Makiwara- karatens ambolt I Journal of American Medical Association fra 1970 ble det for første gang satt skikkelig fokus på konsekvensen av såkalt herding av knoklene ved å slå på makiwara. En studie viste at det ved feil trening på makiwara hadde en tendens til å danne seg arrvev bak senen på knoklene som gjorde det vanskelig å bøye og strekke fingrene. En liknende konklusjon ble publisert i British Medical Journal vol. 1 1971. Liknende artikler ble publisert flere ganger seinere, og alle konkluderte med at hvis man begynner for brått med å herde hendene på makiwara vil det være stor fare for betennelser og smerter i forbindelse med bøying/strekking av fingrene. Derimot hvis treningen ble utført med gradvis fornuftig progresjon var det hverken farlig eller forbundet med skade å trene på makiwara. Larose & Kim (karate hand conditioning- Med. Sci. Sports 1970) fikk tak i røntgenfotografier av 6 seriøse karate-ka som alle drev med mye makiwara trening. En av disse var Kyokushinkais avdøde far Masutatsu Oyama som da hadde trent makiwara/herding av knokene i mere enn 30 år! Et røntgen fra 1955 og et fra 1969 av knokene til Oyama viste at alt var som normalt. Det var ingen forskjell i knoklene på de to røntgenbildene. De andre utøverne som alle hadde trent herding/makiwara mellom 5-20 år hadde ingen symptomer på skader, og røntgenbildene viste også der at alt var normalt i knokkelstrukturen! I 1985 studerte A.C. Crosby 22 karate instruktører som alle klaget over smerter fra skader i hånden. Studien ble foretatt over ett år. Han fant at for hyppig og hard trening på makiwara var årsaken til smerter og stivhet i hånden/håndleddet, men at mobiliteten i fingerleddene var normal. Konklusjonen var at knokene er meget motstandsdyktige overfor påkjenninger på tross av gjentatte støt/overbelastninger, og at kontrollert makiwara trening ikke er skadelig for leddene. Hensikten er ikke å herde knokene men å styrke håndleddet, albuen og skulderleddet slik at de kan motstå trykket i fra et slag uten å kollapse eller å redusere styrken i slaget. Kallusdannelse på knokene er en uheldig sideeffekt av treningen som spesielt rammer de som ikke tar det progressivt. Ingen har vel hørt om en gitarist som herder fingrene bevisst for å få bedre tak på strengene? Makiwara trening utvikler også Mushin (oversattes med intet sinn ), som betyr at konsentrasjonen ikke er rettet mot noe spesielt, men åpen for de impulsene som omverden gir. Makiwara i historisk perspektiv Ordet Maki betyr rulle, innpakket, mens Wara betyr ris strå. De små sushibitene som består av ris innpakket i tang heter Maki-sushi som betyr rullet sushi. Makiwara betyr derved rullet ris strå. Det kan synes som om den originale ideen til makiwara kan spores tilbake til sørlige kinesiske kung-fu systemer. Som så mye annet i Okinawas kampkunster er nok makiwara basert på forskjellige typer "tre menner" som er vanlige i kung fu stiler fra Fukien og Kwangtung.
Under Tokugawa shogunatets regjeringstid utgav samuraien Nagoya Sagenta boken "forskjellige skrifter fra det sydlige riket". Det var en beretning om hans egne observasjoner fra skikkene på Ryukyuøyene- og i sær Okinawa. Flere av observasjonene hans har interesse for karatefolk. Sagenta forteller bl. a at øyboerne brukte å trene en kampkunst han kalte for "tsukunetsu" hvor man bl. a hadde et treningsredskap hvor strå var festet til en trestokk. Han inkluderte en tegning av en mann som slår på makiwaraen kledd i typiske Okinawa klær fra den tiden- det som vi i dag kjenner som uwagi (jakken på budo gi). Tegningen bar også tre kinesiske tegn som betydde "kempo jutsu" på japansk. Dette er mest sannsynlig den tidligste skrevne referansen til trening med makiwara for karate sin del. Når karate ble innført i Japan var allerede makiwara en naturlig del av karate treningen. Gichin Funakoshi skriver i biografien sin " jeg tror ikke jeg på noen måte jeg overdriver når jeg sier at trening med makiwara er nøkkelen til å skape sterke våpen". Karate senseiene på Okinawa og i Japan var veldig enige om at makiwara trening var helt essensielt hvis de skulle utvikle seg som karateutøvere. Dette har vel liten støtte idag, selv om tradisjonalistene sverger til at makiwara trening er helt uvurderlig for videre utvikling. Etterhvert som sports karaten har økt sin popularitet har vel makiwara blitt sett på som negativt for utøveren ettersom man ikke utvikler det som skal til for å lykkes i konkurranse. Funakoshi forstod tidlig at det ville være mange som ønsket kun å trene karate for sporten eller helsens skyld, og rådet hans var ;"de som trener karate som sport eller som en gymnastisk øvelse trenger ikke å trene makiwara. han kan trene og gå gjennom mønstrene uten noen gang å slå et skikkelig slag". Makiwara trening har ingen hensikt Shigeru Egami, en av Funakoshis beste elever, uttaler i intervju med Kenji Tokitsu i boken "Histoire de karate do": "for å oppnå et sterkt slag trente jeg med en meget stiv makiwara i 24 år. Uansett hvordan jeg følte meg gikk jeg aldri glipp av en eneste dag med makiwara trening. Selv når jeg reiste hadde jeg den med meg, ettersom jeg følte meg dårlig uten denne treningen. Etterhvert endret jeg måten å tenke på og distanserte meg gradvis fra makiwaraen, og fant den lite brukbar. Seinere fant jeg ut at denne type trening var ubrukelig og snarere ødeleggende for karate". Egami finner altså etter mange år ut at han hadde tatt feil og konkluderer med at : * tzuki (slag) i karate er ikke effektivt * makiwara er mere skadelig enn den gjør godt Egami var kjent for å ha fantastisk flott zuki, og de fleste studentene brukte hans teknikk som øvingsbilde. Han gjorde forsøk ved at han lot utøvere fra alle kampkunster slå seg i magen for å måle effekten på slagene deres. Egami fant ut at karate utøvernes slag var det svakeste, og paradokset var at jo lengre utøverne hadde trent, desto svakere var slaget. Bokserne hadde de hardeste slagene. Den tradisjonelle gyaku zuki var ubrukelig! Egami forteller videre i intervjuet med Kenji Tokitsu ; En høstdag når jeg var omkring 20 år gammel stod jeg foran et kastanjetre og funderte på om jeg kunne få alle kastanjene til å falle ned ved å slå ett slag mot stammen. Jeg skrapte vekk et stykke bark for å unngå
oppskraping på knoken og slo av alle krefter mot stammen. Kun noen få kastanjer datt ned, som om de ville trøste meg litt. Deretter ble knytteneven min hoven og jeg trodde jeg kanskje hadde brukket noe. Etter dette trente jeg opp en veldig hard knyttneve som kunne knuse planker og takstein, men jeg stolte aldri helt på effektiviteten i slaget mitt etter dette. Han minnes også andre som hadde trent mye på maikwara ; Ofte traff jeg folk som hadde fått herdede knoker etter makiwara trening, og knokene var dekket med en sort, hard overflate slik man ofte ser på hælpartiet. Hendene så fryktinngytende ut, men når jeg spurte om de kunne slå meg fant jeg ut at slagene ikke var effektive. Denne opplevelsen fikk meg til å miste tilliten til makiwaraen og sluttet helt med den. Dette var i 1958. Ved å studere videre på emnet forstod jeg faktisk at makiwara trening ikke bare er inneffektivt, men direkte skadelig for helsen. Dette er helt klart hvis man studerer akupunktur eller shihatsu. Egami erindrer også hvordan Yoshitaka Funakoshi brukte makiwara; " Giko var på samme alder som de andre elevene, og slagene hans var fantastiske. Det var en ting jeg ikke forstod den gang- han ba alle oss andre slå på makiwaraen med hoften som utgangsstilling for hånden. Selv lot han hendene dingle ned langs siden og slo på makiwaraen uten særlig bruk av hoftene. Det var likevel aldri aktuelt å stille spørsmålstegn ved kraften i slagene hans, da han kastet slaget fremover med hele kroppsvekta bak. Giko brakk ofte makiwaraen i to, og med dette som eksempel forsøkte vi alltid å knekke makiwaraen i to når vi trente!" Choki Motobus råd Choki Motobu, den berømte fighteren fra Okinawa, har i et intervju gitt følgende kommentar til bruken av makiwara ; " makiwara er et viktig hjelpemiddel for karate-ka til å utvikle ferdighetene sine i karate. Det finnes to forskjellige makiwara ; agemakiwara og tachi-makiwara. Tachi-makiwara blir mest brukt og er den folk kjenner mest til. Age- makiwara består av 10 bundter med risstrå med 30 kg sand i midten. Dette må bindes sammen svært stramt med en omkrets på 120 cm og en lengde på 45 cm. Man binder den sammen med tau og henger den fra taket i tau som kommer ut av begge endene. For å lage en tachi-makiwara (stående slagpåle) trenges en 210 cm x 9cm plank som settes 75 cm ned i bakken. Lag strå bundter som måler 9 cm i tykkelse og 30 cm i lengde og bind disse til toppen av planken slik at omlag 30 cm av den er dekket. Det finnes også en annen type makiwara som ikke er så vanlig. Den lages av en 210 cm rund pæle som måler 9 cm i diameter. Man må merke seg at hvis man bruker 80 % av styrken sin i slaget mot makiwaraen, så må man bruke 100 % av styrken i trekket. Øvelsene bør utføres med venstre hånd først ettersom de fleste mennesker har svakere teknikk på den siden. Hvis høyre armen øver 20 slag, må venstre armen utføre 30. Øvelsen bør gjøres morgen og kveld. " Råd fra taekwondo General Choi Hong Hi gir bl. a. følgende råd om makiwara trening (tallyon chu) i boken sin " Taekwondo- the art of self defence" 1965 ;
- Når hånden trekkes tilbake har den større hastighet enn når den er på vei frem - Hold ryggen rett og hælene i bakken - Sørg for at du har maksimal styrke i trefføyeblikket med fokus på et punkt ca 3 cm innenfor puten - Pust ut kort og kraftig i trefføyeblikket - Vend hoftene i samme retning som treffpunktet uten å endre på tyngdepunktet Anbefalinger for deg Når man er ferdige med en økt på makiwaraen er det greit å vaske hendene i varmt vann før man forsiktig strekker og bøyer litt på vrist/håndledd. Litt fet fuktighetskrem er med på å hindre sprekker på tørr hud. Det er viktig å oppretholde mykheten i fingre og håndledd. Det er helt meningsløst å ha en slagkraftig gyaku zuki hvis man ikke er i stand til å kle på seg og bruke hendene til normale dagligdagse oppgaver. 1. Ettersom makiwara trening er viktig for utviklingen av kime og styrke i zuki bør det være en naturlig del av karate-do. Det er ingen ting som tyder på at man kan få leddgikt som følge av denne type trening. 2. Makiwara må ha tilstrekkelig fleksibilitet og brukes med gradvis økende mengde trening. 3. Makiwara må ha et mykt dekke som skumgummi, isopor el.l slik at man ikke får brusk vekst under fingerknokene generelt og opphoven langfingerknoke spesielt. 4. Ettersom ungdom er i vekstperioden opp mot 16 års alderen bør man unngå at de trener makiwara. De kan heller bruke myke slagputer isteden. Makiwara for ungdom har ingen hensikt. 5. Hvis man begynner å blø eller får sprukken hud på knokene anbefales det at man stopper makiwara treningen til sårene er grodd. En felles makiwara i dojoen med blodflekker kan bidra til å overføre sykdommer vi helst ikke vil få. På samme måten som det blir med kumite må man begynne gradvis og ha et noenlunde kihon fundament før man kaster seg over makiwara. Rundt 6 eller 5 kyu kan være et greit nivå å starte på. De færreste har tilstrekkelig teknikk på dette nivået til å slå effektive og teknisk riktige slag på boksesekk eller myke slagputer, men med fokus på korrekt holdning, fotstilling og underarmens bane mot målet kan man lære mye som danner grunnlaget for videre makiwara trening. Omkring 20 repetisjoner pr. økt er tilstrekkelig. Husk å gjøre oppmerksom på at håndleddet strekkes litte grann i trefføyeblikket slik at man ikke forstuer håndleddet! Etterhvert som man når shodan blir mestringsnivået på kime og kihon vesentlig bedre og håndleddene kan overføre mere kraft uten å ta skade av det. 50-100 repetisjoner pr. økt kan man gjerne utføre. Målet med treningen må fortsatt være korrekt teknikk og fokus, og ikke herding av hendene slik mange tror. På dette nivået kan det være greit å starte med bøying av kneledd/ankelledd idet man trekker hånden tilbake etter slaget, for så å strekke foten kraftig når slaget er på vei fremover. Dette er med på å myke opp ankelleddet, øker rotasjonen og gir større kraft i slaget. For dan graderte utøvere som er flinkere med selvstudium blir nivået på treningen et helt
annet. Morio Higaonna (sensei i Okinawa Goju Ryu karate-do forbund) har uttalt at 50 % av teknikkene bør utføres i kata form mens 50 % bør utføres med motstand (les makiwara/sekk el.l). Masatoshi Nakayama i Shotokan anbefalte at man bygde seg gradvis opp mot 150 repetisjoner for så å øke dette opp mot 300 slag per hånd per dag på avansert dan nivå! Litteratur : Feld, M. S. 1979. "The physics of karate" Scientific American 240 Nakayama, M. 1966. Dynamic Karate Peled M. 1993. Hand conditioning through makiwara training. Choi Hong Chi. 1965. Taekwondo, "the art of self defence" Black belt. 1974. "Dangers in knuckle toughening" Funakoshi, Gichin Karate-do My way of life Kenji Tokitsu Historie de karate do