Møte med et «løvetannbarn»

1940 1945 Beretninger om krigsbarndom H. Hjor BAR NE HJEM: Le ben s- bornbarn i le ke rom met på Kinderheim Godt haab i Bæ rum. Foto: Nor ges Hjem me front mu se um Møte med et «løvetannbarn» 29 33 Vi kan kal le hen ne Kari. Hun er dat ter av en tysk sol dat. Skam har fulgt hen ne hele li vet, der for vil hun være ano nym i det te in ter vju et. Med stort mot for tel ler hun om hvor dan bak grun nen be stan dig har pre get hen ne. Intervju: Hal dis Hjort Kari ble født to år før tys ker ne ka pi tu ler te. Det er lite hun vet om mo rens kon takt med den tys ke sol da ten: Hver gang man for søk te å spør re min mor om det, ble hun stum som en øs ters. Den som vel for søk te mest å få noe ut av henne, var min eld re ku si ne, Eli sa beth, som jeg voks te opp sam men med, og som jeg kal ler søs ter. Mor voks te opp i en stor søs ken flokk og var nok en slags out si der i søs ken flok ken. Jeg tror ikke hun kom så godt over ens med sin egen fa mi lie, og jeg har blitt for talt at hun var mer mis lyk ket enn de and re bar na. Hun job bet som vas ke hjelp på et sy ke hus da hun traff ham og kan skje fle re, det vet jeg ikke. Si den hun var så på kant med fami lien, had de hun kon takt med na zis ter og fikk sendt na zipro pa gan da hjem til fami lien. Det var ikke sær lig pent gjort. Fami lien var om si der gjeldfri etter en kon kurs, og had de fått gjen erob ret hu set de måt te flyt te fra. De var utro lig red de for av vik, så de ble ra sen de på min mor, forståe lig nok. Fra Le ben sborn til mor mors hus Hun had de ikke mann og barn el lers? Nei. Mor bod de på hy bel, og had de dår li ge job ber. Da hun ble gra vid, reis te hun til Øst lan det, og jeg tror jeg er født i Hal den. Jeg vet fak tisk ikke. Det jeg vet, er at hun ikke kun ne ta vare på meg. Hun var ikke i stand til det. Hun had de knapt inntek ter det hele tatt. Det som skjed de, var at jeg kom på et sånt Le ben sborn-hjem her i Nor ge, vel dig tid lig. Jeg vet ikke hvor det var, jeg har ald ri fått det ut av noen i familien. Hus ker du noe fra den ti den? In gen ting. Men det var min mor mor som sa at «blod er tyk ke re enn vann, bar net skal ikke lide». Det er sånn jeg har fått fortalt det, litt suk ker søtt, et ter på. Mor mor tidsskrift for norsk psykologforening 2009 46 29 33 29

H. Hjort: Møte med et «løvetannbarn» Beretninger om krigsbarndom 1940 1945 OR GA NI SERT: Hur dal Verk fun ger te som Le ben sborn-hjem un der kri gen. Le ben sborn (tysk for «livs kil de») var en na zis tisk vel ferds or ga ni sa sjon for ugif te mød re som had de barn med tys ke sol da ter. Hen sik ten var å ta vare på ari ske barn, som in ter vju ob jek tet Kari. Foto: Nor ges Hjem me front mu se um Jeg hus ker det bar ne hjem met som gan ske en somt, sier hun. Jeg fant en krok langt nedi en hage bak noen brin ge bær bus ker. Men el lers har jeg ikke man ge min ner. Det jeg hus ker er at jeg be gyn te på sko len da jeg bod de på bar nehjem met. På vei en til sko len ble jeg stå ende og se på en fab rikk som ble byg get. Jeg kom meg nes ten ald ri på sko len. Så ble vel det opp da get, da. Den ene tan ten, Es ter, måt te bli inn lagt for å få be hand ling for psy ko se. Da hun ble bed re, flyt tet Kari hjem igjen til sin bes temor, to tan ter som ha tet hver andre, og kusi nen. Den and re tan ten het Sig ne og hun var «the breadwinner». Hun fikk etter hvert en gan ske høy stil ling i en be drift, så hun var flink, og dyk tig. Men Es ter, som var hjemme væ ren de, had de mest med meg å gjø re. Hun var vel dig his sig, og det var van ske lig. Det var stor nød etter kri gen, jeg var «a pain in the ass», og jeg var ikke noe snill. Det ble man ge kon fron ta sjo ner mel lom tan te Es ter og meg. Hun sto ofte klar ved inn gangs parvar enke og bod de sam men med to ugif te døt re og en ugift sønn som var litt al ko ho lisert, pluss ku si nen min, som var blitt foreld re løs. Jeg ble sendt av går de med tog til mor mors fa mi lie i Trond heim; da var jeg ca. tre år gam mel. Da kun ne jeg visst ikke snak ke, el ler jeg kun ne an ta ge lig vis snak ke litt tysk, og had de lite ord for råd. Jeg var nok ikke noe spe sielt lyk ke lig barn. De har se ne re for talt at jeg blant an net slo ho det i veg gen. Man har jo hørt at noen av Le ben sbornbar na had de sli ke sym pto mer. Jeg vet ikke, men jeg ble for talt at jeg var van ske lig å for stå seg på. Jeg kom jo med tog, og der fami lien bod de, kun ne vi høre to ge ne når de fløy tet. Da stiv net jeg og fikk pa nikk, så det går an å ten ke seg at jeg var for fer de lig redd på den tog tu ren. Jeg vet ikke om noen fulg te meg. Red se len for tog fløy ter kan jeg fak tisk hus ke. Fa mi lie med kon flik ter Fra Kari var fem til sju år, bod de hun på bar ne hjem og var noe hjem me i hel ge ne. ti et til hu set, slo meg ned i gan gen og kjeftet og brøl te, hvis jeg had de jeg glemt el ler mis tet noe. Men bes te mo ren din da, grep ikke hun inn? Hun var for gam mel og for sli ten, stakkar. Men ku si nen min fikk også kjeft og bråk av den usta bi le tan te Es ter. Etter hvert reis te tan te Es ter sin vei til Eng land, hun vil le ikke ha noe mer med oss å gjø re. Tan te Sig ne fikk tu ber ku lo se og ble vel dig syk. Ku si nen min for lo vet seg for test mu lig for å kom me seg ut av fami lien. Da ble jeg vel dig an svars full. Jeg ikke så vel dig gam mel, men alt så snill. Noen måt te jo hol de hus holdnin gen i gang, og jeg var glad i bes te mor i det min ste. Det gikk på sett og vis. «Tys ker un gen» Kari fikk tid lig vite at hun had de tysk far, og de voks ne lot hen ne for stå at ver ken mo ren el ler fa ren hen nes var noe å være stolt over. Skam men over det fikk hun tid lig kjen ne: Det var da tyskerungebegrepet kom inn. Jeg ble for talt at min mor var udu ge lig 30 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g 2009 46

Beretninger om krigsbarndom 1940 1945 H. Hjort: Møte med et «løvetannbarn» og min far en kri ger. Jeg fikk ofte høre at «ep let fal ler ikke langt fra stam men», sær lig der som de opp fat tet meg som van ske lig, noe jeg ofte også var. Til sy ne la ten de enk le si tua sjo ner kun ne ska pe vans ke lig he ter: Jeg kan hus ke at man ved for skjel lige an led nin ger skul le vise dåps at test, for eksem pel når vi skul le ta pir quet-prø ve, Det var kul umu lig for meg å gjø re det, jeg var liv redd og fant på all ver dens ting for å slippe. An ta ge lig viss te alle læ rer ne hva det hand let om, men det ble mas se mel din ger i ka rak ter bo ka og Lite Godt i opp før sel. Tenk hvis det had de vært en bra psy kolog, hel se søs ter el ler læ rer som had de skjønt det du gjor de: «Selv føl ge lig vil ikke hun vise fød sels at tes ten sin», og fun net en måte å ordne det på? Ja, men det var en red sels full situa sjon, alle dis se løg ne ne jeg måt te kom me med... Av og til kom mo ren på be søk til Kari og fami lien. Hun har hørt man ge his to ri er om hvor dan mo ren ble her jet med av de to tan te ne. Bes te mor tor de ikke gjø re noen ting. Så løp min mor grå ten de ut av hu set, det var til ti der tem me lig storm fullt, og jeg lærte tid lig å for ak te hen ne og skam me meg. De sis te åre ne hun lev de, fikk jeg en slags for so ning med hen ne. Jeg be søk te hen ne, men det var slit somt hun var svært bit ter. Mor var en ugrei rea li tet som in gen var glad i ikke en gang jeg. Fa mi lie hem me lig he ter Jeg had de en vel dig god sko le venn in ne, Tora, som jeg ble kjent med da jeg var tolv år, og som jeg frem de les be trak ter seg en av mine nær mes te ven ner, for tel ler Kari. Det som var så spe sielt med meg på sko len og som har for fulgt meg gjen nom stu di et og helt inn i stø vets år, var at jeg klar te ikke å sva re for meg når jeg ble spurt i ti me ne. Tora var for tvi let og satt og vred seg for di hun viss te at jeg kun ne lek se ne. Men når læ rer ne spur te meg, ble jeg helt stum. Det som skjer, er at jeg på en måte får pa nikk. Hvor dan klar te du deg på sko len da? Jeg fikk ka rak te rer der etter og skul ket for fer de lig mye. På sko len var det om å gjøre for meg at in gen skul le vite sann he ten om meg. In gen av ele vene viss te om det te med mor og far, og jeg tror fak tisk den dag i dag at man ge ikke vet det. Det var ikke bare Ka ris egent li ge iden titet som skul le skju les. Tan te Es ters al vor li ge psy kis ke pro ble mer fikk lil le Kari lide for. Våk ne na boer prøv de å hjel pe, men ble kon tant av vist: Tan te Es ter ban ket meg noe skrek kelig, og det var hyl og skrik og sånn. Vi had de noen na boer som bod de to tre hus bor tenfor. Ved fle re an led nin ger duk ket de opp, ring te på hos oss og sa: «Ikke plag den ungen.» Det var alt så and re som bryd de seg. Men jeg bare blås te av det, svar te igjen og ble vel dig frekk skjøn ner du? Jeg gjem te jo all skam og elen dig het i en til sy ne la ten de glatt fa sa de. Men jeg var vel dig hel dig med at i den ga ten vi bod de, var jeg ald ri ut støtt av de and re bar na el ler de res for eldre. Jeg had de vel dig gode ven ner, og ble in vi tert hjem der og sånn. Det jeg fikk av elen dighet utro lig tid lig, kom fra den ne uut hol deli ge skam men, sånn arv jeg fikk fra hu set. Gode min ner Kari vil gjer ne få fram det gode ved tan tene: I dåps at tes ten min sto nav net til min far og «Tysk sol dat». Tan te Sig ne kon tak tet pres te kon to ret i Hal den og ba dem fjer ne den ne be teg nel sen, og at tes ten ble kor rigert. Det var vel dig rø ren de at hun sør get for at jeg ikke skul le be las tes med det te. Hun har også gode min ner om tan te Ester: Når vi had de vært ute og lekt om vinte ren el ler gått på skøy ter, kun ne vi kom me hjem til en kopp ry ken de varm ka kao og ny bak te bol ler. Slik var hun jo også. Det hø res kan skje ikke sånn ut men det var også mye kos. El lers had de jeg ikke overlevd. Men hun var så pres set i sitt eget liv. Jeg tror jeg red det meg ved å på en måte vir ke til sy ne la ten de frykt løs. «In genting går inn på meg», ikke sant? Jeg var «I vok sen al der hender det at jeg kan synes synd på det bar net som var meg. Når jeg er dødsdeprimert så er det vel en trist het over meg som lig ger der» kjem pe de pri mert, men det kom litt sei nere. Da ble det mye psy kis ke pro ble mer som jeg har stre vet med etter hvert som jeg voks te til. Da kom ting dei sen de inn over meg. An svar og en som het Opp gjen nom åre ne har Kari vært pla get med de pre sjon og selv mords tan ker. Von de opp le vel ser kun ne hun ikke snak ke om. Jeg fant jeg ut at jeg skul le være tøff, jeg dreit i sko len og blablabla. Samtidig var jeg fan tas tisk flink hjem me og tok for fer delig mye an svar. Du var parentifisert, som det he ter. Gud vet hva jeg var. Men det var bare meg som kun ne ta det an sva ret, sær lig da tan te Sig ne ble skik ke lig syk. Da måt te både ku si nen min og jeg gå og hand le, og hvis vi kjøp te gale ting, måt te vi gå og byt te dem. Hun ble mye mer bit ter enn meg på den der her sin gen. Vi opp lev de ting vel dig for skjel lig. Hun kun ne sit te og grå te da hun var 52 år for di hun som ung dom måt te bytte mat va rer som min tan te ikke god tok. Jeg kun ne ikke fin ne på å grå te over det. Jeg har gått i te ra pi i man ge år, for tel ler Kari. Fle re av te ra peu te ne har sagt: «Du må jo ha blitt vel dig sint på dis se tan te ne.» Jeg har all tid endt opp med å for sva re dem, for di jeg sy nes at de har hatt et hardt liv. Jeg var ikke den enk leste å for hol de seg til heller. Nei men om jeg var. Men er du ikke litt streng med deg selv? Det er grun ner til at et barn ikke er «en kelt» å for hol de seg til. Det jeg skal for tel le nå, er helt pa te tisk alt så jeg had de en vel dig god barn domsvenn in ne som het Be rit. Hun bod de på and re si den av vei en oppe i en hage, og jeg var mye hjem me hos dem. Jeg hus ker ikke hvor gam mel jeg var, men jeg gikk av og til opp dit om kvel den og nat ten. Jeg sat te meg uten for og fan ta ser te om at jeg var bar net de res. Det er man ge som har hatt det sånn. Du må ikke kal le det pa te tisk. Det hand let om en ko los sal en som het, jeg ser det nå. Let te etter fa ren Har du in ter es sert deg for det te med barn av tys ke re? Jeg har jo det. I 1976 var det mye skrive ri er om Le ben sborn i avi se ne. Da gikk jeg inn i en av mine evig lan ge de pre sjo ner. Jeg tidsskrift for norsk psykologforening 2009 46 31

H. Hjort: Møte med et «løvetannbarn» Beretninger om krigsbarndom 1940 1945 KLI SJÉ: Blond norsk mor i na sjo nal drakt og tysk far i uni form; slik var na zis mens bil de av ide al fa mi li en. Kari opp lev de me dal jens baksi de og voks te i rea li te ten opp uten både mor og far. Bil de: Nor ges Hjem me front mu se um strev de i stu diene på uni ver si te tet. Jeg skar meg opp og skrev dikt med mitt eget blod. En gang skrev jeg et ano nymt inn legg i Dag bla det som jeg sig ner te med «Kri gen i våre hjer ter». Det var et bit tert-iro nisk innlegg. En per son i Riks ar ki vet fan get det opp og be svar te det, med opp ford ring om å ta kon takt. Det gjor de jeg. Han vil le hjel pe meg med å fin ne ut mer om fa ren min. Jeg le ver te fra meg de opp lys nin ge ne jeg hadde. Jeg had de min fars navn og min mors vita, men viss te ikke hvil ket Le ben sbornhjem jeg had de vært på. Alt stop pet egentlig der. Kari tror fa ren døde før hun ble født, siden mo ren for tal te hen ne at han døde under krigs hand lin ger. Han i Riks ar ki vet opp ford ret meg til å prø ve å fin ne ut av den tys ke slek ten min, men det ga jeg opp nok så fort. Man ge år Sy nes synd på bar net i meg Har du vært opp tatt av det som Kjers ti Erics son har job bet med? Hun har jo del tatt i et stort forsk nings pro sjekt om barn av tyset ter på var jeg og sam boe ren min i Hamburg, som far kom fra. Da let te jeg etter nav net hans i te le fon ka ta lo gen. Det var side opp og side ned med folk som had de sam me navn, så jeg ga opp vi de re for søk. Jeg har lest man ge his to ri er om hvor sterkt det er å møte sin far og tra la la, men ær lig talt: Jeg er hund re pro sent sik ker på at dette ikke var en kjær lig hets his to rie. Man kan ikke en gang unn skyl de det med det. Det er bare trist. Sår bar og knall hard Kari har hatt de pre sjons pe ri oder som hun føl te nes ten tok knek ken på hen ne. På grunn fag i psy ko lo gi fikk hun et sam menbrudd un der eks amen, og la seg svært motvil lig inn på en sen ge post. Jeg var jo hel sikes sui cidal, og var inn lagt tem me lig len ge. Så gikk jeg over til å bli dag pa si ent i lang tid. Jeg var midt oppi ko los sa le og ved varen de de pre sjo ner. Jeg var ald ri psy ko tisk, men det var som om jeg ikke vå get el ler orket å være meg selv. I den ne peri oden jobbet jeg i psy kisk helse vern, job bet om nat ta og stu der te om da gen. Gan ske slit somt. Men føl te du at noe av inn hol det i depre sjo nen had de med Ja, ja. Hvis jeg skal set te ord på det, tror jeg det hand let om en ko los sal selv forakt. Det med å ikke kla re å stå frem. Jeg tror det må hen ge sam men med min bakgrunn. Men jeg kal ler meg for et sånt lø vetann barn jeg da, en som kla rer seg på tross av all mot gan gen. Jeg had de et tem pe rament som på en måte også hjalp meg. Ten ker du på at du kun ne bli sint? Ja, jeg lot meg ikke knek ke. Det vil si, i pe rio der gjor de jeg jo det, men det er nærmest døds for akt, det te at jeg rei ser meg igjen og igjen. Men det kun ne gått skik ke lig galt. Jeg had de vel dig man ge mør ke si der. Først på re al sko len, så gym na set og der etter i stu die ti den. Mas se, mas se skul king, mas se drik king, mas se dys fo ri blan det med en full sten dig gi-faen-hold ning. Jeg var sårbar og knall hard sam ti dig. Frem de les kan jæv lig klæsj mel lom gammal og ny dritt nes ten marg stje le meg. Men ikke så sterkt som før. Had de du al vor li ge suicidalforsøk? Ja, jeg har hatt et par. Det er len ge siden. Som stu dent had de Kari pro ble mer med å få fer dig eks amens opp ga ver, men støt te fra ven ner og sam boer fikk hen ne igjen nom. En stu die venn in ne plas ser te seg i so fa en min, hun satt der og job bet med sine egne ting og flyt tet seg ikke en me ter, mens jeg skrev. Det had de vært umu lig for meg å kla re det el lers. Sam boeren min pres set meg også. Da løp jeg etter han med kniv. Jeg had de ikke tenkt å stik ke, men jeg fikk sånn pa nikk. Sam boe ren min har stått meg nær. Han har tålt mye. 32 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g 2009 46

Beretninger om krigsbarndom 1940 1945 H. Hjort: Møte med et «løvetannbarn» ke re og har et inn legg om det i det te num meret av Tids skrif tet. Jeg har jo und ret meg hele ti den på hvem jeg var som barn. I vok sen al der hender det at jeg kan sy nes synd på det bar net som var meg. Men det er på en måte så fjernt. Skjøn ner du det? Jeg tror det har skjedd en type split tel se i meg som var godt hjul pet av selv for ak ten. Når jeg er dødsdeprimert det er len ge si den jeg har vært det nå så er det vel en trist het over meg som lig ger der, som jeg ikke rik tig or ker å kjen ne på. Bo ken Krigs barn i freds tid av Kjers ti Erics son og Eva Si mon sen har jeg selv følge lig lest. Så det er ikke sånn at du har lik som veg ret deg mot slik lit te ra tur? På in gen måte. I bo ken står det om taus het og tabu, det har jo jeg vir ke lig vært ut satt for. Jeg kan ikke si, Hal dis, at jeg ikke vet hvem jeg er. Det tror jeg at jeg vet. Men sam ti dig vet jeg ikke hvem jeg har vært. Det har jo vært snakk om er stat ning? Jeg har fått aka de misk ut dan ning, jeg kla rer meg, jeg. Jeg har hatt mye ner ver, men om det har med å gjø re at jeg er tysker un ge, har vokst opp i en gan ske skrul le te fa mi lie el ler en pen blan ding jeg tror det sis te. Jeg fler rer ut og får sagt fra. Slik tror jeg at jeg var som li ten også. Selv om tan ten slo meg halvt i hjel, kan jeg ikke hus ke at det slo meg ut. Jeg me ner fak tisk at de var glad i meg. Det hø res kan skje helt sinns sykt ut, men selv om tan te Es ter slo så blo det skvatt, så var hun der. Tan te Sig ne ble jo mer glad i meg etter hvert. Men da jeg var yng re, oppsto det von de si tua sjo ner hvor de tru et med at jeg bur de flyt te på bar ne hjem igjen. I perio der sto det en pak ket kof fert i gan gen. Når jeg for tal te om det te til te ra peu te ne, ble de rys tet, men jeg for søk te all tid å forsva re dem: «Husk at de had de det helt jævlig.» Det er kan skje hen syns fullt av deg, men sam ti dig bur de du se med god het på det barnet du var. Har du klart å lære det gjen nom te ra pi ene dine? Neeei Skal du se et lite bil de av meg? Du ser, det er ikke ak ku rat et mun tert barn. Da var jeg vel på bar ne hjem, ten ker jeg. Du som er psy ko log hvor dan vil du ka rak te ri se re det bil det der? Inn ad vendt En søt li ten jen te som ikke har helt til lit til ver den. Du er litt mis tro isk Jeg tror fak tisk det er et av de få bil dene jeg har av meg selv. Jeg ha ter å bli fo togra fert. Du or ker ikke å fin nes! Er det tå pelig sagt? Jeg kan si fra, på job ben og sånn, jeg er tem me lig mar kert. Så jeg fin nes jo, men li ker ikke å få det be kref tet. Her og nå Men du har ikke vært i en te ra pi grup pe hvor du har opp levd støt te og å bli tatt hånd om lik som, mer emo sjo nelt? Å nei, gud! Jeg slår jeg hvis noen bryr seg. Vil le blitt ag gres siv! Legg vekk det bildet, nå. Fikk du klem mer og sånn? Lik te du det som barn? Nja tan te Sig ne var en klem mer. Etter hvert fikk jeg hund, og der tror jeg at jeg tok ut vel dig mye. Det var i peri oden da jeg var vir ke lig en som. Da var hun den der. Den mer ket min de pre sjon, og kom og la snu ten inn til meg. Jeg opp lev de det som ube tin get kjær lig het. Men jeg tror at jeg had de mislikt å være i en slik grup pe. An ta ke lig vis had de jeg blitt redd, el ler et el ler an net had de blitt ak ti vert som jeg ikke øns ker å få ak ti vert. Kan skje et savn. Det had de ikke vært noe ål reit. Du sier «ta vare på det ind re bar net», og kan skje du har rett i det. Men jeg vet da faen da. Unn skyld at jeg sit ter og ban ner. I dag ten ker jeg at det er vik ti ge re å være her og nå, sier Kari. Kan skje det jeg hå per at det te in tervju et ikke rip per opp i noe. Neeei da, jeg snak ker mas se. En venn av meg som kjen ner den bar nesol da ten som det var pro gram om på tv, mener han er gan ske sunn psy kisk. Gan ske glad. Han skrev jo en bok om de gru som me opp le vel se ne sine, og job bet seg kan skje derved gjen nom det. Men han har nok hatt snille for eldre og hatt trygg het der. El ler en vel dig evne til å over le ve. Og at han har blitt hjul pet. Han sa jo i det program met at han måt te skri ve om det, måt te for tel le. Han do pet seg i bar ne sol dat-perioden, steng te alt inne. Hvis han skul le få det bed re, måt te han gjen nom det for å bli fer dig med det, ikke druk ne i det. Tenk te jeg skul le kjø pe den bo ken, for det gjor de vel dig inn trykk på meg. Hvor dan kan noen over le ve noe så bru talt og bes ti alsk og bli så skik ke li ge og var me og flot te men nes ker, mens and re vil le gått helt i veg gen? Det er man ge teo rier om dis se over le verne, dis se «lø ve tann bar na». Ali ce Mil lers teo ri var jo at de had de hatt noen i barn dom men et el ler an net «vit ne». Det be høv de ikke nød ven dig vis være en som kun ne gri pe inn, men at bar net føl te seg sett. Ja, det tror jeg min bes te mor gjor de. De and re så meg også glimt vis. Det vers te for meg var skam men. Den sli ter jeg med enda. Og taus he ten. Og jeg skul le ikke la meg knek ke. Men jeg lot meg knek ke hele ti den, sær lig når det gjaldt aka de mis ke presta sjo ner, ler Kari. Og du reis te deg hele ti den. Ja, det kan du for så vidt si. Det tror jeg er den sta he ten som ble brukt mot meg da jeg var li ten. Jeg fikk sta dig høre at min mor ikke var så be ga vet! «The rose» Tone Wet le sen, som jeg lag de bok sam men med, in ter vju et et «tys ker barn» der, som sto fram i sitt lo kal mil jø. Det hjalp hen ne sterkt. Du vil le sik kert få vel dig mye sym pa ti. Jeg vet ikke om jeg vil ha sym pa ti, Hal dis, jeg tror ikke jeg kan bære en sym pati, hvis du skjøn ner hva jeg me ner. Når noen hol der tale for meg, tå ler jeg det ikke. Kriser har jeg kan skje tatt dår li ge re enn and re på grunn av at jeg har vært shaky i bånn. Men jeg vil jo også ten ke at jeg har klart meg, da. Det er nok vik ti ge re for meg enn å for tel le at ut gangs punk tet var så sørg modig, så stusselig! Det er jo også en trend i ti den at man skal se mer på resiliens, over le vel se og res surser. Du har jo hatt det oppå, el ler på tvers av, det van ske li ge ut gangs punk tet. Ja. Men det er to vik ti ge ting å si til slutt: Det ene er at det frust re rer meg at jeg ikke vet hvem jeg var! At jeg ikke fant min opp rin nel se. Det and re er at jeg er et ri melig men nes ke å være venn til. Og at jeg kan være en god te ra peut. Du kjen ner den sangen til Bet te Mid ler, «The rose» at un der snø en er det en rose. tidsskrift for norsk psykologforening 2009 46 33