Norges Offisielle Statistikk, rekke Xl. (Statistique Officielle de la Norvège, série XI.)

Transkript

1

2 Norges Offisielle Statistikk, rekke Xl. (Statistique Officielle de la Norvège, série XI.) Rekke XI. Trykt Nr. 44. Jordbruksstatistikk (Superficies agricoles et élevage du bétail. Récoltes etc.) 45. Meieribruket i Norge (L'industrie laitière de la Norvège.) 46. Representativ bedriftstelling i varehandelen 13. oktober (Recensement représentatif d'établissements dans le commerce de marchandises au 13 octobre 1948.) 47. Økonomisk utsyn over året (Aperçu de la situation économique.) 48. Skattestatistikken (Répartition d'impôts.) 49. Norges sivile, geistlige, rettslige og militære inndeling 1. januar (Les divisions civiles, ecclésiastiques, judiciaires et militaires du royaume de Norvège le 1. janvier 1951.) 50. Folketellingen i Norge 3. desember IV. Folkemengde etter kjønn, alder etc. Fremmede statsborgere. (Recensement du 3 décembre IV. Population par sexe, âge etc. Sujets étrangers.) 51. Norges private aksjebanker og sparebanker (Statistique des banques privées par actions et des caisses d'épargne.) 52. Forsikringsselskaper (Sociétés d'assurances.) 53. Veterinærvesenet (Service vétérinaire.) 54. Arbeidslønninger (Salaires des ouvriers.) 55. Norges bergverksdrift (Mines et usines.) 56. Norges jernbaner (Chemins de fer norvégiens.) 57. Syketrygden (Assurance-maladie nationale.) 58. Norges fiskerier (Grandes pêches maritimes.) 59. Kommunenes gjeld og kontantbeholdning m. v (Dette etc. des communes.) 60. Norges handel (Commerce.) 61. Telegrafverket (Télégraphes et téléphones de l'etat.) 62. Fiskeritelling 1. oktober I. Tallet på fiskere, deltaking i fiske osv. (Recensement des pêches maritimes le 1. octobre I. Nombre de pêcheurs, participation aux pêches etc.) 63. Fortegnelse over Norges Offisielle Statistikk (Catalogue de la Statistique Officielle.) 64. Norges industri (Statistique industrielle.) 65. Statistisk Sentralbyrå gjennom 75 år. (Bureau Central de Statistique du Royaume de Norvège ) 66. Alkoholstatistikk (Statistique de l'alcool.) 67. Ulykkestrygden for industriarbeidere m. v (Assurances de l'et t contre les accidents pour les ouvriers industriels etc.) 68. Norges postverk (Statistique postale.) 69. Jordbruksstatistikk (Superficies agricoles et élevage du bétail. Récoltes etc.) 70. Fiskeritelling 1. oktober II. Fiskefarkoster og tilvirkeranlegg. (Recensement des pêches maritimes le 1. octobre II. Embarcations et fabriques de preparations.) 71. Jordbrukstellingen i Norge 20. juni II. Eiendomsforholdene, arbeidsstyrken m. v. (Recensement du 20 juin II. Conditions de propriété, nombre d'ouvriers etc.) 72. Skattestatistikken (Répartition d'impôts.) 73. Norske skip i utenriksfart (Navigation extérieure de la marine marchande norvégienne.)

3 NORGES OFFISIELLE STATISTIKK XI. 92. LØNNSSTATISTIKK 1950 Statistique sur les salaires UTGITT AV STATISTISK SENTRALBYRÅ OSLO I KOMMISJON HOS H. ASCHEHOUG & CO. 1952

4

5 Innhold. Tekstavsnitt. Forord 7 Side Lønnsutviklingen innen de viktigste næringer 9 II. Arbeidere i jordbruk og skogbruk 14 A. Jorbruksarbeid 14 B. Skogsarbeid 18 C. Fløting 19 III. Arbeidere i industri 21 A. Innledning Eldre statistikk, side Byråets nye statistikk - lønnstellingene, side Forklaring til tabellene for industrien, side 23. B. Lønnsutviklingen C. Timefortjeneste for industriarbeidere i de ulike landsdeler 32 D. Fortjenstnivået i de forskjellige «organisasjonsgrupper» 35 E. Fortjenstforhold for driftsarbeidere 38 F. Produksjonspremie 42 G. Skiftarbeid 45 H. Jamføring av lønninger i Danmark, Norge og Sverige 48 I. Normal og faktisk arbeidstid - fraværsprosenter - sluttprosenter Normal og faktisk arbeidstid i industrien, side Fraværet i industrien, side Sluttprosenter, side 57. IV. Arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet. 59 A. Avgrensing - tariff-forhold 59 B. Lønnsstatistikken for bygge- og anleggsarbeid 59 C. Lønnsutviklingen innen bygge- og anleggsvirkomhet V. Arbeidere i samferdsel 63 A. Utenriks fart 63 B. Privat landtransport 69 VI. Arbeidere i forskjellig privat tjenstyting 71 A. Hushjelp med kost og losji i byer 71 B. Vaskerier, renserier o 1 72 Tabellavsnitt. II. Jordbruk og skogbruk 75 Tab. 1. Arbeidslønn i jordbruk og skogbruk 1950/51 sammenliknet med 1949/50 og 1938/39, side 76. Tab. 2. Arslønn for tjenere, side 77. Tab. 3. Lønningene i jordbruket. Menn, side 78. Tab. 4. Lønningene i jordbruket. Kvinner, side 80. Tab. 5. Timefortjeneste ved fløtingsarbeid, arbeidertall og dagsverk i sesongen pr. arbeider, side 82. III. Industri 83 Oversiktstabell A. Gj.sn. timefortjeneste, voksne arb., menn og kvinner Oslo og landet ellers 85 Oversiktstabell B. Lønnsspredningen, voksne arb., menn og kvinner 9a

6 IV. Tabeller for de forskjellige industrigrupper lonnstellingen Side Gruve-, bergverksindustri. Malmgruver 93 Næringsmiddelindustri. Slakterier, pølsemakerier.. 96 Mjølkekondenseringsfabr Iskremfabrikker 99 Konserves-, vinfabrikker 100 Hermetikkfabrikker 101 Delikatessebedrifter 103 Filetfabr. og fryseanlegg Bygdemøller 107 Handelsmøller 108 Bakerier 109 Kjeks-, flatbrødfabrikker Sjokolade-, dropsfabrikker 112 Margarinfabrikker 114 Potetmjolfabrikker 115 Kaffebrennerier 116 Forskj. næringsmiddelind Drikkevareindustri. A/S Vinmonopolet 119 Bryggerier, mineralvannfabr 120 Tobakkindustri 122 Tekstilindustri Skotøyindustri Skofabrikker 129 Håndskomakere 131 Kledningsindustri 132 Bygningstrevareindustri. Sagbruk, høvlerier 136 Trehus, forskallingspi. 138 Bygningsplatefabrikker. 140 Bygningssnekkerier 142 Impregneringsverk 143 Side Papirvare-, pappvareindustri 152 Grafisk industri 154 Lær- og lcervareindustri. Garverier 159 Lærvarefabrikker 161 Hanskefabrikker 163 Kjemisk, elektrokjemisk industri Gummivarefabrikker 165 Vulkaniseringsverksteder Elektrokjem. og elektromet. industri 168 Sprengstoff-fabrikker 170 Tranraffinerier 172 Olje-, fettraffinerier 173 Farmasøytiske preparater. 175 Såpe-, lysfabrikker 177 Kosmetikk, parfyme o.l. 179 Maling, lakkfabrikker 180 Trekull-, tjærefabrikker. 181 Fyrstikkfabrikker 182 Fabr. av forskj. kunststoffer 183 Forskj. kjem. industri 185 Destillasjonsverk o.l Jord- og steinindustri. Teglverk 188 Glassverk 189 Glass-slip., speilfabrikker 192 Keramisk industri 193 Sementfabrikker 196 Sementvarefabrikker 198 Kalk-, mørtelverk 199 Kvartsbrott o.l. 200 Steinbrott og -hoggerier. 201 Sandtak, pukkverk 202 Slipestein-, brynefabrikker 203 Torvdrift 204 Forskj. jord og steinvareindustri 205 Møbel- og annen trevareindustri Møbelfabrikker 144 Metallindustri. Møbelsnekkerier 144 Den egentlige metallind Forskjellig treindustri 146 Urmakerbedrifter 216 Gullsmedbedrifter, tann- Papirindustri. 148 teknikere 217 Summarisk kvartalsstat (bedr. i N.A.F. og P.A F) Sammenlikning mellom lønningene i de skandinaviske land Bygge- og anleggsvirksomhet Summarisk kvartalsstatistikk 1950 (bedr. i NAF) V. Samferdsel 241 A. Utenriks fart. Tab. 1. Gj.sn. fortj. for styrmenn, side 242. Tab. 2. Gj.sn fortj. for maskinister, side 243. Tab. 3. Gj.sn. fortj. for dekks- og maskinbesetning og radiotelegrafister, side 245. Tab. 4. Gj.sn.fortj. for matstellog tjenerpersonale, side 246. Tab. 5. Amerikatillegg, side 247. Tab. 6. Gj.sn. kostholdsutgifter, side 248. VI. Skjemaer for industri og utenriks fart

7 Préface Table des matières. Page 7 I. Mouvement des salaires dans les groupes d'activité les plus importants 9 II. Ouvriers dans l'agriculture et la sylviculture. 14 A. Travail agricole 14 B. Travail forestier 18 C. Flottage 19 III. Ouvriers industriels. 21 A. Introduction Statistique antérieure, page Statistique nouvelle - «Recensements des salaires», page Explication des tableaux, page 23. B. Mouvement des salaires C. Gains par heure des ouvriers industriels dans les provinces différentes 32 D. Gains moyens dans les différents groupes d'organisation 35 E. Gains moyens des ouvriers de production indirecte 38 F. Prime de production 42 G. Travail par postes 45 H. Comparaison entre les salaires en Danemark, Norvège et Suède I. 1. Heures de travail fixées et heures de travail effectives, page Pourcentage d'absence, page Pourcentages des ouvriers mettant fin à, leur travail, page 57. IV. Ouvriers dans l'industrie de bâtiment et de construction générale 59 A. Définition - conditions tarifaires 59 B. Statistique sur les salaires dans l'industrie de bâtiment et de construction 59 C. Mouvement des salaires dans l'industrie de bâtiment et de construction V. Ouvriers de communication 63 A. Navigation extérieure 63 B. Transports par route etc., privés 69 VI. Ouvriers dans divers groupes de service privé. 71 A. Travail domestique en villes 71 B. Blanchissage, nettoyage etc 72 Tableaux. II. Agriculture - Sylviculture 75 Tabl. 1. Salaires des ouvriers agricoles et sylvicoles 1950/51, comparés aux salaires pendant les années 1949/50 et 1938/39, page 76. Tabl. 2. Salaires par an. Domestiques, page 77. Tabl. 3. Salaires des ouvriers agricoles. Hommes, page 78. Tabl. 4. Salaires des ouvrières agricoles. Femmes, page 80. Tabl. 5. Gains moyens horaires dans le flottage. Nombre d'ouvriers et de journées de travail dans la saison par ouvrier, page 82.

8 Page III. Industrie. 83 Tableau général A. Gains moyens horaires, ouvriers adultes et ouvrières adultes. Oslo et royaume en dehors d'oslo 85 Tableau général B. Répartition des ouvriers adultes et ouvrières adultes 90 Tableau pour les différents groupes d'industrie - recensement des salaires Extraction des minerais et des métaux 93 Industrie des aliments 96 Brasseries, distilleries, etc 119 Industrie du tabac 122 Industrie textile 124 Industrie des chaussures 129 Industrie des vêtements 132 Industrie des produits de construction en bois 136 Fabrication de meubles et d'articles en bois 144 Industrie du papier 148 Industrie du carton et du papier 152 Industrie polygraphique 154 Fabrication du cuir et des articles en cuir 159 Industrie chimique et électro-chimique 165 Industrie des pierres et des terres 188 Industrie des métaux 206 Statistique trimestrielle Comparaison des salaires dans les pays scandinaves 229 IV. Industrie de bâtiment et de construction 237 Statistique trimestrielle 238 V. Navigation 241 A. Navigation extérieure. Tabl. 1. Gains moyens, officiers, page 242 Tabl. 2. Gains moyens, mécaniciens, page 243. Table 3. Gains moyens, hommes du pont, mécaniciens et radio-télégraphistes, page 245. Tabl. 4. Gains moyens, cuisiniers et domestiques, page 246. Tabl. 5. Supplément pour voyage transatlantique, page 247. Tabl. 6. Frais moyens de table, page 248. VI. Questionnaires - industrie et navigation extérieure 249

9 Forord. Statistisk Sentralbyrå har for 1950 samlet den foreliggende lønnsstatistikk i en publikasjon. Den gir for første gang oppgaver over industrilønningene etter den nye statistikk som samles inn etter Stortingsbeslutning av 21. februar Bygge- og anleggsvirksomhet ble ikke tatt med i den nye statistikk første år. Publikasjonen gir ellers en fortsettelse av den kvartalsvise statistikk over arbeidslønninger i industri og bygge- og anleggsvirksomhet som siden 1940 har vært skaffet tilveie i samarbeid med arbeidsgiverforeningene. For landtransport er oppgaver gitt av Norsk Arbeidsgiverforening. For de andre grupper jord- og skogbruk, fløting, utenriks sjøfart, husarbeid har statistikken tidligere vært offentliggjort i Statistiske Meldinger. Byrået vil takke Norsk Arbeidsgiverforening, Mekaniske Verksteders Landsforening og Papirindustriens Arbeidsgiverforening for at de har stilt til rådighet oppgaver fra deres egen lønnsstatistikk til utarbeidingen av denne publikasjon. Spesielt har dette gjort det mulig å sette opp flere tilbakegå,ende rekker av fortjensttall som her offentliggjøres for første gang. Oslo, 1. august Petter Jakob Bjerve Signy Arctander

10

11 I. LØNNSUTVIKLINGEN INNEN DE VIKTIGSTE NÆRINGER De tariffmessige lønnsøkinger som fant sted fra 1939 til slutten av krigen, var forholdsvis små. Skogsarbeiderne og landarbeiderne fikk i 1940 og 1941_ lønnstillegg på tilsammen ca. 20 prosent. Ifølge lønnsstatistikken økte imidlertid den faktiske fortjenesten fra 1939 til 1944 til over det dobbelte i begge disse næringer. For de fleste grupper av arbeidere i industrien var den tariffbestemte lønnsøking fra 1939 til slutten av okkupasjonen bare ca. 5 prosent, mens den faktiske lønnsøking var om lag 15 prosent. (Skilnaden mellom den faktiske og den tariffbestemte lønnsøking er i det følgende kalt «lønnsglidningen». Se note nederst på denne side.) De aller fleste andre lønnstakergrupper fikk omtrent samme tarifftillegg som industrien. Ett unntak danner de sjøfolk som seilte ute under krigen. For disse steg hyresatsene til nær det tredobbelte når en regner med krigsrisikotilleggene. Levekostnadsindeksen viste en stigning på 53 prosent fra 1939 til mai Selv om mange grupper under krigen fikk ytelser av forskjellig slag som ikke kommer fram i statistikken, betydde derfor lønns- og prisutviklingen en vesentlig senking av reallønna for de fleste lønnstakere. Men den førte samtidig til en avgjørende utjamning av lønnsinntektene ved at fortjenesten for de lavtliggende gruppene jordbruks- og skogsarbeidere ble hevet langt på vei opp mot gjennomsnittsnivået for alle lønnstakere. For storparten av sjøfolkene ble lønningene endog hevet vesentlig over dette nivå. Lønnspolitikken etter frigjøringen har dels tatt sikte på å heve reallønna innenfor rammen av stabiliseringspolitikken, dels har den søkt å gjennomføre en større grad av utjamning innen de enkelte næringer, samtidig som en i det minste ønsket å beholde den utjamning mellom næringene som hadde funnet sted under krigen. De to store dyrtidstilleggene i 1945 tok sikte på å gi de fleste lønnstakergrupper utenom jordbruk, skogbruk og sjøfart 3/4 kompensasjon for prisstigningen under krigen. Disse tilleggene var forskjellige for menn og kvinner (50 øre og 34 øre pr. time), men ellers like for alle arbeidere og funksjonærer, og virket Lønnsglidningen vil være bestemt av en rekke ulike faktorer som ikke umiddelbart følger av tariffendringer, f.eks. individuelle tillegg i minstelønnsfag og tildels normallønnsfag, økt I akkordfortjeneste, økt omfang av akkordarbeid, gjennomføring av premielønnssystemer o. a.

12 10 derfor prosentvis mer på lavere enn på høyere lønninger. De senere dyrtidstillegg (tilsammen 15 øre) i 1946 og 1947 var like også for menn og kvinner. De ekstraordinære 10-øres- og 5-ørestilleggene i 1948 og 1949 gjaldt bare de lavest lønte arbeidere og funksjonærer. Også de alminnelige tariffrevisjoner i 1946, 1948 og 1949 tok først og fremst sikte på å heve lønningene for de gruppene som lå lavest. Tariffoppgjørene fra 1945 til 1949 for jordbruksarbeidere og skogsarbeidere ga lønnstillegg av omtrent samme størrelse som for de andre lønnstakergruppene. Det samme gjaldt avtalerevisjonene for sjøfolk i innenriksfart, mens det for utenriksfarten stort sett var en stadfesting av de store tillegg som ble gitt under krigen. I 1950 var det vanlig tariffutløp stort sett bare for arbeidere i skogbruk og jordbruk og for sjøfolk. Tariffsatsene for skogsarbeidere og sjøfolk ble gjennomgående uforandret, mens den nye avtalen for jordbruket ga prosent lønnsøking. I forbindelse med reduksjonen av pristilskottene våren 1950 ble det etter initiativ fra Regjeringen ført forhandlinger mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen og oppnådd enighet om at det skulle forhandles om eventuelle lønnsjusteringer hvis indekstallet pr. 15. september var steget til eller mer. På grunnlag av et indekstall på pr. denne dato -ble hovedorganisasjonene enige om et tillegg på 18 øre pr. time (38 kroner pr. måned for må,nedslønte) for voksne arbeidere og 9 øre for unge arbeidere. Samtidig ble alle lønnsavtaler mellom disse organisasjoner prolongert med bestemmelser om nye reguleringer i 1951 ved en bestemt ytterligere stigning i indekstallet. 18-ørestillegget som blé utbetalt fra midten av oktober, representerte omtrent 6 prosent øking i gjennomsnitt for mannlige industriarbeidere og om lag 9 prosent for kvinnelige. Tilsvarende tillegg ble gitt også for storparten av de øvrige lønnstakere. Utenom de lønnsforbedringer i etterkrigsårene som er nevnt her, kommer lovfesting av 3 ukers ferie fra 1948, av 1. og 17. mai som betalte fridager og nedsetting av arbeidstida for mange grupper, i første rekke for gruvearbeidere under dagen, helkontinuerlige skiftarbeidere, arbeidere i jordbruk og for sjøfolk. Det alminnelige underskott på arbeidskraft i omtrent alle næringer etter krigen og de nesten ubegrensede avsetningsmuligheter for de fleste vareproduserende næringsgrener har øvd et stadig press på lønningene. Den faktiske fortjeneste har særlig av disse grunner økt vesentlig mer for mange grupper enn de tillegg som dyrtids- og tariffreguleringene ga. I jordbruk og skogbruk har de faktiske lønninger i hele perioden stort sett ligget foran avtalesatsene i sin bevegelse. For industrien representerer lønnsglidningen prosent av den totale lønnsøking siden 1944, men utviklingen er meget ulik innen de forskjellige industrigrener. For byggefagene utgjør den ikke tariffbestemte lønnsøking om lag 40 prosent av den samlede fortjenststigning siden frigjøringen. De oppgaver statistikken gir, kan ikke si noe bestemt om i hvilken utstrekning lønnsglidning også har funnet sted innenfor andre lønnstakergrupper. Funksjonærene i omsetning, industri og offentlig virksomhet og de store grupper av lønnstakere innen transportfagene har imidlertid sannsynligvis hatt relativt små muligheter for å øke lønnsinntektene ut over avtalenes eller regulativenes satser. I tabellen side 11 er gitt en oversikt over fortjenstnivået i 1939 og i enkelte etterkrigsår for en del viktige arbeider- og funksjonærgrupper. Når det gjelder

13 11 Tabell a. Lønnsutviklingen for en del lønnstakergrupper. Absolutte tall - kroner Rel. tall 1939= Menn. Jordbruk, tjenestegutter - driftsåret') pr. år Jordbruk, dagarb. egen kost - sommer» dag Skogsarb., vinter 50/51.»» Industri - voksne arb. 2).» time Privat bygge- og anleggsvirksomhet') >> >> Sjøfart - matros i utenriksfart3)» mnd. Privat landtransport - sjåfører, lagerarb. o.1. 2)» time Statstjenestemenn 4) - jernbanekonduktorer» år Statstjenestemenn 4) telefontekniker I..»» Statstjenestemenn4) - sekretærer I & II» Kvinner. Jordbruk, tjenestejenter - driftsår 1) pr. år Jordbruk, dagarbeidere, egen kost - sommer..» dag Industri, voksne arb. 2)» time Statstjenestemenn 4) - telegraf-, telefonass...» år Statstjenestemenn 4) - assist. I & II» Hushjelp i byer 5)» (3.44) 7 ) )298 6 ) ) Til dette kommer kost og losji. 2) Bedrifter i N.A.F. For kvartal, for kv., ellers gjennomsnitt for året. 3) November måned. 4) Statens lønnsregulativ, gj.snitt av klassenes begynner- og toppsatser. Inkl. pensionstrekk 10 % av reg.lønn - for jernbanekond. 6 % av reg.lønn. For 1950 satser etter 15. oktober, ellers årsgj.snitt. 5) Oktober måned. 6) Beregnet etter hyresatsene - for 1939 = 170 pr. mnd., fra 1/ = 533 pr. mnd. 7) Tallet i parentes gir timefortjenesten når timetallet for arbeidere med kortere fastsatt ukentlig arbeidstid enn 48 timer regnes om til normal arbeidsuke. sammenlikninger gruppene imellom må en være noe varsom fordi det inntektsbegrep lønnstallene bygger på, kan være forskjellig og fordi de til dels refererer seg til ulike tidspunkter i året. (Se noter under tabellen.) Hovedtendensen i lønns ut v ikling en gir derimot tallene et klart bilde av: Mens dagsfortjenesten for mannlige arbeidere i jordbruk og skogbruk i 1939 utgjorde prosent av daglønna i industrien, representerte fortjenesten for jordbruks- og skogsarbeidere i prosent av gjennomsnittsfortjenesten for industriarbeidere. Setter en fortjenesten for skogsarbeidere og dagarbeidere i jordbruk i forhold til gjennomsnittet for mannlige industriarbeidere utenfor Oslo representerer den rundt 8 5 prosent.

14 12 For sjøfolk har en lønnsstatistikk bare fra og med Hvis en ser på bevegelsen i hyresatsene, vil en for denne gruppe finne en lønnsøking siden 1939 på over 200 prosent, mot ca. 100 prosent i industrien. Regner en verdien av kost og losji med, lå de midlere grupper av sjøfolk, iallfall i utenriksfart, på et høyere lønnsnivå i 1950 en gjennomsnittet for industrien. For arbeidere i byggeog anleggsvirksomhet viser statistikken omtrent samme lønnsøking fra 1939 til 1950 som for industriarbeidere. Men det er sannsynlig at statistikken, som her bygger på et alt for snaut utvalg, viser noe mindre lønnsøking enn den faktiske for hele denne næringsgren. De store grupper av lønnstakere i privat landtransport, som også før krigen lå noe lavere i fortjeneste enn industriarbeiderne, har hatt en relativt mindre lønnsstigning enn industrigjennomsnittet. For funksjonærer sysselsatt i industri og privat forretningsdrift foreligger det ingen løpende lønnsstatistikk. Men hvis en ser på tariffavtalenes satser for disse grupper, tyder de på at lønnsøkingen har vært mindre enn for industriarbeiderne. Oslo-tariffens toppsatser (minstelønn) for mannlige kontorfunksjonærer er således økt med 79 prosent fra 1939 til 4. kvartal 1950, mot 105 prosent i industrien. Med enkelte unntak synes lønningene for statstjenestemenn også å ha økt vesentlig mindre enn for industriarbeidere. Gjennomsnittsfortjenesten for kvinnelige industriarbeidere utgjorde i prosent av fortjenesten for menn i industrien, og var i 1950 steget til 65 prosent. Lonnsutviklingen for kvinnelige arbeidere, hvis en ser på forholdet mellom de forskjellige næringsgrupper, synes å være omtrent som for menn. Kvinnelige arbeidere i jordbruket og hushjelp i byene har hatt en meget sterkere lønnsstigning enn kvinnelige industriarbeidere. Lønningene for kvinnelige dagarbeidere i jordbruket representerer i prosent av totalgjennomsnittet for kvinnelige industriarbeidere, og ca. 95 prosent av lønnsnivået i industrien utenfor Oslo. På den annen side har lønningene for funksjonærer, både i offentlig og privat tjeneste, steget vesentlig mindre enn for kvinner i industrien. Toppsatsene i Oslo-tariffen for kvinnelige kontorfunksjonærer er således økt med 91 prosent siden 1939, mot en øking på 130 prosent av timefortjenesten for kvinnelige industriarbeidere. For de grupper om er tatt med i oppstillingen foran, varierer lønnsøkingen siden 1939 fra 70 prosent til 380 prosent, og en må regne med at det finnes grupper både med større og mindre lønnsstigning enn disse grensetall angir. Den reallønnsutvikling som har funnet sted, er derfor også høyst ulik for de forskjellige grupper. Det er ikke lett å avgjøre hvor stor reallønn eller realinntekt de enkelte grupper av lønnstakere hadde i 1950 i forhold til før krigen. Selv for en familietype som svarer til indeksfamilien, vil levekostnadsindeksen neppe gi noe helt korrekt bilde av prisstigningen siden Bruken av levekostnadsindeks for dette formål er enda mer usikker for andre familietyper enn indeksfamilien,. Dette henger bl. a. sammen med skilnaden i forbrukssammensetning og forskyvninger i de relative priser fra 1939 til Således har den offentlige prispolitikk gjennom pristilskott og indirekte skatter påvirket de relative priser for å oppnå en reell utjamning av inntektene mellom ulike familietyper og inntektsklasser. Endelig vil en øking i timefortjenesten i seg selv ikke gi noe helt korrekt uttrykk for endringer i lønnsmottakernes inntekt dersom en i første rekke tenker på det bebop lønnsmottakerne har hatt til rådighet for kjøp av varer og tjenester gjennom en lengre periode. I dette tilfelle vil det være mer korrekt å basere beregningene av reallønna på den årlige disponible inntekt. Denne inntekt

15 13 avhenger både av hvor mange timer lønnsmottakerne har arbeidd i løpet av året, hvor meget de avgir til det offentlige (skatter o. 1.) og hvor meget de mottar av sosiale gjenytelser (trygder o. 1.). For å illustrere reallønnsutviklingen har en på grunnlag av oppstillingen foran søkt å beregne endringene i den disponible inntekt fra 1939 til utgangen av 1950 ved en skjønnsmessig korrigering for direkte skatter, trygdepremier og barnetrygd. Fra 1939 til utgangen av 1950 økte den disponible inntekt med mindre enn 75 prosent for noe over 20 prosent av alle lønnstakere. Denne gruppen omfatter en stor del av funksjonærene i alle næringsgrupper og atskillige arbeidere særlig i transport- og byggevirksomhet, men bare en liten del av arbeiderne i industrien. I løpet av samme tidsrom økte levekostnadsindeksen (den nye indeksen regnet tilbake) med om lag 75 prosent. Det er derfor sannsynlig at de fleste lønnstakere innen denne gruppen hadde mindre realinntekt ved utgangen av 1950 enn i Rundt 50 prosent av alle lønnstakere hadde en disponibel 'inntekt ved utgangen av 1950 som var mellom 75 og 125 prosent høyere enn i Denne gruppen omfatter den langt største del av industriarbeiderne og også storparten av lønnstakerne i transport- og anleggsvirksomhet og i forskjellig immateriell virksomhet. De fleste lønnstakere innen denne gruppe hadde temmelig sikkert en høyere realinntekt ved utgangen av 1950 enn i Videre var den disponible inntekt for om lag 20 prosent av alle lønnstakere mellom 125 og 200 prosent stone ved utgangen av 1950 enn i Her kommer størstedelen av sjøfolkene, arbeidere i husarbeid og rengjøring, en mindre del av arbeiderne i industri- og anleggsvirksomhet og en liten del av arbeiderne i jordbruk og skogbruk. Endelig hadde om lag 10 prosent av lønnstakerne en disponibel inntekt ved utgangen av 1950 som var mellom 200 og 300 prosent høyere enn i I denne gruppen faller hovedmassen av jordbruks- og skogsarbeiderne og en mindre del av sjøfolkene.

16 ARBEIDERE I JORDBRUK OG SKOGBRUK A. Jordbruksarbeid. Årlig statistikk over lønningene i jordbruket er utarbeidd fra og med driftsåret 1915/16 (driftsåret regnes fra og med april det ene år til og med mars det neste år). De første årene ble oppgavene hentet inn av selskapet for Norges Vel. Fra og med 1923/24 overtok Statistisk Sentralbyrå utarbeidingen av statistikken. En del år ble den offentliggjort i en egen publikasjon, men er senere tatt inn i Statistiske Meldinger. Før 1915/16 finnes 5-årlige oppgaver over jordbrukslønninger («Amtmændenes 5-årsberetninger» - se Statistiske Oversikter 1948). Oppgavene til lønnsstatistikken for jordbruket blir hentet inn ved spørreskjemaer som hvert år i januar blir sendt til 4 gårdbrukere i hvert herred, utpekt av ordførerne. Oppgavene skal gjelde den lønn som alminnelig blir b et al t i herredet og gir altså ikke individuelle lønnsoppgaver. En spør etter lønningene særskilt for menn og kvinner, for sommerhalvåret og vinterhalvåret, så vel for mer faste arbeidere (tjenere og fjøsrøktere) som for dagarbeidere. For dagarbeid er skilt mellom de ulike onnearbeider og etter lønn på egen og på arbeidsgiverens kost. På grunnlag av de innkomne oppgaver regner en ut gjennomsnittslønninger fylkesvis og for riket. Både fylkes- og rikstallene er uveide gjennomsnitt av tallene for de herreder som har gitt oppgave. De oppgaver en har fått på denne måten, er fullt brukbare til å vise b e - gelsen i lønnsnivået, men de oppgitte og utregnede gjennomsnittstall dekker over store variasjoner. En får ikke noe uttrykk for spredningen på lønnsgrupper, f.eks. etter alder og tjenestetid. I samband med den representative areal- og husdyrtellingen i 1951 gjorde Byrået et forsøk på å få individuelle lønnsoppgaver for de faste jordbruksarbeiderne hos et 10 prosents utvalg av gårdbrukere. Tabell a viser lønnsutviklingen for noen grupper av jordbruks- og skogsarbeidere fra 1915/16 og for en del år fram til 1950/51. Under den første verdenskrig fikk såvel priser som lønninger bevege seg forholdsvis fritt og uregulert. Tabellen viser ikke lønnsøkingen akkurat for krigsperioden 1914/18. I en særskilt undersøkelse publisert av Statistisk Sentralbyrå, i 1918 under titelen «Lønninger og levevilkår i Norge under verdenskrigen» er lønnsøkingen beregnet til prosent for mannlige jordbruks-

17 15 Tabell a. Lønnsutviklingen jordbruks- oq skogsarbeid. Årslønn Daglønn, egen kost ( + kost og losji) Driftsår 1) I slåttonna Skogsarbeid Tjeneste- I Tjenestegutter I jenter Menn Kvinner Vinter Absolutte tall - kroner. 1915/ ,00 2,35 3, / ,27 5,92 10, / ,64 7,67 13, / ,51 3,60 4, / ,40 2,94 3, / ,68 3,65 5, / ,05 3,89 5, / ,09 7,78 11, / ,84 8,40 13, / ,06 9,79 15, / ,08 11,02 17, / ,44 12,01 19, / ,25 12,80 19, / ,59 13,77 21,39 Relative tall /16 = / / Relative tall /39 = / / i) Regnet fra april ett år til mars neste år. arbeidere - om lag det samme som for industriarbeidere - og prosent for kvinnelige arbeidere i jordbruk. Levekostnadsindeksen steg samtidig med 140 prosent. Den nominelle lønnsøking innebar således ikke noen øking i reallønna. Prisene og lønningene fortsatte å stige også i de første årene etter krigen og nådde stort sett sitt maksimum i 1920/21. Jordbrukslønningene var da steget med ca. 250 prosent (fra 1915/16), levekostnadene med 200 prosent (i forhold til juli 1914). Bortsett fra året 1924/25 viste lønningene siden et stadig fall til først i 1930-årene. Lønnsnivået for jordbruksarbeiderne utgjorde i 1933/34 bare prosent av nivået i 1920, en atskillig sterkere nedgang enn f.eks. for industriarbeiderne. Jordbruket gjennomgikk i disse årene en sterk økonomisk krise. Etter 1933/34 viser lønningene en jamn øking fram til siste verdenskrig, parallelt med den alminnelige bedring i de økonomiske forhold innen alle næringer. Under siste verdenskrig ble tarifflønningene i jordbruket økt noe våren 1940 og 1941 (med i alt prosent), men var senere uforandret til krigen var slutt. Allerede på et tidlig tidspunkt under krigen satte okkupasjonsmakten i gang store anleggsarbeider rundt omkring i landet, dels for militært, dels for industrielt formål. Den fortjeneste som ble oppnådd ved arbeid på disse anlegg lå langt over hva jordbruket var vant til å betale, og denne konkurranse om. arbeidskraften presset etter hvert jordbrukslønningene i været. Etter statistikkens tall ble jordbrukslønningene i løpet av krigsårene mer enn fordoblet. Levekostnadsindeksen steg i samme tid med vel 50 prosent.

18 16 Ved tariffoppgjørene i årene 1945/46 ble de tariffmessige lønninger i jordbruket forhøyd med prosent i forhold til tariffen i Ved reguleringer i årene ble satsene i jordbrukstariffen hevet med om lag 20 prosent. I januar 1950 ble avtalen for jordbruket revidert med et lønnstillegg på 5-8 prosent for de forskjellige grupper. Samtidig med oktobertillegget i 1950 på 18 øre pr. time for andre lønnstakere, fikk jordbruksarbeiderne en tilsvarende tarifføking som representerte ca. 10 prosent på satsene for de fleste grupper av mannlige arbeidere og prosent for kvinnene. Jordbrukslønningene var i 1950/51 etter lønnsstatistikken 5-9 ganger så høye som i 1915/16 og 4-5 ganger så høye som i 1938/39. En må dog ta i betrakning at lønningene i jordbruket for lå svært lavt. Tabellene i tabellbilaget gir en detaljert oversikt over lønnsutviklingen for jordbruksarbeiderne siden 1938/39. Årslønna for tjenestegutter var i 1950/51 gjennomsnittlig mot i 1949/50 og 576 i 1938/39. Det er 8 prosent stigning fra 1949/50 og 420 prosent stigning fra 1938/39. Oppgavene over lønna for tjenestegutter skal egentlig bare gjelde tjenere på full lønn ; i mange distrikter er det så få slike, at oppgavene mest gjelder yngre og mindre øvde folk. Dette forholdet gjør seg mest gjeldende i kystdistriktene på Vestlandet og nordafjells, og her er da også gjennomsnittslønna lavest. I Nord-Norge var årslønna i 1950/51 under 2 500, lavest i Finnmark med I Trøndelag og Møre og Romsdal var den mellom og 2 800, i Hordaland og Sogn og Fjordane omkring Ellers var årslønna over 3 000, høyest i Rogaland og Østfold med nesten I forhold til 1949/50, er det litt nedgang i årslønna i Finnmark og Nordland, ingen endring i Vestfold, ellers fra 5 til 16 prosent stigning. Siden 1938/39 er stigningen sterkest i More og Romsdal med 519 prosent, minst i Troms med 363 prosent. (Se tabell 3 i bilaget.) Årslønna for tjenestejenter var i 1950/ mot i 1949/50 og 382 i 1938/39, henholdsvis 9 og 379 prosent stigning. For tjenestejentene er lønningene lavest i Nord-Norge omkring og i Trøndelag Høyest var årslønna i Rogaland og Telemark omkring Også for tjenestejentene viser oppgavene noe nedgang i lønningene i Finnmark siste året, ellers er det fra 4 til 19 prosent stigning. Siden 1938/39 er stigningen sterkest i Rogaland og Møre og Romsdal over 460 prosent minst i Akershus med knapt 300 prosent. (Se tabell 4 i bilaget.) Årslønna for mannlige fjøsrøktere var i 1950/ mot i 1949/50 og t59 i 1938/39, en øking på 5 prosent siste året og 404 prosent siden 1938/39. For kvinnelige fjøsrøktere var årslønna i 1950/ mot i 1949/50 og 508 i 1938/39, en øking på 13 prosent siste året og 379 prosent siden 1938/39. Oppgavene over årslønna for tjenestegutter og -jenter og fjøsrøktere gjelder kontantlønna. Hertil kommer verdien av kost og losji. Den gjennomsnittlige daglønn for onnearbeid i sommerhalvåret var i 1950 for menn på arbeidsgiverens kost 15,82 i våronna, 17,15 i slåttonna og 15,94 i skuronna, på egen kost henholdsvis 19,62, 20,59 og 19,64, 7-8 prosent stigning siste året og 260 til 320 prosent stigning fra 1938/39. Lønningene på arbeidsgiverens kost er steget sterkere enn på egen kost. Når en skal dømme om disse tallene, må en være oppmerksom på at de oppgaver Byrået får over daglonna, som regel gjelder kortvarig arbeid i de

19 17 travleste onnetider og som derfor betales høyere enn hvor det gjelder mer fast og stadig arbeid. Daglønna for kvinner i onnearbeid var i våronna ,49, i slåttonna 11,12 og i skuronna 10,66 på arbeidsgiverens kost, mot henholdsvis 13,26, 13,77 og 13,42 på egen kost, 7-9 prosent stigning siste året og prosent stigning fra 1938/39. Nederste del av tabell 2 i tabellbilaget viser daglønna i slåttonna på egen kost fylkesvis de to siste årene sammenliknet med 1938/39. For menn viser siste året litt nedgang i Troms, ellers mellom 1 prosent stigning i Finnmark og 15 prosent stigning i Oppland. Fra 1938/39 er stigningen mellom 211 prosent i Vest-Agder og 305 prosent i Sør-Trøndelag. For kvinner viser daglønna i slåttonna på egen kost litt nedgang siste året i Finnmark, ellers stigning mellom 2 prosent i Rogaland og 15 prosent i Oppland og Vest-Agder. Fra 1938/39 er stigningen sterkest i Troms over 400 prosent minst i Aust-Agder med 225 prosent. Den verdi en tillegger kost og losji finner en ved å sammenholde oppgavene over den lønna som blir betalt for arbeid på egen kost og for arbeid på arbeidsgiverens kost. For de lønnskategoriene en har slike oppgaver for, varierer kostdagsverdien for menn (rikstallet) siste året mellom 3,44 og 4,42 mot 3,32 og 4,04 i 1949/50, for kvinner siste år mellom 2,65 og 2,94 mot 2,53 og 2,74 forrige år. I forhold til 1938/39 har kostdagsverdien steget langt mindre enn lønningene kostdagsverdien er omtrent 2 1/2 ganger så høy mens lønningene stort sett er 4-doblet siden 1938/39. Vil en sammenlikne lønnsøkingen siden 1938/39 etter lønnsstatistikkens tall med jordbrukstariffens satser, er det mange forbehold en må ta. Tariffavtalene for jordbruket omfatter direkte bare ca arbeidere av i alt om lag (midlertidige onnearbeidere ikke medregnet). De organiserte jordbruksarbeidere finner en fortrinnsvis i de beste jordbruksdistriktene, hvor de større gårder hovedsaklig er, mens det som foran påvist er svært stor forskjell distriktsvis i lønningene etter lønnsstatistikkens oppgaver. Rent generelt kan en si at årslønningene er høyest i de beste jordbruksdistriktene, hvor en trenger noe eldre og mer erfaren hjelp til bruken av hester, maskiner osv., mens daglønningene ligger lavere i de distrikter hvor arbeidet er mer kontinuerlig året rundt, enn der hvor det vesentlig dreier seg om mer kortvarig sesongarbeid.. Lønnssatsene i jordbrukstariffen er til dels gradert etter alder, og oppstillingen på neste side gir de høyeste satser. For fjøsrøktere er også brukt satser for en høyere tariffgruppe (etter fjøsets størrelse). Lønnsstatistikken har ingen slik gradering, men skal gi gjennomsnittstall etter det som er det vanlige på stedet. En kan derfor ikke vente å finne den nære sammenheng mellom tariffbevegelse og lønnsutvikling innen jordbruket som f.eks. innen industrien, og en må være svært varsom med å trekke slutninger av en slik sammenlikning. Tabell b gir en sammenstilling av lønnsøkingen siden 1938/39 etter jordbrukstariffens satser og lønnsstatistikkens tall for de viktigste grupper av jordbruksarbeidere. For grupper med kost og losji er avtalens bruttosatser redusert med de tarifferte fradragsbeløp for slike ytelser.

20 18 Tabell b. Tariffsatser og faktisk fortjeneste for enkelte grupper av jordbruksarbeidere Øking 38/49 49/50 Tjenestegutter med kost og losji Tarifflønn (21 år og over) pr. mnd. Lønnsstatistikk Fjøsrøktere med kost og losji Tarifflonn (1 underordnet) pr. mnd. Lønnsstatistikk (m. røktere)»» Tjenestejenter med kost og losji Tarifflønn (20 ar og over) pr. mnd. Lønnsstatistikk >> >> Dagarbeidere - menn - uten kost Tarifflønn (21 ar og over) pr. dag Lønnsstatistikk»» ,50 13,50 14, ,33 18,42 19, Statistikkens tall gjelder driftsåret : april-mars, unntatt for dagarbeidere, hvor de gjelder sommerhalvåret. Tariffsatsene for 1950 inkluderer oktobertilleggene, unntatt for dagarbeidere, hvor de gir satsen pr. 15. januar. Etter det som foran er sagt om materialets art, vil en direkte sammenlikning av de absolutte tall si svært lite. Tabellen viser en atskillig sterkere stigning fra 1938 til 1949 etter statistikkens tall enn etter tariffen. Dette kan f.eks. tenkes å skyldes at det nå er forholdsvis færre av de ganske unge arbeidere, som trekker statistikkens gjennomsnittstall ned. De siste tariff-forhøyelser har derimot - i hvert fall foreløpig - ikke gitt fullt utslag i tjenerlønningene. B. Skogsarbeid. Oppgavene over lønningene for skogsarbeid er innhentet sammen med oppgaver over lønningene i jordbruket og på samme grunnlag som disse. Til å begynne med omfattet oppgavene bare dagsfortjenesten ved skogsarbeid på arbeidsgivers og egen kost, særskilt for sommer- og vinterhalvåret. Fra 1926/27 ble statistikken utvidd til å omfatte oppgaver over dagsfortjenesten ved skogskjøring (mann og hest) og hogstpris pr. m3 barket tommer og pr. favn 60 cm. lang ved. Fra 1942/43 fikk en med oppgaver over hogstprisen pr. reis (1 meters), og fra 1946/47 også oppgaver over hogstpris pr. m 3 ubarket tømmer. I 1948/49 ble det med tilslutning av arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner i skogbruket, satt i gang undersøkelser for å belyse arbeidsprestasjoner og fortjeneste ved skogsarbeid under ulike arbeidsforhold og årstider. Hittil har en ikke fått inn nok materiale til at en har kunnet offentliggjøre resultatene av undersøkelsene. Arbeidet med disse fortsetter. Tabell a viser endringene i daglønnen for skogsarbeid på egen kost i vintertiden fra 1915/16 til 1950/51.

21 19 Stort sett er bevegelsen den samme som foran omtalt for jordbrukslønningene, dog med noe sterkere utslag både for stigning og fall. Også skogsarbeiderne fikk i de første krigsårene en tariffmessig lønnsøking på ca. 20 prosent. Senere var tariffen uforandret til etter krigen, mens de faktiske lønninger steg vel så sterkt som for jordbruksarbeiderne. Ved tariffoppgjørene i 1945/46 ble de nye satsene for skogsarbeidere fastsatt på et nivå som lå prosent høyere enn satsene i Ved tariffreguleringer i årene ble satsene i skogbrukstariffen hevet med rundt 15 prosent. I september 1950 ble de viktigste akkordsatser i skogbrukstariffen økt med prosent. Tabellene i tabellbilaget gir en detaljert oversikt over lønnsutviklingen for skogsarbeiderne siden 1938/39. Holder en seg til satsene for vinterhalvåret, er som gjennomsnitt for riket daglønna for skogsarbeid gått opp fra 5,41 i 1938/39 til 19,63 i 1949/50 og 21,39 i 1950/51. Daglønna for skogskjøring (mann og hest) er gått opp fra 8,84 i 1938/39 til 29,88 i 1949/50 og 31,10 i 1950/51. Hogstprisen pr. m 3 barket tømmer er gått opp fra 2,31 i 1938/39 til 8,74 i 1949/50 og 9,89 i 1950/51, for ubarket tømmer fra 5,06 i 1946/47 til 6,18 i 1949/50 og 6,77 i 1950/51. For favneved er hogstprisen gått opp fra 6,08 i 1938/39 til 23,15 i 1949/50 og 23,89 i 1950/51 og for reisved (1 meters reis) fra 1,00 i 1942/43 til 1,78 i 1949/50 og 1,89 i 1950/51. Stigningen siste året er mellom 3 og 13 prosent, fra 1938/39 mellom 252 og 328 prosent. Mens akkordarbeid er lite brukt her i landet for jordbruksarbeid, foregår en vesentlig del av skogsarbeidet som akkordarbeid. Dagsfortjenesten er avhengig av arbeidsprestasjonen, og denne vil igjen være sterkt avhengig av årstiden (dagens lengde), vær- og føreforhold, skogens beskaffenhet, hva slags redskap som blir nyttet, avstanden til arbeidsstedet, forpleiningsforholdene m.v. Skogsarbeiderens samlede årsinntekt vil også være avhengig av hvor stor del av året han i det hele tatt har adgang til lønt arbeid. Særlig tidligere var skogsarbeidet i mange strøk av landet av svært sesongmessig karakter, og det var ikke alltid så lett å få annet arbeid. Da arbeidsforholdene også for skogsarbeiderne på mange måter er bedret i de senere år, er det sannsynlig at både dagsfortjenesten og årsinntekten er steget relativt noe mer enn selve stigningen i akkordsatsene skulle tilsi. C. Fløting. Fra 1947 har det i forbindelse med oppgavene til fløtingsstatistikken vært innhentet oppgaver fra de enkelte vassdrag over antall arbeidere, arbeidstid og utbetalt lønn fordelt på fløting, sortering og båtmannskaper. På grunnlag av dette materiale har Byrået beregnet den gjennomsnittlige arbeidstid og timelønn for hver gruppe. Den gjennomsnittlige timefortjeneste for fiøtingsarbeid var i ,64, i ,02, i ,28 og i ,42. Fløtingsarbeid har tidligere vært nesten utelukkende timelønt, men akkordarbeid er i de senere år tatt i bruk i vekslende grad ved mange fløtingselver. Akkordarbeidet representerer imidlertid ennå neppe mer enn en fjerdedel av alt arbeid for de egentlige fløtere, men er atskillig mer brukt for sorteringsarbeidere. Skogsarbeidertariffen har en rekke ulike timelønnssatser for fiøting i de forskjellige vassdrag. Stort sett ligger satsene for bivassdragene høyere enn for

22 20 hovedvassdragene. Statistikken viser også betydelig høyere fortjeneste for fløtere ved bivassdrag enn ved hovedvassdrag (se tabell 5 i bilaget). Delvis har imidlertid dette også sin årsak i at overtids- og søndagsarbeid med vanlig prosenttillegg blir mest brukt ved de mindre vassdrag, hvor framdriften av tømmeret må skje over en kortere periode. Siden 1947 er timefortjenesten ved flotingsarbeid under ett økt med ca. 30 prosent. Dette er vesentlig mer enn for skogsarbeid. Tariffavtalens satser for fløtingsarbeid har imidlertid vært omtrent uforandret siden Den betydelige stigningen i timefortjenesten må derfor i hovedsaken skyldes den økte bruk av akkordavlønning. Arbeidssesongen for fløtingsarbeid er temmelig kort. For de egentlige fløtere varte sesongen i 1950 i gjennomsnitt bare 5-6 uker, mens den for sorteringsarbeidere og båtmannskap varte uker (se tabell 5 i tabellbilaget).

23 III. ARBEIDERE I INDUSTRI A. Innledning. 1. Eldre statistikk. De første norske statistiske oppgaver over lønnsforhold for industriarbeidere er de såkalte femårs-lønninger som er utarbeidd etter «Amtmændenes 5-årsberetfinger». Denne lønnsstatistikk går tilbake til 1875, for enkelte grupper til 1865, og avsluttes i I mellomkrigsårene offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå årlige fortjenestetall for en del industrigrupper, i hovedsaken sammendrag fra lønnsstatistikk som ble utarbeidd av Norsk Arbeidsgiverforening og Papirindustriens Arbeidsgiverforening. Et utdrag av denne statistikk er tatt inn her, side 25. Fra og med 1940 har Byrået utarbeidd en mer omfattende lønnsstatistikk for industriarbeidere i samarbeid med Norsk Arbeidsgiverforening og Papirindustriens Arbeidsgiverforening. Byrået har fått tilsendt kopier av de kvartalsvise lønnsoppgaver som disse organisasjoner får fra sine medlemsbedrifter. Oppgavene er blitt bearbeidd av Byrået, og resultatene er blitt offentliggjort i en egen årlig publikasjon «Arbeidslønninger». Lønnsoppgavene for denne statistikk har vært summariske (oppgave over summer av timer og lønn for grupper av arbeidere) og har gitt spesifikasjoner innen hver industrigruppe bare for voksne menn og kvinner, arbeidende formenn og unge arbeidere. Bedriftene har wart inndelt i ca. 60 industrigrupper. For 1950 omfatter denne statistikk om lag industriarbeidere, eller ca. 42 prosent av i alt om lag sysselsatte (Arbeidsdirektoratets oppgaver over syketrygdede arbeidere.) Denne statistikk vil opphøre som offisiell statistikk fra og med Resultatene for 1950 er tatt inn i denne publikasjon. Utenom de løpende lonnsstatistiske oversikter som er nevnt her, er det til forskjellige tider foretatt spesielle detaljerte undersøkelser av lønnings- og arbeidsforhold innen industrien. En nevner : undersøkelser for treforedlingsindustrien (1892 og 1893), for sagbruk og høvlerier (1907) og for trikotasjeindustrien (1924), Fabrikktellingen i 1909 og Håndverkstellingen i I 1948 ble det foretatt en spesiell lønnstelling for metallindustrien, tekstilindustrien og for kjemisk industri med beslektede grupper og i 1949 en tilsvarende undersøkelse for bygningsfagene og bygningsvareindustrien. Disse undersøkelser er offentliggjort i egne publikasjoner. 2. Byråets nye lønnsstatistikk - Lønnstellingene. Fra og med 1950 utarbeider Byrået en ny lønnsstatistikk for industribedrifter. Gjennomforingen av denne statistikk ble vedtatt av Stortinget 21. februar

24 etter innstilling fra et utvalg som var satt ned i 1946 med representanter fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, Norsk Arbeidsgiverforening og Staten, med oppgave å gå gjennom den foreliggende lønnsstatistikk og komme med forslag til forbedringer. Denne nye statistikken, som bygger på oppgaveplikt for bedriftene, skal i prinsippet omfatte alle industribedrifter med 5 arbeidere eller mer, men den tar også som regel med mindre bedrifter hvis de har tariffavtale for arbeiderne. Bedriftsregisteret for denne statistikken er opprettet etter registeret for Byråets produksjonsstatistikk og etter bedriftsfortegnelser fra arbeidsgiverorganisasjoner og fagforbund. Det blir årlig Ajourført ved oppgaver fra tilsvarende hold. For 1950 omfatter den nye statistikken bedrifter med i alt arbeidere, som fordeler seg slik: Menn Kvinner Voksne arbeidere Arbeidende formenn Læregutter Andre unge arbeidere I alt Noen få industrigrupper (kullgruver, meierier og sildoljefabrikker), er ikke med i statistikken for 1950, men vil bli tatt med fra og med Medregnet arbeidertallet også i disse grupper vil statistikken representere ca. 73 prosent av det totale arbeidertall i industrien. Industristatistikken for 1948 (den siste som er ferdig bearbeidd juli 1951) omfatter i alt bedrifter.') Når en regner med de tre nevnte grupper, representerer lønnstellingen for 1950 ca. 32 prosent av dette bedriftstall. Byråets produksjonsstatistikk for 1949 omfatter bedrifter med arbeidere, altså noe nær det samme tall både av bedrifter og arbeidere som lønnstellingen Det er særlig metallindustrien, treindustrien og nærings- og nytelsesmiddelindustrien som har et stort antall småbedrifter som faller utenfor lønnsstatistikken (og produksjonsstatistikken). For metallindustrien omfatter lønnsstatistikken 33 prosent av bedriftstallet (etter industristatistikken) men 74 prosent av arbeidertallet (etter «Arbeidsmarkedet» 1950), for treindustrien henholdsvis 18 prosent og 61 prosent og for nærings- og nytelsesmiddelindustrien 27 og 64 prosent. Lonnstellingene bygger på oppgaver for ett kvartal i året, men ulikt kvartal for de forskjellige industrigrupper, og tilpasset slik at det statistiske materialet kan være ferdig bearbeidd til tariffutløpet for vedkommende gruppe. Oppgavene er individualoppgaver, dvs. at de gir time- og lønnstall for hver enkelt arbeider. Denne oppgavemetode har bl. a. den fordel at en kan få et bilde av lønningenes spredning - (arbeidernes fordeling på lønnsgrupper). Oppgaveskjemaet er gjengitt bakerst i publikasjonen. For at lønnsstatistikken skal kunne tjene som grunnlag for tariff-forhandlinger, har en ved bearbeidingen først og fremst lagt tariffenes områder til grunn for grupperingen av bedriftene. Så langt det er mulig, uten å bryte med dette prinsipp, følges imidlertid den samme inndeling som i Byråets produksjonsstatistikk. Lønnsstatistikkens inndeling for industrien bygger på i alt 16 hovedgrupper og 115 undergrupper. For å tilfredsstille behovet for en ensartet gruppering 1) Industristatistikken gjelder i prinsippet alle bedrifter som kommer inn under loven om ulykkestrygd, dvs. som har maskinell drivkraft.