F R I F R A D E N A N D R E V E R D E N

Transkript

1 F R I F R A D E N A N D R E V E R D E N Av: Tuva Haugseth Føttene sparker rundt henne, og armene veiver i luften. Det lyse, slitte håret henger helt flatt ned mens hun skriker så høyt hun kan. En tåre triller nedover de magre kinnene hennes. Hun henger i luften, et tykt tau som er bundet rundt halsen hennes holder henne oppe. Hun skriker til meg. Hun hater meg, jeg vet det. Jeg trenger ikke høre det. Hun skriker og gråter, Ansiktet hennes blir først lyseblått, før det blir mer og mer lilla og stemmen holder ikke lenger. Jeg går mot henne. Nei, jeg kan ikke stoppe nå. Snart er hun død, og det hele vil være over. Jeg snur ryggen til. Snart er det over, tenker jeg om og om igjen. Men det går ikke. Hodet klare ikke tenke på noe annet. Jeg snur meg. Bevegelsene hennes blir mindre og mindre, og svakere og svakere. Hun har stoppet og hodet henger bare slapt ned. Den hvite kjolen hun hadde på er slitt nederst i kantene og den ellers så kritthvite kjolen var blitt til en slitt, hvitbrun kjole. Jeg står og beundrer det jeg har gjort, riktig fint var det å ha fått det overstått. Jeg visste det. Jeg var fæl. Jeg bråvåknet. Satte meg opp i sengen og pustet ut. Det har bare vært en drøm. Jeg hadde sparket av meg dyna som lå på gulvet i en diger haug, men likevel svettet jeg. Jeg hadde hatt den samme drømmen i en uke nå. I drømmen var jeg fæl, jeg var et ondt menneske. Men jeg kunne ikke noe for at jeg drømte det. Eller var det noe med meg, kanskje det var min egen feil? Jeg sto opp og tok en dusj. Det varme vannet sprutet ut av dusjhodet og skyldte bort alle de vonde tankene fra drømmen. Jeg kledde på meg og heiv i meg frokosten på vei til bussen. Jeg gikk på bussen og satte meg fremst. Jeg ville ikke sitte med de andre guttene og jentene lengre bak i bussen der de satt og skrøt av nye ting eller ting de ønsket seg. Denne uken hadde vært den verste uken på lenge. Drømmen hadde plaget meg dag og natt og de siste døgnene hadde jeg levd helt i min egen boble. Humøret hadde vært på bunn, og jeg orket nesten ingenting. Men jeg tvang meg selv på skolen. Da jeg gikk av bussen ble jeg møtt av en hoppende glad jente. Venninna mi, Mia. Hun ga meg en stor klem og smilte til meg. Jeg så tilbake på henne og prøvde å presse fram et smil. Hun smilte og vinket da hun gikk fra meg, og jeg kunne se at neglene hennes var lakkert i enda en ny farge. Skoledagen snodde seg sakte forbi, og da jeg endelig kom hjem, la jeg meg bare i senga. Jeg sparket av meg klærne og la meg under dyna.

2 Jeg snudde meg rundt i den mørke lagerbygningen. Bygningen var stor uten så veldig mange møbler eller ting. Veggene var hvite, men det syntese ikke så godt i den mørke bygningen. Det eneste lyset slapp bare inn gjennom små vinduer som ble gjentatt fire ganger bortover langs veggene. Jeg snudde meg tilbake til jenta. Hun hang livløs borte på veggen. Jeg satte meg ned og kjente en forferdelig hodepine. Jeg satte hendene til tinningen. «Våkne!» ropte jeg til meg selv. «Våkne da! Hva er det som skjer med meg?» ropte jeg litt mer aggressivt denne gangen. Jeg var svett og klam i hendene, og lagerbygningen hadde endret seg til mitt eget soverom. Jeg satte meg opp, og merket at jeg satt i min egen seng. Tankene surret rundt i hodet mitt. Det var akkurat som om jeg var meg selv og en annen i drømmen. Jeg sto opp igjen og tok en dusj, for andre gang i dag. Jeg hadde regnet med at det varme vannet skulle skylle bort drømmen, men for første gang gjorde den ikke det. Jeg skrudde på enda varmere, men det hjalp bare ikke. Jeg ga opp etter hvert, drømmen fikk bare sitte i meg. Jeg gikk ned til et ferdig dekket bord. «Maten er snart ferdig!» ropte mamma og snudde seg da jeg kom ned trappen. Jeg bare mumlet fram et svar. Hun kikket på meg. «Hva er det egentlig med deg?» spurte hun og gikk vekk fra komfyren. Jeg bare snudde meg vekk, noe jeg visste ikke var så lurt. Mamma hatet folk som ikke svarte. Så kom setningen jeg hadde ventet, kanskje litt mer aggressivt enn jeg hadde trodd. «Ikke snu deg når jeg spør deg om noe!» Jeg snudde meg mot henne. «Det er bare den drømmen! Jeg vil bare ha fri fra den, det er som om jeg er i en egen transe, eller som en skoledag som aldri slutter. Jeg vil bare ha fri fra drømmen!» ropte jeg høyt, og kjente at humøret mitt sank lenger ned mot bunnen. Om det i det hele tatt gikk an. «Jeg har sagt vi kan gå til en psykolog!» sa moren min og så på meg. Dette var en av våre normale krangler. Hun gjentar hva hun har sagt, og jeg gjentar hva jeg har sagt. «Jeg har sagt jeg ikke vil til noen psykolog! Jeg er ikke noe «problembarn» heller, jeg har det helt fint! Det er bare en drøm!» jugde jeg. «Man trenger ikke være problembarn for å gå til en psykolog, det eneste er at du kan få hjelp til å bli kvitt drømmen», gjentar mamma, den samme setningen som hun sikkert har sagt to tusen ganger før. Jeg ropte nei før jeg trampet opp trappen. Egentlig bare for å plage mamma. Da jeg gikk inn på rommet mitt ble jeg møtt av den bitende kulden. Jeg merket at vinduet mitt sto åpent. Jeg lukket det igjen og satt på den lille varmeovnen min. Da mamma ropte på meg gikk jeg helt normalt ned trappen for å spise. Under middagen var både mamma og pappa helt stumme. Mamma må ha fortalt pappa om den lille krangelen vår. Pappa så på mamma, og mamma så på meg. Jeg så vekk. Vi spiste i stillhet, og da jeg ble ferdig løp jeg opp på rommet mitt. Med en gang jeg åpnet døren kjente jeg at varmen fra den lille varmeovnen fylte

3 rommet. Jeg skrudde den av igjen og satte meg i sengen. Tiden fløy forbi, og etter hvert kjente jeg at øyelokkene begynte å bli tunge, og jeg la meg i sengen. Droppet å pusse tennene. Jeg la meg, og med en gang hodet traff puten falt jeg i søvn. En ny jente. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Hun bare sto der. Akkurat som om hun visste hva jeg skulle gjøre. Jeg fant fram tauet, det var så tykt at ikke hånden min gikk rundt. Jeg tok tak i det og hang det opp i taket. Det neste jeg skulle gjøre var å ta jenta. Men jeg tok et skritt tilbake. Hva er det som skjer med meg? Jeg satte meg ned. Tankene trillet rundt i hodet. Jeg var svett og klam i hendene, jeg klarte det ikke. «Ikke fortsett!» sa jeg til meg selv. Jeg gjorde hva jeg kunne for å stå imot. Men det gikk ikke. Jeg reiste meg opp, hjerte hamret hardt i halsen. Da jeg skulle til å løfte henne opp, sto hun ikke der lenger. Nå sto det en gutt der. Han var høy og mørk, og øynene var kastanjebrune. Han hadde på seg en grå dress og armene var bygd opp av muskler. Han sto der bare, og så på meg. «Du må velge riktig.» sa han, så våknet jeg. Mia kom som vanlig mot meg med en gang jeg gikk av bussen. Hun hoppet og smilte. «Gjett hva jeg har fått?» ropte hun nesten til meg, stemmen var lykkelig. «Jeg vet ikke.» mumlet jeg. Mia, den beste som kunne finnes. Vi hadde vært bestevenner siden vi var små, og vi hadde alltid trodd vi var prikk like. Men den siste uken hadde hun blitt annerledes, kanskje fordi jeg ikke var med henne. Jeg satt mest for meg selv i klasserommet, men likevel kom hun til meg når jeg gikk av bussen. Hun hadde langt brunt hår, og brune øyne. Hun var egentlig ganske pen, men hun var ikke en som brydde seg om det. Hun var mer guttete enn jentete. Hun var alltid med gutter når vi var mindre, og likte å gjøre det samme som de eldre brødrene hennes. Hun var en ren fotballstjerne, satset alt på fotball og brydde seg ikke så mye om hvordan hun så ut. Det gjorde ikke jeg heller. Men jeg var ikke pen, jeg var ikke sånn som moren min. Moren min hadde lyst hår og lyse blå øyne. Hun var slank og høy. Jeg var tynn, men jeg var ikke sånn som henne. Mange pleide å si jeg lignet på pappa. Det hadde jeg alltid gjort. Jeg ble avbrutt av tankene da Mia hylte at hun hadde fått en Michael Kors veske. Du vet en sånn alle jenter vil ha, spesielt sånn som jentene i min klasse vil ha. Sikkert bare fordi Isabel har det. Tenkte jeg for meg selv og så på Mia idet hun dirigerte meg gjennom hver krik og krok i den svarte, nye veska. Jeg prøvde å smile og late som alt var greit både til Mia og til lærerne, men det funket bare ikke. Da jeg kom hjem sa mamma at jeg skulle sette meg ved bordet. Jeg satte meg og presset fram et smilt mens jeg spurte hva det var. Hun satte seg. «Jeg og pappa har bestemt at vi skal dra på

4 en ferie». Hun så på meg. Pappa kom inn, han kremtet. De utvekslet et blikk, men sa ikke noe mer. Jeg tenkte. Det var egentlig ganske smart. Det kunne være godt å komme vekk fra hverdagen, og kanskje jeg kunne bli kvitt drømmen. «Kult, når kommer vi hjem igjen?» spurte jeg og så på dem. Mamma så på meg som om jeg hadde sagt noe galt. Hun kremtet. «Vi vet ikke helt. Det kan hende vi ikke kommer tilbake», sa hun forsiktig mens hun fulgte blikket mitt med øynene. Jeg reiste meg opp. «Det kan jeg ikke mamma! Jeg har planer, jeg skal jo faktisk på fotballskole neste uke. Og jeg og Mia har planlagt en fest for å avslutte skoleåret», Det siste jugde jeg om. Mia hadde kommet med forslaget denne uken, men jeg avslo det. Jeg var ikke i humør til sånt. «Jeg kan være her alene!» ropte jeg høyt. «Nei!» sa moren min, og tonen hun hadde skremte meg. Hun mente det. «Jeg tenkte det kunne være lurt å komme oss vekk, det er ikke bra å være her. Og jeg tror du kan trenge å få litt fri.» fortsatte hun, denne gangen i en roligere tone. «Ikke snakk om hva DU tror er riktig for meg.» sa jeg sint. «Du må velge riktig, Marie.» sa hun, stemmen var blitt bønnfallende. Men den setningen kjente jeg igjen. Med ett ble jeg minnet på drømmen. Jeg løp opp på rommet mitt og satte meg i stolen. Jeg lukket øynene, og falt inn i søvnen. Jeg sto foran gutten igjen. Denne gangen hadde han hadde på seg shorts og t-skjorte. T- skjorten var grå, og viste godt musklene med de røde arrene. «Hvem er du?» spurte jeg aggressivt. Hjertet banket hardt. Han så på meg. Så trakk han opp en pistol. Han kom nærmere meg og rettet pistolen mot meg. Jeg kunne kjenne lukten av ham, han luktet gammel svette. Kvalmen steg opp gjennom meg. Han rettet pistolen mot tinningen min, Jeg kunne kjenne det kalde metallet som presset seg mot hodet. Hodet mitt gjorde vondt. Det føltes som en ballong som var nære ved å sprekke. «Du må ta det riktige valget. Velg den andre verden. Du har det i deg.» sa han. Stemmen var mørk og mystisk. Jeg begynte å puste, høyt. Det jeg alltid gjorde når jeg ble stresset. Rolig Marie, tenkt jeg for meg selv. Pust rolig. «Hva er det du snakker om?» sa jeg mens jeg prøvde å beholde selvkontrollen. Mannen hadde fingeren på avtrekkeren, når som helst kunne han gjøre det. «Du har kjempet imot drømmen i ditt eget hode, du har ønsket å bli fri» han rakk ikke fortsette. «Hun har et valg da, Alex» Stemmen som hadde avbrutt var rolig og kom nærmere og nærmere. Mannen som tydeligvis het Alex tok vekk pistolen og snudde seg mot en annen mann. Denne mannen var eldre, iført en svart dress. Håret var hvitt, og ansiktet var fylt opp av rynker som viste at han hadde levd et langt liv. Øynene var lyseblå og tomme. Han kom bort til oss. Jeg var svett i hendene og hjertet hamret hardt i hele ballonghodet. Stedet vi var i var en stue, og nå ba den eldre mannen meg om å sette meg ned. Han spurte om jeg ville ha en kopp te, men jeg ristet på hodet. «Hør,

5 Marie. Du står overfor et valg.» sa han rolig, mens jeg satt og stressa. «Hvor er jeg?» ropte jeg frustrert. «Du er i den andre verdenen», sa den yngre mannen med pistolen, nå hadde han gjemt den. «Galinger!» ropte jeg og reiste meg. Den eldre mannen gjorde et tegn til meg, jeg skjønte hva han mente. Han ville jeg skulle sitte. «Jeg står til dere forteller meg hva som skjer.» sa jeg sta og så på dem. Den eldre mannen startet å forklare. «Du har levd i den andre verdenen. Drømmen som har plaget deg er den andre verdenen.» han så på meg. «Jeg vil ikke dette! Jeg vil bare være fri fra dette tullet!» ropte jeg og trampet i bakken. «Den andre verdenen er fri», sa Alex. «Alex legg ned pistolen», sa den eldre mannen. Han flyttet armen fra låret til skulderen min mens han så medlidende på meg. «Du har et valg. Rundt bordet i stad med moren din var kanskje en fristende mulighet, hvis du velger den gode siden skal du flytte. Flytte, og aldri komme ut. Velger du den andre verden, der du er nå. Kan du leve fri og få oppleve andre ting enn du kanskje tror.» «Jeg tror ikke noe på hva dere sier.» sa jeg og dyttet bort armen hans. «Bare velg du, jenta mi», sa han og så enda mer medlidende på meg. «Jeg er ikke jenta di», sa jeg og så sint på ham. «Hva om jeg ikke vil noen av delene?» sa jeg og så spørrende på ham. Han smilte «Det får du se.» «Jeg trenger ikke dette tøvet her. Jeg vil tilbake til den normale verden.» sa jeg. Det siste jeg så var at Alex løftet pistolen sakte mot meg. Hjertet raste av sted i et drepende tempo og kvalmen steg opp gjennom hele kroppen fra bunnen til toppen. «Ikke gjør deeet..» Så trykket han inn avtrekkeren. Smerten var uutholdelig. Kulen traff meg i hjertet og jeg kjente at jeg falt bakover. Jeg landet hardt. Jeg åpnet øynene og merket at jeg lå i min egen seng. Det var morgen, men jeg kunne ikke huske at jeg la meg til å sove. Eller hva jeg drømte. Og egentlig husket jeg ikke noe av hva som hadde skjedd den siste uken. Jeg sto opp og gikk ned trappen. Frokosten var ferdig, og jeg smurte meg en skive jeg tok med til bussen. Det var akkurat som jeg ikke hadde levd den siste uken, jeg prøvde å tenke. Men det eneste som kom opp er tanken om den gode middagen mamma hadde laget på søndagen. Jeg gikk på bussen og ble møtt av en ny bussjåfør. Denne bussjåføren var eldre, iført en svart dress. Håret var hvitt, og ansiktet var fylt opp av rynker som viste at han hadde levd et langt liv. Øynene var lyseblå og tomme. Jeg så på han og fikk en underlig følelse at jeg hadde sett han før. Han smilte mot meg, jeg snudde meg og mumlet at jeg ville gå istedenfor å ta bussen før jeg sakte begynte å gå i andre retning. Når jeg gikk der uten å huske noe om hva som hadde skjedd, fikk jeg god følelse. Og tanken om at jeg endelig var fri kom opp i hodet mitt, selv om jeg ikke visste fra hva. Jeg hvisket fram ordet. «Fri», mumlet jeg og smakte på ordet, før jeg ropte det ut.

6 Endelig var jeg fri. Jeg bare følte det på meg.