Barn på flukt og i krise -psykososiale problemstillinger

Barn på flukt og i krise -psykososiale problemstillinger Tiltak i barnehage og skole. Sunil Loona, psykolog og rådgiver, NAFO, Oslo

Kirkeasylkommisjonen (1996-97) Kirkeasylkommisjonens mandat var å vurdere alle sakene med henblikk på opphold på humanitært grunnlag, med særlig vekt på barnas beste. Kommisjonen skal gi sine begrunnede råd til departementet, som på dette grunnlag vil foreta en fornyet vurdering av sakene. FNs konvensjon om barns rettigheter er normgivende for UNHCRs arbeid med flyktningebarn. Barnekonvensjonen er basert på tre grunnleggende regler: regelen om barnets beste regelen om ikke-diskriminering, og regelen om deltagelse i avgjørelsesprosessen.

Konsulent, Senter for krisepsykologi/ UNICEF, Pristina, Kosovo (1999-2000) Arbeidsoppgaver: Hovedansvarlig for planlegging og gjennomføring av et stort antall treningsseminarer for skolepersonell i hele Kosovo Hovedansvarlig for å sette opp og gjennomføre møter med de lokale myndigheter i ulike deler av Kosovo Koordinering av og samarbeid med de mange internasjonale frivillige organisasjonene som drev med psykososialt arbeid i Kosovo. Oppfølging av mineskadde barn innlagt på Pristina sykehus.

Hvorfor husker vi så lite fra vår tidlige barndom? Grunnen til at vi ikke har bevisste minner fra vår tidlige barndom er at cellene i hippocampus modnes langt langsommere enn cellene i andre hjerneområder. Amygdala, hjerneområdet som står for lagring av våre ubevisste minner modnes derimot lagt raskere enn hippocampus. Dette betyr at selv om vi ikke husker tidlige traumatiske hendelser, kan de ha varige negative konsekvenser for vårt mentalt liv.

Amygdala Hypothalamus Hypofysen Når amygdala oppdager fare sender den beskjed via hypothalamus til hypofysen. Dette resulterer i utsondring av et hormon som heter ACTH. CRF Corticotrophinreleasing factor Hypofysen ACTH (Adrenocortico-tropisk hormon) Binyrene ACTH renner gjennom blodet til binyrene og forårsaker utsondringen av stresshormonet adrenalin. Stresshormonene når amygdala og hippocampus via blodsystemet. Hippocampus, som regulerer utsondringen av stresshormoner i kroppen, gir beskjed til hypofysen og binyren om å holde tilbake mens amygdala sier mer, mer! Er stresset langvarig begynner hippocampus å vakle og mister kontroll over utsondring av stresshormonene. Dette kan resultere i både minnesvikt for den traumatiske hendelsen og læringsvansker senere. Hippocampus Stresshormoner (adrenalin og ACTH) via blodet

Prefrontalt korteks Sanse korteks Arbeidsminne konsentrasjon oppmerksomhet Amygdala Implisitt (ubevisste) følelsesminne Persepsjon korttidsminne Hippocampus Eksplisitt (bevisste) langtids deklarativ minne

Traumer med medfølgende stress kan forårsake både konsentrasjons- og minnevansker Mange med PSTD opplever problemer i en opplæringssituasjon, både med: Selektiv oppmerksomhet: Mye av vår bevisste tankevirksomhet innebærer at vi på en organisert måte styrer vår oppmerksomhet i en bestemt retning og forsøker å unngå å bli distrahert av informasjon som er irrelevant for den aktiviteten vi er engasjert i. Deklarativt minne: Vår evne til å lære og bevisst huske hverdagsfakta og hendelser er det som kalles deklarativt minne.

-Konsentrasjonen var som blåst bort. Jeg sov ikke om nettene, fikk mye fravær og begynte å svare folk nebbete. Jeg tilpasset meg, og tenkte at nå gikk det bedre. Jeg var naiv og blåøyd.. Jeg har prøvd å ta mer utdannelse, men det går bare ikke. Jeg har ikke sjans, etter ulykken klarer jeg ikke konsentrere meg. Jeg kan kun lære praktisk, sier han. Arnt Helge (28) om utfordringer etter Sleipner-ulykken. Intervjuet av Dagens næringsliv 12 år etter ulykken. Dagens Næringsliv 29.07.2011

En rekke undersøkelser viser at langvarig stress kan føre til skade i hippocampus, med medfølgende minnevansker. I enkelte av undersøkelsene foretatt på voldsutsatte kvinner og barn som hadde utviklet PSTD, viste det seg at størrelsen på hippocampus hadde blitt redusert med 12 %. Skaden behøver imidlertid ikke å være permanent, da hippocampus har en enestående kapasitet til å regenerere hjerneceller. Kilde: J. D. Bremer 1999: Does stress damage the brain? Biological psychiatry Volum 45, Issue 7 April 1999

kontrollgruppe forsøksgruppe Det har blitt foretatt undersøkelser av både hos mennesker og dyr som har vært utsatt for langvarig stress eller fått sprøyter med store mengder stresshormoner. Resultatene viser at dendrittene i nervecellene i hippocampus-området skrumper inn som følge av langvarig stress.

Traumer følelsesmessige reaksjoner til vonde og skremmende opplevelser Det er helt normalt for mennesker å reagere med stress etter å ha opplevd vonde og skremmende situasjoner. Når vi mennesker er redde, utrygge eller sinte er det fordi vi reagere emosjonelt til ting vi har erfart. Følgelig, er det viktig at fagfolk som arbeider med traumatiserte mennesker stadig minner seg selv om noen av de meste grunnleggende egenskaper ved menneskelige følelser - deres natur og funksjon.

Alle våre følelser har viktige funksjoner - de er forbundet med vår overlevelse som art Forskjellige følelser er involverte i forskjellige overlevelsesfunksjoner - for eksempel beskyttelse mot fare, finne mat, finne make, verne vårt avkom osv. Redsel som følelse er hovedsakelig en respons som maksimerer overlevelse i situasjoner hvor vi oppdager fare for liv og helse. Følelser av tristhet, sinne, skyld og anger som vanligvis følger tap av mennesker eller ting vi er glad i, får oss til å reflektere over og snakke om betydningen av tapet. Det er bare på denne måten at vi kan overkomme vår sorg - prosessen fører til at triste minner blekner i vår bevissthet, mens gode minner opprettholdes/gjenoppfriskes.

Men våre følelser kan også skape problemer for oss. Når redsel går over til å bli angst, tristhet går over til å bli depresjon, ønsker og begjær går over til å bli grådighet, sinne går over til å bli hat, vennskap går over til å bli misunnelse og kjærlighet går over til å bli besettelse, begynner våre følelser å motarbeide oss. God mental helse forutsetter følelsesmessig velvære. Psykiske problemer forårsakes hovedsakelig av sammenbrudd i vårt følelsesregister.

Vi mennesker har lite direkte kontroll over våre følelsesmessige reaksjoner Følelser er ting som skjer oss heller enn ting vi ville skal skje oss. Det er for eksempel umulig for oss å late som om vi er sint, glad, sulten, forelsket osv. Mens vår bevisste kontroll over våre følelser er svak, kan våre følelser overvelde vår bevissthet. De kan påvirke alle andre aspekter av vårt mentale liv - de kan påvirke våre sanseoppfatninger, våre minner, tanker og drømmer. Våre følelser motiverer oss til å handle.

Alle våre følelser manifesterer seg på tre forskjellige måter: I våre tanker (Eksempel: "Jeg er sint" "Jeg er redd Jeg er forelsket.) Gjennom vårt atferd (Eksempel: Når et barn slår et annet barn uten provokasjon. Når et barn ikke vil leke med andre barn. Når et barn klenger seg til sin foreldre når fremmede kommer på besøk.) Gjennom fysiologiske endringer i kroppen (Eksempel: Rødming, hjertebank, spenning i musklene, ekstrem svetting osv.)

Det er svært vanskelig for oss å verbalisere våre følelser Det er omtrent ikke en eneste tenkbart tanke som vi mennesker ikke kan uttrykke gjennom vårt språk, men det samme ikke kan sies om våre følelser. Det er antakeligvis fire grunner til at følelser er vanskelig å verbalisere. 1. Det er per i dag et godt faglig grunnlag for å hevde at våre følelser opererer i en psykologisk og nevrologisk rom som er lite tilgjengelig for vår bevissthet. 2. Kroppen er en helt sentral aspekt ved alle emosjonelle tilstander. De kroppslige fornemmelser som følger med følelsesmessige reaksjoner er ofte vanskelig å beskrive i ord.

Det er svært vanskelig for oss å verbalisere våre følelser 3. Selv når vi er bevisste våre følelser har vi vansker med å formidle dem til andre. Våre følelser sammenholder vårt mentalt liv. Å formidler til andre de vonde følelser vi har når vårt liv, helse og integritet har vært truet er svært vanskelig. Ved å formidle våre følelser definerer vi ofte vårt selvverd, både i våre egne øyne og i andres øyne.

Det er svært vanskelig for oss å verbalisere våre følelser 4. Begrensninger ved våre språklige og kognitive ferdigheter kan også forårsake vansker med å formidle følelser. Dette spesielt for barn under 6-7 års alder. Men også barn under 11-12 års kan ha lignende vansker på grunn av manglende metakognitive ferdigheter. Begrepet metakognitiv ferdighet beskriver vår evne til å overvåke og regulere våre egne tankeprosesser, og følgelig vår evne til å bevisst reflektere over tanker som vi har en bevissthet om. Det er først i ca. 12 års alder at barn kan klare å reflektere over deres tanker og har utviklet ordforråd som er stort nok til å verbalisere sine tanker.

Stress fører til selvsentrering Stress fører til at vi blir opptatt av våre egne tanker og følelser. Selvsentrering er best forstått som en strategi som barn/voksne som har opplevd mye stress tar i bruk for å overleve rent psykisk. Men paradoksalt nok fører strategien ikke bare til psykisk overlevelse, men også til en forskyvning i den sunne balansen mellom å gi-og-ta som vanligvis preger forholdet mellom selv og andre. Det vil med andre ord si at gjensidigheten og romsligheten i ens relasjon med andre; en ferdighet som normalt utvikles uten noen form eksplisitt opplæring, svekkes hos mange barn og voksne som har opplevd mye stress.

Empati Empati betyr å føle for andre - dvs. vår evne til å være glad når andre er glad og vår evne til å bli lei oss når andre er lei seg. Som alle andre følelser, fører empati til handling. Når andre er lykkelig feirer vi sammen med dem, når andre har det trist, trøster vi dem, når andre sørger over tap av dem de er glad i, kondolerer vi med dem. Vår evne til empati hindrer oss i å være ubetenksom, skadelig eller grusomme overfor andre.

Stress påvirker vår evne til empati med andre Vanligvis når barn får tilstrekkelig oppmerksomhet og kjærlighet av foreldrene, når de er trygge i deres omgivelser, vokser deres evne til empati spontant - uten noen form for eksplisitt opplæring. Men dersom barn opplever omsorgssvikt, blir mishandlet av sine foreldre, eller deres følelse av trygghet blir plutselig borte pga. en traumatisk hendelse, slik som krig, kan deres evne til empati bli lidende.

Stress kan fører til lavere intellektuell fungering Det er sammenheng mellom psykososiale- og intellektuelle fungering hos mennesker. Intellektuelle vansker fører som regel til lav selvfølelse, og lav selvfølelse fører som regel til lavere intellektuelle fungering. Det virker som om det er hovedsakelig 3 grunner til at stress fører til lavere intellektuelle fungering hos barn og voksne. Selvsentrering og sosiale tilpasningsvansker som stress medfører, kan føre til at en blir mindre disponert Til å dele sine erfaringer med andre Til å videreutvikle gamle ferdigheter og tilegne nye ferdigheter. Påtrengende minner fra den traumatiske hendelsen kan føre til vansker med både konsentrasjon og oppmerksomhet.

Et psykologisk traume kan sies å være en normal reaksjon til en unormal hendelse Den unormale hendelsen kan være en: krig en voldsom katastrofe - en jordskjelv, en flom, en bilulykke erfare eller vitne vold: voldtekt, mord, fysisk mishandling bli tvunget til å forlate ens hjem separasjon fra ens nærmeste ødeleggelse av ting en er glad i: ens hjem, leker osv.

Traumatiske hendelser generelt innebærer: Fare for ens liv, kropp eller helse en nær personlige opplevelse av vold eller døden å være vitne til at andre (særlig ens nærmeste) blir krenket, skadet eller drept.

Symptomer som er felles for alle psykologiske traumer en følelse av ekstrem redsel hjelpeløshet intens forvirring tap av kontroll, sammenheng og mening trusselen om utslettelse

Etter en traumatiske opplevelse utvikler mennesker ofte en permanent alarmberedskap mot yterligere traumer. Endringene i kroppen fører til at både barn og voksne reagerer som om faren fortsatt er til stede. Psykososiale Fysiske Somatiske Kognitive Angst Redsel Skyldfølelse Sorg Depresjon Tristhet Følelse av ensomhet Sosial tilbaketrekning Sinne Irritabilitet Emosjonell Årvåkenhet i forhold til nye situasjoner som kan representere fare for liv og helse Lett skremt av sterke lyder Skvetten Irritabel Sovevansker Kvalme/dårlig mage Hodepine Ekstrem svetting/frysing Hjertebank Økt blodtrykk Vondt eller spenning i musklene Sovevansker Langsom tenkning Vansker med å ta avgjørelser Konsentrasjons vansker Vansker med problemløsning Forvirring Minnevansker Mareritt/dag drømming nummenhet

Sorgreaksjoner Disse er normale reaksjoner til tap av: Mennesker en er glad i Ens hjem Eiendeler det livet en var vant til å leve Mange barn og voksne som kommer fra krigsrammede områder har både vært vitne til traumatiske hendelser og tapt mennesker de er glad i. Påtrengende minner om den traumatiske hendelsen gjør det som regel vanskelig å snakke om de positive minner en har om dem en har mistet, noe som bidrar til forlengelse av sorgreaksjoner.

Forhold som forverrer symptomene 1. Trauma reminders Sterke lyder Steder/objekter/mennesker som assosieres med den traumatiske hendelsen 2. Loss reminders Tom plass på spisebordet, i klasserommet osv. Bursdager, høytider osv. 3. Opplevelse av motgang i nåtiden eller uvisshet om framtiden Forverring i levekårene etter den traumatiske hendelsen Mindre støtte fra lokalsamfunnet Barn som lever med foreldre som selv er traumatiserte/deprimerte og som ikke klarer å gi barna adekvat støtte.

Barn reagerer på stress på tre forskjellige måter Siden barn har vansker med å snakke om sine følelser kommer deres redsel og usikkerhet til uttrykk gjennom deres atferd. Generelt kan man si at barn reagerer på stress på tre forskjellige måter: Barn som blir utagerende Barn som utagerer sine vansker blir ofte aggressive og utfordrende i sin væremåte. De ville forsøke å dominere jevnaldrende, trosse voksne og ta til destruktiv atferd. De vil preges av uro både kroppslig og mentalt, noe som vil komme til uttrykk gjennom konsentrasjonsvansker, for eksempel i barnehagen eller på skolen. De vil legge skylda på andre for sine atferdsvansker.

Barn reagerer på stress på tre forskjellige måter Barn som blir innagerende Dette er barn som reagerer på stress ved å ta sin aggresjon og frustrasjon innover seg heller en utover andre det vil si at de vil legge skylda på seg selv for sine vansker. De vil reagere med lav selvfølelse, hjelpeløshet, stillhet, apati, manglende livsglede og selvdestruktiv atferd. De vil trekke seg tilbake sosialt, vise mindre interesse for lek og begrense kontakt med venner.

Barn reagerer på stress på forskjellige måter Barn som blir passive og avhengige Noen barn reagerer på stress ved å bli handlingslammet de blir redde, usikre og passive. Andre barn kan vise tegne til regressive atferd det vil si at de forsøker å få kontroll over sin situasjon ved å vende tilbake til i en tidligere fase av sitt liv da de følte seg trygge. Dette for eksempel ved å væte senga om natta, være klengete overfor foreldrene eller slutte å snakke. Eldre barn kan i en slik situasjon bli svært kontaktsøkende overfor foreldrene og lærere. Redselen for å bli adskilt fra foreldrene kan føre til at de vegrer å gå i barnehagen eller på skolen.

Resiliens Begrepet resiliens brukes av forskere til å finne svar på følgende spørsmål: Hvorfor er det slik at ikke alle mennesker som har hatt traumatiske opplevelser, enten i sin barndom eller senere i voksen alder, utvikler alvorlige psykiske tilpasningsvansker. Resiliens forstås med andre ord som at et individ oppnår tilfredsstillende tilpasning til tross for at han/hun har erfaring med situasjoner som innebærer betydelig risiko for problemutvikling.

Resiliensfaktorer Forskningen viser at det finnes tre typer resiliensfaktorer som bidrar til at enkelte individer klarer seg bedre enn andre individer: 1. Resiliensfaktorer i individet 2. Resiliensfaktorer i familien 3. Resiliensfaktorer i nettverket

Resiliensfaktorer i individet Medfødt robusthet gode sosiale ferdigheter lett temperament selvstendighet mestring følelse av egenverd kognitiv kapasitet opplevelse av mening og sammenheng kreativitet hobbyer, interesser.

Resiliensfaktorer i familien bedre foreldre/barn-samspill i spedbarnsalder fastere strukturer, regler, ritualer, grenser minst en resilient forelder foreldre som tillater hjelp fra andre felles verdioppfatninger i hjemmet sterke slektsbånd høyere sosio-økonomisk status.

Resiliensfaktorer i nettverket minst en betydningsfull person som har brydd seg reelt om deg prososiale venner/gruppetilhørighet felles delte verdier individ/samfunn, både samfunnsstrukturer og enkelte individer som støtter barnets mestringsstrategier

Hvordan hjelpe barn å bearbeide sine sorg- og traumereaksjoner? Traumeforskning viser at det er ikke selve den fysiske hendelsen som er av størst betydning for hvordan traumatiserte mennesker reagerer, men hva slags mening den enkelte tillegger hendelsen - det vil si hvordan hendelsen blir representert i individets sinn og hva slags støtte vedkommende får i ettertiden. Menneskers evne til å bearbeide traumatiske opplevelser vil med andre ord avhenge av hva slags støtte de får til både å forstå det som har hendt dem og til å skape en ny mening med tilværelsen. Med adekvat støtte vil de være bedre i stand til å bygge en bro mellom den tidligere trygge verden de levde i før den traumatiske hendelsen og den utryggheten som de føler i forhold til fremtiden.

Kultur er ikke bestemmende for menneskenes atferd Det er langt mer sannsynlig at kultur (miljøet) gir input til indre psykologiske læringsmekanismer som videre forårsaker atferd. Det sier seg selv at ingen organisme ville kunne ha dratt nytte av input fra miljøet/kulturen om det ikke allerede på forhånd fantes visse psykologiske læringsmekanismer for å gjøre input forståelig for organismen.

Kulturrelativisme og psykiatri En slik tilnærming preges av tanken om at kultur er bestemmende for menneskenes atferd. Følgelig betraktes det som viktig at hvite praktiserende har kunnskap om sine pasienters etnisitet, dette både for å kunne skille mellom "normal" og "avvikende" atferd, og for å kunne kommunisere effektivt med dem. Utgangspunktet for analysen er en oppfatning om at psykiske problemer er en naturlig konsekvens av alle kulturer, heller enn å være et resultat av dysfunksjon i de kulturelle relasjoner mennesker lever i.

Kultur - en referanseramme for atferd og tenkning Kultur er ikke bestemmende for atferd og tenkning, men en referanseramme for atferd og tenkning. Mennesker i alle samfunn har de samme psykologiske behov, men måten de forsøker å tilfredsstille disse behovene på vil avhenge av den referanserammen som er tilgjengelig for dem i deres sosiale og materielle verden. Selv om symbolbruk varierer stort fra samfunn til samfunn, er de viktigste symbolsystemene felles for menneskeheten det er ikke blitt oppdaget ett eneste samfunn som ikke har språk, tall, musikk, dans osv. På dette nivået kan man hevde at verdens kulturer er i sin form og sine prosesser kjedelig like.

Er vi så forskjellige? Mennesker har gjennom historien alltid lånt verdier og tenkemåter fra andre, i den grad slike har vært fordelaktige for videre utvikling. Om kontrastene mellom kulturer hadde vært alt for store ville dette ikke ha forekommet. Sinnets oppbygging og struktur setter grenser for kulturell variasjon, dvs. variasjon i måten mennesker tilfredsstiller sine behov og håndterer sine omgivelser på. Mennesker overalt i verden har for eks. ikke funnet mer enn to eller tre måter å bearbeide sine psykiske traumer på. Disse reflekteres i de ulike psykoterapeutiske tradisjoner i verden.

1. På den ene siden finnes teorier og tenkemåter som hevder at mestring og kontroll kan oppnås ved at den traumatiserte vender tilbake til den vonde fortiden og med hjelp av sin terapeut omtolker måten den traumatiske hendelsen ble representert på i hennes sinn. 2. På den andre siden finnes teorier og tenkemåter som hevder at mestring og kontroll kan best oppnås ved å legge fortiden bak seg og at en i stedet burde satse fullt ut på å gjøre nåtiden så behagelig som mulig. Hvis du er lykkelig nå, vil ikke fortiden plage deg, hevdes det fra dette hold. Følgelig vektlegges yoga, meditasjon, introspeksjon og kroppsøvelser som metoder.

3. En tredje tenkemåte går på at psykiske problemer er et resultat av at ytre negative krefter har overtatt styringen av individet. Følgelig anbefales fra dette hold at individet går gjennom visse rituelle handlinger for å drive ut de negative krefter. Voodoo, djevelutdrivelse osv. er eksempler på denne tradisjonen. Selv om historiske forhold kan føre til at en bestemt tenkemåte får en hegemonisk posisjon i et samfunn, kan elementer av alle disse ulike psykoterapeutiske tradisjoner observeres i alle samfunn i verden.

Psyko-edukative tiltak i arbeid med barn som har hatt traumatiske opplevelser Tiltak i barnehagen eller skolen bør gjennomføres i samarbeid med fagfolk med kompetanse på området og forutsetter empati og forståelse for elevenes vanskelige fortid. gode kommunikasjonsferdigheter hos læreren. god tid til planlegging av aktiviteter. god veiledning og støtte fra helseapparatet, PPT, BUP.

Viktige kommunikasjonsferdigheter Tonefall en myk stemme Ansiktsuttrykk, kroppsspråk oppmuntrende gester, nikking, smiling Aktiv lytting være oppmuntrende, støttende og ivaretakende overfor elevene Øyekontakt Vitser, humor Evnen til å etablere nærhet og gjensidig tillit Stille åpne heller enn ledende spørsmål som viser interesse og nysgjerrighet overfor elevens opplevelser, erfaringer og meninger. Bruk av et enkelt språk Gi og motta feedback både verbalt og nonverbalt

Psyko-edukative tiltak i arbeid med elever som har hatt traumatiske opplevelser Gjennom samtaler, bruk av tegninger, fortellinger, drama osv. bør det arbeides for at alle elever får anledning til å utvikle sine evner og ferdigheter på følgende områder: Styrke elevenes evne til å attrahere og bruke nettverket rundt seg til å støtte dem i emosjonelle vanskelige situasjoner Fremme elevenes nysgjerrighet overfor omgivelsene Videreutvikle elevenes evne til problemløsning og planlegging

Psyko-edukative tiltak i arbeid med elever som har hatt traumatiske opplevelser (fortsatt) Arbeide systematisk med å fremme og videreutvikle elevenes evne til empati med medelever Få elevene til å oppfatte at deres fortid/erfaringer ikke er særegne og at det finnes andre mennesker som har en lignende fortid. Hjelpe elevene med å finne visjoner/mål å strebe etter Undersøkelser viser at robuste mennesker som har overlevd sterke traumatiske opplevelser uten betydelige psykiske skadevirkninger ofte har ovennevnte ferdigheter.

Setningsutfylling Hovedmålsetningen med denne metoden er å hjelpe barna til å uttrykke sine tanker og følelser, før en går i dybden på temaer de her har berørt. Jeg er glad når. Noen ganger er jeg trist, fordi. Når jeg tenker på krigen. Mitt hjemland er.. Mitt største ønske for framtiden er Min beste venn er Når jeg står opp om morgenen Personen jeg er mest glad i.. Når jeg blir stor Når jeg legger meg om kvelden. Det lykkeligste øyeblikket I mitt liv. Jeg føler meg trøtt når. Jeg tror jeg er.. Når jeg blir sint...

Øvelse: Mitt liv Gi hvert barn et blankt ark. Be dem om å dele arket i fire deler og nummererer hver rute. Be dem så om å skrive eller tegne noe om følgende tema i hver rute: 1: Mitt liv før jeg kom til Norge 2: Mitt liv da jeg var på vei til Norge 3: Mitt liv etter at jeg kom til Norge 4: Mitt budskap til verden, eller noe jeg har lært av mine erfaringer eller om hvordan jeg har det akkurat nå

Gruppeøvelse: Å lage en fortelling i fellesskap Mål: Form: Tid: Å fremme gruppefølelse, kreativ tenkning i gruppen og fantasi hos den enkelte Øvelse i mindre gruppe, 6-8 barn i hver gruppe Ca. 30 minutter Materiell: En ball eller noe annet som kan sendes rundt I gruppen

Instruksjon: Gruppen setter seg i en sirkel. En ball eller noe annet som kan sendes rundt i gruppen gis til en av deltagerne. Ballen representerer tråden i historien som skal lages. Den første personen som har ballen starter fortellingen med å si: Det var en gang... Hver deltager får instruksjon om å legge til en setning i fortellingen. F.eks. Det var en gang en konge som hadde to døtre Hun kaster så ballen til en annen person i sirkelen, som fortsetter fortellingen med en ny setning...en av døtrene var 12 år gammel og hun var blind På denne måten sendes ballen rundt til alle deltagerne, som bidrar med minst en setning hver til fortellingen. Deltagere som ønsker å legge til flere setninger til fortellingen, får lov til det. Til slutt, når alle deltagerne føler at historien er ferdig fortalt, avsluttes historien av en av deltagerne. Denne gruppefortellingen kan gjentas inntil alle deltagerne har hatt muligheten til å starte en fortelling.