Kri gen i et norsk barn i en tysk lands by 69 75]

Transkript

1 Be ret nin ger om krigsbarndom Kri gen i et norsk barn i en tysk lands by 69 75] H. Hjo I 1942, da Hal dis Hjort var to år, ble hele fami lien hen nes tvangs sendt fra hjem met sitt i Oslo til en li ten lands by i Tysk land. I 1970 reis te hun til ba ke. Gjen sy net med det før s te ste det hun hus ker her på jord, traff mel lom gol vet og brak te fram en strøm av min ner. AV HALDIS HJORT Født i Oslo. Opp vokst sam me sted, unn tatt 2½ år i Tysk land un der kri gen. Cand. psychol. ved Uni ver si te tet i Oslo, Spe sia list i kli nisk psy ko lo gi, job ber dels som te ra peut med drifts til skudd og dels som se ni or fors ker i Sintef, av de ling for psy kisk hel se. For de fles te blir in ter es sen for barn dom og røt ter stør re når de blir eld re. Det hand ler kan skje om be hov for å lage kon ti nui tet i li vet. Det er nes ten in gen for unt å kom me til ba ke til et barn doms sted som er ufor andret, slik at man kan sam men lig ne sitt ind re bil de med det ytre. Men for meg har det vært slik! Ste det kun ne vir ke an ner le des enn det jeg hus ket, men i den fak tis ke virke lig het på landsbygda i Øst-Tysk land var det nes ten det sam me da jeg kom til ba ke, både i min tret ti- og før ti års al der og fram til Ber lin mu rens fall. Deler av teksten har tidligere vært publisert i Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes: Barn under krigen (2000) Lands for vis ning til fi en de lan det I ok to ber 1942, da jeg var to år og tre måne der, ble hele fami lien med mor og seks barn tvangs sendt fra hjem met vårt i Oslo til lands by en Gross Kreutz i Øst-Tysk land, nær Pots dam og Ber lin. Søsk ne ne mine var Wan da på 21 år, Jo han 20, Pe ter 18, Hel ge 15 og Kirs ti på 11 år. Far, som var ad vo kat og het Jo han Bern hard Hjort, var alle rede de por tert for et år si den. Han satt i tukt hus i Ber lin blant an net for di han had de skre vet en ju ri disk ar tik kel der han kri ti ser te den tys ke ok ku pa sjons mak ten. Far kun ne bli løs latt og få bo sam men med oss på den be tin gel se at ver ken han, mor el ler mine sto re søs ken skul le for la te Tysk land el ler ha noen ak ti vi te ter mot re gimet. De ble dømt til ufri vil lig opp hold på ube stemt tid, og til pas si vi tet, uten mu lighet for sko le el ler ar beid. SS-sjef Himm ler had de vært med på å av gjø re at hele fami lien skul le lands for vises, som gis ler for far. Det had de vært dulgte trus ler om fryk te li ge føl ger for far dersom fami lien ikke kom «heim ins Reich». Vi ble «si vil-in ter nert», alt så ikke i leir el ler tukt hus, men i et stort og kaldt stein hus fra 1700-tal let, som var ho ved byg nin gen på god set til fars fet ter, Bodo von der Marwitz. Da fars slekt i Tysk land fikk vite at hele fami lien skul le kom me, til bød on kel Bodo at vi kun ne bo på god set. Bodo var adelsmann og «Gutsbesitzer», han eide de ler av lands by en, sko gen og sto re jord om rå der. Vi bod de i midt fløy en av «slot tet», som folk i lands by en kal te hu set, helt til kri gens slutt. Etter hvert kom fle re and re flykt nin ger og sivilinternerte fan ger dit; nor ske, dan ske, fran ske. For ek sem pel kom Did rik Seip, rek tor for uni ver si te tet i Oslo, og hans kone Jo han ne. Did rik, el ler Dikken som jeg kal te ham, satt først i Sach sen hau sen, men slapp si den ut med sta tus som sivilinternert. Om gitt av voks ne Det var bare Kirs ti og jeg som var barn i den ne sto re hus hold nin gen. Vi var om gitt av voks ne, for hvem en små jen te var uttrykk for et norsk fram tids håp, der for ble jeg «for kjælt», har jeg si den fått høre, og fikk stor opp merk som het. Ak ku rat det var ikke så lett da vi kom hjem til Nor ge og jeg opp da get at det fan tes mas se vis av små vese ner som meg. Alt som hand ler om de voks nes ver den: fars tid li ge re del ta kel se i NS-par tiets le delse i tret ti åre ne, situa sjo nen i Tysk land, at fami lien etter hvert fikk an led ning til å gjøre noe for nor ske fan ger i kon sen tra sjonslei re ne med Ber na dot te-ak sjo nen, be skrives i boka til Wan da (Wan da He ger: Hver fre dag for an por ten, Gyl den dal 1995). Det jeg vil skri ve om, er det jeg hus ker, et barns per spek tiv. Her og der er det også re flek sjoner jeg har i dag om det som hend te. Sterkt gjen syn Jeg had de ikke inter esse av å ten ke på slottet før jeg ble tret ti, og i man ge år for trengte jeg det tys ke språ ket. Det var lik som litt flaut at jeg had de bodd i Tysk land un der kri gen, van ske lig å for kla re, vi var ikke «or tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

2 H. Hjort: Krigen i et norsk barn i en tysk landsby Beretninger om krigsbarndom dent li ge» fan ger som de som sul tet og led for fer de lig. Fami lien var bare dømt til unyttig het, leng sel etter Nor ge og angst for bom ber og and re fa rer som si vil be folk ningen var ut satt for. Men i 1970 dro jeg til Gross Kreutz for før s te gang etter kri gen, på «bryl lups rei se» med Jon. Det var ikke helt ufar lig å kom me seg dit lands by en lå jo i DDR, vest for Ber lin. Som vest eu ro pe ere had de vi ikke lov til å dra uten for Ber lin, og klar te vi ikke å kom me til ba ke til Checkpoint Char lie før kl. 24, kun ne vi få trøb bel. Tu ren var kort i av stand, men tok fle re ti mer med om sten de lig øst tysk skif te av buss og tog. Etter som det slit ne to get nær met seg Gross Kreutz, fikk jeg mer og mer sug i ma gen. Fort satt sto nav net skre vet med go tis ke bok sta ver på stasjonsskiltet. Jon, som er arki tekt, var for bau set og fa sci nert over det urør te ved lands by en, der alt så gam melt ut de små hu se ne, trær ne, går den med sto re stal ler og ut hus av stein, og kir ken der onkel Bo dos fa mi lie had de hatt sine plas ser for an i ko ret som seg hør og bør for føy dalher ren. DDR-re gi met syn tes ikke å ha bygd ett nytt hus si den kri gen. Like vel var det Jon som først opp da get slot tet, han had de sett bil de av det. Jeg fant det ikke med en gang for di det vir ket så lite, slik hus fra barn dom men gjør. Da jeg fikk sett or dent lig på det, traff det mel lom gol vet så sterkt med sine på min nelser; de myke bonderokokkolinjene, den bue te trap pen, de grøn ne vin dus lem me ne på hver side av de ko se li ge vin du ene, det høye ta ket, alt så in der lig tysk! Ple nen for an hu set var der, de sto re trær ne i par ken, fugle san gen og luk ten av hes te møkk og brunkull. Og ut sy net var det sam me; poppelsilhuetter og jor der som strak te seg vide mot ho ri son ten, bare av brutt av jern ba ne lin jen, ka na len og kir se bær al le en langs ho ved veien til Pots dam. Gam le hus mø ter nye ti der Slot tet var blitt om dan net til stat lig landbruks sko le «sozialistische Landwirtschaftsschule», der ung dom bod de un der opp læ rin gen. Vi fikk kom me inn og se i den sto re sa len var selv føl ge lig krys tall-lyse kro nen og den an tikk-in spi rer te mannshøye skulp tu ren bor te. Der hvor de sto re vegg ma le ri ene fra 1800-tal let med mo ti ver av ro man tis ke hyr de land ska per plei de å være, var det nå et mønst ret gul brunt ta pet. På veg ge ne hang hus tav ler med mo ral ske sen ten ser; «sozialistische Gebote». Jeg fant rom met der jeg så mang en gang måt te legge meg før de and re, og had de vært mye redd. Jeg så so ve rom me ne i and re eta sje der søsk ne ne mine had de holdt til sto re, kal de rom som nå ga plass til man ge sen ger for sosialiststatens unge fram tid. I det gedig ne og tung vin te kjøk ke net i kjel le ren had de mor og fru Seip strevd for å få brensel og mat ra sjo ner til å strek ke til. Den store ved kom fy ren der vi hver uke had de bakt lom per til fan ge ne i Sach sen hau sen, var bor te, rom met var om gjort til funk sjo nelt trim- og bord ten nis rom. Føy dal kitsch og prakt var for trengt av kom mu nis tisk praktiskhet og smak løs het, men slot tet var fullt av le ven de unge men nes ker som stir ret sultent på don ge ri buk se ne våre. Si den har jeg be søkt Gross Kreutz mange gan ger, all tid med sug i ma gen. Det er skjedd mye der etter DDR-sta tens opp hør. Mitt slott, du ut set tes for skif ten de re gi mer og be boere, men bar net i meg, en barns lighet, tror at det er meg og fami lien min du er mest glad i av alle som har bodd i deg. Hu kom mel se og fan ta si Det er for skjell på det man ska per av ind re bil der, og det jeg kal ler ekte min ner. Det jeg tror å ha sett med egne øyne for over seks ti år si den sam me øyne som i dag, men likevel for skjel lige det har en egen kva li tet; det er be vart i meg. Ekte min ner kan også ha vært san set med øre ne: Ly der fra si re ner og bom bing, fio lin to ne ne til fru Mankiewitsch, en av de man ge flykt nin ge ne øst fra som stran det i slot tet. Hun spil te Beet ho vens ro man ser når vi satt tett pak ket i kjel le ren un der bombe an grep, og å høre den mu sik ken, inni eller uten for meg, er all tid ve mo dig vak kert. Krop pen kan hus ke uten at man har ord for det; opp stemt het el ler trist het ved spe sielle luk ter; ir ri ta sjo ner for skjel lige ste der i kroppen, ut løst ved vage as so sia sjo ner. Jeg tror jeg har en del sli ke «min ner» også fra Gross Kreutz. Sær lig sli ke som har med angst å gjø re. Å jo, man kan kjen ne av mek tig trist het i fi re års al de ren. Det te at in gen ting er noe mor somt. In gen ting Å være in nen for og uten for De voks ne fant på at jeg kun ne være i Kindergarten i lands by en, for jeg had de ikke noen and re jevn ald ren de å leke med enn Stasia. Stasia kun ne ikke be gyn ne i bar neha gen, for hun var dat ter av en polsk gårdsar bei der. Men jeg som var norsk, kun ne. Noe jeg er helt sik ker på at jeg hus ker, er et høyt net ting gjer de mel lom bar ne ha gen og ver den rundt. Jeg står in nen for sam men med tys ke barn, Stasia står uten for. De andre bar na kas ter sand på hen ne gjen nom gjer det, det er en egen lyd når sand mø ter 70 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

3 Beretninger om krigsbarndom H. Hjort: Krigen i et norsk barn i en tysk landsby LANDSFORVIST: Hele familien Hjort med mor og seks barn ble tvangssendt fra Oslo til landsbyen Gross Kreutz i Øst-Tyskland, nær Potsdam og Berlin. Utenom Stasia (til høyre på bildet), som var datter av en polsk landarbeider, hadde Haldis Hjort ingen barn å leke med. Foto: Privat net tin gens mot stand. Stasia står ro lig og bare ser, jeg sier hel ler in gen ting, men de tys ke bar na ro per noe til hen ne med skrikestemmer. Jeg skjøn ner lik som ikke, nå er Stasia og jeg at skilt fra hver andre med et gjer de, hun står visst der for di hun kjen ner meg, og gjer ne vil inn. Men jeg for står at jeg ikke må si noe, ikke vise at jeg kjen ner henne. Ikke si at de skal la være, ikke si noe til hen ne hel ler. Og plut se lig blir ikke det te så rart, Stasia er jo polsk. Jeg hus ker ikke om jeg had de dår lig sam vit tig het da, men i vok sen al der har jeg grem met meg over at jeg for nek tet Stasia. Trygt i bar ne ha gen Det var non ner som pas set på bar na i barne ha gen. De snak ket med lave, mil de stemmer, be ve get seg ro lig i lan ge, svar te skjørt. Jeg hus ker en fø lel se fra bar ne ha gen, god, men frem med ar tet; den kun ne kom me når vi skul le sove midt på da gen, og det skul le vi, det var re gel. Felt sen ger ble satt tett på gol vet, alle fikk et hardt lite ull tep pe, gar diner ble truk ket for. Midt på da gen ble det kveld lik som! Alle måt te lig ge stil le og ikke for styr re de and re. Nå ten ker jeg at jeg kjen te trygg het fordi jeg ikke lå ale ne, men sam men med mange and re. Og at det var midt på da gen. Vi lå så tett og godt, jeg kun ne høre de and res pust og hos ting. Ull tep pet klød de, det var også ko se lig. Non ne ne pas set på. Hjem me i slot tet var søvn og hvi le for bun det med kvel den, da jeg, i hvert fall når det ikke var fly alarm, måt te gå og leg ge meg før de voks ne i et eget rom, mens de satt igjen i den var me, opp lys te stua. Se ne re på kvelden når jeg had de (skul le ha) sov net, kom far og mor og la seg i sam me rom. Kveld og natt ble etter hvert for bun det med bom bean grep, bråk fra him me len. Har dis se opp le vel se ne noe å gjø re med at jeg hele li vet har hatt van ske lig for å sovne om kvel den? Men å sov ne midt på dagen på sofa med ull tep pe, går på tre se kunder. Jeg hus ker ikke noe sær lig mer fra barne ha gen, jeg var der ikke så len ge, for det jeg ikke hus ker, men er blitt for talt, og det man ge gan ger som en mor som his to rie, er føl gen de: Noen (søs ken) had de ob ser vert at «Hal dis og de and re bar na i bar ne ha gen står på en slags ap pell, strek ker ar men og sier heil Hit ler». De had de også kom met un der vær med at det var mor gen bønn i bar ne ha gen som var slik: «Händchen falten, Köpfchen senken, und an Adolf Hit ler denken, der uns gibt das täglich Brot, und uns hilft aus al ler Not» (Fold hen de ne, bøy hodet, og tenk på Adolf Hit ler som gir oss vårt dag li ge brød og hjel per oss i all vår nød). Søsk ne ne had de sagt til mor: «Du tar Haldis ut av bar ne ha gen med en gang!» Hvilket hun gjor de. Det er for ståe lig at det vil le være gan ske uut hol de lig for de and re å høre Hal dis bab ling av Hitlerbønnen i slot tet. Men det var leit jeg fikk så lite er fa ring i å leke med jevn ald ren de i krigs åre ne. Jeg had de jo Stasia, men den jeg lek te al ler mest med, var far. Han had de mas se tid, vi gikk tur, og han sang og for tal te ube gren se te meng der norske fol ke vi ser og even tyr. Etter kri gen hadde han ikke mye tid. Kan skje var det også mer tyn gen de enn jeg var klar over, at de fles te i lands by en hør te til fi en den. Det ble ikke di rek te sagt, men jeg føl te det, og da ble dis se men nes ke ne på en måte ikke-eksi ste ren de. Stasia og fami lien hen nes Stasia had de sju søs ken. Jeg hus ker en eneste gang jeg så inn i hu set til fami lien hen nes. Hu set var så lite, had de de bare ett rom? Kan skje var det jord golv, som det var i så man ge av hu se ne til gårds ar bei der ne. I 1970 bod de det også gårds ar bei de re i dis se hyt te ne som fort satt had de jord golv, i denne lands by en et par mil uten for Ber lin. Til ba ke til 1944: Jeg kik ker inn i rommet til Stasias fa mi lie, det er halv mørkt, og det er man ge sen ger el ler so ve ste der der, de som lig ger der og hvi ler, blir lik som litt flaue, rei ser seg fort opp. Jeg har en ube hage lig fø lel se som jeg i dag vil kal le und ring over klas se for skjel ler. Men det min ner litt om bar ne ha gen, der man ge lig ger trygt sam men. Stasia må ikke gå og leg ge seg i et rom ale ne på kvel den. Mo ren til Stasia had de hus arbeid på slot tet. Vi had de man ge sto re, kal de rom. Jeg er blitt for talt at Stasia ofte lek te med meg i slot tet, og at hun ofte spur te meg «gibst du mir das?» når hun så noe hun vil le ta med til fami lien sin. En gang ga jeg henne fru Seips bro sje. Jeg hus ker at mo ren til Stasia står i en dør åp ning med mor og fru Seip, og mo ren til Stasia har bro sjen midt tidsskrift for norsk psykologforening

4 H. Hjort: Krigen i et norsk barn i en tysk landsby Beretninger om krigsbarndom tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

5 Beretninger om krigsbarndom H. Hjort: Krigen i et norsk barn i en tysk landsby på brys tet, det blin ker i noe ny de lig, og jeg tror hun har opp bret te te er mer og våte, røde hen der, har hun nett opp stop pet opp i ar bei det? Smyk ket ser rart ut på den slit te blu sen. De voks ne har litt høye, el ler anstreng te stem mer, mor og fru Seip er rare i an sik tet (nå vil le jeg si at de var for leg ne), og de spør hvor mo ren til Stasia har fått bro sjen fra. Mo ren til Stasia er rar i an sik tet på en an nen måte (nå vil le jeg kan skje si at hun var tras sig-stolt, men det var også noe skam), hun sier at hun har fått bro sjen av Stasia. Det en der med at hun tar den av seg og gir den til fru Seip. Mor snak ket om denne epi so den si den, hvor flaut det var å måtte ta det te opp med mo ren til Stasia. Stasia og jeg lek te hver dags liv, med koppe stell, dok ker og mat la ging, og også bygging av bon de gård med hus dyr hold. Vi lekte ikke at det kom bom ber. Vi lo mye, og snak ket en blan ding av ber li ner tysk, polsk og norsk. Noen gan ger lu rer jeg så vel dig på om Stasia le ver, om hun går rundt i Po len et sted, og har noen min ner om meg. Hva skjed de med dem på slut ten av kri gen? Alt var uover sikt lig, hek tisk og kao tisk. Å, Stasia, jeg har tenkt på om jeg kun ne fin ne deg igjen. Et bud skap ut over hele Po len: Til Stasia som var i den lil le lands by en Gross Kreutz i Tysk land un der kri gen. Din nor ske ven nin ne Hal dis i Oslo le ter etter deg. Husker du hen ne? Si re nen Jeg hus ker ly den som gikk gjen nom det jeg had de av marg og bein. Jeg tør ikke huske for godt, for jeg kan få en skjæ ren de følel se, som om noe blir truk ket opp gjen nom mid ten av krop pen. Som en fisk som blir dratt mot sin vil je opp gjen nom van net, blir fø lel sen (som jeg nå vil kal le angst), truk ket opp: Nå b yner det igjen! En mann i lands by en had de en håndtral le som han tril let si re nen på, han had de an svar for å dra den når han had de fått te lefon om fore stå en de bom be an grep. Når han kom bort på hjør net ved den sto re eika (den ei ke stam men klap pet jeg i mai i fjor), stan set han, da viss te man at han snart vil le be gyn ne å dra, og så kom ly den. Spi ral formet, høye re og høye re. Nat ten er så far lig Gå og leg ge seg før de and re, og noen ti mer før Kirs ti, for man er jo barn. Mor er ko selig, brer over dyna og syn ger «Kjæ re Gud jeg har det godt», klem mer og klap per. Men før el ler si den må man bli ale ne, og mørkt skal det være i rom met, både på grunn av spa ring og for di det all tid skal sen des minst mu lig lys ut i ver den. En li ten sprekk på døren kan man få. Høre stem me ne og se en lys sprekk. Det er den ne him me len over Gross Kreutz som jeg ald ri skjøn ner meg på. Om da gen kan den være så fin, med so len på som også er den som skin ner på Nor ge. Om da gen er him me len vår, den bøy er seg smilen de over oss. Men om nat ten blir den ofte uhyg ge lig le ven de, sta dig of te re og til slutt hver natt. Lik som at sto re dyr har lig get og so vet oppe bak det blå, og så våk ner de opp i mør ket, noen gan ger fort, and re gan ger lang somt, de strek ker på seg, be gyn ner å brum me, det blan der seg med si re ne hy let. Fle re og fle re blir med i brummekoret, nå be gyn ner de å fly om kring. Him me len kan bli helt tett pak ket av dis se dy re ne, de krang ler om plas sen. Jeg vil ikke se på dem, ikke kik ke i sprek ke ne ved blen dings gar dine ne. Men så ser man like vel: Det er stummen de mørkt i lands by en. Brummerne slip per ned glit ren de «ju le trær» som de voks ne kal ler lys bom ber, som da ler langsomt mot jor den. Lys kas te re fa rer over him me len, dy re ne glit rer som sølv i ly set, el ler blir svar te mot blod rød him mel. Så pent og fælt. De åp ner de ekle ma ge ne sine og slip per ut eg ge ne sine. Noen gan ger blir de truf fet og fal ler bren nen de til jor den, vin ger løs ner fra krop pen. Det er fle re frykte li ge ly der om nat ten: Glass ru ter som sing ler, øre dø ven de smell og drønn. En natt våk ner jeg brått, i sen gen min ved fot en den av fars og mors seng. Mor og far snak ker lavt sam men, og på gol vet står et stea rin lys. Blen dings gar di ner er som alltid på. Se ne re for sto jeg at når ly set sto nede på gol vet, kun ne ikke «dy re ne» oppda ge oss så lett. Ly set kas ter flak ken de skjær, jeg vi ser dem ikke at jeg er vå ken. Dikken og and re sto re gut ter Jeg var vel dig glad i man ge av men ne ne som bod de i slot tet el ler kom på be søk. Det var bare meg i hele slot tet som var li ten og søt, og de had de ikke sett noen li ten pike på lang tid og vil le gjer ne leke og løf te på meg. Jeg var glad i far, Dikken, brød re ne mine, jour na list Bøstrup og de to sjø manns preste ne Vogt Svend sen og Ber ge, som ar bei det i Ham burg. Jeg ble vant til mas se opp merksom het, og tror jeg kjen te meg mer spill leven de på godt og vondt i Tysk land enn de to før s te åre ne etter kri gen, som jeg nes ten ikke hus ker noen ting fra. Jeg var vel dig glad i Ber ge, hus ker helt ty de lig en gang jeg hør te han kom: Han roper «Hal dis» så det gjal ler i den sto re hal len, og bei na mine lø per, lø per ham i møte, han hu ker seg ned og hol der ar me ne ut, jeg kaster meg uten å nøle i dem, han løf ter meg høyt, høyt og svin ger meg rundt, jeg er varm i an sik tet, ler og ro per. Dikken tul let mye, kun ne si rim og regler med rare nor ske ord vel dig fort når jeg var redd, slik at jeg be gyn te å ten ke på dem i ste det for bom bin gen. Det var mest han som møt te meg nede på gol vet, la seg ned på alle fire. Vi krab bet rundt, Dikken var litt tykk, jeg hus ker den ko se li ge bjør ne baken hans. Vi var un der spi se bor det, han sang små stub ber han had de lært da han var barn i Åse ral. Jeg hør te godt at han ikke sang helt rent, for jeg had de lært av far hva det vil si å syn ge rent. Angst og gru Den enk leste og mest for ståe li ge form for red sel er når man vil gjø re et vå ge styk ke som er litt stør re enn noe man har klart før; set te ut for en stør re ski bak ke, gjø re det litt for te re, hop pe fra litt stør re høy de. Det kiler i ma gen, dunk-dun ker i hjer tet. Det te er greit for barn, både for di det ikke va rer så len ge, og for di man vet hva det hand ler om, det er de ut ford rin ger li vet gir for at man skal vok se. Men det er en an nen slags angst som ikke har ord, ikke kan gri pes, og som det er en let tel se å for stå i vok sen al der. Jeg viss te ikke klart den gang hva jeg var redd for. Hvor for er man redd un der flyalarm? El ler un der bom-bom-bom bin gen? De voks ne for kla rer ikke at det er far lig, at man kan dø (vet man hva død er?), at det kan gjø re vel dig vondt hvis det som fly ene slip per ned, tref fer en, at man kan mis te noen av sine kjæ re. Be skyt tes bar net mot angst ved at ikke alt blir for klart, el ler blir det ver re, for di det er noe uklart med de voks nes taus het, an sik te ne, kan skje luk ten de res? Tove Jans son skri ver at hemuler lukter av angst, og at små hom ser mer ker det. Sig na li se rer de voks nes krop per angst når man sit ter på fan get de res og mer ker at de er svet te-kal de på hen de ne, hjer tet dunkdun ker i brys tet de res, pus ten er holdt, og tidsskrift for norsk psykologforening

6 H. Hjort: Krigen i et norsk barn i en tysk landsby Beretninger om krigsbarndom ker og gode voks ne. Og så er det så pent ute at man kan ikke lig ge her. Man lar seg fris te. Mitt slott, du ut set tes for skif ten de re gi mer og be boere, men bar net i meg tror at det er meg og fami lien min du er mest glad i av alle som har bodd i deg Trist het Enda ver re enn Gru er Trist het. Gru har i hvert fall mas se ener gi, man le ver i høy grad. Men når Trist het kom mer over en, er man ver ge løs, for det er ikke noe ener gi i krop pen. Å løf te bei na er tungt, mat må tvin ges ned, mor sier «en bit for far og en for mor», og det er så vel dig man ge å ta en bit for. Og ma ten som er så knapp og dy re bar så skam mer man seg litt for at man ikke or ker den, når and re Å jo, man kan kjen ne av mek tig trist het i fi re års al deren. Det te at in gen ting er noe mor somt. Ingen ting. Det bes te er å lig ge på en sofa krøket sam men. Hel dig vis får man vondt i magen, da er det greit at man lig ger der, man kan ten ke på ma ge kni pet. Jeg tror små barn kan øns ke å dø, på den må ten at alt det fæle skal stop pe, ikke kom me én enes te gang til, det skal en de lig bli slutt. Nes ten at dis se bom be ne en de lig kan tref fe oss? Men Trist het går hel dig vis over, for det kom mer blå da ger med mas se lys, tu rer, leøy ne ne har et eget ikke-ut trykk? Et barn kan mer ke for skjell mel lom et blikk som ser på en, men er vendt et an net sted i oppmerk som he ten, og et blikk som ser på den det ser på. Men kan skje tar jeg feil i at bar nets angst har så mye med de voks nes hold ning å gjøre, kan skje er angs ten mer «bio lo gisk» fundert? I den men nes ke li ge or ga nis men kan vel ikke sli ke ly der som hvin fra si re ner, sing len de glass og drønn fra ned slag tol kes som an net enn far lig? Og når det te gjen tar og gjen tar seg over to år det er mye for et barn. Mor og far får et fra vendt an sikts ut trykk (i dag vil jeg kal le det be kym ring) når Wanda drar ut på tu re ne sine hver fre dag, med lom pe ne vi har bakt, og an nen mat. Hun drar til men nes ker og ste der man ikke kjenner, men som man aner har gru. Det or det had de jeg lært, for far si ter te Nor dahl Griegs dikt om «... midt i mør ket, frost og gru, lil le lys kom du». Det er kan skje Gru som duk ker opp etter man ge angst lø se år hos voks ne som får natt li ge ma re ritt, over føl som het for ly der, sår krenkbarhet. Jeg har fått litt Gru i se nere år, har von de opp våk nin ger, tå ler dår li gere ster ke ma skin ly der som det blir fle re og fle re av rundt oss; bi ler, fly, bå ter, na bo ers gress klip pe re, snø fre se re, høy trykks spy le re, bor, mo tor sa ger. For en let tel se hvis jeg kun ne si: «Dere skjøn ner, jeg har en krigsska de.» Men er det det? Stam ming En dag kom ikke or de ne len ger lø pen de av seg selv ut av hu len sin. Og jeg som kun ne så man ge ord, både nor ske, tys ke, noen polske, og de rare nor ske til Dikken. Det var kom met en slags grind i brys tet, som stengte for or de ne. Og ha ken gikk opp og ned, opp og ned, fort. Jeg ble ir ri tert, jeg vil le ha fram or de ne. Så jeg pres set. Da ble det enda ver re, ha ken gikk enda for te re, og jeg ble støl i brys tet, måt te pus te vel dig mye, ta i alt jeg kun ne. Grin den var der ikke be stan dig. Ikke når jeg sang, el ler snak ket med duk ke ne mine (jeg sa «duk ker» da, nå sier jeg «dok ker»), ikke så mye når jeg snak ket med Stasia heller. Med voks ne var det ver re, ikke når jeg var sam men med bare en, men når det var man ge på en gang, som ved spi se bor det. Det var ikke så sik kert at man ble hørt. Når jeg gjor de noe mor somt el ler ikke var trøtt, var hel ler ikke grin den der så ofte. Etter hvert ble jeg sint på meg selv og den dum me grin den. Noe så tå pe lig! Stygt å se på, jeg sto ofte for an spei let og lot haken gå opp og ned for å se hvor dumt det så ut. Best å ikke vise fram an sik tet når man skul le snak ke. De voks ne syn tes synd på meg for stammin gen, og men te jeg var blitt «ner vøs». Mor sa jeg skul le prø ve å snak ke lang somt. Stam min gen voks te jeg av meg, men grinden kan ennå i dag kom me noen gan ger. En lett et ter mid dag Jeg hus ker en stem ning, en lys fø lel se, har kan skje sjel den kjent meg så lyk ke lig, el ler «har mo nisk». Det må ha vært en vår et termid dag. Ikke tid lig vår, men en mil de re, lune re tid; mai i Tysk land! Som om alle, både trær, dyr og men nes ker er for nøy de og mette etter en dei lig, dei lig dag. Jeg tror jeg har løpt og lekt hele da gen. Det er gan ske tid lig på et ter mid da gen, ennå len ge til det skumle som kan skje om nat ten man ten ker ikke på det. Det er luk ter i luf ten høy og ku møkk og bloms ter. Når jeg kni per øy nene litt sam men, kan jeg se luf ten dir re mellom trær ne, slik den gjør når den snor seg glad mel lom dem på sli ke klo ro fyll-met te, her li ge da ger. Jeg står bor te ved kjøk ken inn gan gen, til venst re, hus ker jeg, vet ikke hvor for jeg har 74 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

7 Beretninger om krigsbarndom H. Hjort: Krigen i et norsk barn i en tysk landsby den ne vel sig ne te fø lel sen. Det er bare den, luf ten rundt meg og at det er et ter mid dag jeg hus ker. Og jeg tror fak tisk at jeg tenk te på et vis: Jeg er så lyk ke lig at jeg kun ne dø ak ku rat nå. Flo ker i et lite hode Det ble for mye å for stå, for man ge mot setnin ger: Far var halvt tysk, og bes te mor snak ket helst det språ ket sitt. Og jeg var jo da kvart tysk. Alle i fami lien, men sær lig far, var vel dig glad i tys ke san ger og tysk musikk, det var den fi nes te mu sik ken i ver den, og Kirs ti spil te mest tysk mu sikk på pia noet, det var Bach og Schu bert og Mo zart, og det var så pent at det var til å grå te av når far sang; «Im wunderschönen Monat Mai». Tys ke dik te re var også de fi nes te i ver den; når noen sa or det «Goe the», så lik som lys te alle (nå vil le jeg sagt at de var «an dek ti ge»). Men de voks ne gjor de narr av tysk også, av Horst Wes sel-san gen og det som slemme tys ke re sa i Sach sen hau sen; «los, los Mensch», og «Schweinehund». Men noen tys ke re var snil le, som gam le Frau Bech og on kel Bodo, og noen var gan ske snil le, som bes te mor og gart ner Lum mert, selv om han ikke vil le gi meg mer enn en val nøtt. Men jeg skul le ikke være sam men med de tys ke bar na i bar ne ha gen, og det var slemme tys ke re i lands by en, så jeg skul le hol de meg på slot tet. Og sje fe ne til tys ker ne var de slem mes te i ver den, for ek sem pel de som had de tatt Nor ge. Hit ler som brøl te i ra dio en, var så gru som at han var dje vel. Men bes te mor be und ret jo Hit ler, og de snil le non ne ne i bar ne ha gen had de lært meg mor gen bønn om ham. Den sor ten men nes ker der alle var hjelp som me, var «de al li er te», ven ne ne til Nor ge, de prøv de hver dag å vin ne over tysker ne, der for måt te de bom be tys ker nes byer og fab rik ker. Men det var jo de som var i de ekle fly ene hver kveld, det var jo de som kun ne bom be slot tet! De voks ne var vel dig gla de for at fly ene kom, men de var jo red de også. Rus ser ne var ster ke og barns li ge som bjør ner, og gjor de noe for fer de lig med damer, hør te jeg vage ymt om på slut ten av kri gen. De kom øst fra, de gikk og gikk, og bare fei de tys ker ne over ende. De job bet på lag med de al li er te. For hver dag kom de nær me re, og det var flott, men man skul le helst ha kom met seg vekk før de kom. For de kun ne være ube reg ne li ge, og så var de «bol sje vi ker» som vil le ta fra folk det de eide. Sven ske ne var litt fei ge i be gyn nel sen, men ble kjem pe snil le når de kom og skul le red de oss med de hvi te bus se ne, og had de med seg svæ re pol ka gri ser til meg. Og danske ne var tvers igjen nom snil le be stan dig, som send te rosa pøl se og gull gul ost, og Johan ne som også var dansk, sa at jeg skul le få den stør ste smør bi ten av alle i slot tet «for Hal dis tren ger det mest». Jeg var jo «nord mann», og det var jeg stolt av, for nord men ne ne, de var snil le og mo di ge de unn tatt Quis ling og na zis te ne. Og de nord men ne ne jeg had de rundt meg, els ket jeg. Men det var kom pli sert at samme per son, også jeg, kun ne være både snill og noen gan ger ikke så snill. Den gla de, utryg ge slut ten Det be gyn te å skje ting. Bom-bom-bombin gen var ver re enn noen gang, og de voksne var fort satt red de, el ler kan skje enda red de re, men de var også mer opp røm te enn noen gang når de satt med ho de ne inn i ra dio en og hør te at fly ene kom sta dig nærme re, kræsjene sta dig ster ke re. Hur ra! Det var fint at de voks ne var gla de, men jeg var ikke så glad. Alt var så uro lig, det var snakk om at vi skul le rei se fra slot tet. «Hjem», sa de. Jeg hus ket vel ikke hu set på Best um i Oslo, viss te bare om Gross Kreutz. Rei se der fra! De hvi te bus se ne be gyn te å kom me, de sving te inn på gårds plas sen og ut stor met men nes ker; sjø manns pres ter, fil le te og mag re folk, sjå fø rer som snak ket det rare som var svensk. De løf tet meg opp, klem te meg. Så man ge gla de voks ne. Dis se bus se ne, de fei de så fint inn, hvi te eventyrdyr. Fami lien og alle de and re som had de søkt til flukt i slot tet, be gyn te å pak ke så smått, det var oppbruddstemning. De voksne var litt be kym re te også, for vi skul le ikke rei se sam men, og kan skje vi kun ne mis te noen. Tysk land var i kaos. Mor, Wan da, Kirs ti og jeg skul le dra først i en hvit buss. Far, Jo han og Hel ge skul le dra sei ne re, for de skul le være med på red nings ar bei det med krigs fan ger. Pe ter had de rømt til Sveri ge for to år si den. Si den har jeg ikke likt opp brudd, el ler hatt dob bel te fø lel ser. Kjen ner nok opprømt he ten, men ofte er det uro for det ukjen te og at noe kan mis tes, og man vet hva man har, men ikke hva man får. Rei se «hjem» Vi dro fra slot tet en tid lig mor gen i mid ten av ap ril. Wan da skri ver at slot tet for svant i den kal de mor gen tå ken. Jeg hus ker ikke mye av rei sen, men har et bil de: Jeg hen ger ut av et vin du på den hvi te bus sen. Det er mun tert og litt far lig, og på si den av oss kjører en las te bil stapp full av be geist re te unge menn på pla net som be fin ner seg litt høyere enn meg. En av men ne ne strek ker fram hån den sin med et lite norsk flagg, og vi må strek ke oss vel dig beg ge to for at jeg skal få tak i det, og mor hol der meg visst, jeg kla rer det, og det er sang og ju bel og vin king. Bus sen dro gjen nom Tysk land og Danmark, og ble fer get over til Mal mö. Jeg husker bare fø lel se ne mine for le gen på mot taket der vi måt te re gist re res, «av lu ses», vak sine res og få nye klær. Jeg var ra sen de på ham, men har glemt hvor for. Kan skje for di sprøy ta stakk, og han ikke sa fra. Jeg brøl te til ham det vers te skjells ord jeg viss te: «Schweinehund», og det var flaut at alle lo. Vi kun ne ikke dra rett til Nor ge, og fikk bo hos noen slekt nin ger i Stock holm, så vi slapp in ter ne rin gen. Jeg aner en for fer de lig angst fra ti den i Sve ri ge; det var fol ke fest, man had de tent et enormt bål, det lys te i vår kvel den. Jeg skrek at him me len brant, og fikk mas se trøst av med fø len de svensker. Jeg glem te alt jeg kun ne av tysk på et par må ne der. Tror jeg skjøn te at det ikke var lurt å snak ke tysk ute på vei en på Best um i le ken med and re barn. I man ge år ba jeg bren nen de bøn ner til Gud om at det ikke måt te bli krig. En kveld i 1953, ak ku rat mens jeg holdt på å be, kom en mer ke lig rys tel se i hu set. Det var fak tisk et gan ske sterkt jord skjelv i Oslo. Men det viss te ikke jeg, og jeg trod de jeg skul le dø av red sel. tidsskrift for norsk psykologforening