Bestemthet i norsk mellomspråk

Transkript

1 Bestemthet i norsk mellomspråk Bruken av kategorien bestemthet i norsk mellomspråk blant voksne innlærere med serbisk som morsmål Marija Premovic Norsk som andrespråk Institutt for lingvistiske og nordiske studier UNIVERSITETET I OSLO 2018 I

2 Bestemthet i norsk: Bruken av kategorien bestemthet i norsk mellomspråk blant voksne innlærere med serbisk som morsmål II

3 Forfatter Marija Premovic År 2018 Tittel Bestemthet i norsk mellomspråk: Bruken av kategorien bestemthet i norsk mellomspråk blant voksne innlærere med serbisk som morsmål Forfatter Marija Premovic Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo III

4 Sammendrag I denne oppgaven undersøker jeg hvordan innlærere med serbisk som morsmål realiserer kategorien bestemthet i norsk mellomspråk og hvilke type avvik som eventuelt oppstår. Jeg stiller følgende spørsmål: Hvordan realiserer innlærere med serbisk som morsmål den grammatiske kategorien bestemthet i substantivfraser på norsk, i skriftlige eksemenstekster, og hvilke type avvik oppstår eventuelt fra normen? Tidligere forskning viser at tilegnelse av bestemthet er spesielt vanskelig for innlærere av et morsmål som ikke har markering for denne kategorien (Nordanger, 2017, s. 7; Milovic, 2014, s. 115; Poljakovic, 2013, s. 75). Med tanken på at serbisk ikke har markering for bestemthet, kan vi anta at tilegnelsen av kategorien er en utfordring for serbiske innlærere, og at dette i noen grad gjenspeiles i avvikene gjort i innlærertekstene som er brukt i min undersøkelse. For å besvare forskningsspørsmålet mitt brukte jeg 8 innlærertekster hentet fra ASKkorpuset. Jeg brukte mellomspråksanalysen og næranalyserte bruken av kategorien bestemthet i alle tekster for å se nærmere på korrekt bruk og avvik som oppstår. Målspråksnormene til det norske språket slik de framkommer i Norsk referanse-grammatikk (Faarlund et al., 1997), ble brukt for å avgjøre og forklare mestring og avvik av kategorien bestemthet i innlærertekstene. Informantene viste mestring av den grammatiske kategorien bestemthet. Av 351 substantivfraser er det 232 eksempler på riktig bruk og riktig form. Likevel finnes det en god del avvik i språkproduksjonen til de serbiske innlærerne. Avvikene er ujevnt fordelt og av forskjellige typer. IV

5 Forord Jeg vil først og fremst takke min veileder Ingebjørg Tonne for faglig støtte, konstruktive og grundige kommentarer, oppmuntring og veiledning gjennom hele skriveprosessen. Takk for at du har vært fleksibel og tilgjengelig når jeg trengte deg. Takk til Anne Golden som har gitt meg tilgang til innlærertekstene som er brukt i denne undersøkelsen, og hjulpet meg med å finne dem. Til slutt vil jeg takke min familie for all moralsk støtte, tålmodighet og motivasjon. Sandvika, desember 2018 Marija Premovic V

6 VI

7 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Bakgrunn og motivasjon for oppgaven Tema Problemstilling Oppgavens oppbygning Teoretisk bakgrunn Begrepsavklaringer Andrespråksforskning og andrespråksskriving: plassering av arbeidet Tidligere forskning på tilegnelsen av den grammatiske kategorien bestemthet Mellomspråk og mellomspråksanalyse Bruksbasert, kognitiv tilnærming Bestemthet Bestemthet i norsk Den semantiske siden, brukssiden ved bestemthet Definitte substantivfraser unik referanse Indefinitte substantivfraser: ikkeunik referanse Formelle trekk ved bestemthet Morfologi bestemthetssuffikser Dobbel bestemthet og enkel bestemthet Samsvarsbøying for adjektiv Oppsummering av bestemthet i norsk Bestemthet i serbisk Data, metode og beskrivelse av analyse Data Metode Fremgangsmåten for analysen To typer ortografiske avvik Presentasjon og analyse av funnene Informant A.. 27 VII

8 5.2 Informant B Informant C Informant D Informant E Informant F Informant G Informant H.37 6 Analysens hovedfunn og drøfting Oppsummering og drøfting av analysen Gjennomgående avvik og drøfting i lys av teori Avvik i bruken, underproduksjon av definitthet Riktig bruk, avvik i formen Oppsummering av analysens hovedfunn Drøfting av funn Mellomspråksanalytiske betraktninger Drøfting av funnene i lys av bruksbaserte, kognitive tilnærminger: Formmening relasjon og hva som regnes som vanskelig å lære 47 8 Konklusjon Litteratur liste Vedlegg / Appendiks Vedlegg av innlærertekstene. 55 Informant A Informant B Informant C 56 Informant D...56 Informant E...57 Informant F 57 Informant G...58 Informant H...59 Vedlegg av tabeller. 60 Informant A VIII

9 Informant B.61 Informant C. 62 Informant D Informant E Informant F. 65 Informant G.67 Informant H Word did not find any entries for your table of contents. IX

10 1 Innledning 1.1 Bakgrunn og motivasjon for oppgaven Interessen for forskningen på andrespråket vokste parallelt med innvandringen fra tallet. For å kunne tilrettelegge god språkopplæring trenger vi kunnskaper om tilegnelse av andrespråket, fordi det å lære andrespråk kan være en stor utfordring for mange. Mennesker flytter over landegrensen av svært ulike grunner, og velger å bosette seg fast i et land som ikke er landet man er født i. Å beherske språket i det landet man bosetter seg i, er en av viktigste nødvendigheter for god integrering i samfunnet. Innvandrere med serbisk/bosnisk/kroatisk morsmål utgjør en anselig gruppe i Norge. Ifølge integrerings- og mangfoldsdirektoratet var det til sammen innvandrere med landbakgrunn fra Serbia, Bosnia og Kroatia i 2017 (2017). Med stadig økende befolkning fra denne gruppen, er det av betydning å få innsikt i hvordan innlærere som har serbisk/bosnisk/kroatisk som morsmål tilegner seg norsk som andrespråk i voksen alder. En regner disse språkene lingvistisk sett så like at jeg velger å behandle dem under ett i oppgaven, i det følgende omtalt som serbisk. Oppgaven undersøker tilegnelsen av den grammatiske kategorien bestemthet i norsk, som først og fremst uttrykkes i substantivfraser, gjennom markering av bøyningsendelser og ubestemte artikler. Substantiver er særlig frekvente sammenlignet med andre ordklasser. Derfor er det av betydning å undersøke innlæringen av substantivfraser i det norske språket, med tanken på den grammatiske kategorien bestemthet. Dette er en av motivasjonene for oppgaven. Det serbiske språket bar ingen markering av bestemt form knyttet til substantivet. Dermed vil det være interessant, i en didaktisk sammenheng, å undersøke hvordan denne innlærergruppen tilegner seg bestemthet i norsk. Dette kan være interessant i videre forskning av andrespråksskriving og for andrespråkslærere, å finne ut hvordan de mestrer og ikke mestrer bruken av kategorien. Er det noe andrespråkslærere kan gjøre i undervisningen slik at det blir lettere å tilegne seg bestemthetskategorien? Motivert av det ovenstående ønsker jeg i denne oppgaven å undersøke hvordan kategorien bestemthet uttrykkes av serbisktalende innlærere av norsk. Det finnes få studier av nettopp 1

11 dette (men se Poljakovic, 2013), og arbeidet i oppgaven kan bidra til å utvikle kunnskapen om hvordan innlærere med serbisk morsmål tilegner seg kategorien bestemthet. 1.2 Tema Denne oppgaven er skrevet innenfor fagområdet norsk som andrespråk, nærmere bestemt en undersøkelse av innlærerspråk belyst gjennom andrespråksskriving. Temaet for oppgaven er bestemthet, og jeg vil undersøke denne grammatiske kategorien i substantivfraser i serbiske informanters mellomspråk. Spørsmålet jeg stiller i denne oppgaven er: Hvordan realiserer voksne innlærere med serbisk morsmål bestemthet i norsk og hvilke type avvik oppstår?. For en med serbisk morsmål som skal lære norsk kan man se for seg følgende sekvens når det gjelder bestemthet i norsk: Først vil det være forventninger til innlæreren om å vite hvilke kontekster i språket som krever bestemt form og hvilke kontekster som krever ubestemt form. Deretter må innlæreren velge riktig form av bestemthet, og dette krever videre at innlæreren blant annet vet om ordet skal stå i entall eller flertall, og hvilket kjønn ordet har. Golden, Mac Donald, Michalsen og Ryen (1990) skriver at for å forklare bruken må vi ta med innholdskategorier som f.eks. kjenthet/ikke kjenthet, generisk/ikke-generisk bruk, begrenset/ubegrensetmengde, som alle er flytende kategorier. (s.24). I oppgaven min vil jeg undersøke både om innlærere vet hvilke kontekster som krever ubestemt form og hvilke kontekster som krever bestemt form, og jeg vil undersøke hvordan de behersker formverket, og hvilke type avvik som oppstår. 1.3 Problemstilling I denne oppgaven undersøker jeg hvordan innlærere med serbisk som morsmål realiserer bruken av, og formen for bestemthet i norsk mellomspråk. Jeg undersøker om de forsøker å bruke bestemthet i kontekster som krever bestemthet, og om de forsøker å bruke ubestemthet i kontekster som krever ubestemthet. Etter at jeg har avklart om innlæreren har valgt riktig bruk av bestemthet/ubestemthet ut fra konteksten, ser jeg på hvordan innlærere uttrykker bestemthet/ubestemthet ved å se på formen på ordet. Jeg undersøker hvor ofte innlæreren uttrykker (u)bestemthet gjennom å bruke riktig form, og hvilke avvik som eventuelt oppstår. For å undersøke hvordan bestemthet uttrykkes og hvilke avvik som oppstår, ser jeg på substantivfraser i tekster skrevet av innlærere. Jeg prøver å finne mønster for fordelingen av avvikene. Når jeg evaluerer om bruken av bestemthet er riktig eller avvikende i 2

12 substantivfraser, tar jeg utgangspunkt i den norske grammatikken, slik den er beskrevet i Norsk referansegrammatikk (Faarlund, Lie &Vannebo, 1997) og Norsk som fremmedspråk (Golden, Mac Donald & Ryen, 2014). Med dette som utgangspunkt blir problemstillingen min følgende: Hvordan realiserer innlærere med serbisk som morsmål den grammatiske kategorien bestemthet i substantivfraser på norsk, i skriftlige eksamenstekster, og hvilke type avvik oppstår eventuelt fra normen? Jeg håper at jeg med denne oppgaven kan belyse utfordringer som innlærere med serbisk som morsmål står over når de skal tilegne seg bestemthetskategori i det norske språket, og at belysing av dette spørsmålet vil føre til økt forståelse for disse utfordringene og for utfordringer andrespråkslærere står overfor i opplæringen. 1.4 Oppgavens oppbygning I innledningen har jeg klargjort bakgrunn for oppgaven, temaet for oppgaven og problemstillingen. Videre i oppgaven har jeg en teoridel, kapittel 2, hvor jeg gjør rede for noen viktige begreper og presentere tidligere forskning som er relevant for oppgaven. I kapittel 3 belyser jeg bestemthet i norsk og serbisk, med utgangspunkt i grammatikken for språkene. I kapittel 4 gjør jeg rede for data, metode og analyse for oppgaven. I kapittel 5 presenterer jeg resultatene fra analysen, før jeg i kapittel 6 og 7 diskuterer problemstillingen i lys av funnene og i lys av teori. Avslutningsvis inneholder kapittel 8 oppsummering for oppgaven og peker på mulige veier videre. 3

13 2 Teoretisk bakgrunn Forskning på andrespråket er en relativt ung disiplin, som først vokste fram på 1970-tallet. I denne delen plasserer jeg oppgaven min i en teoretisk ramme, hvor studiene mine tar utgangspunkt i studier på språknivå, og en ren mellomspråkanalyse (beskrevet i Golden & Hvistendahl, 2013). Videre presenterer jeg tidligere forskning på den grammatiske kategorien bestemthet. Noen av disse studiene er studier på hvordan innlærere med russisk morsmål bruker bestemthet i norsk mellomspråk, og en studie er om hvordan innlærere med serbisk som morsmål bruker kategorien i engelsk mellomspråk og norsk mellomspråk. Jeg starter med noen begrepsavklaringer for betegnelser som vil bli brukt videre i framstillingen. 2.1 Begrepsavklaringer Andrespråk er det språket som innlæreren har lært i et miljø der det er brukt som dagligspråk, og det er språket som innlæreren har behov å bruke utenfor klasserommet, i motsetning til fremmedspråk, som innlæreren bruker og lærer i klasserommet (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 16). Det andrespråket som innlæreren er i ferd med å lære seg kalles også for målspråket. I studiene mine lærer serbiske innlærere norsk som andrespråk, og ikke fremmedspråk. Det er flere forskere som undersøker hva forskjellen er når et språk tilegnes som fremmedspråk og andrespråk. I oppgaven min vil jeg presentere en studie som har undersøkt innlærere som tilegner seg engelsk som fremmedspråk, og en studie som undersøker innlærere som tilegner seg norsk som fremmedspråk og andrespråk. Innlærer er betegnelse på en person som lærer et målspråk. Dette er en term som har blitt vanlig å bruke etter den engelske betegnelsen learner. I oppgaven bruker jeg begrepet innlærer om informanter som har serbisk som morsmål og som lærer seg norsk som andrespråk. Faarlund, Lie og Vannebo(1997) lager skille mellom begrepene definitt, indefinitt, bestemt form og ubestemt form. Begrepene definitt og indefinitt, uttrykker innhold i en substantivfrase, om referansen er kjent eller ukjent, mens bestemt og ubestemt form er formen på substantivfrasen og sier noe om hvordan definitt og indefinitt innhold er uttrykt (Faarlund, et al., 1997, s. 282). Det er nødvendig å lage skille mellom disse begrepene, og ikke bruke dem om hverandre, siden det ikke alltid er et samsvar mellom definitt innhold og 4

14 bestemt form, og indefinitt innhold og ubestemt form. En substantivfrase kan for eksempel ha definitt innhold, selv om substantivet har ubestemt form, for eksempel min bok. I oppgaven min vil jeg bruke begrepene defintt, indefinitt, ubestemt og bestemt form slik jeg ha forklart dem her. Serbokroatisk eller serbisk, bosnisk og kroatisk? Språkpolitikken i gamle Jugoslavia ønsket at skriftspråket i Serbia, Bosnia-Hercegovina, og Kroatia skulle være mest mulig likt, og kalte språket i disse landene for serbokroatisk (Mønnesland, 2002, s.24). Disse språksystemene er annerledes ved at de har noe forskjeller i ordforrådet, og noen lydlige forskjeller. Etter kommunismens fall, begynte disse landene og normere skriftspråket på egen hånd, og betegnelsen serbokroatisk ble ikke lengre brukt offisielt (Mønnesland, 2002, s. 25). Nå ble serbisk, bosnisk, og kroatisk regnet for egne språk. ASK-korpuset bruker serbokroatisk, og lager ikke skille mellom disse språkene. I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i den serbiske grammatikken, slik den er beskrevet av Stanojcic og Popovic (1992) og av Mønnesland (2002), selv om det etter en språktypologisk inndeling ikke er noe særskilt grunn for skille mellom disse språkene. I oppgaven min omtaler jeg derfor informantene som serbisktalende. 2.2 Andrespråksforskning og andrespråksskriving: plassering av arbeidet Golden, Kulbrandstad og Tenfjord (2007) tar for seg andrespråksforskning i Norge fra 1980 til 2005, og deler andrespråksforskningen fra denne perioden inn i tre utviklingslinjer: innlærerlinjen, språk- og kulturkontaktlinjen, og den didaktiske linjen (omtalt i Tonne & Palm, 2015, s.312). Med den første, innlærerlinjen, mener de forskningen som undersøker språklige trekk ved innlærerspråket. Den andre, språk- og kulturkontaktlinjen, er forskningen som undersøker møtet mellom ulike språk og kulturer. Den tredje, didaktiske linjen, er et bredt forskningsfelt, som blant annet undersøker mål og innhold i faget, beskriver praksisen man finner for faget i læringssammenheng, og skisserer hvilke betingelser og begrunnelser man har for disse praksisene (Tonne & Palm, 2015, s. 312). Kulbrandstad (2012) utgreier videre at denne typen tredeling er en forenkling, siden det i virkeligheten ikke er et klart skille mellom linjene, men at den allikevel gir et overblikk over hva andrespråksforskningen var opptatt av (s. 60). Halvparten av all registrert arbeid i andrespråksforskning dreier seg om undersøkelse av mellomspråket som et eget system, samtidig har norsk forskning vært opptatt av å undersøke morsmålets påvirkning på innlærerspråket (Kulbrandstad, 2012, s. 60). 5

15 Undersøkelsen min faller under det som her omtales som innlærerspråklinjen, og da innenfor kategorien som utforsker mellomspråk. Golden og Hvistendahl (2013) tar utgangspunkt i studiene av skriving på andrespråk som finnes i Norden, og inndeler forskningen på andrespråksskriving i fire kategorier: studier på språknivå, studier på tekstnivå, studier av skriveopplæring og studier av skriving som sosial praksis (s.70). Formålet med kategoriseringen er å gi bedre muligheter for å sammenligne resultatene som vi har om andrespråksskriving, slik at det blir lettere å vite hva vi vet om skrivingen og hva det trenges mer forskning på. I den første kategorien, studier på språknivå, er formålet først og fremst å analysere typiske innlærertrekk i språket og utviklingen av mellomspråket, slike studier blir kalt for mellomspråksanalyser og analyser av innlærerspråk, og er fortsatt aktuelle (Golden & Hvistendahl, 2013, s. 76). I denne inndelingen av skriveforskning på andrespråk plasserer undersøkelsen min seg i kategorien studier på språknivå, og mellomspråksanalysen brukes i undersøkelsen av innlærertekstene. 2.3 Tidligere forskning på tilegnelsen av den grammatiske kategorien bestemthet Mange forskere har undersøkt tilegnelsen av den grammatiske kategorien bestemthet, de fleste studiene som finnes er om tilegnelsen av ubestemt og bestemt artikkel i engelsk som andrespråk, med innlærere som ikke har denne kategorien i sitt morsmål (Thomas 1989; Huong 2005; Kharma 1981; Yamada & Matsuura 1982; Trenkic 2007,2008; Trenkic & Pongpairoj 2013). Tidligere forskning om markering av bestemthet i engelsk som andrespråk, har vist at dette er noe som er utfordrende for innlærere med et førstespråk som mangler denne grammatiske kategorien (omtalt i Nordanger, 2017, s. 8). Når det kommer til studien av hvordan andrespråksinnlærere tilegner seg kategorien bestemthet i norsk, er det noen færre studier, men vi kan se at dette også er av interesse med hensyn til norsk som andrespråk, ved å se på alle studiene som er publisert og som har bestemthet som hovedtema (Nordanger 2017; Soboleva 2016; Poljakovic 2013; Paulsen 2009). Nordanger (2017) sin doktoravhandling handler om markering av grammatisk bestemthet i norsk blant russisk- og engelskspråklige innlærere av norsk. Dataene hennes er skriftlige tekster som går ut på å gjenfortelle The Pear Film (Chafe 1980a, omtalt i Nordanger, 2017, s. 1). Studien følger utviklingen av 7 russiskspråklige og 4 engelskspråklige innlærer, og har 6

16 innsamling av data tre ganger i løpet av et år. Forskjellen mellom det engelske og det russiske språket, er at russisk mangler markering av den grammatiske kategorien bestemthet, mens engelsk markerer kategorien ved å bruke artikler a og the. Nordanger (2017) sammenligner i sin studie dataene fra de russiske og de engelske innlærerne med hverandre (s. 14). Av tidligere studier kunne man forvente at russiskspråklige innlærere ville ha større problemer med markeringen av bestemthet, enn engelskspråklige innlærere, siden det russiske språket mangler kategorien bestemthet. Likevel viste studiene ved første datainnsamling at engelskspråklige innlærere utelater bestemt form i større grad enn russiskspråklige, og at russiskspråklige oftere utelater den ubestemte markeringen (Nordanger, 2017, s. 366). Videre i utviklingen viste datainnsamlingene at de russiske innlærere hadde forbedret markeringen av ubestemt form, men fortsatte å utelatte markering av bestemt form. De engelskspråklige innlærerne viste at de i stor grad var på vei til å ha tilegnet seg den bestemte formen ved siste datainnsamling (Nordanger, 2017, s. 366). Soboleva (2016) undersøkte hvordan voksne innlærere med russisk som førstespråk tilegner seg bestemthet i norsk, og hva slags avvik de har i hvilke kontekster (s. 3). Hun ønsket blant annet å undersøke om det forekommer noe transfer fra morsmålet til målspråket, hva som er mest utfordrende ved bestemthet for russiske innlærere, og i hvor stor grad innlærerne viser avvik knyttet til bestemthet (Soboleva, 2016, s. 3). Soboleva (2016) konkluderer med at alle informantene hadde både underproduksjon og overproduksjon av bestemthet (s.80). Med underproduksjon mens at informantene mangler markering av bestemthet der konteksten krever bestemthet. Avvikene i underproduksjonen var knyttet til bruken av den ubestemte artikkelen, substantivfraser med adjektiv, dobbel bestemmelse (Soboleva, 2016, s. 80). Soboleva (2016) utgreier videre at overproduksjonen var knyttet til bruk av etterhengt bestemt artikkel etter spørreord, genitiv, possessiv og fast uttrykk (s. 80). Med overproduksjon menes produsering av bestemt form der konteksten ikke krever bestemt form. En masteroppgave-undersøkelse om tilegnelse av bestemthet i norsk av serbiske innlærere, er skrevet av Poljakovic (2013). Hovedtemaet i Poljakovic (2013) sin studie er konseptuell transfer. Med konseptuell transfer menes tankemønstre som oppstår i produksjonen til innlærerne. Hun stiller følgende spørsmål: kan vi forvente så store forskjeller i transfereffekter mellom to norskinnlærergrupper med språktypologisk fjerne morsmål at denne forskjellen blir kvantitativt målbar? (s. 8). Spørsmålet besvares ved å ta utgangspunkt i eksamensbesvarelser som har blitt samlet inn i ASK-korpuset, og som er skrevet av to 7

17 grupper, den ene er norskinnlæreren som lærer norsk som andrespråk, og den andre er norskinnlærere som lærer norsk som fremmedspråk (Poljakovic, 2013, s. 8). Oppgaven påviser at transfereffekten er mindre synlig i omgivelser der språket tilegnes som et majoritetsspråk (Poljakovic, 2013, s. 90). Det betyr at i innlærergruppen som lærte norsk som andrespråk, var transfereffekten mindre synlig enn hos innlærergruppen som lærte norsk som fremmedspråk. Poljakovic (2013) sin studie er den eneste tilgjengelige studien (etter søk i Oria, og andre tilgjengelige kilder) som handler om hvordan serbiskspråklige innlærere tilegner seg bestemthet i norsk. Derimot finnes det flere studier om hvordan serbiskspråklige innlærere tilegner seg bestemthet i det engelske språket. Engelsk er et internasjonalt språk som folk i ulik grad behersker over hele verden, og dermed er det også et vanlig studieobjekt i andrespråksforskning. Dragica D. Milovic (2014) har forsket på tilegnelse av kategorien bestemthet i engelsk av innlærere med serbisk som morsmål, og har skrevet en doktoravhandling om dette. Milovic (2014) undersøker i sin studie, blant annet, hvor mye serbiskspråklige innlærere avviker i markering av bestemt form og ubestemt form i engelsk, og hvilke avvik som viser seg å være mest vanlige. Hun undersøker om det for eksempel er mest vanlig at innlærerne utelater artikler, om de overproduserer bruken av artikler eller om de bruker de engelske artiklene feil (Milovic, 2014, s.112). For å undersøke bruken av engelske artikler, ser Milovic (2014) på substantivet og konteksten som substantivet befinner seg i, og dermed undersøker hun hvilke kontekster avvikene foregår i (s.122). Informantene hennes er både innlærere av engelsk på grunnskolen, videregående skole og på universitetet, og dataene hennes er skriftlige tekster hvor informantene blir bedt om å skrive essays, oversette korte tekster, og close-tester (Milovic, 2014, s. 1-2). I undersøkelsen bekreftes hypotesen til Milovic, om at serbiskspråklige innlærere har utfordringer med å bruke artiklene riktig i engelsk. Hun konkludere med at informantene hennes, som er fremtidige lærere av engelsk, som oftest utelater å bruke artikler for å markere bestemte og ubestemte former (Milovic, 2014, s. 150). Informantene selv mener i intervjuer med Milovic at de utelater bruk av artikler for å ikke tenke for mye på hvilken artikkel de skal bruke, selv om de vet at det enten skal være en artikkel som marker bestemt form eller en artikkel som markerer ubestemt form (Milovic, 2014, s. 150). Informantene mener at det 8

18 viktigste er at informasjonen som de ønsker å formidle kommer frem, og bruker ikke mye tid på å bestemme hvilken artikkel de skal bruke. Istedenfor utelater de artikkelen slik at de sparer tid. Resultatene fra undersøkelsen viser at informantene ikke behersker bruken av artikler godt, og uavhengig av innlærerens alder ved læring er dette problemet til stede (Milovic, 2014, s. 168). Innlærere som studerer engelsk på universitetsnivå, og som er fremtidige lærere, behersker kategorien bestemthet i 72,68 prosent av tilfellene i undersøkelsen (Milovic, 2014, s. 168). Milovic (2014) konkluderer med at innlærerne først og fremst tilegner seg artikkelen som markerer ubestemt form, deretter artikkelen som markerer bestemt form, og til sist null-artikkelen (på engelsk zero article: a/an> the> Ø) (s. 174). Av disse studiene har vi sett at tilegnelse av kategorien bestemthet er en utfordring for innlærere med et morsmål som ikke har denne kategorien. Undersøkelsene fra Nordanger (2017), Soboleva (2016), Poljakovic (2013) og Milovic (2014), viser tidligere forskning som kan være relevant for min undersøkelse, med samme hovedtema, og der tilegnelsen av kategorien bestemthet undersøkes ved å studere tekster skrevet av innlærere. I disse studiene blir det undersøkt hvordan innlærere med et morsmål som ikke har kategorien bestemthet tilegner seg denne kategorien i et andrespråk/fremmedspråk. I drøftingsdelen vil jeg drøfte mine funn i lys av funnene fra disse undersøkelsene. 2.4 Mellomspråk og mellomspråksanalyse Mellomspråk er et selvstendig språksystem, som har fellestrekk med andre språk, og kan beskrives med det samme begrepsapparatet som benyttes for å beskrive andre språk. Vi kan for eksempel beskrive det grammatiske systemet i et mellomspråk, hvordan substantiv og verb blir brukt, eller hvordan de bøyes. Berggreen og Tenfjord (2011) utdyper: Det betyr altså at mellomspråk kan ses og beskrives som egne språksystem med en intern logikk der elementer står i bestemte forhold til hverandre, forutsetter hverandre og danner mønstre: Mellomspråk er med andre ord regelbaserte. (s.18-19). Selv om mellomspråk regnes som egne språksystem som er regelbasert, ligner de veldig mye på målspråket. I næranalysen av mellomspråkstekstene beskriver jeg den grammatiske kategorien bestemthet, hvordan innlærere bruker og markerer bestemthet i tekstene sine. Mellomspråket til innlærerne er styrt av egne regler, og språket ligner ofte (men i ulik grad) på målspråket, som i dette tilfellet er norsk. Siden mellomspråket er et eget språksystem med egne regler, blir det også galt å bruke 9

19 ordet feil i tilfeller hvor innlæreren viser avvik fra målspråksnormen. Derfor bruker jeg ordet avvik. Ved analysen av mellomspråkstekstene benytter jeg meg av mellomspråksanalysen, som har sitt teoretiske og metodiske grunnlag i feilanalysen. Berggreen og Tenfjord forklarer: I feilanalysen anså en feil som en viktig kilde til å få innsikt i læringsprosessen, fordi feilene var resultatet av elevens egne kreative konstruksjoner. (2011, s. 46). I følge Corder var det å gjøre feil, en strategi som ble benyttet i all språklæring og som var et forsøk på å teste hypoteser om målspråksregelmessigheter (referert i Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 51). Mellomspråksteorien ble først introdusert av Selinker (1969,1972), og i motsetning til feilanalysen hadde mellomspråksteorien en mer helhetlig perspektiv på mellomspråket, her var det ikke bare feileksempler som var viktige for å vise frem språklæringsprosessen, men også mestringseksempler ble ført inn i studiet (omtalt i Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 46). Det som var felles for mellomspråksanalysen og feilanalysen, var at de anså feileksempler som viktige i beskrivelsen av mellomspråket og språklæringen. I min analyse av innlærertekster blir mellomspråksanalysen brukt, og både mestring og avvik i den grammatiske kategorien bestemthet blir ansett som viktige, i forsøk på å forklare hvordan serbiske innlærere realiserer denne kategorien, og hvilke typer avvik som oppstår. Selv om mellomspråket er regnet som et eget og selvstendig språksystem, har det mye felles med målspråket, som i dette tilfellet er norsk. Av den grunn har jeg brukt målspråksnormene til det norske språket, slik de framkommer i Norsk referanse-grammatikk av Faarlund et al. (1997), for å avgjøre og forklare mestring og avvik av den grammatiske kategorien bestemthet i innlærertekstene. Berggreen og Tenfjord uttrykker at nettopp fordi målspråket og mellomspråket har mye til felles, og siden mellomspråket utvikler seg i retning av målspråket, har målspråksnormene blitt brukt i beskrivelsen av mellomspråket på ulike stadier (2011, s. 19). Mellomspråk til innlærerne er beskrevet i et sammenlignende perspektiv, i forhold til norsk målspråk. Noen generelle trekk ved mellomspråk er at de er enkle, ustabile og variable språk, og at de viser tverrspråklig innflytelse. Med enkelthet menes at mellomspråk er enkle språk i tidlige faser, og at de har enkel struktur (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 29). Mellomspråket kan se ut som en forenklet utgave av målspråket, hvor innlærere ikke har så utviklet bøyningssystem (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 34). Det andre trekket ved mellomspråket er ustabilitet, som 10

20 vil si at mellomspråket inneholder trekk som endrer seg over tid (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 29). Det tredje trekket variasjon vil si at fenomener i mellomspråket varierer, for eksempel kan vi i en og samme tekst noen ganger finne en form, og noen ganger en annen form (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 29). Det fjerde trekket, tverrspråklig innflytelse, vil si at vi kan finne spor etter elementer, enheter, regler eller mønster fra innlærerens morsmål (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 29). I mellomspråksanalysen av innlærertekstene vil jeg blant annet se på enkelthet, variasjon og tverrspråklig innflytelse og jeg vil drøfte disse trekkene i kapittel 7. Mellomspråk er unike for hver enkelt innlærer. Mellomspråk er ikke et gruppespråk, men har heller fellestrekk med idiolekter (Berggreen & Tenfjord, 2011, s. 21). Det vil si at enkeltpersoner har en rekke språktrekk som er individuelle, uten at de er felles for flere brukere. Derfor ser jeg i analysen av innlærertekstene på mellomspråket som unikt for hver enkelt innlærer, og presenterer først en og en analyse av tekstene, før jeg trekker noen slutninger ut fra hva som felles for dem alle. 2.5 Bruksbasert, kognitiv tilnærming To forskere som står sentralt i drøftingen av mine funn er Nick C. Ellis (2006) og DeKeyser (2005, omtalt i Nordanger og Tonne, 2018). Ellis (2006) tar utgangspunkt i at språket er bruksbasert og skjer med bakgrunn i assosiasjon, frekvens og sannsynlighet. Ellis (2006) forklarer språktilegnelsen slik: Usage-based theories of language acquisition hold that an individual s creative linguistic competence emerges from the collaboration of the memories of all of the utterances in their entire history of language use and from the frequency-biased abstraction of regularities within them (Ellis, 2006, s. 101). Vi lærer språket gjennom repetert bruk av ord/konstruksjoner, og ord/konstruksjoner som vi opplever og bruker mye vil ha større frekvens og vil være lettere å lære fremfor ord/konstruksjoner som er mindre frekvente. Det at høy frekvente konstruksjoner er mer prosesserte enn de som har lav frekvens er et tegn på assosiativ læring gjennom bruk, og innlærere av et språk vil gjennom opplevelser være innstilt til å forvente konstruksjoner som har størst sannsynlighet (Ellis, 2006, s. 102). 11

21 Bruksbasert teori forklarer at språklæring er eksempler-basert. Når vi tilegner og prosesserer systematiske regler i et språk utvikler vi prototyper og skjemaer som er basert på frekvens (Ellis, 2006, s. 104). I følge Ellis (2006) kan innlærere lage prototype for flertallsformen i engelsk, som markeres med s på slutten av et substantiv. Innlærere vil lettere lære prototyper, enn konstruksjoner/ord som er uregelmessige, i følge psykolingvistisk forsking (omtalt i Ellis, 2006, s. 105). Assosiativ læringsteori forklarer that the more reliable the mapping between a cue and its outcome, the more readily it is learned (Ellis, 2006, s. 105). For eksempel vil ordet hus ha et klart signal for betydningen, sammenlignet med bøyningsendelsen er som vi kan finne i mange ord. Bøyningsendelsen -er kan sende ulike signaler for betydning, den kan markere ubestemt form flertall i et substantiv, samtidig som den kan markere at et verb står i presens. På samme måte som Ellis (2006) tar også DeKeyser (2005) utgangspunkt i signalvaliditet og frekvens. DeKeyser (2005) forklarer at former som er lite hyppige og som kan tydes på forskjellige måter, vil ha liten signalvaliditet og dermed være vanskeligere å lære fremfor andre former (omtalt i Nordanger & Tonne, 2018, s. 179). 12

22 3 Bestemthet I denne delen presenterer jeg først hvordan den grammatiske kategorien bestemthet uttrykkes i norsk, for deretter å presentere hvordan kategorien uttrykkes i serbisk. Slik jeg har nevnt i oppgaven over, har norsk og engelsk den grammatisk kategorien for bestemthet som mange andre språk ikke har. Det er ikke bare disse to språkene som har bestemthet, det er en rekke andre språk som for eksempel bulgarsk, makedonsk, albansk, arabisk og alle de nordiske språkene. Den vanligste måten å uttrykke (u)bestemthet på, er å bruke den foranstilte artikkelen, som for eksempel a/an og the i det engelske språket. En annen måte å uttrykke bestemthet på er med etterhengt artikkel, som for eksempel med -en, -a og -et (i norsk: gutten, jenta, huset). Denne spesielle etterhengte artikkelen som vi har i norsk bestemt form, finnes bare i noen ganske få språk utenom de nordiske (Golden, et al., 1990, s. 16). En del språk som polsk, serbisk, bosnisk, kroatisk, russisk og hindi har ikke markering for bestemt og ubestemt form. Det kan være vanskelig å forklare definitt/indefinitt bruk og bestemt og ubestemt form for en innlærer med et morsmål som mangler denne kategorien. Den vanligste forklaringen er at vi bruker bestemt form når vi snakker om en bestemt ting, og ubestemt form når vi snakker om noe som ikke er bestemt. Denne forklaringen kan føre til forvirringen og stemmer ikke i alle tilfeller. Bruken av bestemt og ubestemt form er mye mer komplisert, og for å forklare bruken må vi ta med innholdskategorier som f.eks. kjenthet/ikke kjenthet, generisk/ikke generisk, begrenset/ubegrenset mengde (Golden, et al., 1990, s. 24). Dermed kan vi si at det kan være vanskelig å være sikker på hvilken form som passer og som skal velges. Likheten mellom morsmål og målspråk er en viktig faktor i læringsprosessen, særlig når det gjelder bruken. Hvis kategoriene som bestemmer bruken av et bestemt fenomen er kjent for innlæreren, vil ikke dette ofte oppleves som vanskelig og komplisert, men hvis kategoriene er ukjente eller veldig innfløkte vil systemet virke vanskelig (Golden, et al., 1990, s. 25). 3.1 Bestemthet i norsk For å forklare bestemthet i det norske språket, må vi lage et skille mellom det morfologiske og semantiske aspektet ved substantivfrasen. Bestemthet kan uttrykkes ved morfologisk markering med ulike bøyningsendelser, som er den formelle delen ved bestemthet. De ubestemte formene blir i entall vanligvis angitt med ubestemt artikkel en, ei, et, mens de i 13

23 flertall vanligvis har endelsen er i hankjønn og hunkjønn, og enten er eller ingen endelse i intetkjønn (Kulbrandstad, 2005, s. 143). De bestemte formene har endelsene som tradisjonelt kalles den etterhengte bestemte artikkelen nevnt over. I de bestemte formene får vi i entall vanligvis endelsene en, -et, og ei, alt etter hvilket kjønnet substantivet tilhører. I flertall får vi vanligvis endelsene ene, som for eksempel bøkene, arkene, og armene. Jeg kommer tilbake til den formelle delen ved bestemthet senere i kapittelet. Når det gjelder det semantiske aspektet ved bestemthet har vi å gjøre med innholdskategorier som for eksempel kjent eller ikke kjent referanse. Med den semantiske delen av bestemthet, menes bruk av bestemthet. I hvilke kontekster bruker vi bestemt form og i hvilke kontekster ubestemt form? Jeg skal starte med å se nærmere på den semantiske siden ved bestemthet Den semantiske siden, brukssiden ved bestemthet Referanse er et forhold som er av stor betydning når vi skal avgjøre om en substantivfrase er bestemt eller ubestemt. Vi skiller mellom to typer referanse, unik og ikke-unik. Unik referanse er noe som er omtalt tidligere og som derfor er framme i samtalepartnernes bevissthet, mens ikke-unik referanse er noe som ikke er omtalt tidligere og som derfor er ukjent for samtalepartneren (Faarlund, et al., 1997, s. 282). Med andre ord kan vi si at unik referanse er noe som er kjent for samtalepartnere, mens ikke-unik referanse er noe som er ukjent for samtalepartnere. Faarlund (et al., 1997) kaller substantivfraser som har unik referanse for definitte, mens substantivfraser som ikke har unik referanse er indefinitte (s.282). Videre uttrykkes ulikheten mellom referansene formelt, ved bruk av ulike bestemmere, som for eksempel ved bruken av ubestemt og bestemt artikkel. I analysen av innlærertekster ser jeg på om innlæreren har klart å avgjøre om substantivfrasen er definitt/indefinitt. Deretter har jeg sett på hvordan innlæreren formelt har uttrykt definitte og indefinitte substantivfraser Definitte substantivfraser - unik referanse Av tekstsammenhengen kan vi se om vi har å gjøre med en unik eller ikke-unik referanse i en substantivfrase. Substantivfrasens referanse kan for det første være bestemt av forhold ved den tekstsammenhengen og det diskursuniverset som substantivfrasen inngår i (Faarlund, et al., 1997, s. 283). Hvis noe er nevnt for første gang i teksten/samtalen vil det ikke ha unik referanse, og vil derfor være ukjent for samtalepartneren. I substantivfrasen En mann, fra eksempelet under, er en mann nevnt første gang i teksten og det vil derfor være indefinitt 14

24 substantivfrase, og har ikke-unik referanse. I eksempelet under er Mannen en substantivfrase brukt om noe som er nevnt tidligere, og substantivfrasen vil derfor være definitt og ha unik referanse. Eksempel 1) En mann går gjennom gaten. Mannen har på seg en rød frakk. Vi har definitt substantivfrase: 1. Når noe er kjent ved at det har blitt nevnt tidligere, også kalt for anaforisk bestemthet. Dette blir i Faarlund (et al., 1997) omtalt som anaforisk bestemt substantivfrase (1997, s. 283). Videre forklarer Faarlund (et al., 1997) at vi kan ha samme kjerne i den definitte og indefinitte substantivfrasen, men at vi også kan ha forskjellige ord i kjernen (s. 283). I eksempel 1 over har vi samme kjerne mann i den definitte og indefinitte substantivfrasen, mens i eksempel 2 under har vi forskjellige ord i kjernen frukt, eple og pære. Når vi kan bruke bestemt form i substantivfrasene eplene og pærene, er det fordi vi slutter fra en helhet til en del. Gjennom tekstreferenten frukt som er semantisk knyttet til eplene og pærene, gir det grunnlag for anaforisk bestemthet. Det finnes mange tilsvarende semantiske relasjoner som gir grunnlag for anaforisk bestemthet som for eksempel hyponymi, antonymi og gjenstand-egenskap (Faarlund et al., 1997, s. 284). Eksempel 2) Hun kjøpte mye frukt. Eplene og pærene var dårlige. 2. Når referenten kan observeres direkte av samtalepartnerne. Dette er omtalt som deiktisk bestemthet (Faarlund et al., 1997, s. 284). Et eksempel kan være: Ser du de fine blomstene der borte? 3. Når referenten er noe som er allmenn kjent, eller kjent ut i fra felleskunnskapen som avsendere og mottaker har om verden (Faarlund, et al., 1997, s. 285; Golden, et al., 2014, s. 43). I eksempel 3 under, er kontoret stedet hvor han arbeider, og er felleskunnskap som avsenderen og mottakeren har. Hvis avsenderen og mottakeren hadde snakket for første gang hvor han i setningen over arbeider, hadde setningen blitt annerledes: Han arbeider på et kontor. 15

25 Eksempel 3) Han er på kontoret. 4. Når størrelser er eneste i sitt slag bruker vi bestemt form (Faarlund, et al., 1997, s. 285; Golden, et al., 2014, s. 43). Dette kan for eksempel være månen, sola, himmelen og jorda. 5. Når substantivet betegner en hel art, har generisk referanse, bruker vi oftest bestemt form. Som for eksempel i følgende setning: Ulven står i fare for å bli utryddet. (Golden, et al., 2014, s. 43). På den annen side kan substantivfrasens referanse være direkte fastlagt av bestemmere som inngår i frasen. Noen bestemmere vil direkte fastlegge at substantivfrasen er definitt. Substantivfraser med possessive bestemmere som for eksempel mi bok eller landet vårt vil direkte være definitte fraser (Faarlund, et al., 1997, s ). Videre har substantivfraser med demonstrativene som denne, den, og samme og med kvantorene alle, begge, samtlige, og hver definitt innhold ( Faarlund, et al., 1997, s. 289) Indefinitte substantivfraser: ikke-unik referanse Vi har indefinitte substantivfraser og bruker ubestemt form når vi skal innføre en størrelse som er ukjent for mottakeren. Dette kan være en person, et dyr, en ting, et begrep eller lignende (Faarlund, et al., s. 1997, s. 290). Indefinitt substantivfrase har som jeg har sagt tidligere ikke-unik referanse. Ikke-unik referanse vil si noe som ikke er omtalt tidligere, og som er ukjent for samtalepartnere. De viktigste bestemmerne som innleder indefinitte substantivfraser, er determinativene en og noen. (Faarlund, et al., s.1997, s. 290). Fra første eksempel over er en mann et eksempel på indefinitt substantivfrase med determinativen en Formelle trekk ved bestemthet Ved siden av den semantiske delen ved bestemthet som jeg har forklart over, har vi den morfologiske delen. Jeg har allerede sagt at bestemthet kan uttrykkes gjennom morfologisk markering med ulike bøyningsendelser. Dette er den formelle delen av bestemthet. I denne delen vil jeg forklare hovedmønsteret ved bestemthetsbøyning, forskjell mellom enkel og dobbel bestemthet, og samsvarsbøying mellom substantiv og adjektiv. 16

26 Morfologi bestemthetssuffikser I det norske språket har substantivene grammatisk kategori for både bestemthet og tall, og substantivene har iboende grammatisk kjønn. Bøyningsformen på substantivet kan uttrykke både tall og bestemthet. Hvilken bøyningsendelse et substantiv har, er avhengig av kjønnet som ordet tilhører. Når vi skal bøye substantiv, må vi forholde oss til både kjønnet som substantivet har, tall og bestemthet. For hvert genus er det egne bøyningsendelser, med noen unntak. Hovedmønstre for bøying av substantiv kan vi illustrere med følgende (bokmål): Entall Flertall Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt Hankjønn en blyant blyanten blyanter blyantene Hunkjønn ei/en jente jenta/jenten jenter jentene Intetkjønn et hjerte hjertet hjerter hjertene/hjerta Slik vi kan se over, får substantivene egne bestemthetssuffikser når de bøyes. I entall ubestemt form markerer den ubestemte artikkelen en, ei og et at substantivet står i entall ubestemt form. Flertall bestemt form markeres med den etterhengte artikkelen på slutten av substantivet, -en, -a, og -et. Faarlund (et al., 1997) forklarer at bestemthetssuffiksets form i entall er gjennomgående bestemt av substantivets genus, mens dette bare delvis er tilfelle i flertall (s. 173). Dette kan vi se hvis vi ser på bøyningssuffikser i flertall ubestemt og bestemt, bøyningsendelsene -er og -ene, som er gjennomgående, er ikke bestemt på grunnlaget av substantivets kjønn. Når det gjelder flertall ubestemt kan vi se at bøyningssuffikset -er er gjennomgående, og i flertall bestemt får vi vanligvis bøyningssuffikset -ene. Intetkjønnsord kan i flertall bestemt enten ha bestemthetssuffikset - ene eller -a, og hunkjønnsord kan i entall bestemt enten ha bestemthetssuffikset -a eller -en. Kulbrandstad forklarer; Når det gjelder tilfellene med alternative endelser, er det altså fritt valg mellom -a og -en i bestemt form entall av hunkjønnsord og mellom -a og -ene i bestemt form flertall av intetkjønnsord. (2005, s. 147). Hvis en velger å bruke bøyningsendelsen -en i entall hunkjønnsord, vil vi få et tokjønnsmarkering med et felleskjønn, hvor det ikke vil være noen motsetninger mellom hunkjønn og hankjønn (Faarlund, et al., s.1997, s. 173). 17

27 Dobbel bestemthet og enkel bestemthet 1) boken min 2) min bok I begge eksemplene over uttrykker vi bestemthet, men på ulike måter. I det første eksempelet boken min har vi dobbel bestemthet, som uttrykkes både gjennom bøyningsendelsen -en, og med etterstilt possessiv min. Dette er et fenomen som også er omtalt som overbestemt substantiv, som betyr at det definitte innholdet kan være markert ved flere adledd i tillegg til ved selve substantivet (Faarlund, et al., 1997, s. 296). I første eksempelet over har vi en possessiv som markerer bestemthet i tillegg til at den bli markert med substantivet. I andre eksempel min bok, har vi å gjøre med enkel bestemthet. Det betyr at vi uttrykker bestemthet med adleddet som står til substantivet, mens selve substantivet står i ubestemt form. I dette tilfellet er adleddet et possessiv som står foran substantivet. Vi kan se hvordan plasseringen av possessiv i forhold til substantiv kan ha innvirkning på om substantivet skal stå i bestemt eller ubestemt form. Faarlund (et al., 1997) utgreier: Som obligatorisk regel i alt norsk gjelder at vi har ubestemt substantiv etter foranstilt possessiv, mens vi har bestemt substantiv ved etterstilt possessiv eller ledd med possessiv funksjon. (s. 297). Det er ikke bare plasseringen av possessiv som er avgjørende for om substantivet skal stå i bestemt eller ubestemt form, og ha enkel eller dobbel bestemthet. Hvis et determinativ står til substantivet som er i bestemt form, vil vi også få dobbel bestemthet (Kulbrandstad, 2005, s. 143) Samsvarsbøying for adjektiv Adjektiv er den andre ordklassen som kan uttrykke bestemthetskategorien morfologisk. Når det gjelder morfologiske egenskaper, kan adjektiv gradbøyes og samsvarsbøyes. Det er gjennom samsvarsbøying at adjektivformen uttrykker tall, kjønn og bestemthet (Kulbrandstad, 2005, s. 151). Samsvarbøying eller kongruensbøying vil si at et ord blir bøyd i samsvar med et annet ords kjønn, tall og bestemthet. Adjektiv i norsk samsvarsbøyes med substantivet som det står til. Adjektivet kan være direkte eller indirekte knyttet til et substantiv, og vi kan skille mellom attributiv og predikativ bruk av adjektiv. Attributiv bruk av adjektivet, er når adjektivet er direkte knyttet til substantivet og befinner seg innenfor samme setningsledd, mens predikativ bruk av adjektivet er når adjektivet er indirekte knyttet til substantivet og fungerer som et eget setningsledd av typen predikativ (Kulbrandstad, 2005, s. 151). I eksempel 3 under Det 18

28 røde huset, har vi en attributiv bruk av adjektivet, adjektivet befinner seg i en og samme setningsledd sammen med substantivet huset som er kjernen i setningen. I eksempel 4 Huset var rødt fungerer adjektivet som et eget setningsledd og adjektivet har en predikativ bruk. I både den attributive og predikative bruken av adjektiv kommer tilknytting til substantivet frem hvis vi ser på formen på adjektivet. I det eksempel 3 står substantivet i bestemt form entall, og vi kan se at adjektivet røde er bøyd i samsvar med substantivet siden det har bøyningsendelse e som markerer bestemt form. I eksempel 4 Huset var rødt kan vi se at adjektivet samsvares med substantivet huset, som står i entall, bestemt og er intetkjønnsord. Bøyningsendelsen t ved adjektivet rødt, markerer ubestemt form, entall, intetkjønn, og dermed kan vi se at adjektivet er tilknyttet substantivet som det står til. 3) Det røde huset 4) Huset var rødt Hovedmønstrene for bøyningsendelsene som adjektiv får når de samsvarsbøyes, kan vi lese fra tabellen under som er hentet fra Kulbrandstad (2005, s. 152): Ubestemt Entall m+f n - -t Flertall -e Bestemt -e I ubestemt entall hankjønn og hunkjønn får adjektiv ingen bøyningsendelse, mens de i ubestemt entall intetkjønn får t på slutten av ordet. I ubestemt flertall får adjektiv e på slutten av ordet, som for eksempel fine jenter. I bestemt entall og flertall får adjektiv også bøyningsendelse e, som for eksempel den fine jenta/de fine jentene. I bestemte former bruker vi ofte foranstilt artikkel den, det, de sammen med adjektivet (Golden, et al., 2014, s. 20) Oppsummering av bestemthet i norsk I det norske språket blir bestemthet uttrykt gjennom substantiv og adjektiv. Det er viktig å skille mellom den formelle delen og den semantiske delen ved bestemthet. Det er forskjell på når vi skal bruke bestemthet, den semantiske delen, og hvordan vi uttrykker bestemthet 19

29 formelt. For å avgjøre om en kontekst krever bestemt eller ubestemt form, må vi vite om vi har å gjøre med unik eller ikke-unik referanse. Unik referanse er noe som er kjent for samtalepartneren, mens ikke-unik referanse er noe som er ukjent for samtalepartneren. Unik referanse vil ha bestemt innhold, mens ikke-unik referanse vil ha ubestemt innhold. Faarlund (et al., 1997), forklarer at det ofte er samsvar mellom ubestemt og bestemt form av substantivet og indefinitt og definitt innhold, men dette gjelder ikke alltid (s. 283). Ofte er det samsvar mellom semantikken og morfologien på substantivet, men ikke alltid. For eksempel har dette land, en kontekst som krever bestemthet, men bestemthet blir ikke uttrykt gjennom bøyningsendelsen på substantivet, istedenfor blir den uttrykt ved bruken av det utpekende ordet dette. 3.2 Bestemthet i serbisk Slik jeg har nevnt tidligere er serbisk et av de språkene som ikke har den grammatiske kategorien for bestemthet. I motsetning til norsk hvor substantiv har bøyingskategorier for bestemthet og tall, har serbisk bøyingskategorier for tall og kasus. Adjektiv har bøyingskategorier for kjønn, tall, kasus og grad. Det serbiske språket har 7 kasus, som markerer hvilken funksjon et ledd har i setningen. De syv kasusene, med grunnbetydning i parentes, er følgende: nominativ (nevneform), vokativ (tiltale), akkusativ (objekt), genitiv (tilhørighet), dativ (hensyn/rettet mot), lokativ (sted), instrumentalis (sted/middel) (Mønnesland, 2002, s. 54). Selv om det serbiske språket mangler bestemthetskategorien er det ulike måter man kan uttrykke bestemthet på. Den ene måten som bestemt form og ubestemt form tradisjonelt er uttrykt på, er gjennom adjektivet som står til substantivet som er i entall. Adjektiv har kategorier for kjønn, tall og kasus, og bøyes i samsvar med substantivet som det står til. Adjektiv som står til substantivet som er i entall, kan få to ulike former, enten en kort form eller en lang form. Tradisjonelt er den korte formen uttrykk for at noe ikke er kjent, og den lange formen uttrykk for at noe er kjent ved at det er nevnt tidligere (Stanojcic & Popovic, 1992, s. 84). Dette skille er særlig levende i maskulin, nominativ, entall (Mønnesland, 2002, s. 86). Den korte formen av adjektiv har ingen bøyningsendelse, mens den lange formen av adjektiv får i endelsen i nominativ, maskulin, entall (Stanojcic & Popovic, 1992, s. 84). Dette kan minne om ubestemt og bestemt form, eller definitt og indefinitt bruk i norsk, men er kun brukt i adjektiv som står i maskulin, nominativ, entall. 20