Den som dreper dragen. Oversatt av Monica Carlsen

Transkript

1

2 LEIF GW PERSSON Den som dreper dragen Oversatt av Monica Carlsen

3 Originalens tittel: Den som dödar draken Leif GW Persson Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-It AS Oversatt av: Monica Carlsen ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Dette er et grimt eventyr for voksne barn. Leif GW Persson

5 1 Et sausflekket slips, et grytelokk av jern og en vanlig tapetserhammer med brukket treskaft. Det var de tre mest påfallende funnene Solna-politiets teknikere gjorde under den første åstedsgranskingen. At dette med største sannsynlighet var gjenstandene som ble brukt for å ta offeret av dage, behøvde man på ingen måte være kriminaltekniker for å forstå. Det var nok å ha øyne å se med, og en mage som var sterk nok til at man orket å se etter. Når det gjaldt tapetserhammeren med det brukne skaftet skulle det dessuten snart, og om mulig med enda større sannsynlighet, vise seg at de hadde tatt feil, og at den i hvert fall ikke var blitt brukt da gjerningsmannen gjorde kål på sitt offer. Mens teknikerne puslet med sitt, tok etterforskerne seg av de selvfølgelighetene som falt på dem. De banket på dører hos naboer og andre som bodde i nærheten, forhørte seg om offeret og eventuelle iakttakelser som kunne ha tilknytning til ugjerningen. En av etterforskerne, en sivilt ansatt kvinne, det var som regel slike som tok seg av sånt, satte seg foran pc-en og søkte opp den informasjonen det var mulig å hente ut den veien. Det gikk ikke lang tid før de avdekket den sørgelige historien om det mest typiske drapsofferet i svensk

6 kriminalhistorie gjennom de ett hundre og femti årene det var ført statistikk over den slags. Sikkert mye lenger enn det også, forresten, ettersom dombøkene, som var blitt ført siden tidlig middelalder, på akkurat dette punktet ga det samme bildet som industrisamfunnets rettsstatistikk. Det klassiske svenske drapsofferet gjennom de siste tusen år, om man vil. For å si det med dagens språkbruk: «En enslig middelaldrende mann, sosialt marginalisert, med alvorlige alkoholproblemer.» Med andre ord bare en vanlig fyllik, som Solna-politiets etterforskningsleder, kriminalkommissær Evert Bäckström, beskrev den avdøde, da han etter det innledende møtet med etterforskningsgruppen avla rapport om saken til sin øverste sjef.

7 2 Selv om naboenes redegjørelser og informasjonen fra diverse registre var mer enn nok, hadde begge teknikerne levert flere sterke bevis som pekte i samme retning. Et typisk fylledrap, spør du meg, Bäckström, som den eldste av dem, Peter Niemi, oppsummerte det hele da han på det samme innledende møtet redegjorde for sitt og kollegaens syn på saken. Så vel slipset som grytelokket og tapetserhammeren tilhørte offeret og befant seg i leiligheten allerede før den beklagelige hendelsen fant sted. Når det gjaldt slipset, var det til og med så enkelt at det satt rundt offerets hals. Under skjortekragen, slik skikken tilsier, men i dette spesielle tilfellet strammet til fem centimeter ekstra og for sikkerhets skyld festet under strupehodet med en vanlig kjerringknute. I den samme leiligheten hadde etter all sannsynlighet to personer, hvorav den ene etter fingeravtrykkene å dømme var identisk med offeret selv, tilbrakt timene før drapet med å spise og drikke. Tomme spritflasker og ølbokser, glass det var drukket øl og vodka av, matrester på to tallerkener i stuen, som sammen med tilsvarende matrester i det lille kjøkkenet tydet på at offerets siste måltid hadde bestått av den svenske klassikeren stekt

8 flesk med brune bønner. Sistnevnte for øvrig også ferdiglagde, etter plastemballasjen i søppelbøtta å dømme, kjøpt i en lokal ICA-butikk samme dag. Så var de før servering blitt varmet opp i den jerngryta hvis lokk gjerningsmannen senere på kvelden gjentatte ganger hadde deljet i hodet på verten. Også rettsmedisineren var kommet til lignende konklusjoner. Disse hadde han meddelt teknikeren som var til stede under obduksjonen, fordi han var opptatt med viktigere ting da politiets etterforskningsgruppe skulle ha sitt møte. Hans skriftlige og endelige uttalelse ville riktignok la vente på seg ennå et par uker, men for den foreløpige og muntlige hadde det vært nok med de vanlige snittene og et øvet blikk. En såkalt fyllik, som dere politifolk visstnok kaller slike som det stakkars offeret vårt, hadde rettsmedisineren uttalt, fordi han i slikt selskap tross alt var en dannet herre som det ansto seg å røkte sitt språk. Samlet sett naboenes redegjørelser, de forstemmende registeropplysningene om offerets karakter, funnene på åstedet og rettsmedisinerens observasjoner ga dette en fyllestgjørende forklaring på det politiet i det vesentlige trengte å vite. To fylliker, som kjenner hverandre godt fra før, treffes for å spise litt og drikke desto mer og som deretter begynner å krangle om noen av de menneskelige meningsløshetene som utgjør deres personlige og felles historie. Og der den ene avslutter samværet med å slå den andre i hjel. Vanskeligere var det altså ikke. Det var usedvanlig godt håp om å finne gjerningsmannen i offerets nærmeste bekjentskapskrets av likesinnede, og de hadde

9 allerede begynt å søke dem opp. Slike saker ble oppklart i ni av ti tilfeller, og statsadvokaten hadde som regel papirene på pulten sin etter høyst en måned. En ren rutinesak med andre ord, og ingen av Solnapolitiets representanter på det innledende møtet så mye som vurderte å tilkalle spesialekspertise, som for eksempel Rikskriminalpolitiets gjerningsmannsprofilgruppe eller for den saks skyld rikspolitistyrelsens egen professor i kriminologi, som for øvrig bare bodde noen kvartaler fra offeret. Det var heller ingen av ekspertene som hadde latt høre fra seg på eget initiativ, noe som var like greit, for de ville utvilsomt ha skrevet rapporter om at saken forholdt seg nøyaktig slik som alle allerede visste at den gjorde. Nå slapp de i det minste å stå der med rumpa bar og de vitenskapelige benklærne i en krøll rundt anklene. Med fasit i hånd skulle det nemlig vise seg at alt det ovennevnte med bakgrunn i den samlede kriminologiske forskningen, den velprøvde politimessige erfaringen og den vanlige fingerspitzgefühlen som alle ekte politifolk med tiden skaffer seg var helt bort i hampen. Gi meg det vesentligste, Bäckström, sa Bäckströms øverste sjef, politimesteren i Västerorts politidistrikt, Anna Holt, da Bäckström dagen etter drapet orienterte henne om saken. Han var ganske enkelt bare en vanlig fyllik, sa Bäckström og nikket dystert. Ja vel, du får fem minutter, sukket Holt, som hadde flere saker på dagsorden, hvorav minst én var betydelig mer krevende enn Bäckströms.

10 3 Torsdag 15. mai hadde solen stått opp over Hasselstigen 1 i Solna allerede klokka ti på halv fire om morgenen. Nøyaktig to timer og førti minutter før Septimus Akofeli, 25, ankom samme adresse for å levere morgenavisene. Septimus Akofeli jobbet egentlig som sykkelbud, men i nesten et år hadde han tjent litt ekstra på også å gå med morgenavisene i noen av kvartalene rundt Råsundavägen, blant annet til Hasselstigen 1. Videre var han flyktning fra det sørlige Somalia, og kom fra en liten landsby bare en halv dagsmarsj fra grensen til Kenya. Han hadde ankommet sitt nye hjemland den dagen han fylte tretten år, og grunnen til at han havnet i Sverige og ikke et annet land var at tanten, onkelen og mange av søskenbarna hadde flyttet dit fem år tidligere, og at alle de andre slektningene hans var døde. Eller drept om man vil, for det var bare et fåtall av dem som hadde dødd av andre årsaker. Septimus Akofeli var ingen vanlig somalisk flyktning som var kommet til Sverige på lykke og fromme. Han hadde nære slektninger som kunne ta hånd om ham, og det var tungtveiende humanitære grunner til å slippe ham inn. Alt syntes også å ha gått bra. Eller i det minste så bra man kan forvente når det gjaldt en som ham. Septimus Akofeli hadde kommet seg gjennom både