Nye institusjonstiltak for ungdom med atferdsvansker

Transkript

1 Tore Andreassen Nye institusjonstiltak for ungdom med atferdsvansker I Norge og i Sverige planlegges utprøving av en ny institusjonsmodell for ungdommer med alvorlige atferdsvansker. Modellen kjennetegnes av flere forhold som skiller den fra tradisjonell institusjonsbehandling. Behandlingsmodellen inkluderer et relativt kortvarig opphold i institusjon (ca. 6 måneder) og en integrert oppfølging (ca. 4-5 måneder) etter utflytting fra institusjonen. Parallelt med behandlingsfokus på ungdommen rettes forandringsarbeidet mot familie, relasjoner til jevnaldrende og skole. Dette arbeidet pågår fortløpende både i løpet av institusjonsoppholdet og i oppfølgingsperioden. Utformingen av disse institusjonene er forskningsbasert. Den bygger på en kunnskapsoversikt over forskningen på feltet, og på den røde tråd som er lagt som grunnlag for annen behandling av ungdom med atferdsvansker, gjennom programmer som MST, PMT og FFT Også ART har en plass i denne sammenhengen, slik dette programmet ble beskrevet i en artikkel i Norges Barnevern nr. 4, Alvorlige atferdsvansker hos ungdom har vist seg vanskelig å forandre ved hjelp av behandlingstiltak, og den negative atferden fortsetter ofte inn i voksen alder. I den senere tid er det i de nordiske landene etablert nye nærmiljøbaserte metoder for behandling av atferdsvansker basert på internasjonal forskning. Eksempler på nye metoder er Multisystemisk Terapi (MST) og Funksjonell Familie Terapi (FFT). Mange av disse ungdommene vil fortsatt ha behov for plassering i institusjoner dersom de ikke kan nyttiggjøre seg nærmiljøbaserte tiltak. Gjennomgang av forskning viser at institusjonsbehandling kan ha positiv effekt i form av reduserte atferdsvansker, men at ikke alle tiltak har samme effekt (Andreassen, 2003). Enkelte former for institusjonsbehandling ser ut til å medvirke til økte atferdsvansker. Det er derfor av stor betydning å etablere behandlingsmodeller i institusjonstiltak som har sannsynlighet for å medvirke til positiv utvikling for ungdommene. Behandlingsmodellen som skal utprøves er et resultat av samarbeid mellom Norge og Sverige. Barne- og familiedepartementet (BFD) i Norge, Institutet för Utveckling av metoder i Socialt Arbete (IMS), og Statens Institutionsstyrelse (SiS) i Sverige gikk i 2000 sammen i et felles prosjekt for å lage en kunnskapsoversikt over forskning omkring institusjonsbehandling av atferdsvansker hos ungdommer. Prosjektet er utført i samarbeid med Terje Ogden ved Atferdssenteret i Norge (Norsk senter for studier av problematferd og innovasjonspraksis). Kunnskapsoversikten er utført av Tore Andreassen og publisert i bokform med tittelen Behandling av ungdom i institusjon hva sier forskningen (Andreassen, 2003). Samme instanser gikk deretter sammen for å utvikle og beskrive en institusjonsmodell basert på kunnskapsoversikten. Dette arbeidet ble utført i Institusjonsmodellen beskriver teoretisk grunnlag, utrednings- og behandlingsprinsipper, enkeltkomponenter som inkluderes i

2 modellen, organisatoriske forhold, og kvalitetssikringssystemer. I Norge vil modellen bli implementert i fem institusjoner som vil bli tilhørende Barne, ungdoms og familieetaten (Bufetat), mens den i Sverige vil implementeres i institusjoner tilhørende SiS. De norske institusjonene vil bli lokalisert i hver av barnevernregionene. Geografisk vil institusjonene plasseres i Tromsø, Stjørdal, Bergen, Sandefjord, og Ås. Første inntak av ungdommer i institusjonene planlegges til forskjellige tidspunkter for de forskjellige institusjonene, men alle planlegger oppstart i løpet av høst 2005 vår Det planlegges også en implementeringsstudie som skal undersøke hvorvidt en har lykkes med å gjennomføre behandlingsmodellen i samsvar med intensjonene, og en evalueringsstudie som har til hensikt å undersøke modellens evne til forandring av atferdsproblemer. Modellen er utviklet med utgangspunkt i forskning omkring hva som kjennetegner de mest effektive behandlingstiltak i institusjon for ungdom med alvorlige atferdsvansker. Hvordan behandling tilrettelegges kan likevel som oftest relateres til hvordan problemutvikling forstås, og forståelse er ofte styrende for tilrettelegging av behandlingstiltak. Selv om utgangspunktet for behandlingsmodellen er kjennetegn ved effektive tiltak, støtter forskningen at disse kjennetegnene klart kan relateres til bestemte teoretiske grunnlag, og står i motsetning til andre. Sentralt i modellen er derfor forståelse av hvordan alvorlige atferdsvansker utvikles og opprettholdes. Empirisk utgangspunkt Forståelsen som ligger til grunn i modellen baseres på empirisk forskning om årsaksfaktorer til atferdsvansker hvor både kjennetegn ved den aktuelle ungdommen og faktorer i omgivelsene regnes som viktige påvirkningsfaktorer (Henggeler et al., 1994). Utvikling av alvorlige atferdsvansker ses som et resultat av samspill mellom kjente risikofaktorer ved ungdommen, familie, jevnaldrende, og skole. Som viktige risikofaktorer ved omgivelsene regnes både foreldreproblemer i forhold til affeksjon, omsorg, og oversikt/oppdragelse, skoleproblemer i forhold til svak fungering eller deltagelse, og problemer i forhold til jevnaldrende og fritid i form av lite involvering i antikriminelle fritidsaktiviteter, og antisosiale venner i kombinasjon med isolasjon fra antikriminelle jevnaldrende. Samtidig er barnet eller den unge en aktiv deltager i samspillet. Det utviklingsmessige resultatet påvirkes derfor også av kjennetegn ved den aktuelle ungdommen. Blant kjennetegn ved ungdommer som relateres til atferdsvansker er historie med aggressiv atferd fra tidlig alder, svak impulskontroll, antisosiale holdninger og verdier, svak aggresjonskontroll, og svake sosiale ferdigheter. Disse svakhetene er både medvirkende faktorer til utvikling av atferdsvansker, og medvirkende hindring for fungering i prososiale miljøer. Barn og unge som kjennetegnes av disse personlighetstrekkene og av disse forholdene i sine omgivelser, har større sannsynlighet enn andre barn/ungdommer for å utvikle varige atferdsvansker. Både internasjonal og nordisk forskning støtter et slikt syn på utvikling av atferdsvansker (Simourd og Andrews, 1994; Loeber og Farrington, 2000; Stattin og Magnusson, 1995). Målgruppe Modellen som planlegges utprøvd er målrettet og fokusert på varig forandring av alvorlige atferdsvansker hos ungdom. Det betyr at dette ikke er en behandlingsmodell som er rettet mot alle ungdommer eller mot alle problemområder. Målsetting med tiltaket er forandring av atferdsvansker. Modellen vil ikke være en modell for behandling av andre problemområder som ikke er relatert til atferdsvansker. De metodene som benyttes i behandlingsmodellen vil ikke være

3 egnet for alle målgrupper. Ungdommer med alvorlig psykiatriske vansker (psykose) eller alvorlig utviklingshemming vil i liten grad kunne profittere på behandlingsmodellen som helhet selv om de viser alvorlige atferdsvansker. For gjennomføring av modellen vil derfor riktig valg av målgruppe og riktig valg av målområder være avgjørende. Utredningsprosessen vil danne viktig grunnlag og vil fokusere både på vurdering av målgruppe (alvorlighetsgrad av atferdsvansker og risikonivå), på viktige målområder (dynamiske risikofaktorer ved ungdom, familie, relasjoner til jevnaldrende, og skole), og på personlighetsfaktorer som kan innvirke på behandlingseffekter (for eksempel evnenivå, emosjoner, osv.). Modellen har et utgangspunkt i at ungdommene skal vende tilbake til sine familier etter avsluttet institusjonsopphold. For enkelte ungdommer i målgruppen vil dette ikke være aktuelt. Det vil likevel være viktig at ungdommene ikke blir værende i en institusjon i lengre tid enn nødvendig i mangel av videre omsorgsbase. Opphold i institusjon med kontakt med andre ungdommer med antisosial atferd vil alltid medføre en risiko. For ungdommer hvor det ikke vurderes som aktuelt å flytte hjem til egen familie, bør det være avklart før plassering hvilken omsorgssituasjon ungdommen skal ha etter avsluttet institusjonsopphold. Dersom det for eksempel planlegges flytting til fosterhjem, kan fosterforeldrene motta samme opplæring og støtte som foreldre ellers ville fått. Dette medfører også at ungdommer som barneverntjenesten ivaretar omsorgen for, jfr. lov om barneverntjenester 4-12, ikke er ekskludert fra målgruppen. Plassering i dette tiltaket vil likevel være begrunnet i lov om barneverntjenester 4-24 og Prinsipper for effektiv behandling Behandlingsmodellen vil baseres på Prinsipper for effektiv behandling som er utviklet av en kanadisk forskergruppe (Andrews et al., 1990), og senere støttet av en rekke metaanalyser. Prinsippene fokuserer både på hvilke ungdommer som best kan nyttiggjøre seg behandling i institusjon (Risikoprinsippet), hvilke forandringsmål som synes å være effektive (Behovsprinsippet), og hvilke metoder som er best egnet for forandring av atferd og ferdigheter hos ungdommene (Responsivitetsprinsippet). Basert på Risikoprinsippet fokuserer behandlingsmodellen på ungdom med alvorlige atferdsvansker og høy risiko for fortsatt negativ utvikling. Risikonivå vurderes ved hjelp av totalt omfang av risikofaktorer ved ungdommene og deres omgivelser. Ungdommer med mange risikofaktorer viser generelt større nytte av institusjonstiltak enn ungdom med få risikofaktorer. Målgruppen for behandlingsmodellen vil derfor være alvorlige atferdsvansker i form av kriminalitet, vold, tyveri, etc. hos ungdommer som over tid har vist problemer innen flere områder (familie, skole og relasjoner til venner). Behovsprinsippet hevder at dersom antall risikofaktorer forandres, reduseres også sannsynlighet for framtidige atferdsvansker. Målområder for forandring ved effektive tiltak er derfor kjente risikofaktorer ved ungdommene og omgivelsene. Eksempler på viktige målområder som direkte omhandler ungdommen er reduksjon av antisosiale holdninger og verdier, reduksjon og mestring av sinne og aggresjon, bedring av selvkontroll og problemløsende ferdigheter, og trening i ikke-kriminelle alternativer i risikosituasjoner. Viktige målområder i ungdommenes omgivelser er reduksjon av assosiering med kriminelle jevnaldrende, økning av kontakt med antikriminelle jevnaldrende, bedring av affeksjon og omsorg i familien, bedring av foreldrenes oversikt over ungdommenes aktiviteter og foreldrenes veiledning av ungdommene, samt økning av belønninger og tilfredshet i skole og fritidssettinger. Behandlingsmodellen som planlegges fokuserer derfor både på forandring av antisosial atferd, på læring av sosiale ferdigheter (som er viktige for fungering i prososialt miljø), og på forandring av holdninger. Samtidig rettes

4 behandlingsanstrengelser også mot forandring av familieprosesser, forandring av relasjoner til jevnaldrende, og mot bedring av skolefungering. Organisering av behandlingstiltaket Betydning av hvordan omgivelsene ungdommene vender tilbake til fungerer (familie, relasjoner til jevnaldrende på hjemstedet og skolefungering), medfører at et institusjonsopphold alene ikke vil være tilstrekkelig for varig forandring av atferd dersom ungdommen deretter vender tilbake til omgivelser preget av de samme risikofaktorer som før plassering. En direkte konsekvens av dette er at målsetting med et institusjonsopphold ikke vil være avsluttet behandling av atferdsvansker, men å gjøre ungdommen i stand til å profittere på støtte i form av nærmiljøbaserte tiltak. Videre behandling etter utflytting fra institusjonen er derfor en like viktig del av behandlingen som den delen som foregår i løpet av selve institusjonsoppholdet, og bør være en integrert del av et institusjonstiltak. I denne behandlingsmodellen vil ungdommene tilbys et tidsbegrenset opphold på institusjon (ca. 6 måneder) fulgt av en oppfølgingsperiode i hjemmemiljøet på ca. 4-5 måneder. Det totale behandlingsforløpet vil dermed ha en varighet på ca måneder. Fokus for behandlingen vil være rettet mot både ungdom og omgivelsesmessige forhold under hele behandlingsforløpet. Institusjonsoppholdet vil primært søke å påvirke ungdommens atferd, læring av sosiale ferdigheter, og påvirkning av holdninger. I tillegg vil familien inkluderes i behandlingen og motta opplæring og støtte i forhold til hvordan de kan møte ungdommen og hvordan de kan tilrettelegge for positiv utvikling. Fokus vil også være på skole og relasjoner til jevnaldrende i og utenfor institusjonen. Etter utflytting fra institusjonen vil fokus i større grad være på støtte til foreldrefungering og tilrettelegging av omgivelsene, og i mindre grad på ungdommenes ferdigheter. I dette ligger også at behandlingstiden, som er relativt kortvarig ut fra problemenes alvorlighetsgrad sammenlignet med enkelte tradisjonelle behandlingstilnærminger, i realiteten ikke er en avsluttet behandling. Utgangspunktet for behandlingen er en ungdom med alvorlige atferdsvansker som lever i omgivelser som forsterker og øker sannsynlighet for en videre negativ utvikling. Dersom tiltaket bidrar til forandring av både forhold ved ungdommen (atferd, ferdigheter og holdninger) og omgivelser som han/hun lever i, øker sannsynligheten for en videre positiv atferdsutvikling etter avsluttet behandlingstiltak. Ved vellykket avsluttet behandling er resultatet en ungdom som har tilstrekkelige ferdigheter til å fungere i prososialt miljø, og som lever i omgivelser som bidrar til å forsterke den positive atferden i stedet for en antisosial atferd. Påvirkning av atferdsutvikling forutsettes derfor å fortsette ved hjelp av de forandrede omgivelsene etter avsluttet behandlingstiltak. Et annet vesentlig argument for tidsbegrensede opphold på institusjon er at kontakt med jevnaldrende med antisosial atferd og antisosiale holdninger er en av de sterkeste risikofaktorene for ungdommer. Som konsekvens av denne kunnskapen bør slik kontakt reduseres til et minimum og et institusjonsopphold (som medfører kontakt med andre ungdommer med problematferd) bør være så kortvarig som mulig. Ungdommene bør ikke ha opphold i institusjoner i lengre tid enn nødvendig ut fra krav til sterke ytre rammer. Behandlingsmetoder Behandlingsmetoder som benyttes i modellen vil være forskjellige for de forskjellige målområdene. I samsvar med Responsivitetsprinsippet vil metoder basert på kognitiv atferdsteori og sosial læringsteori bli benyttet for å lære ungdommene sosiale ferdigheter, for

5 forandring av holdninger og verdier, og for direkte påvirkning av atferd. Sammenlignet med metoder basert på andre tilnærminger er det støtte i forskning for at disse generelt gir bedre effekt enn andre tilnærminger. Best effekt oppnås ved bruk av strukturerte og fokuserte metoder. Ved utprøving i Norge og i Sverige vil Aggression Replacement Training (ART) benyttes i kombinasjon med systematiske forsterkninger av prososial atferd (Goldstein, Glick, og Gibbs, 1998). ART er en strukturert metode for påvirkning av holdninger, trening i sinnekontroll, og læring av sosiale ferdigheter som har vist seg hensiktsmessig for denne målgruppen i institusjonssetting (Lipsey og Wilson, 1998). Treningen gjennomføres i grupper hvor ungdommene får opplæring gjennom diskusjoner, modeller og trening ved hjelp av rollespill. Gjennomføring av behandlingen vil bli tilpasset enkeltindivider ut fra personlighetstrekk ved de enkelte ungdommene (angst, evnenivå, selvfølelse, osv.). Slike faktorer er ikke direkte relatert til atferdsvansker, og derfor heller ikke mål for behandlingsarbeidet. I den grad slike faktorer forhindrer gjennomføring av metoder rettet mot forandring av risikofaktorer, må disse likevel tas hensyn til. Det vil for eksempel være lite hensiktsmessig for en ungdom med lettere psykisk utviklingshemming å forvente god fungering i en moralsk diskusjonsgruppe som er en del av ART-treningen. På samme måte vil det være lite hensiktsmessig å forvente at en ungdom med høyt angstnivå skal fungere godt i rollespill i gruppe. I slike tilfeller bør man bidra til reduksjon av angstnivå innen trening i ART-grupper starter. For familie- og nettverksarbeid vil metoder basert på prinsipper fra Parental Management Training (PMT) og Multisystemisk Terapi (MST) benyttes. Foreldrene vil tilbys trening i hvordan de hensiktsmessig kan møte ungdommenes atferd og bidra til positiv utvikling, og hvordan de kan følge opp ungdommen i nærmiljøet på hjemstedet både i forhold til kontroll over ungdommenes aktiviteter, relasjoner til jevnaldrende, og samarbeid med skole. Særskilte utfordringer ved institusjonsbehandling De tre prinsippene for effektiv behandling ser ut til å være gjeldende uavhengig av behandlingssetting. Disse er at intensiv behandling bør forbeholdes ungdom med høy risiko for fortsatt negativ utvikling, at fokus bør være kjente risikofaktorer på alle områder, og at mest effektive metoder er basert på sosial læringsteori og kognitiv atferdsteori tilpasset enkeltindivider, Disse behandlingsprinsippene samsvarer godt med andre tiltak utenfor institusjon som har vist seg effektive (f. eks. MST og FFT). Ved bruk av institusjoner har en i tillegg noen særskilte utfordringer. Mange av ungdommene i målgruppen vil bli plassert mot sin vilje, og vil i liten grad være motiverte for deltagelse i behandlingsprogrammet som helhet eller i strukturerte aktiviteter innen programmet (for eksempel deltagelse i ART-trening). Fokus på motivering av ungdommene vil derfor være en viktig del av behandlingsarbeidet både ved inntak og fortløpende i behandlingsprosessen. Motivering vil skje både gjennom informasjon til ungdom/familie, og gjennom involvering av ungdom og familie i behandlingsplanlegging. Som del av motiveringsarbeid vil også prinsipper fra Motiverende Intervju benyttes gjennom at personalet skal forholde seg til ungdommene på en måte som i minst mulig grad skaper motstand og i stedet oppfordrer til refleksjoner omkring mulige atferdsalternativer og konsekvenser av disse. Ungdommene vil også motiveres til atferdsforandringer gjennom bruk av tegn-økonomi som motivasjonssystem. I dette systemet motiveres ungdommene gjennom at positiv atferd og deltagelse i ønskede aktiviteter resulterer i positive konsekvenser for ungdommen. I motsetning til nærmiljøbaserte tiltak som MST og andre, medfører bruk av institusjoner hvor en

6 samler flere ungdommer med problematferd en risiko for uvikling av en ungdomskultur som preges av antisosiale holdninger. En slik kultur står i motstand til effektiv behandling. Det synes derfor å være avgjørende at personalet er i stand til å moderere risikoen for en negativ smitteeffekt eller påvirkning ungdommene imellom. Blant viktige områder for å lykkes synes å være at institusjonen er i stand til å opprettholde kontakt med normalsamfunnet (unngå isolering) og dermed oppnå muligheter for prososial påvirking. Behandlingsmodellen som utprøves etableres derfor i åpne institusjoner og vil fokusere på etablering av kontakt med ungdommer uten atferdsproblemer utenfor institusjonen gjennom skole og fritidsaktiviteter. Samtidig vil modellen søke å unngå at ungdommene i institusjonen får anledning til å påvirke hverandre negativt i forhold til holdninger og atferd, og redusere ungdommenes muligheter for å etablere negative kontakter utenfor institusjonen. Ved behandling av ungdommer med alvorlig problematferd er det nødvendig med balanse mellom kontroll over ungdommenes atferd og ivaretakelse av ungdommenes egen autonomi. Det er nødvendig at personalet er i stand til å forholde seg til ungdommene på en måte som reduserer sannsynlighet for utagerende atferd. Personalet må også være i stand til å kontrollere truende eller voldelig atferd dersom dette oppstår. Like viktig synes det å være å tillate ungdommene egen innvirkning på områder hvor dette er mulig, og at ungdommene involveres i beslutninger slik at en kan redusere generell motstand mot behandlingen. Dette medfører at personalet ikke bør bestemme mer enn hva som er nødvendig for å forhindre skade eller utrygghet, eller hva som kan bidra til negativ utvikling. Områder hvor personalet bør bestemme handler om de individuelle ungdommenes alder og modenhet, om sikkerhet og akseptabel atferd, og om risikofaktorer. På samme måte som andre tiltak bør personalet ha oversikt over hvem ungdommene har kontakt med utenfor institusjonen og forhindre kontakt med antisosiale ungdomsmiljøer. Behandlingsintegritet Effektive behandlingstiltak for denne ungdomsgruppen kjennetegnes også av sterk behandlingsintegritet (at behandlingen i praksis gjennomføres i samsvar med opprinnelige planer og intensjoner). Tiltakene ivaretar behandlingsintegritet gjennom opplæring og trening i metoder og prinsipper som benyttes, og ved at en har iverksatt systemer som bidrar til å forhindre drift eller avvik fra planlagt behandling. I denne modellen vil behandlingsintegritet ivaretas gjennom felles personalopplæring i behandlingsprinsipper og metoder. Det vil finnes håndbøker og retningslinjer for de ulike komponentene i modellen tilgjengelig på hver institusjon. Disse vil være styringsredskaper for behandlingsvirksomheten og bidra til felles holdning og til målrettet behandlingsarbeid. Det vil også etableres eksterne kontrollsystemer som kontinuerlig vil bidra til korrigering av eventuelle avvik. Kontrollsystemene vil fokusere både på kartlegging/utredningsprinsipper og på behandlingsutføring. Sentrale områder som kontrolleres vil være behandlingsplaner rettet mot risikofaktorer og områder, reell gjennomføring av planlagt behandling både i forhold til ungdom, familie, skole og relasjoner til jevnaldrende, osv. Basert på eksisterende forskning om effekter av behandlingstiltak for ungdommer med alvorlige atferdsvansker kan det konkluderes med at slik forandringsarbeid er krevende og at ingen behandlingsmodell alene kan forventes å fungere for alle ungdommer. Selv om prinsippene for effektiv behandling ser ut til å være gyldig for forandring av atferdsvansker hos flere grupper av ungdommer med atferdsvansker (rusmisbrukende ungdom eller ungdom med tilleggsproblemer i form av psykiatriske tilleggsproblemer), gjelder dette i all hovedsak at det er de samme målområder som må forandres for å oppnå forandring av atferdsvansker også hos disse

7 ungdommene. Disse ungdomsgruppene vil kunne ha tilleggsbehov som denne behandlingsmodellen ikke fokuserer på. Konklusjoner fra forskning som modellen har grunnlag i, er basert på gruppestudier, og det vil være enkeltindivider som prinsippene ikke er gyldige for. Alvorlige atferdsvansker er generelt motstandsdyktig mot forandring, og ungdommer som over tid har utviklet slik atferd har i utgangspunktet en dårlig prognose. Denne modellen kan likevel være et viktig supplement sammen med andre strukturerte tiltak for denne ungdomsgruppen. Særskilt vil dette gjelde for ungdommer som av ulike årsaker ikke nyttiggjør seg nærmiljøbaserte tiltak slik som MST og FFT. For ungdommer som kan nyttiggjøre seg slike tiltak, er det støtte for at disse gir best effekt. Å gjennomføre en behandlingsmodell som beskrevet i praksis er relativt komplekst og vil stille store krav til planlegging og oppfølging. Det finnes mange muligheter for å mislykkes eller for at virkeligheten avviker fra den planlagte praksis. Det vil også finnes områder hvor forskning ikke peker på klare løsninger, eller hvor løsninger må finnes underveis. Enkelte områder må derfor tilpasses etter hvert, og det må forutsettes at modellen på enkelte områder må justeres i samsvar med problemstillinger som fremstår. Ved slik tilpasning bør løsninger som etableres søkes innenfor sentrale prinsipper fra forskningen. Så lenge det er behov for institusjoner som behandlingstiltak for ungdommer med atferdsvansker, er det viktig at behandling som gjennomføres har støtte i forskning og er tilrettelagt for å medvirke til positiv atferdsutvikling. Dette er særskilt viktig fordi forskning også gir støtte for at institusjonsbehandling kan medvirke til negativ utvikling. Vi tror derfor at denne modellen vil ha en viktig funksjon å fylle. Referanser: Andreassen, T. (2003). Behandling av ungdom i institusjoner. Hva sier forskningen? Kommuneforlaget, Oslo. Andrews, D.A., Bonta, J., Zinger, I., Hoge, R.D., Gendreau og Cullen, F.T. (1990). Does Correctional Treatment Work? A Clinically relevant and Psychologically informed Metaanalysis. Criminology, Vol. 28, s Goldstein, A. P. Glick, B., & Gibbs, J. (1998) Aggression Replacement Training. Champaign, IL : Research press Henggeler, S.W., Smith, B.J., og Schoenwald, S.K. (1994). Key Theoretical and Methodological Issues in conducting Treatment Research in the Juvenile Justice System. Journal of Clinical Child Psychology, Vol. 23, Nr. 2, s Lipsey, M. W. og Wilson, D.B. (1998). Effective Intervention for Serious Juvenile Offenders. A Synthesis of Research. I Loeber, R. og Farrington, D.P (Red.) Serious and Violent Juvenile Offenders, Risk Factors and Successful Interventions. Thousand Oaks, CA: Sage. Loeber, R. og Farrington, D. P. (2000). Young Children who commit crime: Epidemiology, developmental origins, risk factors, early interventions, and policy implications. Simourd, L. og Andrews, D. A. (1994). Correlates of delinquency: A look at gender differences. Forum of Corrections, Vol. 6, Nr. 1.

8 Stattin, H. og Magnusson, D. (1995). Onset of official delinquency: its co-occurrence in time with educational, behavioural, and interpersonal problems. The British Journal of Criminology, Vol. 35, s