Da ver den ras te sam men

Transkript

1 Be ret nin ger om krigsbarndom Da ver den ras te sam men På min ni års dag ble far tatt av na zis te ne som gis sel for min bror. Med ham for svant den tryg ge vok sen ver de nen. Mor lev de i angst, men jeg fikk om sorg hos tan te Jo han ne og mo ren til min ven nin ne. AV GUNVOR B. SVENBERG Født i Oslo. Opp vokst sam me sted. Ut dan net cand. psychol, ved Uni ver - si te tet i Oslo i Spe sia list i kli nisk psy ko lo gi. Har for det mes te ar bei det med å or ga ni se re sorg- og selv hjelps grup per i As ker og Bæ rum, samt lagt til ret te for opp start av sorg grup per el lers i lan det. Før s te min ne fra kri gen: Jeg var fire år og had de fått duk ke vogn og duk ke til jul. Hun het Bri ta. Tan te Jo han ne had de la get ut styr til vog nen ak ku rat som i bar ne vog ner med blå og hvit mad rass, la ken, ho de pu te med pu te var med blon de trekk og dyne med dy ne trekk. Oppå dy nen lå en tynn rød silkedyne. Jeg var nede hos Lillevi sam men med and re barn og lek te med duk ker. Vi had de det still fer dig fint sam men. Lillevi var eld re en meg, så jeg hus ker den gode fø lel sen av å få lov til å være sam men med de sto re. Helt ale ne En for fer de lig lyd fyl te hele ver den. Fru de Lemos kom styr ten de ut, og jeg så at hun var vel dig redd. Hun tok alle de and re barna med inn i hu set og sa til meg: Gå hjem til mor, el lers blir hun redd for deg. Så lukket hun dø ren, og alle var bor te. In gen mennes ker noe sted. Det var to trap pe trinn opp fra ha ven til ve gen, og jeg strev de svært med å få med meg duk ke vog nen kun ne ikke gå fra Bri ta. I trap pen i pa nik ken stop per min net. Mor for tal te at hun løp ut for å lete etter meg og fant meg be visst løs på bak ken utenfor vårt eget gjer de. Fly alar mer har helt opp til i dag vært ube ha ge li ge for meg. Jeg lik te å vite når det skul le være øv el se. Nå re gistre rer jeg bare ube ha ge lig lyd i øret, men i man ge år var det en in tenst ube ha ge lig opp le vel se som satt i krop pen, og jeg svet tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

2 G. B. Svenberg: Da verden raste sammen Beretninger om krigsbarndom Ute sko var gum mi støv ler og bek søm sko sto re, klum pe te grei er. Vi skul le jo vok se i dem. Vi kjøp te ikke klær i bu tik ker. Far had de en fab rikk som la get iso lasjons mat ter til hus. Han had de opp fun net en sy ma skin som gjor de at mat te ne ble gode i bruk og let te å set te opp. For ret ningen gikk strå len de, men etter hvert re gistrer te han at det nes ten bare var na zis ter og de res ven ner som fort sat te å byg ge hus. Han had de lite lyst til å sel ge til dem og bestem te seg for å ned leg ge hele fa brik ken. Ga ra sjen ble om gjort til fjøs og låve. Vi fikk to kuer, Mar ta og Dag ros, en gris, mas se høner og ka ni ner og en katt som het Siri. I tillegg had de vi en geit i pen sjon. Hun het Tufsa. Ku ene fikk to kal ver. Far had de kjøpt et små bruk på Gro rud, og der had de vi beite rett for 2½ ku. Om som me ren gikk kuene der oppe, og vi kjør te opp og mel ket dem hver dag. De som had de solgt oss småbru ket, nek tet å flyt te ut. De had de meldt seg inn i na zi par ti et, og da kun ne ikke vi gjø re noe, så de bod de der hele kri gen uten å be ta le leie. De fles te mød rene var hjem me væ ren de. Fed rene var på jobb og kom van lig vis hjem etter klok ken fem. De var på en måte ganske usyn li ge. Mød rene var der, men jeg kan ikke hus ke at de gjor de noen sær lig hyg getet og skalv. Jeg må jo ha hørt den ly den man ge gan ger un der kri gen, men kan ikke hus ke at det ga så ster ke opp le vel ser da. Vi gikk ald ri i dek ning når alar men gikk. Vi lev de kan skje på en il lu sjon av at Berg Nord berg-om rå det i Vest re Aker var så langt unna krigs om rå det at vi ikke var i fare. Jeg hør te se ne re om mas se men nes ker som eva ku er te ut av byen, og mors fa mi lie, som bod de i Fred rik Stangs gate, eva ku er te opp til oss. Vi sto på ve ran da en og så på de sto re, sor te fly ene som fløy lavt over ho de ne våre. De sop te nes ten tre top pe ne. Men jeg husker ikke at vi var red de da. Den vel di ge redse len før s te gang var kan skje like mye redsel for å være helt ale ne i ver den, helt omgitt av den ly den. Det var ikke ett men nes ke å se, og duk ke vog nen satt fast og hind ret meg i å løpe hjem. En ny hver dag Lang somt for and ret ver den seg. De le ke ne som var der fra før, måt te tas vel dig godt vare på. In gen ting nytt var å få. Vi var ofte til dukkeklinikken i Pi le stre det for re pa ra sjon. Klær ble ar vet de pas set jo ikke all tid så godt ver ken i stør rel se el ler far ge. Ver re var det at vi måt te kjø pe sko i en slags brukt bu tikk eller byttesentral. Noen had de fis ke skinn, tror ikke jeg had de det. Men tre sko bruk te vi. li ge ting sam men med bar na sine. In gen ven tet noe slikt av dem. Vi var med på ak tivi te ter som de triv des med å gjø re, men det var ald ri noe som ble gjort for vår skyld bort sett fra fød sels da ger. Det var stor fest. Kvin ne liv Som yrkes ak tiv hele mitt voks ne liv har jeg av og til lurt på «hva gjor de de egent lig»? Alt hus arbeid tok leng re tid selv om de had de man ge hjel pe re. Jeg så ald ri at mor gjor de noe hjem me, bort sett fra å lage mat. Men det var all tid rent, ryd dig og vel stelt. Mor tok meg ald ri med i sitt ar beid lær te meg ikke noe hus arbeid el ler hånd ar beid. Hun var liv redd for at det skul le skje far noe, for di hun ikke had de ut dan nel se og noe yrke og føl te at hun ikke kun ne for sørge bar na sine ale ne. Selv om det ikke var van lig i vårt mil jø, puf fet hun på for at vi skul le gå på sko le og få en skik ke lig ut dannel se. Når ven ner og de res for eldre se ne re gikk i spinn over at jeg skul le ta ar tium og stu de re, var hun all tid der og støt tet. Jeg tror at noen mød re star tet kvin ne fri gjø ringen på sin still fer di ge og «usyn li ge» måte. De kut tet vår for bin del se til hus mor yr ket og gjor de det til et uten ke lig valg. Mød rene var på en måte like. De var run de på mid ten om de var tyk ke el ler tyn TRYGG I FARE: Gun vor Sven berg sam men med tan te Jo han ne, her på en tur til Te lemark som me ren Den om sorgs ful le tan ten ble svært vik tig for Gun vor etter at fa ren ble fengs let og mo ren for svant inn i sin egen sorg. Foto: Pri vat 22 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

3 Beretninger om krigsbarndom G. B. Svenberg: Da verden raste sammen ne. Had de en slags ko ne fa song. Mu lig det var klær ne. Det var i alle fall ikke noe ide al å være tynn. De var jo opp tatt av ut se en de og vak re klær, men kan skje ut val get var mind re. Ikke noe var tett sit ten de el ler i nær he ten av sexy. Når vi i dag ser re por tasjer i TV fra Hel las, Tyr kia el ler Syd-Ita lia, er det som of test man nen i hu set som inter vju es. I kor te glimt får vi se kona som står på kjøk ke net. De ser ut som mød rene fra min barn dom. De had de all tid god tid hus ker ikke at noen løp el ler for tet seg. Ve gen til og fra bu tik ken var dag lig sam tale are na. Jeg ha tet det og end te med å gå hjem ale ne. Hvert møte tok sik kert en time. De enes te mød rene som løp var de to yrkes kvin ne ne i ga ten, men de løp all tid og var tyn ne. De hør te på en måte ikke med i ve gens so siale liv. Fed rene hør te hel ler ikke hjem me. De kom tus len de i fem ti den og gikk inn i sin port og det var det. Mød rene var de sent rale, og de be stem te. Irak-kri gen vek ker min ner Da avi se ne be gyn te å skri ve om Sad dam Hus sein og hans ter ror vel de i Irak, pla get det meg ille. Jeg føl te at jeg kjen te den angsten og den utrygg he ten som be folk nin gen lev de i. Åsne Seier stad skrev om en ung lærer in ne som had de kom met med noen kritis ke be merk nin ger om klær ne til fru Hussein. Hun for svant og det mis hand le de li ket av hen ne ble slengt uten for fa mi li ens dør. Det had de ut vik let seg en an gi ver kul tur med krav om at alle anga alle, el lers ble de straf fet selv. Alt bren te seg inn i min hjer ne: Of fi se ren som had de unn latt å mel de en mann han had de vært i sel skap hos og hvor det var blitt for talt en Sad dam-vits. Den som ikke anga and re, ble tatt selv. Først ble of fi serens kone og barn tor tu rert i hjel for an øy nene hans, og der etter tok de of fi se ren selv. Den eld ste bro ren min var med i il legalt ar beid og var bor te, jeg vet ikke hvor len ge. Alt kun ne skje. Men nes ker vi kjen te, ble ar res tert, noen ble skutt, and re ble mishand let. Noen for svant, og in gen viss te om de had de kom met seg unna el ler var blitt tatt Le de ren for den il le ga le grup pen var lege, og han send te be skjed gjen nom en kol le ga på Ul le vål sy ke hus om at alt var bra. Mor møt te far i en tre en da han kom hjem og hun skul le for tel le den gode ny he ten. Hun fikk ikke sagt mer enn «Ul le vål sy ke hus» før far datt i gul vet med et brak. Da han kom til be visst het, tok det litt tid før han fat tet at det var et gle de lig bud skap. Han had de nem lig på hjem ve gen møtt en gam mel venn som had de vært på Ul le vål sy ke hus for å iden ti fi se re søn nen sin. Søn nen had de vært så mal trak tert at det enes te han kjen te ham på var klok ken. Utrygg he ten satt i krop pen Jeg kjen te igjen utrygg he ten som all tid lå der som et stort for kle som dek ket brys tet, ma gen og lå re ne. Jeg vet ikke hvor for en utrygg het og angst skul le kjen nes slik ut, men det gjor de den. Alt kun ne skje. Mennes ker vi kjen te, ble ar res tert, noen ble skutt, and re ble mis hand let. Noen for svant, og ingen viss te om de had de kom met seg unna el ler var blitt tatt. Ryk ter svir ret, men det var også man ge som for mid let vik tig in for masjon. Man måt te føl ge med for å vite hva som var hva, og det var vel ikke all tid så lett. En gang var det hus un der sø kel se hos oss, og mor el ler far la mer ke til at na zis te ne var spe sielt opp tatt av noe i et skap i gangen. Etter en stund gikk de med ufor ret tet sak. En el ler an nen sa noe om at det var da rart de var så opp tatt av det ska pet, og gikk for å se på det. Da vis te det seg at na zis te ne had de put tet il le ga le avi ser inn i ska pet. De ble selv føl ge lig brent. Etter en stund kom na zis te ne til ba ke og gikk di rek te bort til ska pet i gan gen. De let te og let te, men fant ikke noe og måt te gå en gang til. Utrygg he ten sit ter ikke i ho det, så det er van ske lig å hus ke den. Før Irak-kri gen vil le jeg ikke visst om den, men avis skri ve ri er om Sad dam Hus sein og hans søn ners herjin ger vek ket min ne ne til live i krop pen. Jeg var in tenst let tet da han ble tatt og sene re hen ret tet. Jeg føl te for døm mel sen av den hen ret tel sen som et enormt hyk le ri. In gen had de noen gang be kla get el ler fordømt at Quis ling og Rin nan ble hen ret tet. Vi i Nor ge had de alt så rett til å gjø re det, men ikke det fol ket som had de lidd un der Husseins ty ran ni i 30 år. Jeg føl te meg på kol li sjons kurs med hele det nor ske fol ket. Jeg har all tid vært imot døds straff og føl te det van ske lig da jeg hør te at Quis ling var KOM PLEKST: Gun vor Sven berg og mo ren. Mo ren kun ne ald ri til gi seg selv at hun hadde svik tet un der kri gen, men se ne re i li vet fikk mor og dat ter etter hvert et for hold som Svenbergs venn inner mis un te hen ne. Foto: Pri vat hen ret tet, selv om jeg var bare ca. 10 år. Sene re ble det kjent at det også var Rin nan og en hel del fle re. Det pas set dår lig med mitt bil de av Nor ge. Vi var gren se løst pat rio tis ke etter kri gen, opp tatt av at de som had de ofret seg for lan det, ikke skul le ha gjort det for gje ves. Ar res ta sjo ner Rett før jul i 1944 ble den eld ste bro ren min ar res tert sam men med man ge and re unge gut ter. Han kom seg unna, men vi viss te ikke hvor han var el ler om han var i sik ker het. En mor gen kom mor gen avi sen med en lang lis te med navn på unge gut ter som var blitt skutt som re pre sa lie for en tys ker som var blitt drept. Fle re av dem var fra strø ket rundt oss. To av dem var fra na bo la get. For eld rene til den ene bod de i nær heten, og vi kjen te dem godt. Bjørn het gutten, og var de res enes te sønn. Han lå i dekning i sko gen, men var ven tet hjem en kveld. Det ring te på dø ren, og en ung 16- årig gutt sa: Hvor er Bjørn, jeg må ha tak i ham. De er etter meg. For eld rene trod de det var en ung jøs sing på flukt og sa hvor han kun ne møte Bjørn. Det gjor de han også, men had de med seg en grup pe na zister. For eld rene sa at de føl te det var de res tidsskrift for norsk psykologforening

4 G. B. Svenberg: Da verden raste sammen Beretninger om krigsbarndom skyld at Bjørn var blitt tatt. At de had de ledet na zis te ne til ham. Mo ren for tal te at man nen en dag var gått for å hen te morgen avi sen. Hun hør te at han kom krab be ne opp trap pen, trod de at han had de fått et il le be fin nen de og var al vor lig syk. Men han var i sjokk. På før s te si den sto det at hans sønn var skutt sam men med en hel del andre unge gut ter. Vi fulg te for eld re nes in ten se sorg. Det ble sagt at den ble ho ved inn hol det i li vet deres. Det er vel like sann syn lig at om gi vel se ne ikke viss te nok om den in ten se smer ten og lang va ri ge sor gen som føl ger tap av barn. Det ble sagt at de had de la get al ter for ham i stu en. Der sto bil det av ham, bloms ter og et tent lys. I dag vet jeg at man ge for eldre som mis ter barn, gjør det te, uten at det har noe med å dyr ke sor gen. De res in ten se sorg symbo li ser te på en måte al les sorg over sine døde, og jeg fikk lø pen de alle de tal jer. Da far ble tatt Li vet vårt var nok pre get av utrygg het og knapp het på go der hele kri gen, men vir kelig he ten kom ikke helt til oss før i det sis te halv året. For noen år si den vis te NRK Fjern sy net en se rie som het Mens far var på Gri ni. Til min sto re for bløf fel se re ager te jeg helt vold somt på den. Jeg føl te meg helt syk og fant all tid på noe å gjø re på kjøk kenet når den gikk. Jeg holdt meg bare unna, men det mer ke lig ste kom da se ri en gikk i re pri se og jeg av en el ler an nen grunn ald ri viss te når den gikk. Jeg fikk helt angst for å set te på TV og snub le over den. På min ni års dag, med hu set fullt av unger, ble min far tatt som gis sel for min bror. Egent lig vil le de ta to unge gut ter, min yngste bror og en venn av ham som til fel dig vis var inn om, men far spur te om de vil le ta ham iste den. Jeg hus ker vel dig lite, har forsøkt mye for å få tak i opp le vel sen, men den er bor te. Det jeg hus ker, er en in tens, øre dø ven de still het, og at uten for den stillhe ten var det noe vel dig tru en de. Det er mu lig at det er helt re elt at jeg ikke kan hus ke noe, for di jeg be svim te. Det jeg husker, er en enormt stor hvit dør og at jeg lå på en di van og ble trøs tet av Bjørg, en av de sto re pi ke ne i ve gen. Jeg hus ker også at mor og min søs ter Hjør dis trøs tet gjes te ne i selska pet og skul le føl ge dem hjem for at de ikke skul le være red de. Jeg tenk te: Men jeg da, er det in gen som skal trøs te meg? På ett el ler an net vis fikk jeg det for meg at jeg måt te ha gjort el ler sagt noe galt. Jeg har vært mer ke lig redd for å spør re gjes te ne som var der, om hva de hus ker, men etter hvert gjor de jeg noen for søk. Da fikk jeg for talt at far had de stått i gan gen med et ge vær i ma gen. Mor had de sit tet på kjøk ke net og smurt smør brød til oss og ble for hørt av en tys ker som ret tet en pis tol mot ho det hen nes. Hun had de en li ten gutt på fan get. Tys ke ren had de ban net og skreket fælt mens han for hør te hen ne. Plut se lig sa gut ten: Fy, det er stygt å ban ne! Tys keren had de end ret seg helt og sagt stil le: Det er sant det, gut ten min. Jeg har en li ten sønn i Tysk land. Han vend te seg til de andre: Kom, vi går, her er det ikke noe å hente. Men de unge nor ske nazistguttene vil le ikke gi seg så fort. De vil le i alle fall ar res tere de to unge gut te ne på 19 år. Fa ren til han som var på be søk, satt i kon sen tra sjons leir i Tysk land, og bro ren hans var «på skau en», in gen viss te hvor han var. Far tenk te på fru Larson og på at de to unge gut te ne var unge og sår ba re, så han spur te om de kun ne ta ham i ste det, og slik ble det. Mis tet mor Ver den ras te sam men for oss. Det gikk lang tid, og in gen viss te hvor far var. Slikt ble det ikke gitt be skjed om. Mor gikk fra sted til sted og spur te, og fikk til slutt spo ret ham opp. Jeg tror han først kom til Vic to ria terras se, så til Gri ni og til slutt til Berg leir ved Tøns berg. Han satt inne til kri gens slutt. Hva skul le vi leve av? Vi had de fjøs i ga rasjen og små bruk på Gro rud. Der var mes tepar ten av fô ret, men in gen i fami lien had de ser ti fi kat. Vi kun ne ikke få hen tet det. Vi had de bei te rett, så ku ene kun ne gått ute om vå ren og som me ren, men in gen kun ne kjø re oss dit for å mel ke. Mor var plut se lig ale ne om ar bei det med fjøs stel let. Jeg vet ikke hvor mye de to søsk ne ne mine hjalp til. Jeg gjor de i alle fall ikke noe, bort sett fra å pas se gei ta. Mor lev de i angst for de to som var bor te, og had de alt for mye å gjø re. Jeg kjen ner ingen som har opp levd så man ge tap i li vet som hun: Tre søs ken døde da hun var år, mo ren døde da hun var 14, fa ren gif tet seg igjen nok så raskt for å få mor til sine tre min ste, og ste mo ren vil le ikke vite av de to sto re jen te ne, som vel da var 14 og 16 år. De ble re gel rett kas tet ut og fikk ta seg jobb i Åle sund. Rett etter at hun gif tet seg, døde en søs ter på 15 år av hjer ne hin ne be ten nel se, og noen år etter en an nen lil le søs ter på 23 år. Hun had de kjem pet en in tens kamp for å red de søs te ren, tok hen ne hjem til seg i hoved sta den og opp søk te alle de leger hun kun ne ten ke seg. Til in gen nyt te. Hun døde også. Så døde hen nes far og svi ger for eld re. Mor selv ble syk, og da hun var på sam me al der som mo ren var da hun døde, ble hun gra vid med meg. Hun var svært syk un der hele svan ger ska pet og fikk bar sel fe ber etter fød se len. In gen trod de hun skul le over le ve, og det tok man ge år før hun ble helt frisk igjen. Nå ble det rett og slett for mye for hen ne. Jeg vet ikke helt hva som skjed de, om hun had de et ner ve sam men brudd el ler om hele ver den falt sam men for hen ne, men jeg had de plut se lig in gen mor mer. Mor var ikke til å kjen ne igjen. Jeg ble redd hen ne. Ofte når jeg kom fra sko len, var dø ren låst. Da viss te jeg at hun var inne, men hun lås te ikke opp. Det var en vel kjent hem me lig het at nøk ke len vår hang i kjel ler trap pen når det ikke var noen hjemme, men det var in gen nøk kel der. Fami lien gikk i opp løs ning. Det var ikke noe hjelp å få av de to sto re søsk ne ne mine hel ler. Etter hvert gikk jeg ikke hjem fra sko len mer, men ble med Peg gy hjem. Vel sig ne de fru Ro din Peggys mor. Hun ble min red ning. Blid, snill og roms lig tok hun imot meg uten å spør re om noe. Tan te Jo han ne var også en god støt te. Jeg var mye hos hen ne og var med på som mer fe rie. Vok sen ver de nen for svant Det som var mest skrem men de med krigen, var at trygg he ten ved vok sen ver de nen ble bor te. Jeg var svært knyt tet til far og min eld ste bror. Far had de en spe siell oppfat ning av barn. Han var hel lig over be vist om at når de gjor de noe galt, var det for di de ikke viss te bed re. In for ma sjon og ikke straff var det som skul le til. For ek sem pel had de jeg en gang da jeg var 3 4 år klat ret opp i top pen av en bjerk som var langt høye re enn et toetasjers hus. En dame som lå og sol te seg på ve ran da en i 2. eta sje, hør te plut se lig en li ten stem me langt over seg som sa «hei, hei». Hun sprang ned og mor og hele ve gens mam ma er sam let seg i bestyr tel se. Da far kom hjem, fikk han vel beskjed om å stram me opp den umu li ge ungen. Han satt i sto len sin og jeg sto for an. Han sa Klat ret du vir ke lig helt opp i toppen av det sto re tre et? Jeg kun ne jo ikke 24 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

5 Beretninger om krigsbarndom G. B. Svenberg: Da verden raste sammen KLAS SE MIL JØ: Frø ken Sko gen (til venst re i tred je rad), var vel dig opp merk som på om noen ble pla get. Hun snak ket i klas sen om at det ikke var bar nas skyld der som for eldre var na zis ter. Ar tik kel for fat te ren Gun vor Sven berg til venst re i før s te rad. Foto: Pri vat be nek te det. Ha flink pike det. Men du, ikke gjør det igjen, for mor blir så redd. Til and re gale ting jeg gjor de kun ne han si Næmen, tull un gen min da, hvor dan kunne du fin ne på noe så dumt? Og da syn tes jeg også at det var dumt. Slik ble vi på en måte sam arbeids part ne re. Far sjek ket ald ri ut at jeg gjor de som han sa, man han vek ket ikke mot stand og trass, så det var hel ler ikke nød ven dig. Det ga meg fø lel sen av å være en stor, for nuf tig og kom pe tent per son. Den trygg he ten for svant. Far og bro ren min var bor te, og mor fun ger te ikke. Jeg ble visst et van ske lig barn krang let med de and re i klas sen og var helt uta for, slut tet å gjø re lek ser. På det halv året ble jeg en an nen per son. Mor kun ne ald ri til gi seg selv at hun had de svik tet som mor. Jeg kunne gjer ne for stå hen ne og til gi, men det nytter ikke å til gi en per son som ikke vil til gi seg selv. Noen gan ger ble hun sint på meg og syn tes det var min feil, så fikk hun dår lig sam vit tig het for det, og da ble det jo enda ver re. Den må ten vi fikk det i gjen ge på igjen, var at jeg ble hen nes hjel per, lyt tet i ti me vis til hen nes vans ker, som hvor dan det var å mis te mo ren sin. Vi fikk etter hvert et for hold som ven nin ne ne mine mis un te oss. Jeg ble en god lyt ter. Umer ke lig for andret ver den seg. Til min sto re for und ring begyn te man ge voks ne å for tel le om sine proble mer til meg. Jeg føl te meg jo gan ske stolt og be æret, men svært for und ret. Ven ne ne be gyn te mer og mer og snak ke om sine vans ker og syn tes det hjalp dem. Jeg var ikke noen spe sielt snill per son og sa ald ri noe for å være snill, men var ær lig med det jeg men te. Men når men nes ker al li ke vel søk te hjelp hos meg, vil le jeg gjer ne set te det i sys tem og skaf fe meg en ut dan nel se som gjor de meg i stand til å gi ade kvat hjelp. Jeg be gyn te å stu de re psy ko lo gi. Det som all tid har in ter es sert meg, har vært nor mal re ak sjo ner på spe sielle kri ser. Far kom mer hjem Da fre den kom, satt Peg gy og jeg i kjøk kenvin du et hjem me hos hen ne. Med for undring så vi flag ge ne som ble heist rundt omkring. Jeg løp hjem over og møt te mor, som var på le ting etter meg. Gle den var enorm jeg tror ikke den er mu lig å be skri ve. Alle klem te hver andre og lo og gråt man løp rundt som i ek sta se. Det var te i man ge uker. Jeg tror bare man kan for stå gle den i lys av fø lel sen av fri gjø ring fra den knu gen de angsten og utrygg he ten. Vi la get et enormt bål på Dam plas sen av blen dings gar di ne ne og dan set rundt mens flam me ne for tær te dem. Så be gyn te fan ge ne å kom me hjem fra fan ge lei re ne. Jeg sto i te le fon kios ken på hjør net og let te etter ti ørin ger da mor kom lø pen de og sa at far var kom met hjem. Jeg hus ker at jeg løp hjem og ikke noe mer om det, men mor for tal te at jeg had de sjang let hele ve gen hjem og la get noen mer ke li ge ly der så hun had de gått bak meg og grått. Det jeg hus ker, var at jeg åp net dø ren og der sto en frem med mann. Jeg opp lev de at han had de for and ret seg mye. Den kjap pe, gla de fa ren min var blitt en stil le og bøyd mann. Jeg hus ker at jeg ble flå se te for å dek ke over for vir rin gen og skuf fel sen, og opp før te meg som om han var kom met hjem fra fe rie og skul le ha med ga ver. Se ne re for tal te han mor at det vers te for ham i fan ge lei ren var at de den før s te ti den had de sit tet i små bur, og at han hør te at men nes ker ble tor tu rert rundt ham. Sær lig had de det vært for fer de lig å høre kvin ner skri ke av smer te. Far had de be kym ret seg vel dig over hvor dan det gikk med oss. Han ble nok et mer al vor lig men nes ke og møt te mer mot gang etter kri gen. De som had de tjent seg rike på tys ke re og na zis ter un der kri gen, ble le den de på om rå det, og de som vil le inn på mar ke det igjen etter kri gen, fikk pro ble mer. Med broren min gikk det bra. Han rømte fra Bredtvedt hvor han satt fengslet, kom seg over til Sverige og deretter til England. Hadde han ikke rømt den dagen, ville han ha blitt skutt dagen etter. Skul le ikke døm me Det var mye men nes ke lig var me og om sorg fra læ rer ne un der og etter kri gen. Vår frøken Sko gen var opp rik tig glad i ele vene sine og vel dig opp merk som på om noen ble pla get. Hun snak ket om det i klas sen, for ek sem pel at det ikke var bar nas skyld at for eldre var na zis ter, og at vi and re ikke måt te være slem me mot dem. Selv om det var helt klart hvil ken side læ rer ne sto på, hjalp de barn av na zis ter etter kri gen. Noen barn bod de hos læ rer ne mens for eld rene var i feng sel. I den sam men hen gen had de jeg litt fri het, for alle var klar over hvor min fa mi lie sto og at vi had de lidd mye på grunn av kri gen. Det ga meg fri he ten til å være sam men med hvem jeg vil le, uan sett hvilken hold ning for eld rene had de hatt un der kri gen. And re barn tur te ikke det. Mine for eldre var også opp tatt av at vi ikke skul le døm me, og sa til oss at barn ald ri had de ansvar for det for eld rene had de gjort. tidsskrift for norsk psykologforening