WWF- Norges innspill til Statsbudsjettet 2012

WWF-Norge Postboks 6784 St. Olavs plass 0130 Oslo Org.nr.: 952330071MVA Tlf: 22 03 65 00 wwf@wwf.no www.wwf.no facebook.com/wwfnorge Oslo, 16. februar, 2011 WWF- Norges innspill til Statsbudsjettet 2012 For å takle de store, globale utfordringene vi står overfor, som klimaendringer, fattigdom, overutnyttelse og ødeleggelse av naturressurser og tap av naturmangfold, kreves det en vesentlig økonomisk og politisk omlegging. Disse utfordringene forsterker hverandre, og jo senere de imøtekommes, jo større blir kostnadene forbundet med å løse dem, mens handlingsrommet for å løse dem blir mindre. Verden har ikke råd til handlingslammelse. 2012 er året for Rio+20 toppmøtet som skal handle om bærekraftig utvikling med spesiell fokus på grønn økonomi. Norge må benytte det internasjonale momentet, og WWF har en rekke konkrete innspill på hvordan en slik omlegging kan gjøres. Regjeringen har allerede tatt noen viktige steg i riktig retning, og WWF vil særlig berømme Regjeringen for den globale skogsatsningen og for satsningen på ren energi i utviklingsland. Klima- og skoginitiativet bør opprettholdes med uforminsket finansiell styrke. Når det gjelder Norges innsats på ren energi er det behov for å styrke internasjonal koordinering for teknologisamarbeid, kompetansebygging og finansiell og samfunnsmessig tilrettelegging innen områdene fornybar energiproduksjon og effektiv energibruk. Til et slikt formål bør det opprettes et initiativ med finansielle forpliktelser på linje med skogsatsningen. WWF foreslår også at Regjeringen oppretter et eget program for klimatilpasning. For at Norge skal imøtekomme landets klimaforpliktelser på hjemmebane, bør Regjeringen innføre en klimalov. Norge vil da, på lik linje med Storbritannia, gi et sterkt signal om et vestlig lands vilje til å sette effektive virkemidler bak sine forpliktelser om utslippsreduksjoner. WWF ønsker høyere ambisjoner og visjoner for Norges klima- og energipolitikk, som utnytter Norges naturgitte fortrinn til å skape et unikt kompetansemiljø for fornybar energi, og som bidrar til et overordnet mål om å gjøre verdens energiforsyning 100 prosent fornybar innen 2050. Når det kommer til bevaring av det biologiske mangfoldet har Norge fremdeles en lang vei å gå. I oktober 2010 vedtok Norge på det tiende partsmøtet for konvensjonen for naturmangfold en rekke ambisiøse målsetninger frem mot 2020. Regjeringen må nå snarest operasjonalisere målene både på hjemmebane og internasjonalt, som del av en større utviklingsstrategi, og styrke satsningen på bevaring av det naturmangfoldet. Forslagene over er godt innenfor rammen av Norges økonomiske handlingsrom. Det er samtidig viktig at de ulike punktene ikke settes opp mot hverandre som konkurrerende budsjettposter.

Innholdsfortegnelse Innledning til WWF- Norges innspill til Statsbudsjettet 2012... 1 Innholdsfortegnelse... 2 1. Behovet for bærekraftig utvikling og økt miljørettet utviklingssamarbeid... 3 1.1 Naturmangfold... 3 1.2 Klimatilpasning... 4 1.3 Aktivt og deltakende sivilsamfunn... 5 1.4 Bærekraftig fiskeriforvaltning... 6 1.5 Skogbevaring gjennom Redd+... 6 2. Fiskeri og forvaltning av hav og marine ressurser... 7 2.1 Sikre de ville laksebestandene... 7 2.2 Bærekraftig havbruk... 7 2.3 Fortsatt styrking i kampen mot ulovlig og uforsvarlig fiske... 8 2.4 Stopp fisket på rødlistede arter... 8 2.5 Fremmede arter... 8 2.6 Tareskogen må reddes... 9 2.7 Strakstiltak for de norske sjøfuglene... 9 2.8 Kunnskapsbasert forvaltning for å bevare havets ressurser for fremtiden... 10 2.9 Styrking av norsk oljevernberedskap... 10 2.10 Miljøvennlig skipsfart... 11 2.11 Nordområdene i endring... 11 2.12 Svalbard... 12 3. Bevaring av naturmangfoldet i Norge... 13 3.1 Styrk skogvernet... 13 3.2 Fjern miljøfiendtlige subsidier... 13 3.3 Rovdyr og forebygging... 13 3.4 Styrk vassdragsforvaltningen... 14 3.5 Styrk naturkunnskapen... 14 3.6 Kompetanseløft og arbeidsplasser for naturmangfoldet... 14 4.2 Norge som klimapolitisk foregangsland... 16 4.1 Klimalov og klimabudsjett... 16 4.2 En ny fornybar energipolitikk... 16 4.3 Ren energi i utviklingsland... 17 2

1. Behovet for bærekraftig utvikling og økt miljørettet utviklingssamarbeid 2012 er året hvor Rio+20 finner sted, tjue år etter det historiske FN-toppmøtet på miljø og utvikling, der Agenda 21 ble iverksatt og FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) og FNs Konvensjon på naturmangfold (CBD) ble vedtatt. På Rio-toppmøtet ble også grunnlaget for Tørrlandskonvensjonen og FNs konvensjon for bærekraftig utvikling (CSD) lagt. Konvensjonene som vokste frem av dette møtet er viktige rammeverk for å nå FNs Tusenårsmål og en levelig planet. Ti år etter Rio, under toppmøtet i Johannesburg i 2002 rettet igjen verdens øyne mot fattigdom og miljøkriser og det kom nye bistandsmillioner på bordet. Viktige avgjørelser ble tatt, slik som at handelsregler ikke skal overstyre miljøavtaler, og landene forpliktet seg til en betydelig reduksjon i tap av artsmangfold innen 2010. Dette greide man ikke å nå, men desto viktigere er det å intensivere denne innsatsen. I Johannesburg jobbet Norge for å få inn en målsetning om å øke den globale andelen av fornybar energi til minst 15 prosent innen 2010, uten å få oppslutning for dette. Daværende miljøvernminister, Børge Brende, ville ikke love at Norge ville selv oppfylle de ålene som Norge ikke fikk gjennomslag for. Med klarere prioriteringer på hjemmebane vil tilsvarende forslag i 2012 få større gjennomslag. WWF-Norge ønsker og forventer at Norge skal bidra til at 2012 blir et år hvor bærekraftig utvikling får langt høyere prioritet. Dersom utviklingssamarbeid skal være bærekraftig, må den fokusere på lokal deltakelse og lokalt eierskap og forvaltning av naturressurser. 2012 er FNs internasjonale år for kooperativer. Som autonome selvhjelpsorganisasjoner gjør kooperativer mennesker i stand til å hjelpe seg selv gjennom økonomisk aktivitet. En vellykket modell for forbedret naturmangfold og forbedret livsgrunnlag er lokalsamfunnsbasert naturressursforvaltning (CBNRM). CBNRM er ikke bare en strategi for å bevare naturmangfoldet og naturressursgrunnlaget, men kan føre til fattigdomsbekjempelse gjennom økte fellesinntekter, individuell inntekt gjennom arbeid, økt matsikkerhet og andre goder. Støtte til slike initiativ er helt essensielt dersom vi skal møte våre forpliktelser i forbindelse med Naturmangfolskonvensjonen (CBD) og for å nå Tusenårsmålene. 1.1 Naturmangfold Ifølge Regjeringens Handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid er bærekraftig forvaltning, bruk og bevaring av naturressurser og naturmangfold, som omfatter alt fra marine miljø til fisk, vilt og genetiske ressurser, hovedprioritet for norsk miljøbistand. Denne prioriteringen reflekteres ikke i statsbudsjettet. Under FN-toppmøtet på Konvensjonen om naturmangfold i Nagoya i oktober 2010, forpliktet Regjeringen seg til at hensynet til naturmangfold skal gjennomsyre samfunnsstyringen, og blant annet at innen 2020 må den implementere en plan for bærekraftig produksjon og forbruk og holde påvirkningen av naturressursbruk innenfor trygge økologiske rammer. Disse forpliktelsene må møtes både nasjonalt, men også i utviklingspolitikken. Mens vi har sett en økning de senest årene i støtten til klima og energi, noe som er svært positivt og som vi vil rose Regjeringen for, har vi ikke sett det samme for bevaring av naturmangfoldet og bærekraftig bruk. Støtten til bistand rettet mot beskyttelse og bevaring av naturmangfoldet må systematisk økes dersom Norge skal bidra til å oppnå de vedtatte internasjonale målene, som vi har forpliktet oss til. 3

- Norge må sørge for finansielle ressurser for effektiv implementering av den strategiske planen under Konvensjonen for naturmangfold (CBD Strategic Plan)2011-2012. - Opprette et naturmangfoldsprogram: For å kunne nå norske og internasjonale mål om å stase tapet av det naturmangfoldet bør det opprettes et eget program for bevaring av naturmangfold og lokalbasert forvaltning i utviklingsland. - 500 millioner per år som støtte til norske og internasjonale sivile organisasjoner med særlig kompetanse innen naturmangfold og naturressursforvaltning, som et viktig supplement til støtte gjennom multilaterale og bilaterale kanaler. - Økt innsats i Afrika, hvor miljø og naturressurser har størst betydning for de fattiges livsgrunnlag. - Økt innsats på bevaring og bærekraftig bruk av konkrete naturverdier som naturmangfold, vilt, tropisk skog, ferskvann og marine ressurser i prioriterte økosystemer. - Styrking av naturressursforvatning på lokalt nivå, slik som CBNRM (forklart over), slik at lokalsamfunn får ansvar for og inntekter fra god naturforvaltning. Dette kan bidra til myndiggjøring og bedrede levevilkår for lokalbefolkning i større grad kan brukes i naturressursforvaltning generelt og som metodikk i implementering av skogbevaring (REDD) og klimatilpasning. - Bistandstiltak med miljø som hovedmål skal utgjøre 15 % av bistanden. - Det må settes av midler til å implementere funnene fra TEEB-rapporten (The Economics of Ecosystems and Bioiveristy), som Utenriksdepartentet har delfinansiert. 1.2 Klimatilpasning Selv om Norge bevilger over en prosent av BNP til bistand, håndterer ikke Norge risikoene som klimaendringene innebærer for bistandsprosjektene på en helhetlig måte. Klimaendringer skjer allerede og det er de fattigste og mest sårbare som rammes hardest av disse endringene, noe som er et sort hinder mot å oppnå Tusenårsmålene. Tap og degradering av skog og jord forsterker de negative påvirkningene av klimaendringene, som flom og tørke. Å ta vare på naturmangfoldet er en viktig måte, og god strategi, for å tilpasse seg klimaendringer, siden bevaring og gjenopprettelse av intakte økosystem er viktig for å sikre robuste systemer som tåler påkjenninger, å bekjempe forørkning og for å minske effekten av klimaendringene. Støtte til lokalsamfunnsbasert naturressursforvaltning (CBNRM) styrker lokalbefolkningens motstandsdyktighet gjennom økte muligheter for livsopphold og diversifisering av inntektsmuligheter, bygger kunnskap og kapasitet, og fører således til mindre sårbarhet. Det er viktig at Norge begynner å behandle tilpasning til klimaendringer som en integrert del av bistanden. - Norge må støtte utviklingslandenes nasjonale tilpasningsplaner med 3 milliarder kroner per år, som inkluderer: o Diversifisering av arbeids- og inntektsmuligheter mot mer motstadsdyktige aktiviteter i områder som rammes av klimaendinger. o Investeringer i sivilsamfunnsorganisasjoner for tilrettelegging og risikostyring forbundet med klimaendingenes påvirkning på folks livsgrunnlag. o Styrke kompetansen for å realisere tilpasning og integrere vitenskapelig kunnskap inn i langsiktige nasjonale og lokale bærekrafts- og fattigdomsstrategier. o Kapasitetsbyggende program for lokale myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner, næringslivet og lokale vitenskapsmiljø. o Fremming av målrettet forskning og tilgang på informasjon. o Støtte til teknologioverføring for tilpasning innenfor kystnære områder, vannforsyning og jordbruk. 4

o Støtte til lokale innovasjoner og skreddersy eksisterende teknologi til lokale kontekster. o Målrettet finansiering for å finne synergi mellom begrensing av og tilpasning til klimaendringer, slik at insentiver og betalingsordninger for en utviklingsmodell basert på lavkarbon også bidrar til å bevare naturmangfold og opprettholde viktige økosystemtjenester. o Norge må komplimentere støtte fra andre land og multilaterale aktører, ikke duplisere dem. o Denne støtten bør komme i tillegg til bistandsbudsjettet. - Det bør også opprettes et eget Klimatilpasningsprogram for norsk utviklingssamarbeid med en årlig ramme. - Slik Arbeidsgruppen for klimatilpasning i utviklingssamarbeidet (Utenriksdepartementet) også indikerte, burde all norsk bistandssamarbeid klimavaskes hvor klimaeffekt og klimasårbarhet blir målingskriterier. - Afrikas behov for klimasårbarhet bør prioriteres: kontinentet der størst andel av fattige er direkte avhengige av naturressurser for sin overlevelse, og der klimaeffektene vil være blant de mest dramatiske. Dette var også i anbefalingen til Arbeidsgruppen (over). 1.3 Aktivt og deltakende sivilsamfunn I Stortingsmelding nr. 13 (2008-2009) skriver Regjeringen at et aktivt sivilt samfunn er en av tre elementer som Regjeringen mener ligger som premisser for en positiv samfunnsutvikling. På tross av dette har det ikke vært noen økning i støtten til sivilsamfunnet. Et aktivt, informert og velutrustet sivilt samfunn er avgjørende for å bedre forvaltningen av naturressursene og en mer rettferdig fordeling av inntektene knyttet til disse ressursene. WWF-Norge berømmer Regjeringen for forslaget om en dobling av bevilgningene til utvikling og produksjon av ren energi i utviklingsland. Vi ser imidlertid at en mulig fare ved slike økninger kan være at midlene primært brukes til finansiering av store symbolprosjekter der Norge, og vertslandenes myndigheter og sterke næringslivsaktører har egne interesser. Dermed blir ikke nødvendigvis midlene brukt der det vil være mest kostnadseffektivt, der det haster mest, eller der behovet er størst. For å sikre en gjennomsiktig, representativ og målrettet bruk av midlene mener WWF at en vesentlig del av midlene må øremerkes kapasitetsbygging og støtte til sivilsamfunnsaktører som kan følge med på, påvirke, og kvalitetssikre utviklingen innen ren energi der det skjer (forskning, produksjon, bruk, distribusjon, salg). Vår erfaring på bakken i ulike land i Afrika tilsier at et slikt sikkerhetsnett av kompetente og engasjerte sivilsamfunnsaktører er helt nødvendig skal Regjeringen nå sine mål om å bidra til bedre tilgang til ren energi for folk i fattige land. - Alle norske utviklingssamarbeidsavtaler, inkludert stat til stat bistand, midler til multilaterale institusjoner og egne programområder som ren energi og REDD+, må inkludere egne bevilgninger til å styrke sivilsamfunnsaktører. - Dette bør skje både sektorvis og tverrsektorielt. - Effekten og resultatene av slike tiltak må meldes tilbake til Stortinget årlig. - Norske sivilsamfunnsaktører må brukes aktivt for å bidra til å styrke sivilsamfunn i utviklingsland. De tre satsningsområdene diskutert over: biodiversitet, klimatilpasning og sivilsamfunn, er alle sammenkoplet, gjensidig forsterkende og må ikke vurderes som separate prioritetsområder. De må i stedet vurderes helhetlig og i forhold til hverandre. 5

1.4 Bærekraftig fiskeriforvaltning Norge må bidra til å utvikle en bærekraftig fiskeriforvaltning både lokalt og globalt. Problemene rundt ulovlig, uregulert og urapportert fiske (IUU) er et stort problem globalt, også i internasjonale farvann der norske fiskerier opererer. IUU er organisert kriminalitet og kampen mot denne praksisen må intensiveres. Norge har en av verdens beste fiskeriforvaltninger og bevilgningene til fiskerirettet bistand må økes betraktelig. Som verdensledende sjømatnasjon må Norge bidra til å finansiere tilrettelegging for akselerert kunnskapsog teknologioverføring innen fiskeriforvaltning. Rammeverket som utvikles vil bidra til kompetansebygging, teknologisamarbeid, bærekraftig fiskerier, og vil være med å sikre at de samfunnene som er avhengige av å høste av marine ressurser. - Norge må øke bevilgningene til fiskerirettet bistand med 5 prosent. - Kapasitetsbyggende program for lokale myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner, næringslivet og lokale vitenskapsmiljø innen fiskeri. - Styrke kompetansen til fiskerimyndighetene i utviklingsland for å få på plass en bærekraftig høsting av marine ressurser. 1.5 Skogbevaring gjennom Redd+ På FNs klimakonferanse på Bali i 2007 forpliktet Norge seg til årlige bidrag på tre milliarder kroner for å fremme skogbevaring gjennom initiativet REDD+ ( Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation ). Så langt har Norge spilt en viktig lederrolle i den politiske dialogen så vel som i å fremme bi- og multilaterale initiativ på dette feltet. Utviklingen i Indonesia, Guyana og andre land viser at REDD+ nå går inn i en kritisk fase, som vil vise om dagens innsats kan bidra til å påskynde utviklingsspor som ikke går på bekostning av verdens klima og gjenværende tropiske skog. I denne sammenheng er det viktig at Norge sender rett signal ved å møte eller overgå sine egne finansieringsløfter og ved å være en sterk talsmann for REDD+. - Opprettholde årlige bidrag på tre milliarder kroner eller høyere til skogbevaring gjennom Norges klima- og skogprosjekt (KOS). - Sterkere prioritering av: o Innføring, koordinering og håndhevelse av standarder og sikringsmekanismer ( safeguards ) for langsiktig bærekraftige skogprosjekter til beste for mennesker, natur og klima. o Spesielt styrke oppfølging i bilaterale prosjekter og sikre at forpliktelser på minimum samme nivå som i multilaterale prosjekter. o Sterkere fokus på koordinering mellom REDD+ og andre rammeverk for arealbruk (landbruk, kystsoner, våtmark, osv) på internasjonalt nivå. o Øke støtten til strukturerte sivilsamfunnskonsultasjoner i koordineringen av midlertidig REDD+-innsats. 6

2. Fiskeri og forvaltning av hav og marine ressurser 2.1 Sikre de ville laksebestandene Norge har et særlig ansvar for å sikre de ville laksebestandene, men dette kan ikke kun gjøres gjennom bevilgninger til bekjempelsen mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning la i 2010 frem en rapport der lakselus og rømt oppdrettslaks ble nevnt som de mest alvorlige truslene mot de ville laksebestandene. Dette er også de eneste truslene det ikke er satt inn effektive tiltak mot. Havforskningsinstituttet sin rapport om risikoer ved oppdrett identifiserer også lus og rømming som de mest kritiske problemene ved oppdrett. Regjeringen uttaler i St.prp. nr. 32 (2006-2007) at "Laksens leveområder skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, og trusselfaktorer skal identifiseres og fjernes. Der dette ikke er mulig, skal trusselfaktorenes virkning på laksebestandenes produksjon, størrelse og sammensetning motvirkes eller oppheves gjennom tiltak. Det er avgjørende at man nå får en helhetstenkning for å bevare villaksen. I dag er det også uenighet i hvilken grad lakseoppdrettsnæringen påvirker villaks bestandene og det er derfor kritisk at dette arbeidet intensiveres. - 20 mill. kroner til økt forskning på kartlegging av bestandsstatus og vandringsmønstre til de ville laksebestandene. - Bevilge minimum 25 mill. kroner over MDs budsjett til bestandsovervåking og til overvåking av virkninger av oppdrettsnæringen på villaksen, herunder kartlegging av innslag av rømt oppdrettslaks i elvene nasjonalt og lusenivåer på vill fisk. 2.2 Bærekraftig havbruk Regjeringen uttrykte i Soria Moria II at "det skal legges til rette for videre vekst i havbruksnæringen innenfor bærekraftige rammer. Strategien for bærekraftig havbruk skal legges til grunn." WWF mener at det trengs ytterligere midler for å gjennomføre tiltakene i strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring, spesielt må bevilgningene til FoU økes betraktelig for å få på plass løsninger på de kritiske problemene rundt lus og rømming. Rapporten Areal til Begjær og rapporten fra Havforskningsinstituttet om risikoer ved oppdrett, viser at Regjeringen ikke har satset nok på å gjøre næringen bærekraftig. Det er avgjørende at myndighetene nå forstår alvoret og får på plass tiltak for å hindre negativ effekt på våre ville laksebestander umiddelbart. - Det må bevilges minst 50 mill. kroner til FoU for å se på miljøeffekter av oppdrett både lokalt og globalt. - Tilsynsorganer, herunder Mattilsynet og Fiskeridirektoratet, må få økte bevilgninger over FKD og LMD sine budsjett for å sikre tilsynskontroll av oppdrettsnæringen samt innsamling av data for å dokumentere miljøeffekter. - Ikke tillate mer vekst i oppdrettsnæringen før bærekraftsindikatorene fra bærekraftsstrategien er på plass, inkludert en ny produksjonsstruktur. - Bevilge 10 mill. kroner til å utvikle teknologi for å sikre at all transport av levende fisk ikke skal være en kilde for smitteoverforføring av lus og sykdommer. - Bevilge 5 mill. kroner for å få på plass et nasjonalt overvåkingsprogram av bruken av fiskemel- og olje for å sikre at fiskefôret er bærekraftig. - Det må settes av minimum 30 mill. kroner til etterforskning av rømmingshendelser og rømmingsforebyggende arbeid gjennom styrking av FKDs budsjett, herunder satsing på steril fisk og individmerking av oppdrettsfisk. 7

2.3 Fortsatt styrking i kampen mot ulovlig og uforsvarlig fiske Norsk fiskeriforvaltning har i flere år jobbet med problemene rundt ulovlig, uregulert og urapportert fiske (IUU), et fiske som ikke skal forekomme verken i norske eller internasjonale farvann. Regulering og kvotesetting påvirkes i høy grad av IUU og dette vil derfor påvirke de lovlige fiskeriene negativt og i neste omgang går dette ut over den legale fiskerinæringen. Norge har en av verdens beste fiskeriforvaltninger, men likevel forekommer det stadig ulovlig fiske både i norske farvann og i farvann der norske fiskerier opererer. Flere av de kommersielle fiskebestandene i Nordsjøen og Skagerrak er i dårlig forfatning, helt eller delvis grunnet manglende kunnskap om total fiskedødelighet og dårlig forvaltning. Problemer med utkast og ikke-rapporterte fangster, ulovlig størrelsesselektivt fiske og underrapportering av bifangst forsterker problemet ytterligere. Et viktig bidrag her er Norges innsats med å påvirke EU i retning av en bærekraftig fiskeripolitikk, og økt tilgang fra EU til fiskerier i norsk økonomisk sone krever økt tilstedeværelse i kontrollområdene, i tillegg til økt tilstedeværelse i flåten. IUU er i tillegg organisert kriminalitet og det må bevilges ytterlige midler til nye tiltak og prosjekter for å få bukt med den organiserte kriminaliteten. - Kampen mot ulovlig og uforsvarlig fiske krever styrking over FKDs budsjett med 50 mill. kroner, herunder sikre strengere kontroll og økt nærvær av Kystvakten på fiskefeltene. - Økte bevilgninger til nye tiltak og prosjekter for å intensivere kampen mot IUU som organisert kriminalitet. 2.4 Stopp fisket på rødlistede arter Artsdatabankens rødliste fra 2010 over truede og sårbare arter i Norge inneholder flere marine arter. Helt eller delvis norske fiskebestander er listet både som kritisk truet, sterkt truet og sårbare. Norge har gjennom Konvensjonen for naturmangfold forpliktet seg til å stanse tapet av truede arter innen 2020. Fiskebestander som er sterkt redusert får svekket sin rolle i økosystemet og risikerer å komme ned på nivåer som gjør det vanskelig å bygge dem opp igjen. I verste fall kan det bety at bestandene ikke kan bygges opp igjen og de vil forsvinne fra vårt naturmangfold. WWF er spesielt bekymret for hummer, uer, brosme, og pigghå. Et vedvarende fiske på rødlistede og truede arter er ikke i tråd med en bærekraftig forvaltning. - Fisket på truede, rødlistede arter må stanses, og det må iverksettes en strategi for gjenoppbygging av disse bestandene. 2.5 Fremmede arter Med den nye Naturmangfoldloven og forpliktelsene til Konvensjonen for naturmangfold sine mål av 2020, så må det innføres strenge regler for innførsel og utsetting av fremmede arter. Samtidig er det et sterkt behov for å bekjempe fremmede arter som allerede har spredd seg i naturen og som utgjør en trussel mot stedegne arter. Kunnskap om forebygging og håndtering av introduserte arter er mangelvare i norsk marin forvaltning. Det er derfor viktig at det etableres en strategi for hvordan problemene knyttet til fremmede marine arter kan håndteres på kortere og lengre sikt, både kunnskapsmessig og praktisk. 8

Havforskningsinstituttet har nylig dokumentert betydelig skade på økosystemene av kongekrabbe, og hvis bestanden øker ytterligere kan den gjøre stor skade langs Norskekysten. Det er derfor behov for ytterligere tiltak for å hindre ytterligere spredning og vekst i bestanden. - 70 mill. kroner til tiltak mot høyrisikoarter, herunder strategi for håndtering av nye fremmede marine arter, over MD, FKD og LMDs budsjetter. - Betydelig styrking av belønningssystemet for fangst på kongekrabbe for å forhindre krabbens spredning, med 25 mill. kroner over FKDs budsjett. - Åpne for fritt fiske på kongekrabben. 2.6 Tareskogen må reddes Tareskog i kalde, næringsrike vann er blant de vakreste og mest biologisk rike habitatene i havet, og den norske kysten er hjem for en av de mest spektakulære tareskogene i verden. Tareskogen utgjør viktige nærings- og oppvekstområder for mange fiskearter, sjøfugl og sel. Tareskogen spiller også en viktig rolle i forhold til klima med sin store evne til å binde CO 2. Med dagens kvotepriser kunne den tapte tareskogen bundet opp CO2 for omlag 1 milliard kroner. I tillegg kommer verditap knyttet til naturtypen tareskog, redusert rekreasjonsverdi, og tapt potensiell produksjon av fisk og andre ressurser til næringsvirksomhet. Halvparten av alle norske kommuner med tareskog er rammet av at taren forsvinner. Av disse kommunene har en fjerdedel mistet over 50 % av tareskogen. - En kartlegging av årsaksforholdene til det dramatiske bortfallet av tareskog og å etablere et nasjonalt overvåkningsprogram som omfatter både tareskog og kråkeboller, til dette må det bevilges 15 mill. kroner over MDs og FKDs budsjett. - Vern av naturtypen tareskog gjennom Naturmangfoldloven av 1. juli 2009. - Etablering av flere marine verneområder for tareskog gjennom marin verneplan. Norge er forpliktet gjennom blant annet OSPAR og naturmangfoldskonvensjonen til å etablere nettverk av marine verneområder som del av arbeidet med å bevare naturmangfoldet til havs. 2.7 Strakstiltak for de norske sjøfuglene Urovekkende mange sjøfuglbestander i Norge har hatt sterk tilbakegang over mange år, og det er spesielt kritisk for lunde, lomvi og krykkje. WWF mener det er avgjørende å styrke og utvide kartleggings- og overvåkingsprosjekter for sjøfuglbestandene langs hele kysten og iverksette strakstiltak for å sikre gjenoppbygging av bestandene. Datainnsamlingen i flere deler av landet er i stor grad er basert på frivillighet, en ordning som ikke sikrer kontinuitet i datainnsamlingen. I tillegg har nesten all norsk sjøfugl har plast i magen. Regjeringen må øke bevilgningene for å kartlegge problemet med marin forsøpling og sette i gang en handlingsplan for å hindre marin forsøpling, og dermed bidra til bedre situasjonen for sjøfuglene. Regjeringen er forpliktet av Naturfoldkonvesjonen å hindre utryddelsen av kjente truede arter innen 2020, og både lomvi og dverggås er i dag listet som kritisk truet på den norske rødlisten fra 2010. - Økning i bevilgningene til SEAPOP på minimum 8 mill. kroner for å sikre at programmet er fullstendig på nasjonal skal og sikrer en arena der alle aktører som representerer en næring som yter en effekt på sjøfuglbestandene møtes for å løse problemene i felleskap. 9

- Utarbeide handlingsplaner for å redde truede sjøfuglbestander. - Det må settes av 2,5 mill. kroner til å kartlegge omfanget av marin forsøpling der sjøfugl har plast i magen på landsbasis. - Koordinert kartlegging av all bifangst i norske fiskerier, inkl. sjøfugl, med en bevilgning på ca. 3 mill. kroner over FKDs budsjett, og sjøfuglenes næringsbehov må dokumenteres og ihensyntas i fastsettelsen av fiskerikvoter. 2.8 Kunnskapsbasert forvaltning for å bevare havets ressurser for fremtiden WWF mener grunnleggende kunnskap om økologiske interaksjoner mellom arter i vårt marine økosystem i stor grad mangler i dag. Denne kunnskapen er nødvendig for å kunne oppnå økosystembasert forvaltning og et langsiktig bærekraftig fiskeri på de store kommersielle bestandene. Flerbestandsmodeller for de kommersielle bestandene og grunnivåene i økosystemet (planktonsamfunnene) er første skritt i kartlegging av kunnskap som bringer oss nærmere dette målet. For å oppnå dette kreves en betydelig forskningsinnsats og bevilgninger til fiskeriforskningen. Der ikke satt av nok bevilgninger til forskning på klimaeffekter på fiskebestander, økosystemer og havbruk, medregnet forsuring av havet samt kunnskapsoppbygging knyttet til forvaltningen av viltlevende marine ressurser. Norske havområder merker allerede klimaendringene, og det er behov for en kraftig opptrapping av forskningen, ikke bare på økologiske effekter, men også på de forvaltningsmessige konsekvensene av at fiskearter vandrer og marine økosystemer vil endres. Gjennom Konvensjonen for naturmangfold har Norge forpliktet seg til at innen 2020 er alle marine arter forvaltet og utnyttet gjennom økosystembaserte modeller. - 20 mill. kroner i økt satsning på forskning på økosystemmodellering, effekten av klimaendringer på norske økosystemer, spredning av arter som følge av klimaendringer og de forvaltningsmessige konsekvensene av at fiskearter vandrer og marine økosystemer vil endres. 2.9 Styrking av norsk oljevernberedskap De siste årenes skipsulykker - sist med Full City i Langesund - har avdekket at norsk oljevernberedskap ikke er god nok i forhold til de utfordringer den er satt til å håndtere. Som en konsekvens av dette ser vi at oljevernberedskapen er i positiv utvikling, men fortsatt står foran utfordringer i forhold til utvikling og teknologi på utstyrssiden. Et eksempel på dette kan være Redningsselskapets miljølektere som vil være en viktig førsterespons i tilfelle av skipsulykker med oljesøl. Det viktigste er dog preventive tiltak i form av første linje slepe/redningskapasitet som både kystvakten og Redningsselskapet kan ivareta fram til større slepefartøy kan ankomme. - Modernisere og oppdatere den statlige oljevernberedskapen ved å igangsette forsknings- og utviklingsprogrammer som kan fremskaffe en ny generasjon oljevernutstyr. Dette gjelder spesielt opptak av olje på sjøen i mørke, dårlig vær, høy sjø og is, men også i utvikling av utstyr for langvarige strandrenseoperasjoner. Et forsiktig anslag på behovet er 100 mill. kroner, som tidligere estimert fra Stortingsmelding 14 På den sikre siden - Bevilge midler til å holde alle av kystvaktens fartøyer i drift som en viktig del av oljevernberedskapen. Det bør settes av minimum 12 millioner kroner for å sikre kontinuitet i tilstedeværelsen av kystvaktens fartøy. - Tilrettelegge for samhandling og kompetansedeling mellom de lokale IUA (Interkommunale utvalg mot akutt forurensing). Det bør settes av minimum 2 millioner kroner til dette. 10

- Ivareta Redningsselskapets drift med henholdsvis 75 millioner kroner til ordinær drift. En støtte på 10 millioner kroner til drift av miljølektere vil kunne utløse en privat investering på 25 millioner kroner til anskaffelse. 2.10 Miljøvennlig skipsfart Transport av varer med skip er en miljøvennlig transportform sammenlignet med andre alternativer. Allikevel utgjør skipsfarten en vesentlig del av truslene mot havmiljøet i tillegg til at Skipsulykkene med oljesøl de senere årene har vist hvor stor skade tung bunkersolje gjør på miljøet. Skipsfarten bidrar også til betydelig luftforurensing. Det bør igangsettes arbeid for å se på muligheter for å innføre et forbud mot bruk og lagring av tungolje på fartøy som trafikkerer i norsk territorialfarvann, og samtidig midler for å stimulere til en økt bruk av alternative energikilder til framdrift for å opprettholde sjøtransport som en miljøvennlig transportform. - Avvikle tungolje som drivstoff og redusere klimagassutslipp fra internasjonal skipsfart, gjennom å bruke Norges rolle som aktiv pådriver i FNs internasjonale skipsfartsorganisasjon (IMO). - Som et ledd i en mer miljøvennlig skipsfart må myndighetene stimulere til bruk alternative energikilder som LNG. Det bør settes av midler til støtte for å konvertere til gassdrift på en større andel av kystskipsflåten i størrelsesorden 100 millioner kroner. Dette må også innebære krav til anbud for kyststrekningen Bergen Kirkenes. - For å redusere miljøbelastningen fra skip i havn bør det tilrettelegges for bruk av landstrøm i utsatte havner/områder. Det bør avsettes 50 millioner kroner til et pilotprosjekt i de mest trafikkerte havnene for dette tiltaket. - Forskning og utvikling for å finne fram til teknologi som reduserer utslipp av klimagasser fra skip og som gjør det mulig å ta i bruk fornybare energikilder som sol vind og bølger er viktig for å sikre en miljøvennlig skipsfart. Det bør settes av 100 millioner kroner til finansiering til forskningsprosjekter gjennom forskningsrådet. 2.11 Nordområdene i endring Arktis gjennomgår dramatiske endringer som følge av klimaendringer, og det er nå en helt ny geopolitisk situasjon i nord hvor også nye aktører melder sin interesse. Issmeltingen åpner ett nytt havområde og med det, muligheter for aktivitet og næringsvirksomhet. Havrettstraktaten er en god ramme for forvaltning, men slik den hittil er blitt brukt gir den på ingen måte beskyttelse for det sårbare miljøet i nord. WWF har i tre rapporter vurdert de nye miljø- og forvaltningsutfordringene i nord og analysert hvordan dagens internasjonale avtaleverk møter disse utfordringene. Konklusjonen viser at det er store hull i dagens forvaltningsregimer, også i UNCLOS som Norge stadig henviser til. - Norge må som en ansvarlig kyststat i Arktis snarest utrede hvilke konsekvenser klimaendringene får på forvaltningen av fiskeri-, petroleums-, skipsfarts-, industriaktivitet i arktiske områder. WWF ber om at det avsettes 5 mill. kroner til dette arbeidet over UDs budsjett. 11

2.12 Svalbard Tidligere argumenter om at kulldriften på øygruppen må opprettholdes som grunnlag for tilstedeværelse og suverenitetshevdelse må revideres, og man må sette framtidige investeringer på Svalbard i sammenheng med både nasjonale og internasjonale kilmaforpliktelser. - Bevilge midler til omstilling av Svalbardssamfunnet mot en fremtid uten gruvedrift - Klimafiendtlige investeringer i en ny kullgruve på Svalbard må avslås. Det estimerte investeringen på 1 mrd. kroner bør isteden utredes for en alternativ investeringsplan for et bærekraftig Svalbard. - Styrke budsjettet med forsknings- og utviklingsmidler på klimaendringer og fornybare energikilder både på Svalbard og i arktiske strøk - Etablere en helhetlig forvaltningsplan for Svalbard, som vil styrke Norges posisjon som forvalter av Svalbard og pådriver for fred og sameksistens. Det bør settes av 20 mill. kroner til dette over UD og MDs budsjett. 12

3. Bevaring av naturmangfoldet i Norge 3.1 Styrk skogvernet Den nye rødlista (2010) viser at halvparten av rødlisteartene lever i skog, og at hele 1406 av de truede og nær truede artene er negativt påvirket av skogbruksaktivitet. Samtidig viser evalueringen av naturvernet i Norge en underdekning av vernet areal i lavereliggende skogområder i Sør-Norge. Skal tapet av naturmangfoldet stanses i Norge, er det et klart behov for økt vern av skog. Evalueringen av skogvernet viser at vernebehovet på kort sikt er på 4,6 %, og på lang sikt 9,6 %. Norge er også forpliktet gjennom konvensjonen for naturmangfold til å sikre minst 17 % av land og ferskvann gjennom verneområder og andre effektive forvaltningsformer som er økologisk representative, innen 2020. I dag har vi kun vernet 1,9 prosent av den produktive skogen og henger langt etter både forskernes anbefalinger og internasjonale forpliktelser (selv inkludert andre forvaltningsformer). Flere skogområder står i kø for vern, men oppnår ikke vernestatus pga manglende finansiering. I Soria Moria II lover Regjeringen å øke skogvernet slik at naturmangfoldet ivaretas. Dagens bevilgninger er langt unna en slik satsing. Regjeringen må bruke FNs skogår 2011 til å vise et taktskifte for det fremtidige skogvernet. - 800 mill. kroner til vern av skog i Norge for å sikre nødvendig progresjon - Lag opptrappingsplan for videre skogvern i Norge på ytterligere ca. 3 milliarder kroner for å øke skogvernet til minimumsmålet på 4,6 prosent og sikre forutsigbarhet i verneprosessene. 3.2 Fjern miljøfiendtlige subsidier Norge har gjennom konvensjonen for naturmangfold forpliktet seg til å fase ut/endre subsidier som er skadelige for naturmangfoldet innen 2020. Norge kan ikke lenger tillate seg å bruke offentlige midler som direkte støtter inngrep i områder med særlig høy naturverdi. - Kutt subsidier til nye skogbilveier, bevilgninger til drift i bratt terreng og planting av fremmede treslag, og overfør midlene til skogvern og skogsertifisering. 3.3 Rovdyr og forebygging Fjorårets bevilgninger viste en skuffende lite langsiktig tankegang og viderefører dagens utfordringer i beitenæringen. Regjeringen økte erstatningsutbetalingene og kuttet samtidig midler til forebyggende tiltak. Nå må Regjeringen innfri løftet om å øke ressursene til forebyggende tiltak og sørge for å komme i forkant av problemene i stedet for å bruke store summer på å erstatte døde dyr. Dagens plassering av erstatningsordningen for husdyr i Miljøverndepartementet gir også et kunstig skille mellom miljøkostnader ved husdyrbruk i utmark og øvrige virkemidler for næringen. Samordning av alle virkemidler vil være langt mer effektivt. 13

- Oppjuster kuttet av forebyggende tiltak over fjorårets budsjett på 7 mill. kroner, og bevilg ytterligere 10 mill. kroner til forebyggende tiltak og forskning på nye tapsreduserende metoder. - Erstatningsordningen for husdyr må legges om til å belønne effektive skadeforebyggende tiltak gjennom å utbetale støtte, på samme nivå som i dag, til brukere som har rovdyr i sine beiteområder. - Legg en langsiktig plan for bekjempelse av ulovlig jakt på fredet rovvilt, med gode økonomiske rammer. - Flytt samlede midler for rovdyrskadeerstatning fra MD til LMD og inn i Landbruksoppgjøret som ansvarliggjøring og incitament til balansert bruk av slike midler vis a vis midler til skadeforebyggende tiltak. 3.4 Styrk vassdragsforvaltningen Regjeringen lover å gjennomføre tiltak for å nå miljømålet om god økologisk tilstand i utvalgte vassdrag og kystområder innen 2015. Den langsiktige oppbygningen av vannforvaltningen er utredet og i St.prp. nr. 75 (2007-2008) om gjennomføringen av Vanndirektivet, og Stortinget har gitt enstemmig tilslutning til at budsjettet som presenteres i denne proposisjonen må følges opp som et minimum. Det har over de par siste årene bygget seg opp et etterslep på over 60 millioner kroner i forhold til den vedtatte opptrappingsplanen. Med dagens bevilgninger er det høyst usikkert om vi vil oppfyller vanndirektivets krav til kartlegging og overvåking av vannmiljøet. - Sikre helhetlig og kunnskapsbasert vannforvalting gjennom å følge opptrappingsplanen i St.prp. 75 (2007-2008). - Justere for etterslepet på ca 60 mill. kroner i forhold til opptrappingsplanen. 3.5 Styrk naturkunnskapen Lanseringen av Artsprosjektet har gitt styrket kunnskap om artsmangfoldet i Norge. Kartlegging, overvåking og forskning innen naturmangfold må fortsatt tilføres betydelige midler. Spesielt viktig er det å bygge opp et forskningsmiljø knyttet til biosystematikk. Den nye rødlista (2010) viser at 87 % av de truede artene er truet på grunn av arealendringer. Mange av disse påvirkningsfaktorene er knyttet til kommunenes arealforbruk. For å sikre en helhetlig oversikt over denne utviklingen og overvåke områder med betydelig arealendringer, er det nødvendig å bygge opp en database for et kommunalt arealregnskap. - Bevilgninger til videreføring av Artsprosjektet må også inneholde midler til et forsknings- og rekrutteringsprogram på om lag 20 millioner kroner hvert år i en tiårsperiode. - 5 mill. kroner for oppstart til etablering av en database for kommunalt arealregnskap. 3.6 Kompetanseløft og arbeidsplasser for naturmangfoldet Den nye naturmangfoldloven, ny plan- og bygningslov, klimahandlingsplaner, helhetlig vannforvalting gjennom vanndirektivet og forvaltning av verneområder medfører en rekke nye miljøoppgaver for norske kommuner og krever solid naturfaglig kompetanse. I Soria Moria II lover Regjeringen å sikre kommunenes kapasitet og kompetanse for å håndtere de nye plan- og miljøoppgavene. 14

- Gjeninnføring av ordningen fra MIK-reformen med 450 mill. kroner i øremerkede midler over KRDs budsjett til miljøvernledere i kommunene - Incentivmidler som belønner kommuner som kan vise til sterk satsing/resultater på nasjonalt viktige miljøområder - Incentivmidler for interkommunale samarbeid på miljøområdet 15

4.2 Norge som klimapolitisk foregangsland 4.1 Klimalov og klimabudsjett Den kommende stortingsmeldingen om klima må inneholde sektorovergripende styringsverktøy som sørger for at nasjonale utslippmål faktisk blir realisert. WWF har foreslått innføringen av en norsk klimalov og et klimagassbudsjett som slike styringsverktøy. En klimalov som lovfester nasjonale utslippsmål vil sikre handlingsrom og gjennomføringsevne av klimapolitikken. Et klimagassbudsjett vil sørge for en årlig oppfølging, og en synliggjøring av hva som må til for å nå målene i klimapolitikken. Statsbudsjettet må allerede for 2012 inneholde nye tiltak som setter Norge på kurs mot klimaforlikets mål for 2020, inkludert et klimagassbudsjett som viser forventet utslippsreduksjon på kort og på lang sikt. - Klimamålene lovfestes og kobles til en utslippsbane som gjør Klimaforlikets målsetting og nasjonale utslippsmål i 2020 håndfaste på kort og lang sikt. - Utforming av et klimagassbudsjett som et svært viktig styringsverktøy for å gjennomføre Norges klimamål per sektor og for å sørge for god samordning, overordnet styring, forutsigbarhet og prioritering av tiltak. - Bruk av nasjonalt klimagassbudsjett til å tilpasse statsbudsjettets disponeringer til klimamålene, slik at det prioriteres penger til å gjøre de nødvendige tiltakene i ulike sektorer. - Ytterligere styrke fordelsbeskatningen av elbiler gjennom fullt fritak fra fordelsbeskatning på firmabiler og avgiftsfritak for leasing av elbil. Firmastøtte til sykkel og kollektivtrafikk må gis et tilsvarende fritak. I stedet innføres fordelsbeskatning for fri parkering på arbeidsplassen (med unntak for elbil). - Plug-in-hybridbiler som kan kjøre minst 30 km på elektrisitet må gis samme fordelspakke som elbiler i en tidsavgrenset periode frem til 2020. Provenynøytralitet kan opprettholdes ved å øke satsene for høy vekt, motoreffekt og spesielt CO2-utslipp. - Ordningen med avgiftsfri diesel må øyeblikkelig avvikles i sin helhet. - Det må bli dyrere å frakte gods på vei og billigere å frakte gods med bane. - Det må innføres et omsetningsforbud på fyringsolje fra 2015. - Det må varsles en opptrapping av avgiften på fyringsolje med 50 øre per liter hvert år frem til forbudet trer i kraft i 2015 for å forberede markedet på omsetningsforbudet på fyringsolje. 4.2 En ny fornybar energipolitikk WWF vil ha en langt mer visjonær energipolitikk for Norge, som utnytter Norges naturgitte fortrinn til å skape et unikt kompetansemiljø for fornybar energi i Norge, og som effektivt bidrar til å gjøre verdens energiforsyning 100 prosent fornybar innen 2050. For å få til dette må Norge utvikle en mer helhetlig og aktiv tilnærming til finansiering av fornybare energikilder og finansielle mekanismer for å fase ut fossile energikilder. Forslaget til lov om el-sertifikater stadfester at markedet for grønne sertifikater skal være teknologinøytralt. Dette mener WWF er en uheldig posisjon som vil bidra til å utarme markedet for fornybar energi og energiteknologi i Norge. Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å støtte forskning og pilotprosjekter innen fornybar energi, men mangelen på støtte i kommersialiseringsfasen og til fullskala løsninger gjør at norske teknologikonsepter flyttes til utlandet og realiseres der. Et system som støtter 16

teknologier ulikt ville i større grad kunne bidra til å løfte nye teknologier i Norge og skape nye industriarbeidsplasser her, slik det har gjort i andre europeiske land som Storbritannia. Dette fordrer at Norge samtidig satser stort på forskning og utvikling innenfor flytende vindenergi. Norge har en unik posisjon i Europa som vannkraftprodusent og som energinasjon. Vi kan, og har et ansvar for å bidra til å gjøre fremtiden fornybar, samtidig som vi bidrar til store kutt i klimagassutslipp både hjemme og på kontinentet. Dette kan gjøres ved å se en satsning på havvind i sammenheng med elektrifisering av petroleumssektoren og ytterligere krafteksport til Europa. For å få dette til må Norge bygge ut infrastruktur for el-overføring sammen med de andre europeiske landene som deltar i North Sea Countries Offshore Grid Alliance. Gjennom systemet for grønne sertifikater, som Norge skal implementere i fellesskap med Sverige, kommer produksjonen av fornybar energi i Norge til å øke. Dette er bra fordi det kan bidra til to viktige ting; utfasing av fossil energibruk i Norge, og utfasing av fossil energibruk i Europa. Regjeringen må legge til rette for at etterspørselen etter fornybar kraft øker etter hvert som vi får mer fornybar energiproduksjon. Dette kan den gjøre ved å stille strengere krav til elektrifisering av petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel, og ved å bruke finansielle mekanismer til å fremme en overgang fra bensin til elektrisitet i transportsektoren, inkludert en overgang av frakt fra vei til bane. I tillegg kan og bør Regjeringen bidra til at Europas fremtid blir fornybar ved å øke eksporten av fornybar kraft til Europa. Dette fordrer en storstilt og koordinert utbygging av elektrisk infrastruktur i Nordsjøen, noe som også kan bidra til å minske kostnadene ved elektrifisering av sokkelen. - Innføre teknologidifferensiering i systemet for grønne sertifikater, eller kompensere de nye teknologiene i systemet med tilstrekkelige tilleggsinsentiver gjennom ENOVA slik at disse også kan kommersialiseres. - 1 milliard kroner til et testsenter og infrastruktur for utprøving av ulike teknologier for flytende vindkraft. - I tillegg må det bevilges støtte til tre flerturbinparker for kommersialisering av ulike teknologier for flytende vindkraft. - Krav til elektrifisering av petroleumssektoren for alle nye felt og felt som forlenger sin levetid. 4.3 Ren energi i utviklingsland WWF mener Norge har både en moralsk forpliktelse og egeninteresse i å bruke en vesentlig del av oljeinntektene til å fremme løsninger som effektivt og i stor skala bidrar til utvikling av mer klimavennlige energiformer. Den største veksten i etterspørselen etter energi forventes i de raskt voksende økonomiene i sør, samtidig som mange fattige land med stor befolkningsvekst og lav levestandard trenger energi for å fylle grunnleggende utviklingsbehov. Fossile løsninger er ofte de raskeste, billigste og enkleste for på kort sikt å tilfredsstille en raskt voksende energietterspørsel. Alternative, fornybare løsninger i en skala som monner i forhold til klodens klimautfordringer er fortsatt dyre og ofte vanskeligere tilgjengelig i fattige land i Sør. Norge må satse på teknologisamarbeid, kompetansebygging og bidra til å utløse storskala innvesteringer slik at det ikke bare blir mulig, men attraktivt og foretrukket for fattige land i sør å velge rene, fornybare energiløsninger. 17

WWF roser Regjeringen for kraftig økning av bevilgningene til utvikling og produksjon av ren energi i utviklingsland i 2011. Det er imidlertid svært viktig at bevilgningene rask og effektivt bidrar til at våre samarbeidsland faktisk endrer kurs og går i retning av en framtid basert på fornybare energiløsninger. Dette må gjøres gjennom et effektiv og målrettet program for teknologisamarbeid, og en parallell oppbygging av kompetanse og kapasitet i sivilsamfunnssektoren. Et bredt sivilsamfunnsengasjement vil bidra til å sikre lokalt eierskap og etterspørsel etter reelt bærekraftige løsninger, og vil fremme samarbeid, åpenhet og deltagelse på tvers av samfunnssektorer. En slik satsning vil sikre at investeringene og utviklingen faktisk tjener mennesker, natur og klima. Norges mulighet til å drive viktige globale prosesser styrkes vesentlig av vår evne til å legge finansielle virkemidler bak våre interesser. WWF forslår følgende tiltak: - Norge må forplikte seg til å støtte arbeidet for økt tilgang til bærekraftig ren energi i utviklingsland med minimum samme sum som bevilges for skogsatsningen. En slik forpliktelse vil ytterligere styrke den betydelige innsatsen Norge allerede gjør i de internasjonale prosessene knytte til klimaforhandlingene. 18