Forebyggende arbeid og hjelpetiltak i barneverntjenesten

Transkript

1

2 Forebyggende arbeid og hjelpetiltak i barneverntjenesten Med vekt på en myndiggjørende praksis JÓNA HAFDIS EINARSSON MONA SANDBÆK Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Temahefte 2/97

3 Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) er et statlig forskningsinstitutt med særskilte fullmakter, styret er oppnevnt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Stortinget bevilger grunnbevilgning over KUFs budsjett ble forskningsmiljøene Institutt for sosialforskning (INAS), Norsk gerontologisk institutt (NGI), Barnevernets utviklingssenter (BVU) og Program for ungdomsforskning (UNGforsk) slått sammen til ett institutt: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Instituttets formål er å drive forskning og utviklingsarbeid som kan bidra til økt kunnskap om sosiale forhold og endringsprosesser. Instituttet skal fokusere på problemstillinger om livsløp og utvikling, levekår og livskvalitet, samt velferdssamfunnets tiltak og tjenester. Design: Desktop: Trykk: Bror Westblad Torhild Sager GCS Henvendelser og bestilling: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Munthesgt. 29, 0260 Oslo Telefon: Telefax:

4 Innhold: Innledning Utviklingslinjer i barnevernarbeidet Ulike forklaringsmodeller Tre utviklingslinjer i det norske barnevernet Brukerstudier hva sier de? Barnets utvidede familie en uutnyttet ressurs? Myndiggjørende praksis The International Initiative Forebygging i Lov om barneverntjenester Lovens prinsipper og formål Barneverntjenestens generelle oppgaver Særlige tiltak En presisering av forebyggingsbegrepet Tiltak i det forebyggende arbeidet Behovet for utvikling av tiltak Oversiktskart over ulike forebyggende tiltak Hjelpetiltak i barnevernet Tradisjonelle hjelpetiltak Intensiv familieveiledning Familiegruppemøter Frivillig plassering utenfor hjemmet Tiltak i familier med innvandrerbakgrunn Tiltak for utsatte grupper Mødregrupper Tiltak for ungdom Åpne barnehager Hus for familier Home Start - familiekontakten Tiltak for å fremme velferd og utvikling Foreldreveiledningsprogrammet Fra idé til tiltaksutforming Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid Interkommunalt samarbeid Kartlegging av behov og analyse av målgruppe Tiltakskonkretisering Tiltaksplaner Evaluering Avslutning Referanser

5 4

6 Innledning Det har lenge vært behov for å styrke det tverretatlige forebyggende arbeidet og utvikle gode og varierte hjelpetiltak som er tilpasset utsatte barns og familiers livssituasjon. Utviklingen av et helhetlig og målrettet tiltaksapparat i kommuner og fylkeskommuner har i mange år vært et viktig mål for Barne- og familiedepartementet, og var blant annet et av satsingsområdene i departementets «Program for nasjonal utvikling av barnevernet» ( ). Dette var bakgrunnen for at Barne- og familiedepartementet tok initiativ til og finansierte utgivelsen av dette temaheftet. Barnevernets arbeid spenner over et bredt felt, fra forebyggende arbeid og hjelpetiltak til omsorgsovertakelser og i unntakstilfeller også adopsjon. Dette temaheftet omhandler det forebyggende arbeidet og frivillige hjelpetiltak. Hensikten er først og fremst å presentere ulike tilnærminger og arbeidsmetoder i barneverntjenestens forebyggende arbeid. Vi har lagt særlig vekt på å drøfte nye former for tilnærminger som i større grad bygger på foreldrenes og barnas egen medvirkning, i tråd med intensjonene i lov om barneverntjenester. Vi har kalt dette en myndiggjørende praksis, og kommer nærmere tilbake til hva vi legger i dette i avsnitt 1.5. Her vil vi bare kort nevne ett sentralt aspekt, nemlig at brukernes egen problemdefinering og valg av løsninger gis større plass i valg og gjennomføring av tiltak. I kapittel 1 «Utviklingslinjer i barnevernet» tar vi opp ulike forståelsesmåter i arbeidet med utsatte barn og familier, fra en lineær forklaringsmodell med fokus på foreldreadferd alene til modeller som tar i betraktning det komplekse samspillet mellom psykologiske, sosiale, økonomiske og miljømessige faktorer. Med utgangspunkt i noen utvalgte brukerstudier og en drøfting av begrensinger ved profesjonell kunnskap, tar vi til orde for en praksis som i større grad etterspør og bygger på brukernes egne erfaringer. I kapittel 2 «Forebygging i lov om barneverntjenester» redegjøres det for bestemmelser i lov om barneverntjenester som regulerer det forebyggende arbeidet og de føringer som lovverket gir for denne virksomheten. Avslutningsvis gis det en presisering av forebyggingsbegrepet. Kapittel 3 «Tiltak i det forebyggende arbeidet» utgjør temaheftets hoveddel. Vi har valgt å presentere noen alternative tilnærminger i det 5

7 forebyggende arbeidet, ikke som en erstatning av de tradisjonelle tiltakene, men som et supplement. Hovedvekten er lagt på hjelpetiltak og tiltak for utsatte grupper. I tråd med de rammene som er trukket opp i kapittel 1, representerer de tiltakene vi har valgt ut en myndiggjørende praksis og peker på noen nye veier å gå i barneverntjenestens ofte konfliktfylte dilemma mellom hjelp og kontroll. I kapittel 4 «Fra idè til tiltaksutforming» ser vi på utfordringene med å etablere et funksjonelt tverretatlig og tverrfaglig samarbeid. Avslutningsvis drøftes noen sider av arbeidet i ulike faser i tiltaksarbeidet; planlegging, gjennomføring og evaluering. Temaheftet favner over mange ulike aspekter ved det forebyggende arbeidet. Denne bredden går på bekostning av grundighet og at noen områder behandles overfladisk. Vi har likevel gjort dette valget for å sette en myndiggjørende praksis i barnevernets forebyggende arbeid inn i en helhetlig ramme. For de leserne som ønsker en videre fordypning av de ulike temaene som tas opp, viser vi til litteraturreferansene. Vi håper temaheftet vil stimulere til debatt og være til konkret hjelp i barnevernarbeidet. 6

8 1. Utviklingslinjer i barnevernarbeidet Ulike forsøk på å forklare utsatte barns og familiers situasjon har gradvis utvidet perspektivet, fra en lineær forklaringsmodell med fokus på foreldreatferd som årsak til omsorgssvikt, til modeller som tar i betraktning det komplekse samspillet mellom psykologiske, sosiale, økonomiske og miljømessige faktorer. En slik bred analyse må ligge til grunn for utvikling av tiltak; en analyse som ikke alene fokuserer på familien, men som også tar familiens sosiale og økonomiske betingelser i betraktning. I barneverntjenestens arbeid har den profesjonelle ofte hatt rollen som eksperten, den som har makt til å definere problemet, trekke konklusjoner og iverksette tiltak. Lov om barneverntjenester legger vekt på at samarbeidet med barn og familier skal bygge på et partnerskap. Det innebærer at brukernes egen problemdefinering og valg av løsninger gis større plass enn det som ofte er tilfellet. Barnevernarbeiderens profesjonalitet må utøves i et samspill med utsatte barn og familier. I dette kapitlet vil vi på bakgrunn av noen utvalgte brukerstudier drøfte begrensninger ved profesjonell kunnskap og argumentere for behovet for en praksis som i større grad bygger på en myndiggjørende praksis. 1.1 Ulike forklaringsmodeller Det har skjedd mye utviklingsarbeid og forskning innen barnevernfeltet i Norge i de senere årene, og i tillegg har fagfeltet hentet kunnskap fra nordiske, engelske og amerikanske studier. Terje Ogden og Elisabeth Backe-Hansen (1994) belyser norsk barnevern i et internasjonalt perspektiv i boken Velferdssamfunnets barn. Der presenteres de mest kjente teoretiske forklaringsmodeller på hvorfor omsorgssvikt og mishandling oppstår og opprettholdes. Modellene gjenspeiler fagutviklingen nasjonalt og internasjonalt fra etterkrigstiden og frem til i dag (HMSO 1995 og Ogden 1996). Den første forklaringsmodellen, psykopatologimodellen, ble introdusert for over femti år siden av amerikanske forskere. Denne modellen representerer et utviklings- og personlighetsforankret perspektiv som i 7

9 hovedsak bygger på psykodynamisk teori og tilknytningsteori. Her blir foreldrenes atferd oppfattet som årsak- og risikofaktor ved at deres psykopatalogi overføres til barna via manglende omsorgsevne. Den diagnostiske prosessen blir således vesentlig og på et slikt grunnlag var det legitimt å ta tidlige og endelige beslutninger om barns fremtid. Men det har vist seg vanskelig å fastslå en sammenheng mellom foreldrenes atferd og konsekvensene for barns utvikling. Det er derfor vanskelig å benytte denne som en eksklusiv forklaringsmodell. Den andre forklaringsmodellen, den sosial-kulturelle modellen, vektlegger hvorledes de sosiale og kulturelle forholdene påvirker foreldreatferd og barns omsorgssituasjon som igjen kan føre til omsorgssvikt og barnemishandling. I denne forklaringsmodellen blir det lagt vekt på at dårlige boforhold, arbeidsledighet og lav utdanning kan føre til en opphoping av sosiale problemer, inkludert barnevernproblemer. Det viser seg imidlertid at de fleste foreldre som tilhører sosiale og kulturelle marginalgrupper, ikke utsetter sine barn for omsorgssvikt. Derfor kan heller ikke denne tilnærmingen fungere som en eksklusiv forklaringsmodell. Den tredje forklaringsmodellen, den sosiale interaksjonsmodellen, utvider perspektivet ved å trekke inn sosial læringsteori og andre sosialinteraksjonistiske teorier som fokuserer på foreldre-barn relasjonen, og på den gjensidige påvirkningen familiemedlemmene imellom. Denne modellen representerer et optimistisk perspektiv, ved at nye og alternative samhandlingsformer mellom foreldre og barn kan læres og utvikles. Kritikken mot modellen går ut på at den ikke har klargjort tilstrekkelig hvordan indre - og ytre betingelser i form av personlige forutsetninger og sosiale rammebetingelser setter grenser for læringen. Den fjerde forklaringsmodellen tar utgangspunkt i en flerfaktor og flernivåmodell. De fleste nyere forsøk på å forklare omsorgssvikt og barnemishandling tar utgangspunkt i en slik integrert modell hvor kombinasjon av sosiale, psykologiske, økonomiske og miljømessige faktorer spiller inn når det gjelder å forklare og å forstå barnemishandling og omsorgssvikt. Modellen peker på at barns problemutvikling som regel er utløst av flere samvirkende stress- eller belastningsfaktorer. Videre fokuseres den kumulative effekten av belastninger, og hvordan hver ny belastende faktor bidrar til mer enn en addativ økning av risikoen for utvikling av problematferd. 8

10 Flerfaktor og flernivåmodellen innebærer at såvel risiko som beskyttende forhold analyseres både på et samfunnsnivå, et sosialt nettverksnivå og familie- og individnivå. Dette øker kompleksiteten i analysene, men gjør dem mer valide og virkelighetsnære (se Ogden 1996 for en utdypning av dette punktet). Barn og unge som kommer i kontakt med barneverntjenesten er ingen homogen gruppe. Det er snakk om ulik problematikk som krever differensierte løsningsmuligheter og beslutningsalternativer. Da er det viktig å ha forklaringsmodeller som er nyanserte nok til å fange opp kompleksiteten og ikke forklaringsmodeller som snevrer inn synsvinkelen. Elisabeth Backe-Hansen og Terje Ogden (1994) drøfter hvor relevante de ulike forklaringsmodellene er for norske forhold og lovgivning. I henhold til Lov om barneverntjenester er det to veier til tiltak fra barnevernets side. Den ene veien bygger på et utstrakt samarbeid mellom foreldre og barneverntjenesten, og mellom barneverntjenesten og andre hjelpeinstanser i kommunene. Det er mulig for barn og foreldre å få hjelp fra barnevernet uten en omfattende vurdering av foreldrenes omsorgskompetanse og/eller barnas omsorgssituasjon som grunnlag for tiltakene. Dette betegner de som «tiltaksbarnevernet». Da får også teoretiske modeller som søker å forklare og differensiere mellom alvorlige former for omsorgssvikt og barnemishandling mindre relevans. Den andre veien går gjennom det de betegner som «beslutningsbarnevernet». Beslutninger om forebyggende tiltak eller plassering utenfor hjemmet skal være hjemlet i loven. De barnevernfaglige vurderingene bygger på lovens inngrepskriterier og på kunnskap som blant annet er trukket ut fra norsk og internasjonal forskning om barn i omsorgssviktsituasjoner, om risikofaktorer og beskyttende mekanismer for utvikling. I denne sammenhengen er ulike teoretiske forklaringsmodeller på omsorgssvikt og mishandling en nødvendig del av barnevernarbeiderens generelle kunnskapsbase, men de er ikke tilstrekkelige som beslutningsgrunnlag. Den generelle kunnskapen fungerer som et bakgrunnsteppe for de beslutninger som skal fattes. På bakgrunn av profesjonell kunnskap kan man predikere ut fra et gruppenivå, men dette kan ikke uten videre overføres til et individnivå. Selv om forskning gir grunnlag for generelle antagelser om en forventet utvikling, vil det alltid være en mulighet for at nettopp dette barnet eller disse foreldrene danner unntaket. Det betyr ikke 9

11 at en skal være avventende og utsette beslutninger på bekostning av barnets behov. Men det betyr at en må være seg bevisst at profesjonell kunnskap ikke kan gi skråsikre svar. Dersom barnets sikkerhet og utvikling ikke er i fare, bør muligheten for å endre tidligere beslutninger holdes åpne. De generelle antagelsene må konkretiseres i forhold til den enkelte sak, og dette skal skje i et samarbeid med barnet og dets familie. 1.2 Tre utviklingslinjer i det norske barnevernet Kikkan Ustvedt Christiansen (1996) trekker frem tre utviklingslinjer i norsk barnevern som løper parallelt og påvirker barnevernfeltet på forskjellig måte. Den første utviklingslinjen går fra det mindre spesialiserte til det mer spesialiserte. Her siktes det til at problemene hos de som kommer i kontakt med barnevernet ikke primært dreier seg om ytre nød som fattigdom og sosial nød, men at problemene i større utstrekning knytter seg til psykiske problemer hos foreldre og barn. I følge Kikkan Ustvedt Christiansen medfører en slik forklaringsmodell ambisjoner om høyere og mer kunnskap når det gjelder barns tidlige utvikling, med særlig vekt på tilknytningsteori, og kunnskap om tidlig samspill. Anvendelse av slik kunnskap dreier seg om å kunne observere, forstå og tolke barns og voksnes atferd, slik at man kan vurdere og predikere utviklingsmuligheter ut fra det man har observert. Den profesjonelle blir eksperten, en som foreskriver en adekvat intervensjon på grunnlag av sine observasjoner. Den andre utviklingslinjen beveger seg mot samspillet mellom individ og omgivelser, mellom barnet og de ulike systemene det fungerer i. Det psykologiske perspektivet utvides til å se barnet i en videre kontekst. Innenfor denne betraktningsmåten har betydningen av nettverket en sentral plass. Barnet og familiens fungering må forstås i sammenheng med de ulike systemene som familien er en del av, fra mikrosystem til eksosystem (Bø 1989). Barnet må betraktes i sine ulike kontekster og påvirkning må sette fokus på sammenhenger og samhandlingsmønstre og ikke bare på barnet alene. I en slik forklaringsmodell skal den profesjonelle bidra til at de ulike systemene trekker i samme retning. I praksis har denne forståelsen av barns utvikling tatt form av tverretatlige arbeidsmodeller. Kikkan Ustvedt Christiansen påpeker at dersom en slik betraktningsmåte skal bli mulig, må 10

12 barnevernet ut av den snevre forklaringsrammen som barnevernet tradisjonelt fungerer innenfor ved stikkord som melding, undersøkelse og tiltak, og ved at barn og familier gis klientroller. Barnevernet må ut på de arenaene hvor barna oppholder seg. Der finnes det et bredere spekter av muligheter for å påvirke situasjonen deres. Den tredje utviklingslinjen tar utgangspunkt i et maktaspekt, der en særlig er opptatt av effektene av fordeling av makt og kontroll mellom hjelperen og hjelpemottakeren. Denne retningen har sine røtter i en forbrukerbevegelse, en motmaktbevegelse hvor demokratisering, innsynsrett og medvirkning har stått sentralt. Det ligger til grunn en tro på individets egne muligheter til utvikling, vekst og påvirkning på egen livssituasjon. Det innebærer at brukeren selv legger premissene for problemforståelse og valg av virkemidler. I en slik forklaringsmodell blir den profesjonelles rolle å være en som kan gi støtte, og gå inn i troverdige relasjoner som kan frigjøre potensialet fremfor å være en observerende ekspert. Det er utviklet ulike arbeidsmåter på bakgrunn av en slik forståelse, som eksempelvis ulike selvhjelps- og mødregrupper. Begrensningene i profesjonell kunnskap drøftes og alternative tilnærminger i barnevernets arbeid prøves ut (jfr. kapittel 3). Profesjonell kunnskap bør betraktes som en av flere former for kunnskap, ikke som en form som er overlegen alle andre eller sikrer fasitsvar, for eksempel når det gjelder å definere «barnets beste». En konsekvens av dette må bli at klientenes egen erfaring og kunnskap om sitt eget liv oppvurderes (Sandbæk 1996). 1.3 Brukerstudier hva sier de? Vi skal nå se på noen utvalgte brukerstudier som belyser hva barn og foreldre opplever som problematisk og hva de verdsetter i sitt møte med hjelpeapparatet. Barnevernets arbeid handler i stor grad om å bistå barn og foreldre i et endringsarbeid. Det er bare brukeren selv som kan si noe om sin opplevelse og sin vurdering av den hjelpen de mottar. Deres tilbakemelding er viktig for å forstå og videreutvikle praksis. Det å spørre brukeren av velferdssamfunnets ulike tjenester er stadig vanligere. Brukerundersøkelser har både en legitimerende og faglig betydning. Højholt (1993) advarer mot en ukritisk bruk av begrepet brukerstudier. Løsrevet fra sin kontekst kan 11

13 brukerundersøkelser brukes og misbrukes til å legitimere nesten hva som helst. Brukerstudier er likevel en viktig tilnærming til bedre forståelse av praksis. Brukerne av barnevernet er først og fremst barn og foreldre. Det er ikke gitt at deres vurderinger og tilbakemeldinger er sammenfallende. I stor grad foregår likevel kommunikasjonen mellom de voksne. Sett under ett har barnevernet i liten grad bedt om tilbakemeldinger fra sine brukere, verken fra foreldrene eller fra barna selv. For å styrke informasjonen om barneverntjenesten arbeid igangsatte Regjeringen i 1995 «Strategisk informasjonsplan for barneverntjenesten i Norge» (Barne- og familiedepartementet, Q-0871). Det overordnede mål for planen er å gi befolkningen mer kunnskap om barnevernet og bidra til å bedre dialogen mellom barneverntjenesten, allmenheten og media. Sentralt i planen er forslaget om å utvikle et tilbakemeldingssystem, blant annet ved hjelp av brukerundersøkelser. Dette vil gi barneverntjenesten kunnskap om områder som kan forbedres og vil kunne styrke informasjonen, kommunikasjonen, og samarbeidet mellom barneverntjenesten og brukerene. I artikkelen «Barnevern og barns ytringsfrihet» (Clausen og Tiller 1997) oppsummeres noen studier som forsøker å ta inn barnas perspektiv. Her fremkommer det at barna i alt for beskjeden grad trekkes med i undersøkelse og beslutningsprosess. Saksbehandlerene hadde et distansert forhold til barna. Også når opplysninger innhentes fra barna, tillegges disse liten betydning for valg og utforming av tiltak. I en mindre kvalitativ studie (Koch og Koch 1995) oppfattet ikke barna at barnevernet hadde betraktet dem som brukere. «Meg var det jo ingen som sa noe til...det kan godt hende at jeg ikke ville ha bidratt så veldig konstruktivt, men det hadde vært bra om de hadde sett meg» (op.cit: 43). Også i andre studier tegnes et tilsvarende bilde (for en oppsummering vises det til Aronsson 1997). Men graden av medvirkning fra barna øker med deres alder. Når barnevernarbeideren ble spurt om barns medvirkning, svarte 95 prosent at man burde treffe barna, men det var bare 61 prosent som faktisk gjorde det i de aktuelle sakene som ble undersøkt (Aronsson 1997). Det er en kløft mellom det man vil, og det man gjør. I artikkelen «Å snakke med barn» drøfter Karin Aronsson noen av de mekanismene som kan ligge bak dette. Det er forsatt en utfordring å trekke barna og de unge mere med i barneverntjenestens arbeid. 12

14 I studien «Foreldreperspektiv på barnevernundersøkelsen» (Christiansen 1992) ble foreldrene intervjuet om sin opplevelse av barnevernets arbeid med undersøkelse av meldinger. Flertallet av foreldrene uttrykte tilfredshet med den måten barnevernet hadde orientert dem på. Det siktes her til informasjon om saksgang, lovverk, partsrettigheter osv. Kikkan Ustvedt Christiansen trekker frem tre momenter som avgjørende for hvorledes foreldrene opplever relasjonen og utviklingen av det videre samarbeidet med barnevernet: I hvilken grad klienten selv har akseptert det problemet som danner utgangspunktet for meldingen og undersøkelsen. Hvordan barneverntjenesten takler aggresjon, kritikk og protester i de første møtene. Hvordan barnevernarbeideren greier å få frem og forstå de problemoppfatninger som familien selv legger til grunn. Lars Uggerhøj (1996) har over en fire års periode studert samarbeidet og kommunikasjonen mellom de profesjonelle og utsatte familier. Det er familiens opplevelse av den gode relasjonen med hjelperen som er mest utslagsgivende for en positiv vurdering, mer enn for eksempel størrelsen på den økonomiske bistanden, innretningen på forvaltningen eller tvangsinngrep i forhold til barna. I studien «Fikk barna hjelp?» (Sandbæk 1995) vektlegger også foreldrene en god samarbeidsrelasjon. Dette brukerperspektivet må ikke taes til inntekt for at bare vi får til en god relasjon, er alt godt. En positiv vurdering fra foreldrene i denne undersøkelsen var også påvirket av at barna faktisk hadde fått adekvat hjelp. Familienes egne opplevelser og beskrivelser av den hjelpsomme relasjonen i Lars Uggerhøjs undersøkelse samler seg om tre begreper: engasjement, menneskelighet og ærlighet. Vi velger å referere hva familiene selv legger i disse begrepene fordi beskrivelsene illustrerer hvor betydningsfulle tilsynelatende selvfølgeligheter er i samhandlingen med familien; å snakke forståelig og enkelt, å kunne prate litt før og etter det alvorlige, å løfte en flik av sitt eget liv, for å nevne noen eksempler. «Engasjement Å leve med i familiens sorger og gleder. Å være opptatt av hva som skjer i familien. Å lytte aktivt - det vil si å ha tid til å lytte og reflektere over det sagte. Å oppføre seg vennlig uten å bli en personlig venn. 13

15 Menneskelighet Å kunne snakke om både problemer og «alt mellom himmel og jord», det vil si å sludre før og etter det alvorlige og derved gi plass til hygge og plass til spørsmål man som klient er redd for kan virke irrelevant. Å kunne gråte, spøke og være glad. Å snakke forståelig og enkelt. Å løfte en flik av sitt eget liv. Ærlighet Å formidle sin vurdering av familien og problemene på en åpen måte. Å klargjøre holdningen til eventuelle planer om omsorgsovertagelse for barna, fordi angsten for at det kan iverksettes en omsorgsovertagelse er latent hos nesten alle familiene. Å ta stilling og vise egne holdninger som barnevernarbeider» (Uggerhøj 1996:252, forfatternes oversettelse). Ett større anlagt forskningsprosjekt, bestående av 20 delstudier, innen barnevernfeltet i England er fullført. Rapporten «Child Protection - Message from Research» (HMSO 1995) oppsummerer noen av hovedfunnene fra de ulike studiene. I den første delen av rapporten drøftes funnene i forhold til fem problemstillinger som var sentrale for alle studiene. I den andre delen av rapporten gis et resymé fra alle de 20 delstudiene. En av de fem hovedproblemstillingene var hvordan de profesjonelle på en best mulig måte kan beskytte barn og fremme deres velferd. Selv om studiene hadde ulike tilnærminger til denne problemstillingen, identifiserte alle studiene fem vilkår for effektiv praksis, for å beskytte barn og fremme deres velferd. Disse fem vilkårene er: Sensitive og åpne forhold mellom profesjonelle og klienter. En hensiktsmessig maktbalanse mellom deltakerne. Et vidt perspektiv på barnevernarbeid. Effektiv opplæring og veiledning av sosialarbeidere. Tiltak som fremmer barns generelle livskvalitet. Dersom disse vilkårene er tilstede i det praktiske arbeidet vil utfallet for barna generelt sett være bedre på alle stadier i barnevernets arbeid. 14

16 Selvfølgelig kan ulike karakteristika ved noen saker modifisere mulighetene for intervensjon, og det vil alltid være unntak, men det viste seg å være kvaliteten av det profesjonelle arbeidet som var mest utslagsgivende i forhold til å forbedre barnets situasjon. De ulike vilkårene overlapper og utfyller hverandre og for en nærmere drøfting viser vi til rapporten (HMSO 1995). I det følgende knytter vi noen kommentarer til det viktigste vilkåret; sensitive og åpne forhold mellom profesjonelle og klienter. Den hjelpsomme relasjonen mellom barnets familie og de profesjonelle ble i de ulike delstudiene beskrevet med uttrykk som: allianse, myndiggjøring (empowerment), støtte og informasjon. Alle disse begrepene innebærer et bevisst forsøk på å involvere familien i selve undersøkelsen og ved utarbeidelse av handlingsplan, uavhengig av om barnet ble boende hjemme eller ble tatt under omsorg. Både barn og foreldre verdsatte ærlighet og troverdighet, at informasjon fra de profesjonelle ble presentert klart og tydelig. Foreldre og barn ønsket også informasjon om ulike støttetilbud som de kunne nyttegjøre seg, så som samtalegrupper eller åpne telefonlinjer. I likhet med den tidligere nevnte studien «Foreldreperspektiv på barnevernundersøkelsen» (Christiansen 1992), understreker også studiene fra England betydningen av hvorledes de profesjonelle håndterer de første møtene med familien. At barnets og foreldrenes følelsesmessige reaksjoner møtes med sensitivitet fra de profesjonelle, er av avgjørende betydning for det videre samarbeidet. I en av delstudiene (Thoburn 1995) fokuserte man på om foreldrene deltok i samarbeidet med barnevernet som reelle partnere eller ikke. Med utgangspunkt i ulike kriterier ved sakene ble muligheten for å etablere et partnerskap gradert langs et kontinuum; best, middels og dårligst. Hypotesen om at noen familier på bakgrunn av utvalgte kriterier var spesielt vanskelige å involvere, viste seg ikke å slå til, bortsett fra i et lite antall av sakene på hver ytterkant. Forskerene konkluderte med at forskjellen mellom de sakene hvor familien var informert, involvert og konsultert og de familiene som ikke var det, var nesten alltid relatert til enten sosialkontorets uttalte målsetting eller til sosialarbeidernes praksis, eller begge deler. Å arbeide i partnerskap med familien kan i noen tilfeller mislykkes på grunn av ulike aspekter ved saken eller karakteristika ved familiemedlem- 15

17 mene. Men det er ikke gitt på forhånd i hvilke saker man lykkes eller ikke med å etablere et partnerskap. Uansett vil barneverntjenestens holdning og praksis ha stor innflytelse. Vi startet dette punktet med å spørre om hva brukerene verdsetter i møte med hjelpeapparatet. Brukerne av hjelpeapparatet og barnevernet etterspør en reell deltakelse, hvor det gis plass for egen problemforståelse og forslag til løsninger; en samhandling hvor de det angår opplever; menneskelighet, ærlighet og engasjement slik som foreldrene i Lars Uggerhøjs undersøkelse etterspurte. 1.4 Barnets utvidede familie en uutnyttet ressurs? I arbeidet med å etablere et partnerskap med barnet og familien er det viktig å utvide dette perspektivet til også å gjelde barnets utvidede familie, som besteforeldre, tanter, onkler og annen slekt. Forskningen, spesielt fra England viser at barnets slekt i beste fall er blitt behandlet med likegyldighet og i verste fall blir de aktivt ekskludert (Ryburn 1995). Den engelske barnevernlovgivning, The Childrens Act, som ble iverksatt i 1989, stiller krav til et utvidet samarbeid mellom barneverntjenesten og familien. Et slikt samarbeid skal bygge på et partnerskap med familien. Denne justeringen av kursen i arbeidet med utsatte familier i England bygger på et omfattende forskningsmateriale. Fra slutten av 50- og 60- årene kom det stadig flere undersøkelser fra England og Amerika som viste at barn under omsorg ofte ble der, uten plan, ofte utsatt for en rekke utilsiktet flyttinger, og uten at kontakten med deres egen familie ble opprettholdt. På slutten av 80- tallet viste også norske undersøkelser mangel på stabilitet for barn under barnevernets omsorg (se oppsummering hos Backe- Hansen 1995). Videre hevder Jane Aldgate (1993) at forskningen på midten av 80- tallet førte til at den engelske lovgivningen ønsket å bryte ned barrierene mellom tiltak for barn under og utenfor omsorg og å åpne opp for midlertidig plassering (accomodation). Det var en sammenheng mellom hyppighet av kontakt med egen familie mens barna var under omsorg og sannsynligheten for en tilbakeføring til egen familie. Dersom barna kom under omsorg når de var 10 år eller eldre, var det mest sannsynlig at de 16

18 ville etablere langvarig kontakt med egen familie etter at omsorgen var opphevet. Videre påpeker Aldgate at konsekvensene av å vokse opp under offentlig omsorg ofte var tristhet hos unge mennesker som hadde mistet båndene til sin egen familie. De var utrygge på sin identitet og usikre på sin fremtid. «Family Rights Group» føyde til et betydelig antall saker der foreldre var blitt urettferdig behandlet av barneverntjenesten. Og flere foreldre, som hadde sine barn under omsorg, fortalte forskeren at de ville satt stor pris på et tilbud om avlastning på et tidlig tidspunkt. Forskningen belyste betydningen av partnerskap mellom familien og barneverntjenesten, og det ble anbefalt å nytte korttidsomsorg i større utstrekning for å forebygge en varig familiesplittelse. Disse undersøkelsene verken drøfter eller trekker noen konklusjoner om hvorvidt det er for mange barn under omsorg eller ikke. Det som derimot løftes frem er betydningen av et utstrakt samarbeid med barnets foreldre og den utvidede familien. I barnevernets forebyggende arbeid har en kanhende i for liten grad kartlagt og benyttet seg av ressurser i den utvidede familien. Når det gjelder plasseringer av barn i fosterhjem har barnevernarbeidere vært skeptiske til familieplasseringer, noe undersøkelsen til Bente Moldestad «Egne barn - andres unger?» (1996) også bekrefter. I denne undersøkelsen konkluderer forfatteren med at det er et ubrukt potensiale i barnas egen familie. Ofte er det slik at sosialarbeiderne ikke leter frem eventuelle ressurser i den utvidede familien, fordi de har en hypotese om at det er omfattende problemer i familiene til barn under omsorg. Når sosialarbeidere derimot fikk spørsmål om hvilken hjelp de ønsket dersom de selv var i behov for støtte i forhold til egne barn, var svaret at de ønsket dette fra egen familie. Ved å trekke inn den utvidede familien kan man få kartlagt den støtten som finnes. Ofte kan litt støtte fra den utvidede familien bety mye, sammenliknet med ingen støtte eller kontakt. Medvirkning utover den tradisjonelle kjernefamilien er også betydningsfullt for å skape aksept for de tiltakene som blir iverksatt. På bakgrunn av brukerstudier, etiske betraktninger og erkjennelsen av begrensinger ved profesjonell kunnskap har det vokst frem alternative tilnærminger i arbeidet med utsatte barn og familier som bygger på en myndiggjørende praksis. 17

19 1.5 Myndiggjørende praksis Hvilken kompetanse er det behov for i arbeidet med utsatte barn og familier? Eller sagt på en annen måte; Hvem eier retten til å definere hva som skal være barnevernets kompetanse? På ett nivå ligger denne retten hos politikere som setter de lovmessige og forvaltningsmessige rammene for utøvelsen av barnevernets arbeid, en lovmessig standard. Kompetansen eies også av de profesjonelle, i den forstand at de på bakgrunn av profesjonell kunnskap og skjønnsutøvelse skal være kompetente til å sette en faglig standard. Men kompetansen eies også av dem det angår, barn og foreldre. I såvel tiltaksutforming som i det direkte arbeidet med den enkelte er det behov for alle de tre nevnte innfallsvinklene. Vi har i dette kapitlet vist at brukerens egen kompetanse i for liten grad er blitt løftet frem og etterspurt i arbeidet med utsatte barn og familier. En myndiggjørende praksis innebærer en forståelsesramme og tiltak hvor en er opptatt av maktforholdet mellom hjelper og hjelpemottager, en tro på individets mulighet til utvikling, vekst og påvirkning på egen livssituasjon. Utsatte barn og familier lever med ulik grad av belastninger. Belastninger kan imidlertid også utvikles til en mestring av situasjonen som gir styrke og fornyet motstandsdyktighet. Det avgjørende er hvordan man setter inn tiltak som fremmer motstandsdyktighet. Å lete frem til mestringspotensialet hos foreldre og barn forutsetter at problemforståelse og «ønske om endring» forankres hos den enkelte. Med utgangspunkt i egen opplevelse, kan man legge forholdene til rette for at kompetanse kan utvikles og gi opplevelse av mestring. I barnevernets arbeid er det mange ganger konflikt om problemforståelse mellom barnevernarbeideren og foreldre. Men det er ingen motsetning mellom dette og det å starte ut med en sensitivitet og lydhørhet ovenfor barnas og foreldrenes egen opplevelse av sin situasjon. De første møtene er toneangivende for det videre samarbeidet og for forståelsen av videre intervensjon (Christiansen 1992, Sharland m.fl. 1995). Sosiale belastninger er et komplekst samspill mellom samfunnsmessige og sosiale risikofaktorer og det reaksjonsmønster eller motstandsdyktighet som personen mobiliserer. Hva er det som avgjør om utviklingen går i den ene eller andre retningen? For å bidra til en positiv utvikling, må representanter for hjelpeapparatet etter Per Schultz Jørgensens (1996) vurdering fange den bestrebelsen som personene selv har på gang, og gi 18

20 den fornyet styrke. Motstandsdyktighet kan sammenfattes i tre viktige forhold; tillit til egen evne kognitivt og sosialt, evne til å overskue og forutsi situasjonen og støtte fra omgivelsene. Disse forholdene henger nøye sammen. En slik utvikling av den personlige og den sosiale kompetansen stiller krav til innhold og relasjon i hjelpearbeidet. Per Schultz Jørgensen tar til orde for et nytt paradigme i hjelpearbeidet, nemlig arbeidsmåter som tilstreber å styrke personens egen følelse av å kunne mestre tilværelsen. Utrykket «empowerment» - her oversatt med myndiggjøring - brukes i amerikansk intervensjonstenkning som et utrykk for nettopp den tankegangen at innsatsen skal bygge på familiens ressurser og at disse skal trenes, utvikles og styrkes så personen gjenvinner kontrollen over sitt eget liv. Julian Rappaport (1984, 1990) var en av dem som introduserte begrepet «empowerment», og som også pekte på vanskene med å definere det. Hans framstilling av «empowerment» viste til opplevelseskvaliteter som selvfølelse og selvbilde, det å ha kontroll over eget liv, kunne hjelpe seg selv og være til hjelp for andre. Det er dette en myndiggjørende tilnærming tar sikte på å bidra til. Myndiggjøring representerer et forsøk på å håndtere maktaspektet i relasjonen mellom hjelper og mottaker slik at mottakeren kan få større muligheter til å forme og ha kontroll over den utviklingsprosessen man er i gang med. Dette begrunnes blant annet med at en utviklingsprosess kan bli meningsløs hvis den det gjelder ikke selv får medvirke til å sette mål og gjøre bruk av sin kunnskap og erfaringer (Christiansen 1997). Enhver tilnærming og modell vil ha sine begrensninger. En myndiggjørende praksis må ikke forstås dithen at mennesker ikke også kan tillate seg å vise svakhet, avhengighet og sårbarhet. Det vil heller ikke være noen garanti mot at det ikke kan oppstå uenighet og konflikter. En slik tilnærming må heller ikke fungere som en tildekking av problemer eller av at maktforholdene faktisk er ulike i en barnevernssak, med stor makt til barnevernets representanter. Samtidig mener vi at den tankegangen som ligger bak det vi velger å kalle en myndiggjørende praksis er i tråd med intensjonene til lov om barneverntjenester. I forarbeidene understrekes gjentatte ganger betydningen av å utvikle et samarbeid med barn og foreldre. Myndiggjørende praksis i barnevernarbeidet kan kreve en annen profesjonell rolle, hvor det ikke dreier seg så meget om å kunne styre, organisere og tilrettelegge for personen. Det siktes mer på å kunne støtte, inngå i 19

21 en tett relasjon til barnet og dets familie, formidle og frigjøre potensialet - og være troverdig i denne rollen. Å innta en søkende og reflekterende holdning sammen med brukeren fordrer en profesjonell modenhet, som igjen forutsetter at barnevernarbeideren gis rom for å utvikle og vedlikeholde sin personlige kompetanse ( Einarsson 1997). 1.6 The International Initiative The International Initiative for Children, Youths and Families, er en organisasjon som på ulike måter bidrar med å utvikle en myndiggjørende praksis i arbeidet med utsatte barn og familier. The International Initiative er et nettverk, organisert gjennom et internasjonalt styre og med grupperinger i de enkelte land. Organisasjonen ble stiftet i 1992 i Nederland og har i dag 18 medlemsland, med hovedkontor i England. Fagfolk fra Norge har deltatt i The International Initiative siden oppstart. Alines Spebarnssenter, Barnevernets Utviklingssenter, Nic. Waals institutt og Hjelpetjenesten for barn og unge i Trondheim kommune har stått sentralt i dette arbeidet. Det er nylig stiftet en egen avdeling i Norge. The International Initiative er opptatt av familiens sentrale rolle for å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår. Stiftelsens ideologi er basert på kunnskapen om at barn trenger å bo hos sin egen familie så lenge deres sikkerhet og de fundamentale fysiske og psykiske behov blir ivaretatt. Profesjonelle oppfordres til å arbeide i partnerskap med familiene, bistå til å styrke og myndiggjøre dem slik at unødig plassering utenfor hjemmet kan unngås. Når barnet likevel må plasseres utenfor hjemmet, bør alle ressurser settes inn på at barnet kan gjenforenes med sin egen familie. Formålet med å opprette The International Initiative var å fremme samarbeid og formidle informasjon om tilnærminger og arbeidsmåter som bygger på samarbeid med familien, som er blitt seriøst og positivt evaluert, og som vurderes som virksomme. En slik utveksling skjer innenfor forskning såvel som innefor det utøvende felt. Med utgangspunkt i erfaringer fra praksis og evaluering av ulike prosjekter har The International Inititative, utarbeidet veiledende prinsipper for organisasjonens arbeid. Prinsippene summerer opp faktorer som har gitt gode resultater i det arbeidet som har vært prøvd. Disse faktorene er utformet som prinsipper som skal ligge til grunn for de arbeidsmåter som organisasjonen ønsker å støtte og arbeide for. 20

22 Prinsippene Arbeidet sikter mot hele familien, ikke bare mot barnet. Arbeidet foregår på familiens grunn, i eller i nærheten av hjemmet. Det arbeides sammen med familien i stedet for for familien, og en lar barnet/foreldrene sette dagsorden for det som skal skje. Arbeidet tar utgangspunkt i det familien selv vet og er i stand til å forstå og selv ønsker hjelp med på hvert nivå. Arbeidet starter ut fra det positive som allerede er i samspillet, og støtter opp om det som er bra, i stedet for å korrigere det som er feil. Det fokuseres på muligheter og ressurser hos alle involverte parter. Familien definerer selv målene steg for steg. De arbeider på en positiv og produktiv måte skritt for skritt for å oppnå pragmatiske og realistiske mål. En erkjenner og respekterer familiens særpreg, kultur, tro og mål for sine barn, som gjør dem forskjellig (Oversatt og bearbeidet av Rigmor Moe ved Nic. Waals Institutt, Oslo). De ulike prosjektene som The International Initiative støtter, bygger på familiens ressurser og stimulerer til et reelt samarbeid mellom hjelper og bruker. På denne måten kan hjelpen til barnet og den unge skje med støtte og aktiv medvirkning fra foreldrene. Ulike arbeidsmåter for utsatte barn og familier som bygger på en slik praksis, kan blant annet være; selvhjelpsgrupper, mødregrupper, Marte Meo metoden, Løsningsfokusert tilnærming, Home Start-familiekontakten, Intensiv familieveiledning og familiegruppemøter. Disse arbeidsmåtene er prøvd ut og evaluert i en rekke land. Konteksten for barnevernets arbeid i de enkelte landene er ulik. En kan ikke uten videre overføre forskningsresultater og arbeidsmåter fra et land til et annet. De ulike tiltakene må prøves ut, evalueres og finne sin form innenfor en norsk kontekst og med en lokal tilpasning. I Norge har mange av disse tiltakene vært benyttet over flere år, mens andre er i en oppstartingsfase i noen kommuner. I kapittel tre vil vi gi en nærmere beskrivelse av noen av tiltakene og begrunne hvorfor nettopp disse er valgt ut. Men først vil vi i neste kapittel gjennomgå lovgrunnlaget for barnevernets forebyggende arbeid med særlig vekt på hjelpetiltak. 21

23 2. Forebygging i Lov om barneverntjenester Oppvekstvilkårene for barn og unge generelt og for utsatte barn og unge spesielt, berøres av en rekke lovverk. Barneverntjenestens forebyggende arbeid og bruk av hjelpetiltak er primært hjemlet i lovens kapittel tre og fire. Vi skal redegjøre kort for noen av disse bestemmelsene, lovens formål og sentrale prinsipper, for å se på hvilke føringer og rammer lovverket gir i forhold til tiltaksarbeidet. Avslutningsvis drøftes en presisering av begrepet forebygging. 2.1 Lovens prinsipper og formål Det er nedfelt fire sentrale prinsipper i lov om barneverntjenester. De fire prinsippene er nært knyttet til hverandre, og de er styrende ved tolkningen av lovens ulike inngrepskriterier: Barnets beste. Rett hjelp til rett tid. Det biologiske prinsippet. Prinsippet om å benytte det mildeste inngrepet. Det overordnede prinsippet for den hjelpen som barneverntjenesten skal gi, er at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til barnets beste. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen jfr Hva som er barnets beste vil variere og må vurderes konkret i den enkelte sak. I de fleste tilfeller vil barnets beste være å gi barnet hjelp i hjemmet, men noen ganger er barnet best tjent med at hjelpen gis utenfor hjemmet. Dersom det er motstridende interesser mellom barn og foreldre er det i henhold til lov om barneverntjenester hensynet til barnet som skal være utslagsgivende ved valg av tiltak. Barnets beste er et normativt begrep og det vil ofte være ulike vurderinger av hva dette innebærer. 22

24 De vurderinger, og de hjelpe- og omsorgstiltak som barnevernet rår over skal sikre at barnet får rett hjelp og at den gis til rett tid. Man skal prøve å gi hjelpen slik at barnets helse eller utvikling ikke skades. Et bredt samarbeid med øvrige instanser som arbeider med barn, er viktig for å oppdage barn som er i en vanskelig situasjon, og sikre at de får tidlig hjelp. Når barneverntjenesten blir kjent med barn som er i en slik situasjon, er det i loven fastsatt tidsfrister som skal sikre at barnet får hjelp i tide. Det biologiske prinsipp innebærer at det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine foreldre, også om det alvorlige mangler ved deres omsorgsevne. Dersom dette ikke er mulig, skal det legges til rette for samvær. Dette prinsippet er ikke uttrykkelig nedfelt i noen enkeltbestemmelser i loven, men setter sitt preg på en rekke av lovens bestemmelser. Det biologiske prinsipp kommer også til utrykk gjennom prinsippet om å benytte det mildeste inngrep. Det skal ikke treffes mer inngripende tiltak enn nødvendig. Stortingets Forbruker- og administrasjonskomite påpeker at loven inneholder endringer i to retninger. På den ene siden får barneverntjenesten både større muligheter og flere plikter i forhold til å hjelpe utsatte barn. På den annen side inneholder loven klare bedringer i rettssikkerheten først og fremst til barna, men også til foreldrene. Komiteen legger vekt på at de tiltak som blir iverksatt av barneverntjenesten skal være til beste for barna og så langt mulig oppfattes som rimelig av de impliserte parter. Det skal legges vekt på samarbeid mellom de berørte parter og barneverntjenesten, og at partenes «rettssikkerhet» blir styrket (Innst.O.nr.80 ( , s. 5). I motsetning til tidligere har lov om barneverntjenester en formålsparagraf Lovens formål. Formålet med denne loven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Formålsparagrafen uttrykker de politiske mål for barnevernmyndighetenes virksomhet og fungerer retningsgivende for tjenestens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte bestemmelsene. 23

25 Formålsbestemmelsen er todelt ved at den omfatter både barneverntjenestens generelle oppgaver og barneverntjenestens spesielle oppgaver i forhold til å gi hjelp til utsatte barn og ungdom. 2.2 Barneverntjenestens generelle oppgaver Barneverntjenesten har i likhet med andre tjenester for barn og unge, et ansvar for å følge nøye med i barn og unges oppvekstmiljø og sette i verk tiltak som kan forebygge problemer. I lovens kapittel 3 behandles barneverntjenestens generelle oppgaver, samarbeidet med andre sektorer, forvaltningsnivåer og frivillige organisasjoner Barneverntjenestens forebyggende virksomhet. Kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten har spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette. 3-2 Samarbeid med andre deler av forvaltningen. Barneverntjenesten skal medvirke til at barns interesser ivaretas også av andre offentlige organer. Barneverntjenesten skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som den er pålagt etter denne loven. Som ledd i disse oppgavene skal barneverntjenesten gi uttalelser og råd, og delta i den kommunale og fylkeskommunale planleggingsvirksomhet og i de samarbeidsorganer som blir opprettet Samarbeid med frivillige organisasjoner. Barneverntjenesten bør også samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge. I tråd med formålsparagrafen er kommunen i henhold til 3-1, første ledd pålagt å følge nøye med i de forhold barn lever under. I 3-2, annet ledd pålegges barneverntjenesten et spesielt ansvar for å avdekke situasjoner som kan gi grunnlag for tiltak etter loven så tidlig at varige problemer kan unngås. Barneverntjenesten har et spesielt ansvar for på den ene siden å 24

26 tilrettelegge tiltak for utsatte grupper og på den annen side å legge forholdene tilrette for at utsatte grupper kan dra nytte av mer generelle tiltak. Tiltak som barneverntjenesten kan sette i verk for å avdekke eller forebygge problemer kan være ulike informasjonstiltak om hvordan barn og foreldre kan få hjelp. Andre eksempler kan være krisetelefoner, natteravner eller foreldreveiledning. Dette temahefte har som nevnt ikke hovedfokus på dette nivået av det forebyggende arbeidet, men under punkt gis et eksempel; foreldreveiledningsprogrammet. I henhold til 3-2 blir barneverntjenesten pålagt en samarbeidsplikt med andre deler av forvaltningen både i generelle saker og i enkeltsaker. I enkeltsaker må samarbeidet skje innenfor rammene som taushetsplikten fastsetter, jfr Barneverntjenesten oppfordres til samarbeid med frivillige organisasjoner, jfr I forarbeidene til kapittel 3 i lov om barneverntjenester blir det påpekt at det kommunale barnevernet i mange henseender har arbeidet for isolert, og disse bestemmelsene legger rammene for en ønsket politisk dreining fra et snevert til et utvidet barnevern. En tverretatlig og tverrfaglig organisering skal sikre et forpliktende samarbeid slik at det ytes en samordnet og helhetlig innsats i forhold til brukerne, hvor barneverntjenesten skal utgjøre en del av kommunens samlede oppveksttjeneste og ikke fremstå som en isolert etat. De enkelte kommuner har nå frihet til å velge ulike organisatoriske løsninger ut fra lokale forhold og behov. I kapitel 4 i dette temaheftet behandles noen utfordringer i det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet. 2.3 Særlige tiltak Barneverntjenestens primære oppgave er å sikre at barn og unge, som lever under forhold som kan skade deres helse eller utvikling, får rett hjelp til rett tid. Lovens kapittel 4 omhandler de særlige tiltak som kan iverksettes ovenfor det enkelte barn og dets familie. Barnevernets særlige tiltak kan deles opp i tre kategorier; hjelpetiltak for barn og familier (jfr. 4-4), omsorgstiltak utenfor hjemmet (jfr. 4-12, 4-14 og 4-15) og tvangsplassering og tilbakeholdelse i institusjon (jfr 4-24 og 4-26). Dette temaheftet behandler frivillige hjelpetiltak etter 4-4, og forebyggene tiltak som ikke er lovhjemlet. 25

27 4-4. Hjelpetiltak for barn og familier. Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, f.eks. ved å oppnevne støttekontakt, ved å sørge for at barnet får plass i barnehage, eller ved avlastningstiltak i hjemmet. På samme måte skal barneverntjenesten også søke å sette i verk tiltak som kan stimulere barnets fritidsaktivitet, eller bidra til at barnet får tilbud om utdanning eller arbeid, eller anledning til å bo utenfor hjemmet. Barneverntjenesten kan videre sette hjemmet under tilsyn ved at det oppnevnes tilsynsfører for barnet. Barneverntjenesten kan også yte økonomisk stønad som hjelpetiltak for barnet. Fylkesnemnda kan om nødvendig beslutte at tiltak som opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, skal settes i verk ved pålegg til foreldrene. Fylkesnemnda kan gi pålegg om tilsyn når vilkårene i 4-12 er tilstede. Når vilkårene i annet ledd er tilstede, og dersom behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak, kan barneverntjenesten også formidle plass i fosterhjem, mødrehjem eller institusjon. Hvis det må forutsettes at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør det likevel vurderes om det med en gang skal vedtas at barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet etter 4-12 første ledd, fremfor frivillig plassering etter denne paragraf. Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det i henhold til 4-1 legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Hjelpen skal gis på grunnlag av behov og ikke ut fra symptomer og atferd. Vilkårene for å iverksette hjelpetiltak etter 4-4, er at et barn på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner, har et særlig behov for tiltak. Hva som er særlige behov må vurderes i forhold til den enkelte sak. Generelt kan en si at barnet må ha et hjelpebehov som er større enn det som er vanlig for de fleste barn. Av momenter som inngår i denne vurderingen og som knyttes til barnet selv, kan være svake sosiale ferdigheter hos barnet, tilpasningsproblemer på skolen, i barnehagen eller hjemme, manglende tilhørighet, manglende nettverk, emosjonelle problemer eller 26