Gard Erik Sandbakken. Skarpskytteren. Roman. Communicatio Forlag

Transkript

1

2 Gard Erik Sandbakken Skarpskytteren Roman Communicatio Forlag MMXII

3 Tidligere utgivelser Duemannen, vinnermanus, Statens Studiesenter for Film (1992) Kalde skudd, roman, Tiden Norsk Forlag (1992) Stråmenn, roman, Tiden Norsk Forlag (1994) Septemberkvinnen, roman, Tiden Norsk Forlag (1995) Bastarder, roman, Varg forlag (2006) Communicatio Forlag AS, Trondheim 2012 Satt med Sabon11/15 pkt. Papir: 100 g Munken Cream 2,0 Sats og omslag: Type-It, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: UAB Print-It, Litauen 2012 ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Communicatio Forlag AS Fjordgata 43, 7010 Trondheim Postadresse: Boks 9914 Flatåsen, 7479 Trondheim Telefon: (+47) E-post:

5 (Oslo, sensommeren 2009) J 1. EG SATT I BILEN da telefonen ringte. Hallo, sa jeg og kjente igjen stemmen hans med det samme. Ja, Snorre Hartmann, svarte jeg. John Skøyen lo lavt i den andre enden. Den lille latteren sendte et blaff av kvalme gjennom meg. For fjorten år siden tjenestegjorde vi samtidig i Determined Effort i Bosnia, han som etterretningsoffiser, jeg som spesialsoldat. Han pleide å sikkerhetsbriefe de nye kontingentene som kom, med en tonløs stemme som fratok alle andre lysten til å gripe ordet. Jeg svingte av til høyre ved en trafokiosk, slo av motoren og stirret ut gjennom sidevinduet, på søppel og gresstuster. Hva gjelder det? Skøyen ba om et møte, men ville ikke fortelle om hva. Jeg visste at han fortsatt arbeidet i etterretningen. Stemmeleiet hans skulle understreke at jeg ikke burde avslå. Særdeles viktig for oss begge at vi møtes, sa han. Jeg har tjenestegjort for stat og fedreland i krig, men livet som spesialsoldat er forlengst historie, ja, nærmest en evighet siden. Nå kommer de fleste oppdragene jeg

6 utfører via nettverket mitt. Noen besøker kontoret mitt etter avtale, andre ringer og ber om et møte på steder vi etter hvert blir enige om. Livvakt, torpedo, leiesoldat, jeg bryr meg ikke om hva de som betaler for tjenestene mine kaller meg. Jeg fikser slikt de ikke klarer selv, og får godt betalt for det. Det er nok å gjøre i Oslo. Jeg fant ingen grunn til å argumentere mot Skøyen. Driver man i gråsonen som jeg gjør, og med en fortid som min, diskuterer man ikke med erfarne offiserer i den militære etterretningen per telefon, så jeg spurte hvor han ville at vi skulle møtes. Han foreslo kontoret mitt klokken ti om kvelden. Jeg sa greit, brøt forbindelsen, startet motoren og akselererte ut i Smalvollveien i retning Bryn. Fra morgenen av hadde jeg ikke hatt andre planer enn en treningsøkt og frokost før jeg skulle kjøre til Lisa og datteren vår, Una, som jeg hadde ansvaret for annenhver helg. Lisa hadde ringt og bedt om penger, og jeg lurte på hva hun drev på med. Hun tjente jo penger selv nå, betalte ikke leie for rekkehuset som jeg eide, mottok mine månedlige bidrag, og nå var hun blakk igjen? Jeg kom via Østensjøveien, og svingte brått under trikkebroen til Fagerlia; en smal asfaltert vei som fører ned i en dump. Veien skifter navn når man kommer langt nok. I andre enden heter den Arnljot Gellines vei, borte ved blokkene. Jeg stanset inntil gjerdet mot jernbanelinjen, ble sittende noen øyeblikk i bilen, for det dukket opp minner fra krigen. Jeg hadde vært

7 skarpskytter, skjøt mennesker. I særskilte oppdrag var jeg tvunget til å dokumentere liket ved å fotografere. Noen av de døde hadde sluppet avføringen. Derfor maktet jeg aldri å skifte bleie på Una. Lukten overmannet meg. Jeg må være i aktivitet, hvis ikke kommer de vanskelige tankene. De er en kvern som maler. Oppdragene jeg tilbyr i porteføljen min får meg til å mestre verden, både min indre og den ytre. De tvinger meg til å skape kontroll i situasjoner som oppstår. Joda, livet er levelig, men hadde det ikke vært for at en gammel skuddskade verker innimellom, ville jeg hatt det hakket bedre. Jeg gikk ut av bilen, slo igjen døren, kikket meg rundt. Det suste virkelig i furukronene. Jeg nærmet meg gangveien mellom rekkehusene, hadde tenkt mye på hvordan jeg skulle si til Lisa at hun ikke kunne la hvem som helst være barnevakt for Una. Jeg måtte finne en måte som ikke ville gjøre henne forbannet, men var fortsatt i villrede. Jeg låste meg inn uten å ringe på og ropte hallo innover entreen. Hei, Snorre, svarte Lisa fra etasjen over. Jeg kippet av meg skoene og gikk opp trappen, mellom gelenderstolpene kunne jeg se Una sitte på gulvet og leke med dukkehuset sitt. Hei, pappa, sa hun da jeg stanset på toppen av trappen, og fortsatte å leke. Lisa satt i sofaen med fjernkontrollen i hånden og betraktet meg. TV-en sto ikke på. Er noe galt? spurte hun. Du ser så alvorlig ut.

8 Nei, sa jeg. Innimellom er jeg redd for at du skal bli utsatt for noe noe alvorlig, sa hun. Og hva kan du i så fall gjøre for å hindre det? sa jeg og angret i samme sekund. Hun trakk på skuldrene. Skal jeg fikse kaffe? sa jeg og strøk henne lett over kinnet. Jeg vil ha varm melk i, sa hun. Jeg gikk ut på kjøkkenet, travet fram og tilbake der til kaffen og melken var ferdig, plasserte koppene på salongbordet, satte meg i stolen rett overfor henne. Verandadøren knirket stygt da den slo seg åpen i vinden. Jeg vred på hodet og så ut, reiste meg og lukket den. Ikke så varmt ute, sa jeg og satte meg igjen. Ingen hører hva vi sier selv om døren står åpen. Vet du hvor gamle naboene er? De er forresten hyggelige mer enn jeg kan si om deg, sa Lisa. Jeg fikk en telefon i sted. Det er den som gjør meg gretten, sa jeg. Hva gjaldt den? Fikk jeg ikke vite. Hvorfor ikke? Fordi han som ringte ikke ville fortelle, sa jeg. Nei, jeg orket ikke sitte der og forklare alt, tror heller ikke Lisa ville hatt forståelse for det. Vi hadde aldri vært samboere. Et uhell, nei, ikke et uhell, heller et tilfeldig møte med konsekvenser, og hun nektet å ta abort.

9 Du trenger penger? sa jeg. Una, sa Lisa, kan du gå på rommet ditt? Pappa og jeg skal snakke sammen. Neeeiii, sa Una. Lisa spratt opp, løftet henne og pekte mot rommet. Slapp av, sa jeg. Jeg skal bære inn dukkehuset til deg, ropte Lisa etter Una som forsvant ut av syne. Da hun kom tilbake, drakk vi kaffe uten å si et ord. Lisa er svensk, med designerambisjoner, fra Ystad. Siste halve året hadde hun vært engasjert i Manpower med krav om at hun bare ville arbeide i klesforretninger. Hun skulle bygge et nettverk innenfor bransjen, men arbeidet ikke hver dag. Når hun hadde fri trålte hun ute- og insteder der designere vanket, også i helgene. Una ble tatt hånd om av diverse barnevakter, noe jeg likte dårlig. Jeg har fått et tilbud om å være med på å starte noe stort, sa Lisa. Hvem er gründeren? sa jeg. Et nytt klesmerke. Lisa klær? Herregud, hvor mange er det ikke som prøver å Jeg avbrøt meg selv, så sinnet hennes komme. Eller kanskje hun ble lei seg? Ansiktet fikk i hvert fall et furtent uttrykk. Men for all del, Lisa er en OK dame. Hvor mye? sa jeg. To hundre tusen. Jeg nølte, men så tenkte jeg: ikke vær kjip nå; når Lisa tenner på noe, er det et eller annet skikkelig med stil, og to hundre tusen er ikke all verden. Lisa er smart og

10 vekker oppmerksomhet, særlig når hun oppholder seg blant menn. Jeg hadde også latt meg fange, og sett henne selge. Hun er en kanonselger. Hva slags folk snakker du om? spurte jeg. Nja fra Skällefteå, Ringhals, Vega Alternative saker? Hun nikket. Jeg ville gjerne tro på henne, men hovedgrunnen til at jeg sa ja var behovet for å komme meg derifra igjen; jeg måtte være alene og tenke gjennom situasjonen som hadde oppstått. Den militære etterretningen ville av en eller annen grunn møte meg. Hvorfor, hvorfor, hvorfor? kvernet ustoppelig i hodet mitt. Jeg husket John Skøyen i et nakent rom i en delvis utbombet skolebygning i Bosnia. Han viste bilder av drepte sivile som var blitt ofre for snipere. Vi var en gruppe norske skarpskyttere og spottere som skulle motiveres til å ta ut mål uten nøling, uten forbehold, helst med glede, som Skøyen sa med et glis og rettet pekestokken mot bildet av et barn som lå i rennesteinen, skutt gjennom hodet. For hver sniper dere skyter, sparer dere ti sivile liv, sa han. Så viste han frontlinjen i nordvest på kartet, og byene vi skulle jobbe i. Lisa sa tusen takk for lånetilsagnet. Rentefritt? Rentefritt. Og hvis jeg ikke klarer å betale tilbake? Jeg vil bare at du skal ta bedre vare på Una. Lisa ble irritert og viftet aggressivt med albuene. Jeg trenger rom rundt meg, sa hun.