Foredrag av stortingsrepresentant Steinar Gullvåg (Ap) ASVLs høstkonferanse, Oslo, 24. oktober 2012

Transkript

1 Foredrag av stortingsrepresentant Steinar Gullvåg (Ap) ASVLs høstkonferanse, Oslo, 24. oktober 2012 Kjære samarbeidspartnere! På vei hit i dag, slo det meg at jeg skulle opptre i en arbeidsgiverforening. Det er aldeles ikke første gangen jeg gjør det. Men det skjer ikke ofte. Og når sant skal sies, og det skal det jo, er det ikke på politikkens arbeidsgiverside jeg kjenner meg mest vel - selv om jeg gjennom et langt yrkesliv også har vært bedriftsleder. Så er det heller ikke arbeidsgiverrollen jeg først og fremst forbinder med Arbeidssamvirkenes Landsforening. Det er samfunnsoppgaven. Derfor har jeg lenge hatt varme følelser for arbeidsmarkedsbedriftene. De som studerer vår nære historie, vil nemlig se at jeg har et slags fadderskap til utviklingen av arbeidssamvirkene. Ikke slik at jeg kan påberope meg opphavsretten til den suksesshistorien dere representerer. Men jeg var, i all beskjedenhet med og redet grunnen for framveksten av ASV-ene på slutten av 1980-tallet. Tilfeldighetene gjorde at jeg den gang havnet i Kommunal- og arbeidsdepartementet som personlig sekretær for statsråd Kjell Borgen. I dag ville jeg vært politisk rådgiver. Det lyder litt finere enn personlig sekretær. Men rollen er den samme og arbeidsdelingen i politisk ledelse i departementet den gangen ga meg et særlig ansvar for det vi den gang kalte yrkesvalghemmede. Og det var her jeg første gang fikk høre om arbeidssamvirkene, hva de var og hva de skulle bli. Slett ikke alle hadde den gang tro på at det i det hele tatt nyttet å skape arbeid til sterkt funksjonshemmede mennesker. Derfor vil jeg begynne med en anerkjennelse - en takk til dere som sitter i salen i dag;.takk for at dere skaper arbeid til mennesker som ellers ville stått utenfor arbeidslivet og for at dere gir hverdagen mening for mange mennesker. Vekstbedriftene bidrar til å heve menneskers livskvalitet! Intet mindre - samtidig som dere er et 1

2 verdifullt bidrag til et mangfoldig arbeids- og næringliv. Egentlig er det et underkjent faktum at ASVL-bedriftene kan skilte med milliardomsetning, at de er en berikelse for lokalt næringsliv, og at de derfor har sin naturlige plass i en hver lokal næringsforening. En god investering Ifølge de tall jeg har innhentet, ga vekstbedriftene Varig tilrettelagt arbeid for nærmere mennesker i Ytterligere 4.000, som har falt ut av arbeidslivet og som trenger hjelp tilbake til en ordinær arbeidsplass, får hjelp og støtte i ASVL-bedriftene. Jeg synes dette er formidable tall. ASVL-bedriftene er en viktig del av en "tiltaksindustri" som omsetter for et tosifret antall milliarder. Den offentlige innsatsen kan måles til over 7 milliarder kr, finansiert av skattebetalerne, med rammebetingelser bestemt av oss politikere og forvaltet av Arbeids- og velferdsetaten. Og jeg vil påstå at dette er en svært god investering. Selv i en tid med lav arbeidsledighet og økende sysselsetting, har vi valgt å holde høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene. Nettopp fordi vi tar alt som en selvfølge her til lands, vil jeg derfor understreke sammenhengen mellom arbeid, verdiskapning og velferd altså den underliggende forutsetningen for et godt arbeidsliv. Uten at vi øker sysselsettingen, inkludererer flere i arbeidslivet og øker verdiskapningen, vil vi heller ikke makte å finansiere framtidas velferd. Vel har vi oljeinntektene våre og Pensjonsfondet. Det hjelper naturligvis. Men vi kan ikke lite oss på olje og gass i all framtid. Det er først og fremst vårt felles arbeid, et godt og produktivt arbeidsliv som er grunnlaget for vår velferd. Her skal det også være plass til alle dem som ikke finner en plass i det ordinære arbeidslivet, men som likevel kan yte en innsats forutsatt tilrettelagt arbeid og arbeidsoppgaver. Det er ikke naturgitt at det skal være slik. Om vi steller oss galt, om vi ikke passer balansen i økonomien, kan det gå riktig ille. Se rundt oss. Spania og Hellas har i dag en arbeidsledighet på 25 prosent. En av fire i yrkesaktiv alder er uten arbeid. Hver annen ungdom møter stengte dører i arbeidslivet. Vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se virkningene av den omseggripende ungdomsledigheten. Der flykter ungdommene til Norge for å finne arbeid. I Oslo er det knapt mulig å besøke et serveringssted uten å bli betjent av en svensk ungdom. Vi vet hva som skjer når arbeidsledigheten øker hvem som rammest hardest. Det er alltid de svakeste. Tror dere folk i Spania og Hellas, i den situasjon de er i, bekymrer seg særlig for 2

3 funksjonshemmedes arbeidsplasser? Jeg skal ikke utbrodere dette videre, men spørsmålet kan ligge i lufta, til refleksjon og ettertanke for oss som befinner oss i en annen verden der det skapes nye arbeidsplasser hver eneste dag og med full sysselsetting. Skjønt, under budsjetthøringene i Stortinget denne uka kan vi få et annet inntrykk. Der er det ikke mye tanke på konkurranseevne, rente og orden og økonomien. For alle vil ha mer til mange gode formål. VTA som egen budsjettpost Hvert år siden regjeringsskiftet i 2005 har vi sakte men sikkert økt antall VTA-plasser, både i skjermet og ordinær virksomhet. Siden 2004 og fram til 2011 har vi fått noe over nye VTAplasser, fordelt på noe over i skjermet virksomhet og litt under i ordinære bedrifter. Veksten i antall plasser har naturligvis vært størst i de ordinære bedriftene - fra beskjedne 53 plasser i 2006 til 941 plasser i Til sammenligning hadde vi på samme tidspunkt VTAplasser i skjermet virksomhet. Neste år bygger vi på med ytterligere 200 VTA plasser. Det går fram av budsjettproposisjonen. Jeg vet dere har vært opptatt av fordelingen av disse plassene. Jeg ser ikke bort fra at arbeids- og sosialkomiteen i Stortinget også kommer til å ha oppfatninger om det. Vel så viktig er det naturligvis at VTA igjen skilles ut som egen budsjettpost. Og det er en grunn til det. Erfaringene tyder nemlig på at VTA-området lett kan tape i konkurranse med andre arbeidsmarkedstiltak når budsjettpostene flyter over i hverandre. Fra 2010 til 2011 hadde vi nemlig en liten nedgang i antall VTA-plasser i skjermet virksomhet. Jeg underslår ikke at de rød/grønne partiene i Stortingets arbeids- og sosialkomité har medvirket sterkt til den budsjettendringen vi nå har fått. Samtidig skal jeg passe på å ta livet av en budsjettfullmakt, som har fått noen av de mest ivrige budsjettleserne i denne forsamlingen til å sperre øynene opp. Det vil si, jeg skal ikke avlive fullmakten. Jeg skal bare ufarliggjøre den. Det har seg nemlig sånn at Regjeringen har foreslått at Arbeidsdepartementet skal gis fullmakt til å omdisponere inntil 10 prosent av bevilgningene under kapittel 633 post 77, altså VTA,til kap 634 post 76 tiltak for arbeidssøkere. Jeg budbringer hermed departementets forsikring om at dette ikke innebærer at NAV har frihet til å flytte penger fra en post til en annen, eller at departementet vil gjøre det. Fullmakten kommer kun til anvendelse hvis 3

4 måltallene er nådd og vi likevel ikke klarer å bruke opp pengene i årets løp. I samråd med departementet er jeg ganske sikker på at vi i budsjettinnstillingen klarer å legge nokså konkrete anførsler på denne fullmakten. AFI-kartleggingen For to år siden etterlyste arbeids- og sosialkomiteen i Stortinget mer sikker kunnskap om det reelle behovet for VTA-plasser. På den bakgrunn ba Arbeidsepartementet AFI gjennomføre en kartlegging av behovet. Nå foreligger rapporten - og konklusjonen er klar: Behovet er stort! Likevel føler jeg at vi ikke helt har klart å analysere oss fram til hvilken type plasser vi har størst behov for - og hvem som har de største behovene. AFIs kartlegging bygger på telefonintervjuer med informanter på fylkesnivå, NAV, nøkkelpersoner i kommunene og tiltaksarrangører i skjermet sektor. Dessuten er det gjennomført en spørreundersøkelse til 444 NAV-kontor og like mange kommuner/bydeler. Kartleggingen viser at det fortsatt er et stort antall personer som fyller vilkårene for VTA-tiltak, men som ikke har fått tilbud om plass. Ventelister benyttes bare i varierende grad. Bare en tredjedel av NAV-kontorene opplyser at de fører ventelister, men to tredjedeler av tiltaksarrangørene sier at de fører ventelister. Det ligger i sakens natur at gjennomstrømningen i VTA er forholdvis lav. Få går over i ordinært arbeid, men noen gjør det. Og den viktigste årsaken til at noen slutter, er dårlig helse. Hvor stort behovet egentlig anses for å være, avhenger av kartleggings- metoden og hvordan målgruppen defineres. Og svarene spriker. 35 prosent av NAV-kontorene mener eksempelvis at dagens plasser dekker behovet. 53 prosent mener behovet ikke er dekket. I byområdene mener 73 prosent av NAV-kontorene at behovet ikke er dekket. 55 prosent av kommunene mener det er behov for flere plasser 22 prosent mener dagens plasser er tilstrekkelig. NAV-kontorene vil øke antall plasser med 18 prosent, tiltaksarrangørene med 23 prosent og kommunene med 49 prosent. Så hvor står vi egentlig? 4

5 En beregning av behovet basert på en rekke ulike kriterier og antall uførepensjonister med VTAtilbud, kan tyde på at vi i åra framover trenger over nye VTA-plasser for uførepensjonister under 50 år. Sett i sammenheng med den nye uførereformen, som gjør det enklere å gå inn og ut av arbeidslivet, med trygden i behold, er jeg imidlertid ikke i tvil om at behovet for VTA-plasser bare vil vokse i åra som kommer. AFI har så langt ikke klart å utarbeide en modell for estimering av fremtidige behov, men anbefaler at følgende elementer inngår i en slik modell - og det er elementer som etter min oppfatning bør gjennomføres uansett. Det er for eksempel: Standardisering og økt bruk av samarbeidsfora i kommunene. Bedre undersøkelser i kommunene, tydeliggjøring av ansvar og regelmessige undersøkeler fra eksterne instanser Intensivert og systematisk dialog mellom NAV-kontorer og NAV fylke. AFI-rapporten skisserer tre mulige utviklingsløp for å møte behovet for økt innsats i VTA-området. Det er: 1. Betydelig vekst i VTA skjermet virksomhet, med en moderat økning i overgang til ordinært arbeid. eller 2. Betydelig vekst i VTA i ordinær virksomhet med moderat økning i skjermet sektor. eller 3. Økt innsats før uførepensjon innvilges, særlig for yngre aldersgrupper med økt vekst i VTA i ordinære virksomheter og moderat vekst i skjermet sektor. Jeg tror ikke nødvendigvis vi trenger treffe nye strategiske valg mellom de nevnte alternativene. Personlig er jeg tiltrukket av Ole Brumm-metoden og sier ja takk til alle tiltak som gjennom arbeid kan bedre livskvaliteten til dem som trenger det. Jeg antar forøvrig at Regjeringen vil komme tilbake til AFI-rapporten under oppfølgingen av Brofoss-utvalget, for eksempel i den nå annonserte stortingsmeldingen om levekårene for mennesker med utviklingshemming. Utdanning og arbeid vil naturlig nok være et svært viktig element i en slik melding. 5

6 Brofoss-utvalget og fremtiden Jeg er enig med tidligere statsråd Hanne Bjurstrøm når hun har tatt til orde for en fornyelse av arbeidsinkluderingsfeltet ut over det som fremgår av IA-avtalen. Den skal vi ikke tukle med. Vi erfarer at mange ikke klarer overgangen til ordinært arbeid selv ikke etter en lengre periode med arbeidstrening eller annen oppfølging. Da er det etter min oppfatning en feilplassering. Da er det åpenbart at de burde hatt et annet tilbud. Og svaret ligger kanskje snublende nært i denne forsamlingen. Som dere vet, oppnevnte regjeringen det såkalte Brofoss-utvalget som har gjennomgått tiltakene for personer med nedsatt arbeidsevne. Samtidig har utvalget vurdert hvordan innsatsen kan gi bedre resultater. Brofoss-utvalgets innstilling ble avgitt i februar og har vært ute på høring. Departementet har i alt mottatt 148 høringssvar. Omfanget er et signal om at dette angår mange. Brofoss-utvalget lykkes ikke i å gi en felles anbefaling. Utvalget kom med tre ulike modeller. Som dere vet er det betydelig uenighet og interessekonflikter heftet til løsningene. Arbeidsdepartementet vurderer nå hvordan utvalget og høringsprosessen skal følges opp. På bakgrunn av anbefalinger fra utvalget og innspill i høringsprosessen, har departementet sagt at de vil vurdere alle tiltak som best og mest effektivt sikrer målene i arbeidsmarkedspolitikken, nemlig flere i arbeid og færre på trygd. Altså ; mer effektive tiltak som leder til arbeid - og et godt tilbud til de som trenger varig tilrettelagte arbeidsplasser. I Stortinget er det ingen uenighet om dette. Derimot kan det bli betydelig uenighet når vi etter hvert skal stake ut veien framover. Den prosessen skal jeg ikke foregripe her og nå, - selv om jeg har god lyst! Men jeg vil på fleres vegne understreke følgende: Vi ønsker ikke å bidra til ytterligere kommersialisering og konkurranseutsetting av skjermede virksomheter. Arbeidsmarkedspolitikken er i det hele tatt lite egnet til slike eksperimenter. Det skal jeg komme tilbake til. Dere er viktige allierte i arbeidet med å utvikle et enda bedre tilbud til brukerne. ASVL vil definitivt ha en rolle i framtidas arbeidsmarkedspolitikk. Dette sagt uavhengig av organisasjonsform. Jeg ser av agendaen for møtet at dere skal drøfte en sammenslåing av ASVL og Attføringsbedriftene i NHO - en debatt som jeg heller ikke skal blande meg inn i her og nå. 6

7 Jeg tror ikke vi trenger forhaste på dette området. Heller da bruke tid på å komme fram til gode omforente løsninger som kan utvikle politikken og gi et enda bedre tilbud til alle som ønsker seg inn, eller tilbake til arbeidslivet. Jeg er uten videre enig i at vi må se på den totale ressursbruken på dette feltet. Da må vi også tåle å stille oss selv de vanskelige spørsmålene. Bør vi eksempelvis konsentrere mer av ressursene om tidlig innsats og senke terskelen til arbeidslivet? Samtidig nekter jeg å være med på en diskusjon der tidlig innsats blir satt opp som alternativ til lange arbeidsforberedende eller kvalifiserende løp for dem som trenger det. Kombinere virkemidler Yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede har i mange år stått på stedet hvil - rundt 45 prosent, under skiftende regjeringer og under lav- og høykonjunkturer. Jeg tror at vi kan få flere inn i arbeid. Men da må vi ha et arbeidsliv som er i stand til å ta imot dem. Det har vi ikke i dag, til tross for alskens ordninger som skal gjøre det lettere for funksjonshemmede å komme ut i arbeidslivet. Jeg nevner i fleng funksjonsassistentordningen, støtte til arbeids- og studiereiser (som nå gjøres permanent), bilordningen for funksjonshemmede, og tilretteleggingstilskudd. Nå introduseres også en ny ordning der arbeidsavklaringspeger kan brukes som lønnstilskudd. Kan hende bunner dette i holdninger og myter om funksjonshemmede som arbeidskraft. Men ikke bare. Jeg tror nemlig at en av årsakene til at for mange blir uføre, er mangel på passende arbeidstilbud. Reis litt utenom de tettest befolkede delene av landet vårt, så møter vi et relativt ensidig arbeidsog næringsliv. Her bidrar arbeidsmarkedsbedriftene vesentlig til større variasjon og mangfold. Og de leverer varer og tjenester som ellers ikke blir utført - i et hvert fall ikke der og da. Her ser vi at arbeidsmarkedstiltak gjør det mulig å opprettholde nærbutikker. Og vi ser at funksjonshemmede driver bygdas beste kakebakeri. Jeg tror vi skal gjøre mer av dette, ikke nødvendigvis bare som en del av arbeidsmarkedspolitikken, men som ledd i næringspolitikken! Jeg tror vi i altfor liten grad har forsøkt å se arbeidsmarkeds-, nærings- og utdanningspolitikken i sammenheng - og langt mindre evnet å se virkemidlene i sammenheng. Tvert om har vi lagt begrensninger på egne muligheter. I mitt hode er det ganske innlysende at vi ville fått langt mer ut av innsatsen om vi hadde kombinert virkemidlene for å skape levedyktige bedrifter med arbeidsplasser for mange av dem som i dag blir henvist til en passiv trygdetilværelse. Det ville vært godt for den enkelte, for næringslivet og for samfunnet. 7

8 Blant funksjonshemmede som ikke er sysselsatt, oppgir 1 av 4, ca og av dem under 25 år - at de ønsker arbeid av de er definert som arbeidsledige. Vi vet egentlig lite om denne gruppen - hvem de er og hvilke behov de har. Det er en viten vi trenger for å utvikle virkemidler og tiltak som treffer og virker. Da kan vi også si mer om hva som er et realistisk ambisjonsnivå. Erfaringer fra strategiplanen for arbeid og psykisk helse og kvalifiseringsprogrammet, viser at personer med sammensatt problematikk også kan lykkes i ordinært arbeidsliv med hensiktsmessig oppfølging i kombinasjon med andre aktuelle virkemidler. I den grad det er mulig, tror jeg vi i større grad bør bruke det ordinære arbeidslivet som opplæringsarena for personer med nedsatt arbeidsevne. Men igjen; her er det ikke noe enten eller. Det som passer for noen, passer ikke for andre Så vil det fortsatt være en del av NAVs brukere som vil ha behov for et arbeidsforberedende tilbud andre steder. Noen har såpass omfattende og sammensatte problemer at de ikke vil kunne nyttiggjøre seg kvalifisering i ordinært arbeidsliv. Det kan være forhold knyttet til for eksempel helse, livsstil, motivasjon, og struktur på hverdagen, som er nødvendig å avklare før en utplassering. Her kan vekstbedriftene åpenbart bidra med sin kompetanse. Arbeidsavklaring er under alle omstendigheter viktig. Dersom det ikke er tilstrekkelig utredet og avklart på forhånd, vil en direkte utplassering, selv med tett oppfølging, kunne påføre brukerne nye nederlag og tap av motivasjon. Slike erfaringer kan også medføre at arbeidsgivere i det ordinære arbeidslivet blir mer skeptiske til å ta inn brukere, og en attføringsprosess som tar lengre tid. Derfor er det så viktig at vi har fokus på kvaliteten i tjenestene som leveres! Det er helt avgjørende. Jeg vet at også dere har arbeidet med kvaliteten på tilbudet, både i stort og på den enkelte bedrift. Det er positivt! Byråkratisering I den forbindelse tillater jeg meg å banne litt i kjerka. Vi er nemlig i ferd med å etablere et oppfølgnings- og tilsynsbyråkrati som nok er velment, men som faktisk legger en demper på fleksibilitet og oppfinnsomhet. Vi blir på sett og vis fanget i et system, der vi er mer opptatt av å rapportere og dokumentere enn å gjøre jobben. Og det verste er at vi som politikere bidrar vårt 8

9 til denne utviklingen, som aldeles ikke er begrenset til arbeidsmarkedspolitikken, men er et voksende problem i all offentlig virksomhet. Jeg har merket meg, at fornyingsminister Rigmor Aasrud ser fram til den dagen hun kan besvare et aldeles unyttig spørsmål fra en like unyttig stortingsrepresentant, med følgende bemerkning: - Tenk, det har jeg ikke tenkt å skaffe meg rede på! Målstyring Og da har vi altså kommet til NAV. Jeg er klar over at NAVs resultatoppfølging kan variere noe. Det bør den også gjøre. Noen steder vil det være nødvendig med tettere dialog mellom NAV og tiltaksbedrift. Andre steder går det meste på skinner. Det viktige er at det er en dialog mellom NAV og tiltaksbedriftene, og ikke en samtaleform som kona og jeg tidvis praktiserer, nemlig parallelle monologer. På VTA-området er dialogen spesielt viktig fordi den også handler om toveis kompetanseoverføring. Med fjorårets debatt om endringer i betalingsvilkårene friskt i minne, ser vi at mangt kan ordnes på fornuftig vis, bare man snakker sammen. For et par lørdager siden brakte Dagens næringsliv en oversikt over det kaos som er skapt i norsk offentlig sektor som en følge av "New Public Management". Reportasjen ble spunnet omkring spørsmålet: Hvor mange menn (for det er som regel menn) trengs for å skifte en lyspære i offentlig sektor?" Svaret er 7, og vi har det fra Forsvaret. Et hovedelement i New Public Management-tankegangen er mål- og resultatstyring. Jeg har selv holdt foredrag om dette i min tid, uten at jeg den gang forestilte meg muligheten for å drive dette langt over i parodien. Følgelig er det noen på høyresiden i norsk politikk som sverger til "resultatbaserte tilskuddsordninger" Bare navnet er egnet til vekke minner fra et semester i makroøkonomi ved Rogaland distriktshøyskole, i min ungdom. Men altså, ideen er at resultatbasert finansiering skal stimulere økt måloppnåelse. Haken er at de spede forsøk som er gjort med dette her til lands, ikke har gitt forventede resultater. Dessuten er faren for suboptimalisering så absolutt til stede, i tillegg til at slike finansieringsordninger lett kan bli komplekse og administrativt krevende å håndtere. De administrative kostnadene kan med andre ord bli større enn gevinstene. Jeg tviler likevel ikke på at noen er besnæret av slik metoder, om ikke 9

10 annet så av ideologiske grunner. Selv ser jeg ingen grunn til at vi trenger eksperimentere med denne typen ordninger. Snarere er det en oppgave å ta tilbake den politiske styringen med direktorater og etater. Eieransvaret De siste årene har jeg hatt anledning til å besøke en rekke vekstbedrifter, drevet av profesjonelle ildsjeler, som lever og ånder for jobben de gjør. Det gjør også arbeidstakerne. Det gjør inntrykk på meg når jeg møter arbeidstakere som ikke vil ha ferie, som faktisk kommer innom på jobben når de har fri, fordi de ikke kan la være. Eller når jeg møter en arbeidstaker som betaler av eget arveoppgjør for å ha en jobb å gå til, fordi kommunen ikke lenger vil betale regningen, enda så lønnsomt det er for kommunen at vedkommende er i arbeid. Hvilket bringer meg inn på eieransvaret - kommunenes ansvar for ASVL-bedriftene. Stort sett er dere som sitter her i dag representanter for kommunenes eierinteresser. Derfor skulle jeg ønske at dere, når denne årskonferansen er over, tar en alvorsprat med eierne og minner dem om at ansvaret ikke begrenser seg til bunnlinjen i et bedriftsregnskap. Erfaringsmessig er det først når regnskapet viser røde tall, at kommunepolitikere reagerer. Men da reagerer de til gagns. Nå skal vi aldeles ikke ønske oss røde tall. Men jeg syns ærlig talt at kommunene i alt for stor grad overlater bedriftene til seg selv, når etableringsfasen er over. Da vi skulle presentere statsbudsjettet 8. oktober, spurte jeg Torstein om vi kunne gjøre det på Smiløkka Arena i Stokke kommune, slik at vi med media på slep også kunne få en omvisning på bedriften. Det resulterte i et vidunderlig TV-innslag på distriktssendinga der en av arbeidstakerne fortalte om arbeidsplassen sin, og hva den betydde for henne. Men det er egentlig ikke poenget. Under omvisningen kom vi inn i makuleringsseksjonen, en produksjon mange ASVL-bedrifter driver. Om dette arbeidet kan det spøkefullt sies at det er en kvalifikasjon i seg selv, om arbeidstakerne verken kan lese eller skrive. Men de manglet oppdrag, fordi enkelte omkringliggende kommuner heller har valgt å sette makuleringen ut på anbud, framfor å benytte Smiløkkas tjenester. Rent bortsett fra at dette etter min oppfatning er en form for politisk ubetenksomhet, frykter jeg faktisk det er uttrykk for noe langt verre, nemlig likegyldighet. 10

11 Gode venner! Vi har en jobb å gjøre. Gå hjem til deres egne. Fortell at dere er til og om jobben dere gjør. Så skal vi, skritt for skritt, utvikle denne bransjen i åra som kommer - i omforent fortåelse for at "Alle skal med". 11