Suldalslågen. 1 Innledning. Områdebeskrivelse. Kalkingsstrategi

Transkript

1 Suldalslågen Koordinator: Steinar Sandøy 1 Innledning Områdebeskrivelse tilstand var midlere vannføring ut av Suldalsvatnet 91 m 3 /s. Etter regulering er midlere vannføring redusert til ca. 5 m 3 /s. Vannføringa i Suldalslågen bestemmes av vannføringa i en del uregulerte delfelter og av et manøvreringsreglement for vannslipp fra Suldalsvatnet til Suldalslågen. Storparten av nedbørfeltet til Blåsjømagasinet består av gneis og granitt. Det samme gjør de fleste uregulerte sidefeltene til Suldalslågen. Området mellom Blåsjø og Suldalsvatn inneholder større innslag av lett forvitterlige pelittiske bergarter, mest svart og grå fylitt. Vassdragsnr./fylke: 36.Z, Rogaland Kommune: Suldal Areal, nedbørfelt: 1466 km 2 (uregulert), restfelt Suldalslågen 135 km 2. Spesifikk avrenning: Middelvannføring: 5 m 3 /s Regulering: Omfattende regulering (Ulla-Førre og Røldal- Suldal kraft). Kalket siden: Lakseførende strekning: 22 km (hele Suldalslågen). Suldalsvatnet Suldalsosen Stråpa Hoftun Lunde Stråpaåna Kalkingsstrategi Lindum Tjøstheimsåna Bakgrunn for kalking: Gjennom Blåsjømagasinet blir Suldalsvassdraget tilført mer surt vann enn før regulering. Manøvreringsreglementet for Suldalslågen gjør i tillegg at sidevassdragene betyr mer for vannkvaliteten slik at Suldalslågen er blitt mer utsatt for forsuringsepisoder. Laksebestanden i Suldalslågen ble sterkt redusert først på 199-tallet. Det ble da satt i gang kalking av sure sideelver fordi forsuring ble antatt å være en av flere negative faktorer. Biologisk mål: Sikre god nok vannkvalitet for laks i Suldalslågen. Vannkvalitetsmål: De kalkede sideelven skal holde følgende ph-verdier når de renner inn i Suldalslågen: ph 6,2 fra 15. februar til 31. mars, ph 6,4 fra 1. april til 31 mai, ph 6, fra 1. juni til 14. februar. Kalkingsstrategi: Doseringsanlegg ved utløp av Suldalsvatnet og i 4 sidevassdrag. Innsjøkalking i mindre innsjøer. Suldalslågen er den nederste delen av Suldalsvassdraget, er 22 km lang og renner fra Suldalsvatnet (68 moh) til Sandsfjorden. Hele Suldalslågen er lakseførende. Vassdraget er sterkt regulert. Deler av vassdragene Ulla og Førre er overført til Suldalsvassdraget gjennom Blåsjømagasinet som har avløp til Suldalsvatnet gjennom Kvilldal kraftstasjon. Hylen kraftstasjon fører vann fra Suldalsvatnet direkte til Hylsfjorden og reduserer dermed den totale vannmengden gjennom Suldalslågen. I uregulert Steinsåna N 3 km Litlehaga Helland Gardaneset Øvre Høse Steinsøy Ritlandsvatnet Brommeland Hanakam Mo Ritland Sandsfossen Kvæstad Førland Foss Grov Figur 1.1 Doseringsanlegg for kalk i Suldalslågen. Juvet Mosåna Kalkdoserer Fossåna 313

2 2 Kalking i suldalslågen med sidebekker - 21 Inggard Blakar og Ståle Haaland Institutt for jord- og vannfag Norges landbrukshøgskole, 1432 Ås VALLDA LSVATN VOTNA RØLDALSVATN Bakgrunn RSK I elver og innsjøer er alkaliniteten et mål på motstanden mot forsuring. Ulla-Førre reguleringa førte til at alkaliniteten i Suldalsvatnet ble nesten halvert. Samtidig ble vinter-vannføringen i Suldalslågen redusert fra 6 til 12 m 3 /s. «Alkalinitet per tid» øverst i Suldalslågen (vm 2257) ble derfor redusert med nærmere 9% og elva ble tilsvarende mer utsatt for surt flomvann fra det uregulerte restfeltet vinterstid (Blakar 1999). SULDALSVATN HOLMVATN Undersøkelsen av vannkjemi i sidebekkene i Suldalslågen etter kalking startet i februar Denne rapporten tar for seg det hydrologiske året 21 (oktober 2 september 21) og de mest sentrale parameterene mhp kalking blir diskutert. SULDALSLÅGEN MOSVATN SANDSA - MAGASINET LAUASTØLFELTET Materiale og metoder Alle sidebekkene med kalkdoserer ble undersøkt både oppstrøms og nedstrøms doserer. Stasjonene nedstrøms doserer er plassert lengst mulig ned i vassdraget. Lokalitetene ble vanligvis undersøkt en gang per uke. De undersøkte lokalitetene er oppført i tabell 2.1 og vist i figur 2.2. Følgende parametere ble analysert: ph, alkalinitet, konduktivitet, farge (OD 41 ), kalsium, magnesium, natrium, kalium, ammonium, sulfat, klorid, nitrat, sterke syrers salter (SSS), silikat og aluminium (Ala, Alo og Ali). Analytiske metoder er ført opp i tabell 2.2. SANDSAFELTET ULLAÅNA FØRREÅNA Figur 2.1 Suldalslågens nedbørsfelt. BLÅSJØ- MAGASINET BLÅSJØFELTET km Tabell 2.1: Undersøkte lokaliteter (jf. figur 2.1 og 2.2) 11 Lågen ved Osvad (oppstrøms doserer) 12 Lågen oppstrøms Torkebekken (nedstrøms doserer) 21 Stråpsåna (innsjøkalka) 22,1 Tjøstheimsåna oppstrøms doserer 22,2 Tjøstheimsåna nedstrøms doserer 32,1 Tveitliåna oppstrøms doserer 32,2 Tveitliåna nedstrøms doserer 29,11 Steinsåna oppstrøms Tveitliåna (innsjøkalka) 29,2 Steinsåna nedstrøms Tveitliåna 13 Lågen oppstrøms Mosåna 23,1 Mosåna oppstrøms doserer 23,2 Mosåna nedstrøms doserer 24 Fossåna (ukalka referansefelt) 14 Lågen oppstrøms Hiimsåna 15 Lågen ved Larvika Tabell 2.2: Analytiske metoder med referanser Parameter Metode Utstyr Referanse Alk Syre titrering Radiometer NS-EN ISO 9963 (1) Al PCV, ionebytte Shimadzu NS 4799 Ca AAS Perkin Elmer NS 4776 ph ph-ref-elektroder Radiometer NS 472 (1): Golterman et al. (1978) 314

3 km Figur 2.2 Suldalslågens restfelt med undersøkte lokaliteter. Resultater og diskusjon I 21 ble det ikke registrert sjøsaltepisoder av særlig betydning. Det var heller ikke store flommer og RQ% nederst i vassdraget ved Lavika (15) var relativt liten. Bare ett døgn med RQ% > 7 % (73 %) ble registrert (døgnmiddeldata fra NVE). Størst RQ% som ble undersøkt i vårt relativt frekvente prøvetakingsprogram var bare 46% (jf. figur 2.3). Maksimum, minimum ± standardavvik for hver analyseparameter og lokalitet er vist i figur 4. Her er lokalitetene, med unntak av Tveitliåna (32) som drenerer til Steinsåna (29), sortert etter hvor de munner ut i Suldalslågen (jf. figur 2.2). Den heltrukne linjen binder sammen stasjonene i Suldalslågen (11 15). Årsvariasjoner for de samme parametrene er vist i figur 2.5. Den heltrukne linjen viser DN`s ph-krav i Suldalslågen etter kalking. Tidligere har mange sidebekker til Suldalslågen i perioder hatt relativt dårlig vannkvalitet for fisk (Blakar 1995, Blakar 1999, Blakar og Haaland, 2a). Lav ph (< 5,5) og noe labilt monomert aluminium (> 5 µg Ali/l) ble også registrert i noen sidebekker i 21, for eksempel oppstrøms kalkdoser i Mosåna (23) og i referansefeltet Fossåna (24). Slike tilførsler kan gi giftige blandsoner for fisk og bunndyr i elva. Sidebekkene vil ha størst betydning for vannkvaliteten i Suldalslågen i perioder med minstevannføring (12 m 3 /s) og samtidig stor avrenning fra restfeltet (RQ% på 5-9). Kalkingen i 21 førte generelt til en reduksjon i konsentrasjonen av labilt aluminium (Ali) i sidebekkene mens ph, alkalinitet og konsentrasjonen av kalsium økte. Det ble i perioder registrert relativt store fluktuasjoner i vannkjemi nedstrøms kalkdosererne som kan skyldes dårlig innblanding av kalk før utløp i Suldalslågen. I motsetning til tidligere år ble det ikke registrert uvanlig høye ph-verdier (ph > 8) i noen vannprøve som ble sendt til laboratoriet. I naturen kan høye ph-verdier sammen med aluminium gi aluminat som er giftig for fisk (Blakar et al., 1989). DN`s krav til ph i Suldalslågen ble med noen få unntak i Tjøstheimsåna oppfylt i 21 (jf. figur 2.5). Vannkvaliteten på stasjonene i Suldalslågen (11-15) var med få unntak relativt god (årsmiddel ph ~ 6,2, alkalinitet ~ 3 µekv/l og ~ 9 µg Ali/l). Nederst i elva ved Lavika (15) var høyeste Alikonsentrasjon 19 µg Ali/l (som i fjor) og laveste registrerte phverdi 5,97 (mot 5,85 i fjor) (jf. Blakar & Haaland, 21a; Blakar & Haaland, 21b). Resultatene fra vannundersøkelsen i 21 viser at kalkingen i Suldalsslågen med sidebekker generelt var bra og mer vellykket enn tidligere år (jf. Blakar & Haaland, 1999; Blakar & Haaland, 2b). Kontinuerlige ph-målinger nederst i Suldalslålågen (Sand) registrerte imidlertid flere episoder med ph i området 5,4-5,7 (K. Paulsen pers. medd.). 315

4 2 Lokalitet Q [m3/s] ,1 22,2 4 32,1 32,2 1 29,11 29, RQ [%] ,1 23, okt-2 nov-2 des-2 jan-21 feb-21 mar-21 apr-21 mai-21 jun-21 jul-21 aug-21 sep Alkalinitet [ekv/l] Figur 2.3 Vannføring ved stråpa (stasjon 12) og ved Lavika (grå linje øverst, stasjon 15) i det hydrologiske året 21. Vannprøver er markert med sirkler. Prosentvis vann fra restfeltet til Suldalslågen RQ [%] er plottet i nederste figur. (Data fra Statkraft Grøner). Figur 2.4 alkalinitet: Maks-, min- samt gjennomsnitt ± standardavvik av alkalinitet for stasjoner i Suldalslågen og kalkingstasjoner i restfeltet til Suldalslågen i 21. Årsgjennomsnittet i referansebekken Fossåna er markert med et kryss. Stasjonene i Suldalslågen er bundet sammen med heltrukken linje. Lokalitet Lokalitet ,1 22,2 32,1 32,2 29,11 29, ,1 23, ,1 22,2 32,1 32,2 29,11 29, ,1 23, ph Kalsium [mg/l] Figur 2.4 ph: Maks-, min- samt gjennomsnitt ± standardavvik av ph for stasjoner i Suldalslågen og kalkingstasjoner i restfeltet til Suldalslågen i 21. Årsgjennomsnittet i referansebekken Fossåna er markert med et kryss. Stasjonene i Suldalslågen er bundet sammen med heltrukken linje. Figur 2.4 kalsium: Maks-, min- samt gjennomsnitt ± standardavvik av kalsium for stasjoner i Suldalslågen og kalkingstasjoner i restfeltet til Suldalslågen i 21. Årsgjennomsnittet i referansebekken Fossåna er markert med et kryss. Stasjonene i Suldalslågen er bundet sammen med heltrukken linje. 316

5 Lokalitet Lokalitet ,1 22,2 32,1 32,2 29,11 29, ,1 23, ,1 22,2 32,1 32,2 29,11 29, ,1 23, Ala [g/l] Ali [g/l] Figur 2.4 Ala: Maks-, min- samt gjennomsnitt ± standardavvik av Ala for stasjoner i Suldalslågen og kalkingstasjoner i restfeltet til Suldalslågen i 21. Årsgjennomsnittet i referansebekken Fossåna er markert med et kryss. Stasjonene i Suldalslågen er bundet sammen med heltrukken linje. Figur 2.4 Ali: Maks-, min- samt gjennomsnitt ± standardavvik av Ali for stasjoner i Suldalslågen og kalkingstasjoner i restfeltet til Suldalslågen i 21. Årsgjennomsnittet i referansebekken Fossåna er markert med et kryss. Stasjonene i Suldalslågen er bundet sammen med heltrukken linje.trukken linje. Lokalitet ,1 22,2 32,1 32,2 29,11 29, ,1 23, Alo [g/l] Figur 2.4 Alo: Maks-, min- samt gjennomsnitt ± standardavvik av Alo for stasjoner i Suldalslågen og kalkingstasjoner i restfeltet til Suldalslågen i 21. Årsgjennomsnittet i referansebekken Fossåna er markert med et kryss. Stasjonene i Suldalslågen er bundet sammen med heltrukken linje. 317

6 7, , OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP Figur 2.5 (11-15): Tidsplott for stasjonene 11, 12, 13, 14 & 15 i Suldalslågen for 21. DN`s krav til ph gjennom året er markert med heltruken linje. Figur 2.5 (21 & 24): Tidsplott for den innsjøkalka påvirkede stasjonen 21 (Stråpaåna) & den ukalka referansebekken (Fossåna) 24 i Suldalslågens restfelt for 21. DN`s krav til ph i Soldalslågen gjennom året er markert med heltruken linje. 318

7 9 22,1 22,2 9 23,1 23, OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP Figur 2.5 (22): Tidsplott oppstrøms (22,1) og nedstrøms (22,2) kalkingsdoserer i Tjøstheimsåna i Suldalslågens restfelt for 21. DN`s krav til ph i Suldalslågen gjennom året er markert med heltruken linje. Figur 2.5 (23): Tidsplott oppstrøms (23,1) og nedstrøms (23,2) kalkingsdoserer i Mosåna i Suldalslågens restfelt for 21. DN`s krav til ph i Suldalslågen gjennom året er markert med heltruken linje. 319

8 9 29,11 29,2 9 32,1 32, OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP Figur 2.5 (29): Tidsplott oppstrøms (29,11) og nedstrøms (29,2) kalkingsdoserer i Steinsåna i Suldalslågens restfelt for ,11 er innsjøkalka. DN`s krav til ph i Suldalslågen gjennom året er markert med heltruken linje. Figur 2.5 (32): Tidsplott oppstrøms (32,1) og nedstrøms (32,2) kalkingsdoserer i Tveitliåna i Suldalslågens restfelt for 21. DN`s krav til ph i Suldalslågen gjennom året er markert med heltruken linje. 32

9 3 Anadrom fisk Svein Jakob Saltveit Innledning Suldalslågen i Rogaland er en 22 km lang elv mellom Suldalsvatn (68 m o.h. og 29 km 2 ) og de indre deler av Ryfylkefjord i Rogaland (Fig. 1). Nedbørfeltet er km 2. Suldalslågen ble første gang regulert i ved utbygging av nedbørfeltet ovenfor Suldalsvatn (Røldal-Suldal). Sett i forhold til uregulert tilstand var virkningene av denne reguleringen en økt vintervannføring og redusert sommervannføring i Suldalslågen. Ulla- Førre utbyggingen ble iverksatt i 198 og førte til en reduksjon i vannføringen i Suldalslågen både vinter og sommer, både i forhold til uregulert tilstand og Røldal-Suldal. Vannføringen om vinteren er imidlertid nå aldri lavere enn 1 m 3 /s, noe den kunne være i uregulert tilstand. Gjennomsnittlig årlig vannføring i Suldalslågen i uregulert tilstand var 9 m 3 /s, men med store årlige og sesongmessige variasjoner. I naturlig tilstand hadde Suldalslågen en meget lav vintervannføring (< 2 m 3 /s) i perioden november-april. Sommervannføringen var høy og varierte meget sterkt. Etter Ulla-Førre utbyggingen er vanntemperaturen redusert. På årsbasis er reduksjonene størst nederst i vassdraget, der døgngradtallet er redusert med ca. 25 døgngrader eller 14% i forhold til døgngradtallet under Røldal/Suldal reguleringen. Temperaturnedgangen har vært størst i vintermånedene og i juni-juli (Tvede 1995). I sommersesongen er reduksjonen 115 døgngrader i forhold til Røldal-Suldal. I Suldalslågen har det skjedd endringer i vannkvalitet som følge av at det er overført surt vann med lav alkalanitet fra andre nedbørfelt (Blakar 1996). Dette har ført til en forsuringsprosess i vassdraget med jevn nedgang i ph og alkalanitet (Blakar 1996). Redusert vannføring gir også relativt større effekt av surt vann fra restfeltet, spesielt i nedre del av Suldalslågen. En medvirkende faktor var trolig også en generell forsuring. Da Suldalslågen var i faresonen for forsuring er den blitt kalket fra Kalking av Suldalslågen skjer fra et doseringsanlegg ved utløpet av Suldalsvatn og ved å kalke fire sidevassdrag. Siden 1976 er det gjennomført undersøkelser på ungfiskbestanden av laks og ørret i Suldalslågen, mens bunndyr er undersøkt i Suldalslågen siden 1978 (Bremnes og Saltveit 1996). Etter 1996 er det gjennomført en undersøkelse av bunnfaunaen i en rekke bekker nedenfor Suldalsvatn (Nesheim-Hovda 1997, Økland 2, Eiken Hartveit 21), men det foreligger liten informasjon om faunaen i bekkene fra tidligere år. Fangst Totalfangst av laks og ørret i Suldalslågen er vist på Fig I 1993 fant det sted en dramatisk nedgang i totalfangst av laks, og fangstene var på et historisk lavmål fram til 2, og på samme nivå som fangst av ørret. I 2 økte totalfangsten av laks til over 2 tonn og er den høyeste siden I 2 ble det tatt til sammen ca. 68 kg ørret. Sammenlignet med året før halveres utbyttet av laks i 21, mens fangsten av ørret er på samme nivå som året før. FANGST I KG Figur 3.1 Fangst av laks og sjøørret i Suldalslågen. Ungfiskbestanden Ungfisk i Suldalslågen er undersøkt siden 1977, og dekker en periode før og etter Ulla-Førre utbyggingen (Saltveit 1986, 1989a, b, 199, 1995, 1996, 1997, 1999, 2, 21). Overvåking av ungfisktettheten kan gi relative mål på endringer i laksebestanden forårsaket av forhold på elv. Studier av ungstadier er også nødvendig for forvaltningen av elvene og for å kunne foreslå tiltak for å dempe eventuelle skader på et tidlig tidspunkt som følge av endringer i miljø. Bestandsberegningene er utført på de samme 16 stasjonene (se Fig. 3.2). Til fisking benyttes et elektrisk fiskeapparat konstruert av ingeniør Paulsen. Lengden på strekningen som fiskes på hver lokalitet er ca. 5 m, og det fiskes fra bredden og så langt ut i elva som det er mulig å fiske effektivt (3-6 m). For å sikre at det samme areal ble fisket hver gang, ble området avmerket med en hvit snor lagt på bunnen og det er alle år fisket ved tilnærmet samme vannføring. Den fangete fisken ble artsbestemt og lengdemålt i felt til nærmeste mm. Etter måling og opptelling ble all fisk som ikke med sikkerhet kunne anslås ut fra størrelse å være årsunger (+) frosset og tatt med for aldersbestemmelse. Materialet delt i årsyngel (+), 1+, 2+ og 3+. Antall av laks og ørret i de ulike årsklasser er beregnet ut fra avtak i fangst, successive removal (Zippin 1958). For å kunne sammenligne med tidligere år, er materialet også delt i + og eldre fisk ved beregningene. Etter 199 er det satt ut laksunger i vassdraget, men all fisk satt i Suldalslågen er fettfinneklippet og satt ut langt fra de lokalitetene som undersøkes. Fettfinneklippet fisk påvises likevel, men i beregningene er det skilt mellom utsatt og naturlig reprodusert fisk. I kategorien utsatt fisk inngår også Carlin merket utsatt smolt. Undersøkelsen ble i 21 gjennomført i perioden september. Materialet består av 999 ville laksunger, 33 utsatte laksunger og 1256 ørretunger, og det ble fisket på et 3155 m 2 stort areal. Lengdefordeling Ørret Laks Lengdefordelingen av naturlig reproduserte laksunger er vist på Fig. 3. Årsungene (+) var mellom 33 og 62 mm og hadde en gjennomsnittslengde på 47,6 mm (+.3 mm, 95% K.I.). Det ble fanget få eldre laksunger. Mesteparten av disse var mellom ca. 7 og 9 mm og var 1+. Laks med tre vekstsesonger (2+) var 321

10 Suldalsvatn Sand 16 V IV Tjelmane Mo 13 Smoltfelle H 12 G 11 Førland F2 1 F1 E Kvæstad 8 9 III D1 6 D2 Stråpa 2 B 1 I 4 3 II A 5 C2 Steinsholmen C1 Ungfisk og bunndyr Ungfisk Klekkeri Figur 3.2 Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for overvåkning av ungfiskbestanden; 1-16, bunndyr på elv; I-V og bekker; A-H. lengre enn 9 mm (Fig. 3.3). Det var overlapp mellom + og 1+, men ikke mellom 1+ og 2+. PROSENT N = LENGDE I MM arter hadde en svært god vekst i 21. For ørret + er dette den statistisk signifikant største gjennomsnittslengde som er målt siden undersøkelsene startet i Gjennomsnittslengden for + laks er også den største som er målt, men den er ikke signifikant forskjellig fra den i Selv om det har vært en nedgang i vanntemperatur i fiskens vekstsesong (Tvede 1995), gjenspeiles dette ikke gjennom dårligere vekst hos fisken, verken hos laks eller ørret, hele perioden sett under ett. Fra 199 er det en tendens til økt gjennomsnittslengde hos årsunger, både laks og ørret (Saltveit 2a). En tendens til økt gjennomsnittslengde kan skyldes redusert bestandstetthet av fisk etter 1993, som kan ha en positiv effekt på vekst (Saltveit 2b). I 21 er imidlertid bestandstettheten av både laks og ørret høy, se nedenfor, men temperaturforholdene er gode (se Fig. 3.2). Figur 3.3 Prosentvis lengdefordeling av naturlig reproduserte laksunger i Suldalslågen høsten 21. For ørret var det ikke mulig å skille mellom årsklassene basert på lengde frekvensfordelingen (Fig. 3.4). Største årsunge (+) i materialet målte 72 mm, mens minste 1+ var 67 mm. Årsunger av ørret dominerte i materialet av ørret (81,7 %) og var jevnt over større enn hos laks. Årsungene hadde en gjennomsnittslengde på 55,7 mm (+.4 mm, 95% K.I.). LENGDE I MM LAKS ØRRET ÅR PROSENT N = LENGDE I MM Figur 3.4 Prosentvis lengdefordeling av ørretunger i Suldalslågen i september 21. Variasjonene i tilvekst hos årsunger har vært store i perioden 1976 til 21 (Fig. 3.5). Ørret + har bedre vekst enn laks, noe som skyldes at ørret klekker tidligere og at den vokser over et større temperaturintervall. Etter 1986 følger vekstvariasjonene hos laks og ørret noenlunde samme mønster. Ørret + hadde imidlertid en vekstøkning i 1998, som laks ikke hadde. Begge 2+ Figur 3.5 Gjennomsnittslengde av årsunger hos laks og ørret i Suldalslågen ved avsluttet vekst om høsten i perioden 1976 til 21. Tetthet av laks- og ørretunger Fra 199 fram til 1993 fant det sted en gradvis økning i tettheten av årsunger (+) av laks (se Saltveit 1995a). Tetthetene av + laks i 1992 og 1993 er de høyeste som noen gang er beregnet i Suldalslågen og disse er statistisk signifikant høyere enn tidligere år. For ørret var det en økning i tetthet av årsunger fram til 1994, og tetthetene som da beregnes for + ørret er de høyeste siden Imidlertid fant det ikke sted en tilsvarende økning i den beregnede tetthet av eldre fisk, verken hos laks eller ørret (Fig. 3.6). Det er nærliggende å tro at nedgangen hos laks skyldes forhold som har påvirket laks og ørret ulikt (Saltveit 2b). Et slikt forhold er naturlig reproduksjon og at denne er begrenset hos laks på grunn av for få gytefisk. Andre forklaringer på de lave 322

11 årsungetetthetene av laksunger i de senere år, som f.eks. surt vann og den endrede manøvreringen på våren, er lite sannsynlig, i det tetthetene av + ørret ikke reduseres tilsvarende. Beregnet tetthet av årsunger (+) av laks var relativt høye i 21 (Fig. 3.6), og tettheten er den høyeste som er beregnet for denne årsklassen siden 1993 og den er ikke signifikant forskjellig fra tettheten beregnet i Tettheten beregnet for eldre laksunger var imidlertid bare 3,6 laks/1 m 2, til tross for en relativt høy tetthet av årsunger året før. Det synes derfor å være en liten overlevelse av +. Dette er lavere enn i de to forutgående år, men høyere enn i 1996, 1997 og Innslaget av utsatt laks var ubetydelig i 21, bare 1,1 fisk pr. 1 m 2. Dette skyldes at utsettingene ble foretatt sent i september etter at undersøkelsene ble avsluttet. Tetthetene av årsunger av laks er nå så lave at de får konsekvenser for tettheten av eldre fisk i elva. 4 Bunndyr Svein Jakob Saltveit og Trond Bremnes Innledning Bunndyr er viktig som næring for fisk, i tillegg til at de er svært gode indikatorer på miljøendringer i et vassdrag (organisk forurensning, surt vann etc.). Endringer i vannkvalitet har det skjedd i Suldalslågen som følge av overført surt vann fra andre nedbørsfelt (Blakar 1996) og at det trolig også har funnet sted en generell forsuring. Bunndyr er jevnlig undersøkt i Suldalslågen siden 1978 (Bremnes og Saltveit 1996), og det foreligger derfor et godt grunnlag for vurdering av endringer over tid. De viktigste gruppene i Suldalslågen er fjærmygg, døgnfluer, steinfluer, vårfluer og fåbørstemark. ANTALL LAKS + eldre utsatt Suldalslågen er nå kalket, og for å fange opp effekter av kalking og eventuelle forsuringsepisoder, gjennomføres en overvåking av bunndyr. I 21 er det gjennomført en kvalitativ innsamling (sparkemetoden) av bunndyr på fem lokaliteter i selve Suldalslågen og i til sammen 8 bekker (se Fig. 3.2), med innsamlinger over to perioder, vår (mars) og høst (september). Lokalitetene ligger i bekker som kalkes, i bekker der innsjøer eller nedbørsfeltet er kalket, i bekk med naturlig god vannkvalitet og i bekk med dårlig vannkvalitet og som ikke er kalket. Ved bekkekalking er det samlet prøver fra to lokaliteter, en ovenfor kalkdoserer, ellers er lokalitetene lagt nær utløp i Suldalslågen, men ikke slik at de er påvirket av Lågen. Lokaliteter, tilstand og antall: ANTALL ØRRET STRÅPAÅNI NNSJØKALKING 1 PRESTBEKKEN GOD VANNKVALITET 1 TJØSTHEIMSÅNA KALKET 2 MOSÅNA KALKET 2 RITLANDSÅNA INNSJØKALKING 1 FOSSÅNA REFERANSE LOKALITET 2 1) BROMMELANDSBEKKEN TERRENGKALKET 1 GROVBEKKEN REFERANSELOKALITET Figur 3.6 Beregnet tetthet av ulike grupper laks- og ørretunger (antall pr. 1 m 2 ) i Suldalslågen i perioden 199 til 21. Det er her lagt en lokalitet ovenfor planlagt kalkdoserer. Metodikk Tettheten av + ørret i 21 ble beregnet til 36,6 ind./1 m 2 (Fig. 3.1). Dette er tilnærmet det samme som i 2, og høyere enn i perioden (p <.5). Tetthetene av eldre ørret var den samme som i de to til tre forutgående år, og siden 1994 må tettheten av eldre ørretunger i Suldalslågen karakteriseres som relativt stabil, med unntak av i 1996 (høyere) og 1997 (lavere). Årsakene til de lavere tetthetene av laksunger i Suldalslågen i perioden 1993 til 2 er diskutert i tidligere årsrapporter og i Saltveit (2b), og relatert til faktorer som påvirker laks og ørret ulikt. Imidlertid er nå tettheten av + laks nesten på samme nivå som ørret +. For begge arter er imidlertid overlevelsen fra + til 1+ liten. Til innsamlingen av bunndyr sparkemetoden benyttet (Hynes 1961, Frost et al. 1971). Med denne metoden blir de fleste artene som er tilstede registrert. Innsamlingen skjer på tid (innsamlingstid ett minutt pr. prøve). I elva er det ved hver anledning tatt tre prøver fra hver stasjon, i bekkene er én prøve fra hver stasjon. Håvens maskevidde er,45 mm. Prøvene er fiksert i felt med etanol og sortert på laboratoriet. Stasjonene er vist på Fig Forsuringsnivået i Suldalslågen er beregnet ut fra en forsuringsindeks beskrevet i Kroglund et al. (1994), som er basert på tilstedeværelse eller fravær av mer eller mindre sensitive arter av bunndyr. De anvendte artene fra Suldalslågen er valgt ut etter Raddum og Fjellheim (1984), Fjellheim og Raddum (199) og Larsen et al. (1995). Følgende døgnfluer ble regnet som forsuringsfølsomme: Baëtis rhodani og Ephemerella aurivillii. 323

12 Følgende steinfluer ble regnet som forsuringstolerante: Amphinemura borealis, A. sulcicollis, Protonemura meyeri, Nemoura cinerea, Taeniopteryx nebulosa, Brachyptera risi, Leuctra hippopus og L. niger. Maksimumsverdien for indeksen blir satt til 1, som indikerer liten eller ingen forsuring (Kroglund et al. 1994). Resultater og kommentarer Dominerende bunndyr i Suldalslågen i slutten av mars 21 var fjærmygglarver (Fig. 4.1). Med unntak av på stasjon 4, utgjorde denne gruppen mer enn 75 % av faunaen på lokalitetene (Fig. 7). På stasjon 3,4 og 5 var nymfer av både steinfluer og døgnfluer viktige grupper, og på alle stasjoner utgjorde døgnfluer enten en større andel av faunaen eller like stor som steinfluer. Vårfluer var bare relativt tallrik øverst i elva, mens andelen fåbørstemark økte nedover elva. Interessante innslag i bunnfaunaen i mars er snegl (på stasjon 4) og muslinger (på stasjon 2 og 3). 1 % 75 % 5 % 25 % % 1 % MARS STASJON ANDRE FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG SEPTEMBER 2 I september utgjør fjærmygglarver en langt mindre del av bunndyrene, selv om de er dominerende gruppe både på stasjon 2 og 5 (Fig. 4.1). Fåbørstemark dominerer på stasjon 4, men har også et relativt stort innslag på stasjon 3. På stasjon 1 er vårfluer sammen med fjærmygglarver dominerende fauna element i juli. Steinfluer og døgnfluer har små andeler, men steinfluer er sterkere representert enn døgnfluer, som også manglet i prøvene fra stasjon 1 og 5 i september. Gruppen Andre utgjøres hovedsakelig av småstankelbein larver, men noen få snegl ble funnet på stasjon 3. Forsuringsindeks Forsuringsnivået i Suldalslågen basert på bunndyr er beregnet ut fra en forsuringsindeks beskrevet i Kroglund et al. (1994). Følgende døgnfluer ble regnet som forsuringsfølsomme: Baëtis rhodani og Ephemerella aurivillii. Følgende steinfluer ble regnet som forsuringstolerante: Amphinemura borealis, A. sulcicollis, Protonemura meyeri, Nemoura cinerea, Taeniopteryx nebulosa, Brachyptera risi, Leuctra hippopus og L. niger. Indeksen indikerer ingen forsuringsskader i Suldalslågen i mars (Fig. 4.2), og indikerer at forholdene for fisk og bunndyr vannkvalitetsmessig har vært gode gjennom hele vinteren. I september indikerer indeksen ingen forsuring av elva sett under ett. Døgnfluer påvises ikke på stasjon 1 og 5, og på bakgrunn av dette må disse karakteriseres som forsuret. Et lite antall døgnfluer på stasjon 2 og 4 i forhold til steinfluer gjør at disse for karakteren svakt forsuret. På stasjon 3 er det ingen forsuring i september. Tilstedeværelse av snegl på stasjon 3 både i mars og september understreker den gode vannkvaliteten her. Antall døgnfluer er lavt på samtlige lokaliteter i september, med unntak av stasjon 3. Dette kan skyldes at individene av døgnfluer er små og ikke fanges i håven. Varierende indeksverdi i elvas lengderetning kan derfor være tilfeldig. Dette var også tilfelle i 2. For september er indeksen derfor usikker. I november 2, da indeksen i september var svært lik den i september 21, ble det fanget et langt høyere antall individer av både døgnfluer og steinfluer, noe som da ga indeks 1. for elva totalt og for samtlige lokaliteter (Saltveit et al. 21). 75 % 5 % 25 % % STASJON ANDRE FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG Figur 4.1 Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Suldalslågen i mars, juli og september 21. INDEXVERDI MARS SEPTEMBER TOTAL ST 1 ST 2 ST 3 ST 4 ST 5 Fig Forsuringsindeks for fem stasjoner i Suldalslågen og for hele Suldalslågen (total) i mars og september og i mars og september

13 Tabell Gjennomsnittlig antall pr. 1 min. sparkeprøve av påviste arter av døgnfluer, stein-fluer og snegl på fem lokaliteter i Suldalslågen i mars og september 21. MARS SEPTEMBER 21 St. 1 St. 2 St. 3 St. 4 St. 5 St. 1 St. 2 St. 3 St. 4 St. 5 DØGNFLUER Baëtis rhodani Ephemerella aurivillii Leptophlebia vespertina STEINFLUER Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra Protonemura meyeri SNEGL Lymnaea peregra MUSLINGER Pisidium spp Bekkene STRÅPAÅNI På våren var bunnfaunaen dominert av steinfluer (5 arter) og døgnfluer (en art), mens en annen viktig gruppe var fjærmygg (Fig. 4.3). På høsten ble det fanget svært lite dyr i bekken, og de fleste av disse var stankelbeinlarver. Døgnfluer ble ikke fanget, mens eneste steinflueart var Diura nanseni (Tabell 2). Baetis rhodani var eneste døgnflueart på våren, og tilstede i et relativt høyt antall. Vannkvaliteten er god i bekken på våren, mens det ikke var mulig å angi indeksverdier på høsten (Fig. 4.11). PRESTABEKKEN Sammensetningen av bunndyrene var dominert av fjærmygglarver, steinflue- og døgnfluenymfer på våren (Fig. 1). På høsten var steinfluer fullstendig dominerende, og utgjorde nærmere mer enn 8% av faunaen. Til sammen påvises henholdvis 5 og 4 arter av steinfluer vår og høst, mens eneste døgnflueart var B. rhodani (Tabell 4.2). Denne hadde et høyt individantall på våren, mens antallet var svært lavt på høsten. Dette gir en høy ideksverdi om våren, mens den lave verdien på høsten indikerer forsuring (Fig. 4.11). Imidlertid kan en lite døgnfluer på høsten her skyldes at de fremdeles er små og ikke kommer med i prøvene (Eiken Hartveit 21). 1 % 75 % 5 % 25 % STRÅPÅNA ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % PRESTABEKKEN ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % VÅR HØST % VÅR HØST Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Stråpaåna i Suldal i 21. Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Prestabekken i Suldal i

14 TJØSTHEIMSÅNA Det er her en kalkdoserer og bunnprøver er tatt ovenfor og nedenfor denne (Fig. 4.5). På våren besto det meste av faunaen av steinfluer, både ovenfor og nedenfor dosereren. Antall dyr fanget nedstrøms var imidlertid lite. Det ble fanget fem steinfluearter både ovenfor og nedenfor, men bare ett individ av døgnfluen B. rhodani. Denne ble fanget nedenfor doserer. Indeksverdiene for bekken på våren blir derfor lave og bekken må på bakgrunn av disse karakteriseres som sterk forsuret (Fig. 4.11). Ett relativt høyt individantall av døgnfluen B. rhodani på høsten gir indeksverdi 1. ovenfor doserer, mens den få individer nedenfor gir lav verdi. Det kan være en tilfeldighet (det taes bare en prøve) at det her er færre dyr enn lenger opp. Det er også lite sannsynlig at bekken skal ha dårligere vannkvalitet her. Forholdene i bekken synes noe bedre på høsten, og legges indeksverdien for den øverste stasjonen til grunn, indikerer faunaen at bekken da ikke er påvirket av surt vann (Fig. 4.11). 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % VÅR TJØSTHEIMSÅNA HØST C1 C 2 C 1 C 2 ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Tjøstheimsåna i Suldal i 21 ovenfor (C 1) og nedenfor (C 2). MOSÅNA I Mosåna er det også plassert en kalkdoserer og bunnprøver er tatt ovenfor og nedenfor denne (Fig. 4.6). I vårprøvene fra Mosåna ble det funnet et svært lite antall bunndyr (Tabell 4.2) og faunaen besto bare av steinfluer og fjærmygglarver. Verken ovenfor eller nedenfor dosereren ble det funnet døgnfluer i vårprøvene. På høsten var faunaen noe mer variert og tallrik ovenfor dosereren, mens det nedenfor også da var relativt lite variert og manglet innslag av både steinfluer og døgnfluer. Døgnfluer er imidlertid også fraværende i prøven tatt ovenfor doserer. På våren påvises fire steinfluearter, mens det på høsten ble funnet fem (Tabell 4.2). Fravær av døgnfluer gjør at bekken må karakteriseres som sterkt forsuret (Fig. 4.11). 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % MOSÅNA ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Mosåna i Suldal i 21 ovenfor (D 1) og nedenfor (D 2). RITLANDSÅNA Ritlandsåna er kalket gjennom kalking av Ritlandsvatn. Faunaen var relativt variert om våren, der ingen grupper dominerte (Fig. 4.7), mens sammensetningen var noe mer ensartet på høsten med dominans av vårfluer. Døgnfluer utgjorde en svært liten del av bunndyrene ved begge anledninger (Fig. 4.7). Dette gjør at bekken både på våren og om høsten må karakteriseres som moderat forsuret, med indeksverdi på henholdsvis.63 og.68 (Fig. 4.11). Lav indeksverdi skyldes et høyere individantall av steinfluer og et lite antall av døgnfluer (Tabell 4.2). Eneste døgnflueart var B. rhodani. 1 % 9 % 8 % 7 % 6 % 5 % 4 % 3 % 2 % 1 % % VÅR HØST D 1 D 2 D 1 D 2 VÅR RITLANDSÅNA HØST ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Ritlandsåna i Suldal i 21. FOSSÅNA I Fossåna er det ikke plassert kalkdoserer, men en er planlagt. Prøver er tatt ovenfor planlagt doserer (F1) og nedenfor (nær utløpet i Lågen) (F2) (Fig. 3.2). Faunaen i bekken var fullstendig dominert av steinfluer på våren og steinfluer var da eneste gruppe i prøvene på den nederste lokaliteten (Fig. 4.8). Døgnfluer påvises ikke og basert på faunasammensetningen må derfor Fossåna karakteriseres som sterkt forsuret på våren. Faunaen er mer variert på høsten, med et relativt stort innslag av døgnfluer av arten B. rhodani i prøvene (Fig. 4.8). Dette gjør at begge lokalitetene i bekken får indeksverdi 1. på høsten og karakteristikken ikke forsuret (Fig. 4.11). 326

15 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % VÅR FOSSÅNA HØST ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % GROVABEKKEN ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG % F 1 F 2 F 1 F 2 % VÅR HØST Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Fossåna i Suldal i 21 oppe (F 1) og nede (F 2). Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Grovbekken i Suldal i 21. Tabell 4.2. Antall av ulike arter av døgnfluer og steinfluer påvist i bekker i Suldal ved to tids-punkt i 21. VÅR 21 A B C1 C2 D1 D2 E F1 F2 G H DØGNFLUER Baëtis rhodani Leptophlebia marginata STEINFLUER Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa HØST 21 A B C1 C2 D1 D2 E F1 F2 G H DØGNFLUER Baëtis rhodani Leptophlebia marginata STEINFLUER Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa

16 GROVBEKKEN Faunaen på våren var relativt variert, mens det på høsten var en dominans av fjærmygglarver. Faunaen domineres av på våren av steinfluer (Fig. 4.9), med til sammen 6 arter, mens det på høsten bare fanges ett individ. Nymfer av døgnfluer er nærmest fraværende i prøvene fra bekken. På våren påvises ett individ av arten Leptophlebia marginata (Tabell 4.2), men ingen døgnfluer ble fanget på høsten. På våren og høsten må bekken derfor karakteriseres som sterkt forsuret (Fig. 4.11). INDEKS VERDI VÅR HØST BROMMELANDSBEKKEN I Brommelandsbekken påvises ikke døgnfluer, verken på våren eller høsten, mens steinfluer finnes i et høyt antall og dominerer bekkens fauna spesielt på våren, men også på høsten (Fig. 4.1). Brommelandsbekken må derfor karakteriseres sterkt forsuret med indeksverdier på.5 (Fig. 4.11). Dette til tross for at bekken er terrengkalket. 1 % 9 % 8 % 7 % 6 % 5 % 4 % 3 % 2 % 1 % % BROMMELANDSBEKKEN VÅR HØST ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER DØGNFLUER STEINFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Brommelandsbekken i Suldal i 21. Konklusjon For selve Suldalslågen er resultatene for årene 1998 til 21 entydige. Suldalslågen bærer ikke preg av å være forsuret. Alle stasjoner har innslag av forsuringsømfintlige døgnfluer og Suldalslågen har forsuringsindeks lik 1,. INDEKS VERDI INDEKS VERDI A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON VÅR HØST A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON VÅR HØST A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON Fig Forsuringsindeks for ulike bekker i Suldal i 1999, 2 og 21. For plassering, se Figur 3.2. Av bekkene hadde mange en dårlig vannkvalitet i 21. Dette gjaldt også bekker som blir kalket, for eksempel Mosåna og Tjøstheimsåna. Heller ikke innsjøkalking og terrengkalking synes å ha hatt synlig positiv effekt på Ritlandsbekken og Brommelandsbekken. Alle bekkene med unntak av de to øverste har svært dårlig vannkvalitet på våren, mens det på høsten bare er den ikke kalkete Fossåna og lokaliteten ovenfor kalkningsanlegget i Tjøstheimsåna som har god kvalitet. Sammenlignet med året før, har det skjedd en markert forverring av vannkvaliteten nedenfor anlegget i Mosåna og i Ritlandsåna, mens det for Tjøstheimsånas del har vært en ytterligere forverring fra 1999, noe som også gjelder Grovbekken og Brommelandsbekken. Fossåna bærer tydelige preg på forsuringom våren, men ikke på høsten. Fossåna er ikke kalket og skal fungere som referanse i forhold til de andre klakede bekkene. Bekken er derfor forventet å ha en å ha en dårlig vannkvalitet. Smeltevann om vinteren og våren påvirker bekken, og som sannsynligvis fjerner forsuringsømfintlige arter som Baetis rhodani som etablerer seg på høsten (Eiken Hartveit 21). 328

17 5 Vannvegetasjon Eli-Anne Lindstrøm (NIVA), Stein W. Johansen (NIVA), Randi Romstad (NIVA) og Jorunn Larsen (Bot. Inst., UiB). 5.1 Materiale og metoder Suldalsvatnet Suldalsosen Stråpa Hoftun Stråpaåna Prøver av begroingssamfunnet ble samlet ved en befaring i vassdraget september 21. Stasjonsplasseringen er gitt i figur 5.1. Metodikk for innsamling og bearbeiding er i henhold til standardiserte metoder. Ved prøvetaking vurderes elveleiets prosentvise dekning av makroskopisk synlige begroingselementer. Det innsamlede materialet analyseres i lupe/mikroskop og organismene identifiseres så langt mulig. Det tas separate kiselalgeprøver ved at det børstes et areal (ca 8x8 cm) av 1 tilfeldig valgte sten. Materialet blandes og en delprøve tas ut. Prøven prepareres for opptelling av kiselalgeskall og prosentvis forekomst av de ulike arter regnes ut på grunnlag av minst 3 talte skall. For å illustrere tilstanden mht. forsuring er det beregnet FFindeks for forsuringsfølsomhet. Organismene gis en verdi etter grad av forsuringsfølsomhet, se tabell 5.1. Ikke forsuringsfølsomme organismer får verdien, litt følsomme,25, noe følsomme,5, moderat følsomme,75 og klart følsomme arter gis verdien 1,. Forsuringsfølsomhet for noen arter er basert på data fra Lindstrøm (1992) og justert noe i henhold til senere erfaringer. Ved beregning av indeksen summeres alle forsuringsømfintlige arter i prøven etter at de er vektet i henhold til sin spesifikke følsomhet. Prøver med mange arter i kategorien moderat (,75) og klart (1,) forsuringsfølsomme vil således få høy indeks. Det tas ikke hensyn til organismens mengde, bare til tilstedeværelse. Kiselalgesamfunnet er ikke med i beregningene. Undervannsfotografering og påfølgende bildeanalyse er benyttet på 5 stasjoner i hovedvassdraget for å kartlegge mengdemessig forekomst (% dekning) av karplanter, moser og makroskopiske begroingsalger. Tidspunkt for registrering er april (V) og november (H). Tabell 5.1. Kategorier av forsuringsfølsomhet anvendt på begroingsorganismer i rennende vann (Lindstrøm 1992). Forsuringsfølsomhet Laveste Følsomhetsindeks ph toleranse Ikke følsom < 5, Litt => 5,,25 Noe => 5,3,5 Moderat => 5,7,75 Følsom => 6, 1, Lunde Steinsåna Lindum N 3 km Litlehaga Helland Gardaneset Øvre Høse Steinsøy Ritlandsvatnet Brommeland Hanakam Mo Tjøstheimsåna Ritland Sandsfossen Kvæstad Førland Foss Grov Juvet Mosåna Kalkdoserer Fossåna Fig Stasjoner for kalkingsovervåkning i Suldalslågen i perioden Resultater algebegroing Resultatene av de generelle begroingsobservasjonene er vist i vedlegg B.1. Som for de øvrige vassdrag der begroingssamfunnet inngår i kalkingsovervåkingen gis kun korte kommentarer til resultatene. Artsmangfold. Figur 5.2 viser antall taksa (arter/grupper av arter) av cyanobakterier, grønnalger og rødalger per stasjon. Som tidligere (1998/1999/2) var begroingens artsmangfold i hovedvassdraget meget høyt, gjennomsnittlig artsantall per stasjon var 26,4. Det er noe lavere enn i 2 (29,4), men fremdeles høyere 329

18 enn i andre vassdrag som er undersøkt i forbindelse med kalkingsovervåkingen (DN 21). Økt innslag av grønnalger i den ukalkede sideelven Tjøstheimsåna (TJØ) bidro til økt mangfold på denne stasjonen i 21. Artsmangfold her og i den andre ukalkede sideelven Fossåna (FOS), var imidlertid klart lavere enn i hovedvassdraget og de to kalkede sideelvene, Mosåna (MOS) og Steinsåna (STE). Dette skyldes flere forhold. Ustabil og periodisk sur vannkvalitet er viktig, raskt skiftende vannføring med dertil hørende ustabile fysiske forhold er også viktig. Kalkede sideelver har omtrent samme FF-indeks som hovedvassdraget. I Mosåna (MOS) kan det se ut til at innslaget av forsuringsfølsomme arter har økt i 2 og 21. Det skyldes muligens den generelle bedring i vannkvalitet, som ser ut til å ha skjedd i Mosåna etter 1998/99. Selv om FF-indeks varierer noe fra år til år er det trolig innenfor rammen av det en kan forvente i et vassdrag som kalkes og dessuten mottar vekslende mengder surt vann fra diverse sidevassdrag. På grunnlag av FF-indeks er det derfor ikke mulig å spore systematiske/vedvarende endringer i vassdragets tilstand med hensyn til forsuring i perioden Antall taksa per stasjon av cyanobakterier, grønnalger og rødalger OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Rhod Chlor Cyan FF-indeks (antall forsuringsfølsomme taksa, unntatt kiselalger, vektet etter forsuringsfølsomhet) OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Fig Antall taksa per stasjon av cyanobakterier, grønnalger og rødalger. Suldalslågen september 21. OV2 til OV18 (hovedvassdraget) og TJØ, STE, MOS og FOS (sideelver). Artssammensetning og forsuringsfølsomhet. Både i hovedvassdraget og sideelvene var begroingens artsammensetning i store trekk som tidligere og bestod vesentlig av arter som trives i nærings- og ionefattig vannkvalitet. Det var ingen store endringer i artsammensetning i forhold til 1998/ 1999/2. Ustabile og vekslende forhold i Tjøstheimsåna (TJØ) bekreftes også ved artsinnholdet. I 2 dominerte den forsuringsbegunstigede Binuclearia tectorum det trådformede grønnalgesamfunnet i Tjøstheimsåna, mens tre andre arter hadde mengdemessig forekomst i 21, deriblant den noe forsuringsfølsomme slekten Bulbochaete. I Mosåna var også samfunnet noe endret fra tidligere år. Den noe forsuringsfølsomme chrysophyceen Hydrurus foetidus, som er rapportert å ha hatt stor forekomst i Suldalslågen sent på 198-tallet (Rørslett m.fl. 1989), hadde en liten forekomst i Mosåna i 21. Dette er første observasjon av Hydrurus i Suldalsvassdraget i september etter at regelmessige observasjoner av begroingssamfunnets artsinnhold startet i Av andre forsuringsfølsomme alger som muligens er nykommere i Mosåna i 21 nevnes Mougeotia e (3-4µ) og Microspora amoena. Figur 5.3 viser begroingssamfunnets forsuringsfølsomhet i september , gitt som FF-indeks (indeks for forsuringsfølsomhet). Alle stasjoner i hovedvassdraget har hatt markerte innslag av forsuringsfølsomme arter i alle undersøkte år og FFindeks har variert mellom 5, og 8,5. Dette er betydelig høyere enn i kalkede vassdrag som har vært kraftig forsuret i lengere tid, eksempelvis Mandalsvassdraget (DN 21). Fig FF-indeks for begroingssamfunnet (unntatt kiselalger) - totalt antall forsuringsfølsomme taksa vektet etter grad av forsuringsfølsomhet (fra,25 til 1,). Suldalslågen september Mengdemessig forekomst. Mengdemessig forekomst av makroskopisk synlige begroingsalger er omtalt under kap Som tidligere ser det ut til å være store årlige variasjoner i forekomst av noen arter. Grønnalgen Bulbochaete ser bl.a. ut til å ha varierende forekomst, og 21 så ut til å være et godt år for Bulbochaete. Kiselalger. Prosentvis forekomst av kiselalger er vist i vedlegg B.2. På grunnlag av kiselalgenes prosentvise forekomst er det beregnet ph etter Stevenson m. fl. (1991), figur 5.4. På stasjonene OV6, OV8 og OV1 tilsier kiselalgedataene at september 21 hadde den høyeste ph i måleperioden ( ). Det skyldes dels metodiske forhold fordi kiselalgen Tabellaria flocculosa i 21- materialet er delt i 2 kategorier (mot tidligere bare en), der den nye har klart høyere ph-optimum enn den tidligere samlekategorien. Storparten av individene tilhører fremdeles kategorien med lavt ph-optimum (5,4), men i hovedvassdraget var det i 21 også innslag av kategorien med ph-optimum 6,1. En annen grunn til at 21-dataene tilsier økt ph i hovedvassdraget er redusert innslag av nettopp Tabellaria flocculosa, se figur 5.5. Så lenge denne arten har så stor forekomst som den hadde i 2 og 5,4 benyttes som ph-optimum vil beregningene gi lave verdier for ph. I sidevassdragene ga beregningene omlag samme resultat som i , med ph noe under 5,4 i de ukalkede elvene (TJØ og FOS) og noe under 6,2 i de kalkede (STE og MOS). Også alle sidevassdrag har innslag av forsuringsfølsomme arter, men FF-indeks i de to ukalkede sideelvene Tjøstheimsåna (TJØ) og Fossåna (FOS) er klart lavere enn i hovedvassdraget. 33

19 6,4 6,2 6, 5,8 5,6 5,4 5,2 5, ph -beregnet på grunnlag av kiselalger OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Antall taksa per 3 kiselskall OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Fig ph beregnet på grunnlag av prosentvis forekomst av kiselalger. OV2 til OV18 (hovedvassdraget) og TJØ, STE, MOS og FOS (sideelver). Suldalslågen september Fig Antall taksa per 3 skall av kiselalger. Suldalslågen september % % Tabellaria flocculosa (flo&agg.) - % av total OV-2 OV-6 OV-8 OV-1 OV-18 TJØ STE MOS FOS Eunotia, alle arter - % av total OV-2 OV-6 OV-8 OV-1 OV-18 TJØ STE MOS FOS Fig Prosent forekomst av samlearten Tabellaria flocculsa (øverst) og kiselalgeslekten Eunotia (nederst). Suldalslågen september I forsuringsutsatte og kalkede vassdrag kan det være raske skiftninger i dominansforholdet mellom T. flocculosa og diverse arter innen slekten Eunotia. Det innvirker naturlig nok inn på ph beregningene. Selv om Tabellaria flocculosa har vekslende forekomst fra år til år i Sudalslågen, ser det ut til å være et mønster; klar dominans (75% eller mer) i de ukalkede sideelvene (TJØ og FOS), vekslende men markert innhold i hovedvassdraget (1-4%) og under 15% i de to kalkede sideelvene (STE og MOS). Når det gjelder slekten Eunotia har forekomsten i måleperioden vært så vekslende at det ikke er lett å angi noe mønster. Eunotia, som i alt vesentlig består av forsuringstolerante arter, bidrar oftest til at beregnet ph blir lav. Figur 5.6 viser antall kiselalgetaksa per 3 kiselskall og illustrerer som for det øvrige algesamfunnet (figur 7) at mangfoldet er størst i hovedvassdraget og at ukalkede sideelver (TJØ og FOS) har lavere mangfold enn kalkede (STE og MOS). Mangfold av kiselalger var gjennomgående høyere i 21 enn i 2, men ikke høyest i måleperioden ( ). Økt mangfold i Tjøstheimsåna i 21 skyldes trolig mindre dominans av Tabellaria flocculosa enn i foregående år, se figur 1 (øverst). 5.3 Resultater makrovegetasjon Suldalslågen må karakteriseres som en frodig elv med stor forekomst av flerårig vegetasjon. Det er først og fremst moser som dominerer, men karplanter kan også flekkvis ha større forekomster. Som følge av reguleringen av Suldalslågen, har det utviklet seg et mer eller mindre klart skille mellom vegetasjonssamfunnet på permanent vanndekket areal og arealer som periodisk tørrlegges. På permanent vanndekket areal er det i hovedsak levermosesamfunnet bestående av Scapania undulata, Marsupella emarginata og Nardia compressa som dominerer. Bladmosesamfunnet er dominert av Fontinalis-arter hvorav Fontinalis dalecarlica er den mest vanlige. På permanent vanndekket areal er også Polytrichum commune en fremtredende art i noen områder av elva. På periodisk vanndekt areal er det flere andre mosearter som kommer inn i tillegg, mens det først og fremst blir mindre av Fontinalis. Av karplanter er det klovasshår (Callitriche hamulata) og krypsiv (Juncus supinus) som er de dominerende arter på permanent vanndekt areal. Vanlig tusenblad (Myriophyllum alterniflorum) var frem til 1998 bare registrert noen få steder i elva og da med svært beskjeden forekomst. I perioden er denne arten også registrert på enkelte av de ordinære overvåkingsstasjoner som ny. I 21 ble det ikke registrert endringer i artsmangfoldet for moser og karplanter i forhold til perioden på overvåkningsstasjonene. I 21 ble det gjort registreringer på en ny lokalitet nedstrøms OV1. Lokaliteten er et skjermet nesten avsnørt basseng med et utløp til hovedelva og kan i dag sammenlignes med en liten innsjø. Lokaliteten tilsvarer lok.6 i undersøkelsen fra 1974 da Suldalslågen ble undersøkt mhp. høyere vegetasjon (Rørslett og Skulberg 1975). På denne lokaliten ble det den gang funnet Ranunculus reptans, Callitriche hamulata, Juncus supinus og Myriophyllum alterniflorum. I 21 ble det i tillegg registrert Potamogeton natans, Potamogeton polygonifolius, Potamogeton berchtoldi, Sparganium angustifolium, Subularia aquatica og kransalgen Nitella opaca/flexilis. Mengdemessig dominerte Potamogeton natans og Myriophyllum alterniflorum med bestander i overflaten. Lokaliteten er atypisk for selve hovedvannstrengen i Suldalslågen, men viser med sitt innhold av forsuringsfølsomme arter at det totale mangfold av karplanter i Suldalslågen er større enn det som fremkommer på overvåkningsstasjonene og at det finnes såkalte refugier langs vassdraget med en relativt bedre vannkvalitet enn i hovedstrengen. 331