Te la våg: Øye blik ket som ald ri tar slutt

Transkript

1 Te la våg: Øye blik ket som ald ri tar slutt Trygg he ten kun ne ald ri bli som før hos bar na som opp lev de tys ker nes straf fe ak sjon i Te la våg Som voks ne har de et spe sielt hjer te for de af ghan ske flykt ning bar na som kom til byg da seks ti år etter. Tekst: Mag ne Raun da len Barn opp le ver i stør re el ler mind re grad og på for skjel lige ni vå er krig som et vok sent svik. De små bar na fø ler seg di rek te sve ket av sine egne for eldre. Den tryg ge ba sen de all tid reg net med, er plut se lig pre get av angst, hjel pe løs het og av å være util gjen gelig for trøst og om sorg. For eld re rol len lig ger i rui ner. Det bar na har byg get sitt liv på at de voks ne gir dem mat, be skyt ter dem mot fa rer og syk dom mer og plan leg ger de res fram ti di ge liv er bor te. Man ge har opplevd det full sten di ge svik ved at de voks ne har red det seg selv og latt bar net til ba ke. I noen til fel ler har de for latt bar net skri kende i vei kan ten for di det var for svakt, sykt el ler ska det og ikke kun ne bæ res len ger, mens res ten av fami lien fort sat te langs flukt ru ten. Når bar net over lev de, var det for di hjel pe or ga ni sa sjo ner var i stand til å red de det i tide. Noen barn har opp levd at for eld rene, da sær lig fed rene, har vært di rek te in vol vert i det for fer de li ge som skjer, som del av en frigjø rings- el ler mot stands be ve gel se, el ler som sol da ter kjem pen de ved front lin jen og bar na har følt at det ikke var plass for dem og de res be hov hos den voks ne. Med sjokk opp le ver barn at tryg ge be skyt te re av de res lands by blir in vol vert i død brin gen de krigs hand lin ger fra den ene da gen til den and re. I og etter kri ger stre ver barn enormt, selv i før sko le al der, med det å få en kog ni tiv Ba sert på et fore drag i Te la våg ram me og for stå el se av det for fer de li ge som hen der el ler har hendt. En slik for ståel se er svært vik tig for dem og de res framtidsberdskap, for i de res stre ben lig ger svaret på om de skal for be re de seg på at det kom mer til å hen de igjen. In nen for trau me forsk nin gen er det ofte blitt på pekt at brud det i barns grunn leggen de tro på men nes ke ne og fram ti da er en av kil de ne til den lang va ri ge trau me virknin gen. Så le des blir ar bei det med å gjenopp byg ge barns tro på og til lit til vok senver de nen etter kri ger svært vik tig. Vi har møtt et sterkt be hov hos bar na for å få hjelp til selv å for mu le re og struk tu re re det kaos som opp sto da hele vok sen ver de nen fra stu en der hjem me til stats mi nis te rens kontor full sten dig kol lap set i de res be visst het. Vi tror også at bar nas ar beid med å be gri pe og in te gre re det som har hendt, vil ha stor be tyd ning for en fram ti dig freds pro sess i kon flikt ram me de om rå der. Jo mer smer tefullt bar na opp le ver svi ket, og jo mind re de for står av det, des to ster ke re hat vil de plasse re i et til gjen ge lig fi en de bil de. Ta pet Krig med fø rer all tid død. Unge el ler eld re sol da ter som er fed re, søs ken el ler onk ler, dør i krig ved fron ten. Mo der ne kri ger har i man ge til fel ler flyt tet fron ten til hjem mets inn gangs dør. Ikke bare blir si vil be folk ningen til fel dig ram met, men i svært man ge til fel ler er de sel ve må let. Det be tyr at de al ler fles te fa mi lier opp le ver fle re tap av et nær stå en de med lem. For man ge kul tu rers ved kom men de kan ta pet av en om sorgs given de sto re søs ter el ler av den enor me ressur sen bes te mød re re pre sen te rer, opp le ves som like al vor lig som ta pet av for eldre er i vår kul tur. En vik tig del av plan leg gin gen av ar bei det for barn i og etter kri ger blir der for å kart leg ge grad av tap. I sam ta le ne med bar na blir vi sta dig min net om at det ofte dreier seg om gro teske og brå døds fall. Bar na må stre ve med å be ar bei de sorg un der eks tremt utryg ge livs for hold; fak tisk un der trus se len om å mis te fle re nære per so ner. I til legg er det selv sagt en stor men tal eks tra be last ning at de må leve med en sorg som er blitt for år saket i en kon tekst av trau me. Med den nærhe ten de mo der ne kri ge ne har fått, blir vi sta dig kon fron tert med sto re grup per av barn som ikke bare har mis tet nær stå en de, som ikke bare har sett dem døde og skad de, men som også har opp levd det da det skjedde. Taps lis ten for barn i krig er ofte to tal: Ikke bare har de mis tet nære per so ner, men de har også mis tet sitt hjem, sitt nær mil jø med ven ner, sin skole gang og sine fram tidspla ner. De har ikke len ger til hø rig het til et lo kal sam funn, og som flykt ning uten for lan det har de også tapt sto re de ler av kontak ten med sin na sjon og sin le ven de kultur. Psy ko lo gisk sett blir det lite rom for barnet til å be ar bei de det te ta pet i og etter en tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

2 M. Raundalen: Øyeblikket som aldri tar slutt Beretninger om krigsbarndom TER ROR: Te la våg ble jev net med jor da i den 26. ap ril Utrygg he ten grep bar na om hjer tet og ble der for godt. Foto: Nordsjøfartmuseet. Te la våg Te la våg er et tett sted på Sot ra ved Ber gen som ble jev net med jor da 30. ap ril 1942 som hevn for at to ge sta po menn var blitt drept i en skudd veks ling da to nor ske mot standsmenn skul le ar res te res. Ste det lå sent ralt til for nord sjø far ten, og både Shet lands gjen gen og SIS-skøy te ne fra Pe ter head-ba sen land sat te og hen tet agen ter i om rå det. Dess uten var lo kal be folk ningen iv rig med i motstandarbeid. I grå lys nin gen 26. ap ril 1942 kom en mo tor båt til Te la våg med 6 tys ke ge sta po menn og tre mann fra det nor ske stats po li ti et. Hauptsturmführer Ger hard Beh re ns og Untersturmführer Hen ry Bert ram fra Sipo i Ber gen stor met opp på lof tet i Lau rits Tel les hus, hvor de over ras ket to menn som grep til vå pen. Tys ker ne be svar te il den. Da kam pen var over, lå tys ker ne og den ene nord man nen drept på gul vet. Nord men ne ne var Lin ge-karer på vei til sine opp drag i Nor ge. Arne Værum ble drept, mens Egil G. Hvaal ble hardt så ret og tatt til fan ge. Un der ran sa king av om rå det rundt Te la våg fant tys ker ne kas se vis med am mu ni sjon, ra dio ut styr og mat va rer fra Eng land. Ter bo ven be stem te seg for å sta tue re et ek sem pel og kom selv til Te la våg 30. ap ril 1942 for å over vå ke ak sjo nen. Alle hus ble sprengt og brent, alle dyr ført bort og alle bå ter sen ket. Alle menn mel lom 16 og 60 år ble sendt til kon sen tra sjons lei ren Sach sen hau sen, hvor 31 av de 72 døde. Kvin ner og barn ble ar res tert som gis ler og holdt fan get i mer enn to år først på Sto re tveit Sko le, så på Fram nes i Hard an ger. Mens de var på Sto retveit, ble barn over seks år skilt fra mød rene sine med hen blikk på at de stør re bar na skul le sen des til bar ne hjem og ar bei de i Tysk land. Epi de mi er av skar la gens fe ber og dif te ri sat te imid ler tid en stop per for over fø rin gen til Tysk land.. I ok to ber 1943 ble Hvaal og Lau rits Tel les sønn skutt på Trand um. Sam me dag som Sipo-men ne ne ble be gravd og Televåg øde lagt, ble 18 unge menn skutt på Trandum som straff for «bak hol det». De var ar res tert for for søk på flukt til Eng land, men had de in gen for bin del se med Te la våg. Goeb bels no ter te i sin dag bok om re pre sa li ene at om nord men ne ne ikke kan lære å els ke oss, skal de i alle fall fryk te oss! (Kil de: Hvi te bus ser og Forskning.no) krig, og slik vi har er fart det i ar bei det med krigs bar na, har de i li ten grad styr ke til å gjø re be ar bei din gen på egen hånd. Tenårings jen ter som skri ver dag bok, er fak tisk det enes te sys te ma tiske trek ket vi har sett i den ne sam men hen gen. Det er der for all grunn til å tro at bar na un der tryk ker de enor me fø lel se ne av sorg og tap som kri gen på fø rer dem. Det kan være en nes ten sjokkar tet opp le vel se når man mø ter den le en de og le ken de og til sy ne la ten de spill le ven de bar ne grup pen i et flykt ning mot tak, for deretter å se hver en kelt av dem for vand le seg til et storhulkende barn i det øye blikk noen har tid til å sit te ned og snak ke med dem. Det mest dras ti ske ek sem pel i taps sammen heng er bar na i de har dest ram me de om rå de ne i Rwan da, hvor man ge kun ne si nav ne ne på mer en tyve fa mi lie med lemmer som var be kref tet drept. Trau met An de len av dem vi har in ter vju et som har vært i en situa sjon hvor de trod de at de selv kom til å dø, har va ri ert fra to tred je de ler av bos nis ke flykt nin ger i Kroa tia, til tre fjer dede ler i Mo sam bik, 90 pro sent i Sa ra je vo og 96 pro sent i et ut satt om rå de i Rwan da. Det sto re fler tal let av barn har der med opp levd at de res liv var tru et, og svært man ge har stått an sikt til an sikt med dødstrus ler. Man ge barn er selv blitt så ret. Etter vår er fa ring fram sto de mi ne skad de bar na som de ster kest trau ma ti ser te. Det som hend te dem, skjed de uten tid til noen som helst form for for be re del se, og re sul ter te dess uten i al vor li ge fy sis ke ska der med påføl gen de han di kap. Bar na vi har møtt, har vært pre get av vold som me san se inn trykk fra det de har sett: øde lag te hus, skad de men nes ker, krigsma ski ne ri i ak sjon og di rek te kon fron ta sjon med be væp ne de per so ner. De er men talt mer ket av hør sels inn trykk fra spreng nin ger, bom ber, gra na ter, skudd og ikke mist skrik fra så re de men nes ker: men nes ker i nød og nære per so ner som de måt te for la te for å ber ge sitt eget liv. Det mang ler hel ler ikke på rap por ter om va ri ge trau mer som har gått inn gjen nom de and re san se ka na le ne som lukt, smak og be rø ring. Da vi un der søk te bar na i Al Ameria uten for Bag dad to år etter bom bin gen, rappor ter te for eldre at barn forsatt løp og gjem te seg un der sen ge ne når en trai ler kjør te gjen nom na bo la get og for år sa ket en 88 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

3 Beretninger om krigsbarndom M. Raundalen: Øyeblikket som aldri tar slutt svak ris ting i grun nen. Vi har møtt barn på alle al ders trinn og med ulik av stand i tid til de trau ma tis ke hen del se ne som har kun net be ret te at de ube ar bei de de og un der tryk te san se inn tryk ke ne kom mer fram like le vende som da det hend te, selv om det nå er man ge år et ter på. Man ge barn må leve med dis se trau me ne i en utrygg situa sjon hvor de hele ti den kan bli reeksponert og ut satt for ku mu la ti ve trau me inn trykk. De kan løpe, men de har ikke noe sted å gjem me seg. Når vi kort skal opp sum me re trau mevirk nin gen på barn, kan vi si at kao set og utrygg he ten i den ytre ver den av spei les av kaos og ufor ut sig bar het i det ind re re aksjons møns te ret. I et hardt ram met krigsom rå de vil et uhyg ge lig an tall barn være ulyk ke li ge, ner vø se, tris te og for tvil te og full sten dig ha mis tet gre pet på sin egen psy kis ke funk sjo ne ring. Vi må der for ha som ut gangs punkt at hele bar ne be folk ningen er trau ma ti sert Krigs barn i 1942 og 2002 Vin te ren og vå ren 2002 møt te jeg krigsbarn i Te la våg i to om gan ger. Først de nye flykt ning fa mi lie ne fra Af gha ni stan. Det var et sterkt møte med kri gens knu sen de kraft når den tref fer in di vi det, og spe sielt når indi vi det er et barn i vekst og ut vik ling. Hos barn er hjer nen i ferd med å for ma te res til den kom man do sen tra len den skal bli. Som vi alle vet, skal hjer nen bli et in te gre ren de vakt tårn som sty rer så vel hjer te sla ge ne og kropps tem pe ra tu ren som frykt, sin ne og tan ker. Men nes ke bar net har en storehjerne i ut vik ling som etab le rer tolk nings struk turer for trygg het på men nes ke ne, og for synet på sitt eget fram ti di ge livs mål og mening. Dis se fine og livs vik ti ge struk tu re ne had de kri gen bom bar dert og skutt i fil ler. Nå var bar na kom met til det te ste det som had de hatt fred i mer enn fem ti år. Her skul le de få leve og vok se mens de ved gode kref ters hjelp skul le star te gjen opp byg gingen av de men ta le rui ne ne skapt av afghansk, rus sisk, ame ri kansk og ta li bansk ska de verk. Da vi møt tes før s te gang, tok lede ren for Nordsjøfartmuseet i Te la våg flykt nin ge ne fra Ka bul med seg på en rei se bak over i ti den til ap ril da ge ne 1942, da Tela våg ble satt i brann og be folk nin gen knust. Det skap te et unikt fel les skap og en til lit til de som skul le hjel pe. Fa mi lie ne fikk be vis for at med fred går ver den vi de re. Li vet må le ves. I and re om gang møt te jeg seks per so ner, tre kvin ner og tre menn, som alle had de over levd og vokst opp i skyg gen av tra gedien Te la våg fra den gang de var seks til ti år gam le barn til den ne dag, nøy ak tig 60 år etter. Det var et be ve gen de og be ve get møte. For all tid kom mer jeg til å hus ke den ster ke opp le vel sen av at det de be ret tet om, had de hendt i går. Noen med skjel ven de stem me, noen med handa opp i øye kro ken, bort vendt an sikt el ler hen de ne for an øy nene, som om bil de ne fra for ti den ble framkalt der og da. Kart leg gin gen av barn og voks ne i af ghaner grup pen, skjed de i to etap per. Den før s te i form av en to da gers «bli kjent med»- sam ling av beg ge fa mi lie ne i lo ka le ne til Sjø farts mu se et. Sam lin gen var lagt opp med et pro gram med kart leg gings- og be arbei dings grup pe for bar na, tre ti mer hver dag, og for eld re sam ta ler/vei led ning, også tre ti mer hver dag. I til legg så fa mi lie ne video er om bar ne grup per og for eld re vei ledning til for eldre av flykt ning barn to ti mer hver dag. På slut ten av den and re da gen had de vi en fel les sam ling hvor vi re de gjorde for den sys te ma tiske kart leg gin gen som skul le fin ne sted 14 da ger etter. Både barn og for eldre var me get mo ti vert for dis se sam lin ge ne, kart leg gin gen in klu dert, og slut tet hel hjer tet opp om opp leg get. Sammen med psy ko log Ma ri an ne Strau me ledet jeg fa mi lie sam lin gen, og mu si ke ren Gus tav Lo rent zen del tok ak tivt i bar negrup pe ne. Til ste de på sam lin gen og for eldre vei led nin gen var også ti sent rale per so ner fra sko le-, hel se- og flykt ning tje nes ten. Ansvar lig for det te me get vel lyk ke de ar ran gemen tet var flykt ning kon su len ten Me re te Es pe lid og hen nes kon tor. Mø tet med de af ghan ske bar na Her vil jeg bare gi en kort rap port fra den om fat ten de kart leg gin gen av krigs trau mer som jeg gjen nom før te for bar ne grup pen. Alle rede inn led nings vis kan jeg slå fast at bar na skå rer eks tremt høyt på samt li ge trau me må lin ger. Det gjel der både eks pone ring det de har vært ut satt for, og virkning det de pla ges med av angst fyl te minner. Til sam men 13 barn, syv jen ter og seks gut ter i al de ren 18 til 6 år, har for talt om sine krigs opp le vel ser. In gen har gått fri for tap av nære slekt nin ger, sky ting, gra nat nedslag el ler bom bing. Etter hvert ble det te del av hver dags li vet, men bar na var like vel livred de hver gang. Det er me get al vor lig når det blir hver dags lig å være liv redd. Det blir man ikke vant til. Bar na har opp levd at fami lie ne er blitt split tet med fed rene i bruta le feng sel. De har levd på flukt i livs fa re uten mat og vann, og vært sik re på at de kom til å sul te i hjel. De har sett døde og skad de men nes ker. Den kon ti nuer lige, livs tru en de eks pone rin gen har satt sine spor. Inn tryk ket er NORSK-AF GHANSK RUSS: Samoon Mozdoorsoy fikk hjelp i sam ta le grup pe med Mag ne Raun da len. Vå ren 2008 les te han opp sine egne dikt ved Nordsjøfartmuseets ti års jubi le um: «Jeg har flyk tet fra krig og brann / Når lig ger jeg i van net. / Alle vil red de meg. / Men la meg red de meg selv.» Foto: Mag ne Åhjem, Haa kons vern Orlogstasjon. tidsskrift for norsk psykologforening

4 M. Raundalen: Øyeblikket som aldri tar slutt Beretninger om krigsbarndom like vel ikke at det te er syke barn. Men de er sterkt be las tet, de har alt for mye å bære på av trau me ska pen de min ner, og kart leg gingen vi ser at de fles te står i fare for å ut vik le kro nisk PTSD (post-trau ma tisk stress forstyr rel se). Det kan på vir ke men tal vekst og ut vik ling på svært nega tive må ter, der som de ikke får hjelp. Hel dig vis er det opp lest og ved tatt at hjelp skal de få. Og blant folket på Te la våg har de al li er te. De vet en del om hva bar na har gått igjen nom. Når bar na skal for kla re meg at de har be vart så mye av gle de og god het i seg, noe som er helt ty de lig for oss som mø ter denne grup pen, kom mer sva ret noe for sik tig fra en av jen te ne, men alle slut ter seg til hen ne: «Vi had de mam ma!» Bar nas egen his to rie Som en del av te ra pi opp leg get, sær lig med barn som har li ten er fa ring i å skri ve, lar vi hele bar ne grup pen sam men lage en his torie om en fa mi lie som vi in tro du se rer på en slik måte at bar na kan iden ti fi se re seg med den. Kan hen de for tel ler den ne his to ri en i TRUS LER: En åt te åring hus ker at sel veste Ter bo ven kom til Te la våg, og at han sa at all jord skul le fjer nes fra Te la våg slik at det ble umu lig for folk å leve her. Foto: Nordsjøfartmuseet. for tet tet form mer enn man ge kart leg gingsskje ma er om hva bar na har vært igjen nom. Her kom mer ut drag fra his to ri en, skre vet av: Wa si ma, Mubariz, Shafiq, Shafiqa, Fa tima, Mu ham mad Sa diq, Pathsoon, Samoon, Sole, Paywastoon, Mosalihe, Rena, Tarron og Hile. «Rahima og Ali var to søs ken som bod de i Af gha ni stan. Egent lig kom de fra Kunar, men nå bod de de i den sto re byen som heter Ka bul, og som er ho ved sta den i det te vak re lan det som har opp levd så mye krig, og som leng ter sånn etter fred. Rahima var ti år, Ali var tolv, og de had de tre mind re søs ken: Bro ren Adalat på syv, og søst re ne Ma ri an og Nazo på seks og fem år. Mamma en de res het Lei la, og hun ar bei det som syke pleier på sy ke hu set. Fa ren de res het Motabar, og han var mi li tær. ( ) En natt da fa ren var ute, hør te bar na at bom bin gen kom nær me re og nær me re, og in gen av dem klar te å sove. Da da gen kom, fort sat te smel le ne. Na bo en kom inn til dem og sa at en bom be had de truf fet sko len. En læ rer var blitt drept. In gen fikk lov til å gå dit, så den da gen måt te de bli hjem me. Det skul le bli len ge til de fikk lov til å gå ut av hu set igjen, og Rahima skul le ald ri mer få hop pe tau med ven nin ne ne i Ka buls ga ter. Ali tenk te på at hvis bom ben had de falt mens de var på sko len, had de de også blitt døde. Det var fælt å ten ke på. Men det vers te var at far ikke kom hjem. Mam ma gikk rundt i byen for å fin ne ut hva som had de skjedd med ham, og til slutt fikk hun vite at han var blitt tatt til fan ge av Ta li ban mens han for svar te byen. Nå satt han i feng sel. Både Rahima og Ali gråt da de fikk høre det. De var så red de for hvor dan det skul le gå med fa ren, og noen gan ger snak ket de sam men om at de kan skje ald ri skul le få se ham igjen. Det ble van ske li ge re og van skeli ge re for den lil le fami lien å leve. Bar na fikk ikke gå på sko len len ger, og de sav net både sko len og lek se ne. Men det var ting som var enda ver re enn det. I kra ne ne var det ikke mere vann, så de måt te gå langt for å hen te vann i bøt ter og kan ner. Noen gan ger måt te de gå for bi døde men nes ker i ga ten. Det var vel dig ek kelt, og de var red de hele ti den. Mam ma fikk ikke lov til å ar bei de len ger, for Ta li ban be stem te at da mer og jen ter ikke fikk lov til å job be el ler gå på sko le. Der med had de de ikke pen ger til å kjø pe mat. Fle re gan ger trod de de at de skul le sul te i hjel, men hel dig vis gikk noen snil le na boer og kjøp te litt mat til dem av og til. En gang Rahima var med og hen tet vann, hør te de fle re bom ber som falt etter hverandre, gan ske nær. «Nå dør jeg,» tenk te hun, «hvis en bom be tref fer den ne ga ten, dør jeg med en gang». Rahima tenk te mye på at hun ald ri mer skul le få gå på sko le. Hun had de jo så lyst til å bli lege el ler lærer og hjel pe and re, men det fikk hun ikke lov til. Like vel var det pap pa hun tenk te mest på. Hun sav net ham så fryk te lig, og så lur te hun på om han var le ven de el ler om han var død. Ali prøv de å for stå hva som fore gikk i Kabul. Det var krig mel lom Mu ja he din og Ta li ban. Beg ge vil le ha mak ten, beg ge ville være re gje ring i Af gha ni stan. Det var så vik tig for dem hvem som var pre si dent i lan det at de ikke tenk te på at van li ge folk måt te dø. Pre si den ten var vik ti ge re for dem enn van li ge men nes ker. Ta li ban vant kam pe ne, og tok mak ten i Ka bul. Fra vin du et kun ne Ali se ta li ban solda ter i ga te ne, de fles te av dem var fra Paki stan. Han fikk høre at de hen ret tet mange men nes ker. Noen hogg de ho det av bor te på fot ball ba nen mens folk satt på tri bu nen og så på, hør te han. Han fikk også høre at talibanene gikk inn i hu set til folk og slo dem el ler pis ket dem med led ninger. «En dag kom mer de kan skje til vårt hus,» tenk te Ali. «Kan skje de tar meg med seg for å gjø re meg til ta li ban sol dat. Jeg skul le øns ke jeg var stor, slik at jeg kun ne job be og skaf fe mat til fami lien. Pap pa er i feng sel, og jeg er for li ten.» ( ) Alle de voks ne snak ket len ge sam men, og til slutt ble de eni ge om at hele fami lien til Rahima og Ali skul le flyk te ut av lan det. De fikk hjelp hele vei en, og en dag kom de til Pes ha war i Pa ki stan. De had de in gen ting med seg. Men de var i live. Og mens de ven tet i man ge ti mer for å få en plass å 90

5 Beretninger om krigsbarndom M. Raundalen: Øyeblikket som aldri tar slutt IN TER NER TE BARN: De star tet i sam me båt og ble væ ren de i sam me båt. Sam men kom de hjem for sam men å del ta i gjen opp byg gin gen av lan det og gjen rei sin gen av Te la våg. Foto: Nordsjøfartmuseet. Bar na i Te la våg Mye av det krigs bar na fra Af gha ni stan 2002 for tel ler, er sam men lign bart med skjeb nen til bar na som opp lev de i Te la våg 26. ap ril 1942 og uke ne et ter på: Bren te og spreng te hus og hjem. Egne liv i fare. Tap av fa mi liemed lem mer, fed re i feng sel og kon sen trasjons lei re. De som vend te hjem som overle ven de, var mer ket av tor tur og umen neske lig be hand ling. Det gjør et ufor glem me lig inn trykk når krigs bar na fra 1942 slår fast at de har et spe sielt hjer te for flykt nin ge ne som nå har kom met fra Af gha ni stan, og at de vil gjø re det de kan for at de får et liv i Nor ge som kan være med på å lege de menta le så re ne de har på dratt seg. Hva for tel ler så krigs barn fra 1942 om sine opp le vel ser den dis se ap ril da ge ne? Her kom mer be ret nin gen fra Kar sten åtte år, Svan hild ti år, Min da åtte år, Olaug seks år, Ingemunn åtte år, Hal dor åtte år. De viss te godt, sin unge al der til tross, at Te lavåg var en utreiseplass for de som måt te flyk te til Eng land. Rundt om var det ra diobo i flykt ning lei ren, sult ne, kal de og ale ne, sa Ali til Rahima: Kan skje vi ald ri mer får se lan det vårt igjen. Nei. Og kan skje vi ald ri får se pap pa heller, sa Rahima. Jo da. Han kom mer sik kert etter oss, og så blir vi sam men igjen, sa Ali. Tror du det? Ja, og så skal vi bo et sted hvor vi ikke er red de for å bli drept, og der vi kan sove hele nat ten. Å, det blir dei lig, sa Rahima. Så kan jeg spil le fot ball igjen, sa Ali. Og jeg kan gå på sko le og bli lege el ler læ rer, sa Rahima. Og så smil te hun, for førs te gang på len ge. Si den klar te fa ren å slip pe ut av feng se let. Han møt te fami lien sin i Pes ha war, og nå er de alle sam men i Nor ge. er, og de had de selv fått høre stem men fra Lon don. De viss te også at det å ha ra dio og lyt te til den var ulov lig og der med far lig. En av jen te ne hus ker at tys ker ne sto i stua og kom man der te fami lien ut på ti men. Ute på bak ken lå de som var blitt skutt, og hun had de sagt at hun vil le vite hva som lå un der tep pe ne. Hun var bare 6 år gam mel. Svan hild på ti år hus ker at hen nes bror måt te gjem me seg, og hun hus ker me get godt da de kom med alle de døde og så re de på søn dags kvel den. En åt te åring hus ker at sel ves te Ter bo ven kom til Te la våg, og at han sa at all jord skul le fjer nes fra Te la våg slik at det ble umu lig for folk å leve her. I et ter tid tror bar na de hus ker at de ble komman dert ut for å se at hjem ble sprengt i små bi ter. Vår åt te åring bod de slik at han kun ne se mot hu set der det for fer de li ge star tet, der de et ter søk te had de gjemt seg og der de ble opp søkt, den ene drept og to tys ke of fi se rer tatt av dage. Bare få uker før sam ta len med oss drøm te en av for tel ler ne om fly og bom bing. I drøm men ble hun tatt tidsskrift for norsk psykologforening

6 M. Raundalen: Øyeblikket som aldri tar slutt Beretninger om krigsbarndom av tys ker ne, og da hun des pe rat for søk te å røm me, våk net hun av drøm men, svett, skjel ven de og med hjer te bank det sam me hjer tet som ban ket den gang hun som seksåring for lot Te la våg og tenk te at hun ald ri kom igjen. Utrygg he ten fes tet gre pet Med 9. ap ril 1940 had de usik ker he ten kom met inn i ver den til bar na i Te la våg, men mam ma og pap pa var der, og bå te ne kom og gikk. Det gjor de for så vidt tys kerne også, men like vel gikk li vet i et noen lunde nor malt løp. Med 26. ap ril 1942 kom utrygg he ten og grep dem om hjer tet og ble der for godt. Utrygg he ten møt te både det ro bus te og hand lings pro gram mer te tempe ra men tet og det myke og for sik ti ge. Den ro bus te hus ker at han løp hjem igjen aleine og hen tet ves ken med sølv tøy et, og tri umfe ren de sier han at det sølv be stik ket spi ser han med den dag i dag. Den myke, inntrykksvare seks årin gen hus ker lil le bro ren i kipen og at hun snud de seg mot det kvite, rein skur te hu set, og sa til seg selv «no må du sjå godt». Far vel, trygg het. Noen fed re ble «bare» ja get på flukt, and re fed re og brød re ble sendt til tys ke kon sen tra sjons lei re; noen ble hen ret tet. Dis se for skjel le ne til tross, trygg he ten i verden kun ne ald ri bli som før. «Det vart ei ny epo ke, trygg he ten var slutt,» sa en av dem. Hver kveld had de de bedt Fa der Vår om å «fri oss fra det onde» hva nå? Det sit ter for be stan dig: Min net om da de tok far om natta, ar res ta sjo ner, bråk, skrik og bru ta li tet, mor med tre barn for la ter hjem met med det de står og går i, og en 94-åring lig gen de i sen ga, bå ret av fire med to stau rer un der. Med båt om nat ta, ryk tet var at de skul le druk nes. Gråt og ten ners gnis sel. Mød re som gråt hele tida. Alle skul le hi ves over bord. «Hus ker i de talj,» sier 8-åringen, «og de tal je ne sit ter: fast». «Dei tok pap pa, han spar ket og skreik. Det var heilt gru somt. Da me var fan ger på Fram nes, kom en læ rer og for tal te at pap pa var skoten.» Det sis te hun hus ker fra far, var at han sang den san gen han lik te best av alle; han var god til å syn ge. Han sang: «Å eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord, med ei lysande strand mel lom høg fjell og fjord.» «Det finns ögonblick som aldrig tar slut,» sier den sven ske for fat te ren Gö ran Tunström. På Sto re tveit sko le ble alle mød re og barn in ter nert og ble der til au gust, for deretter å være fan ger på Fram nes i de nes te to åre ne. Blant de ly sen de min ne ne er det faktum at Røde Kors had de sen ger til alle da de kom til sko len! Be holdt for stan den Hva sit ter igjen fra åre ne som fan ger og ti den som var igjen til kri gens slutt? To sterke på virk nin ger: Be kym rin gen for far og for slekt nin ger på flukt, i fan gen skap og i konsen tra sjons lei re. Der nest sam hol det. At de ble holdt sam let. De star tet i sam me båt og ble væ ren de i sam me båt, og kom hjem for sam men å del ta i gjen opp byg gin gen av landet og gjen rei sin gen av Te la våg. Kan det ale ne for kla re at de be holdt for stan den og ber get den men ta le hel sen for de nes te 60 åre ne? I noen grad, ja. Men når de skal trekke ho ved kon klu sjo nen, en der de alle hos en og sam me per son: «Me had de ei mor!» Når telavåggruppen blir spurt om hvilke råd de vil gi oss som nå ar bei der med da gens krigs barn i Te la våg ny lig an kom met fra det søn der skut te Af gha ni stan, sva rer de: «Hvis vi had de fått snak ke om det, vil le det vært til stor hjelp. Det be høv de ikke være psy ko lo ger selv om noen av oss har er fart hva de er i stand til å løse opp av knu ter i sin net,» sier den ene, «men vi had de trengt noen å snak ke med. Få hjelp til å lage vår egen his to rie. Nå måt te vi lage den selv, og gå med den ale ne». En for tel ler at han fikk uven tet hjelp. Han ble spurt om å være guide på Nordsjøfartmuseet i Te la våg. Førs te gan gen var helt for fer de lig det var i Men til sju en de og sist ble opp dra get til en let tel se og be tyd de at hun fikk hjelp til å for tel le sin egen his to rie 59 år etter. Av slut nin gen på Olaug Anna Tel les gripen de pro log til 50-års mar ke rin gen i 1992 opp sum me rer på man ge må ter det ster ke bud ska pet som krigs bar na i Te la våg av 1942 had de til oss som ar bei der for bed re hjelp til krigs bar na av 2002: Noko kri se hjelp for det som hen de Har me ikkje fått Såra er vel lek te Av tida som er gått Ja, er dei det? Nei, aldrig! Om eg vert 100 år så vil eg minnast den tid Gløyma gjer me ikkje men Gud hjelp oss å tilgji. Magne Raundalen Senter for krisepsykologi Fortunen Bergen Tlf E-post 92 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g