Oversatt av Heidi Grinde

Transkript

1

2 CAROLINA DE ROBERTIS Perla Oversatt av Heidi Grinde

3 Originalens tittel: Perla Carolina De Robertis 2012 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Elektronisk utgave 2012 Første versjon, 2012 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Heidi Grinde ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Para ti, Rafael

5 Målet med prosessen er en dyptgripende endring av bevisstheten. GENERAL JORGE RAFAEL VIDELA Øverstkommanderende i Argentinas hær Ikke druknet den helt, riktignok. Snarere ført den levende ned på fantastiske dyp, der selsomme skapninger fra den ufordervede opprinnelige verden gled fram og tilbake foran hans passive blikk, og den gjerrige havmannen, Visdom, viste ham sine oppsamlede skatter [ ] Han så Guds fot på vevstolens trøer, og snakket om det, og derfor sa skipskameratene hans at han var gal. HERMAN MELVILLE Moby Dick (Norsk oversettelse: Bjørn Herrman)

6 EN

7 1 Ankomst Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg selv. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken. Han kom 2. mars 2001 noen minutter over midnatt. Jeg var alene. Jeg hørte en svak lyd fra stuen, en slags skraping som av negler mot et hardt gulv deretter stillhet. Til å begynne med kunne jeg ikke røre meg; jeg lurte på om jeg hadde latt et vindu stå åpent, men nei, det hadde jeg ikke. Jeg grep kniven som lå på kjøkkenbenken, ennå med flekker av squash, og lot den føre an bortover gangen mot stuen; jeg tenkte at om det kom til kamp, skulle jeg være klar, jeg ville stikke kniven inn til skjeftet. Jeg dreide om hjørnet og der lå han sammenkrøpet på siden og gjorde teppet gjennomvått. Han var naken. Tang og sjøgress klebet seg til den våte huden som var grå som aske. Han luktet av fisk og kobber og råtne epler. Ellers var alt som før: Glasskyvedøren ut mot hagen var lukket og hel, gardinene urørt, og det var ingen våte spor som viste hvor han kunne ha gått eller krabbet. Jeg mistet følelsen i armer og ben, jeg ble en spent, het stålstreng, rommet

8 knitret av fare. Kom deg ut, sa jeg. Han rørte seg ikke. Kom deg til helvete ut, sa jeg, høyere denne gangen. Med en voldsom kraftanstrengelse løftet han hodet og åpnet øynene. Store øyne som syntes bunnløse. De stirret på meg, det var et spedbarns øyne, en kvelerslanges øyne. I det øyeblikket var det noe dypt inne i meg som falt fra hverandre som et skip som mister fortøyning og anker, skremmende, svart hav på alle kanter, og jeg oppdaget at jeg ikke kunne snu meg bort. Jeg hevet kniven, rettet den mot ham. Det gikk en grøsning gjennom mannen, og hodet falt tungt mot gulvet. Instinktivt ville jeg styrte bort til ham, hjelpe ham opp, tilby ham noe varmt å drikke eller en ambulanse. Men var det bare spill fra hans side i håp om å få meg nærmere så han kunne overmanne meg? Ikke gjør det. Ikke gå bort til ham. Jeg tok et skritt tilbake og ventet. Mannen hadde gitt opp å løfte hodet igjen og betraktet meg ut av øyekroken. Det gikk et minutt. Han blunket ikke, angrep meg ikke, så ikke bort. Til slutt sa jeg, Hva er det du vil? Kjevene hans begynte å arbeide, langsomt og møysommelig. Munnen åpnet seg og vann strømmet ut, tykt og brunt som elvevann trakk det seg inn i teppet. Den kvalme lukten i rommet ble sterkere. Jeg tok enda et skritt tilbake og trykket meg inn mot veggen. Den kjentes hard og kjølig, og jeg ønsket den ville hviske Sjjj, ikke vær redd, fremdeles finnes det noe som er fast og solid, men den var bare en vegg, og det var ingenting den kunne si. Leppene hans rørte seg rundt tom luft. Jeg ventet og så hvordan han anstrengte seg for å forme et ord. Til slutt

9 sa han noe uforståelig og for høyt, som en døv som ikke har lært å beregne lydnivået. Co-iii-aahh. Jeg ristet på hodet. Han utstøtte lyden igjen, langsommere nå. Coo. Iiiii. Aaaahh. Jeg forsøkte å finne mening i det. Coya? spurte jeg og tenkte: Et navn? Et sted jeg aldri hadde hørt om? Coo. Miiiii. Aaah. Jeg nikket uforstående. «Coo. Miiii. Dah.» Og så forsto jeg. Co-mi-da. Mat. Mat? Han nikket. Det rant vanndråper fra huden hans, for tallrike til å være svette, de sivet ut fra porene i huden, en menneskelig svamp som nettopp var hentet opp fra elva skjønt selv svamper slutter å dryppe etter en stund, men væten fra denne mannen viste ikke tegn til å gi seg. Uten å ta øynene fra ham trykket jeg kniven mot armen min for å se om jeg drømte. Knivbladet skar gjennom huden, det blødde og jeg kjente smerten, men våknet ikke fra denne virkeligheten opp til en annen. Hvis faren min hadde vært her, ville han sikkert ikke ha sett denne nifse, frastøtende mannen eller om han hadde sett ham, ville han ha stukket kniven i ham allerede, uten et ord, og deretter skjenket seg en whisky mens Mamá gjorde rent teppet. Jeg møtte den fremmedes blikk og kjente hjertet dundre som en damphammer i brystet. Jeg burde kaste meg over ham, tenkte jeg. Eller jage ham ut. Men jeg fikk meg ikke til å gjøre noen av delene. I ettertid skulle jeg komme til å tenke at det var dette øyeblikket som markerte begynnelsen på mitt egentlige liv; det øyeblikket da jeg uten å vite hvorfor, til min egen forbløffelse og stikk i strid med all sunn fornuft, senket kniven og gikk for å

10 finne mat. Kjøkkenet var som da jeg forlot det, bare at gryten hadde kokt over, vannet rant fresende ned mot gassblusset. Jeg hadde vært i ferd med å koke squash til skilpadden Lolo som sto uforstyrrelig borte ved kjøleskapet med hodet strukket fram fra skallet. Sigaretten min hadde sluknet på kjøkkenbenken. Det var et sjokk å se den, for det kjentes ikke som den samme kvelden da jeg bare minutter tidligere hadde stått der og røkt og skåret opp squash og tenkt for meg selv, som om jeg ville tro det om jeg gjentok det ofte nok, at det var godt å være alene, ha huset for meg selv, er det ikke vidunderlig, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, spise ristet brød til middag, valse naken rundt på kjøkkenet om jeg føler for det, la skitne tallerkener stå igjen i sofaen, sitte med sprikende ben, gråte uten å måtte forklare meg for noen. Jeg skrudde av blusset under squashgryten og begynte å lete gjennom kjøleskapet. Mamá hadde etterlatt seg et velforsynt hus. Jeg fylte et brett med mat: gaudaost, brød, rester av stekt kylling og poteter fra kvelden før, hvitvin, et glass vann, noen konfektbiter i en gyllen eske og gikk ut i gangen igjen. Kniven hadde jeg med meg fremdeles, den lå på brettet mellom tallerkenene. Foreldrene mine protesterte ingenstedsfra, fra luften bak ryggen min, og jeg hadde ikke noe svar å gi dem. Misbilligelsen deres, forargelsen over at jeg brøt med all sunn fornuft, lå over meg som en tung kappe. Perla, hva er det du gjør? syntes jeg at jeg hørte dem rope mens jeg gikk bortover gangen og inn i stuen. Han hadde ikke rørt seg, lå fremdeles sammenkrøpet i fosterstilling. Han skalv ikke. Det burgunderrøde teppet var nesten svart av væte. Han lå helt stille, bortsett fra at