Hvordan få flere norske doktorgradsstudenter innen teknologifag? Styremøte Samarbeidsforum 25. januar 2012 Noen tanker fra stipendiat Margrethe Nergaard, Institutt for kjemisk prosessteknologi, NTNU Dette notatet er utarbeidet på oppdrag fra Samarbeidsforum med utgangspunkt i møtet «Flere norske doktorgradsstudenter». Notatet er basert på en rekke medieoppslag fra de siste tre år, to rapporter fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdannelse (Nifu), en undersøkelse fra Nifu utført på oppdrag fra NTNU og Tekna om utenlandske doktorgradskandidater ved NTNU, Stortingsmeldingen Klima for forskning, Fagerbergutvalgets utredning Et åpnere forskningssystem samt samtaler med stipendiater ved NTNU og tillitsvalgte i Tekna. Bakgrunn En doktorgrad er en forskerutdanning som gjennomføres etter fullført mastergrad. Doktorgraden har gradvis endret sin betydning, fra å ha fungert som en symbolsk markering av høydepunktet i en forskerkarriere, til en funksjon som forskerutdanning og en nødvendighet for å konkurrere om fast vitenskapelig stilling ved universiteter og høgskoler (1). Få norske innen teknologifagene Tall fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdannelse (Nifu) viser at det de siste årene er det gjennomført rundt 1.200 doktordisputaser årlig i Norge. Av de 1.184 doktorandene i 2010 var 28 prosent utenlandske statsborgere. Det er en økning på 2 prosentpoeng fra året før og en mangedobling fra 1990, da kun 9 prosent av dem som tok doktorgrad her i landet var utlendinger. Mest populært er doktorgrader innen matematikk og naturvitenskap, der er 46 prosent utlendinger. (2) Rektor Torbjørn Digernes ved NTNU opplyser at det finnes områder på NTNU der 70 80 prosent av doktorgradskandidatene er fra utlandet. Det kan også bemerkes at andelen kvinner som tar doktorgrad innen teknologifagene er gått ned og var i 2010 på 21 prosent (NTB mars 2011). Institutt for Kjemisk Prosessteknologi ved NTNU, et eksempel på at den høye andelen utenlandske doktorgradsstudenter ved norske universiteter. Ved instituttet er bare en av fire doktorgradsstudenter norske. I avisens leder trekkes det frem to store utfordringer knyttet til den høye utlendingsandelen: Mangelen på nordmenn gir universitetene problemer med å tilby undervisning, særlig på lavere årskurs der undervisningsspråket er norsk. Viktige deler av næringslivet er avhengig av en jevn strøm av kandidater med utdanning som er mer spesialisert enn det en mastergrad kan gi. (Adresseavisa, februar 2011)
Ulike former for Ph.D Det eksisterer flere ulike doktorgradsordninger som alle fører frem til tittelen philosophiae doctor, Ph.D. Studiet er i Norge normert til 3 år. Den vanligste formen for gjennomføring er et knyttet til et 3 årig stipendiat hvor man tas opp som Ph.D student og er ansatt hos utdannelsesinstitusjonen. Avhengig av institusjonen undervisningsbehov, kan stillingen utvides med inntil 25% undervisningsplikt. Nærings Ph.D er en ordning hvor bedrifter får støtte fra Norges Forskningsråd til å ta doktorgrad på bedriftens egen teknologi. Selve doktorgraden er en vanlig doktorgrad tatt på et universitet, selv om den er rettet mot en konkret bedrift og teknologi. Man disputerer på vanlig måte. Opplæringen skjer i samarbeid med et universitet og prosessen må være åpen, uten at bedriftshemmeligheter går tapt. Pengene går ofte til bedrifter som vil forske nå, men som kanskje ikke vil søke om et større forskningsprosjekt. (Teknisk Ukeblad, oktober 2010) Aker Solutions er en av bedriftene som benytter seg av nærings Ph.D. Målet er å ansette tre stykker årlig for å møte og være i forkant av kravene fra oljeindustrien. Bedriften har erfart at man kan nå punktet hvor litteraturen ikke lenger strekker til og dermed må bedriften forske selv. At kandidaten er fast ansatt hos bedriften, omtales som en stor fordel som gjør det mer attraktivt å være doktorgradsstudent, samtidig som bedriften får økt sin teknologiske kompetanse, og dermed internasjonale konkurranseevne. (Teknisk Ukeblad, oktober 2011) Ved NTNU er det også etablert en integrert Ph.d. utdanning ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektronikk. Fordypningsemne og masteroppgave på sivilingeniørstudiet kobles til første del av avhandlingsarbeidet i Ph.d. utdanningen. Studentene som tas opp, tilsettes i deltidsstilling som stipendiat og fortsetter med doktorgrad i forlengelse av mastergraden. Ordningen ble etablert i år 2000 og en liten håndfull studenter tas opp hvert år. (Ntnu.no) For mange utenlandske eller for få norske? Som nevnt fører den lave andelen norske doktorgradsstudenter til utfordringer knyttet til undervisning og behovet for forskerkompetanse i næringslivet. Et kjernespørsmål her er om antallet norske stipendiater er et problem som en konsekvens av antall utenlandske stipendiater eller ikke. Økt behov for doktorgradsstudenter Fagerbergutvalget foreslo annet en økning i antall doktorgrader fra 1100 per i dag til 2000 innen 2020, basert på at Norge har færre doktorgrader i forhold til befolkningen enn de andre nordiske landene, samt beregninger på erstatningsbehovet i Forskning og utviklingssektoren (FoU) og behovet for forskerkompetanse i andre sektorer enn forskningssektoren, derunder industrisektoren. (3) Både Forskningsrådet og Forskerforbundet møtte Fagerbergutvalgets innstilling med skepsis. Administrerende direktør i Norges forskningsråd, Arvid Hallén, frykter overproduksjon av Ph. D kandidater på kort sikt. Han bruker eksempelet med rask opptrapping på energi og klimaområdet som et eksempel på et område der man på kort sikt vil kunne ha problemer med å innfri kandidatenes forventninger om jobber, men i et lengre perspektiv være sikre på at det er bruk for dem
(Universitetsavisa, mai 2011). Nifu undersøkelsen "Doktorgrad og hva så? viser at 30 prosent av kandidatene i to kull hadde ikke FoU som del av sine arbeidsoppgaver, henholdsvis fem og to år etter at de disputerte. (4) Det er klart at særlig universitetsmiljøet trenger unge forskere fremover. Dersom ser på alderen på dagens teknologiprofessorer ved NTNU, vil en tredjedel være pensjonister om ti år. (Tekna.no, 2011) For svakt rekrutteringsgrunnlag Senter for Internasjonalisering av høyere utdanning (SIU) har i sitt høringssvar til Fagerbergutredningen blant annet skrevet: Erfaringer fra Danmark viser at volumet av mastergrader ikke var tilstrekkelig til å dekke inn økningen i doktorgrader, og at økningen var avhengig av internasjonal rekruttering. Dette trekkes også frem av instituttleder ved Institutt for Kjemisk Prosessteknologi, Øyvind Gregersen: rekrutteringen til og antall studieplasser i sivilingeniørprogrammet som produserer sivilingeniører i instituttets disiplin, er for lav i forhold til industriens behov. Denne underproduksjonen forplanter seg dermed videre til doktorgradsnivå. (Adresseavisa, mars 2011) Arvid Hallén, administrerende direktør i Norges forskningsråd, er også bekymret for den lave andelen norske kandidater. Han påpeker at teknologifagene, og delvis realfag, har svakere rekruttering enn andre fagfelt og sier videre: Sivilingeniører er så etterspurt i næringslivet at mange ikke ser doktorgraden som fristende nok. (Tekna.no, april 2011) NAVs bedriftsundersøkelse for høsten 2011 avslørte at det mangler 16 000 ingeniører i Norge, dobbelt så mange som for et år siden. Tekna har utfordret universitetene og Kunnskapsdepartementet til å sette seg sammen og øke rammene for studieplasser innen teknologi. Internasjonalisering positivt I undersøkelsen Utenlandske doktorgradskandidater ved NTNU i 2007, 2008 og 2009 og deres videre karriere i norsk akademia slås det fast at 40 prosent av de utenlandske statsborgerne som avla doktorgrad innen teknologi/realfag ved de utvalgte NTNU fakultetene i denne perioden, var tilsatt i UoH sektoren eller instituttsektoren i oktober 2009. Andelen av norske kandidater ansatt i samme sektoren er omtrent lik (42 prosent). Undersøkelsen sier i midlertidig ingenting om hvor mange av de utenlandske kandidatene som har tatt jobb i norsk næringsliv. (2) Tall fra Nifu rapporten «Utenlandske statsborgere med norsk doktorgrad» viser at nesten to tredeler av utlendingene blir i Norge etter avlagt doktorgrad. Av disse har tre firedeler ingen planer om å forlate landet. Mange av dem som reiser etter endt utdanning i Norge, representerer brohoder for norske forskere inn i forskningsmiljøer i utlandet. Dermed vil også disse kunne bidra positivt til norsk forskning. (5) I et intervju med Adresseavisen omtaler Mats Nygård, tidligere visepresident i Tekna og dekan for sivilingeniørutdanningen ved NTNU problematikken rundt den lave andelen norske doktorgradskandidater slik: «Problemet er ikke at det er for mange utlendinger, men at for få nordmenn tar doktorgraden. Det viktigste er at landet sikres høy ekspertise».
Å velge en doktorgrad I samtaler med stipendiater, nyutdannede sivilingeniører og masterstudenter fra Industriell Kjemi og Bioteknologi ved NTNU, synes det å være fire avgjørende faktorer som påvirker valget om å ta eller ikke ta en doktorgrad, gitt at den faglige interessen er der. Disse faktorene er tvil rundt bruksområdet for en slik utdannelse, lønn, utlysningstidspunkt, kjennskap til det faglige miljøet og sosialt miljø. Bruksområde for en doktorgrad Professorene Asgeir Sørensen og Ingvald Strømmen ved IVT fakultetet, NTNU, har omtalt det innledende spørsmålet slik: Kanskje har vi vært for lite flinke til å fortelle om hvor spennende det er å ta en doktorgrad og hvilke fantastiske muligheter som åpner seg med bokstavene PhD på visittkortet? Får vi ikke endret på det, er Norge dårlig skikket til å møte de utfordringer som venter et høyteknologisk, kunnskapsbasert framtidssamfunn. (Adresseavisa, april 2009) Helge Holden, styremedlem ved NTNU, mener spørsmålet handler om hvilken innstilling næringslivet har til hvorvidt en doktorgrad gir noe mer enn mulighet til selvrealisering og innsikt i noe nytt. Han spør hvorvidt industrien heller vil få tak i unge masterkandidater og lære dem og selv og fortsetter: «Norsk industri er mindre forskningsintensiv enn hva tilfellet er i våre naboland Sverige og Danmark. Man kan spørre seg om norske industrikonsern ser verdien av å ha medarbeidere med doktorgrad. Trening i selvstendig forskning er av selvstendig verdi for en høyteknologisk bedrift». (Universitetsavisa, høsten 2010) Ikke alle i statlig sektor ser på en doktorgrad som en stor nødvendighet. Kjell Roland, daglig leder i Statens investeringsfond for utviklingsland, sa følgende: «Du bruker noen av de beste årene av ditt liv på å spesialisere deg på et område, og får kunnskaper som er så smal at du sjelden får bruk for den senere. Å ta doktorgrad er ikke noen spesielt god skole for andre steder enn i forskningen.» (Universitas, mars 2010). Slike uttalelser er med på å så tvil rundt bruksområdet for en doktorgrad. Også industrisektoren synes å være splittet i synet på nødvendigheten av en doktorgrad. For rene forskerstillinger er doktorgrad ofte påkrevd, mens små og mellomstore bedrifter uten stort fokus på forskning og utvikling ser ikke nødvendigvis bruksområdet for spisskompetansen. Et konkret eksempel er stillingsutlysninger hvor krav til utdannelse oppgis som «ingeniør/sivilingeniør/ph.d,». Her er det er tydelig at kandidatens kjernekompetanse og grunnutdannelse teller mer enn den spesialiserte utdannelsen, hvilket er et uheldig signal å sende. Andre uttaler at en doktorand er for spesialisert til å kunne brukes til annet enn forskning. Noe av denne holdningen kan muligens skyldes forskjellen på doktorgrad før og nå, hvor en doktorgrad nå i større grad er en forskerutdannelse mer enn en forskerprestasjon. En videre akademisk karriere er en mulig karrierevei etter en doktorgrad. Etter fullført doktorgrad vil en post.doc. stilling være nødvendig for å oppnå trening i selvstendig forskning som grunnlag for videre akademisk karriere. Her vil den akademiske merittlisten kandidaten oppnår være viktig og industrierfaring vil kun delvis kunne kompensere for en slik merittliste. Som allerede beskrevet, vil behovet for teknologiprofessorer øke kraftig de neste årene. Dette krever fokus også på opprettelse av post.doc. stillinger samt rekruttering av norske doktorander til slike stillinger, dersom ønsket er å
beholde en høy andel norske teknologiprofessorer. Disse stillingene er i stor grad berørt av de samme utfordringene som stipendiatstillingene. Lønn «Hvorfor ta doktorgrad når en heller kan gå rett til en godt betalt jobb i næringslivet?» Dette spørsmålet ble også stilt av professorene Strømmen og Sørensen, og de besvarte sitt eget spørsmål ved å appellere til kunnskapsglede: Jo, fordi en doktorgrad gir fantastiske muligheter både faglig, økonomisk og menneskelig. Verdien av å føde ny kunnskap er ubetalelig og ubeskrivelig. (Adresseavisa, april 2009). I nettdebatten som fulgte denne kronikken, skrev nettdebattanten Thomas Bjørnsen blant annet følgende: I Norge gir ikke PhD noe særlig karrieremessig fordel. Ikke i like stor grad som i utlandet. Lønnsmessig er det ikke heller veldig mye å hente. Der hvor [PhD studenter i andre land] kan motivere seg med bedre karriere og høyere lønn, er læringsprosessen i seg selv motivasjonen i Norge. Bjørnsen konkluderer med at høyere lønn for PhD studenter neppe er løsningen, en løsning ligger heller i en holdningsendring. Lønnsforskjellene ble synliggjort i kronikken Er det lønnsomt å ta doktorgrad i teknisknaturvitenskapelige fag, basert på Teknas lønnsstatistikk, oppdatert våren 2011. Her ble det stått fast at en nyutdannet master i teknisk naturvitenskapelige fag kan velge mellom en jobb i privat sektor som vil gi 450000 kr i lønn første året og 7 10 prosent lønnsvekst de neste fire årene, og en stilling som stipendiat med en årslønn på 382000 kr og en vekst på 3 4 prosent i året i løpet av stipendiatperioden». (Bladet Forskningspolitikk, september 2011) Lise Lyngsnes Randeberg, førsteamanuensis ved NTNU og visepresident i Tekna, mener det økonomiske motivet i stor grad er styrende. I dag er det alt for få nordmenn som velger å ta en doktorgrad. Hovedgrunnen er nettopp at det ikke lønner seg økonomisk. De fleste som er aktuelle for en doktorgrad er i etableringsfasen, har stort studielån og et ønske om stabil økonomi, hus og hjem. Dette er vanskelig med en relativt dårlig betalt, midlertidig stilling, sier hun i et intervju med Teknisk Ukeblad. Hun legger til: «Det hadde likevel vært OK å tjene lite under doktorgraden hvis man fikk et solid lønnshopp etterpå. Det gjør man ikke i dag. Doktorgrader verdsettes for lite både i privat og offentlig sektor.» (Teknisk Ukeblad, oktober 2011) I samtaler med nyutdannede sivilingeniører fra studieprogrammet for Industriell kjemi og bioteknologi, synes lønnsfaktoren synes å være mindre viktig for hvorfor studentene valgte eller valgte bort en doktorgrad. For dem som valgte doktorgrad trumfer den faglige interessen og akademiske friheten, lønnsargumentet. En stipendiat sier det slik: «Det har vært et uheldig fokus på at Ph.D studenter ikke tjener like mye som nyutdannede sivilingeniører. ( ) Ph.D. studenter har mange fordeler som folk i industrien ofte ikke har, stipendiater kan jo ofte bestemme selv når, hvor og til en viss grad med hva de vil jobbe med.» Synlighet og utlysningstidspunkt Ph.D. stillingene er ofte ikke like synlige som en industristilling. På NTNU er bedriftene generelt flinke til å være på hugget, deltar på bedriftspresentasjoner i regi av de ulike linjeforeningene ved NTNU og
karrieredager. Hvordan det informeres om doktorgradsmuligheter, varierer mellom fakultetene. IVTfakultetet ved NTNU har de siste årene arrangert en egen informasjonsdag for studentene i de høyere årskursene om doktorgrad. Her deltar representanter fra næringslivet og universitetet og studentene presenteres for doktorgrad som et reelt alternativ til å jobbe i industrien. Dette skjer på et tidspunkt hvor de fleste studentene enda ikke har startet jobbjakten. Tidspunktet en ingeniørstilling i industrien og en stipendiatstilling ved NTNU lyses ut på, er ofte svært avvikende. De flinkeste studentene er det ofte størst konkurranse om, og sånn forsvinner de mest aktuelle PhD studentene. En nåværende Ph.D student ved Institutt for materialteknologi belyser problemstillingen rundt akkurat dette: Stillingsannonser for Ph.D kommer gjerne ut sent, og de behandles svært sent i forhold til andre stillinger. Jeg måtte takke nei til industristilling lenge før jeg hadde fått noe tilbud fra NTNU, og det er ikke sikkert at alle har tilstrekkelig med is i magen. I 2011 ble NT fakultets stillinger lyst ut i februar og tilbud sendt ut i mai. I 2010 ble ikke tilbudene sendt ut før etter sommerferien. Til sammenligning hadde flere av avgangsstudentene ved Institutt for Kjemisk Prosessteknologi, et eller flere jobbtilbud i januar 2011 et halvt år før studiet er ferdig. Ettersom de færreste studenter har opparbeidet rett til arbeidsledighetstrygd, vil den økonomiske situasjonen etter endt studium være svært vanskelig uten jobb. Kjennskap til fagmiljøet Kjennskap til fagmiljøet før søknadstidspunkt, gjør det lettere å finne frem til og vurdere en doktorgrad. En stipendiat oppgir god veiledning og interessante masteroppgaver er den viktigste måten å rekruttere nye stipendiater på og poengterer: «Det er tross alt der man blir introdusert til "skikkelig" forskning for første gang.» De langt fleste av de spurte stipendiatene har fortsatt i samme forskningsgruppe eller innenfor samme tema som for masteroppgaven. Dette vil derfor være en ekstra utfordring for kandidater med mastergrad fra en annen institusjon enn den aktuelle doktorgradsinstitusjonen. Det å ha en møteplass hvor man treffer eldre master og Ph.D studenter, bidrar også til rekrutering. Flere stipendiater tillegger kontakt med eldre stipendiater gjennom studiet som den beste reklamen for en doktorgrad. Pilotprosjektet «Studenter inn i forskning» ble høsten 2011 satt i gang på fem institutter ved fakultet for Ingeniørvitenskap og Teknologi (IVT) ved NTNU. Her får et tjuetalls studenter deltidsjobb som forskningsassistenter, hvor målet er skape tidlig interesse for forskning og Ph.D studier, gi bedre utdanningskvalitet for studentene, og avlaste vitenskapelig ansatte. Utbyttet for instituttene ligger i økt rekrutteringsgrunnlag for Ph.D, rimelig arbeidskraft, og tidsbesparelser for stipendiater og vitenskapelig ansatte. Studentene på sin side får innsikt i forskningsfronten, forskerkompetanse og faglig utbytte, relevant praksis og kontaktnett i fagmiljø. Pilotprosjektet skal evalueres våren 2012, men har så langt fått gode tilbakemeldinger fra studentene. En student uttaler at selv om drømmejobben nok er i det private, så har kjennskap til det forskerne driver på med, fått henne til å tenke på å ta en Ph.D. først. (Dagens Næringsliv, oktober 2011) Sosiale faktorer Mange studenter frykter at stipendiattilværelsen vil være en ensom tilværelse. Det er også allment kjent at ikke alle som begynner på en doktorgrad, gjennomfører denne, og gjennomføring skjer ofte ikke til
normert tid. NTNU har laget en doktorgradshåndbok som et første steg på veien til bedre oppfølging av doktorgradskandidatene og forhåpentligvis, høyere gjennomføringsgrad på kortere tid. Viktigheten av et godt sosialt miljø innenfor forskningsgruppen, påpekes av Sverre Magnus Selbach, ny førsteamanuensis ved Institutt for Materialteknologi. Han tilhører keramgruppen ved instituttet, en gruppe som de siste årene hatt god tilvekst av norske stipendiater. Selbach tilskriver dette blant annet til det gode, sosiale miljøet internt i forskningsgruppen. Dette gir høy trivelsfaktor blant medlemmene av gruppen og virker selvrekrutterende på masterstudenter. Lignende miljøer med stor grad av masterstudenter som fortsetter til doktorgrad, finnes også andre steder på NTNU. Felles for disse er at de er relativt små og har svært aktive, sosiale miljø. Det sosiale miljøet blant sivilingeniørstudiene ved NTNU trekkes også frem som et attraktivt gode ved å fortsette på eget universitet og også som en av de beste rekrutteringskanalene. En av stipendiatene sier På grunn av det gode miljøet i Høiskolens Chemikerforening [Linjeforeningen til Industriell kjemi og Bioteknologi, Red.anm.] hadde jeg lyst til å henge rundt litt lengere på NTNU. Å ha en møteplass hvor studentene og stipendiater treffes på tvers av studieår, er en viktig arena for erfaringsoverføring og rekruttering. Mulige tiltak Det synes ikke å være et enkelt svar på hvordan antallet norske doktorgradsstipendiater kan økes. Med basis i utsagnet Problemet er ikke at vi har for mange internasjonale, vi har for få norske er tiltakene her gruppert i tre bolker; tiltak fra næringslivet, fra universitetene og politiske tiltak, hvor Tekna er en av aktørene som kan tenkes jobbe med dette. Tiltak fra næringslivet Hvorvidt det trengs flere norske doktorgradskandidater, er noe det bør herske bred enighet om. I media er det lett å finne professorer og fagforeningsrepresentanter som påpeker viktigheten av norske doktorgradsstudenter innen teknologifag, mens det er vanskeligere å finne industrirepresentanter som entydig sier det samme. Dette kan skyldes dagens sivilingeniører og morgendagens doktorander tas fra samme pott. Ingeniørmangelen som særlig oljebransjen nå opplever, gjør at det er mer prekært å få fylt opp dagens behov enn fremtidige, mer diffuse behov. Næringslivet må i større grad synliggjøre hva en doktorgrad tilfører den enkelte bedrift, både utad mot aktuelle kandidater og innad i bedriftene. Trolig er det mange bedrifter som i dag ikke sitter på denne kunnskapen selv. Det gjør det vanskeligere for kandidaten å få lønns og stillingsutbytte av doktorgradskompetansen. Informasjon om hvor mange doktorander en bedrift har og hva disse jobber med vil kunne gi studentene verdifull informasjon om hva en doktorgrad brukes til, men også tilføre bedriftene økt bevissthet rundt sine ansattes spesialkompetanse. Det bør stimuleres til økt bruk av nærings PhD der dette er aktuelt. Denne gir forskerkompetanse på et konkret område bedriften har behov for, samtidig som kandidaten får en fast jobb og nærhet til det virkelige problemet.
Private bedrifter har pr i dag et annet lønnsnivå enn hva statlig sektor har. En måte å korrigere for noe av denne forskjellen, er å bidra til økonomisk belønning av norske doktorgradsstudenter for sitt valg av karriere. Dette kunne for eksempel gjennomføres ved en gruppe bedrifter gikk sammen om en pott som ble fordelt på nye, norske doktorgradsstudenter ved starten av hvert skoleår. Tiltak fra utdanningsinstitusjonene Utdanningsinstitusjonene bør informere om doktorgradsmuligheter allerede tidlig i studiet. Det bør være et må at det skal være like naturlig å se for seg en doktorgrad, som en stilling i det private næringsliv. Informasjonsdager der studentene kan møte representanter fra universitetet, næringslivet og stipendiater, er en mulighet. Deltakelse på karrieredager er en annen måte å synliggjøre doktorgraden på. Rekrutteringsarbeidet må rettes også mot studenter i de tidligere årskursene, slik at doktorgrad som karriereløp fremstår som et like naturlig valg som en jobb andre steder. Her er ordninger som Studenter inn i forskning svært viktige. Denne ordningen bør utvides til å bli et reelt deltidsjobbalternativ for teknologistudenter. Et gjennomgående problem i akademia er at en midlertidig stilling ikke eksisterer før det er blitt tildelt prosjektmidler til denne. Ettersom de fleste tildelinger fordrer prosjektstart innen rimelig tid, gjør dette det vanskelig å tildele stillinger like tidlig som en del private bedrifter kan. De fleste vitenskapelige ansatte har likevel en viss formening om hvor stor prosjektinngangen deres er. Et mulig tiltak kan være å opprette en type ventestilling, gjerne finansiert av industrien. Dersom en kandidat ønskes tilsatt i en stipendiatstilling og kvalifiserer for opptak til doktorgradsstudiet, vil kandidaten kunne bli sikret lønnsmidler i f.eks. i seks måneder mens det ventes på avklaring av prosjektmidler. På den måten unngås det at interesserte kandidater forsvinner til andre jobber fordi kandidaten frykter økonomisk uføre. Utdanningsinstitusjonene bør også evaluere bruken av integrert doktorgrad og se om dette kan være aktuelt på andre studieprogram enn der det i dag brukes, et forslag som også støttes av Stortingsmeldingen Klima for forskning. (6) Doktorgrader med stort innslag av datagenerering fra laboratoriearbeid er svært tidkrevende ettersom det kan ta lang tid fra stillingen besettes til det eksperimentelle oppsettet er klart. Et direkteløp kan lette dette og bedre gjennomføringsgraden, noe som igjen gjør det mindre avskrekkende å ta en doktorgrad. Så langt det er mulig, bør det bygges opp under de gode, sosiale miljøene, noe som synes å være viktig både for gruppens renommé utad og miljøet internt i gruppen. Det er flere årsaker til at mange forskningsgrupper ikke har noe utpreget sosialt miljø: Gruppelederne er ofte svært travle, gruppene er for store, kulturforskjeller gjør det vanskelig å få med alle, gruppene preges av høy turnover, arbeidspresset gir ikke rom til prioritering av sosiale aktiviteter. Instituttene bør stimulere til at også det sosiale arbeidsmiljøet blir så godt som mulig. Dette kan for eksempel gjøres ved en egen sosialiseringspott, fokus på sosiale aktiviteter utenfor utdanningsinstitusjonen og aktiv bruk av møteplasser.
Opprettelse av og rekruttering til post.doc stillinger må følge stipendiatutviklingen, ettersom slike stillinger er helt nødvendige for en videre akademisk karriere. Skal norske kandidater kunne hevde seg mot internasjonale kandidater med svært lange akademiske merittlister, er det nødvendig og både opprette nok post.doc. stillinger innen de relevante fagfeltene, samt rekruttere norske kandidater til slike stillinger. Her bør universitetssektoren synliggjøre langtidsperspektivet og prioritere stillingsfordelinger i takt med dette. At enkelte fakulteter utelukkende utlyser stipendiatstillinger, i så måte svært uheldig. Politisk Det er i dagens tariffavtale rom for å gi stipendiatene mer enn minimumsbeløpet i lønnsrammen i lønn. Dette brukes dessverre altfor sjeldent av institusjonene. En slik differensiering av lønnsnivået må reflektere forskjeller i arbeidsmarkedet og ha et saklig grunnlag. I dag sammenkobles ofte lønn og driftsmidler. Et resultat av dette er at stipendiater som forhandler seg til høyere lønn ved ansettelse altfor ofte vil ha tilsvarende mindre midler tilgjengelig til driftsmidler. Dette er uheldig situasjon, spesielt når det gjelder å få rekruttert gode stipendiater med erfaring i fra privat sektor. Det generelle lønnsnivået i forsknings og undervisningssektoren bør også heves slik at det blir mer attraktivt å fortsette med en karriere innen forskning og undervisning. Det skal lønne seg å ta en doktorgrad. Investor Øystein Stray Spetalen har tatt til orde for å slette alt studielån for doktoringeniører, med begrunnelsen om at kun økonomiske insentiver gjør at folk tar høyere utdanning. Dette er et mulig tiltak. Etter stipendiatperioden er det få faste rekrutteringsstillinger ved universitetene. Dette gjør det vanskelig for ferdige doktorkandidater å kvalifisere seg for en videre vitenskapelig karriere. Lang behandlingstid for faste stillinger og tilbud om midlertidige stillinger gjør at kandidatene heller foretrekker fast stilling andre steder. Bruken av midlertidige stillinger må reduseres til fordel for faste forskerstillinger. Dette har utdanningsinstitusjonene liten vilje til å endre på og er en viktig politisk sak. KILDER 1. Stipendiaters arbeidsvilkår og karriereforventninger T.Thune og T.B.Olsen, Nifu Step, 2009 2. Utenlandske doktorgradskandidater ved NTNU i 2007, 2008 og 2009 og deres videre karriere i norsk akademi, H.Gunnes, Nifu Step for NTNU/Tekna, 2011 3. Et åpnere forskningssystem, Fagerbergutvalget, NOU 2011:6 4. Doktorgrad og hva så? T.B.Olsen, Nifu Step, 2007 5. Utenlandske statsborgere med norsk doktorgrad, K.E.Brufoss og T.B.Olsen, Nifu Step, 2007 6. Klima for forskning, St.meld. 2009:30