Gard Erik Sandbakken. Hemmeligheter. Roman. Communicatio forlag

Transkript

1

2 Hemmeligheter

3 Gard Erik Sandbakken Hemmeligheter Roman Communicatio forlag MMXIV

4 Tidligere utgivelser Duemannen, vinnermanus, Statens Studiesenter for Film (1992) Kalde skudd, roman, Tiden Norsk Forlag (1992) Stråmenn, roman, Tiden Norsk Forlag (1994) Septemberkvinnen, roman, Tiden Norsk Forlag (1995) Bastarder, roman, Varg Forlag (2006) Skarpskytteren, roman, Communicatio forlag (2012) Communicatio forlag AS, Trondheim 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN: På side 76 er gjengitt en strofe fra Lou Reeds konseptalbum Magic and Loss (Sire Record 1992). Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Communicatio Forlag AS

5 Fjordgata 43, N-7010 Trondheim (+47)

6 There s a bit of magic in everything, and then some loss to even things out. Lou Reed, 1992

7 J 1. EG LIKER BYER SOM OMGIR seg med vann, eller som elver renner gjennom. Byer med gangbroer som leder fra den ene siden av elven til den andre, eller byer med stålkraner mot skiftende himler, der kalde vintre løfter frostrøyk fra brakkvannet. Jeg valgte å tilbringe mitt tvungne eksil i en slik by, der mennesker vandret forbi meg på gaten og jeg ikke visste hvem noen var. I flere uker i fjor høst tenkte jeg mye over hva mennesker er i stand til å gjøre mot seg selv og andre, og kom til at på et eller annet tidspunkt blir de fleste synlige som sitt beste eller verste jeg, om de tjenestegjør for gud eller djevelen. For egen del har jeg deltatt i kriger, og tjent dem begge. Mye holder man hemmelig, også for seg selv, og må ta ansvaret for det. Jeg nærmet meg Uppsala ved firetiden på ettermiddagen, langs den nordlige ruten gjennom det flate åkerlandet, i en sjelden tilstand av bekymringsløshet. Litt småbykø i hvert kryss, men stille og forsagt, slik byen er. Etter å ha parkert bilen, gikk jeg ned mot elven med en tung svart hockeybag over hver skulder. Östra Ågatan, der jeg bodde, er smal med elven helt inntil. Jeg krysset broen og gikk mot inngangen til nummer 17. To ender vrikket seg motstrøms mot brokaret. Jeg stoppet og så på dem, satte bagene fra meg, en på hver side, og zippet glidelåsen i jakkelommen

8 åpen for å få tak i nøkkelknippet. Inngangsdøren var av herdet trådglass i en kraftig metallramme, trukket inn fra gaten under en firkantet hvelving av granitt. En hule, som for en steinaldermann. Utenfor: et fortau, et smijernsgjerde støpt fast i steinmuren mot elven, flere store trær med tykke stammer og sykler på rekke og rad nedover i stativene. Jeg sto under hvelvingen og fiklet med nøklene da noen kom opp på siden av meg. Først trodde jeg at det var en annen beboer, men mannen var ukjent. Jeg sjekket øynene og hendene hans for å avgjøre om han var en fysisk trussel. Svaret var nei. En kar på rundt førti år med hendene dypt begravd i lommene på en svart skinnjakke, hadde en hettegenser under, jeans og svarte skinnsko. Unnskyld, sa han. Men Mannen snakket norsk. Hva vil du? avbrøt jeg og gransket ham ytterligere. Blond sidelugg, men kortklipt, blå øyne, firkantet panne, smal nese; et alvorlig ansikt med blodløse lepper, tynne som streker. Mannen skalv, frøs åpenbart. Han må ha ventet lenge, tenkte jeg. Snorre Hartmann? sa han. Hvem spør? Jo Natdal, journalist i Dagens Næringsliv. Glem det, sa jeg, stakk nøkkelen i låsen og vred rundt. Kan du flytte deg? Jeg bøyde meg etter bagen som sto mellom oss og lempet den inn i gangen, holdt det tunge dørbladet med rumpa og ryggen, bøyde meg igjen

9 og løftet inn den andre bagen. Jeg rettet meg opp, ville vise at jeg ønsket å gå inn og lukke døren bak meg, men hadde fremdeles dørbladet mot ryggen. Snakk fort, sa jeg. Jeg vet noe du trenger å vite, sa han. Hva da? Kjenner du Lorentz Zweig? Kjenner jeg deg? sa jeg og tenkte på Lorentz. Han smilte, og jeg ble irritert. Ikke av smilet, men av måten han snakket på. Du kan si hva du vil, bare du sier det på riktig måte. Du kan sette opp hvilket som helst tryne, bare det funker. Natdal virket beskjeden, men høy på seg selv, og sånne typer fikser jeg ikke. De vekker altfor mye dritt i meg. Dragen rumlet. Hadde jeg ikke lov til å ønske å fjerne noen som prøvde å kødde med meg? Vet du hva som skjedde med Lorentz Zweig? sa han. Jeg hadde ikke presis kunnskap, kjente resultatet, men ikke omstendighetene utover hva jeg hadde lest i norske nettaviser. Jeg hadde ikke noen å spørre om mer nøyaktig informasjon, dessuten ringte jeg sjelden; så å si aldri, for å være ærlig. Jeg skulle ligge under radaren. Død er død. Jeg var temmelig sikker på at noen hadde drept Lorentz, men tenkte ikke å tilkjennegi noe av det som fór gjennom hodet mitt. Vi har ikke noe å snakke om, sa jeg. Jeg er ikke ute etter deg, sa han, men noen av sjefene du hadde en gang. De sitter fremdeles på toppen. Ute etter. Hørte han selv hvilke ord han brukte? Jeg

10 ville ikke vite mer og lot dørbladet gli sakte igjen bak meg da han hviskeropte med en påtrengende intensitet. Jeg bor på Akademihotellet til i morgen. Ta en tur oppom. Så gikk døren i lås med et lavt smekk, og verden ble stengt ute.