Botaniske registreringer og vurderinger i Høyrokampen-området

Botaniske registreringer og vurderinger i Høyrokampen-området Berg, R.Y., Hassel, K., Haugan, R. & Larsen, B.H. 2007. Botaniske registreringer og vurderinger i Høyrokampen-området. Miljøfaglig Utredning, rapport 2007:10. ISBN 978-82-8138-210-7

Botaniske registreringer og vurderinger i Høyrokampen-området Forsidefoto: Oversiktsbilde over rasmarkene ovenfor Bøvertunsvatn med tindved i forgrunnen. Foto: Reidar Haugan

Rapport 2007:10 Prosjektansvarlig: Geir Gaarder Utførende institusjon: Prosjektmedarbeider(e): Rolf Y. Berg (karplanter), Kristian Hassel (moser), Reidar Haugan (lav) og Bjørn Harald Larsen (sopp) Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Oppland Kontaktperson hos oppdragsgiver: Jørn Karlsen Referanse: Berg, R.Y., Hassel, K., Haugan, R. & Larsen, B.H. 2007. Botaniske registreringer og vurderinger i Høyrokampen-området. Miljøfaglig Utredning, rapport 2007:10. 55 s. Referat: På oppdrag fra Fylkesmannen i Oppland og Statens vegvesen er det gjennomført en kartlegging og verdivurdering av karplanter, lav, moser og beitemarkssopp i Høyrokampenområdet, Lom kommune, Oppland. Arbeidet er gjort i forbindelse med verneplaner i området, der naturreservat er aktuell verneform, samt rassikringsarbeid langs Bøvertunvatnet. Sjeldne og rødlistede arter innenfor de ulike organismegruppene er omtalt og verdifulle naturtyper nærmere beskrevet. Deres sårbarhet overfor tiltak som rassikring og hyttebygging er vurdert, og det er satt fram forslag til avbøtende tiltak. Det er også gjørt vurderinger av avgrensing av eventuelt reservat, samt behov for skjøtsel i området. 4 emneord: Lav Moser Karplanter Beitemarkssopp

Forord har utført en kartlegging og verdivurdering av karplanter, moser, lav og dels sopp i området rundt Høyrokampen og Bøvertun i Lom kommune, Oppland fylke. Utredningen er utført på oppdrag fra Fylkesmannen i Oppland og Statens Vegvesen, region øst. Kontaktperson for oppdragsgiver har vært Jørn Karlsen ved miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen. Prosjektleder for Miljøfaglig Utredning har vært Geir Gaarder. Gjennomføring av feltarbeid og rapportering har derimot Rolf Y. Berg 1, Kristian Hassel 2, Reidar Haugan 3 og Bjørn Harald Larsen 4 stått for. Alle fire bidragsytere skal ha en stor takk for sitt arbeid, både ved feltarbeid og rapportskriving. I så måte fortjener Rolf Y. Berg en spesiell takk. Hans sammenstilling av eget og dels andre sitt omfattende kartleggingsarbeid av karplantefloraen i området gjennom en årrekke, har vært avgjørende for en vellykket gjennomføring av dette prosjektet. Tingvoll, 23/02/2007 Geir Gaarder 1 Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo 2 Devlesvingen 17A, 7041 Trondheim 3 Johan Svendens gate 31, 0475 Oslo 4 Miljøfaglig Utredning, Ringveien 6A, 2830 Raufoss

Innhold FORORD...4 INNHOLD...5 SAMMENDRAG...7 1 INNLEDNING...9 2 MATERIALE OG METODER...10 2.1 KARPLANTER...10 2.2 MOSER...10 2.3 LAV...10 2.4 SOPP...10 2.5 KARTLEGGING AV NATURTYPER...10 3 RESULTATER...12 3.1 KARPLANTER...12 3.1.1 Aursundløvetann (Taraxacum crocodes). Sterkt truet EN...12 3.1.2 Buestarr (Carex maritima). Ikke rødlistet....12 3.1.3 Kalklok (Cystopteris alpina). Nær truet NT...12 3.1.4 Lapprose (Rhododendron lapponicum). Ikke rødlistet...13 3.1.5 Lappøyentrøst (Euphrasia salisburgensis). Ikke rødlistet...13 3.1.6 Marisko (Cypripedium calceolus). Nær truet NT...13 3.1.7 Rosekarse (Braya linearis). Ikke rødlistet...13 3.1.8 Tinderublom (Draba cacuminum). Sterkt truet EN...14 3.1.9 Tindved (Hippophaë rhamnoides). Ikke rødlistet....14 3.2 MOSER...17 3.2.1 Begerblymose (Seligeria oelandica). Sterkt truet EN...17 3.2.2 Piskblygmose (Seligeria carniolica). Kritisk truet CR...18 3.2.3 Stripevrimose (Tortella inclinata var. densa). Ikke rødlistet...18 3.3 BEITEMARKSSOPP...19 3.4 LAV...20 3.4.1 Buellia epigaea. Sterkt truet EN...21 3.4.2 Gyalidea asteriscus. Kritisk truet CR...21 3.4.3 Lecanora valesiaca. Ikke vurdert for rødlista...22 3.4.4 Psora vallesiaca. Sterkt truet EN...22 3.4.5 Squamarina lentigera. Kritisk truet CR....22 3.4.6 Toninia opuntioides. Sterkt truet EN...22 3.4.7 Toninia taurica. Kritisk truet CR...22 3.5 DEN BOTANISKE KJENNSKAPEN TIL OMRÅDET...24 3.6 NATURTYPER I UNDERSØKELSESOMRÅDET...24 3.6.1 Evjer, bukter og viker...24 3.6.2 Sørvendt berg og rasmark...24 3.6.3 Naturbeitemark...25 3.6.4 Kalkrike områder i fjellet...25 3.6.5 Kalkskog...25 3.6.6 Høystaudebjørkeskog...25 3.7 LOKALITETER...26 3.8 RØDLISTEARTER OG ANDRE INTERESSANTE ARTER I UNDERSØKELSESOMRÅDET...43 4 VURDERINGER OG TILRÅDINGER...47 4.1 SÅRBARHET FOR UTBYGGING AV PLANLAGTE HYTTER. AVBØTENDE TILTAK...47

4.1.1 Beskrivelse av området...47 4.1.2 Sårbarhet...48 4.1.3 Avbøtende tiltak...48 4.2 SÅRBARHET FOR PLANLAGT RASSIKRING LANGS RV 55. AVBØTENDE TILTAK....49 4.2.1 Sammendrag av Berg m.fl. (2006)...49 4.3 FORSLAG TIL AVGRENSINGER AV VERNEOMRÅDE, BASERT PÅ ENKELTFOREKOMSTER OG NATURTYPER...50 4.4 SKJØTSEL AV ET EVENTUELT VERNEOMRÅDE...52 5 KILDER...53 5.1 SKRIFTLIGE KILDER...53 5.2 IKKE PUBLISERTE KILDER...56

Sammendrag Karplanter, lav, moser og beitemarkssopp er undersøkt og naturtyper avgrenset i området ved Høyrokampen i Lom kommune, Oppland fylke. Det pågår for tiden et større verneplanarbeid for Breheimen og ulike verneformer vurderes. Både nasjonalpark og landskapsvern er aktuelle, men i enkelte områder kan også naturreservat komme på tale, blant annet rundt Høyrokampen. Kunnskapen om karplanter i området er til dels meget god, og har gjennom en årrekke blitt undersøkt av bl.a. Rolf Y. Berg og Johannes Lid. Området er kjent for sine store forekomster av marisko i den rike kalkbjørkeskogen nord for Bøvertjønnen. Høyrokampen har en rekke sjeldne karplanter og forekomster av stor plantegeografisk interesse, bl.a. rosekarse og tindved i rasmarkene nord for Bøvertunvatnet og tinderublom på toppen av Høyrokampen. Forekomsten av den direkte truete aursundløvetann langs strendene av Bøvertjønnen er av stor interesse på grunn av at dette er den eneste kjente livskraftige populasjonen i Norge, og denne er kartlagt spesielt. Lav var tidligere dårlig kjent fra området. Feltarbeidet ga meget interessante resultater, med en del truete arter, nesten alle i det kontinentale steppeelementet, og med en ny art for Nord-Europa (Lecanora vallesiaca). Solorinella asteriscus, Toninia taurica og Squamarina lentigera er kritisk truet. De viktigste lokalitetene ligger i rasmarkene nord for Bøvertunvatnet, og i rasmark i bjørkeskogen vest for Hansbue. Den sistnevnte lokaliteten er spesielt interessant pga av at den trolig er en såkalt primærlokalitet for arter i steppelementet, som for det meste finnes i kulturlandskap. I tillegg til et generelt søk etter sjeldne og trua moser ble lokalitetene til de truete artene piskblygmose og begerblygmose reinventert. Begerblygmose ble gjenfunnet i rasmarka nord for Bøvertunvatnet, mens piskblygmose ikke ble gjenfunnet. Beitemarkssopp ble undersøkt på beitebakkene under rasmarka nord for Bøvertunvatnet. Flere rødlistearter og gode signalarter for verdifulle naturbeitemarker ble registrert. Lokaliteten blir karakterisert som en av de beste for elementet i dette høgdelaget som er kjent i Norge. Hele Høyrokampen-massivet har store naturfaglige kvaliteter som gjør det naturlig å vurdere eventuelt reservatvern, det vil si hele det området som omfattes av naturtypelokalitetene 3-7. En eventuell vernegrense kan f.eks. plasseres i ca 970 meters høyde ovenfor hytteområdet ved Bøvertjønnen. Dette vil omfatte alle forekomstene av marisko, samtidig som konflikter med hytteområdet unngås. Dessuten bør det vurderes å strekke eventuelt verneområde ned til strandkanten ved østenden av Nedre Bøvertjønnen (øst for den østligste hytta). Dette vil omfatte en stor forekomst av aursundløvetann. Rapport 2007:10 7

Det bør videre vurderes å skrinlegge planene om nye hytter ved Nedre Bøvertjønnen. Planområdet omfatter den frodigste bjørkeskogen i lia, og utbygging kan skade forekomster av aursundløvetann, elementer som er svært viktige i et evt. verneområde. Rapport 2007:10 8

1 Innledning Prosjektet har blitt gjennomført som en oppfølging til det arbeidet som tidligere er gjort i forbindelse med verneplan for Breheimen/Mørkridsdalen. Det har vært spesielt ønskelig med en kartlegging i Høyrokampen-området både ut fra at området er botanisk interessant, og fordi det er en del hytter i området. Dette skal gi et godt grunnlag i forbindelse med et eventuelt vern i området, og en supplering til tidligere vurderinger (Gaarder m.fl. 2005). Samtidig er det bestilt en vurdering i forbindelse med rassikringsarbeid langs riksveg 55. Rapport levert tidligere (Berg m.fl. 2006). Formålet med rapporten er å kartlegge naturtyper, sjeldne og truete arter og truete vegetasjonstyper basert på tilgjengelig kunnskap om området, samt basert på noe nytt feltarbeid spesielt rettet mot viktige forekomster av karplanter, lav, beitemarkssopp og moser. Spesielt i pressområdene rundt eksisterende og planlagte hytter ved Bøvertjønnen er dette viktig. Kartleggingen ender ut i forslag til vernegrenser. Rapport 2007:10 9

2 Materiale og metoder 2.1 Karplanter Området er befart mange ganger de siste 50 årene, og de fleste delene av Høyrokampen-området er besøkt av karplantebotanikere. I tillegg til befaringene i 2006 for å kartlegge enkelte viktige forekomster, er en mengde dagboksnotater gjennomgått for å innhente data. Spesielt dagbøkene til Rolf Y. Berg og Johannes Lid, som er deponert ved Botanisk Museum i Oslo, har vært viktige datakilder. Nomenklatur følger Elven (2005), og rødlistestatus Elven m.fl. (2006). 2.2 Moser 2.3 Lav Området ble befart 16. og 17. august 2006. Det ble vektlagt å undersøke de lavereliggende områdene i lia langs vannet samt sjekke opp gamle funn av trua arter i det aktuelle området. I tillegg ble det foretatt en rask rekognosering rundt Bøvertuntjørnin og ved Høydalsvatets sørvestside. I etterkant var det en del bestemmelsesarbeid av innsamlet materiale. Nomenklatur følger Hill et al. (2006) og rødlistestatus Flatberg et al. (2006). Området ble befart 8.-9. september 2006. Det ble lagt vekt på å undersøke steinblokker, kalkrasmarker og sørvendte berg mellom Bøvertun og den nybygde rassikringsvollen, samt å sjekke området rundt det planlagte hyttefeltet og et par andre lokaliteter. Det var fokus på å undersøke tidligere registrerte forekomster av rødlistearter, samt å oppsøke eventuelle nye lokaliteter for arter i steppeelementet (definert hos Larsen m.fl. 2006). I etterkant var det en del bestemmelsesarbeid av innsamlet materiale. Nomenklatur følger Santesson m.fl. (2003), og rødlistestatus følger Timdal m.fl. (2006). 2.4 Sopp Beitemarkssopp (spesielt rødskivesopp og vokssopp) ble undersøkt i forbindelse med de planlagte rassikringsvollene i uke 37, 2006. Rødlistestatus følger Brandrud m.fl. (2006). I etterkant var det en del bestemmelsesarbeid av innsamlet materiale. 2.5 Kartlegging av naturtyper Naturtyper i undersøkelsesområdet ble kartlagt etter metode beskrevet i håndbok for kartlegging av naturtyper og verdsetting av biologisk mangfold (DN 2006). Bestemmelse av truete vegetasjonstyper følger Fremstad & Moen (2001). Rød- Rapport 2007:10 10

listekategorier for arter følger Kålås m.fl. (2006). Rapportmal for beskrivelse av naturtypelokaliteter følger stort sett Larsen m.fl. (2006). GPS-målinger er gjort for forekomster av truete arter, og disse blir etterhvert tilgjengelige i databaser ved de naturhistoriske museer. En del er allerede lagt ut i internett-tilgjengelig database (se bl.a. NLD 2006). Dersom nøyaktig kartfesting er ønskelig for grensesetting i forbindelse med for eksempel naturreservat, skaffes disse fra de respektive forfatterne. Rapport 2007:10 11

3 Resultater 3.1 Karplanter Karplantefloraen i området er meget artsrik og variert. Området har en del norske høgdegrenser for både lavlandsplanter og fjellplanter. I tillegg finnes noen kalkspesialister, bl.a. mange orkidearter, og spesialister i kalkrike rasmarker. Fjellplantefloraen er også rik pga. kalkrike bergarter og sentral beliggenhet i forhold til det sørlige utbredelsesområdet for bisentriske arter. En rekke rødlistearter er registrert. Blant annet er det store og livskraftige forekomster av til dels beiteavhengige NT-arter som marinøkkel, bakkesøte, bittersøte, fjellnøkleblom, småsøte og brudespore. 3.1.1 Aursundløvetann (Taraxacum crocodes). Sterkt truet EN En av de aller sjeldneste blomsterplanter i Norge, hittil funnet på bare 4 steder i landet. På to av disse stedene er den nå antatt forsvunnet. Ved Aursunden, der den fantes i store mengder, ble det etter intens leting sommeren 2006 funnet kun to individer (Reidar Elven, pers. medd.). Lokaliteten der er blitt ødelagt ved vassdrags-regulering. Den eneste kjente livskraftige norske populasjonen av aursundløvetann finnes i dag ved Bøvertjønnin (Berg 2005), i strandenger som oversvømmes under vårflommen og i tilgrensende kalkmyrpartier ved bekker og sigevann. Figur 2-3 viser kjente forekomster av aursundløvetann ved Bøvertjønnen. Den var opprinnelig bare kjent fra Øvre Bøvertjønn, men nye undersøkelser i 2006 viser at det er gode forekomster også ved det Nedre Bøvertjønnen, helt i østenden, hvor forekomstene også strekker seg et stykke oppover i lia langs en liten bekk i nærheten av planlagt hyttefelt (se fig. 3, kap. 4.1, og naturtypebeskrivelse kap. 3.7). 3.1.2 Buestarr (Carex maritima). Ikke rødlistet. Havstrandplante/sjøstrandplante, men med sjeldne og spredte forekomster i fjellet. Ble allerede i 1828 funnet ved Hjerkinn på Dovre av W. Boeck og noe senere i Lesja av S. Chr. Sommerfelt. Er også funnet ved Tessevann. Det første funnet ved Bøvertun ble gjort av Per Øygard i 1934. I alt er arten samlet 10 ganger i området mellom Breiseterdalen i vest og Vassenden ved Høydalsvatn i øst, men to av forekomstene er på kunstig voksested (henholdsvis tilkjørt sand og kunstig blottlagt sand). 3.1.3 Kalklok (Cystopteris alpina). Nær truet NT. Dette er en nordlig fjellplante med bare to kjente forekomster i S-Norge: Trollkyrkja i Fræna og Høyrokampen (Berg 2000 s. 65). Arten er knyttet til marmorbenker og kalksnøleier, og er muligens en av de mest spesifikke kalkplanter i Norges flora Rapport 2007:10 12

(Elven 1984 s. 61). Den er funnet nær stien fra Bøvertun til Bøvertunholet. Siden kalklok er svært lik skjørlok, kan den være oversett andre steder i området. 3.1.4 Lapprose (Rhododendron lapponicum). Ikke rødlistet. Lapprosen har to vidt atskilte utbredelsesområder i Norge, ett i sør sentrert om Jotunheimen, og ett i nord, fra Rana til Porsanger (Gjærevoll 1990, kart s. XXXI). Arten sto sentralt i debatten om de såkalte bisentriske fjellplantenes mulige overlevelse av siste istid på isfrie refugier i Norge (Nordhagen 1965). I motsetning til andre bisentriske arter mangler lapprose både på Dovre og i Trollheimen. Arten er sjelden i S-Norge, med et 20-talls lokaliteter i Lom, Vågå, Lesja og Rauma, de fleste relativt utilgjengelige. Forekomsten ved Bøvertjønnin er imidlertid ualminnelig lett tilgjengelig, like ved riksvei 55. Det eksakte voksestedet ble derfor lenge holdt hemmelig. 3.1.5 Lappøyentrøst (Euphrasia salisburgensis). Ikke rødlistet. Sjelden i S-Norge, langt vanligere i N-Norge (Gjærevoll 1990, kart s. XVIII). Forekomsten ved Bøvertunvatnet er spesielt interessant av to grunner. Dette var første sted arten ble funnet i S-Norge, av F. Jebe i 1930 (Nordhagen 1952, s. 33), og det representerer høydegrensen for arten i Norge: Høyrokampen 1430 m (Løkken 1969). I området omkring Bøvertunvatnet er imidlertid arten svært alminnelig. Den forekommer rikelig i kalkrabbene langs Bøvra, kalkbjørkeskogen ved Bøvertjønnin, kalkrasmarken ved Bøvertunvatnet og i snaufjellet på og rundt Høyrokampen. 3.1.6 Marisko (Cypripedium calceolus). Nær truet NT Marisko er Norges vakreste og mest etterstrevde viltvoksende orkidé. Den er totalfredet og rødlistet. I de sørvendte, ustabile fjellsidene på N-siden av Bøvertjønnin og Bøvertunvatnet har marisko en av sine største forekomster i vårt land. Det er også den høyestliggende forekomsten, med høydegrense for arten i Norge på 1150 m. De fleste individene fins i kalkbjørkeskogen ved Bøvertjønnen, men spredte smågrupper forekommer så langt vest som til ovenfor grusryggen opp for Vetlesteinane ved Bøvertunvatnet (muntlig opplysning fra Bjørn Moe). 3.1.7 Rosekarse (Braya linearis). Ikke rødlistet. Arten finnes bare to steder i S-Norge (Gjærevoll 1990, kart V): Foruten ved Bøvertunvatnet, også i Jønndalen i Dovre, der den ble funnet av Sverre Løkken i 1968 (Løkken 1969, s 108). Arten vokser bare i ustabil kalkrasmark. I veikanten langs Bøvertunvatnet var den meget vanlig, så lenge store mengder av sau beitet i området, og holdt veikantene løse. Noen år etter at den store vinterparkeringsplassen ble ryddet i Ø-enden av Rapport 2007:10 13

Bøvertunvatnet, vokste det tusenvis av rosekarser i den friske grusen. Rosekarse ble samlet ved Bøvertunvatnet allerede i 1897, av den svenske rektor J. M. Petterson (se Nordhagen 1952 s. 33). I følge Lid (1942 s. 68) og Løkken (1969 s. 111) fantes arten, både i 1940-årene og i 1960-årene, i større mengde på veikantene nede ved vatnet enn på sine spontane voksesteder høyere oppe i de ustabile skråningene. Høydegrensen i Norge er like SØ for toppen av Høyrokampen, i 1410 m. I dag er det få individer av rosekarse å se på veikantene (langt færre sauer). Dertil er rosekarsen helt forsvunnet fra vinterparkeringsplassen, etter at grusen stabiliserte seg og ble utvasket. Et nytt spontant voksested er imidlertid funnet i den store rasmarken V for Paulsensetra (Hansbui). Dessuten vokser den spredt i de meget ustabile kalkrasmarkene nord for Bøvertunvatnet (Berg m.fl. 2006). Dersom sikringsvollene mot ras ved Bøvertunvatnet ikke blir tilplantet, vil de sannsynligvis i noen år framover gi ypperlig grobunn for rosekarsen, som nå er blitt ganske sjelden i området. 3.1.8 Tinderublom (Draba cacuminum). Sterkt truet EN En av Norges aller sjeldneste planter. Funnet 4 ganger i Jotunheimen, ifølge R. Elven og Aa. Aarhus (1984 fig. 9), hvorav en gang på Høyrokampen (10.08.1952, av R. Nordhagen, P. Wendelbo og R. Y. Berg). Rolf Y. Berg har senere funnet den en gang til, i fjellsiden S for Bøvertjønnin øst for Storgrovi. 3.1.9 Tindved (Hippophaë rhamnoides). Ikke rødlistet. I Norge vokser tindved spredt fra Trondheimsfjorden nordover til Troms, mest på strandkanter og i ustabil rasmark. Sønnafjells ble den funnet viltvoksende for første gang av konservator Johannes Lid i 1941, i rasmarka på N-sida av Bøvertunvatnet, under Høyrokampen. Senere er tindved funnet ytterligere tre steder i Sør-Norge: Rauddalen i Skjåk (Skogen 1977), Stryn i Sogn og Fjordane og Norddal i Møre og Romsdal. Forekomsten ved Bøvertunvatnet består av to tette kjerr, et mindre ovenfor og et større nedenfor en 2-3 m høy fjellhammer i ca. 1100 m høyde, rett opp for Vetlesteinane (Lid 1942). Forekomsten ble oppsøkt og kartlagt av R. Haugan i 2006 (Berg m.fl. 2006). Den forekommer mellom 1100 og 1150 m høyde, og dekker et ganske sammenhengende areal på 950m 2 i forbindelse med den nevnte fjellhammeren (fig. 5). Formeringen synes å være rent vegetativ, ved hjelp av rotskudd. Blomster eller frukt er aldri observert, heller ikke av Bergensbotanikerne, som hadde feltkurs til lokaliteten flere år rundt midten av 90-tallet. Forekomsten oppfattes som relikt fra et tidligere større utbredelsesområde. Tindved er ekstremt lyselskende, og blir utkonkurrert av alle andre busker og trær. Siden enkeltskudd av tindved på dens beste lokaliteter i Norge neppe kan bli mer enn ca. 80 år gamle (Skaanes 1946 s. 68), knytter det seg uløste problemer til forekomsten opp for Vetle-steinane. Rapport 2007:10 14

Fig. 1. Aursundløvetann (Taraxacum crocodes) ved Øvre Bøvertjønn 2005. Foto R.Y. Berg, fra Berg (2005) Fig. 2. Kart over de viktigste forekomstene av aursundløvetann ved Nedre Bøvertjønnen. Rapport 2007:10 15

Fig. 3. Kart over forekomstene av aursundløvetann ved Øvre Bøvertjønnen. Etter Berg (2005). Fig. 4. Marisko (Cypripedium calceolus) har meget store forekomster i området. Foto R. Haugan. Rapport 2007:10 16

Fig. 5. Tindved (Hippophae rhamnoides). Den isolerte lokaliteten i den stupbratte rasmarka nord for Bøvertunvatnet. Foto: Reidar Haugan. 3.2 Moser Det er tidligere gjort ett funn av rødlistet mose, Seligeria oelandica begerblygmose, i området ved Bøvertunvannet. I tillegg er den tidligere rødlisteartentortella densa stripevrimose registrert i området. Begge angivelsene er noe unøyaktige, og det var derfor ikke så lett å begrense søket etter artene. I tillegg er den rødlistede Seligeria carniolica piskblygmose funnet en gang ved Høydalsvannets sørvestside. Også denne mangler nøyaktig stedsangivelse. Generelt er det en rik moseflora i undersøkelsesområdet, spesielt i tilknytning til rikmyr, kalkrikt overrislingsberg og stabil rasmark. De mer ustabile rasmarkene har fattigere moseflora. 3.2.1 Begerblymose (Seligeria oelandica). Sterkt truet EN Arten er kun kjent fra to lokaliteter i Norge: en i Storfjord kommune i Troms, og ved Bøvertunvatnet. Begerblygmose ble funnet på overrisla sva mellom de to bekkene som renner ut i Bøvertunvatnet mellom Turiststasjonen og Snipen UTMWGS84: MP 7947534464 ca. 1060 moh. (figur 6). Rapport 2007:10 17

3.2.2 Piskblygmose (Seligeria carniolica). Kritisk truet CR Arten er i Norge kun kjent fra Høyrokampen i Lom kommune, hvor ble den funnet i 1978. I Sverige er arten kjent fra noen få lokaliteter på Gotland (Weibull 1997). Ellers i Europa er den kjent fra England, Skottland, Tyskland, Frankrike, Østerrike, Sveits og gamle Jugoslavia. Arten er endemisk for Europa og er med på den europeiske rødlisten for moser (ECCB 1995). Hvorvidt arten fortsatt vokser på lokaliteten ved Høydalsvatnet er usikkert, men ikke usannsynlig. Det vil trolig være positivt med høyere beitetrykk på sørsiden av vatnet slik at området holdes åpent. 3.2.3 Stripevrimose (Tortella inclinata var. densa). Ikke rødlistet. Tortella densa var på rødlista fra 1998 med status som DM (DN 1999), men på den seneste rødlista er den ikke blitt vurdert. Dette skyldes ikke at arten er blitt vanligere, men at den på den seneste europeiske sjekklisten for moser (Hill et al. 2006) er redusert til en varietet av Tortella inclinata buttvrimose. Det er artsutvalget i den europeiske sjekklisten som ligger til grunn for hvilke arter som skulle vurderes i forbindelse med den nye norske rødlista for moser. Tortella inclinata var. densa har derfor mistet sin offisielle status som rødlistetakson. Vi synes likevel det er riktig å trekke frem Tortella inclinata var. densa. Selv om den har mistet sin forvaltningsmessige status, er den fremdeles et sjeldent takson i Norge. Det området som anses som det mest potensielle for stripevrimose er ved Bøvertunvannets østende, her er det spesielt to rasskråninger med mye åpen jord som peker seg ut. Terrenget og vegetasjonen i dette området tyder på at det ikke er spesielt utsatt for større ras, men at området holdes åpent ved små jordras og eventuelt vinderosjon. Selv om Tortella inclinata var. densa ikke ble gjenfunnet anses det som trolig at den fortsatt vokser i dette området. Fig. 6. Begerblygmose (Seligeria oelandica) vokser på overrisla, kalkrike berg i rasmarka nord for Bøvertunvatnet. Foto: Kristian Hassel. Rapport 2007:10 18

3.3 Sopp Ifølge NSD foreligger noen få gamle funn av sopp fra Høyrokampen-området (belegg av Lid 1944, 1951, Wendelbo 1952, Nordhagen 1952, Berg 1956, Eckblad 1957, og Stene 1958), men ingen funn av rødlistearter har blitt gjort av disse. Derimot har Mikael Jeppson fra Sverige vært her flere turer i nyere tid og registrert buksopper i de kalkrike engene og rasmarkene. Blant annet har han funnet krittrøyksopp (Bovista cretacea) (NT) og flere andre sjeldne og kravfulle arter, men nøyaktige funndata er ikke nærmere kjent. Beitemarkssopp ble undersøkt i 2006 av B.H. Larsen i de nedre områdene i lia nord for Bøvertunvatnet. Det viktige arealet for beitemarksopp fulgte utbredelsen av grasrik natureng. Enkelte steder gikk denne helt opp til bergrota (opp til 1050 moh). I reinroseheia, og i partier med tette einerkratt, var det ikke beitemarkssopp å finne. Det hadde trolig vært ei frostnatt for noen dager siden (uke 37, 2006), og små rødskivesopper var visnet ned, slik at hele artsdiversiteten ikke ble fanget opp. Seinere på sesongen vil det sikkert også komme mer fingersopp og sannsynligvis også noen jordtunger. I området ble det registrert 11 rødlistearter av beitemarkssopp. Av disse er tre arter sårbare (praktrødskivesopp Entoloma bloxamii, brun engvokssopp Hygrocybe colemanniana og Hygrocybe calciphila). Ett takson er ny for Norge (Hygrocybe persistens var. konradii). Funnet er bestemt på bakgrunn av mikroskopisk beskrivelse og oversendelse av foto til David Boertmann. I området ble det til sammen registrert 29 taksa av beitemarkssopper. Dette er et meget høyt antall, og lokaliteten er en av de viktigste for dette elementet i dette høgdelaget i Norge. Dette skyldes trolig kombinasjonen av husdyrbeiting i natureng, kalkrike bergarter og gunstig lokalklima. Rapport 2007:10 19

Fig. 7. Melrødskivesopp er en av de rødlista beitemarkssoppene som vokser i beitebakkene nord for Bøvertunvatnet. Foto: Reidar Haugan. 3.4 Lav Området har generelt en meget rik og variert lavflora med mange rødlistearter (sml. Timdal m.fl. 2006, NLD 2006). Dette skyldes en stor variasjon i naturtyper, stor høydegradient, stor substratvariasjon (blottet jord, skyggefulle og lysåpne berg, trær), klimatiske forhold som gir spesielle forhold for tørkeelskende arter og kalkholdige bergarter/jord. Spesiell interesse knytter seg til arter som vokser på soleksponert kalkrik jord eller berg. Karakteristisk for disse artene er at de tilhører steppeelementet. Lavfloraen i kulturlandskapet i Nord-Gudbrandsdalen er kjent for å inneholde en del arter som i Skandinavia bare eller nesten bare finnes her. Det nærmeste området i Europa som floristisk sett kan sammenliknes med dette elementet, er de tørre, kalkrike delene av Alpene og Middelshavsregionen. Kleiven (1954, 1959) var den første som beskrev et slikt element. Hvilke arter som hører hjemme i elementet er definert hos Larsen m.fl. (2006). I alle områder er elementet sterkt knyttet til kalk. Elementet finnes fragmentarisk på Gotland, Øland og i indre Troms/Finnmark, men dette er bare avskygninger av den arts- og individrikheten som man finner i tørre Alpedaler og Nord-Gudbrandsdalen. De økologiske forholdene i flere kulturlandskap i Nord-Gudbrandsdalen passer godt: kalkrike berg i dagen, små nedbørsmengder, samt lite snø om vinteren. De fleste lokalitetene ligger i kulturlandskap Rapport 2007:10 20

fra ca 300 moh. opp i seterregionen til ca 1000 m. Et fåtall reint naturlige lokaliteter finnes i store rasmarker og berg inne i skogområder, og til dels opp mot fjellet (som ved Bøvertunvatnet i Lom, ved Buåi i Grimsdalen, og i Jøndalen i Vågå). Elementet avgrenser seg geografisk med grovt sett ytterpunkter i øvre Bøverdalen, øvre Valdres, Grimsdalen, Dovrebygda og Sør-Fron/Ringebu. I Valdres og Sør- Fron/Ringebu er elementet sterkt tynnet ut. Kjerneområdene og de viktigste lokalitetene ligger i Nordherad i Vågå, Jønndalen i Vågå/Dovre, Dovrebygda og Grimsdalen. De nye undersøkelsene i Høyrokampen viser at dette også er et viktig område. 9 arter fra elementet ble funnet i undersøkelsene langs Bøvertunvatnet. I tillegg ble det funnet en art som er ny for Norden (Lecanora valesiaca), og som ganske sikkert tilhører steppeelementet. 3.4.1 Buellia epigaea. Sterkt truet EN Arten tilhører steppeelementet, men er en av artene med relativ vid utbredelse. Det vil si at den i tillegg til forekomstene i Oppland også er funnet i Hedmark (Folldal), Nordland (Saltdal) og Finnmark (Kautokeino). I Sverige er den utryddet fra sine få lokaliteter, og den er rødlistet i flere europeiske land (Arup 2001). Den gjenfinnes i Alpene som det nærmeste området (Trinkaus & Mayhofer 2000). Arten forekommer dels i kulturlandskap (beitemark), og dels i kalkrasmarker opp mot fjellet, men disse er ofte også avhengige av beiting pga. at den oftest vokser i de mest stabile delene av rasmarka. Slik vokste den også i kalkrasmarka nord for Bøvertunvatnet. Buellia epigaea har lenge vært kjent fra Høyrokampen-området. Den ble først samlet av Sten Ahlner i 1948, som fant den flere steder i rasmarkene. Han fant også arten på höjdryggen mellan Bövertjönnin och Höydalsvatnet (NLD 2006), det vil si på toppen i den østre forlengelsen av Høyrokampen-massivet. Dette betyr at det kan være lokaliteter for arter i steppeelementet her som er dårlig undersøkt med tanke på andre arter. 3.4.2 Gyalidea asteriscus. Kritisk truet CR Arten tilhører steppeelementet, og har svært få forekomster i Skandinavia. Den ble først funnet i Dovre og Vågå (Ahlner 1948). I dag er den kjent fra en lokalitetsgruppe i Jøndalen i Vågå, en gammel (intakt?) lokalitet ved Veslgrimsi i Dovre, og en lokalitetsgruppe i Nordherad i Våga (NLD 2006). I Europa har den en kontinental utbredelse, og er en typisk steppeart i Sørøst-Europa (Farkas & Lökös 1994). Lokaliteten i den minste rasvifta i lia vest for Hansbue er ikke tidligere kjent, og er den første nye lokaliteten (utenom lokalt innen de kjente lokalitetsgruppene) som er oppdaget i Norge siden 1948. Her vokste den på løs, kalkrik jord/grus. Arten er svært sårbar for gjengroing på flere norske lokaliteter. Den nye lokaliteten i Høyrokampen-området er kanskje uavhengig av beiting, siden rasmarka er svært ustabil på småskala nivå (dvs. ikke snøras eller større jordskred). Rapport 2007:10 21

3.4.3 Lecanora valesiaca. Ikke vurdert for rødlista Lecanora valesiaca er ny for Nord-Europa. Arten finnes i tørre områder, f eks i Mellom-Europa, Øst-Sibir og ørkendominerte områder i USA/Mexico (Ryan 1990). I Sveits, Østerrike og Italia vokser den på kalkrikt berg (se bl.a. Poelt & Vezda 1977). Det er lite sannsynlig at denne store, rosettvoksende arten finnes på mange norske lokaliteter. 3.4.4 Psora vallesiaca. Sterkt truet EN. Tilhører steppeelementet, og vokser direkte på kalkrik mineraljord. I tillegg til forekomster i hovedsak i kulturlandskap i Nord-Gudbrandsdalen, finnes den på en lokalitet på Øland i Sverige, hvor den finnes fremdeles (Fröberg 1999). I Sverige er den kritisk truet (Gärdenfors 2005). For øvrig finnes de nærmeste lokalitetene i Alpene og Middelhavsområdet (Timdal 1984). Arten har omtrent samme økologi som Buellia epigaea, og de to artene følger hverandre i stor grad. Imidlertid har P. vallesiaca en mer begrenset utbredelse (sml. NLD 2006). I Høyrokampen-området vokste den på to steder i rasmarka nord for Bøvertunvatnet, og i den minste rasmarka i lia vest for Hansbue. 3.4.5 Squamarina lentigera. Kritisk truet CR. Tilhører steppelementet, og vokser direkte på kalkrik mineraljord. Arten er stor og vakker og lett å kjenne igjen. Denne arten har gått merkbart tilbake på en del av de norske lokalitetene, særlig de lavereliggende forekomstene i beitemarker, f eks i Nordherad i Vågå (se Larsen m.fl. 2006). Som de andre artene i elementet finnes S. lentigera i de tørre områdene i Nord-Gudbrandsdalen. I tillegg er det noen få gamle funn fra Nord-Norge, som man ikke vet nåværende status på (sml. NLD 2006, Timdal 1983). I verden ellers finnes den i de typisk kontinentale områdene på den nordlige halvkule (Poelt & Krüger 1970, GBif 2007). De to forekomstene i den minste rasvifta i lia vest for Hansbue var meget små til denne store laven å være (til sammen bare ca 2 cm 2 ). Arten kan ha sikre forekomster her på grunn av at raset ikke er avhengig av beite for å bestå, men med så små populasjoner kan tilfeldigheter føre til at den forsvinner. Ytterligere undersøkelser i de større rasviftene er ønskelig for å fastslå artens populasjonsstørrelse i området med sikkerhet. Arten er ny for Lom kommune, og forekomsten er den vestligste kjente til nå. 3.4.6 Toninia opuntioides. Sterkt truet EN Tilhører steppeelementet, og vokser på kalkrik mineraljord. Arten finnes i Skandinavia bare i øvre Gudbrandsdalen og Valdres. Arten ble funnet ett sted i rasmarka nord for Bøvertunvatnet. 3.4.7 Toninia taurica. Kritisk truet CR Tilhører steppeelementet, og vokser på sørvendt, soleksponert, kalkrikt berg. I Norge er den bare kjent fra en lokalitet i tillegg til rasmarka nord for Bøvertunvatnet. Denne ligger i Grimsdalen i Dovre kommune (sml. NLD 2006). Til sammen Rapport 2007:10 22

dekker de norske forekomstene bare noen få cm 2. De nærmeste lokalitetene ligger i Alpene. Hovedutbredelsen er de mediterrane områdene. Utpostlokaliteter i Norge og Sibir (Timdal 1992). Forekomsten i Høyrokampen var kjent tidligere (funnet av E. Timdal 1982), men en ny delforekomst ble funnet i 2006. Fig. 8. Squamarina lentigera vokser på kalkjord i rasmarkene vest for Hansbue. Arten er kritisk truet i Norge. Foto E. Timdal. Fig. 9. Toninia taurica har en av sine to norske lokaliteter i rasmarkene nord for Bøvertunvatnet, hvor den vokser på sørvendte kalkberg. Foto E. Timdal. Rapport 2007:10 23

3.5 Den botaniske kjennskapen til området Området har blitt utforsket av karplantebotanikere i mange år. Særlig er undersøkelser av Rolf Y. Berg av betydning. Kunnskapen om karplantene er derfor meget god. Mosefloraen, soppfloraen og lavfloraen er fremdeles bare flekkvis undersøkt, og registreringene i 2006 er det største bidraget i så henseende. Særlig med tanke på lavflora har området fremdeles et stort potensiale for nye funn av rødlistearter, særlig i lia nord og vest for Bøvertjønnin, men også i toppområdene på Høyrokampen. 3.6 Naturtyper i undersøkelsesområdet Det har ikke vært mulig å føre de ulike arealene til reine naturtyper. Det skyldes at området er ekstremt variert på et småskala nivå, at det ikke alltid er like lett å plassere arealene i bestemte typer (fjell / under skoggrensa), og at hele det undersøkte arealet er definert som viktige og svært viktige naturtyper. De naturtypelokalitetene som er avgrenset er gjort med grov penn og inneholder oftest flere naturtyper. Et omfattende feltarbeid må til for å finkartlegge hele området. I tillegg til de benytta kartleggingstypene finnes det flekker av ekstremrik fastmattemyr, rike kilder, fuktige overrisla berg og beiteskog. Dette er arealmessig små eller mindre viktige typer i området. 3.6.1 Evjer, bukter og viker Naturtypen er benyttet for strendene langs Bøvertjønnen. I følge DN (2006) benyttes naturtypen mest for lokaliteter langs innsjøer og elver i lavlandet. Imidlertid skal også mindre lokaliteter for sjeldne og truete arter også føres til denne naturtypen. Dermed er det naturlig å benytte naturtypen i området. 3.6.2 Sørvendt berg og rasmark Siden mye av arealene med denne naturtypen ligger under skoggrensa, er denne naturtypen benyttet. De høyereliggende arealene nord for Bøvertunvatnet ligger over skoggrensa, men de fleste interessante forekomstene ligger lavere nede, og kan trolig plasseres i undertypene ustabil rasmark med kalkrikt finmateriale, kalkrike og sørvendte bergvegger, bergknauser og flater med tynt dekke av forvitringsjord på mer eller mindre nakent berg, og rasmarker med større eller mindre innslag av skog/trær. Helt overveiende kan bergsprekk/bergvegg vegetasjonen klassifiseres som en ekstremt baserik utforming (Fremstad 1998 s. 55 F2c). De høyereliggende områdene, og også et par rasvifter går helt ned til Bøvertunvatnet, går over i naturtypen kalkrike områder i fjellet på grunn av dominans av reine fjellplanter, til dels som undertypen bergknauser og rasmarker (sml. DN 2006). Rasmarkene i Høyrokampen-området er en av de mest spesielle, viktige og dominerende naturtypene. Ved Høyrokampen er de sørvendte kalkrasmarkene av Rapport 2007:10 24

gras-urt-utforming (Fremstad 1998 s. 54 F1a og F1b). Både størrelsen på disse rasmarkene, forekomsten av mange rødlistearter og artsrikdommen plasserer dem i kategorien svært viktig naturtype. De preger i høy grad miljø og landskap i Høyrokampenområdet, og er spesielle i nasjonal sammenheng. Foruten de sammenhengende rasmarkene N for Bøvertunvatnet fins større og mindre rasmarker av samme type innblandet i kalkbjørkeskogen. To slike rasmarker er skilt ut som naturtypelokaliteter. 3.6.3 Naturbeitemark Naturtypen er registrert som et større areal nord for Bøvertunvatnet på grunn av de godt hevdede sauebeitene opp mot rasmarkene. Arealet overlapper med rasmarklokalitetene. Mange rødlistearter av beitemarkssopp, og en kalkrik flora viser at dette er en svært viktig naturtypelokalitet. Tidligere var det store beitemarker og store områder med godt beitet skog i hele området, men dette har raskt forsvunnet de siste årene pga redusert beite. Derfor er ikke naturtypen beiteskog benyttet her. 3.6.4 Kalkrike områder i fjellet Mesteparten av Høyrokampen-massivet er bygget opp av kalkstein og kalkskifer, som er ekstremt gunstig for plantevekst. Alle de viktige naturtypene er preget av dette, rasmarker, bjørkeskog, fjellrygger etc. Spesielt for Bøvertunområdet er imidlertid også en del treløse områder under skoggrensen, der vegetasjonen domineres av kravfulle og til dels sjeldne fjellplanter. Det mest interessante av disse treløse områdene tilhører naturtypen reinrose-gras-lavrabb, reinroseutforming (Fremstad 1998 s.151 R3c) med lapprose. 3.6.5 Kalkskog Kalkskog som kalkbjørkeskog er beskrevet av Fremstad (1998 s. 27 B2c). Kalkbjørkeskogen i Høyrokampen-området er en svært viktig utforming på grunn av en av norges største forekomster av marisko. Også kalkbjørkeskog uten marisko har blitt kartlagt som viktige naturtyper. Dette på grunn av stort artsrikdom av karplanter, og rikelige forekomster av mindre kalkberg og steinblokker av lichenologisk interesse. 3.6.6 Høystaudebjørkeskog I området fins en rekke utforminger av høystaudebjørkeskog, fra ganske tørre av typen rik lavurtutforming med spredte høgstauder (Fremstad 1998 s. 32 C2c) til frodige, fuktige og yppige utforminger med en rekke kravfulle arter. Typisk for hele området er at beitesvake arter som turt og kvitsoleie mangler eller er sparsomt representert. Grensen mellom kalkbjørkeskog og høgstaudebjørkeskog er glidende, og skilles mest ut fra dybden på jordsmonnet og om det forekommer plantearter som marisko og rødflangre (kalkskog). Rapport 2007:10 25

3.7 Lokaliteter 1. Rabber ved Rustadsæterfossen. UTM: MP 526 351 Naturtype: Kalkrike områder i fjellet Verdi: Viktig B Truede vegetasjonstyper: Ingen Jordfuktighet: Tørr Baserikhet: Kalkrikt Næringsstatus: Intermediært til næringsrikt Vernestatus: Ingen vernestatus Inngrep: Strømlinje Bruk: Beite (sau) Tilstand: Middels god hevd Trusler: Gjengroing, utbygging (f eks riksvgen) Kilder: J. Lid: 03.08.41. Fossen (db 1941-42, x-liste 39, HbO-materiale) R.Y. Berg: 12.08.75. Bøvra nedenfor broen (db 52 s.10, notat) R.Y. Berg: 10.08.94. Knaus nedenfor bru (db 79 s.168, notat) R.Y. Berg: 05.07.02. Stryk nær veivesenbrakke (db 84, notat) R.Y. Berg: 07.07.06. Rhododendron-knauser (db 85, notater, GPS-målinger) R.Y. Berg: 02.08.06. Knauser nær fossen i Bøvra (db 85, artsliste, GPS-målinger) R. Haugan: 09.09.06. Hansbue, langs elv mellom Bøvertunvatnet og Bøvertjønnin (NLD: NXL-3028, noen belegg HbO). Lavregistreringer. Naturtypebeskrivelse: Området omfatter et smalt belte på begge sider av Bøvra fra riksveien ned til forbi østligste knaus på S-siden (= ca. telefonlinjen). På N- siden av Bøvra går grensen et kort stykke langs grusvei (til parkeringsplass på N- sida av Øvre Bøvertjern) til første høyderygg, deretter nedover (østover) langs denne ryggen. På S-sida danner turstien rundt tjernene ( Råket ) en naturlig grense. De avblåste knausene utgjør det lettest tilgjengelige voksestedet for lapprose (Rhododendron lapponicum) i S-Norge. I tillegg er karplantefloraen på knausene og langs elvekanten en artsrik fjellflora dominert av reinrose (Dryas octopetala) og andre kalkelskere. Blant de mer sjeldne fins her: fjellkurle (Chamorchis alpina), fjellkvitkurle (Pseudorchis straminea), buestarr (Carex maritima), hodestarr (C. capitata), agnorstarr (C. microglochin), rabbetust (Kobresia myosuroides), myrtust (K. simplisiuscula), grannarve (Minuartia stricta), finnmarkssiv (Juncus arcticus) og lappøyentrøst (Euphrasia salisburgensis). Lavlandsplanten knoppsmåarve (Sagina nodosa) vokser her nær sin høydegrense i Norge. Rødlisteartene marinøkkel (Botrychium lunaria), småsøte (Comastoma tenellum), bittersøte (Gentianella amarella) og brudespore (Gymnadenia conopsea) er registrert. På brinkene er det tett rabbevegetasjon med bl.a. rabbeskjegg (Alectoria sarmentosa) og reinlaver (Cladonia spp.). Den mest interessante lavfloraen forekommer i Rapport 2007:10 26

overgangen mellom disse rabbene og elva, hvor det finnes noen brinker med løs mineraljord og kalkgrus/skifergrus, samt kalkrike bergvegger. Bergene helt inntil elva lot seg ikke undersøke, men disse kan ha interessante forekomster pga påvirkning fra elvestrykene. Nevneverdige arter er Bacidia bagliettoana, Bilimbia lobulata, kalkpolster (Cladonia symphycarpa), kalkbeger (C. pocillum), vanlig svovellav (Fulgensia bracteata), Mycobilimbia lurida, kalkkorkje (Ochrolechia upsaliensis), Placidiopsis pseudocinerea, kalkkartlav (Rhizocarpon umbilicatum), liten skållav (Solorina bispora), svampskållav (S. spongiosa), Toninia aromatica, T. rosulata og T. sedifolia. Ingen rødlistearter av lav forekommer, men mange er kalkkrevende. Rødlistearter: Marinøkkel (NT), småsøte (NT), bittersøte (NT), brudespore (NT). Verdsetting: Ifølge kartleggingsmetoden er dette et viktig område (B) på grunn av forekomster av nær truete (NT) arter. Området får også verdi B pga stor pedagogisk verdi. Området er lett tilgjengelig og blir benyttet til å demonstrere sjeldne fjellplanter for studenter. Dessuten er elva med på å øke verdien av området. Skjøtsel og hensyn: Beiting må fortsette og helst intensiveres. Det er gjengroingstendenser i området, og den potensielle vegetasjonstypen er bjørkeskog. Fig. 10. Kart lokalitet 1. Rabber ved Rustadsæterfossen Rapport 2007:10 27

2. Strand ved Bøvertjønnen UTM: MP 534 359 Naturtype: Evjer, bukter og viker Verdi: Svært viktig A Truede vegetasjonstyper: Ekstremrik myr i høyereliggende områder (hensynskrevende LR) Jordfuktighet: Fuktig Baserikhet: Intermediært til rikt Næringsstatus: Intermediært til næringsrikt Vernestatus: Ingen vernestatus Inngrep: Veg Bruk: Beite (sau) Tilstand: Middels god hevd Trusler: Vannstandsreguleringer, utbygging Kilder: Berg, R.Y. (2005): Aursundløvetann (Taraxacum crocodes) funnet ved Bøvertjønnen i Lom: - Listéra 2005 (2): 96-104. R.Y. Berg: 28.6.05 (db 85, notat, GPS-måling) R.Y. Berg: 29.6.05 (db 85, artslister, GPS-målinger) R.Y. Berg: 30.6.05 (db 85, artsliste, notat, GPS-målinger) R.Y. Berg: 10.7.06 (db 85, notater, GPS-målinger) K. Hassel: 16.-17.08.06. Moseregistreringer. Naturtypebeskrivelse: Området, som omfatter voksestedene for aursundløvetann (Taraxacum crocodes), er stort sett strandkanter på N-siden av Bøvertjernene som settes under vann i vårflommen. Delområdet er beskrevet i detalj slik det var kjent i 2005, med fire forekomster ved Øvre Bøvertjern (Berg 2005, Fig. 4). Sommeren 2006 ble ytterligere forekomster av aursundløvetann funnet på strand og langs bekk i NØ-enden av Nedre Bøvertjønn pluss spredt mellom dette stedet og de tidligere publiserte voksestedene ved Øvre Bøvertjønn. Av rødlistearter i tillegg til aursundløvetann forekommer brudespore (Gymnadenia conopsea), marinøkkel (Botrychium lunaria) og fjellnøkleblom (Primula scandinavica). Et par steder er strandkantene er utformet som små flekker av ekstremrikmyr, med en artsrik flora av kravfulle arter: myrtevier (Salix myrsinites), gulstarr (Carex flava), kornstarr (C. panicea), hårstarr (C. capillaris), finnmarkssiv (Juncus arcticus), gulsildre (Saxifraga aizoides), dvergjamne (Selaginella selaginoides), gullmyrklegg (Pedicularis oederi), myrtust (Kobresia simpliuscula), marigras (Hierochlöe odorata) og brudespore (Gymnadenia conopsea). Her fins også rikmyrsmoser som gullmose (Tomenthypnum nitens), piperensermose (Paludella squarrosa), myrgittermose (Cinclidium stygium) og praktflik (Lophozia rutheana). I stien langs vannkanten står aursundløvetann sammen med bl.a. småvier (Salix arbuscula), småsivaks (Scirpus quinqueflora), agnorstarr (Carex microglochin), fjellsnelle (Equisetum variegatum) og dvergsnelle (E. scirpoides) (Berg 2005, Tab. Rapport 2007:10 28

1). Stor sett vokser imidlertid aursundløvetann i middels rik engvegetasjon, dominert av gras og halvgras. Rødlistearter: Aursundløvetann (EN), marinøkkel (NT), brudespore (NT), fjellnøkleblom (NT). Verdsetting: Forekomsten av aursundløvetann gir automatisk verdi A (svært viktig på grunn av direkte truet art). Skjøtsel og hensyn: Beiting bør fortsette og helst intensiveres. Selv om det ikke er sikkert at aursundløvetann er helt avhengig av beite, er ganske sikkert den og hele vegetasjonstypen begunstiget dersom området beites. Fig. 11. Kart lokalitet 2. Strand ved Bøvertjønnen 3. Skogsli nord for Bøvertjønnen (unntatt lokalitet 4, se denne) UTM: MP 531 360 Naturtype: Kalkskog (hovedtype), høgstaudebjørkeskog, sørvendt berg og rasmark (grenser i øvre del mot kalkrike områder i fjellet) Verdi: Svært viktig A Truede vegetasjonstyper: Kalkskog (noe truet VU), nordlig høystaudeskog (hensynskrevende LR), rik rasmarkvegetasjon (hensynskrevende LR), bergknaus (noe truet VU). Hovedtypen er kalkskog. Jordfuktighet: Tørr Baserikhet: Rik Næringsstatus: Intermediært til næringsrikt Vernestatus: Ingen vernestatus Inngrep: Ingen Bruk: Beite (sau), vedhogst Rapport 2007:10 29

Tilstand: Middels god til dårlig hevd Trusler: Gjengroing Kilder: J. Lid: 03.08.41. Opp i lia ved fossen (db 1941-42, x-liste 39, HbO-materiale) R.Y. Berg: 12.08.75. Hamrer og rasmark NØ for Bøvertunvatnet (db52, notat) R.Y. Berg: 12.08.86. V for Hansbui (Paulsensetra) (db 67, artsliste) R.Y. Berg: 12.08.86. Sti fra Ø-enden av Bøvertunvatnet (db 67, artsliste) R.Y. Berg: 13.08.86. Sti fra Ø-enden av Bøvertunvatnet (db 67, notater) R.Y. Berg: 14.08.86. V for Hansbui + li østover (db 67, notater) R.Y. Berg: 08-14.07.96. Antall Cypripedium-blomster (db 81 s.20) R.Y. Berg: 17.07.97. Opp for fjelloppsynshytta (db 81, artsliste, GPS) R.Y. Berg: 02.07.98. Insekter i Cypripedium (db 82 s.6) R.Y. Berg: 27.07.98. Opp for Olavskilden (ved Hansbui) (db 82, liste) R.Y. Berg: 31.07.06. V for Hansbue (db 85, notater, GPS) R.Y. Berg: 01.08.06. Opp for fjelloppsynshytta (db 85, artsliste, GPS) R.Y. Berg: 03.08.06. Sti fra Ø-enden av Bøvertunvatnet - mindre ras (db 85+86, liste) R.Y. Berg: 10.07.06. Planlagt hyttefelt (db 85, artsliste, GPS) R.Y. Berg: 31.07.06. Planlagt hyttefelt (db 85, GPS) R. Haugan: 09.09.06. Stikkprøver for å sjekke lavflora øst i området (bl.a. i forbindelse med planlagt hyttefelt, og skogen i lia vest for Hansbue. K. Hassel: 16.-17.08.06. Moseregistreringer. Naturtypebeskrivelse: Delområdet omfatter den bratte, skogkledde lia på NVsiden av Bøvertjernene-Bøvertunvatnet, fra det nye hyttefeltet i Ø til Ø-enden av rasmarkene ved Bøvertunvatnet i V. Nedre grense er trukket slik at alle forekomster av marisko er inkludert, og at hyttefelt nedenfor er ekskludert. Hyttefeltet ligger også til dels i kalkbjørkeskog, men her er skogen oppsplittet av tekniske inngrep av ulik art. Grensen er av pragmatisk art da en nøyaktig grense er umulig å tegne inn med kunnskapen vi har. Skogen i delområdet er stort sett en rik kalkbjørkeskog, avvekslende med partier av høgstaudebjørkeskog i forskjellige utforminger. Spesielt i delområdets midtparti fins også ganske store områder med kalkrike bergknauser. Også en del kalkrike rasmarker av mindre utstrekning er utviklet i dette bjørkeskogsområdet, den største av dem litt V for Hansbui. I sigeområder med noe bedre fuktighetsforhold fins en frodig blåtopp-eng. I kalkbjørkeskogen, på de kalkrike bergknausene og i blåtoppengene vokser mange steder marisko (Cypripedium calceolus). I begynnelsen av juli 1996 registrerte Rolf Y. Berg ca 500 blomster av marisko i delområdets midtparti, det vil si området rett opp for den østligste halvdelen av Øvre Bøvertjern. Arten er observert også utenfor dette midtpartiet. Det vestligste kjente voksestedet i bjørkeskogen er V for Hansbui, det østligste er opp for fjelloppsynshytta. Områdene lengre mot V og mot Ø er dårlig undersøkt, men siden marisko er funnet i rasmarkene V for skogslia, er det sannsynlig at ennå ikke oppdagete forekomster av marisko fins i denne skogslia, i et hvert fall mot V. De lavestliggende forekomstene er 965 m ovenfor fjelloppsyns- Rapport 2007:10 30

hytta og 970 moh vest for Bergs hytte. Den høyestliggende forekomsten, 1150 m, ble registrert allerede av Johannes Lid i 1941. Denne sørøstvendte, bratte skogslia har utvilsomt den rikeste floraen i området. Mange lavlandsplanter når her ualmindelig høyt opp samtidig som en lang rekke kravfulle fjellplanter finner seg til rette på det kalkrike underlaget. Masseblomstring av brudespore (Gymnadenia conopsea) følger like etter marisko-blomstringen. Senere på sommeren overtar rødflangren (Epipactis atrorubens). Midtveis i lia er det tepper av liljekonvall (Convallaria majalis). Vanlige busker er tysbast (Daphne mezereum) og dvergmispel (Cotoneaster scandinavicus). Andre vanlige arter er bl.a. reinrose (Dryas octopetala), hengeaks (Melica nutans), rundbelg (Anthyllis vulneraria), taggbregne (Polystichum lonchitis), bakkefiol (Viola collina), krattfiol (V. mirabilis), sandfiol (V. rupestris), kornstarr (Carex panicea), gulstarr (C. flava), fuglestarr (C. ornithopoda), fingerstarr (C. digitata), bergstarr (C. rupestris), bakkestarr (C. ericetorum), blåtopp (Molinia coerulea), bleikvier (Salix hastata), myrtevier (S. myrsinites), setermjelt (Astragalus alpinus), svarttopp (Bartsia alpina), dvergsnelle (Equisetum scirpoides), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), dvergjamne (Selaginella selaginoides), fjelltistel (Saussurea alpina), bergveronika (Veronica fruticans), gulsildre (Saxifraga aizoides) og rødsildre (S. oppositifolia). I høystaudebjørkeskogen vokser bl.a. myskegras (Milium effusum), fjellminneblom (Myosotis decumbens), kranskonvall (Polygonatum verticillatum), kvitsoleie (Ranunculus platanifolius) og skogstjerneblom (Stellaria nemorum), en sjelden gang fjellok (Cystopteris montana). Sjeldnere arter, som vesentlig forekommer i bergknausene eller rasmarkene er: fjellkurle (Chamorchis alpina), fjellkvitkurle (Pseudorchis straminea), gullmyrklegg (Pedicularis oederi) og lappøyentrøst (Euphrasia salisburgensis). Området har trolig flekkvis en meget interessant lav- og moseflora, men det var ikke resurser til å undersøke dette nøyere i forbindelse med feltarbeidet i 2006. Blant annet finnes det en rekke framspringende, fuktige kalkberg og småflekker med kalkrasmark i lia som ikke er undersøkt. I tillegg finnes det godt med beskyggete steinblokker og mindre bergvegger inne i bjørkeskogen som ganske sikkert har en interessant flora av blant annet blågrønne lavarter. Dette ble observert, men materiale ble ikke innsamlet i 2006. Rødlistearter: Marisko (NT), marinøkkel (NT), småsøte (NT), bittersøte (NT), bakkesøte (NT), brudespore (NT). Verdsetting: Området får på grunn av størrelse, stor variasjon i kalkkrevende vegetasjonstyper, flere truete vegetasjonstyper, og en meget stor forekomst av marisko (og andre NT arter), verdi A (svært viktig). Skjøtsel og hensyn: Beiting bør fortsette og helst intensiveres. Området er i sterk gjengroing. Den vedhogsten som foretas i forbindelse med hyttene i nedre del av bjørkeskogen bør opprettholdes for å bevare noe av det åpne preget. Rapport 2007:10 31