopling til politisk nivå understøtter dessuten behovet for at stratkom har en tydelige politisk forankring, slik som i den britiske modellen. Stratkom som tillitsskapende tiltak En sikkerhetspolitisk krise med fare for militær maktbruk vil innebære store kommunikasjonsmessige utfordringer. For Norge kan dette bli særlig aktuelt i et Nordområdeperspektiv, hvor flere mektige aktører har økende interesser. Ved hendelser i dette området vil det være ekstra viktig å unngå et «say-do»-gap, det vil si å sørge for samsvar mellom hva norske myndigheter sier og hva deres handlinger kommuniserer. Samtidig må handlingene understøttes av et troverdig narrativ som forklarer hvorfor. Et negativt narrativ, definert av en fiende, vil lett kunne sette handlingen i et ufordelaktig lys og på den måten resulterer i utilsiktete negative effekter. Ord og handling vil derfor være like viktige forutsetninger for å oppnå ønsket effekt av strategisk kommunikasjon. Et eksempel som illustrerer dette er den såkalte Elektron-saken, om den russiske tråleren Elektron som i oktober 2005 stakk av fra den norske kystvakten (KV) med to norske fiskeriinspektører om bord. De norske KV-skipene fulgte etter den russiske tråleren - en forfølgelse som ble kringkastet for en hel verden. Men ved grensen til russisk farvann opphørte forfølgelsen. Mangt er sagt og skrevet om omstendighetene og mulige årsaker til dette hendelsesforløpet (se for eksempel Fermann og Inderberg 2013). Men til syvende og sist kommuniserte handlingen at norske myndigheter ikke ønsket å rettsforfølge et russisk fiskefartøy på russisk jord. Det signaliserte respekt for den russiske territorialgrensen, noe som bidro til å ivareta Russlands prestisje og unngå uheldige etterspill. I stedet ble situasjonen løst ved at russiske myndigheter besørget at de norske inspektørene ble overlevert til et norsk KV-fartøy, mens Elektron-kapteinen ble siktet for ulovlig frihetsberøvelse og brudd på fiskeribestemmelsene i sitt hjemland. På den måten ble også Norges (og Russlands) omdømme ivaretatt, og det konstruktive forholdet mellom de to naboene kunne videreføres uten vesentlige riper i lakken. I tillegg til å illustrere betydning av samsvar mellom ord og handling, er Elektronsaken også et eksempel på at Nordområdene er av strategisk interesse for flere enn Norge. Norske myndigheters ord og handlinger om området vil derfor bli fulgt nøye i årene framover. Hvilket budskap vil eksempelvis flere militærøvelser i nord kommunisere? I antologien «Mellom krig og fred» (2013) argumenteres det også for at politiets bistandsinstruks har ført til en lavere terskel for Forsvarets involvering i sivile kriser, noe som kan sende tvetydige signaler til omverdenen. I et slikt perspektiv, vil behovet for gjennomtenkt strategisk kommunikasjon bli enda viktigere i framtiden. Likevel har FFIs forskning avdekket at strategisk kommunikasjon per i dag ikke har en naturlig plass i den militære organisasjonen. Mediehåndtering blir håndtert løpende, mens strategisk planlegging blir i mindre grad blir ivaretatt. Denne nedprioriteringen av strategisk tenking rundt hvilke kommunikasjonsverktøy som kan brukes til å nå langsiktige politiske mål, vil kunne bidra til at Norge ikke klarer å bygge institusjonell kompetanse på stadig mer sentralt fagområde, ikke minst i Nato. For eksempel har Forsvaret selv pekt på behovet for at roller, ansvar og myndighet på ulike nivåer blir definert klarere enn det som er tilfelle i dag (Søgaard og Hagen, 2013). Hvem har egentlig ansvaret for å meisle ut et strategisk narrativ? Og hvordan skal dette «oversettes» og implementeres - politisk, diplomatisk, økonomisk eller militært, i henhold til Natos definisjon? En slik helhetlig tilnærming utover tradisjonell presse- og informasjonsaktivitet er avhengig av en kommunikasjonsstrategi som ikke bare omfatter hele Forsvaret, men også andre departementer og eventuelle koalisjonspartnere (Försvarsmakten 2008). Et eksempel på dette er den britiske modellen, som første gang ble testet i Libya-konflikten. For uten en helhetlig strategi, vil risikoen for kommunikasjon med flere tunger være overhengende. Det kan igjen resultere i at narrativet brytes opp. I følge Bøe-Hansen (2013) er dette det verste som kan skje i strategisk kommunikasjon. Derfor må utvikling av narrativet og gjennomføring av strategisk kommunikasjon forankres gjennom planverk og i prosesser, på tvers av involverte instanser. Stratkom i stridshjulet FFI har også identifisert behov for at strategisk kommunikasjon som tiltak integreres bedre i eksisterende beredskapsplanverk og planprosesser, samt i eventuelle rammeavtaler med leverandører på kommunikasjonssiden. I en kompleks verden med et sammensatt trusselbilde, er det behov for en større og mer mangfoldig verktøykasse også på dette området. For Forsvarets del bør målet være en integrert og helhetlig tilnærming, Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark 9

10 02/2014 FAKTA Strategisk kommunikasjon Strategisk kommunikasjon er i militær sammenheng en koordinerende funksjon som omfatter alle fagdisipliner innenfor det såkalte kognitive domenet. Strategisk kommunikasjon beskriver også den samlede innsats av tiltak rettet mot målgrupper for å nå spesifikke strategiske eller politiske målsettinger, og spenner fra politisk nivå og helt ut i organisasjonens utøvende ledd. Presse- og informasjon (P&I) Funksjon som understøtter Forsvaret og Forsvarets sjefer ved å planlegge og gjennomføre kommunikasjonsprogrammer- og aktiviteter som har til hensikt å skape forståelse for, og derigjennom oppslutning om Forsvarets innretning, organisering og operative aktiviteter. Kilde: Direktiv for kommunikasjonsvirksomhet, Forsvaret, 2013 der kvalifisert stratkom-personell blir inkludert i stridshjulet fra første stund. Dermed kan det bli lagt til rette for en prosess hvor vurdering av effekt og risiko relatert til strategisk kommunikasjon blir en naturlig del av alle planprosesser. Disse planene må gi de nødvendige mandater til nøkkelpersonell i krise og krig, inkludert myndighet over personell, og beskrive organisering og ansvarsforhold, sentralt og lokalt. Planene må også være forankret helt til topps, slik at det aldri er tvil om mandatet. Det forutsetter også en rolleavklaring innad i Totalforsvaret hva angår strategisk kommunikasjon og informasjonsoperasjoner i krise og krig. I konflikter der Forsvaret opererer som en del av Nato, må Forsvaret forholde seg til Natos rammer for strategisk kommunikasjon, gjennom COPD. En avklaring om hvordan dette dokumentet skal implementeres i Norge vil være av stor betydning, ikke minst for Forsvarets operative organisasjon. En egnet beredskapsorganisering og egne beredskapsplaner bør også inkludere beskrivelser av roller, ansvar og myndighet, ikke minst prosedyrer og tiltak, samt allokering av viktige ressurser. Et moment her er at Forsvaret og samfunnet også må kunne driftes ved bruk av kommunikasjonssystemer som ikke er sikret. Dette er en undervurdert begrensning. For i det nye informasjonslandskapet kan det oppstå situasjoner der systemene er kompromitterte og utsatte for koordinerte angrep, eller der informasjonen er tvetydig, og befolkning og nøkkelpersoner utsettes for målrettet villedning fra en motpart. Uansett scenario vil backupplaner for hvordan narrativet skal kommuniseres til ulike målgrupper være svært viktig for å bevare kontakt med og tillit hos befolkningen. Effektvurdering og kompetansebygging Som skissert innledningsvis er en viktig forutsetning for strategisk kommunikasjon de analytiske prosessene som ligger bak ulike tiltak, inkludert etterprøvbare analyser av hvordan handlinger og budskap kan bli oppfattet. Systematiske effektvurderinger av ulike informasjonstiltak bør derfor ha en naturlig plass i operasjonsplanlegging. Grundighet vil selvsagt måtte bli avveid i forhold til tidsaspektet. Men nettopp i en presset situasjon vil enkle analyseverktøy bidra til å forenkle vurderingene som skal gjøres. Slike vurderinger vil være vesentlige for 10 Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark

11 02/2014 å kunne skreddersy tiltak inn mot ulike målgrupper, men også for å unngå å treffe tiltak som kan slå negativt ut. For stratkom handler vel så mye om hvilken effekt beslutninger tatt i fredstid vil kunne ha på egen befolkning og andre målgrupper. Dersom analysene tilsier at effekten vil kunne være negativ, bør det være tungen på vektskålen for å revurdere et tiltak allerede i planleggingsfasen. En analytisk tilnærming til stratkom bør også inkludere en mer strukturert tilnærming til erfaringslæring, ikke minst fra offiserer som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Uten denne typen kunnskapsoverføring vil feil som er begått, lett kunne bli gjentatt i stedet for å bli korrigert. Utover erfaringslæring forutsetter effektiv strategisk kommunikasjon også kompetansebygging og øving, ikke bare på «worst case scenario», men også «least expected scenario». Operativ erfaring vil bli enda viktigere i situasjoner der FD blir lederdepartement. Likevel har strategisk kommunikasjon så langt hatt en beskjeden plass under de mest sentrale øvingsarenaene i Forsvaret. Og i den grad fagområdet er dekket, har dette blitt gjort i form av appendikser og dermed på siden av de andre øvingsområdene. Bevisstgjøring og kunnskap om strategisk kommunikasjon og teknologiske utfordringer vil også være av betydning inkludert tilrettelegging for god internkommunikasjon og muligheter for sikret kommunikasjon og informasjonsdeling gjennom riktig bruk av teknologi. Systemer som brukes i fred må også kunne brukes i krise og krig. Forsvaret bør derfor ha som ambisjon å møte folk på de mest brukte digitale arenaer, men samtidig bevare en kritisk sans i forhold til risikoen det kan innebære. Som vi senest har sett i Ukraina, er elektroniske kommunikasjonssystemer blant de første angrepsmål ved alvorlige sikkerhetspolitiske kriser. Derfor bør kunnskap omkring strategisk kommunikasjon bli prioritert i sivile og militære utdanningsløp, for å bevisstgjøre morgendagens ledere på hvilke utfordringer og muligheter som finnes i og gjennom informasjonsdomenet. Forsvarets skoler utgjør i så måte utmerkete arenaer å overføre kunnskap og læring til nye offiserer på. Det samme er sivile utdanningsløp for framtidige ledere, for eksempel UDs aspirantkurs og Nasjonalt utdanningssenter for sivilt beredskap (NUSB). I bunn må det ligge en erkjennelse om at informasjonsdomenet utgjør en stadig viktigere arena ved konflikt, krise og krig. Uten kunnskap vil vi stå betydelig svakere overfor en ondsinnet motpart i framtiden. Den beste historien seirer Joseph Nye har påpekt at i dagens konflikter er det ikke den med den beste hæren, men den med den beste historien som til slutt vinner (Nye, 1997). Derfor kjemper ulike aktører, stater, organisasjoner og enkeltindivider, en kontinuerlig kamp for å få spredd sine versjoner, og på den måten definere sannheten. Behovet for å beholde en hånd på rattet i informasjonskrigen er derfor større enn noen gang på grunn av de nye kanalene for påvirkning, og det hurtige tempoet denne påvirkningen skjer i. I dette lys vil strategisk kommunikasjon kunne bli et vesentlig nasjonalt virkemiddel for å bygge tillit og i å forhindre at en krise utvikler seg til krig. Dette betyr at måten en aktør eller et land går inn i en konflikt på, illustrert gjennom Elektronsaken, og hvordan dette blir oppfattet av motparten og andre grupper, får avgjørende konsekvenser for utfallet. Sjansen for en vellykket håndtering av en krise styrkes vesentlig gjennom en mer systematisk tilnærming til hva som skal kommuniseres, og hvordan inkludert målgruppe- og konsekvensanalyser. Spesielt ved kriser når tiden er knapp og presset stort vil enkle analyseverktøy kunne utgjøre en betydelig ressurs for å lykkes i kommunikasjonen. Det forutsetter selvsagt at disse mekanismene øves. Nato har lenge benyttet strategisk kommunikasjon i sine operasjoner, og som Nato-medlem er Natos policy gjeldende også for Norge. Natos uttalte mål er å ha stratkom i kjernen på alle nivå av policy, planlegging og implementering, for slik å bidra til bedre effekt av ulike tiltak og dermed suksess i sine operasjoner. Som god elev i Nato-klassen, bør også det norske Forsvaret ta denne utfordringen. Strategisk kommunikasjon nye maktmidler på en ny slagmark 11

12 ARTIKKELFORFATTERE HENNING ANDRÉ SØGAARD (CAND.POLIT.) er forsker og kommunikasjonsrådgiver ved FFI. I tillegg til statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, har han en Master of Arts in European Studies fra College of Europe. Han har bakgrunn som journalist, redaktør og rådgiver, blant annet for Nato og ved FN-hovedkvarteret i New York. Ved FFI forsker han på utfordringer knyttet til militære informasjonsoperasjoner og strategisk kommunikasjon i Forsvaret. FFI KJELLER Postboks Kjeller Besøksadresse: Instituttveien Kjeller FFI HORTEN Postboks Horten Besøksadresse: Karljohansvern 3190 Horten Telefon: Telefaks: Militær telefon: Forsidefoto: AP Photo/Kin Cheung Foto side 3: Anatolii Stepanov, AFP/NTB Scanpix Foto side 4-5: Simon Solheim, Forsvarets mediesenter/ap Photo Foto side 7: Reuters/UK Parliament via Reuters TV AP Photo/Twitter Foto side 8: AP Photo/Kin Cheung og Joshua Roberts/Getty Images/ AFP Trykk: 07 Gruppen Opplag: 1500 Tekst, foto og design: FFI ISSN FFI er medlem av Grønn stat. FFI-FOKUS er trykket på resirkulert papir. REFERANSER JANNE MERETE HAGEN (PHD) er seniorforsker ved FFI. Hun har arbeidet ved ulike forskningsinstitusjoner og som konsulent med problemstillinger relatert til samfunnssikkerhet og informasjonssikkerhet. I 2010 fikk hun ITAKT-prisen for sitt mangeårige arbeid med telesikkerhet og beredskap. De siste årene har hun arbeidet med problemstillinger relatert til strategisk kommunikasjon og det digitale samfunnets sårbarhet for informasjonsoperasjoner. ACO Directive (AD) Strategic Communications (Nato 2012) Allied Command Operations Comprehensive Operations Planning Directive (COPD) (Nato 2013) Betz, D, Failure to communicate: Producing the war in Afghanistan i Mills, G. & DR, Victory Among People: Lessons from Countering Insurgency and Stabilising Fragile States. Royal United Services Institute, London, 2011 Bjerg Jensen, R. Managing perceptions strategic communications and the story of success in Libya, i Engelbrekt, K., Mohlin, M. og Wagnsson, C The NATO Intervention in Libya: Lessons Learned from the Campaign, Routledge, 2014 Bøe-Hansen, O. "Strategisk kommunikasjon i en norsk kontekst," i: Militærstrategi på norsk, H. Edstrøm & P. Ydstebø, eds., Oslo: Abstrakt forlag, 2013, s Diesen, S. «Et forsvar for vår tid», foredrag, Oslo Militære Samfund Direktiv for kommunikasjonsvirksomhet (Forsvaret 2013) Dyndahl, G. L. & Simonsen, S. Krisehåndtering i Fiskevernsonen mellom jus og interessepolitikk, Norsk Militært Tidsskrift nr s. 12 Försvarsmakten, Försvarsmaktens Handbok Informationsoperationer, Försvarsmakten Högkvarteret, Stockholm, utgåva MF Hagen, J.M. og Strand, O. M., «Det digitale samfunnet: Vår egen sårbarhet for militære informasjonsoperasjoner», FFI-rapport 2013/ Begrenset Laity, M., «Taking StratCom to the next level», foredrag ved Information Operations Global, London, Nye, J. i Michalski,Milena and Gow, James, War, Image and Legitimacy: Contemporary Conflict (London 2007), 1997) Roennfeldt, C.F., Productive War: A Re-Conseptualisation of War the Journal of Strategic Studies 34 (1), 2011, s Søgaard, H.A. og Hagen, J.M. «Strategisk kommunikasjon i praksis utfordringer for Forsvarets sentrale kommunikasjonsvirksomhet», FFI-rapport 2013/ Begrenset Time, A. S., Tilbakemeldinger fra media på politiets informasjonsarbeid og mediehåndtering ifm 22. juli For Politidirektoratet, Geelmuyden Kiese, Oslo, 2012 FFI-FOKUS er FFIs tidsskrift for forsvarsfaglige emner. Tidsskriftet presenterer temaer fra hele bredden av FFIs forskning alt fra forsvarsplanlegging til militærteknologiske forhold. Kontakt fokus@ffi.no for mer informasjon