Faller fritt som i en drøm. Oversatt av Henning Kolstad

Transkript

1

2 LEIF GW PERSSON Faller fritt som i en drøm Oversatt av Henning Kolstad

3 Originalens tittel: Faller fritt som i en drøm 2007 Leif GW Persson Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-It Oversatt av: Henning Kolstad ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Vitne Én (V1) befinner seg i Tunnelgatan når han får øye på morderen. Han løper etter, opp trappene til Malmskillnadsgatan, der han møter Vitne To (V2), som har sett en mann løpe nedover David Bagares gata. Vitne Tre og Fire (V3, V4) har sett en mann ta til venstre inn i Regeringsgatan. Et femte vitne, «Tegnersken» (V5) har sett en mann løpe gjennom Smala gränd og ut i Birger Jarlsgatan. Vitne Madeleine Nilsson (MN) hevder derimot å ha møtt en mistenkelig mann i trappen mellom Malmskillnadsgatan og Kungsgatan, noe som antyder en helt annen fluktrute.

5 Billedkilde Karterna AB X Åsted Gammel teori om fluktrute Ny teori om fluktrute

6 Til Mikael og Bjørnen Uansett om sannheten er absolutt eller relativ, og selv om mange av oss stadig søker den, er den til syvende og sist skjult for nesten alle. Som regel av nødvendighet, og om ikke annet av hensyn til dem som likevel ikke ville forstå. Sannheten er ikke underlagt noen allemannsrett. Vi har et praktisk problem vi må løse, så enkelt er det. Professoren

7 Onsdag 10. oktober. Havnen i Puerto Pollensa på nordre del av Mallorca. Rett før sju om morgenen hadde Esperanza forlatt sin vanlige plass ved charterbrygga innerst i havnen. En pen liten båt med et pent navn.

8 1 Åtte uker tidligere, onsdag femtende august. Rikskriminalens hovedkvarter på Kungsholmen i Stockholm. «Olof Palme,» sa sjefen for Rikskriminalpolitiet, Lars Martin Johansson. «Kjenner herskapet det navnet?» Av en eller annen grunn virket han nærmest litt oppspilt da han sa det. Han var nettopp kommet hjem fra ferie, kledelig solbrun, med røde bukseseler og linskjorte som en munter overgang fra hvile til hverdag. Han bøyde seg frem der han satt ved kortenden av konferansebordet og lot blikket vandre over de fire andre som hadde samlet seg rundt det samme bordet. Det friske humøret lot han til å være alene om. Usikre blikk var blitt vekslet mellom de fire intendant Anna Holt, kriminalkommissær Jan Lewin og

9 kriminalkommissær Lisa Mattei, mens den fjerde i gruppen, kriminalkommissær Yngve Flykt, som var sjef for palmegruppen, nærmest virket beklemt over spørsmålet og kanskje prøvde å kompensere dette ved å se høflig åndsfraværende ut. «Olof Palme,» gjentok Johansson, som nå virket mer oppfordrende i tonen. «Det ringer ikke en klokke et sted?» Det var Lisa Mattei som til slutt svarte. Hun var den yngste i gruppen, men hadde lenge vært vant til rollen som flinkest i klassen. Først hadde hun skottet på sjefen for palmesaken, som bare nikket og så trøtt ut, så hadde hun kikket ned på notisblokken, som var tom for notater og ikke engang hadde fått krusedullene, den vanlige krotingen hun pleide å fylle den med, uansett hva temaet var. Deretter hadde hun med to setninger oppsummert Olof Palmes politiske karriere, og med fire setninger beskrevet endeliktet hans. «Olof Palme,» sa Mattei. «Sosialdemokrat og Sveriges mest kjente politiker i etterkrigstiden. Landets statsminister i to perioder, mellom 1969 og 1976, og 1982 til Ble myrdet i krysset Sveavägen Tunnelgatan midt i det sentrale Stockholm for tjueen år, fem måneder og fjorten dager siden. Det var fredag 28. februar 1986, tjue minutter over elleve om kvelden. Han ble skutt bakfra med ett skudd, og skal visstnok ha dødd ganske momentant. Selv var jeg elleve år da det skjedde, så jeg kan dessverre ikke bidra med særlig mye mer.» «Si ikke det,» sa Johansson med norrlandsk flegma. «Offeret vårt var statsminister og en bra kar, og hvor vanlig er egentlig det på et slikt sted med slike voldsofre? Jeg er riktignok bare sjef for Rikskriminalpolitiet, men jeg er ordensmenneske og

10 sterkt allergisk mot uoppklarte saker. Jeg tar dem rent personlig, om dere lurer på hvorfor dere sitter her.» Det hadde ingen lurt på. På den annen side virket ingen av dem særlig entusiastiske. Uansett var det slik det hele hadde begynt. Slik det nesten alltid gjør i sammenhenger som denne. Med noen politifolk som sitter rundt et bord og snakker om saken. Men ingen blålys, ingen sirener og absolutt ingen trukne tjenestevåpen. Det hadde ikke hjulpet. Det hadde endt ille. Deretter hadde Johansson lagt frem sine tanker om hva som burde gjøres. Motivene for å gjøre det, og hvordan det hele rent praktisk burde legges opp. Som så ofte tidligere hadde han støttet seg til sin personlige erfaring, og det hadde han gjort uten det minste fnugg av verken ekte eller falsk beskjedenhet. «I henhold til min personlige erfaring kan det ofte være lurt, når en etterforskning har gått mer eller mindre i stå, å kalle inn nye folk som kan se på saken med friske øyne,» sa Johansson. «Det er lett å komme dit hen at en ikke ser skogen for bare trær.» «Jeg skjønner hva du mener,» svarte Anna Holt, og hun hørtes mer bisk ut enn hun hadde ment. «Men hvis jeg får lov» «Klart det,» avbrøt Johansson. «Bare du lar meg fullføre setningen først.» «Ja, jeg følger med,» sa Holt. At jeg aldri lærer, tenkte hun. «Når en kommer litt opp i årene slik som jeg, øker dessverre faren for at en ikke husker hva en skulle si hvis en blir avbrutt, mener jeg,» forklarte Johansson og smilte enda vennligere mot Holt. «Hvor var jeg nå,»