Ann Helen Corneliussen Hvordan vil du bo? En kvalitativ undersøkelse av boligdrømmene til bostedsløse Masteroppgave i sosiologi Trondheim, høsten 2010 Jeg er! Laget av Annette C. G.
Nei jeg tror jeg har fått sagt det jeg ville jeg, jeg bare... jeg forstår jo kommunen på mange områder når det gjelder det også ha en rusmisbruker midt oppi, i forhold til det å bo i et sånt drabantstrøk da. Det er barn og ungdom og sånt, så jeg jeg forstår den der, men jeg forstår ikke... det jeg ikke forstår, det er det at ikke kommunen kan ta tak i det og få spredt oss, ikke samle oss på en plass som dem gjør her i byen. For det er jo helt "waist", hvis jeg kan si det, for da blir det bare sånn som ja, det det stopper opp. Og for meg som er jeg begynner å bli sliten. Det... det er'ke lett. Det er faen ikke lett når ikke en har økonomisk bistand til noe som helst, uten at en har en sånn kommunal bogaranti. Så det er'ke mye å stille opp på det private markedet med altså Det er ingenting Nei, det er vanskelig. (Joakim). 2
Forord Etter at jeg hadde startet min masterutdannelse og påbegynt denne masteroppgaven fikk jeg et hjerneinfarkt i juli 2008. Som følge av skaden etter dette var jeg nær ved å avbryte sluttføringen av oppgaven. Høsten 2010 fikk jeg et 10 ukers opphold på Sunnaas sykehus HF KReSS, for rehabilitering. Her på KReSS blir denne masteroppgaven nå ferdigstillet - to år etter planen - og jeg har fått noen flere å takke. Først og fremst retter jeg en stor takk til dere som ville dele deres historier med meg, til tross for en krevende hverdag uten bolig. Takket være dere fikk jeg et fantastisk grunnlag til å skrive denne oppgaven. Takk til dere deltakere! Takk til ansatte i Blå Kors som hjalp meg å finne frem til deltakerne og for den praktiske tilretteleggingen rundt intervjuene. En stor takk går til Lars Gulbrandsen og NOVA som viste interesse for min oppgave og tok den inn i sitt program om Vanskeligstilte på boligmarkedet Et dynamisk perspektiv. Takk for stipendet, for veiledningsseminar i Trondheim, og for skriveplassen jeg fikk til disposisjon og har benyttet i Kunnskapsbanken. Jeg takker også alle på NOVA for at dere tok godt i mot meg, for gode samtaler og faglige tilbakemeldinger. Jeg lærte mye hos dere. Den absolutt viktigste personen gjennom hele min oppgaveskriving har vært min fantastiske veileder, Johan Fredrik Rye. Min skade ga meg noen utfordringer som var til forvirring for oss begge, og jeg var nok nær ved å miste troen på at jeg skulle klare dette. Da du ble kontaktet her fra KReSS tok du veien fra Trondheim og hit til Nesodden, hvor du fikk informasjon om skaden. Her gjennomførte du en god veiledning med meg. Ryddig, strukturert og med god tilførsel av motivasjon satt du opp en streng og tydelig fremdriftsplan. Den planen og din gode veiledning skulle lede meg gjennom oppgaven og frem til ferdigstillelse i løpet av en måned. Jeg kan bare si dette; Takk Johan Fredrik! Du hadde tro på meg - og jeg klarte det! Jeg retter også en stor takk til KReSS, som la til rette for at jeg kunne skrive ferdig oppgaven som et ledd i min rehabilitering. Takk til dere i teamet som på ulike måter har vært direkte eller indirekte involvert. Takk til Line S Eide, Line Johansen for ulike bidrag og praktisk tilrettelegging. Til Gry Line Tokerud må jeg rette en ekstra stor takk for en fantastisk studieteknisk opplæring og oppfølging, for din kontakt med NTNU og for samarbeidet du 3
innledet med Johan Fredrik. Alltid leende og blid, tålmodig, oppmuntrende - men for all del - svært streng på struktur og kommafeil. Takk Gry Line! Takket være din fantastiske hjelp nå i sluttfasen kom jeg meg igjennom. Til mine søsken som har støttet meg med oppmuntring og praktisk bistand på ulike måter gjennom studietiden. Takk til dere! Kjære barna mine! Dere har i mange år holdt ut med en mamma som gjerne ville leve ut sin drøm. Nå er dere alle i start- og sluttfaser med egne utdannelser. Deres oppmuntring til meg om å stå på, har bare vært rørende. Takk kjære barna mine! Kjære Mamma! Det ble en lang studietid og du har gitt meg støtte, oppmuntring og hjelp hele veien. I tillegg har du sørget for at Brutus har fått mat. Takk kjære Mamma! 4
Sammendrag Denne oppgaven tar for seg hvordan bostedsløse rusavhengige ser for seg drømmen om den gode bolig, og mulighetene for å realisere denne. For å finne ut av dette har oppgaven analysert hvordan bostedsløse personer vurderer; sine handlingsrom som aktører i boligmarkedet, sine muligheter i møte kommunen, sine erfaringer fra tidligere boligkarrierer, og nåværende situasjon. Som teoretisk referanseramme benytter jeg meg hovedsakelig av Pierre Bourdieu (1930-2002), og hans samfunnsteori om symbolsk makt. Jeg støtter meg også til en viss grad til Emilè Durkheim (1858-1917), og hans anomibegrep fra sin forskning om selvmordet. Jeg benytter meg også av Zygmunt Baumans (1925-) begrep om den frie vilje. Jeg benytter meg også av Sandberg og Pedersens (2007) begrep om gatekapital. Begrepet gatekapital er utledet fra Bourdieus kapitalbegrep, men skiller seg fra dette ved at det er en feltspesifikk kulturell kapital som ikke kan omsettes til andre felt i samfunnet. Som analytisk verktøy benytter jeg meg av en fenomenologisk tilnærming, som jeg supplerer opp med Bourdieus relasjonelle tenkning. Det empiriske datamaterialet som ligger til grunn for denne oppgaven, baserer seg på kvalitative individuelle intervju med fire bostedsløse personer (som jeg omtaler som deltakere) i en middels stor by på Østlandet i Norge. Gjennom dette datamaterialet identifiserer jeg at deltakernes erfaringer fra boligmarkedet i stor grad relaterer seg til det jeg omtaler som negative boligkarrierer. Jeg har valgt å innføre dette begrepet fordi deltakernes klassifisering av egne egenskaper, muligheter i boligmarkedet, og for integrering i samfunnet, synker for hver utkastelse av bolig de opplever. I tillegg til den negative boligkarrieren finner vi også marginaliserende og ekskluderende strukturelle påvirkningsfaktorer som påvirker handlingsrom og muligheter i det private og kommunale boligmarkedet. 5
Hovedfunnet i denne oppgaven, er at drømmen om den gode bolig ikke nødvendigvis handler om å integrere seg i samfunnet. Analysen av det empiriske materialet kan tyde på at tidligere erfaringer, med det handlingsrommet som deltakerne har som aktører i boligmarkedet, er viktige påvirkningsfaktorer for hvordan de ser for seg drømmen om den gode bolig. Både det kommunale og de private boligmarkedene fremstår som lukket for disse aktørene. Deltakernes fortid som rusmisbrukere og deres eksisterende nettverk innen rusmiljøet bidrar til at deltakerne opplever at de ikke får innpass i boligmarkedet. Deltakerne opplever derfor seg selv som stigmatiserte og som uønskede i boligmarkedet. 6
Innholdsfortegnelse FORORD... 3 SAMMENDRAG... 5 1 INNLEDNING... 9 1.1 TEMA OG FORSKNINGSSPØRSMÅL... 10 1.2 PROBLEMSTILLING... 11 1.3 RAMME FOR BOLIGETABLERING... 12 1.4 REFORMUTVIKLING... 12 1.5 BOLIGPOLITIKKEN... 13 1.6 KRITIKK AV GJENNOMFØRINGEN... 14 1.7 BOLIGMODELLER... 14 1.8 OPPGAVENS AVGRENSNING, BEGREPSBRUK OG LESBARHET... 16 2 TEORI OG TIDLIGERE FORSKNING... 18 2.1 FENOMENOLOGI... 18 2.2 PIERRE BOURDIEUS SOSIOLOGI... 20 2.3 SYMBOLSK MAKT... 23 2.4 HABITUS OG IDENTITET... 25 2.5 FELT OG DET SOSIALE ROM (TILGANG, AVSTAND OG NÆRHET)... 26 3 OVERORDNEDE METODISKE VALG... 29 3.1 METODISK DESIGN OG ANALYSE... 29 3.2 GJENNOMFØRING... 29 3.3 BESKRIVELSER AV UTVALGET... 30 3.3.1 Demografi og representativt utvalg... 31 3.3.2 Deltakernes posisjon i prosjektet... 32 3.3.3 Intervjuguiden... 32 3.3.4 Innsamling av data... 33 3.3.5 Bruk av digitale medier... 33 3.4 OM ANALYSEN... 34 3.5 VURDERINGER AV DATAMATERIALETS KVALITET... 34 3.5.1 Refleksjon av samtalekonteksten... 35 3.5.2 Bredde versus dybde... 35 3.6 ETISKE VURDERINGER... 36 3.6.1 Sårbare grupper og redusert samtykkekompetanse... 36 3.6.2 Informasjon om deltakernes rettigheter... 37 4 ANALYSE... 38 7
4.1 DRØMMEN... 38 4.1.1 Det vi ønsker å få til... 42 4.1.2 Oppsummering... 44 4.2 KONTEKSTEN... 44 4.2.1 Boligkarrierene og tilknytningen til miljøet... 45 4.2.1 Oppsummering... 47 4.3 HANDLINGSROMMET... 47 4.3.1 Forholdet til kommunen og boligmarkedet... 48 4.3.2 Hei! Jeg kommer fra Sosialen jeg... 49 4.3.3 Ingen LAR Ingen bolig!... 51 4.3.4 Saksbehandlingen... 53 4.3.5 Oppsummering... 54 5 DISKUSJON... 56 5.1 ØNSKER OG BEHOV FOR BOLIGETABLERING... 56 5.2 KONTEKSTUELLE FAKTORER... 58 5.2.1 Rusidentitet og fortetting av miljøet... 59 5.2.2 Negative boligkarrierer... 59 5.3 STRUKTURELLE FAKTORER... 60 5.3.1 Kommunal garanti og det private boligmarkedet... 61 5.3.2 Krav om behandling for bolig... 61 5.3.3 Alternative saksbehandlingsrutiner... 62 5.3.4 Mengde sammensetting av kapitalformer... 62 6 KONKLUSJON... 64 6.1 EKSKLUDERING ETTER EGET ØNSKE... 65 6.1.1 Marginaliserende faktorer i boligmarkedet... 66 6.1.2 Oppsummering... 68 6.2 HVEM VI ER I ANDRES ØYNE (AVSTAND OG NÆRHET I ROMMET)... 68 6.3 AVSLUTTENDE OG MER OVERGRIPENDE KONKLUSJONER... 71 6.4 FORSLAG TIL VIDERE FORSKNING... 73 LITTERATURLISTE... 74 VEDLEGG... 77 VEDLEGG 1: INTERVJUGUIDE FOR MASTEROPPGAVEN: HVORDAN VIL DU BO?... 77 8
1 Innledning Vi tar det som regel for gitt at alle mennesker har et sted å bo. Slik er det imidlertid ikke. En kartlegging foretatt av Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) i 2008 viser at det er 6091 bostedsløse i Norge. Kartleggingen viser at antall bostedsløse har økt med ca 600 siden forrige kartlegging i 2005. Bostedsløse personer har store utfordringer når det gjelder å klare å skaffe seg egen bolig. I den daglige livssituasjonen som bostedsløs er det en krevende øvelse å være aktiv boligsøker, gå på visninger og skaffe depositum. Ikke minst er det en krevende øvelse å skulle overbevise private utleiere at de kan satse på dem som gode leieboere. Det har vært forsket mye om hvordan bostedsløse lever sine liv og om organisering av det boligsosiale arbeidet. Johannessen (2008) har forsket i hvordan bostedsløse lever sitt liv som bostedsløse. Hansen m. fl. (2007) har undersøkt hvordan tidligere bostedsløse opprettholder en stabil boligsituasjon og om erfaringer og virkninger av boligsosiale tiltak. Sandlie & Nordvik (2009) har gjort gjort undersøkelser om hvordan folk faller mellom og utenfor boligsosiale ordninger. Langsether m. fl. (2008) har gjort undersøkelser om organisering av det boligsosiale arbeidet og konsekvenser for valg av ulike måter å organisere dette på. Denne oppgaven har som hovedmål å finne ut hvordan bostedsløse rusavhengige ønsker å bo og hvordan de selv vurderer sine handlingsrom, i det private utleiemarkedet så vel som når det gjelder kommunale utleieboliger. Ved å stille spørsmål til bostedsløse om deres erfaringer fra tidligere boligkarriere, om hvordan de opplever sine muligheter i boligmarkedet og i tillegg høre om deres boligdrømmer, tar undersøkelsen sikte på å finne ut av dette. En stor andel av bostedsløse personer sliter med rus og rusrelaterte problemer. I miljøet kommer de tett på rus og kriminelle aktiviteter. Rusrelaterte problemer byr på utfordringer for lokale myndigheter, for naboer og lokalsamfunn og ikke minst for de som selv bærer på rusavhengigheten. Spesielt gjelder det for det som rusen trekker med seg av kriminalitet, fortetting av miljøet, uro og politiaksjoner. Om en person har vært heldig og fått seg bolig, så er det andre som ikke har vært like heldige. De som ikke selv har bolig vil oppsøke den som har klart å skaffe seg 9
bolig. Slik oppstår en fortetting av miljøet, i boligen og rundt boligen, noe som bidrar til at de bostedsløse opplever seg uønsket i lokalmiljøet og i boligmarkedet. 1.1 Tema og forskningsspørsmål Den boligpolitiske satsningen har som målsetting at alle skal bo godt og trygt (St.meld.nr.23 2003-2004). Det er imidlertid viktige individuelle og strukturelle utfordringer som må løses for å kunne nå målet om bolig til alle. Utfordringer relatert til bostedsløse personer handler ofte om rusrelaterte problemer, noe som drar mye med seg. Dette er utfordringer som kan få store individuelle og samfunnsmessige konsekvenser. Konsekvensene for lokalmiljøet kommer gjerne i form av hva jeg har omtalt som fortetting av miljøet, ved at en rusmisbruker som bosetter seg i lokalmiljøet ofte trekker andre i rusmiljøet med seg. Det oppstår en generell angst og uro i lokalmiljøet for hva slike fortettinger kan føre med seg av bråk, uro, ubehag og mulig kriminalitet. Dette er sosiale problemer som det er av samfunnsmessig interesse å løse. Derfor er det viktig å avdekke strukturelle forhold, som er til hinder for gode løsninger, og gjøre noe med disse. Bostedsløse personer kan ikke vinne kampen om ressursene alene når de skal opptre som aktører på boligmarkedet. I mangel av ulike ressurser har bostedsløse behov for hjelp fra offentlige myndigheter. De trenger tilgang til nødvendige legitime ressurser som de kan benytte i forhandlingsrelasjon til andre aktører i det private boligmarkedet. Bostedsløse opplever imidlertid seg selv som marginaliserte i lokalmiljøet og vil derfor antagelig være bedre tjent med å få tildelt kommunal bolig. Tilgangene til ressursene skal være der, men type ressurser og måten de distribueres på kan variere fra kommune til kommune. Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet (Riksrevisjonen 2007-2008). Denne undersøkelsen viser at en del vanskeligstilte ikke får den hjelpen de trenger på boligmarkedet. Riksrevisjonens undersøkelse, og det faktum at vi har mer enn 6000 bostedsløse, tilsier at det kan være et misforhold mellom tilbudet til de vanskeligstilte i boligmarkedet og de reelle behov som bostedsløse har. Det gjøres mye boligsosialt arbeid for bostedsløse, men er det de rette tingene som blir gjort? 10
1.2 Problemstilling Ut fra den foregående diskusjonen har jeg kommet frem til to problemstillinger som kanskje kan gi oss mer kunnskap om dette. 1. Hvordan ser de bostedsløse for seg drømmen om den gode bolig? Hva påvirker drømmen de bostedsløse har om den gode bolig og på hvilken måte påvirkes drømmen? 2. Hvordan ser de bostedsløse for seg mulighetsrommet for å skaffe seg en god bolig? Hva påvirker mulighetsrommet de bostedsløse har for å oppnå drømmen om egen bolig og på hvilken måte påvirkes mulighetsrommet - i forhold til private utleiere og den kommunale boligforvaltningen? Tilnærmingen til problemstillingene har jeg gjort gjennom et empirisk kvalitativt datamateriale som jeg har innhentet ved å intervjue bostedsløse personer. Ved hjelp av i hovedsak Bourdieus samfunnsteori kan analysen avdekke kontekstuelle konstruksjoner og strukturelle føringer som kan ha betydning for hvorvidt det gjøres de rette tingene eller ikke i det boligsosiale arbeidet. For å besvare problemstilling 1 har jeg bedt deltakerne om å fortelle meg sine boligdrømmer. Jeg har bedt deltakerne fortelle meg om sine tidligere boligkarrierer og jeg har bedt dem fortelle meg hvordan livene deres er akkurat nå. Jeg har også spurt hva slags omgivelser de kan tenke seg og hva de tenker omkring det å gli inn i et boligmiljø. For å besvare problemstilling 2, har jeg har spurt om deres boligplaner. Jeg har spurt om de har søkt bolig gjennom kommunen og om de har fått hjelp fra kommunen til å skaffe seg bolig. Jeg har også spurt deltakerne om hvordan de opplever saksbehandlingen på boligsøknader de sender til kommunen. I tillegg har jeg spurt og om de har søkt og fått bostøtte og/eller startlån til bolig. Spørsmålene jeg har stilt de bostedsløse vil være overlappende for begge problemstillingen. For å finne svar på problemstillingene ble det for meg viktig å gå til målgruppen, direkte til de som har skoen på, for å finne ut hvor den trykker. Det er de bostedsløse selv som sitter på 11
informasjonen om egne behov og drømmer, erfaringer og opplevelser. Gjennom disse spørsmålene har jeg som mål å kunne gå i dybden av fenomenet, for å finne essensen i hva som påvirker deltakernes oppfatning av den gode bolig og hva som påvirker deltakernes oppfatninger av egne muligheter til å skaffe seg en god bolig. Det er altså de bostesløses egne forståelser av virkeligheten som skal undersøkes, hvordan deres drømmer samsvarer med hvordan de selv forstår mulighetsrommet for å skaffe seg bolig, og ikke de objektive mulighetsbetingelsene i seg selv. 1.3 Ramme for boligetablering For å gjøre en sosiologisk analyse av hvordan de bostedsløse forstår mulighetsrommet de har for å skaffe seg en god bolig, finner jeg det nødvendig å gjøre en kort oppsummering av den historiske utviklingen på det boligpolitiske området. Denne utviklingen, sammen med noen faktaopplysninger om gjennomføringen av boligpolitikken, kan hjelpe oss til å forstå noen av de kreftene som ligger i samfunnets strukturer. Lokale strukturelle føringer kan hemme eller fremme en vellykket boligsatsning. Uten bolig kan ikke mennesker fungere i samfunnet. De vanskeligstilte på boligmarkedet er personer som er avhengige av hjelp og støtte for å etablere seg og beholde en egnet bolig (Riksrevisjonen 2007-2008). Dette gjelder også bostedsløse personer. Bostedsløse personer har behov for hjelp til å skaffe seg bolig, både økonomisk hjelp og oppfølging for å klare å bo. Det faktum at en stor andel av bostedsløse også har rusproblemer fører til særskilte utfordringer på tiltakssiden og for gjennomføringen av boligpolitikken. 1.4 Reformutvikling Rammeverket for boligpolitikken i Norge har sin bakgrunn i internasjonale menneskerettigheter, reformer, ulike politiske satsninger og strategier. Den store utflyttingen fra institusjoner startet i Norge med HVPU-reformen. Dette var en reform som innebar at psykisk utviklingshemmede ble flyttet ut av institusjonene og inn i egne boliger i sine respektive hjemkommuner. Ideen bak reformen var bedre levekår, integrering og normalisering (NOU 2001:22). Gradvis skulle denne målsettingen komme til å gjelde på flere områder, som for funksjonshemmede og innen psykisk helsevern. Etter HVPU-reformen kom psykiatrireformene med (St.meld.nr.25 1996-97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene (Psykiatrimeldingen) og (St.prp.nr.63 1997-98) Opptrappingsplanen for psykisk helse (OP). Ansvaret for tjenestelinjen ble overført til kommunene, og område etter område har etter hvert blitt satsningsområder for å bedre kvalitet og sosialt medborgerskap. 12
Politikken med å overføre viktige velferds- og helseområder til kommunene, innebar et stort og komplisert reformarbeid. I Psykiatrimeldingen la Sosial- og helsedepartementet frem en helhetlig politikk, inkludert boligsiden, for tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser ( ibid.). Psykiatrimeldingen ble senere fulgt opp av OP, som ga konkrete føringer bl.a. på antall boliger for mennesker med psykiske lidelser som skulle bygges i perioden. 1.5 Boligpolitikken HVPU-reformen og psykiatrireformene la altså føringer for boligpolitisk satsing på det boligsosiale arbeidet. Boligpolitikken er et for tiden et stort politisk satsningsområde, som et ledd i å utjevne ulikheter innen bl.a. velferd, fattigdom og helse og satsningen målsettes i en rekke offentlige dokumenter. I (St.meld.nr.23 2003-2004) Om boligpolitikken, som varte fra 2005 til 2007, ble det lansert en nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Den nasjonale strategien ble videreført i heftet På vei til egen bolig, som er et samarbeid mellom fem departementer. Den nasjonale strategien for å forebygge og bekjempe bostedsløshet er bredt politisk forankret og nedfelt i flere politiske dokumenter som (St.meld.nr.23 2003-2004) Boligmeldingen og (St.meld.nr.6 2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom. Fattigdomsmeldinga er videreført senest i (St.prp.nr.1 2008 2009) Handlingsplan mot fattigdom og i Statsbudsjettet for 2011 og har bl.a. som målsetting å forebygge og avskaffe bostedsløshet. Husbanken er gitt ansvaret for å gjennomføre regjeringens målsettinger innenfor boligsosialt arbeid og skal bl.a. arbeide for at bostedsløse tilbys egnede midlertidige botilbud. Midlertidige botilbud skal imidlertid ikke overskride tre måneder, men skal ses i sammenheng med langsiktige boligløsninger (St.prp.nr.1 2008 2009). Det skal også legges til rette for at bostedsløse skal ha tilgang til de samme husbankordningene som andre grupper og de skal sikres tilgang til samme individuelle vurdering som andre. Som en oppfølging av den nasjonale boligpolitikken og gjennomføring av det boligsosiale arbeidet har Riksrevisjonen foretatt en undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet (Riksrevisjonen 2007-2008). 13
1.6 Kritikk av gjennomføringen Å ha et sted å bo er grunnleggende for å kunne fungere i dagens samfunn, og bolig er et av fundamentene i den norske velferdspolitikken. Viktigheten av å ha et sted å bo gjenspeiles også i menneskerettighetene der retten til bolig er nedfelt. Visjonen for boligpolitikken i Norge er at "alle skal kunne bo godt og trygt" (Riksrevisjonen 2007-2008). Riksrevisjonens undersøkelse viser at en del vanskeligstilte, til tross for boligpolitikkens visjon, ikke får den hjelpen de trenger. I forbindelse med søknad til kommunen om bolig og tjenester skal rettssikkerheten ivaretas ved forsvarlig saksbehandling og klageadgang. Dette er et av områdene som Riksrevisjonen har kritisert i sin undersøkelse (ibid.). Riksrevisjonen bemerker en del sentrale trekk i boligsosialt arbeid: Det er ikke tilstrekkelig oversikt over behovet blant vanskeligstilte Det er ikke tilstrekkelig kunnskap om hvilke grupper/hvem som er vanskeligstilte De boligsosiale virkemidlene er ikke tilstrekkelig samordnet Det er ikke tilstrekkelig utredet hvordan boligsosiale tiltak virker sammen Det er store utfordringer når det gjelder standard og bomiljø i kommunale boliger Mange kommuner følger ikke forvaltningsloven i behandlingen av søknad om kommunale boliger Husbanken har ikke i tilstrekkelig grad lykkes i å veilede kommunene (ibid.). Det er viktig og alvorlig kritikk Riksrevisjonen gir i sin rapport, og som gir et spisst og tydelig bidrag til å intensivere den kvalitative innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Bostedsløse personer har problemer som krever en ytterligere intensivering av slik innsats, ofte knyttet til behov for bistand i bolig. Vi må derfor lete i strukturene for å se om disse problemområdene lager kaos som forstyrrer for fokuset med å skaffe bolig til bostedsløse. Vi må eksempelvis se på om rusproblemer, som flere bostedsløse personer sliter med, trer i forgrunnen og stenger veien for at deres boligbehov kan løses. Dette kan skape holdninger som forstyrrer bildet og som vender blikket bort fra deres situasjon som bostedsløse. 1.7 Boligmodeller Boligmeldinga (St.meld.nr.23 2003-2004) opererer med tre modeller som kan lede til at bostedsløse får egen bolig. 14
Normaliseringsmodellen samsvarer med den menneskerettslige retten til bolig. I denne modellen kan bostedsløse flytte rett inn i en fast bolig uten at de må bevise at de har boevne. Kjedemodellen er en mellomfase mellom livet uten bolig og egen bolig, og type botilbud er avhengig av den enkeltes boevne. Kjedemodellen blir altså en treningsbolig før den bostedsløse skal inn i egen bolig, og er et ledd i en kjede av tiltak. Det sies ikke konkret hva som vil skje dersom den bostedsløse ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser underveis i denne kjeden. Det er imidlertid grunn til å tro at den bostedsløs, i ytterste konsekvens, risikerer å falle ut av tiltaket og igjen stå uten bolig. Trappetrinnsmodellen er et hierarkisk system, hvor den bostedsløse må gå igjennom ulike trinn. Bostedsløse må gå trappen i sin boligkarriere, for tilslutt å gjøre seg fortjent til bolig. Målet, eller belønningen, er til syvende og sist en leiekontrakt på en varig bolig. Dersom de bostedsløse ikke overholder sine forpliktelser underveis i boligkarrieren vil de rykke et eller flere trinn ned. Ikke alle vil klare å gå alle trappetrinnene og resultatet vil bli at noen faller helt ut og igjen står uten bolig. Tabell 1: Modeller for bosetting av folk uten bolig slik den fremstilles i Om boligpolitikken (St.meld.nr.23 2003-2004). Normaliseringsmodell Kjedemodell Trappetrinnsmodell Mål Innflytting i bolig med en gang Innflytting i egen bolig etter en individuelt tilpasset overgangsfase Hierarki/trapp av boformer med egen bolig som mål for de som lykkes Metode Individuelt tilpasset hjelp og støttetiltak gis etter innflytting i vanlig Kjede av tiltak i en klart avgrenset overgangsfase, før Differensiert/fingradert system av boformer med hjelpetiltak og sanksjoner bolig egen bolig Idégrunnlag Bostedsløse har samme behov for bolig og (evt.) tjenester som alle andre En ond sirkel skal brytes gjennom tilvenning til vanlig bolig Bostedsløse må gradvis opplæres til å bo selvstendig, ikke alle vil klare det 15
Varigheten av leiekontraktene er et viktig element i kjedemodellen og trappetrinnsmodellen. De bostedsløse får lengre leieperiode jo høyere eller lengre de kommer på trappen eller i kjeden. Problemet med disse to modellene er imidlertid at de inneholder et underliggende krav om fortjenthet. Et krav som ofte stilles for at de bostedsløse skal gjøre seg fortjent til å rykke frem mot bolig er at de underlegger seg behandling for sine rusproblemer (Langsether & Skårberg 2007). Andre og ofte utenforliggende faktorer kan også ødelegge for de bostedsløses progresjon i bolig. Fortetting av miljøet skaper uro og bråk for omgivelsene, som igjen skaper problemer for de som skal gå veien til bolig. Tilknytningen til miljøet er en viktig faktor som ofte fører til at bostedsløse personer ikke klare å leve opp til de kravene som stilles til dem. 1.8 Oppgavens avgrensning, begrepsbruk og lesbarhet I dette innledningskapittelet har jeg introdusert tema for oppgaven og problemstillingene. Jeg har redegjort for noen sentrale rammer for boligsosialt arbeid og for den historiske utviklingen som har ledet frem til dagens boligpolitiske strategier. Viktig her er å notere seg Riksrevisjonens kritikk av saksbehandlingen og gjennomføringen av det boligsosiale arbeidet. Kritikken peker på at de boligsosiale virkemidlene ikke når frem til de som trenger det. Denne kritikken har vært sentral for mitt prosjekt idet jeg ønsker å finne ut hvordan bostedsløse personer oppfatter sine egne muligheter for tilgang til bolig og for tilgang til ressurser som kan føre til en kvalitativ og vellykket boligetablering. Ressurser vil i denne sammenheng dreie seg om selve boligen, dens fysiske og psykologiske egenskaper, økonomiske midler til boligetablering og ressurser for å møte de bostedsløses særskilte utfordringer. I dette kapittelet har jeg skissert tre sentrale boligmodeller slik de fremstår i (St.meld.nr.23 2003-2004) og som har vært diskutert og utviklet i forhold til boliger for vanskeligstilte. Dette er boligmodeller som er knyttet opp mot å se vanskeligstiltes behov for gode tjenestetilbud i bolig. Jeg vil diskutere disse boligmodellene i relasjon til bolig som et grunnleggende element for menneskers velferd og helse. Hoveddiskusjonen omkring boligmodellene vil skje i forbindelse med analyse og diskusjon. I kapittel to tar jeg for meg oppgavens teoretiske og analytiske utgangspunkt og perspektiver. Jeg benytter meg av en fenomenologisk tilnærming i analysen og redegjør for denne i teorikapittelet. Som teoretisk rammeverk har jeg lagt hovedvekt på Pierre Bourdieus sosiologi. 16
Kapittel tre er viser oppgavens overordnede metodiske valg og mine refleksjoner gjennom hele prosessen med oppgaven og hvordan jeg har gått gjennom de ulike fasene i forskningsprosessen. I dette kapittelet redegjør jeg også for egenskaper ved utvalget, datamaterialet og deltakernes kontekstuelle plassering i prosjektet og i samfunnet. Kapittelet reflekterer over prosjektets legitimitet, knyttet opp mot troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet (Thagaard 1998), og redegjør for etiske vurderinger knyttet til gjennomføring av datainnsamling og presentasjon av data. Deler av det som fremgår i kapittel tre om metode, vil være overlappende med teori, analyse og diskusjon og vil bli plukket opp igjen i disse kapitlene. I kapittel fire vil data analyseres og tolkes med basis i en cross case metode. Det vil si at casene i datamaterialet vil tolkes i relasjon til hverandre. I kapittel fem vil jeg diskutere mine analytiske tolkninger og funn opp mot problemstillingen, teori og tidligere forskning. Avslutningsvis vil jeg i kapittel seks presentere sentrale funn som springer ut av datamaterialet og analysen og som det kan være viktig å ta med seg i videre boligsosialt arbeid. 17
2 Teori og tidligere forskning Det metodiske og analytiske grunnlaget i denne oppgaven hviler på et fenomenologisk perspektiv i kombinasjon med Bourdieus samfunnsteori. Dette gir en mer refleksiv sosiologi som kan bidra til å synliggjøre de maktstrukturene i samfunnet som påvirker deltakernes handlingsrom. Bourdieus samfunnsteori har som mål å heve fenomenologiens fokus på handling gjennom å bygge bro mellom mening og handling. Objektive strukturer og subjektive konstruksjoner er med på å påvirke hvordan aktører konstruerer mening og skaper sin forståelse av verden. I tillegg må forskeren interessere seg for sin egen rolle (Wilken & Andreassen 2008) som aktør i forskningsprosessen og reflektere over sin egen preforståelse av emnet. Den symbolske makten internaliseres i aktørene gjennom en preforståelse som påvirker hvordan aktørene handler når de skal løse sine hverdagslige problemer. Aktørenes preforståelse av samfunnsstrukturene, kroppsliggjort gjennom det Bourdieu kaller for habitus, hviler på den kunnskap eller kapital som aktørene tilegner seg gjennom livet. Den symbolske makten er således hierarkisk oppbygget og regulerer aktørenes muligheter for handling ut fra den totale mengde kapitalformer de bærer med seg. Den symbolske makten er skjult i strukturene. Derfor fremstår den også på en slik måte at ulikheter i muligheter for handling og tildeling av goder reproduseres i samfunnet gjennom aktørenes miskjennelse av disse. Bourdieu advarer også sosiologien ved å peke på at hvis vi ikke har et refleksivt blikk på oss selv i forskningen og vi ikke stiller spørsmål til de maktforholdene som lever i samfunnets strukturer, så vil undertrykkelsene reprodusere seg selv. 2.1 Fenomenologi Som en av to hovedretninger innenfor mikrointeraksjonismen, er fenomenologien orientert mot mening og hvordan vi skaper en forståelig verden det er mulig å orientere seg i. Mikrointeraksjonismen kjennetegnes av at aktøren er i fokus og av ansikt til ansikt samhandling. Den handler om å studere alle de teknikker, prosedyrer, redskaper, strategier, metoder etc. som aktører gjør bruk av når de på en aktiv og kreativ måte konstruerer og opprettholder en meningsfull og ordnet sosial verden. (Aakvaag 2008). 18
Den andre retningen innenfor mikrointeraksjonismen er symbolsk interaksjonisme som er orientert mot handling og opptatt av hvordan vi løser problemer. Begge retningene er imidlertid opptatt av både handling og mening, det er den vekt de legger på det som utgjør forskjellen (ibid.:76). En fenomenologisk tilnærming til analysen handler på den ene siden om å tematisere de uttalelsene som har fremkommet i intervjuene og å gi en beskrivelse av den handlingen det fortelles om. Deretter handler det om å finne ut og å gi en beskrivelse av hvordan handlingen ble erfart eller opplevd av deltakerne (Postholm 2005). Fenomenologien tar utgangspunkt i folks livsverden og forholdet mellom deres subjektive bevissthet og det sosiale liv (Korsnes 1997). Fenomenologien har ikke som mål å fremstille generaliserende forklaringer på fenomener, men derimot å reflektere og beskrive og å si noe om forholdet mellom individets jeg og de erfarte opplevelsene. Gjennom refleksjon kan vi således beskrive den menneskelige livsverden som et utgangspunkt for å oppdage og å forstå universelle strukturer eller symbolske systemer i samfunnet. Reflektere betyr å kaste tilbake noe og å gjenspeile noe. Hensikten med å reflektere er den læringsprosess vi foretar når vi tenker over det vi gjør, det vi tenker og det vi har tenkt før. Det handler om å ta et skritt på utsiden og betrakte seg selv og konteksten vi er i eller samhandler i med et kritisk blikk. Det du reflekterer omkring skal ha et innhold som skal vurderes og tas stilling til under selve refleksjonsprosessen ved at du tenker grundig og rolig gjennom en handling eller situasjon (Bie 2007:16). Vi mennesker antar at vi lever i og deler den samme livsverden. Denne preforståelsen av vår felles livsverden og hvordan vi klassifiserer og ordner denne, gir oss mening fordi det rydder opp i kaos og verden fremstår som forståelig. Vår oppfatning av at vi deler en felles livsverden bygger på vår forståelse av felles kulturell standardisering og felles sosialisering og at vi derfor tolker verden rimelig overlappende (Aakvaag 2008). 19
2.2 Pierre Bourdieus sosiologi I Bourdieus prosjekt med å posisjonere seg innenfor de sosiologiske tradisjoner har han også tatt for seg kritikk av fenomenologien. Bourdieu mener sosiologien må bryte med den prekonstruerte måten å oppfatte virkeligheten på fordi det bidrar til å skjule maktforholdene i samfunnet. På den måten legitimeres fremstillingen av fenomenene innenfor ulike samfunnsfelt (Flaatten 2008). Bourdieu mener at fenomenologien ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg de skjulte maktforholdene i samfunnets, det som Bourdieu omtaler som symbolsk makt. Han mener den fenomenologiske intensjonaliteten (Bourdieu bruker uttrykket preforståelse) abstraherer seg bort fra erfaringenes sosiale opprinnelse (Flaatten 2008). Gjennom den fenomenologiske abstraksjonslære mister vi av syne dominansforhold i samfunnet, viktige aspekter av menneskets preforståelse og erkjennelsens rangordning (ibid.), og vi mister verdifull kunnskap om de maktforhold som ligger skjult i strukturene. Refleksjon over intervjusituasjonen kan vise seg å være et verdifullt supplement i forhold til å skille det som egentlig blir sagt ut fra den kontekst deltakerne befinner seg og det som blir sagt under mulig påvirkning av selve intervjukonteksten. Uten å ha blitt enige om situasjonen og tilskrevet hverandre en sosial identitet, kan ikke mennesker samhandle. En samtale mellom mennesker som ikke på noen måte har identifisert hverandre, er en absurditet (Album 1994:104). Sosiologien må legge sin egen preforståelse til side i den grad det er mulig eller i det minste være klar over at en slik preforståelse er til stede. I empiriske undersøkelser med data fra intervjuer er det vanlig at forskere antar at det respondenter og informanter sier, gir kunnskap om noe som foregår utenfor intervjuet (Album 1994:105). Vi kan ikke alltid ta det som blir sagt i intervjuet helt bokstavelig, men vi må være oppmerksomme på at deltakerne kan ha egne oppfatninger av hva forskerens rolle er. I tillegg kan deltakerne også fremstille sine handlinger på en for seg mer fordelaktig måte. Dette er forhold som kan påvirke svarene og således også datamaterialet. Bourdieu retter også en advarende pekefinger mot at forskningen i forhold til dette kan overse hvordan aktører former sine egne meninger og handlinger. Jeg som forsker må i tillegg se på om det er noe i strukturene som påvirker hvordan de handler og ikke handler. Det som kan avgjøre samtalens 20
styrker og svakheter er vår evne til selvrefleksivitet over det relasjonelle i samtalekonteksten, for således å vie oppmerksomhet til at vi kan foreta tolkninger av andres livsverden med utgangspunkt i vår egen preforståelse av denne. Bourdieu (Flaatten 2008 p. 97) kobler Durkheims teori om det sosiale, intensjonaliteten i fenomenologien og Cassirers teori om symbolske former. Når Bourdieu gjør dette er det for å få tak i den intensjonaliteten i fenomenologien som ligger utenfor vår bevissthet. Gjennom Cassirers teori om symbolske former, som hos Bourdieu omtales som det politiske perspektivet, får Bourdieu bukt med fenomenologiens abstraksjonslære. Dette er en abstraktaksjonslære som også Cassirer var sterkt uenig i fordi han mente at den i sin ytterste konsekvens ville endt opp med å beskrive ingenting (Flaatten 2008 p.96). Dette, sammen med Durkheims teori om det sosiale, viser at preforståelsen også er påvirket av (i sin ubevisste form) statlige påvirkninger som omgir oss i ulike kontekster. Bourdieu var opptatt av hvorfor mennesker aksepterte undertrykkelse. I følge Bourdieu skyldtes denne aksepten fremveksten av legitime forestillinger. Det er de legitime forestillinger knyttet til samfunnsmessig posisjonering, som legger grunnlaget og som utgjør essensen i Bourdieus begrep om symbolsk makt. Denne formen for makt kan bare utøves av dem som utøver dem, og oppleves av dem som er utsatt for den gjennom en miskjennelse som gjør at en bestemt form for intensjonalitet fremstår som legitim. [ ] underkjennelsen av intensjonalitetens opphav er kjernen i Bourdieus teori om symbolsk makt. Den prekonstruerte verden er euforisert. Herredømmets makt er tilslørt, og tar dermed ikke form som makt, men som en sosialisert refleks (Flaatten 2008:95-96). I tillegg til å være opptatt av den fenomenologiske menneskelige intensjonalitet og de sosiale betingelsene, er Bourdieu opptatt av de symbolske og hierarkiske betingelsene for intensjonaliteten i sin sosiologi. De symbolske formene, som selv er strukturerte, kan vi betrakte som en form for samling av ulike former for abstrakt kunnskap eller kapital, som beherskes og utøves av de som har posisjoner til det, innenfor områder som kunst, religion og språk. Bourdieu omtaler dette også som symbolsk makt, som er makt til å konstruere virkeligheten (Bourdieu 1996:156), og som de fremste redskaper for sosial integrasjon (ibid.). I dette ligger det også at Bourdieu er opptatt av hvorledes sosiale strukturer kan stenge veien for menneskers handlingsrom, noe som fremstår som integrasjonens skyggeside. 21
Premissene for tilgang til bolig og tjenester for bostedsløse personer, ligger i noen sammenheng utenfor vår bevisste sfære, er kroppsliggjort og dermed legitimert som en hierarkisk ordning. Politiske føringer og samfunnets påvirkning preger således igjen menneskers relasjonelle posisjoner for oppfattelser, refleksjoner og handlinger. Deres handlingsrom avgrenses i forhold til deres posisjon, og ut fra den konteksten de befinner seg i. Strukturelle føringer som dette inntas som en ubevisst legitimitet, inntil noen stiller spørsmålstegn ved sannhetens legitimitet. I følge Flaatten (Flaatten 2008) kommer våre oppfattelser slik sett ikke innenfra og ut, men er preget og formet av det sosiale på en grunnleggende måte. Flaatten beskriver her Bourdieus generalisering av Emilé Durkheims teori om de primitive klassifikasjoner, til å samsvare med gruppens strukturer. Durkheim antyder at disse strukturelle grensene er risset inn i det som Bourdieu vil kalle vår sosiale kropp, med referanse til symbolske krefter som internaliseres i individene, og som gis en hierarkisk legitimitet. Dette fordi det alltid vil være noen der ut som vil reagere hierarkisk hvis vi stiler for høyt. Det finnes altså virkelige regler, som selv om de ikke er formulert i skrevne lover, med ganske stor nøyaktighet fastsetter den maksimale levestandarden som ulike kategorier i samfunnet kan tillate seg å strebe etter. ( ). På grunn av det sosiale presset har hvert individ i det minste en vag oppfatning av hvor den tillatte grensen går for dets ambisjoner, og de streber ikke utover denne grensen (Durkheim 1978:133-134). Noe av det viktigste med Pierre Bourdieus sosiologi, er å bygge bro mellom ulike metoder, For slik å tilstrebe en transparent forskning og unngå reduksjonisme av samfunnets objektive maktstrukturer. 22
2.3 Symbolsk makt Pierre Bourdieu innførte begrepet symbolsk makt, fordi han mente at det var en skjevfordeling av goder i det sosiale rom og det sosiale felt (Aakvaag 2008). Symbolsk makt foregår der hvor det synes som det gjøres mye for at de undertrykte skal få lik tilgang til samfunnets goder. Symbolsk makt defineres som: makten til å få en bestemt virkelighetsforståelse til å fremstå som objektiv og sann, uten at det er klart for de involverte at det er snakk om en vilkårlig virkelighetsforståelse, samtidig som det heller ikke er klart at alternative virkelighetsforståelser utelukkes (Wilken & Andreassen 2008:68). Gjennom å få folk til å tro på bestemte tolkninger om hvordan verden er innrettet som en naturlig tilstand, vil både de som privilegeres av den og de som undertrykkes av tilstanden, gi den legitimitet gjennom det som kalles miskjennelse av maktutøvelse (ibid.). På den måten reproduseres sosial ulikhet ved at det skapes og vedlikeholdes aksept for ulikheten. Den sosialt skapte ulikheten omskapes til noe naturlig, og derfor reproduseres den. Det stilles ikke spørsmål til legitimiteten av denne naturaliserte praksisen, og det er nettopp det Bourdieu (Bourdieu 1996:71) omtaler som Legitimitetens problem. Det er en historisk utvikling av en naturalisert orden, som ikke byr på noe problem, og det er det at den etablerte ordenen ikke byr på noe problem, som nettopp er problemet, for det stilles ikke spørsmål ved misforholdet mellom retten og praksisen. Det at den etablerte ordenen miskjennes både av de som utøver den og av de som den blir utøvet mot, skjer fordi alle aksepterer bedømmelseskriteriene som objektive. Selv de som praksisen blir utøvet mot anvender de dominerendes bedømmelseskriterier i vurderingen av sine egne praksiser (Wilken & Andreassen 2008:70). Det har utviklet seg en naturalisert overensstemmelse mellom de objektive strukturene og de kroppsliggjorte strukturene (habitus). Denne naturaliserte overensstemmelsen opprettholder den sosiale orden uten bruk av fysisk makt. Dette er en sosial orden som er innført av Staten og av de som innehar posisjonene til å opprettholde og reprodusere denne. 23
Pierre Bourdieu (1996:75) skriver at: Det sosiologiske synet kan ikke overse avstanden mellom den offisielle normen slik den uttrykkes i forvaltingsrett og virkeligheten, forvaltningens praksis, med alle sine forsømmelser av plikten om interessefrihet, [ ] alle tilsidesettelser, hvor administrasjonen lukker øynene, alle avvik fra reglene, Her tar Bourdieu et oppgjør med misforholdet med retten på den ene siden, og praktiseringen av denne, eller forvaltingspraksis, på den andre siden. Forvaltningsretten gir på den ene siden borgerne visse rettigheter og partsstatus i sine saker, og derav følger også plikter for forvaltningen til å følge opp borgernes rettigheter. Forvaltningspraksis på den andre siden, utvikler sine egne praksiser, for hvem og i hvilke saker denne retten skal gjelde. Slik har det utviklet seg en form for naturlig tilstand, hvor forvaltningsrettens regler for frist til å gi svar, fatte vedtak og gi informasjon om klageadgang ikke gjelder i visse saker, og overfor visse borgere. I Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, er et av kritikkområdene nettopp det at mange kommuner følger ikke forvaltningsloven i behandlingen av søknad om kommunale boliger (Riksrevisjonen 2007-2008). Kommunen har plikt til å realitetsbehandle søknad om bolig, uten ugrunnet opphold. Det synes imidlertid å være etablert en praksis i enkelte kommuner om alternative saksbehandlingsrutiner, hvor det foretas en forhåndsvurdering før søknadsbehandling for å vurdere om boligsøkere oppfyller krav til å levere inn søknad. Årsaken til manglende realitetsbehandling av deltakernes henvendelse om bolig er ikke kartlagt i denne undersøkelsen. I NOVA rapport 5/07 fremkommer det fakta om at enkelte kommuner benytter seg av alternative saksbehandlingsrutiner: Når det gjelder både de minste og de mellomstore kommunene, finner vi altså at mange av dem ikke følger forvaltningslovens regler og alminnelige krav til god forvaltningsskikk, verken i forhold til informasjonsplikten eller når det gjelder kravene om skriftlighet og begrunnelse (Langsether & Skårberg 2007:40). De som drar nytte av at tingene er som de er, har ikke sansen for at det stilles spørsmål til rutinene. Denne formen for alternative saksbehandlerrutiner var et utilsiktet funn i NOVAs undersøkelse, og i spørsmålene til kommunene var det derfor ikke konkret rettet mot en slik praksis. 24
Problemet her er at vi burde ha stilt andre spørsmål; spørsmål som hadde fanget opp de ulike praksiser på dette området. Vi vet ikke noe om den reelle forekomsten av denne alternative saksbehandlingen. (Langsether & Skårberg 2007:52). De etablerte alternative saksbehandlingsrutinene fremstår som selvfølgelige både for de som drar nytte av dem og de som utsettes for dem, men slik bidrar de også til å reprodusere ulikhetene. Zygmunt Bauman og Tim May (2004) sier at så lenge vi er fortrolige med tingenes tilstand og ingen stiller spørsmål til det, så er vi fornøyd så lenge tingene er som de er. Ved å undersøke det som er tatt for gitt, kan sosiologien komme til å forstyrre livets bekvemme overbevisninger ved å stille spørsmål som ingen kan huske å ha stilt, og som de med økonomiske interesser i saken ikke engang vil høre. Slike spørsmål gjør det selvinnlysende til en gåte, og det velkjente fremmed. Når de dagligdagse livsformene og de sosiale vilkårene for dem saumfares, viser de seg å være en av mange mulige måter, ikke den eneste måten, vi kan leve livet vårt og organisere våre relasjoner på. (Bauman & May 2004:20) Ved å kaste lys over og stille spørsmål til den type rutiner i samfunnet som medvirker til at ulikhetene reproduseres, kan vi åpne opp for å se andre muligheter. 2.4 Habitus og identitet Deltakernes beskrivelser av deres handlinger reflekterer deres forståelse av hva som ligger i det mulighetsrommet de har, gitt deres personlige og ervervede egenskaper, og de sosiale og objektive samfunnsstrukturene. Denne forståelsen er filtrert gjennom habitus (Wilken & Andreassen 2008). Bourdieus habitusbegrep brukes om hvordan kulturell, sosial, og økonomisk kapital sosialiseres og kroppsliggjøres, og slik ligger til grunn for våre praksiser eller handlinger. I habitus ligger de ubevisste disposisjonene for våre hverdagshandlinger, hvor vi vet hva som er rett eller galt, bra eller dårlig, gjennom sosialisering. Særlig barndommens tidligsosialisering er viktig for dannelsen av habitus. Sekundærsosialiseringen innenfor spesielle felt, som eksempelvis utdanning, vil også ha betydning. Hvor stor betydning sekundærsosialiseringen har for habitus er imidlertid knyttet til den kapitalmengde og kapitaldisposisjon en person har med seg fra primærsosialiseringen, og er således knyttet opp til en persons posisjon i det sosiale rom. Bourdieu som i (Wilken & Andreassen 2008) sammenligner også den kroppsliggjorte habitus som en ryggmarkskunnskap. Det sitter i ryggmargen, er et vanlig uttrykk, når vi snakker om noe vi gjør, uten å være helt bevisst at vi 25
gjør det. Hvordan vi snakker og hvordan vi spiser, synliggjøres som et resultat av sosialiseringen, og naturliggjøres uten at vi tenker over hvordan og hvorfor vi snakker eller spiser akkurat slik. Graden av sekundærsosialiseringenes forankring i habitus, vil også ha sammenheng med miljøet man har hatt barndommens tidligsosialisering. En person kan ha sin tidligsosialisering fra et middelklassehjem, men gjennom rusen endt opp i gatemiljøet på et tidspunkt i ungdoms- eller voksenalderen. Denne personen vil antagelig kunne reintegrere middelklassens ulike kapitaldisposisjoner i sin habitus, hvis han eller hun velger å bli rehabilitert tilbake til samfunnet. En person som har vokst opp i et miljø uten tilgang til slike ulike kapitaldisposisjoner, vil derimot få betydelig større utfordringer med å mestre en vellykket integrering i samfunnet. Det er imidlertid mulig å endre disposisjonene i habitus for å tilpasse seg et liv i samfunnet. For å få til en slik endring krever imidlertid tregheten i habitus både en sosial forankring i og en individuell aksept av et nytt sosialt miljø. Og det krever også aksept fra det nye miljøet. Det skjer verken hurtig eller uproblematisk. Men det kan skje Bourdieu i (Wilken & Andreassen 2008:38). Når det gjelder personer som oppholder seg i gatemiljøet, så vil de som har en tidligsosialisering utenfor miljøet ha letter for endre sine disposisjoner i habitus enn personer som har gatekapitalen med seg fra tidligsosialiseringen. 2.5 Felt og det sosiale rom (tilgang, avstand og nærhet) Pierre Bourdieu beskriver det sosiale rommet som reifisert (bestemt av det fysiske/materielle), og at det fremstår slik som det fysiske rommet det er plassert innenfor. Ulike former for goder og tjenester er lokalisert i det fysiske rommet. Fysisk lokaliserte individer og grupper, er forsynt med større og mindre sjanser til å tilegne seg disse godene eller tjenestene (Bourdieu 1996). Det vil være de som innehar de beste posisjonene og som besitter ulike former for kapital, som har størst tilgang på godene og tjenestene i samfunnet, og som dermed også kan ha posisjon til å definere grensene som begrenser individenes handlingsrom. Durkheim knytter individenes ønsker og behov opp mot sitt anomibegrep fra sin forskning om selvmordet. Med anomi sikter Durkheim til en samfunnssituasjon preget av normløshet. I følge Durkheim er menneskenes ønsker og behov grenseløse. 26
Om man ser bort fra de kreftene som begrenser dem utenfra, er våre lyster og begjær i seg selv et bunnløst sluk, som intet er i stand til å fylle. Men om det ikke fins ytre krefter som begrenser dem, kan de bare bli en kilde til plager og ubehag (Durkheim 1978:131) Individer vil derfor alltid ønske seg en nærhet til personer som besitter ulike former for kapital og ønske seg en avstand til personer som ikke besitter den samme kapital. Dette tilstrebede ønsket om nærhet/avstand i det fysiske rommet, omtaler Bourdieu som kampen om rommet (Bourdieu 1996:155). En aktørs posisjon i det sosiale rommet uttrykkes i det stedet i det fysiske rommet denne aktøren er plassert (en som omtales som uten tak over hodet eller uten fast bopel har nesten ikke sosial eksistens) (Bourdieu 1996 p. 151). Bostedsløse personer mangler ulike former for kapital i form av legitime ressurser som; penger, utdannelse og jobb, og vil derfor stille svakt i forhold til sitt handlingsrom i boligmarkedet og i forhold til tjenesteyting. Det er samfunnet som må sette grenser for menneskers appetitt, og regulere denne med for eksempel hvor mange ektefeller et menneske kan ha, og at det ikke er tillat å drikke på offentlige steder. Imidlertid oppstår det tidvis et misforhold mellom den appetitten samfunnet har gitt aktørene og deres muligheter til å realisere eller tilfredsstille den. Tilstanden kalles anomisk når det foreligger et slikt misforhold, og for individet oppleves anomi som en frustrasjonstilstand ( strain ) (Skog 2006:131). Miljøet er et sosialt felt, som fremstår utenfor og uforenelig med andre felt. Med det mener jeg at miljøet, som felt, har sine egne feltspesifikke preferanser som kun kan brukes der, og ikke uten videre omsettes til andre felt. På gata er kapitalakkumulasjonen feltspesifikk; den kan ikke overføres til andre sosiale felt. Tvert imot vil den da svekke din sosiale posisjon. Kunnskap og kompetanse fra gata kan bare brukes på gata. Når den kroppsliggjøres som habitus og kommer til syne på andre sosiale felt, virker den stigmatiserende og ekskluderende. (Sandberg 2006 : 82). Slik legger strukturene i det sosiale rommet premisser for den plassen individene tilegner seg i det fysiske rommet, altså slik som tilgangen på goder og tjenester i samfunnet fordeles. Den 27