BVpraxis. Trenger man barnevernsforskning? Noen tiltak nytter! hvilke og hvorfor? Barnevern og forskning. Det norske barnevernet preges av systemsvikt

Transkript

1 BVpraxis 1/2007 SKI KOMMUNE 4. årgang ISSN Trenger man barnevernsforskning? Forskning på norsk barnevern har økt i omfang siden 1980-tallet. I denne artikkelen vil jeg forsøke å belyse ulike sider ved barnevernsforskning, og hvorfor forskningen og dens resultater er viktig for barnevernets praktiske arbeid. Noen tiltak nytter! hvilke og hvorfor? Mange av de tiltak vi setter inn overfor barn, unge og deres foreldre synes å ha liten virkning. Det blir dessverre mye prøving og feiling. Vi har for lite kunnskap om hva slags tiltak som kan virke overfor hvem i hva slags livssituasjoner forts. s. 3 forts. s. 7 Innhold Leder Forskning, opplæring og praksis 2 Fast spalte: Førsteamanuensis Øyvind Kvello Trenger man barnevernsforskning? 3 Fast spalte: Psykolog Terje Galtung 7 Noen tiltak nytter - hvilke og hvorfor? 7 Fast spalte: BUFETAT 8 Barnevern og forskning 8 Barnevern og forskning Når staten tar et betydelig ansvar for forskning, for å produsere ny kunnskap, har da praksisfeltet et ansvar for å holde seg orientert om og ta i bruk den nye kunnskapen som kommer? forts. s. 8 Det norske barnevernet preges av systemsvikt 9 Fast spalte: Advokat Knut Lindboe 11 EMK og FN'S barnekonvensjon 11 Det norske barnevernet preges av systemsvikt Den kommunale barneverntjenesten er utøverleddet i det norske barnevernet. Staten kan sees på som et stabs-/støtteledd som skal sikre rammebetingelser for at barneverntjenestene kan utføre en tilfredsstillende jobb. Men staten som tilrettelegger svikter. forts. s. 9 Ungdom i barnevernet og sosiale nettverk 12 Siste side 14 Psykolog i barneverntjenesten 14

2 BV LEDER Forskning, opplæring og praksis En vanlig oppfatning er at de tre fenomenene forskning, opplæring og praksis i stor grad lever sine egne liv, isolert fra hverandre. Samtidig vil mange mene at det er fenomener som er helt avhengige av hverandre for å kunne utvikle seg optimalt. På tross av denne erkjennelsen opplever vi at kontaktflaten mellom disse virksomhetene i dag er for dårlig, noe som er et alvorlig hinder for å kunne gi gode barnevernstjenester til barn og familier. Vårt inntrykk er at gode ønsker og tiltak for å bedre integreringen av forskning, opplæring og praksis ikke har ført til vesentlige endringer de siste tiårene. De tre artiklene om barnevernsforskning i dette nummeret stiller meget relevante spørsmål og tar opp viktige problemstillinger. Kvello skriver at barnevernets mandat er alvorlig og stiller omfattende krav til teoretisk og praktisk kompetanse og at god faglig etikk er å hjelpe personer med de metoder som er mest effektive. Wengen utfordrer praksisfeltet. Hun oppfordrer oss til å ta i bruk forskningsresultater, diskutere kunnskap og praksis og hun mener kontinuerlig nyorientering er nødvendig. Galtung referer til kunnskapsfattigdommen i barnevernet og røttene til fattigomsorgen. Han skriver at vi har for lite kunnskap om hva slags tiltak som er effektive og at vi i svært liten grad systematiserer de erfaringer vi gjør oss i det praktiske arbeidet. Vi tror Kvellos bilde av mester-svenn fortsatt er dekkende. En praksis hvor aktuell teoretisk kunnskap og forskning brukes aktivt i det daglige klientarbeidet tror vi ikke er vanlig. Vårt inntrykk er at barnevernet fortsatt er altfor kunnskapsløst. Det tar lang tid før nye kunnskaper og metoder blir tatt i bruk. Det svikter på flere områder i forhold til å spre relevant kunnskap om forskningsresultater til praktikerne. For det første mener vi at profesjonsutdanningene legger grunnlaget for hvordan man forholder seg til forskning og bruk av forskningsresultater i det praktiske arbeidet. Slik utdanningen er i dag, legges et meget dårlig grunnlag for de nyutdannede for å integrere praksis og relevante forskningsresultater. Vi opplever at utdanningsinstitusjonene ikke har god nok kompetanse på å formidle viktigheten av å bruke forskning og vurdere forskningsresultater, og det legges for liten vekt på å forklare hvorfor det er viktig å tilegne seg kunnskap om teorier og teoretiske modeller. For det andre tror vi det er urealistisk å forvente at den enkelte barneverntjeneste skal klare å sikre en god kontaktflate med nye relevante kunnskaper og ny forskning og få den kompetansehevingen som gjør at vi kan hjelpe barna og familiene med de metodene og tiltakene som er mest effektive. Dette er en følge av manglene i grunnutdanningen som er nevnt over, samt ressurssituasjonen i barnevernstjenestene. Barnevernstjenestene trenger mer ressurser for å kunne gjøre mer enn det som er aller mest nødvendig. I tillegg er mulighetene for forsknings- og utviklingsarbeid i barnevernstjenestene for små. Derfor får praksisfeltet i for liten grad være med på å utvikle kunnskaper og påvirke hva som prioriteres innen barnevernsforskningen. For det tredje mener vi at systematisk formidling av forskningsresultater på en tilgjengelig måte er mangelvare, både fra forskningsmiljøenes side og internt i barnevernsystemet. Hvis det ikke gjøres noe med de faktorene som er nevnt tror vi at resultatet blir et kunnskapsløst barnevern i lang tid fremover. Et barnevern som ikke klarer å ta til seg nye tiltak og metoder vil ha problemer med å få hevet sin legitimitet og status og vil slite med å levere barnevernstjenester med god kvalitet. Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no Margaret Dirdal Margaret.Dirdal@ski.kommune.no Redaktør: Ole Christian Aartun Redaksjonssekretær: Margaret Dirdal Redaksjonen: Svanhild Widèn, Anders Brandt, Molly Solsvik, Wenche Nilsen, Eva Jorunn Hauger, Linda Skarnes Gray, Elisabeth Grøtteland Kine Beate Olsen - korrespondent Layout: Øivind Sørensen, hustrykkeriet Ski kommune Barneverntjenesten Postboks SKI Tlf redaksjonen@bvpraxis.no Om BV praxis BVpraxis ønsker å sette fokus på den daglige virkeligheten i det kommunale barnevernet. Spaltene er åpne for innlegg og artikler. 2

3 BV FAST SPALTE førsteamanuensis Øyvind Kvello Trenger man barnevernsforskning? Forskning på norsk barnevern har økt i omfang siden 1980-tallet. I denne artikkelen vil jeg forsøke å belyse ulike sider ved barnevernsforskning, og hvorfor forskningen og dens resultater er viktig for barnevernets praktiske arbeid. Er ideologi «out» og empiri «in»? Barnevernsutdanningene har tradisjonelt vært fundert på ideologi og nært knyttet til politikk. Analyser av hvordan fag utvikles og oppnår respekt og anseelse, viser at ulike fundament i fag får ulik status alt etter hvilken tidsperiode man er i. Ideologi som i tydelig grad har bidratt til å gi barnevernet en plattform, kan nå være fagfeltets fiende. I dag er det kunnskap bygget på forskning (empiri) som vektlegges i samfunnet. Profesjoner og etater som tillegges vekt og makt er de som ikke assosieres med ideologi, men forskningsbasert kunnskap, eksempelvis medisin og psykologi. De mektige profesjonene bygger derfor på et fundament av forskning som legges som stein for stein i en grunnmur. De profesjoner som tillegges betydning og får mange rettigheter er dyktige til å dokumentere effekten av sine tiltak/metoder. Abbot (1988) benevner en profesjons status som jurisdiksjon. Rettigheter og anseelse eller innflytelse som tillegges en tjeneste kan deles inn i ulike jurisdiksjonsgrader: Profesjoner med høyeste jurisdiksjonsgrad har de senere år og vil i de nærmeste tiår være basert på forskning. Profesjoner som i betydelig grad er forankret i ideologi og verdibaserte oppfatninger har lav status. Det vil alltid være statusgraderinger av profesjoner, hvor posisjonene fra de beste til de dårligste skal rangeres. I et makroperspektiv vil det derfor alltid være yrkesgrupper og profesjoner med lav status. Det handler med andre ord om at rollene må fordeles og at de fleste roller må bekles for at et samfunn skal fungere. Det er derimot grunn til bekymring over lav status når man tar utgangspunkt i brukerne: For å håndtere det alvorlige og krevende lovverket barnevernet er satt til å forvalte og å beskytte og sikre barn og unge tilstrekkelige oppvekstvilkår, må profesjonene og etatene tilkjennes å ha faglig tyngde. Et barnevern kan altså ikke lykkes i å verne om barns og unges rettigheter mer enn den jurisdiksjon den har, og jurisdiksjonsgraden påvirkes av profesjonens faglighet målt i effektive metoder. Lovverk reguleres og oppgaver kan omdisponeres. Om anseelsen og tilliten til barnevernet reduseres, vil ofte jurisdiksjonsgraden endres og viktige arbeidsoppgaver kan legges til andre profesjoner og etater. Barnevernets mandat via lov om barnevernstjenester er alvorlig, og stiller omfattende krav til teoretisk og praktisk kompetanse hos de ansatte. Barnevernet er meget avhengig av tillit både i befolkningen, hos politikere, hos embetsverket og andre fagpersoner. Det er ikke arbeidsoppgavene man har blitt tillagt som gir en etat status. Den tid er på hell. Nå må etater og profesjoner berettige sin posisjon, altså jurisdiksjonsgraden bygger på den tillit andre har til en profesjons eller etats samlede kompetanse. Det innebærer at: (1) barnevernet må bygge opp en kunnskapsbase basert på forskning (empiri) framfor antagelse, ideologi og verdibaserte synspunkter, og (2) være dyktige til å formidle profesjonens kunnskapsbase slik at andre får innsikt i det faglige nivået etaten og profesjonene forvalter og mulighet til å inngå i debatter som bidrar til en videreutvikling av faget. Barnevernet starter ikke på et nullpunkt, for det er en del forskning på barnevernet. Skal imidlertid barnevernet beholde sin posisjon, er min påstand at det vil være et behov for styrket forskningsinnsats og metodeutvikling. Å lære av egen praksis Utøvende profesjoner slik som de som tradisjonelt inngår i barnevernsarbeid, har tradisjonelt bygget på en idé om mestersvenn-læring i utdanningen og deretter i betydelig grad å lære av egen praksis. Mester-svenn er en betegnelse for at studenter sendes ut i praksisperioder for å lære av de mer erfarne, eller at nytilsatte gis faddere som veileder dem i fagutøvelsen. Tanken er at de som hadde jobbet lengst visste best og kunne komprimere mye fagkunnskap i hver sak de tok svennen med i. Mesteren utviklet seg ved å reflektere over egen praksis. I mange år utviklet fag seg generelt så sakte, at man holdt seg tilstrekkelig oppdatert ved nettopp å reflektere over egen praksis. I dag er forskning i en slik rivende utvikling at fagpersoner som i hovedsak baserer seg på å vokse på eget erfaringsgrunnlag, lett sakker akterut. I dag må man sikre seg etter- og videreutdanninger for å henge med i fagutviklingen. Det er via forskning hvor manges erfaring sammenstilles, veies og tolkes, samt i samtaler med andre dyktige praktikere, at man holder tritt med utviklingen. Allsidig kunnskapstilgang er en forutsetning for å bistå sine brukere med metoder som er blant de mest effektive. Livsfjernt Forskning er slett ikke et honnørord i alles ører. For noen er det ord som livsfjernt, uinteressant og unyttig som assosieres til begrepet. Likevel benyttes store pengebeløp til forskning selv om kvaliteten på forskningen strekker seg helt fra det eminente til det sørgelig dårlige. Hvorfor slik spredning på kvaliteten, hvorfor opplever mange fagpersoner selv den eminente forskningen som lite nyttig i ens daglige arbeid med klientene? Jeg skal forsøke å belyse disse problemene. Det er to hovedgrupper av forskning: grunnforskning og anvendt forskning. Grunnforskning handler som navnet tilsikter, studier av grunnleggende fenomener innen fagfeltet. Eksempler i barnevernssammenheng er tilknytning («attachment»), konsekvenser for barn av ruseksponering under svangerskap, eller utvikling hos barn som har foreldre med psykisk utviklingshemning. Dette er forskning som kjennetegnes av å gå i dybden av fenomener og gjerne er skarpt avgrensede i fokus. De er ofte tidkrevende og kostbare å gjennomføre. De publiseres nå ofte som artikler i engelskspråklige tidsskrifter som deretter formidles av fagfolk eller om noen år refereres til i fag- og lærebøker. Kunnskapsformidlingen er derfor kritisert for å være for en engere krets av fagfolk og for lite publisert slik at resultatene raskt kan absorberes av praksisfeltet. Det er ikke alltid så lett å omsette grunnforskning til det praktiske liv. Mange oppdragsgivere ønsker derfor ikke å finansiere slik forskning, selv om de ser nødvendigheten av grunnforskning for å skape god anvendt forskning. Det er 3

4 derfor ofte universitetene, Norges forskningsråd og ulike utenlandske institusjoner som finansierer slike prosjekter. Selv om det kan være vanskelig å nyttiggjøre seg denne forskningen i ens daglige arbeid, er det vel få fagpersoner som vil hevde at kunnskap om tilknytning ikke er nyttig, eller at sene konsekvenser av traumer for eksempel fysisk vold og seksuelle overgrep, ikke er av interesse for den som jobber med mennesker med slike erfaringer. Anvendt forskning er mer rettet mot dagliglivet. Disse forskningsfunnene er derfor lettere å anvende av fagpersoner i praksisfeltet. Eksempler på slik forskning kan være forekomst av nasking og forbruk av narkotika hos norsk ungdom, antall omsorgsovertakelser de siste ti år, eller hvordan det går med barn som tilbakeføres til biologiske foreldre etter kortvarig plassering i annen omsorgsbase. Dette er viktig forskning som styringsdata for å utvikle praksisfeltet. Publiseringen er ofte i forskningsrapporter eller i nasjonale tidsskrifter slik at engelsk ikke blir en språklig barriere for å tilegne seg faget. Høgskoler har tradisjonelt hatt svakt utviklet forskerkompetanse blant de ansatte. Selv om unntakene er mange, har majoriteten hatt lite formell skolering innen forskning kombinert med magert avsatt tid til forskning og utviklingsarbeid, og de interne midler for slikt arbeid har vært sparsomme. Mye av den barnevernsforskningen som siteres og tillegges vekt er derfor fra andre instanser enn høgskolene. Med nye krav fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) om forskningskompetanse i høgskolene, vil andelen ansatte med forskerkompetanse i høgskolene bedres, og trolig vil det tvinge seg fram bedre rammer for forskning ved de høgskolene som ikke har særlig tid avsatt til forskning eller hvor tilgangen til forskningsmidler er dårlig. Universitetene har tradisjonelt vært ansett som livsfjerne. Her har ofte grunnforskning rådet grunnen og mye av den har ikke blitt presentert for praktikerfeltet, men for forskerkolleger i innog utland. Anvendt forskning har ofte blitt møtt med rynking på nesen av mange professorer på universitetene. Universitetsansatte som i liten grad driver med grunnforskning og mye med anvendt forskning, har tradisjonelt blitt møtt med skepsis av fagfeller og tilkjent lav status. Selv om både høgskole- og universitetssystemet til dels er konservative av legning og de ansatte ofte karakterisert av en betydelig porsjon egenrådighet, er det bevegelse i disse systemene også. I dag skal mange høgskoler og universitet tjene inn deler av sin finansiering ved å selge tjenester i form av undervisningsoppdrag, kursing og forskning. Det betyr at anvendt forskning tvinger seg mer fram enten for å sikre finansieringen eller av interesse og fri vilje. Anvendt forskning kan få høynet sin status i universitetssystemet som følge av dette. I tråd med at en økende andel av befolkningen tilegner seg forskerkompetanse via hovedfag, mastergrad og doktorgrad, er ikke det å ha en generell forskningskompetanse tilstrekkelig. Nå kreves både forskningskompetanse og kunnskap om det feltet man skal studere. Spesielt har det hatt konsekvenser for de ulike selvstendige forskningsinstitutter som tar en rekke ulike forskningsoppdrag. Disse har magre kår for tiden. Skal man lykkes innen denne instituttsektoren i dag, må man profilere fagtema man forsker på for å unngå platte, overfladiske analyser som praktikerfeltet opplever gir dem lite. Dreiningen er derfor bort fra å basere seg på en generell forskerkompetanse og over til å forske på avgrensede tema forskeren har inngående kjennskap til. Makten i teorier Høyere utdanning består i betydelig grad av teoritilegnelse. Hvorfor er teorier så viktige og hvilken konsekvens har de? I dette kapitlet skal jeg forsøke å belyse betydningen av teorier og hvordan man i dag dreier seg over mot teoretiske modeller framfor enkeltstående teorier. Teorier kan ses på som kart over et terreng, hvor terrenget er virkeligheten. Gode teorier skal sørge for et godt bilde av virkeligheten: blir teoriene for komplekse, er de vanskelig å tilegne seg. Blir teoriene for enkle, vil de ikke gi et tilstrekkelig godt bilde av terrenget. I mange profesjoner har man vært preget av det som kalles teoretisk fundamentalisme; en kamp basert på at én teori er den rette lære og resten kan noe forenklet framstilles som i verste fall å være vranglære, i beste fall å være unyttig. Makten i teorier er at de gir oss begreper og forklarer sammenhenger mellom begrepene. Det vi har ord for er det vi ser etter, det vi oppdager forstås ofte slik teorien forklarer fenomenene. For eksempel legger vi merke til forsvarsmekanismer fordi vi har ord for dem og ideer om hva de bunner i, eller om selvoppfyllende profetier fordi vi har lært om den mekanismen. Det er derfor makt i teorier fordi de styrer vår oppmerksomhet og forståelse. Teorier har ledet til betydelige framskritt og bedret vår livskvalitet og ført til økt sivilisasjon. Teorier har også skadet og for eksempel forklart autisme som konsekvens av en følelsesmessig utilgjengelig mor, og schizofreni som resultat av en fraværende far eller dobbelkommunikasjon i familien. Teorier har med andre ord lettet folks liv, men samtidig også påført folk ubotelig skade og stått for en uriktig skyldfordeling. Teorier har også bidratt til eller vært et 4

5 sentralt element i profesjonskamper, løftet profesjoners status og sikret eksklusive arbeidsoppgaver. I høgskole- og universitetssystemene fôres studentene med teorier både de klassiske som dannet fundamentet i faget og de nyere. Studentene vet at de blir målt på tilegnelse av teori ved uteksamineringene. Etter selv å ha studert to år ved høgskoler og ni og et halvt år ved universitet og senere vært ansatt i elleve år ved høgskole og universitet (de fleste år i hel stilling), har jeg snakket med mange studenter. Akkurat som for mitt vedkommende merker jeg at studenter jeg snakker med ikke helt har fått redegjort for hvorfor de perses gjennom så mange tusen sider med teori for et utøvende yrke knyttet til å bistå mennesker. Det sier noe om hvor tålmodige studentene er (eller hvor lett de er å lede via utøvelse av autoritet og utilgjengelighet), og det sier noe om formidlingsevnen hos de ansatte ved høgskoler og universitet. Over har jeg forklart hvordan teorier styrer både hva vi ser etter eller oppdager og hvordan vi fortolker det vi erfarer. Det jeg ikke har nevnt er hvordan man må finne skiller mellom de bedre og de dårligere teorier, for hva skiller gode teorier fra de dårlige? Man stiller seg lagelig til for hugg når man forsøker å definere kriterier for en slik vurdering, for det vil alltid være fagpersoner som vil og kan argumentere for å benytte andre kriterier. Skal jeg likevel driste meg til å beskrive slike kriterier, kan jeg støtte meg til klassisk vitenskapsfilosofi. Der defineres fem punkter som kan benyttes til å skille gode teorier fra de dårligere ved at førstnevnte: 1) Forklarer mer, det vil si at den viser til flere sammenhenger mellom flere fenomener som settes inn i en mer helhetlig ramme 2) Forklarer fenomener klarere 3) Står ikke i motstrid til erfaring og empiri 4) Genererer ny forskning og utvikling av nye teorier 5) Har praktisk nytte for eksempel ha nytte for praktisk arbeid i forhold til konkrete utfordringer Teorier er viktige, men innen mange fagfelt utvikler man heller teoretiske modeller enn å formidle mange enkeltstående teorier. En teoretisk modell er mer omfattende og helhetlig enn en teori. I slike modeller inngår derfor ofte flere teorier som bindes sammen med noen grunnleggende dimensjoner slik at det er en klar, rød tråd mellom dem. Teoretiske modeller er sterkere preget av forskning og tar lettere opp i seg nye forskningsfunn, enn det som ofte er tilfellet for mer avgrensede teorier. Derved har fokus mer dreid seg bort fra enkeltstående teorier og mer over Substantive teorier Paradigme (verdensanskuelse) eller omfattende teorier Mellomteorier Figur 1: Forholdet mellom paradigme, teoretiske modeller, mellomteorier og substantive teorier. Teoretiske modeller Figur 1 viser hvordan ulike perspektiv kan grupperes i forhold til hverandre. Paradigmer eller omfattende teorier betegner perspektiver som er omfattende og inkluderer mange relasjoner. Eksempler er kognitivisme, konstruktivisme og positivisme. Teoretiske modeller er mer avgrensede enn paradigmer. Eksempler er Piagets skjema-teori, Meads symbolske interaksjonisme, Deweys idébaserte konstruktivisme, sosiokulturell teori, sosialkonstruktivisme og Bronfenbrenners utviklingsøkologi/bioøkologisk teori. Mellomteorier baseres på empiriske data og er nært knyttet til den virkelige verden. Substantive teorier er de mest avgrensede av de fire skissert her. De danner utgangspunkt for konkrete, forskbare problemstillinger. Eksempler på områder er antall omsorgsovertakelser i 2006, fordeling i bruk av lovhjemler i vedtak i barnevernet. Barnevernsfaget trenger gode praktikere. Gode praktikere kombinerer både teoretisk kunnskap og handlingskompetanse. Det er to sider ved samme sak, slik at teorier, empiri og handlekraft blir tre sentrale dimensjoner som ikke kan løsrives fra hverandre. Jeg vil hevde at arbeid uten forankring i forskning og teoretiske modeller lett blir fordummende og tilfeldig og sikrer ikke tilstrekkelig retning, og ofte vil man stagnere ved å bli repeterende framfor å utvikle praksisen. Hvis teorier forherliges, vil det lett lede til fundamentalisme som sjelden leder til utvikling men mer sementering av både fagpersonen og av profesjonen og etaten om dette er et utbredt fenomen. Om man ikke er ivrig på å skaffe seg forholdsvis objektiv kunnskap om de metoder en benytter, er man uetisk. Om man ikke kan handle uten å ha et solid fundament av empiri for nær sagt alt man foretar seg, blir man handlingslammet. Det er derfor måtehold og den gylne middelvei som er stikkordet: Man skal kunne de nyeste og mest sentrale teoretiske modeller, være oppdatert på forskning, jobbe for å dokumentere sitt virke og sikre at majoriteten av de tiltak man benytter er evidensbaserte. Praktikere vil ofte oppleve å havne i situasjoner og stå overfor utfordringer som er ukjente eller lite avdekte. Likevel må det handles. Man må derfor ha solid faglig grunnlag slik at man raskt kan resonnere seg fram til hva som kan være nyttig å gjøre ved de utfordringer man står overfor. God faglig etikk er å hjelpe personer med de metoder som er mest effektive. Det stiller kunnskapskrav. Man skal både forstå vanskene og vite at man tilbyr bistand som er dokumentert å være blant de beste for den vansken bruker ønsker bistand for. Praktikeres preferanser og personlige bekvemmelighet kan ikke ha forrang for brukers krav om god bistand. Derved blir praksisfeltet og forskningsfeltet bundet til hverandre. Ensidig forskningsdesign Mye av forskning både på mastergrad og doktorgrad knyttet til sosialt arbeid og barnevernspedagogikk er kvalitativ ofte med basis i intervju av informanter. Dette er viktig forskning for å få verdifulle innblikk i andres livsverdener. Imidlertid har dette ledet til en underrepresentasjon av kvantitativ forskning (bruk av statistiske analyseverktøy). Barnevern er et så bredt felt at det utvilsomt er behov for begge forskningsmetoder, men hvor en i liten grad benyttes. Barnevernsstudier er i høy grad basert på å undersøke et fenomen på ett tidspunkt, såkalt tverrsnittsstudier. Det er for få studier som følger informanter over tid. Det betyr at den barnevernsforskning som er i Norge med hell kan gjøres mer mangfoldig og mer omfattende enn slik det er i dag. Ensidighet i forskning kan lett lede til stagnasjon i fagutviklingen. Misforstått bruk av forskning Forskning kan lett misbrukes. Hvor ofte har man ikke i debattprogrammer på TV og i radio hørt folk støtte seg til forskning 5

6 som passer deres eget syn, altså en tilfeldig referering hvor målet er å underbygge eget ståsted framfor å beslutte ståsted ut fra forskning. Det er mulig å finne forskning som støtte for de fleste meninger. Man må derfor ha følgende regler for bruk av forskning: Kvaliteten ved studien, overførbarheten av studien og mønstre av funn framfor enkeltstående funn. Kvaliteten ved studier sier seg selv, altså at forskning kan graderes fra eminent til katastrofalt dårlig. Det er de beste studier som fagutvikling skal bygge på. Kunnskap om forskningsmetoder og -kvalitet er derfor forutsetningen for god fagutvikling. Overførbarhet handler om resultatene av studien kan overføres til den situasjon man ønsker å bruke den for, altså er det tydelige og vesentlige likheter mellom de som er studert i forskningen og de utfordringer man jobber med og ønsker å anvende forskningen i forhold til. Utrente fagpersoner vil ofte feilaktig forkaste all utenlandsk forskning fordi det er en annen kultur enn den norske. De overser at en del forskningsfunn er forholdsvis kulturuavhengig mens andre er svært kulturavhengig. Man kan derfor ikke forkaste utenlandsk forskning før man har god innsikt i hvor kultursensitive funnene er. Det er langt mellom studier som er så gode av kvalitet at man styrer sin praksis kun fra denne studien. Forskning gir sprik i funnene og den trente fagperson er den som utkrystalliserer mønstre og retning på bakgrunn av flere kvalitativt gode studier framfor å vektlegge én studie. Likevel kan man fortsatt støte på fagpersoner som trekker fram én middelmådig studie som rettferdiggjøring av praksis, eller på kverulantiske måter sår tvil om faglige synspunkter bygget på mange og gode studier ved å vise til ett funn i én studie. Hvor mange av oss har ikke opplevd at privat parts advokat rister ut av ermet i en rettssak ett forskningsfunn som taler mot barnevernets eller den sakkyndiges konklusjon, eller aparte spørsmål fra nemndsmedlemmer og meddommere hvor de spør om du som vitne kjenner til en eller annen studie som de har trykket til sitt bryst selv om den spriker med majoriteten av forskningsfunn på området? Innen feltet evidensbaserte metoder taler man om «levels of evidence» (Sackett et al. 2000), altså grad av eller kvaliteten på effektvurderingen av metoden. Det samme gjelder for forskning, både grad av kvalitet, og nært knyttet til dette; i hvilken grad forskningsresultatene skal tillegges betydning og derved gi konsekvenser. Å slå inn åpne dører? Å skrive en festtale for hvor utfyllende og avhengig praksisfeltet og forskningsverdenen er av hverandre, kan være som å forsøke å slå inn åpne dører. Allerede i Befring-utvalgets analyse av barnevernet ble forskningsbasert kunnskap betonet (NOU ). Behovet for å sikre forskningsmessig støtte for valg i barnevernsarbeid var en beveggrunn for etablering av Barnevernets utviklingssenter (BUS, hvor ett av disse senere ble innlemmet i Norsk forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)). I senere tid har man fra statlig hold opprettet Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo. Nylig inngikk Barn-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) et samarbeid med utviklingspsykologiseksjonen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Opprettelsen av Bufdir og Bufetat var fundert på å styrke fagligheten i barnevernet, og redusere beslutninger basert på synsing, personlige standarder eller ideologi. En mastodont Å bidra til nyttig kunnskapsutvikling for barnevernsfaget krever en stor ressurstilgang; man må ha fremragende forskere med tilgang til betydelig kapital. Forskning har beveget seg fra å være «enmannsforetak» og over til å bestå av forskerteam fordi kunnskapen man skal besitte både om feltet og forskningsmetoder er meget omfattende og det er sjelden at én fagperson er god nok på samtlige områder. Forskning er ikke lenger noe man jobber med innen ett miljø, men på tvers av fagmiljø, ikke innen én nasjon, men mellom flere nasjoner. Forskningsmiljøene må derved ha kapasitet til å hevde seg i internasjonalt samarbeid og ikke noe man kan sysle med på fritid eller de arbeidsager der man fikk frafall til et avtalt møte. Noen av forskningsmiljøene innen barnevern har blitt levedyktige og produserer meget nyttig og allsidig kunnskap, mens noen av miljøene framstår som blodfattige og presenterer dull kunnskap man ikke bør være redd, men glad for å gå glipp av. Det bunner både i kompetanse og rammevilkår. Det debatteres derfor om alle fagmiljøer har forutsetninger for å kunne forske og om man fra statlig hold skal peke ut fagmiljøer som skal tilføres midler og sikre god forskning framfor å spre midlene utover på for mange og små fagmiljøer. Det er fortsatt for lite forskning som avdekker grunnlagsproblematikk (grunnforskning), men mange som er knyttet til mer direkte anvendbare forhold. Det er for mye forskning basert på kvalitative metoder og for lite på kvantitative metoder (statistiske analyser). Derved har man for mye barnevernsforskning som ikke så lett kan generaliseres, selv om mange likevel gjør det ut fra manglende forskningsmetodisk kunnskap. I dag er barnevernsforskningen sterkt preget av de amerikanske foreldretreningsprogrammene som Multisystemisk terapi (MST), Parent management training, Oregon-modellen (PMTO) og Webster-Stratton/De utrolige årene. Dette har vært en viktig innsats for å bedre tilbudet til en stor gruppe brukere og et nødvendig supplement for barnevernets portefølje av hjelpetiltak. Barnevern er så mye mer enn foreldretrening, og man har behov for sterke fagmiljø for å utvikle kunnskapen i andre deler av tjenesten. Det krever sterke fagmiljø. Store oppgaver står i kø Det er mange betydelige oppgaver som står i kø når det gjelder utvikling av barnevernet som krever et tett samarbeid mellom forskere og praktikere. Det er spesielt fire områder som jeg ønsker å slå et slag for: Først og fremst gjelder det tilknytning («attachment»). I praksisfeltet er det ikke lenger mangelfull kunnskap om fenomenet, men et savn etter gode intervensjoner. Jo visst vet man mye om og trolig har man blitt dyktige til å intervenere i form av å redusere stressfaktorer i familien. Likeså kan metoder på samspill som Marte Meo være nyttige tiltak. En så kompleks tilstand som risiko for å utvikle eller en etablert utrygg tilknytningsstil krever en bredde av spesifikke intervensjoner. Der har praksisfeltet lite å hjelpe seg med og liten metodevariasjon å tilby bruker. Fastsettelse av samvær med biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse er nær lottopreget og har derved et tydelig skjær av mangelfull seriøsitet eller faglighet over seg. I dag synes fastsettelse av samvær etter omsorgsovertakelse styrt av teori, synsing og antagelser og med for lite basis i forskningsfunn. I dag er det slik at straks man får navnet på den sakkyndige, dommerne 6

7 i fylkesnemnd, tingrett eller lagmannsrett, eller fagansvarlig i barnevernet, så vet man straks meget om hvilket samvær som vil foreslås og forslagene spriker meget betydelig i samme sak eller i saker som ligner hverandre. Det er med andre ord et sterkt behov for mer kunnskap om hvilke barn og hvilke forutsetninger i kombinasjon med hvilket omfang av, formen på og innholdet i samværet som gir best resultat målt i barnets og den unges utvikling. Et tredje viktig område er å avdekke bedre hva som kan brukes som kriterier for å avgjøre grensene mellom god nok versus ikke god nok omsorg for barn. I dag er kunnskap om barneoppdragelse basert på vestens middelklasse og man drøfter og forsker mer på ideell omsorg for barn enn hva som er god nok omsorg for barn, altså en forskning som dreies over fra optimal omsorg til definisjoner av grensesnittet mellom godt nok versus ikke godt nok for det enkelte barn. Det forskes på de skisserte tre områder, men behovet for kunnskap er så skrikende, at man inderlig ønsker fortgang i kunnskapsutviklingen. I tillegg til disse tre områdene med stort behov for kunnskap, ser jeg det som viktig for alle forskere og fagformidlere å spre forskningskunnskap via andre kanaler enn artikler i engelskspråklige tidsskrifter, for en betydelig mengde faglitteratur er på engelsk. Situasjonen er at den gode forskningslitteraturen formidles via kanaler som fungerer som barrièrer for praktikerfeltet; både ved å benytte engelsk språk og fordi man verken har tid til å lese eller økonomi til å abonnere på mange fagtidsskrifter. Det er en undervurdert arbeidsoppgave i mange forskningsmiljø å være formidler av forskningsfunn, men av stor betydning for utviklingen i praksisfeltet. Barnevernsfeltet har riktignok hatt en rikholdig produksjon av bøker, norskspråklige artikler og forskningsrapporter. Behovet for å viderebringe utenlandskpublisert forskning er imidlertid stort i et fagfelt med så alvorlige arbeidsoppgaver og et felt som er i rivende endring. Referanser Abbott, A. (1988). The Systems of Professions: An Essay on the Division of Expert Labor. Chicago, IL: The University of Chicago Press. Kvello, Ø. (2007). Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Oslo: Universitetsforlaget. NOU 12 (2000). Barnevernet i Norge. Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer. Oslo: Barne- og familiedepartementet. Sackett, D. L., Straus, S. E., Richardson, W. S., Rosenberg, W., & Haynes, R. (2000). Evidence-based medicine: How to practice and teach EBM (2. utg.). London: Churchill Livingstone. Øyvind Kvello kvello@svt.ntnu.no BV FAST SPALTE psykolog Terje Galtung Noen tiltak nytter! Hvilke og hvorfor? Mange av de tiltak vi setter inn overfor barn, unge og deres foreldre synes å ha liten virkning. Det blir dessverre mye prøving og feiling. Vi har for lite kunnskap om hva slags tiltak som kan virke overfor hvem i hva slags livssituasjoner. Det gjennomføres svært lite forskning på hva som kan være nyttig. Hver familie blir sitt eget forskningsprosjekt med den enkelte saksbehandler som forsøker å følge opp/henge etter og evaluere. Vi systematiserer i svært liten grad de erfaringer vi gjør oss ut over å bli gledelig overrasket i noen tilfelle og skuffet i andre. Innenfor helsevesenet er det selvsagt å gjennomføre oppfølging og forskning for å se om ulike behandlingsmetoder har den ønskete virkning. Selv innenfor et så vidt nært fagområde som psykiatri gjennomfører en slike studier. Men i barnevernet nei, der er slik systematisk evaluering nærmest fraværende. Personlig tror jeg at årsaken til dette er å finne i våre fags historiske røtter, som fortsatt preger både oss selv og våre bevilgende myndigheter. Mens psykiatrien i Norge er klart rotfestet i den forskningsbaserte medisinen for alle, er barnevernets røtter å finne i veldedighet for utgruppen fattigfolk. I veldedighetstiltak gjelder at ethvert tiltak anses som bra fordi den er velment og gir noe til noen som synes å trenge det. Medisinsk baserte tiltak er derimot basert på å avhjelpe eller kurere selve det som er sykt ut fra en kunnskapsbasert viten om hva som virker, og med en opptatthet av stadig å skaffe mer viten. Når det gjelder våre tiltak overfor mindre belastede familier ( 4 4) synes vi i stor grad å treffe riktig: både vi og våre klienter blir fornøyde, og mange barn får det bedre. Her dreier det seg også kanskje også om at både vi og foreldrene lettere ser hva som er problemene og hva som kan avhjelpe disse. Men når det gjelder de alvorligere problemene ( 4 12 og 4 24) er tilfredsheten mindre, våre egne erfaringer ikke så oppløftende, samtidig som vi ikke har noen god forskningsbasert kunnskap om hva som kan være nyttig. Jeg mener at dette er uholdbart i et så vidt sivilisert samfunn som vårt. Spesielt når det er mulig få fram bedre kunnskap om hva som kan være nyttig, mener jeg det er en skam at vi ikke gjør det. Vi som helsevesenet kan aldri være 100 % sikre i våre tiltak, men en slik tilfeldighetspraksis som vi fortsatt driver bør avløses av mer kunnskapsbaserte tiltak. Og kunnskap er det mulig å fremskaffe. Jeg får stadig bekreftet en opplevelse av at gode fagfolk leter litt i blinde blant de tiltak en rår over for å finne et tiltak som kanskje kan ha en nytte overfor et barn eller en familie i nød. Utvelgingen av hva en setter i verk og hvorfor, gjøres så godt en kan ut fra en opplevelse av at dette kan familien ønske (brukerperspektivet) og et faglig skjønn. Det faglige skjønnet har dessverre lite konkret kunnskap å basere seg på. Resultatene må derfor bli deretter: brukerne vet ofte ikke selv hva som vil være nyttig for 7

8 dem, og vi har ikke satt oss nok inn i hvordan et tiltak kan virke på godt og vondt. Virkningene blir deretter. Med motstridende følelser ble jeg på denne bakgrunn oppmerksom på doktoravhandlingen Unge med alvorlige atferdsvansker blir voksne. Hvordan kommer de inn i et positivt spor? Motstridende vet at jeg var yrende glad over å lese en slik rapport, og trist fordi forskningsprosjektet ikke er basert i barnevernet. Forfatteren er pedagogen Ingeborg Marie Helgeland. Under disputasen i januar fikk hun stor anerkjennelse for sitt årelange, grundige og faglig svært godt gjennomførte prosjekt. Denne dreier seg om 85 unge som i årene ble tatt ut som deltakere i det såkalte Buskerudprosjektet som i dagens språk best kan betegnes som 4 24 ungdom. Helgeland har fulgt disse unge og senest 15 år etter når de er rundt 30 år gamle og søkt å finne systematiske sammenhenger blant annet mellom problemer, tiltak og senere livssituasjon. Er det noen tiltak, situasjoner og hendelser som synes å være mer virksomme enn andre for å få til en god rehabilitering? Det viste seg at det gikk bedre med en større andel av ungdommene i dette prosjektet enn andre studier av tilsvarende ungdom tyder på. Vanligvis går det bra med en tredjepart av en alvorlig belastet ungdomsgruppe. Blant disse ungdommene var det ca halvparten som fikk et klart bedre liv. Kan en finne noen systematisk forklaring på dette blant de tiltakene som ble igangsatt og hva som eventuelt var de virksomme ingrediensene? Kollektiver og forsterkete fosterhjem hadde klart bedre resultater enn institusjoner og tiltak i lokalmiljøet. Ikke overraskende men ikke desto mindre viktig i dagens mer kortsiktige tiltakstenkning viser det seg at det er langtidstiltakene med stort menneskelig engasjement som har de beste resultatene. Nye betydningsfulle andre måtte kunne følge de unge over flere år. Systematisk og tett oppfølging var av stor betydning. De ofte desillusjonerte ungdommene trenger noen positive personer som de kan knytte seg til og som kan vise dem veier videre. Dernest var trening i dagliglivets gjøremål samt engasjerende fritidsaktiviteter av stor betydning. Miljøskifte var nødvendig, og dette måtte vare over tid. For meg synes det å være helt sentralt for alvorlig belastede unge å arbeide iherdig for å få dem til etablere nye nære forhold til voksne som kan være motivert for å stå dem bi i årevis. Det er selvfølgelig mange andre faktorer også som medvirker til mer eller mindre positiv utvikling hos problemungdom. Blant annet virket det som noen ungdommer opplevde vendepunkter som ga dem nytt syn på seg selv og sin egen framtid. Opplevelser som å få en nær venn, kjæreste eller nært forhold til nye omsorgspersoner kan ikke vedtas og bestilles av barnevernet. Men vi kan legge bedre til rette for at dette kan skje. Vi må vite om hva som kan bevege den unge i positiv retning. Det kan bevirke at vi ikke bare leter i blinde blant mulige tiltak. Først og fremst stor honnør til Ingeborg Marie Helgeland for denne svært nyttige undersøkelsen som bør leses av alle som arbeider med denne gruppen unge. Det er opp til oss å nyttiggjøre oss den i vårt konkrete tiltaksarbeid. Når vi kan vise nytten av slik forskning, vil kanskje flere langtids oppfølgingsstudier presse seg fram. Vi trenger det sårt. Terje Galtung tgaltung@online.no BV FAST SPALTE BUFETAT Ansvarlig for spalten: Seniorrådgiver Anne Britt Wengen Barnevern og forskning Skaper ny forskning ansvar for endring? Forskning. Som vanlig når jeg blir stilt overfor et ord det skal reflekteres rundt, blir jeg opptatt av om det er sikkert at ordet er entydig. Oppfatter vi alle det samme når vi sier forskning? At det dreier seg om å etablere ny kunnskap er opplagt, men et kunnskapsbasert barnevern har jeg skrevet om i BVpraxis før. Finnes det andre innfallsvinkler til ordet? Fremmedordboka gir ingen svar, det tyder på at enigheten må være ganske stor. Synonymordboka har imidlertid noen forslag; forske se, granske, søke. Med granske som oppslagsord kommer mange alternativer; bedømme, besiktige, betrakte, gjennomgå, inspisere, kontrollere, legge under lupen, prøve, ransake, rette søkelyset mot, sensurere, studere, søke, teste, undersøke, utforske, og det er mange av ordene som er oppslagsord. Men dette får holde til vårt bruk. Alle disse ordene synes å indikere en hensikt, nemlig å finne ut noe om et fenomen som eksisterer allerede, og valøren i ordene indikerer en mistanke om at det som finnes ikke er det optimale. Dette gir mulighet for en annen innfallsvinkel, nemlig hvilke utfordringer den relativt store forskningsinnsatsen som gjøres innenfor vårt fag for tiden stiller praksisfeltet overfor. Fører forskningen til at gammel praksis vurderes? Skaper ny kunnskap endring av praksis, slik meningen er? Når staten tar et betydelig ansvar for forskning, for å produsere ny kunnskap, har da praksisfeltet et ansvar for å holde seg orientert om og ta i bruk den nye kunnskapen som kommer? Og/eller ivaretar forskere og oppdragsgivere sitt ansvar for formidling av resultater til praksisfeltet godt nok? Når den nye kunnskapen fram til barneverninstanser og den enkelte barnevernarbeidere, og fører den til at instanser og den enkelte barnevernarbeider legger egen praksis under lupen, inspiserer og betrakter den, undersøker og kontrollerer den i lys av den nye kunnskapen som er produsert? Reflekteres det systematisk over sammenhengen mellom forskningsresultater og egen oppfatning og praksis? Noen få eksempler på forskning som kan (kanskje til og med bør) føre til gjennomgang av praksis, først i form av et par klipp fra NIBR`s oversikt over rapporter: Kristofersen, Lars B. Barnevernbarnas helse Uførhet og dødelighet i perioden NIBR-rapport 2005:12 Rapporten gir resultater fra en analyse av barnevernbarnas helse i Norge. Analysen beskriver varighet av og hovedtyper av barneverntiltak i perioden Rapporten indikerer at barnevernbarna og foreldrene deres har betydelige helseproblemer 8

9 Den kunnskapen som er etablert her kunne f. eks føre til en grundig refleksjon av barnevernets samarbeid med barnets fastlege, og til en større vekt på undersøkelse av helsesituasjonen både psykisk og fysisk som en viktig del av alle barnevernundersøkelser. Kristofersen, Lars B., Sidsel Sverdrup, Thomas Haaland og Inger-Helene Wang Andresen Hjelpetiltak i barnevernet - virker de? NIBR-rapport 2006:8 Rapporten presenterer kunnskap fra norsk og utenlandsk forskning om hjelpetiltak i barnevernet og hva som finnes av forskningsmessig belegg når det gjelder virkninger. En undersøkelse som kan gi godt grunnlag for refleksjon rundt praksis hjelpetiltak vedtas hver eneste dag vil jeg tro, og søkes om fra en rekke samarbeidende instanser. Fra Folkehelseinstituttets hjemmeside klipper jeg: Altered Reinforcement Mechanisms in Children with Attention- Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD). Atferdssymptomene ved ADHD (oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet) kan være forårsaket av motivasjons- og læringsmekanismer. Dette er hovedtema for doktorgradsavhandlingen til Heidi Aase. Det er vel ikke mange barnevernkontor eller institusjoner som ikke har minst ett barn i sitt arkiv med mistanke om eller diagnostisert ADHD. Og som kunne ha nytte av mer kunnskap. I disse rapportene, og en god del andre, er det høyst relevante funn som burde kunne ha konkret innvirkning på praksis. Kanskje har de det, men jeg er i tvil. NOVA publiserte f. eks rapproten Familieråd, en metode i barnevernet som virker i desember. Familierådskoordinatoren i Bufetat region Øst, som heter Lise Lundby og befinner seg i fagteam Hamar, har ikke fått noen strøm av henvendelser etter dette. Slik jeg ser det er det minst tre store utfordringer vi må sette fokus på for at forskning og kunnskapsproduksjon skal bety noe i den forstand at den kommer barn og familier til gode: 1. Resultater må formidles til praksisfeltet og praksisfeltet må prioritere å bruke ressurser på å ta i mot. 2. Tid til refleksjon og diskusjon om kunnskap og praksis må være en del av hverdagen. 3. Bevisstheten om at kunnskap er forgjengelig i en omskiftelig verden, og at kontinuerlig nyorientering er tvingende nødvendig må holdes høyt i alle deler av fagfeltet. Det siste er ingen liten utfordring; mine voksne sønners hjertesukk er kanskje relevant for flere av dere: Du er god på å lære nytt, mutter, men avlæring av gammelt går ikke like lett. Gamle sannheter dukker stadig opp og har en tendens til å prege atferd mer enn ny lærdom! Liv Scheldrup, som sammen med Cecilie Omre har skrevet boka Nye metoder i barnevernet (anbefales) fortalte på et kurs om sitt møte med en Sørafrikansk sosialarbeider som i årevis hadde arbeidet i samfunn preget av stor nød og fattigdom på alle områder. På spørsmålet om hvordan hun hadde bevart engasjementet svarte hun: Det er tre forutsetninger for å være sosialarbeider over lang tid; du nå ha et stort hjerte, du må elske yrket ditt og du må lese. Jeg utfordrer BVpraxis og alle lesere til en idédugnad om hvordan alle gode krefter sammen kan bidra til økt fagutvikling i praksis! Er presentasjon av (minst) ett nytt forskningsprosjekt i hvert nummer en ide, f. eks? Og hvis noen nå fikk lyst til å orientere seg om nyheter, så er velg forskning og utvikling i menyen til venstre et greit sted å begynne. Anne Britt Wengen anne.britt.wengen@bufetat.no Det norske barnevernet preges av systemsvikt Den kommunale barneverntjenesten er utøverleddet i det norske barnevernet. Staten kan sees på som et stabs-/støtteledd som skal sikre rammebetingelser for at barneverntjenestene kan utføre en tilfredsstillende jobb. Men staten som tilrettelegger svikter. 1 Det mangler en nasjonal barnevernspolitikk I hjelpetiltakssaker i barnevernet kreves det en tiltaksplan. Staten har ingen tilsvarende tiltaksplan for det nasjonale barnevernet, ingen visjon om hvor de ønsker at barnevernet skal være om 5 eller 10 år. Det nærmeste en kommer planer er det som følger st 1 hvert år.. Skal prioriteringer og ressursbruk i barnevernet bli meningsfullt og effektivt bør det bygge på en langsiktig analyse og plan. Sammenligner vi oss med politikk og administrasjon innenfor helse kommer barnevernet meget dårlig ut. Den mangeårige prioritering og opprustningen av psykiatrien er et godt eksempel på hvordan forholdene kan legges bedre til rette. Barnevernet er et stebarn, ikke bare i kommunene som statsråden formidler, men også på statlig nivå. Vi opplever departementet som et forretningsministerium med få visjoner, planer og langsiktighet, som passivt og tilbakelent. Det tar lite initiativ til samordning og langsiktig planlegging og følger i liten grad opp innspill fra praksisfeltet. Et eksempel er at de ikke gjør noe med godkjenningspraksisen når det gjelder fosterhjem. Plasseringskommune og fosterhjemskommune kan unntaksvis avtale at plasseringskommunen kan godkjenne fosterhjem. Vi har inntrykk av at unntaksregelen er blitt meget vanlig. En saksbehandler i en kommune med mer enn 50 fosterhjem innenfor kommunegrensen informerte om at de på grunn av manglende ressurser alltid ba plasseringskommunen godkjenne, en praksis som fylkesmannen angivelig er kjent med. At departement og fylkesmenn ikke griper inn i forhold til en praksis som undergraver kvaliteten på godkjenning av fosterhjem er ille. Det er få ting som undergraver tilliten til barnevernet så mye som fosterhjem som sprekker. Og når det er resultat av systemfeil, manglende styring og kontroll er det ekstra graverende. Vi har enda ikke sett resultater av statsrådens/departementets reise til alle regionene i fjor hvor statsråden ble informert om barneverntjenestenes problemer og behov. Vi er informert om at alt barneverntjenestene formidlet ble notert ned og vi får håpe det ikke forblir i skuffen. 2 Koordinering og samordning mellom relevante instanser Det er fortsatt en stor utfordring å få til et bedre og tettere samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker og 9

10 barnevernet. Vi opplever at det fortsatt er vanskelig for barnevernsklienter å få hjelp i psykiatrien på tross av at barnevernets klienter, både barn og foreldre, har en økende grad av psykiatriske problemer. Og dette på tross av at BUP ene har blitt kraftig styrket. Nødvendig samordning mellom barnevernet, BUP og familiekontorene tar for lang tid. Etter vår mening kreves det sterkere styring fra departementene fulgt opp med nødvendige ressurser. 3 Ressurskrise Vårt generelle inntrykk av de kommunale barneverntjenestene er at de er i en konstant ressurskrise, både når det gjelder bemanning og budsjett. Barneverntjenestene driver mye symptombehandling på grunn av for sen intervensjon og for høy arbeidsbelastning. Mangelfulle ressurser skaper både et for dårlig klinisk barnevernsarbeid og for dårlig forebyggende arbeid. Det økonomiske ansvaret for barneverntjenesten ligger i den enkelte kommune. Det er en viktig grunn til at det blir store forskjeller på kvaliteten barneverntjenestene leverer. Det er for mange barneverntjenester som sliter med kronisk underbemanning, dårlig arbeidsmiljø og gjennomtrekk og som ikke har mulighet til tilstrekkelig fokus på brukere og kvalitet. Det er vanskelig å tenke seg hvordan ressurskrisen i det kommunale barnevernet skal løses og at mulighet for likeverdige tilbud til barnevernsbarn og familier uavhengig av bosted skal virkeliggjøres uten at staten finansierer det kommunale barnevernet. For politikere er det kommunale selvstyret en hellig ku. Men det er meget alvorlig når den svakeste gruppen i samfunnet, barnevernsbarna, blir ofret på det kommunale selvstyrets alter. Barnevernsbarn og deres familier trenger den sikkerheten og forutsigbarheten som en godt fungerende velferdsstat kan sikre på barnevernsområdet. På barnevernsområde vil velferdskommunene aldri kunne sikre den økonomiske tryggheten som den kommunale barneverntjenesten trenger. Utgifter til barnevernet vil alltid være et problem for en kommune. Barnevernsbudsjettet er et anslagsbudsjett. Vi vet ikke året i forveien hvordan behovet vil utvikle seg. I de fleste kommuner vil det over tid være vanskelig å få de ressurser som trengs for et godt fungerende barnevern. Derfor bør staten ta det økonomiske ansvaret for barnevernet, enten i form av øremerkede overføringer eller at staten tar fullt økonomisk ansvar. Den mangelfulle sikring av ressurser til det kommunale barnevernet slik systemet fungerer i dag er ikke verdig en moderne velferdsstat. Mens vi sitter og skriver får vi følgende mail inn fra en kollega i en annen kommune: Jeg skal på budsjettseminar med politikerne og de skjønner ikke at vi kan bruke så mye tid og penger selv om antall saker har økt med minst det dobbelte og vi kun har fått en ny stilling i samme periode Forholdet mellom økonomi og fag Et av de viktigste målene med reformen i 2004 var: å sikre en bedre faglig og økonomisk styring av barnevernet. Vi har siden 2004 opplevd et sterkt fokus på økonomi og budsjettdisiplin i alle ledd av det statlige barnevern og vi har mange erfaringer med at økonomiske argumenter har gått på tvers av faglige argumenter. Føringer og prinsipper kan vi forholde oss til, men ikke når vi opplever at de overkjører barnas og familienes behov. Føringene fra staten når det gjelder ansvarliggjøring av det kommunale hjelpeapparatet, press på planlegging av utskrivning fra fosterhjem og institusjoner i god tid før 18-årsdagen har vi i flere saker opplevd som i konflikt med barnas/ungdommenes behov. I en situasjon hvor fagteamet er under sterkt økonomisk press fra regionkontoret blir vi usikre på om det er fag eller økonomi som er styrende. Når fagteamene både skal gi faglige råd til kommunene og spare penger, holde seg innenfor budsjettet, har de en vanskelig dobbeltrolle. 5 Manglende kompetanse Det mangler opplæring for å kvalifisere ansatte i barneverntjenesten til det meget utfordrende, komplekse og vanskelige arbeidet de har. Kravet om høyskoleutdanning er bare et minimumskrav for ansettelse, tilsvarende ved ansettelse av sosionom i BUP. Men i BUP en er det obligatorisk ved ansettelse at ansatte følger et 3-årig klinisk opplæringsprogram. Medlemmer av statens fagteam har nå fått et 2-årig opplæringsprogram. Det er ingen ting som tilsier at saksbehandlere i barneverntjenesten har mindre behov for opplæring enn ansatte i BUP eller fagteam, heller tvert i mot. Vi opplever at sakene stadig blir tyngre, med mer sammensatt problematikk og større kompleksitet. Det stilles økende krav og forventninger fra brukere, samarbeidspartnere og ikke minst fra de ansatte selv som ønsker å kunne gjøre en bedre jobb. Det foreligger mange nye metoder og tiltak som stiller større faglige krav. BUP ens opplæringsprogram virker som en god måte for praktikere å tilegne seg ny kunnskap på. Høyskolers og universitets forsøk på å serve feltet med vekttallskurs på enkelttema kan dekke kunnskapsbehov på enkelte områder men er noe helt annet enn en obligatorisk klinisk flerårig opplæring som særlig bør ha fokus på metodekompetanse. Denne opplæringen bør være statens ansvar. Statens eneste styrking av den kommunale barneverntjenesten på årets budsjett er 12 millioner til opplæring av saksbehandlere i kommunen. Det er en kuriositet eller provokasjon hvis vi ser på barneverntjenestenes opplæringsbehov. Det er bekymring for høy turnover i barneverntjenestene og de negative konsekvensene det har for brukerne og fagmiljøet. Tilbud om opplæring vil både gi høyere kompetanse, bedre lønn og gjøre barneverntjenesten til mer attraktiv arbeidsplass. 6 Staten har store problemer med å levere tiltak med rett kvalitet til rett tid. Kommunene har tidsfrister. Det har ikke staten. Vi får ikke sjelden tiltak i 12. time før en fylkesnemdsbehandling. Og med liten mulighet for å sjekke kvaliteten på tiltakene. Når tiltak ikke er på plass må vi be om mellomplasseringer og utsatt iverksetting. Ønsker vi et annet privat tiltak enn det staten presenterer får vi beskjed om å måtte dekke det selv. Det er et tankekors for oss at vi som har ansvaret for barnet og kan få en rettssak i ettertid ikke kan bestemme mer over hvilke tiltak barna skal få. Fosterhjemssystemet har store problemer både med å rekruttere og levere fosterhjem som står i forhold til barnas behov. I det siste har både vi og andre kommuner opplevd påfallende mange fosterhjemssprekk også på små barn. Noen sprekker kunne vi kanskje ikke forhindret men mange er etter vårt inntrykk preget av systemsvikt, for dårlig faglig arbeid i alle ledd. 7 Kunnskaper og erfaringer fra praksis blir i for liten grad etterspurt og brukt Vi har mange eksempler på at praktikere i barneverntjenesten ikke har væt trukket med i både formelle og uformelle fora hvor utviklingen av barnevernet er tema. Et eksempel er forskningsfaglig råd som ble etablert med 8 medlemmer, en representant fra departementet, en fra Bufdir samt 6 forskere, ikke en eneste praktiker fra den kommunale barneverntjenesten eller fra fagteamene. Rådets mandat er Å gjennomgå forslag til prioriteringer av langsiktige forskningsprosjekter Vurdere søknader fra forskningsmiljøer Gi faglige råd

11 Gi råd i forskningsstrategiske vurderinger Gi råd i arbeidet med utvikling av et forskningsbasert utviklingsarbeid i etaten. At praktikere ikke trekkes inn med sin erfaring og kompetanse er sjokkerende. En erfaren praktiker har et særlig godt grunnlag for å si noe om behovet for og prioritering av forskning og FoU arbeid. 8 Tilsyn og kontroll I dag er det ingen godkjenning av statlige institusjoner, bare de private, jfr. godkjennings- og kvalitetsforskriften. Det er ingen ytre kontrollmyndighet som kontrollerer det statlige barnevernet og statens institusjoner. Dagens tilsyn gjennom Riksrevisjon, Fylkesmann og distriktsrevisjoner er stort sett et saksbehandlingstilsyn, spissformulert et telletilsyn, sjekke tilsynsfører, politiattest, antall besøk av saksbehandler og tilsynsfører i fosterhjemmet etc. Det mangler en kontroll av kvaliteten på det faglige arbeidet som gjøres i de kommunale barneverntjenestene, i statens barnevern, i statlige institusjoner og i fosterhjem. Det faglige tilsynet vi i dag har av enkeltsaker begrenser seg til de sakene som går til fylkesnemnda og klagesaker til Fylkesmannen. Et faglig tilsyn er blant annet nødvendig for å sjekke og legge grunnlaget for utviklingen av etiske og faglige standarder i barnevernsarbeidet. FRP og SV foreslo et statlig barneverntilsyn i inst. til Odelstinget nr. 64 ( ). Statens helsetilsyn er en god modell for utvikling av et slikt tilsyn. 9 Tvister/klager Det mangler et organ som kan løse tvister mellom stat og kommune, som kommuner og stat kan klage til. I dag er det ved uenighet i praksis staten som bestemmer. Denne oppgaven kan legges til Fylkesmannen. Fylkesmannen har allerede mye kompetanse på barnevernsområdet. Erfaringene fra et slikt organ kan bringes opp til departementet med de muligheter det gir for å foreslå tiltak som kan redusere uenighet og konflikt. 10 Behov for en ny Sandmannpakke Det har langt på vei vært stillstand i barnevernet de siste 15 årene i forhold til grunnleggende behov for endringer som har eksistert. På bakgrunn av dagens problemutvikling og de problemområdene vi her har kommentert, er det i dag et minst like stort behov for en nasjonal handlingsplan for barnevernet som det var på begynnelsen av 80 tallet. Konklusjon: Hovedkonklusjonen er at barnevernet må bli en integrert del av den norske velferdsstaten. Staten må ta totalansvaret for det norske barnevernet og politikerne må gjøre de endringer som er nødvendige for at barnevernsbarna, samfunnets svakeste gruppe, blir tatt på alvor og får det tilbudet de har krav på. Kvaliteten på norsk barnevern vil være nært knyttet til omfanget og kvaliteten på tilsyn og kontroll av både det kommunale, statlige og private barnevernet. Konsekvensene av manglende visjoner, planlegging og prioritering av det norske barnevernet vil være fortsatt unødvendige menneskelige lidelser og større økonomiske utgifter for samfunnet enn nødvendig. Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no Margaret Dirdal Margaret.Dirdal@ski.kommune.no BV FAST SPALTE advokat Knut Lindboe EMK OG FN S barnekonvensjon i det praktiske barnevern Barnevernloven, forskrifter og rundskriv setter kompliserte juridiske rammer som en saksbehandler i barnevernet man må holde seg innenfor når barnevernfaglig skjønn skal utøves. Saksbehandler må ikke bare være klar over hvilke kriterier som er avgjørende for tiltak etter de forskjellige paragrafer. Det er også en rekke saksbehandlingsregler; hvem er parter alt etter foreldreansvar og hva saken gjelder, hvem har rett til dokumentinnsyn, når skal barnet høres og hvordan, hvilke frister er det som gjelder i denne saken m.v. I tillegg til barnevernloven argumenterer advokater, fra tid til annen, med artikler i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK), dommer i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg eller FN s barnekonvensjon. Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen ble gjort til norsk rett ved menneskerettighetsloven av 21. mai I 2003 ble også FN s barnekonvensjon gjort til en del av norsk rett. Mitt hovedanliggende i dette innlegg, er at en saksbehandler i sitt daglige virke likevel trygt kan glemme EMK, avgjørelser i Strasbourg-domstolen og barnekonvensjonen. Det er tilstrekkelig i det daglige arbeid å holde seg til den norske barnevernloven fordi Høyesterett selv har gitt uttrykk for at norsk barnevernrett er i overensstemmelse med EMK. Dette har Høyesterett sagt i dommen i Rt s. 875 for så vidt gjelder omsorgsovertakelse og tilbakeføring, i Rt s. 425 om omfanget av samvær etter omsorgsovertakelse og i Rt s. 908 om samværsnekt. Som bakgrunn for saksfremlegg til fylkesnemnda, i nemndsmøte eller ved rettslig overprøvelse, er det unødvendig å vise til noe annet enn barnevernloven, eventuelt slik at kommunens advokat kan supplere med henvisninger til norsk høyesterettspraksis. Hvor advokater i fylkesnemnda bruker mye tid på å vise til EMK og de mange dommer i Strasbourg-domstolen, har jeg til gode å se at dette etterlater seg spor i nemndas vedtak, i hvert fall ikke spor av betydning for resultatet. Min erfaring er at det tvert imot kan bli oppfattet som at man har sluppet opp for gode argumenter hvis man trekker inn EMK. I forhandlinger i fylkesnemnda er det min erfaring, både når det gjelder saksbehandlere og advokater, at det gir størst utbytte og øker sjansene for ønsket resultat, om man konsentrerer seg om de faktiske forhold. Noe mer om rettsreglene enn lovtekst og sentrale høyesterettsdommer kan advokaten overlate til fylkes- 11

12 nemnda selv, til rådslagningen ledet av en nemndsleder som er erfaren spesialist på området. Å bruke forhandlingsmøtet til å prøve og lære nemndsleder noe nytt med hensyn til hva som er norsk barnevernjus, vil være å slå inn åpne dører. I Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon er det i første rekke artikkel 8, om respekt for familieliv, som er av betydning for barnevern. Det kan sies at EMK verner foreldres interesser mens FN s barnekonvensjon fremmer hensynet til barnet. Men konvensjonen er mer generell og mangler domspraksis i konkrete saker. Selv om en saksbehandler kan glemme EMK og barnekonvensjonen i det daglige, er de likevel stadig viktigere rettskilder i norsk barnevernrett. Men det vil i første rekke være i Høyesterett, ved lovgivning og i faglitteratur at EMK og barnekonvensjonen har størst selvstendig betydning. Denne artikkelen er et utdrag av min masteroppgave i sosialt arbeid med tittelen På terskelen til en selvstendig tilværelse (Skårstad, 2006). Den tar utgangspunkt i data som er samlet inn i OBVITprosjektet i Trondheim kommune. OBVIT- prosjektet er en følgestudie hvor alle ungdommer som er født i 1988 og som da de var 17 år hadde tiltak fra barne- og familietjenesten i Trondheim, ble fulgt fra de var 17 til de ble 19 år. (Bratterud m.fl, 2006). Det er snakk om både ungdom med hjelpe- og omsorgstiltak, og datagrunnlaget for masteroppgaven og denne artikkelen er intervju med 16 ungdommer på 17 år. I denne artikkelen er fokuset på ungdommenes sosiale nettverk, og hvilken betydning de selv mener det har når de nå står på terskelen til å avslutte barneverntiltak, og starte på en selvstendig tilværelse. Hvilke støttepersoner opplever ungdommene at de har, og på hvilken måte opplever de barnevernet som støttespillere? Som Ot.prp.61( ):14 påpeker, er mange tidligere barnevernsklienter i en utsatt situasjon når de når myndighetsalder. De mangler ofte det sosiale nettverk som annen ungdom har i egen familie og hjemmemiljø. Det sosiale nettverket er derfor noe som er viktig å ha fokus på i arbeidet med ungdom i denne fasen av livet. Inge Bø (1993) hevder at menneskers nettverksrelasjoner påvirker individene, og blir et grunnlag for den enkeltes vekst og sosiale tilpasning. Det er gjennom disse relasjonene vi møter vennskap og kjærlighet, ytes hjelp, opplever støtte, aksept og møter utfordringer. I følge Schiefloe kan man «uten videre slå fast at sosial tilknytning og sosial tilhørighet er av vesentlig betydning for menneskets tilværelse» (Schiefloe, 1985:15). Tilhørighet i et nettverk har ikke betydning bare på det emosjonelle plan; det har også betydning som ressurs på andre områder, for eksempel ved at man omsetter tjenester, kunnskap og erfaringer. Spesielt kunnskap og erfaringer 12 Knut Lindboe klindboe@kindemco.no Ungdom i barnevernet og sosiale nettverk er viktig ressurs for mange ungdommer i denne fasen; mye nytt skjer i livet deres, og de møter mange utfordringer i forhold til å skulle klare seg alene, når de avslutter barnevernstiltak og flytter for seg selv. Sosiale nettverk og den støtten som kanaliseres gjennom nettverket kan altså være en viktig ressurs, både med hensyn til psykologisk, sosial og materiell/ økonomisk tilpasning. Samtidig er det viktig å være klar over at sosiale nettverk ikke nødvendigvis trenger å være konstruktive; krav og konflikter innen nettverket kan være stressfaktorer som kan bidra til uheldig personlighetsvekst og utvikling av sykdom. Personlig nettverk som ressurs Ved å ta utgangspunkt i nettverkskart ungdommene tegnet opp under intervjuet, fikk jeg et innblikk i hvem ungdommene anså som viktige personer, hvem som var ressurser og støttespillere for dem i nettverket, og på hvilken måte disse personene fungerer som støttespillere. Denne metoden er en fin måte å få ungdommen til å reflektere over betydningen forskjellige mennesker i nettverket har, og over hvem som er viktige personer for dem. Det er det private nettverket som blir trukket frem som det viktigste for ungdommene, og spesielt familien. De fleste uttrykker at det er det private nettverket som utgjør ressursene og støtten for dem; de opplever å få den støtten de har behov for fra familie og venner. Det de betegner som støtte fra det private nettverket, er at personer stiller opp når de har behov for det, og gir hjelp og støtte hvis de trenger det. De er personer som bryr seg om dem, som kjenner og forstår dem, og som de kan prate med og finne på ting med. Flere av ungdommene tror at denne støtten er noe de fortsatt vil få etter at de har flyttet for seg selv, og de føler seg derfor trygge på at de vil greie seg fint i en selvstendig tilværelse. I følge Bø (1993) bidrar den forventede tilgjengeligheten av hjelp fra andre til at man føler seg stilt overfor mestringsmuligheter, og til at stressituasjoner blir mindre truende. De aller fleste ungdommene i denne undersøkelsen uttrykker optimisme i forhold til fremtiden og til at de skal mestre en selvstendig tilværelse. Det personlige nettverket ser ut til å være en viktig faktor i forhold til deres positive forventninger for fremtiden og egen mestring. For de som bor i fosterhjem spiller fosterforeldre en viktig rolle i den sammenheng. De fleste ungdommene ser på fosterforeldrene som viktige støttespillere både nå og i fremtiden; de ønsker å fortsette å bo i fosterhjemmet også etter at de har fylt 18 år, og ser det som naturlig. En ungdom uttaler om dette: Dette er hjemmet for meg og jeg skal fortsette å bo her. Men ikke alle ungdommene har noen de kan hente støtte fra i det personlige nettverket sitt; de har ingen eller kun sporadisk kontakt med familien. En ungdom som bor på institusjon sier: Jeg har ingen rundt meg. De unge som ikke har noen i det private nettverket som de får støtte fra, uttrykker en større usikkerhet i forhold til hva som venter dem i den nærmeste fremtiden. "Jeg skulle ønske at jeg hadde en helt sikker framtid, at det ikke på noe vis skjer noe galt med meg før jeg egentlig skal dø. Jeg håper at jeg ikke blir at ting går galt, at jeg får et normalt liv. Jeg vet jo ikke hvordan det er for dem som har hatt en helt normal oppvekst og oppdragelse. Jeg vet jo ikke hvordan de har det inni seg i dag. Jeg skulle ha ønsket at jeg også hadde det De har også et klart ønske om å få oppfølging fra personer i barnevernet etter at de har fylt 18 år. Barnevernet som støttespiller Relasjoner til offentlige personer, som for eksempel en ungdoms relasjon til sin saksbehandler, oppleves for mange av ungdommene som en viktig støtte. «Mange mennesker i dagens samfunn har erfaringer for at nettopp slike nettverkskontakter kan utgjøre

13 et viktig vekst- og påvirkningspotensiale, blant annet på grunn av den støtte og informasjonskilde de kan være» (Bø, 1993:79). De ungdommene som opplever at barnevernet er en viktig støttespiller for dem har til felles at de har opplevd forutsigbarhet i forhold til det tiltaket de har, og de har forståelse for hvorfor de har tiltaket. Det er noe som gir mening for dem, og de er enige i at de trenger denne hjelpen. En ungdom sier at: Jeg har alltid hatt god kontakt og en god dialog. For meg er barnevernet noe som er til hjelp, noen som hjelper meg i vanskelige situasjoner. Selv om ikke alle var enige i tiltaket i utgangspunktet, har de innsett etter hvert at det var riktig. For de som ikke opplever barnevernet som en støttespiller, er bildet et annet. Noen av ungdommene uttrykker at de ikke vet hvorfor de har tiltaket, noen visste ikke engang at de skulle plasseres i institusjon og fosterhjem før de ble hentet, og de fleste er uenige i at de trenger tiltaket de har, eller at de i det hele tatt trenger hjelp. Disse ungdommene forteller om uforutsigbarhet både i forhold til hvordan tiltak, spesielt flyttinger ble iverksatt og i forhold til videre tiltak. Da jeg ble flyttet hit (til institusjonen) ble jeg bare pakket inn i bilen, hun (fostermor) sa ikke fra eller noen ting. Hun ville ikke ha meg lenger. Det at de ikke ble informert, spurt og hørt før ting skjedde, er uttalelser som går igjen. Det har ikke vært mye hjelp da, de har bare plassert meg, har ikke opplevelse av å fått deltatt og blitt spurt, det er andre som har bestemt for meg. De aller fleste vet heller ingenting om hva som skal skje videre i den nærmeste fremtiden. Hvor skal de bo, hvilken oppfølging vil de få fra barnevernet, hvilken kontakt skal de ha med personer fra hjelpeapparatet som er viktige for dem nå? For ungdommene i denne undersøkelsen er det å ikke vite hva som skal skje fremover, spesielt med tanke på hvilken kontakt de skal ha med personer som er viktige for dem, noe som skaper stor usikkerhet. En ungdom som bor i fosterhjem uttaler dette: Jeg vet det skal bestemmes om jeg skal fortsette å bo her, men jeg har ikke hørt noe. Jeg vil ha det slik som jeg har det. Føler at jeg hører til her. Tillit og relasjon til barnevernet er en annen viktig faktor som avgjør om barnevernet oppleves som en støttespiller for ungdommen eller ikke. De aller fleste ungdommene trekker frem de samme faktorene som avgjørende for om de betegner relasjonen til ansatte i barnevernet som en relasjon basert på tillit eller ikke. Det de er opptatt av i relasjonene er at de opplever at personer er engasjert i dem og følger dem opp. De forteller om kontinuitet i forhold til saksbehandler, de opplever å ha fått medvirke, og de opplever tiltak som forutsigbare og forståelige. Ungdommene som uttrykker at de ikke har tillit og en god relasjon til ansatte i barnevernet, forteller om negative erfaringer i forhold til de samme faktorene. Ungdommenes relasjoner til ansatte i barnevernet har betydning for om de ønsker oppfølging etter fylte 18 år. De aller fleste ungdommene som opplever barnevernet som en støttespiller, uttykker at de ønsker videre oppfølging. Flere uttrykker at de ikke er helt sikre på hva de vil ha hjelp til, men at det er relasjonen som er viktig å opprettholde; enten til saksbehandler eller ansatte på institusjon som de har tillit til. Ungdommene som ikke opplever barnevernet som en støttespiller, ønsker enten ikke oppfølging i det hele tatt, eller de ønsker kun økonomisk støtte. Det er også en annen faktor som avgjør om de unge ønsker oppfølging: De som har ressurser i det private nettverket som de mener vil være en viktig støtte også i tiden etter at de har fylt 18, uttrykker at de ikke har behov for oppfølging fra barnevernet. Barnevernet spiller en mye mer perifer rolle i disse ungdommenes liv. Ungdommene ønsker at det skal være slik, fordi de opplever å få den støtten de trenger andre steder. De ungdommene det virkelig er grunn til bekymring for når de en dag skal klare seg selv, er de som opplever at de verken har støttespillere i den private eller offentlige delen av nettverket sitt. Når de fyller 18 år, vil mange av dem sannsynligvis ikke ta imot et eventuelt tilbud om oppfølging fra barnevernet, fordi de ikke opplever barnevernet som en støttespiller som kan gi dem noe. Noen av disse ungdommene vil da i stor grad bli stående alene uten støtte fra verken familie eller barnevernet. I disse tilfellene er det viktig at døren inn til barneverntjenesten og videre tiltak står på gløtt for dem en stund, slik at de har mulighet til å komme tilbake og be om støtte dersom de finner ut at dette blir for tøft å takle alene. Denne såkalte angrefristen er noe barne- og likestillingsdepartementet oppmuntrer til at barneverntjenestene skal åpne for (Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, 1998). Styrking av privat nettverk et viktig fokus Uansett hvilken støtte de får fra det offentlige etter at de har fylt 18 år, er det private nettverket noe av det viktigste å ha fokus på i arbeid med ungdom som snart skal avslutte barneverntiltak. Hos noen av ungdommene i denne undersøkelsen dominerte offentlige personer som ansatte på institusjon og saksbehandlere på nettverkskartene, og disse ungdommene uttrykte stor uro for fremtiden og hvordan livet deres ville bli når barneverntiltakene ble avsluttet. De visste at de personene som var viktigst for dem på intervjutidspunktet etter hvert ville forsvinne ut av livene deres. Disse personene var for noen av ungdommene den eneste støtten de hadde. Å styrke den unges private nettverk, både ved å etablere nye og gjenopprette tidligere relasjoner er noe av det viktigste å hjelpe ungdommen med i denne fasen av livet. Ansatte i barnevernet kan ikke representere noen kontinuitet i ungdommenes liv; ansatte slutter, og selv om ungdommene får oppfølging etter at de har fylt 18 år, er det langt fra sikkert at det er de menneskene som er viktigst for ungdommen som har mulighet til å følge dem opp. Relasjoner som er uavhengige av vedtak og det offentlige hjelpeapparatet er derfor viktige for å gi ungdommene den trygghet som kreves for å kunne stå på egne ben. Kilder Bratterud, Åse, Ragna Binde, Kristin Horneman, Inger Sofie D Husby, Oddmar Iversen, Lene Munkeby og Anita Skårstad, 2006: Ungdom med barneverntiltak på vei mot voksenlivet. Delrapport 1, OBVIT-prosjektet. Arbeidsrapport nr 18/2006. Barnevernets Utviklinssenter i Midt- Norge. Bø, Inge, 1993: Folks sosiale landskaper: en innføring i sosiale nettverk. TANO, Oslo. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, 1998: Innst. O.nr.69( ): Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. (Heving av aldersgrensen fra 20 til 23 år for å opprettholde frivillige tiltak etter barnevernloven.) Schiefloe, Per Morten, 1985: Sosiale nettverk. En introduksjon. Senter for Samfunnsforskning, Trondheim. Skårstad, Anita, 2006: På terskelen til en selvstendig tilværelse. En kvalitativ undersøkelse om ungdom med tiltak fra barnevernet. Masteroppgave i sosialt arbeid, NTNU, Trondheim. Anita Skårstad anitaska@hotmail.com 13

14 BV SISTE SIDE Psykolog i barneverntjenesten I mai 2007 fi kk Barneverntjenesten i Ski sin første psykolog. Rannveig Woll Lothe startet i full stilling i barnevernet den 2. mai. Hun ble ferdig utdannet psykolog ved Göteborgs Universitet våren 2004 og har vært ansatt ved BUP Porsgrunn fra høsten 2004 til mai Hva oppfatter du vil være forskjellene mellom oppgavene til en psykolog i BUP og en psykolog i barnevernet? Etter en måned i barnevernet er det fortsatt mange uklarheter i forhold til hvilke oppgaver min rolle i barnevernet skal bestå av. Som psykolog i BUP besto mine oppgaver først og fremst av diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. Ettersom BUP er en spesialisthelsetjeneste skal førstelinjen ha utført noe utredning eller tiltak før det henvises videre. Som psykolog i barnevernet får jeg muligheten til å komme inn mye tidligere, og jeg får mulighet til å jobbe forebyggende i større grad enn jeg kunne da jeg jobbet i BUP. Det å jobbe på flere nivåer er felles for begge arbeidsstedene, men i barnevernet jobber jeg også indirekte med klienter via saksbehandlerne. Som psykolog i barnevernet opplever jeg et større spillerom der jeg får mulighet til å bruke mesteparten av faget mitt, samtidig som jeg får mindre muligheter til å jobbe klinisk. Jeg tenker også at jeg i min nye stilling vil ha større muligheter til å fokusere på samarbeid med andre instanser ikke bare i spesifikke saker men også på et mer generelt plan. Hvilke oppgaver har du i dag, og hvilke kan du tenke deg? Jeg er fortsatt i orienteringsfasen i min nye jobb. Ettersom det er en nyopprettet stilling, der det ikke foreligger ferdige arbeidsbeskrivelser, består den første tiden til stor del av å orientere meg og lære om systemer i kommunen, barnevern osv. I løpet av den første tiden her har jeg blitt involvert i et titall saker, der jeg i drøftinger med saksbehandlerne forsøker å ha fokus på og ivareta det psykologiske perspektivet. Jeg har også hatt noen veiledninger med foreldre og fosterforeldre, og jeg deltar i ulike samarbeidsfora med andre instanser i kommunen samt med BUP. Jeg oppfatter at det er få begrensninger mht hva min rolle skal innebære jeg skal ikke fungere som saksbehandler, heller ikke jobbe bare direkte med klienter, men ellers opplever jeg at jeg har stort spillerom og får mulighet til å være med å utforme stillingen utifra egne og mine kollegaers ønsker og behov. Jeg syns det er veldig spennende å selv jobbe direkte med klienter, men ser det som en viktig oppgave videre å hjelpe saksbehandlerne til å ha med seg en større forståelse for og kunnskap om psykologiske prosesser i sine møter med klientene. Derfor tenker jeg at det å delta sammen med saksbehandlere og å fungere som drøftingspartner i saker blir en viktig del av arbeidet mitt ved barneverntjenesten. En annen viktig del av arbeidet blir å ha en brobyggerfunksjon mot andre instanser - både i kommunen og mot BUP. På sikt håper jeg også å kunne få gjennomført en kartlegging i forhold til omfanget av psykiske lidelser hos våre klienter, foreldre og barn. Hvilke utfordringer støter man på som psykolog i barnevernet? Ettersom min tid i barnevernet bare så vidt har begynt ser jeg nok ikke enda så mye av de utfordringer som fins. Dersom jeg skal si noe ut i fra mine erfaringer hittil vil det å beholde fokus på å bistå saksbehandlerne med psykologfaglig kunnskap i stedet for å dykke direkte inn i enkeltsaker kunne være en utfordring. Jeg tenker at ved å jobbe hovedsakelig via saksbehandlerne vil min bistand i større grad kunne gagne barneverntjenesten, ettersom saksbehandlerne vil kunne tilegne seg en større psykologisk forståelse som de videre vil ta med seg i møtet med flere klienter enn jeg vil kunne nå ved direkte klinisk arbeid. En annen utfordring som psykolog i barnevernet vil kunne være å klare å forbli nettopp det psykolog. Som eneste med denne profesjonen her, kan det være vanskelig å ikke la seg farge i for stor grad av de andre yrkesgruppene. Ettersom stillingen ser ut til å gi mulighet til å inkludere mange ulike og spennende oppgaver kan det også bli en utfordring å ikke gape over for mye. Hva opplever du som mest spennende til nå? Det var et vanskelig spørsmål! Jeg syns alt virker spennende fremfor alt syns jeg det er veldig spennende at stillingen er så variert imellom et stort spekter av ulike oppgaver, slik at jeg får bruke mange deler av min faglige kompetanse. Det å få mulighet til å være med å utforme stillingen er en spennende utfordring som jeg setter veldig pris på. Det fins mange arenaer å jobbe på som psykolog i barnevernet, og det skal bli veldig interessant å se hvilke arenaer som etter hvert utpeker seg til å bli de viktigste for mitt arbeid. Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no Ole Christian Aartun, Kine Beate Olsen (korrespondent i Trøndelag), Margaret Dirdal, Anders Brandt, Svanhild Widén, Molly Solsvik, Eva Jorunn Hauger, Elisabeth Grøtteland, Wenche Nilsen. 14