SULTEN OG SKJØNNHETEN* * ESSAY

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "SULTEN OG SKJØNNHETEN* * ESSAY"

Nora Kristoffersen
7 år siden
Visninger:

2 ERLAND KIØSTERUD SULTEN OG SKJØNNHETEN* * ESSAY FORLAGET OKTOBER 2016

3 INNHOLD Innledning Det skyldløse dyret i meg Den hjemløse kroppen Ikke mitt fellesskap Stillhetens fortelling stillheten i fortellingen I begynnelsen var skjønnheten Sulten og skjønnheten Skjønnheten og herredømmet Det hellige og skjønnheten eller natur uten natur, menneske uten menneske

4 Innledning

5 JEG VÅKNER EN morgen fra vinterdvalen, strekker meg godt, og uten å vite hvor lenge jeg har sovet, går jeg ut i verden. Og ingenting er som før. Filteret mitt er borte. Og det er ikke verden som har endret seg, det ser jeg ganske raskt, men måten jeg ser og oppfatter den på. Hva har skjedd? Når dyret jeg dreper for å stille sulten, ser på meg, har jeg ikke svar på hva det spør om. Jeg er ikke lenger den suverene som kulturen min i årtusener har dyrket. Jeg erfarer naturen på en annen måte enn før. Fellesskapet jeg tilhører, er brutalt, voldelig. Skjønnheten, som jeg er helt avhengig av, som jeg ikke kan leve foruten, er tatt fra meg og er i hendene på krefter som driver rovdrift på biotopen. Hadde jeg ikke hatt bevissthet, hadde dette ikke vært noe problem. Da ville jeg ha levd ut min sult, og dødd. Men den morgenen ristet jeg ikke bare av meg vinteren jeg hadde sovet meg igjennom, jeg hadde også, viste det seg, i løpet av dvalen mistet fortellingen min. Rundt meg var det helt stille, slik det jo er i universet og i naturen før vi, menneskene, gir oss selv og omgivelsene mening. Tynnhudet, veldig tynnhudet, gikk jeg ut i verden, og spurte meg selv: Hvordan er det her, nå? Og, vanskeligst av alt: Hva gjør jeg med mitt gamle, voldelige jeg? Bare å stille spørsmålet var jo å stille seg utenfor fellesskapet. Men hva skulle jeg gjøre? Så jeg skrev disse linjene, om ikke annet, så til

6 meg selv.

7 Det skyldløse dyret i meg

8 JEG DELER LUFTEN med elgene, hundene, kråkene, vi fyller lungene våre samtidig og puster rolig, dypt inn og ut, når vi sover, når vi er våkne og når vi elsker. Vi er en del av det samme, store åndedrettet. Luften jeg puster inn, har vært i deres lunger, luften de puster inn har vært i mine lunger, på samme måte som vi deler vannet vi drikker. Vi har det samme blodet i årene våre, med vår felles natur bygger og fornyer vi kroppen vår. Jeg deler jorden med dem. Og jeg deler historien med dem. Slik som jeg deler jorden og historien med menneskene. Vi kom hit på litt ulike tidspunkter. Det vil si, vi fikk formen vi har i dag på litt ulike tider. Selv kom jeg nest sist. Jeg er nest yngst. Elgen kom før meg, hunden, som jeg har vært med på å skape, kom etter meg. Men vi har de samme formødrene og forfedrene. Vi er blitt til på den samme måten, og maten vi spiser, er basert på den samme næringsrike, grønne planten. Kloden er vårt hjem, vårt hus. Den er vår historie og vår fremtid. Vi, elgen, hunden, kråka og jeg, deler grunnleggende de samme livsvilkårene: Vi bruker tiden vår til å skaffe oss mat, finne trygghet og unngå smerter. Når vi er trygge og fri for smerter, har vi det finest. Den grunnleggende stillheten i universet har vi felles. Lykken kommer kanskje for sjelden til at vi kan si vi har den felles, men de fleste av oss opplever den i enkelte øyeblikk. Sansene våre vekkes til liv av andre veseners nærvær, av solen, maten vi kommer over, av fenomener i omgivelsene. Ved fødselen kan vi nesten ingenting. Av dem som har levd lenger enn oss, lærer vi

9 hvordan vi skal fare frem og greie oss i livet. Vi elsker å leke og late som vi er redde eller farlige. Vi har ulike personligheter med ulike individuelle trekk. Vi har ulike språk. Men lytter vi godt, forstår vi om den andre kommer som venn eller fiende, er sint, engstelig eller bare nysgjerrig. Hjernen vår utvikles gjennom stimulans. Uten nærvær og stimulans blir vi dysfunksjonelle. Vi deler de samme grunnleggende egenskapene. Vi drives fremover av lyst, begjær og instinkter. Som barn liker vi aller best å leke og å være nær dem som gir oss trygghet. Som eldre erfarer vi forventning, sorg og glede. Vi kjenner det når døden nærmer seg. Når den kommer brått og uventet, sammen med smerter, får vi dødsangst. Alle som har hatt langvarig nærkontakt med dyr og mennesker vet dette, vet alt om kjærlighet, redslene, smerten, savnet og døden. Vi har ikke valgt å komme hit. Vi er her. Vi prøver å greie oss så godt vi kan. Vi har ikke gjort noe galt. Vi er skyldløse. Elgen og kråka gjør det ikke, hunden gjør det kun en sjelden gang, jeg gjør det oftere: Når jeg er veldig sulten og ikke har annen mat, dreper jeg et dyr for å spise det. Ingen har gitt meg noen rett til å gjøre det; jeg gjør det fordi jeg er vokst opp med det. Den gangen, for flere hundre tusen år siden, før jeg hadde lært å se meg selv utenfra, gikk jeg akkurat som de andre dyrene over i en intens, hektisk tilstand fylt av adrenalin hver gang jeg drepte. Når jeg i dag med enkle våpen jakter på store dyr, kjenner jeg den samme blodfeberen, det samme blinde bruset i kroppen når jakten er på sitt mest intense, og jeg kjenner redselen, angsten for at dyret skal være sterkere enn meg og i sinne drepe meg i stedet. Da jeg fikk denne merkelige evnen til å se meg selv og mine handlinger også utenfra, og jeg ble klar over at jeg i min sult tok livet av et vesen som i alt og ett sto meg helt nær, visste jeg ikke hva jeg skulle

10 gjøre. Dyret jeg drepte, var som meg selv og søkte, som meg, trygghet og fravær av smerter. Vi levde side om side. Jeg kjente dyrets verden, på samme måte som jeg kjente verdenen til menneskene som sto meg nær. Mine følelser, utviklet gjennom tusener av år, tilfalt dyrene jeg hadde tatt til meg like mye som menneskene. Vi levde i symbiose. Vi var av samme slag. Etter å ha drept kjente jeg nå en merkelig blanding av ærefrykt, sorg og redsel. Jeg hadde overskredet en grense som jeg tidligere ikke så. Å gjøre dyret hellig, skille det fra meg selv ved å gjøre det til et enkeltstående offer gitt av gud (som jeg kanskje fant opp på samme tid), var én måte å løse denne vanskelige erfaringen på, denne følelsen av kannibalisme, av å drepe og spise noen som var lik meg selv. Jeg lagde strenge regler for når og hvordan jeg kunne jakte. Og hver gang jeg drepte et dyr for å spise det, hadde jeg ritualer for å forvalte overskridelsen ved å drepe og spise noen lik meg selv. Slik overkom jeg redselen, skammen. Jeg ba om nåde. Følsomhet, omsorg og empati er egenskaper det som lever har utviklet for å opprettholde livet. Vi deler dette med dyrene. Empati kommer til uttrykk i nærhetsrelasjoner, når vi ser noen lide, da iler vi til for å hjelpe. Det vi ikke ser, kan vi hverken ile til for å avhjelpe eller bevitne. Tap av følsomhet er alltid et tap av verden. Hver gang vi lukker øynene, blir verden fattigere. Mange lever fremdeles i tett samkvem med dyrene og går gjennom alle de kompliserte følelsene som settes i spill hver gang de må drepe for å få mat. (Noen, som jainerne, har derfor valgt helt å avstå fra drap.) På syttenhundretallet skjedde det i Europa en dyptgående endring i vårt forhold til dyrene: Plutselig ville vi ikke lenger vedkjenne oss vårt slektskap, vi bestemte oss for at de var noe helt annet enn oss. Vi lot andre foreta slaktingen for oss. Det er ikke lenge siden vi fjernet drapene fra synsfeltet vårt. Slaktehuset er, historisk sett, nytt. Ved hjelp av

Like dokumenter

En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den

Bok 1 To fremmende møtes En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den bort til noen andre. Valpen som var svært ung hadde aldri