Savnet. Oversatt av Tore Sand

Transkript

1

2 MICHAEL KATZ KREFELD Savnet Oversatt av Tore Sand

3 Originalens tittel: Savnet Michael Katz Krefeld, 2014 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Elektronisk utgave 2015 Første versjon, 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Tore Sand Omslagsdesign: Harvey Macauley/ ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 «All along the watchtower Princes kept the view While all the women came and went Barefoot servants, too» Bob Dylan

5 Til Lis, min beste venn og vakre kone, du er alt for meg.

6 HOHENSCHÖNHAUSEN, BERLIN, 11. JULI Regnet silte nedover den hesteskoformede fengselsbygningen som lå taus i natten. Fra det nærmeste vakttårnet på muren gled vaktenes silhuetter forbi bak de høye, matte vinduene. Nedenfor tårnet foran hovedvakten sto det fire soldater fra divisjon XIV med geværene hengende løst over skulderen. Det var en rolig natt, og det var ikke ventet noen fangetransporter. Mennene småpratet mens de skjermet sigarettene for regnet, slik at innsiden av hendene deres lyste opp hver gang de tok et trekk. I første etasje i cellefløy B stanset oberst Hausser ved inngangen til forhørslokalene og så på det røde lyset i taket. Han var midt i trettiårene, men det furete ansiktet hans fikk ham til å se mye eldre ut. Han var kledd i sivil, og regnet hadde gjort den halvlange frakken hans dyvåt. Han sto og trippet utålmodig mens han beveget fingrene i de svarte skinnhanskene. Hele fengselet hadde koordinerte lys, så når en innsatt ble flyttet fra cellen sin til et av forhørslokalene, skjedde det uten at vedkommende kom i kontakt med andre enn forhørslederen. Den systematiske isolasjonen var nøye planlagt, og selv om Hausser likte ordningen, irriterte det ham at han selv nå ble stående og vente. Øyeblikket etter, da fangen hadde gått videre, skiftet lyset i taket til grønt. Hausser, som var nesten to meter høy, fortsatte

7 rundt hjørnet og videre nedover den smale, lange korridoren der forhørslokalene med polstrede, hermetisk lukkede dører lå på begge sider av gangen. Til tross for at det var sent, var nesten alle de 120 forhørslokalene, som var fordelt på tre etasjer, i bruk. Det var den andre faste ordningen på Hohenschönhausen-anstalten: Aldri la de innsatte få nattero. Hausser låste seg inn på det siste kontoret i gangen og skrudde på taklyset. Lokalet var spartansk innredet og hadde bare et skrivebord, to stoler og et arkivskap. Det var identisk med de ett hundre og nitten andre lokalene. Til tross for at han hadde jobbet på anstalten i mer enn seks år, hadde Hausser aldri avhørt en innsatt her inne. Kontoret fungerte kun som et skalkeskjul for hans helt spesielle forhørsmetoder. Hausser fortsatte rundt det tomme skrivebordet som fylte mesteparten av rommet, og gikk bort til arkivskapet i hjørnet, som han åpnet med en liten, blank nøkkel. Fra den øverste skuffen fant han frem et nøkkelknippe som han stakk i lommen. Et par minutter senere sto han igjen ute på gårdsplassen. Han slo opp kragen og løp gjennom øsregnet mot fengselets tidligere administrasjonsbygg, som nå var gjort om til depot. Ved trappen ned til kjelleren sto det en ung soldat og holdt vakt. Da han fikk øye på Hausser, rettet han seg opp og gjorde honnør. Hausser fortsatte nedover den bratte trappen og videre inn i kjelleren. Ut fra mørket kom to av Haussers egne folk for å møte ham. Hausser ga dem et lite nikk, og de gikk sammen bortover korridoren, der de trange, fuktige cellene lå ved siden av hverandre bortover. Etter at fengselet hadde blitt bygget ut med de nye fløyene, ble cellene nå brukt som lagerrom, med unntak av den siste

8 cellen i korridoren. Den tilhørte avdeling Z, Haussers avdeling. Det var bare noen ytterst få som kjente til rommet og hva det inneholdt. Ikke engang kamerat Mielke, sikkerhetstjenestens øverste sjef, eller kamerat Erich Honecker visste at rommet eksisterte. De hørte av og til om resultatene som kom derfra. Men bare innimellom. Hausser fant frem nøkkelknippet og låste opp. Han tok et godt tak i dørhåndtaket og dro opp den svære celledøren så det skrek i de rustne hengslene. Inne i cellen sendte en enslig lyspære et gulaktig lys ut i det lille rommet. Lokalet, som verken hadde vinduer eller ventilasjon, hadde i sin tid blitt brukt til å oppbevare opp mot tjue fanger av gangen, men nå sto det bare en svart metallkiste midt på gulvet. Kisten var laget av fire skipsdører i stål som fremdeles var festet til karmene. De var sveiset sammen, og det var montert to jernplater i endene for å forsegle kisten. Dørene hadde Hausser i sin tid rekvirert fra marineverftet i Rostock, og selve sveisearbeidet hadde han fått smeden til å gjøre i all hemmelighet nede i cellen. Den øverste døren, som fungerte som kistens lokk, hadde en skipsventil, og i det svake lyset virket det som om kisten stirret tilbake på Hausser med et dovent blikk. Fra kistens høyre side gikk det en tykk gummislange til kranen ved nærmeste vegg. Pakningen mellom kranen og slangen var lekk, noe som hadde ført til at det var en liten dam på gulvet, som Hausser skrevet over før han fortsatte mot kisten. Han lente seg over det rustne lokket, der den svarte malingen var skallet av i store flak, og gnidde på glasset med hansken. Så knyttet han neven og banket hardt på det lille vinduet. Det var noe som romsterte kraftig inne i kisten, så vannet skvulpet opp mot rutens innside.

9 Hausser banket igjen, og det kom et hvitt og oppsvulmet ansikt til syne i mørket. Med rødsprengte øyne stirret mannen opp på ham med et vilt blikk. «Det er bare de uskyldige som sover», mumlet Hausser.

10 CHRISTIANSHAVN, 12. SEPTEMBER Mogens skrudde opp kranen over kjøkkenvasken og skylte de siste restene av havregrøt fra tallerkenen. Han brukte oppvaskbørsten til å presse klumpene ned mot avløpet i stålvasken, der de oppløste seg og forsvant. Klokken var ti på sju, og fra leiligheten ved siden av kunne han høre naboene småkrangle og et barn som gråt. Mogens tørket hendene med håndkleet og så nedover seg selv for å forsikre seg om at han ikke hadde sølt på den hvite skjorten. Han gikk bort til kjøleskapet, åpnet det og begynte å flytte innholdet over i en søppelsekk som han bar ut til sjakten i oppgangen og kastet. Da han kom tilbake til leiligheten, gikk han inn på badet og plasserte tannbørsten og en halvtom tannkremtube i toalettmappen, som han kvelden før hadde pakket ned det mest nødvendige i. Han så seg i speilet. Strøk det tynne håret vekk fra pannen, tok av seg de sterke brillene og gned seg i de trette øynene. Han var førtito år gammel, men følte seg mer enn halvveis gjennom livet. Det kvapsete ansiktet bar tydelig preg av den usunne livsstilen med for mye fastfood og for lite trening. Han veide minst tjue kilo for mye, og den altfor store dressen han hadde på seg gjorde ikke noe for å få ham til å se mindre omfangsrik ut. Men snart var det over. Han skulle starte et sunt liv og begynne å trene. Også det skulle dagen i dag endre på. Han snudde seg og gikk inn på