Foto: Colourbox.com Tema: Arbeid - - - Om årsaker, virkninger og lærdommer av finanskrisa Om hvordan skape økt sysselsetting Om verdien av faste ansettelser
Arbeid til alle - Om årsaker, virkninger og lærdommer av finanskrisa - Om hvordan skape økt sysselsetting - Om verdien av faste ansettelser
Innholdsfortegnelse Forord... 3 1. Finanskrisa... 5 1.1 Finanskrise få i Norge har merket likevel alvorlig nok... 5 1.2 Tiltakene mot krisa... 6 1.3 Hva var finanskrisa for noe?... 7 1.4 Realøkonomi og finansøkonomi... 10 1.5 Sterkere offentlig regulering og kontroll... 11 1.6 Eiendom og finans styrker seg også i Norge... 12 1.7 Veien videre... 13 2. Hvorfor ikke bruke mer av oljeinntektene?... 14 3. Verdiskaping og sysselsetting gjennom industriell utvikling og næringsrettet satsing... 16 3.1 Industrien en del av løsningen... 16 3.2 Skipsfart og tilgangen på energi har vært motoren... 17 3.3 Globalisering alle bransjer blir konkurranseutsatt... 18 3.4 Redusert importbehov er like viktig for handelsbalansen som økt eksport... 19 3.5 Klimautfordringene gir nye rammer for industriell utvikling... 20 4. Verdien av arbeid og verdien av faste ansettelser.... 23 4.1 Fast og midlertidig ansatt og innleid.... 23 4.2 Verdien av fast ansettelse og stabil arbeidskraft... 24 4.3 Er adgangen til midlertidige ansettelser et gode for de som vil inn på arbeidsmarkedet?. 25 4.4 Drivkrefter bak midlertidige ansettelser og økt innleie... 25 5. Oppsummering veien videre... 26 Kilder... 27 2
Forord Norge er blant de land som ble minst berørt av finanskrisa som slo innover verden høsten 2008, og som førte til en kraftig økonomisk tilbakegang og stor arbeidsløshet i nesten alle industrialiserte land. Norge satte inn betydelige mottiltak. I ettertid kan vi slå fast at de virket ganske godt. Likevel var det mange som ble arbeidsledige også i Norge. De fleste av disse hadde sine arbeidsplasser innenfor bransjer Fellesforbundet organiserer. Det var først og fremst bedrifter som er avhengig av å levere produkter til internasjonale markeder som måtte nedbemanne eller som ble slått konkurs. Noen flagget også ut i troen på at det var bedre å drive virksomhet i lavkostland. I dette heftet tar vi opp litt om hva som skjedde, hva som var bakgrunn og årsaker til finanskrisa. Som mange andre mener vi i Fellesforbundet at en grunnleggende årsak til krisa var manglende regulering av det finansielle system. Bedrifter trenger kapital for å investere. Da trengs også kapitalmarkeder. Men blir kapitalstrømmene for uregulerte kan det bidra til å ødelegge resten av økonomien. Og det var nettopp det som langt på vei skjedde under finanskrisa. Problem med lav sysselsetting og høy ledighet henger likevel ikke bare sammen med manglende regulering av kapital. Det henger også sammen med blant annet hvilken vekt myndighetene legger på å skaffe arbeidsplasser og legge til rette for sysselsetting. Det henger sammen med hvor produktive vi er og hvor flinke vi er til å omstille oss til å møte nye utfordringer og muligheter. Fellesforbundet mener at det gjøres mye bra i Norge på disse områdene og at det er en viktig grunn til at vi har så mye lavere ledighet enn mange andre land. Vi har likevel også store utfordringer framover. Arbeid til alle og trygghet i arbeidssituasjonen er etter forbundets mening det viktigste som må til for å skape et godt samfunn. Som forbund både sentralt og lokalt arbeider vi aktivt for å bidra til dette. Vi håper dette heftet kan bidra til økt kunnskap og forståelse om sammenhenger i samfunnsøkonomien og hva som kan gjøres for å sikre trygge arbeidsplasser i framtida. Vi peker på flere dilemmaer vi står overfor. Et gjennomgående dilemma er at vi ikke kan late 3
som Norge er alene i verden. Mer og mer berøres vi at det faktum at bedrifter, kapital, arbeidskraft, kunnskap, miljøutslipp osv kan flyttes stort sett hvor som helst i verden. Det er for eksempel mange gode grunner for at Norge burde hatt enda strengere bestemmelser når det gjelder klimagassutslipp. Men hva hjelper det, dersom virksomheter som berøres bare flytter til land med mindre strenge bestemmelser? Da har vi ikke kommet en millimeter lenger for å bevare miljøet. Men det går også an å argumentere med at strenge vilkår i vårt land på områder der vi veit andre må komme etter, kan være en fordel for oss. Da er vi først ute med å utvikle kunnskapen om hvordan industrien skal tilpasse seg nye krav. De bedriftene som velger en slik strategi, de blir vinnere. Svaret på dette dilemmaet kan være at vi enten kan gjøre det ene eller det andre, eller vi kan forsøke noe midt imellom. Og midt imellom ja, der finner vi som regel Fellesforbundet på mange områder. Dette heftet avgrenser seg til omtale av virksomheter som er utsatt for sterk internasjonal konkurranse. Bygg og anlegg er ikke på samme måte det, og derfor er den ikke omtalt her. Den har imidlertid også sine utfordringer. Disse er omtalt i Fellesforbundets hefte Næringspolitikk for byggenæringa, utgitt sommeren 2009. I det vi var i ferd med å avslutte arbeidet med dette heftet satte ei ny finanskrise i gang igjen. Denne gangen med utgangspunkt i Hellas. 2. mai ble Hellas enig med Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og flere om å få tilgang på lån for rundt 110 milliarder euro (vel 800 milliarder norske kroner). Samtidig forplikta Hellas seg til å redusere sine enorme budsjettunderskudd over en tre års periode. Men dette hjalp ikke. Uroen fortsatte. Natt til 10. mai vedtok EUs råd for økonomiske og finansielle saker to nye finansieringsordninger for utsatte EU-land for til sammen 500 milliarder euro (rundt 4 000 milliarder norske kroner eller 4 ½ ganger et norsk statsbudsjett). Om dette vil virke, er det bare tida som vil vise. Lykke til med lesingen og debatten! Fellesforbundet, 10. mai 2010 4
1. Finanskrisa 1.1 Finanskrise få i Norge har merket likevel alvorlig nok Vi har alle hørt og lest om finanskrisa. Norge ble rammet langt mindre enn mange andre land. Virkemidlene som ble satt inn mot den i Norge virket bra. Vi har en lav ledighet andre land kan misunne oss. Samtidig har vi en sterk statlig økonomi, og de fleste lønnstakere i Norge har opprettholdt eller forbedret kjøpekrafta sammenliknet med situasjonen da finanskrisa inntrådte. Det er likevel de som fikk smake virkningene av finanskrisa og som gjør det ennå. Bedrifter gikk overende også i Norge. En av de første var Fundo i Høyanger. Redusert etterspørsel etter biler slo umiddelbart inn hos den norske felgprodusenten og bedriften og nær 300 arbeidsplasser måtte gi tapt. Andre bildelprodusenter som Fibo i Vestfold, Kongsberg Automotive i Buskerud, Casting Technology Farsund AS (nå Farsund Aluminium Casting) i Farsund, Vest-Agder, Bussbygg i Møre og Romsdal måtte også enten legge ned eller nedbemanne. Store verkstedsbedrifter som Ruukki Profiler i Nordland, Gunnebo Anja Industrier i Aust-Agder, Draka, Årnes i Akershus, Rolls Royce Engines, Bergen, STX i Sogn og Fjordane, ABB-konsernet i Telemark og flere konsern og bedrifter har nedbemannet betydelig eller lagt ned virksomheten sin. Ikke all denne reduksjonen skyldes finanskrisa alene, men den var i større eller mindre grad medvirkende. Disse er alle bedrifter innenfor Fellesforbundets organisasjonsområde. Det er innenfor våre områder vi har fått merke krisa sterkest. I 2009 ble antall fullbetalende medlemmer i forbundet redusert med vel 8 000 og reduksjonen fortsetter også i 2010. I 2009 var til en hver tid mellom 3 000 og 5 000 medlemmer registrert i vårt medlemsregister som ledige eller permitterte. For oss i Fellesforbundet er derfor ikke finanskrisa noe vi bare har hørt om. For mange av våre medlemmer har det vært den tøffe virkeligheten. I vårt naboland Sverige har de virkelig fått merke virkningene av krisa. I løpet av 2009 ble det 100 000 flere ledige. De aller fleste av disse mistet jobbene i industrien. En av ti svensker i arbeidsstyrken står i dag uten arbeid. I vårt søsterforbund i Sverige, IF Metall, var i fjor nær hvert fjerde medlem arbeidsledig. Den svenske velferdsstaten svekkes. Sterkest rammer det de som ikke får arbeid. 5
1.2 Tiltakene mot krisa Fellesforbundet så tidlig at det var behov for massive tiltak. Vi deltok i møter med regjeringa og andre myndigheter. Vi fremmet mange forslag til tiltak som for eksempel styrking av finansinstitusjonene for at bedrifter skulle få lån og garantier, flere arbeidsmarkedstiltak og økt opplæring for de som ble ledige. Vi foreslo mer midler til økt aktivitet i bygg og anlegg, til energi- og miljøinvesteringer og økte avskrivingssatser på maskiner. Alt dette fikk vi regjering og Stortinget med på. Det ble vedtatt en omfattende bankpakke der staten ved visse tilfeller påtok seg ansvar dersom kundene ikke ble i stand til å betjene lånene sine. Staten kunne også tilby bankene kapital på bestemte vilkår. Disse omfattende tiltakene hindret ikke at også Norge fikk økt ledighet. Men den ble aldri høyere enn vel 3 prosent. Det er beskjedent i forhold til et gjennomsnitt i Euro-landene og i USA på 10 prosent ledighet og i noen enkeltland opp mot 20 prosent. Analyser gjort av Statistisk Sentralbyrå viser at Regjeringas strategi mot virkningene av finanskrisa fungerte godt. Den økonomiske verdiskaping i Norge som følge av tiltakene ble økt med ca 25 milliarder kroner. Tiltakene bidro til å øke verdiskapingen i bedriftene i fastlands-norge med 1,3 prosent i forhold til det som det ellers ville vært. Uten disse tiltakene ville Norge hatt en ledighet på godt over 100 000 personer (vel 4 prosent). Erfaringen viser altså at det er viktig at staten tar en aktiv rolle når aktiviteten faller. Først og fremst ved å forhindre at hele det økonomiske systemet kollapser, men også for å hindre at finanskrise ikke ender i en håpløs krise for realøkonomien (produksjonslivet) og arbeidsplassene. Studier viser at de land som var tidlig ute med kraftige statlige mottiltak lyktes best. Lærdommen av dette er også at staten ikke bare må ha en slik rolle når økonomien går dårlig. Staten må også ha en minst like sterk regulerende hånd når økonomien går oppover, for å hindre at nye kraftige nedturer skal oppstå. Problemene er ikke over. Norge kan enda gjøre mye for å holde ledigheten nede, men vi seiler på det samme økonomiske havet som andre land. Derfor samarbeider Fellesforbundet og norsk fagbevegelse med fagforeningskamerater i andre land om et budskap som forklarer nødvendigheten av politisk koordinert innsats mot ledigheten verden over. Finanskrisa er like alvorlig som klimakrisa. Alle forstår at klimakrisa bare kan løses gjennom felles innsats. Det er også til sjuende og sist tilfelle med finanskrisa. 6
1.3 Hva var finanskrisa for noe? Finanskrisa var et av de mest brukte ord både i den offentlige debatt og i samtaler mellom folk flest i siste del av 2008 og i 2009. Den fikk virkning over hele verden. Store banker og finansinstitusjoner ble slått konkurs. Aksjekursene raste nedover. Bedrifter foretok store innskrenkinger eller ble lagt ned. Flere millioner arbeidstakere mistet jobbene sine. Verden opplevde det største økonomiske tilbakeslaget siden 1930-tallet. I 2007 og 2008 hørte vi om ei finanskrise som var på gang i USA. Om folk som fikk problemer med boliglånene sine, og som til slutt måtte levere boligene tilbake til dem de hadde fått boliglån av. Utover i 2008 ble dette mer og mer omfattende og boligprisene falt dramatisk. Markedsverdiene på boligene ble lavere enn boliggjelden. Bankene kom i skvis og tapte penger. Den vonde spiralen spant fortere og fortere og til slutt gikk også banker overende. Dermed kollapset finanssystemene og det spredte seg raskt til hele verden. Bedrifter fikk ikke lån til sine investeringer, og dermed slo finanskrisa inn i det vi kaller for realøkonomien. Altså i produksjonen av varer og tjenester. Dette skjedde i en periode da USA bygde ned sin industri og forverret handelsbalansen kraftig. Som motpost fikk USA (både stat og private) store lån, særlig fra Kina. Samtidig som produktivitetsveksten i USA ikke kom lønnstakerne til gode, men i stor grad finansbransjen, ble det stor pengerikelighet og prisen på kapital ble lav. Mye av dette ble brukt til å importere lavprisvarer fra Kina og andre lavkostland. Og det ble brukt til stadig økte utlån med bakgrunn i forventet utvikling i eiendomsprisene. De rike i USA ble veldig mye rikere i denne perioden, mens mange lønnstakere ikke fikk ta del i velstandsutviklinga. De lønnstakerne som fikk ta del, var de som var heldige og hadde fått nedbetalt sin gjeld, før krisa slo inn. Det at mange vanlige folk ble så sterkt rammet, er viktig for å forstå den sterke motstanden også fra meningmann mot de statlige redningspakkene. Skulle vanlige lønnstakere måtte betale ekstra skatter for noe som finansinstitusjoner og rikfolk var skyldige i? Arbeidstakerne i USA har ikke hatt reallønnsvekst de siste 20 30 åra. De ble derfor tvunget til å oppta større gjeld enn i land med reallønnsvekst for å få levestandardforbedring. Dette var mulig å få til da rentene var lave og boligprisene var i vekst. Da så renta ble hevet og prisene falt, kom lønnstakerne i en minst tredobbelt skvis. De klarte ikke å betjene boliggjelda 7
og måtte levere boligen fra seg. Samtidig mistet de jobbene og var ikke i stand til å skaffe seg en ny bolig. Og i tillegg mistet de kanskje også både pensjon og helseforsikring. Etter 33 uker har ikke amerikanske arbeidere heller dagpenger fra det offentlige. Kongsberg Automotives fabrikk i Van Wert i Ohio i USA er også et eksempel på hvordan det kan gå når bedrifter i USA strammer inn. Bedrifter foretok store rasjonaliseringer og innstramminger. Da de ansatte sa nei til tilbud fra bedriften om å beholde jobbene sine ved å gå ned 40 prosent i lønn og å redusere pensjonsgodene sine, svarte bedriften med lockout. Og ikke nok med det. Bedriftseierne gjerdet fabrikken inn, leide inn vakter og støvsugde lokalmarkedet for tilgjengelig arbeidskraft. Eksemplet er nok ikke representativt for hva som skjer når bedrifter innskrenker i USA, men illustrerer likevel hvordan arbeidstakere kan bli berørt USA har ingen Statens Husbank slik vi har det. For å sikre at også folk med også litt svakere finansieringsevne skulle skaffe seg egen bolig, innførte USA et system som de kaller for subprimelån (lån til personer som ikke er kvalifisert for å få lån til laveste rente). Dette er boliglån på bestemte vilkår og der låntaker kan levere boligen tilbake til långiver, dersom vedkommende ikke klarer å betjene lånet. Kundens ansvar er bare begrenset til boligen. Dette gikk bra da renta var lav og boligprisene steig (boligprisene i USA ble fordoblet fra 2001-2006). Men da renta gikk opp og boligprisene falt, var det mange som misligholdt låna sine, og måtte levere boligen tilbake til banken. Da var det imidlertid ikke lenger banken som var långiver, men finansselskaper som var opprettet av de samme bankene for å holde slike lån unna bankenes regnskaper. Selskapene pakket låna inn i finansielle produkter som var så kompliserte at knapt noen kunder forsto noe av dem. Ja, bankene selv og disse selskapene hadde også problemer med å finne ut av dem. Mange av de nye finansielle produktene skapte økt usikkerhet og mer risiko. Det ble også etablert belønningssystemer som fremma betydelig risikoadferd. Uanstendig høye godtgjørelser der ledere fikk full gevinst hvis noe gikk bra, men ingen tap hvis det gikk dårlig. Da disse selskapene så kom i problemer måtte de gå tilbake til bankene for å låne penger, noe de hadde avtale på. Men de samme bankene hadde ingen bokført risiko i sine regnskaper. De var ikke forberedt på tap. Samtidig kom bankene i en alvorlig skvis. Stort sett hadde de lånt ut penger med en lang tidshorisont, samtidig som de lånte inn med kort horisont. For å betale tilbake lån med kort tidshorisont, måtte de få tilbakebetaling på lån med den lange horisonten 8
eller få nye lån med kort tidshorisont. Ikke noe av dette fikk de til. Bankene satt dermed i saksa og systemet kollapsa. 15. september 2008 gikk det helt galt. Den store investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Amerikanske myndigheter grep ikke inn. Krisa var definitivt utløst. Konkursen satte i gang en kjedereaksjon i USA og Europa med en kraftig forverring av krisa. Bankene sluttet å låne penger til hverandre, og renta på kortvarige lån ble skyhøy. Bedriftene fikk ikke låne arbeidskapital (kassakreditt), og krisa var et faktum. Sterkest slo det ut over land med svake velferdssystemer og svake statsfinanser. Det er mange ulike oppfatninger om årsakene til finanskrisa. Ja, noen mente og mener fortsatt at det ikke var noen krise. De mener slike kriser oppstår med enkelte mellomrom i en fri økonomi, og så går det over igjen. Da er situasjonen blitt bedre enn den var før det økonomiske tilbakeslaget. De mener at systemet regulerer seg selv. Andre mener vi hadde ei krise. Professor i samfunnsøkonomi ved Yale University, Robert Shiller, skrev i Dagens Næringsliv 16. mars i år om alle forklaringene på hvorfor krisa oppsto. Han mente at faktoren som utløste krisa kunne være like triviell som en sommerfugls vingeslag, som i følge ordtaket kan utløse en orkan et annet sted. Det han illustrerer her kalles kaos-teori. Altså at en eller annen liten tilfeldig ting kan utløse det hele. For å finne årsaka må en da ikke rette fokuset mot vingeslaget, men kaoset. Det er her de fleste peker på grunnleggende svakheter eller mangler ved reguleringen av det finansielle systemet. At det er for dårlig styring og kontroll med finansvesenet, og at det er store ubalanser i verdens økonomier. Mange mener at grunnleggende sett lå årsaken til krisa i USA. I en ukontrollert finansøkonomi som hadde løpt løpsk og der politikerne bare hadde båret bensin til bålet. Trevor Evans, tysk økonomiprofessor, beskrev bakgrunnen for krisa slik ( Fritt fall Finanskrisen og utveier, s. 21, Res Publica): Siden reallønnsøkninger (i USA) lå langt etter økningen i produktivitet, kunne etterspørselen bare opprettholdes gjennom en storstilt ekspansjon av kredittfinansiering opprettholdt gjennom prisøkning på verdipapirer i 1990- årene, og boliginflasjon etter årtusenskiftet. Han beskriver videre hvordan en løssluppen 9
pengepolitikk og lav styringsrente holdt i gang kredittfinansieringa, og at på denne måten ble også mye av produktivitetsveksten i økonomien overført fra realøkonomien til finansøkonomien. Myndighetene i nesten alle verdens land satte inn massive mottiltak for å møte problemene som krisa skapte. Det ble sprøyta inn over 1 000 milliarder dollar i redningspakker, og rentene ble samtidig satt ned mot null eller til null. Et stykke på vei kan en si de lyktes. Stort sett fungerer finansvesenet igjen. Det er blitt mulig å låne penger igjen til mer normale vilkår. Nedgangen i økonomien har stanset opp. Utfordringene er likevel enorme. Arbeidsledigheten er i mange land høyere enn noen sinne. Mange stater har tatt opp store lån for å finansiere mottiltak. Mulighetene for å sette inn ytterligere stimulerende tiltak er derfor begrenset. Dessuten er styringsrentene så lave i mange land, at de ikke kan settes lavere. Dermed kan en ikke stimulere økonomien gjennom rentepolitikken. De fleste økonomiske spåmenn ser små utsikter til større forbedringer med det første. Noen sier det må bli enda verre før det blir bedre igjen. 1.4 Realøkonomi og finansøkonomi En måte både å analysere og forstå finanskrisa på er å gjøre et skille mellom finanskapital og realkapital (i praksis er det neppe mulig å lage et klart skille). La oss likevel tenke på realøkonomien som varer og tjenester, mens finansøkonomien er pengene og verdipapirene som sirkulerer i økonomien. Flere økonomer, men også andre, mener at finansøkonomien har fått en for dominerende rolle de seinere år og underlagt seg realøkonomien. Det betyr f eks at de som leder og styrer produksjonsbedrifter har mistet styringen. De industrielle eierne er blitt borte og er blitt overtatt og store banker og finansieringsselskaper. Det er flere som peker på utviklingstrekk i særlig USA og Storbritannia der bedrifter kjøpes, selges eller omstruktureres for å hale inn kortsiktige gevinster. Også i Norge kan vi se tegn til en slik utvikling. Men i Norge er det særlig staten som har overtatt de industrielle eiernes sterke posisjon. F eks er Folketrygdfondet i dag den største institusjonelle eier av selskaper registrert på Oslo Børs. For å forstå finansøkonomiens rolle i samfunnet er det viktig å forstå eiendomsmarkedet. Vi har særlig sett det i USA, men også i Norge, at dette har fått en mer sentral rolle i økonomien. Det er nemlig slik at når prisene på eiendom stiger, øker også verdien på det folk kan stille i pant. Når verdiene på eiendommen du eier, øker mer enn gjelda du har, kan du ta opp nye lån med pant i eiendom. Du kan låne til flere eiendommer eller til kjøp av verdipapirer. Det er 10
mektige krefter som ligger bak for å presse opp nivået på utlån. Personer og institusjoner tjener mer penger jo mer de klarer å låne ut. Problemet oppstår den dagen eiendoms- og verdipapirmarkedet har nådd toppen og så starter verdiene å synke. Hvis du da ikke i stand til å selge rekordraskt eller å betjene den gjelda du har, er du ille ute. Og da er det ikke bare enkeltpersoner som får svi det rammer fort hele samfunnet. Dette rammet veldig mange amerikanere og dermed også det amerikanske samfunnet. I Norge unngikk vi langt på vei dette, blant annet fordi problemene i finansmarkedet ikke slo like sterkt inn i vår realøkonomi. Det er med bakgrunn i slike svingninger vi kan snakke om virkelige verdier og papirverdier. Dersom eiendoms- og aksjemarked er oppblåst, kan vi snakke om papirverdier. Verdiene er kunstig høye, og har ikke sammenheng med forhold i realøkonomien som produksjonsutstyr, infrastruktur osv. og heller ikke sammenheng med framtidige realistiske inntjeningsmuligheter. For å illustrere systemet med oppblåsing av den finansielle kapital kan vi gjøre en sammenlikning med den gang tulipanen kom til Europa på første del av 1600-tallet. Da oppstod det nemlig en prisboble på tulipanløker. Tulipaner (inkl tulipanløkene) ble handlet som økonomiske instrumenter for de rike. En tulipan kunne koste sju årslønner. Da handel i tulipanene vokste, steg også prisen, og etter hvert ble tulipaner kjøpt som rene investeringer. Det endte med at mange gikk sammen for å kjøpe kun èn tulipan - i håp om å selge den videre med gevinst. I 1636 ble tulipaner handlet på børser i nederlandske byer, og den dyreste enkelttulipanen ble solgt for det som tilsvarte 40 årslønner. Da hypnosen gikk ut av markedet og gartnere, blomsterhandlere og andre oppdaget at det bare var en blomst, kollapset hele markedet for tulipanløk. 1.5 Sterkere offentlig regulering og kontroll Særlig i USA har det de siste 10 15 år skjedd en veldig strukturendring i finansbransjen ved at aksjemekling, forsikring, finansrådgivning og vanlig bankvirksomhet slås sammen, og kan drives innenfor samme konsern. Virksomheten er blitt vanskeligere å regulere og kontrollere. Samtidig har finansbransjen blitt en langt sterkere drivkraft i økonomien. Vi har sett en liknende utvikling også i Norge, men ikke på langt nær i samme omfang og det er sterkere 11
regulert. Vi har dessuten et større omfang av offentlige finansinstitusjoner, og vi har et sterkere offentlig eierskap. Lærdommen av finanskrisa tilsier streng regulering og kontroll. Et samfunn kan ikke la finansinstitusjoner dø da rammes hele samfunn ja, en hel verden. Og det er statene det vil si menneskene som må betale for å få finansinstitusjonene på fote igjen. Da må finansinstitusjonene også akseptere at de underlegges streng kontroll for å hindre at det økonomiske systemet kollapser. Spekulative produkter bør forbys, det offentlige innsynet bør bli sterkere, det bør stilles sterkere krav til egenkapital i bankene og strengere krav for å kunne drive med finansieringsvirksomhet. I USA behandler Kongressen slike tiltak nå. Også i Norge ses det på strengere tiltak. Noen har tatt til orde for å gå enda mer drastisk til verks som f eks det å forby privat finansieringsformidling. Det vil neppe være mulig eller heldig. Personer og bedrifter må få kunne låne penger, og det må være noen som gir lån. Det grunnleggende må være at både bedrifter og personer skal få sine lån på grunnlag av betalingsevne. Bedrifter med gode ideer og planer skal få lån på sine framtidige muligheter. Personer skal kunne få lån på sine framtidige inntektsmuligheter. Når banker og finansinstitusjoner derimot forlater et reelt framtidig inntjeningsgrunnlag og overbyr i kreditt og likviditet da oppstår bobla. Tilsvarende når aksjemarkedet tar av uten annet fundament enn å regne med å kunne selge igjen på stigende aksjekurser. Det er denne spekulative virksomheten som må bekjempes. 1.6 Eiendom og finans styrker seg også i Norge Vi ser klare tendenser også i Norge at eiendomssektoren blir blåst opp. Antall ansatte i finansnæringen og eiendomsforvaltningen har økt sterkt de seinere åra. Ikke all vekst er oppblåst. Økte reallønninger, flere i arbeid og økte verdier i bedriftene, har også skapt behov for større finansnæring og eiendomssektor. Likevel kan vi stille spørsmål ved om den er blitt for stor. Eiendom og eiendomsavkastning skattes lavt i Norge sammenliknet med andre land. Ja, det er inntekter som ikke skattes i hele tatt, og samtidig som det er ubegrensa fradragsrett for gjeldsrenter. Mange mener at dette i for stor grad bidrar til at kapital kanaliseres til eiendomsmarkedet og finansvesenet og ikke til produksjonslivet. En måte å endre dette på kan være å vri beskatning fra arbeid og næringsvirksomhet mer over på eiendom og kapital. 12
Det er ikke bare tilfeldig at boligprisene i Oslo stod stille fra Kristiania-krakket rundt år 1900 og fram til en gang på 1980-tallet. Det var blant annet fordi kreditten og eiendom var sterkere regulert, og at de kreftene som kunne se seg tjent med et oppblåst eiendomsmarked ikke var der eller var svake. En viktig utfordring framover blir hvordan vi kan få tilført en jevn tilgang på boliger for å dekke behovet og uten at det fører til økte priser i boligmarkedet. Dette er en komplisert sak, men likevel helt nødvendig å gjøre noe med. Det er viktig å understreke at finanskrisa ikke påførte det norske bankvesenet en soliditetskrise. Regjeringas og Stortingets håndtering av krisa skal ha sin del av æra for at det gikk slik, men også at vi har regelverk og tilsynssystemer som fungerte. 1.7 Veien videre Vi trenger finansinstitusjoner, også i blandingsøkonomier som den norske. Bedrifter og personer trenger finansiering og kreditter. Men finansbransjen må ikke få for sterk rolle i økonomien. Det er ikke finansinstitusjonene som skal være driverne i bedriftene, eller som skal blåse opp en eiendomsbransje uten forankring i den reelle økonomien. Finansinstitusjonene skal være blodårene som tilfører kreditt ut fra menneskenes og samfunnets behov ikke finanssektorens krav til kortsiktige gevinster. Finansinstitusjonene skal underbygge en sunn samfunnsøkonomi ikke ødelegge den slik vi har sett at finanskrisa har gjort. De skal være som Erik S. Reinert skriver det stillaset for realøkonomien (Fritt fall Finanskrisen og utveier, side 160). Det betyr at en større del av den finansielle formue må plasseres på en måte som styrker produksjonslivet og dermed realøkonomien. Reinert etterlyser også en form for global keynesianisme for å holde hjulene i gang. Altså at statene sikrer etterspørsel og sørger for investeringer. Det var nettopp dette mange stater gjorde etter finanskrisa. Og kanskje like viktig: Det er også nødvendig med en slik global samordning når veksten er for høy. Det sistnevnte er nok enda mer krevende enn det førstnevnte. Spørsmålet vi må stille oss nå er om utfordringene er så store at statene ikke makter det. Vi ser hvordan store land som USA, Hellas, Spania, Irland og Storbritannia sliter. De har store underskudd i sin offentlige økonomi, samtidig som situasjonen krever økt offentlig innsats på 13
mange områder. Uten at disse landene får fart på sin økonomi, kan det oppstå en gjeldsspiral som kommer helt ut av styring. For eksempel har Hellas (mars 2010) et budsjettunderskudd tilsvarende 12,7 prosent av deres brutto nasjonalprodukt. Det er et enormt høyt tall. De må redusere kraftig i offentlige utgifter og øke skattene betydelig, dersom de skal få redusert gjelda vesentlig. Problemet er at en slik politikk kan gjøre vondt verre i alle fall på kort sikt. Samtidig er det vanlig at finansielle kriser etterfølges av flere år med svak økonomisk vekst. Utsiktene er med andre ord slett ikke lyse. Irland ble for noen år siden spådd en lysende økonomisk framtid. De hadde en kraftig vekst i BNP gjennom flere år. Men det viste seg langt på vei å være en kredittdrevet byggeboble. Landet lånte penger ute, reduserte skattene og satte i gang en omfattende byggevirksomhet. Eiendomsprisene fortsatte å stige og de lånte enda mer penger. Så sprakk det. I dag sliter landet med bunnløs gjeld og stor arbeidsledighet. Så lenge vi har markedsbaserte finanssystemer må vi leve med usikkerhet. Dessuten vil heller ikke offentlige systemer være noen garanti mot nye kriser. Men krisa har lært oss at selvregulerende markedsstyringssystem ikke virker. Vi trenger sterk offentlig regulering av finansbransjen, og vi trenger offentlige tilsyn som er på vakt når nye finansprodukter skal lanseres. Vi trenger sterke offentlige finansinstitusjoner og garantiinstitutt i tillegg til private markedsbaserte institusjoner. Og vi trenger internasjonale reguleringer. 2. Hvorfor ikke bruke mer av oljeinntektene? Mange mener at en lærdom av finanskrisa er å bruke en større del av oljeinntektene i Norge. De mener staten bør kunne investere mer i bedrifter, og særlig bedrifter som satser på produkter som er framtidsretta med positiv effekt på energi og miljø. Videre at staten bør bruke mer av oljeinntektene på veier og jernbane og på forskning og utdanning. Også Fellesforbundet mener at staten skal satse sterkt innenfor disse områdene. Likevel tar vi ikke til orde for å bruke en enda større andel av oljepengene. Det mener vi fordi dette er inntekter fra en ikke-fornybar ressurs som også kommende generasjoner skal kunne disponere over. Vi mener at stort sett er inntektene disponert på en fornuftig måte. Mer enn halvparten av inntektene fra petroleumsvirksomheten er faktisk alt brukt i Norge på mange gode 14
offentlige formål. De er videre brukt på en måte som ikke har faset ut norsk industri, men gjort den industrien vi har bedre. Vi har ikke blitt noen Kuwait-økonomi som har gjort seg helt avhengig av inntekter fra en ikke-fornybar ressurs. Måten vi forvalter oljeinntektene på (at vi stort sett bare bruker realavkastningen på oljefondet ) er også en viktig årsak til valutakursstabiliteten. Det reduserer gevinsten i å spekulere i norsk valuta. Norsk økonomisk politikk de siste 20-40 åra er stort sett en suksesshistorie knapt noen andre land kan vise til. Samtidig har Norge, særlig de seinere åra, også hatt en betydelig porsjon flaks ved at verdien på viktige varer vi eksporterer har økt, mens importerte varer er blitt billigere. Vårt økonomiske bytteforhold overfor utlandet har på denne måten vært positivt og vært et viktig bidrag til veksten i realdisponibel inntekt i Norge. Denne veksten har lagt grunnlaget for historisk økning i reallønner, sysselsetting og offentlig velferd. Fra 1. kvartal 2003 til 3. kvartal 2008 økte sysselsettinga med 320 000 personer. De siste 20 åra har også veksten i arbeidsproduktiviteten vært høy. Ja, høyere enn i alle andre land det er naturlig å sammenlikne oss med. Norge vil trolig kunne bruke store inntekter fra petroleumsvirksomheten i åra som kommer. Ja, i prinsippet i evig tid så lenge vi har et oljefond som gir realavkastning. Da blir det til sjuende og sist et fordelingsspørsmål hva vi skal bruke inntektene på. Skal det være til næringspolitiske tiltak som forskning, utvikling, støtteordninger, utbygging av infrastruktur, miljøteknologi, helsevesenet, eldreomsorg og utdanningssystemet? Eller skal vi bruke det på skatte- og avgiftslettelser som letter vilkårene for næringslivet eller gir økt disponibel inntekt for den enkelte? Dette er spørsmål vi har diskutert i alle fall så lenge Norge har hatt avkastning av petroleumsvirksomheten, og vi kommer sikkert til å diskutere dette så lenge vi har en rest av penger igjen på oljefondet. En ting er i alle fall sikkert: Norge er i en svært heldig situasjon som kan diskutere hva vi kan bruke vår felles finansielle formue til og hvor mye vi skal bruke. Mange land står i stikk motsatt situasjon med stor statsgjeld og betydelige underskudd i sine statsbudsjetter. 15
3. Verdiskaping og sysselsetting gjennom industriell utvikling og næringsrettet satsing 3.1 Industrien en del av løsningen Hva skal veien videre være for Norge? Hva er vårt svar på de utfordringer finanskrisa har skapt? Hvordan skal vi fortsatt skape høy sysselsetting og lav ledighet i Norge? Ja, er det i hele tatt mulig over tid å ha lav ledighet når landa rundt oss har betydelig høyere ledighet? Vårt svar på dette er at vi mener det er mulig. Vi har vist at vi har klart det før, men det er krevende. Det forutsetter at vi kan få bred enighet om en strategi, og at den blir fulgt både av myndighetene, partene i arbeidslivet og de som styrer penge- og kredittpolitikken. Vi må våge å gjøre omstillinger. Vi må i perioder våge og klare å holde igjen med våre lønnskrav, men da må også andre gjøre det. Vi mener at en viktig del av svaret på sysselsettingsutfordringene for Norge ligger i at vi må ha en oppegående og voksende industri. Ikke fordi norske forbrukere må ha norskproduserte varer. De kan vi importere så lenge vi har råd til det. Men vi trenger industri for å utvikle kunnskapen vår, og for å få fram og for å få satt ut i livet forskningsresultater. Vi trenger industri for å foredle og utnytte energiressursene våre. Vi trenger en stor industri dersom vi vil at det skal bo folk i alle deler av landet. Norge eksportert industrivarer for om lag 300 milliarder kroner i året. Til sammenligning er verdien av vår olje- og gasseksport om lag 600 milliarder kroner. Industrien utgjør altså fortsatt en betydelig del av eksportinntektene til Norge og er en nøkkelnæring med stor betydning for vekst, utenriksøkonomi, konkurranseevne og utvikling. Industrien etterspør underleveranser og tjenester som har store ringvirkninger både lokalt og nasjonalt. På slutten av 1980-tallet la Michael Porter fram sin klyngeteori som søker å forklare hvorfor en næring blir en suksess i et land, men ikke i et annet, uavhengig av naturgitte forskjeller. Han fant at i suksessrike næringer er veksten ofte selvforsterkende. Veksten drives fram av konkurranse, samarbeid, innovasjonspress og kunnskapsutvikling blant bedrifter innenfor ofte relativt små geografiske områder. Dette kalte Porter et cluster eller en næringsklynge. 16
Porters modell har hatt stor betydning for synet på næringsutvikling og betingelsene for industriutvikling også i Norge. Det avgjørende er å understøtte konkurransedyktige næringer, ikke nødvendigvis den enkelte bedrift. Selv om klyngebetegnelsen i dag brukes langt utover hva som dekkes av Porters modell, gir den en nyttig forståelse av betingelsene for industriell utvikling. Det er i samspillet mellom eksisterende bedrifter vi ser den sterkeste industriutviklingen. Stor industriell aktivitet og sterke industrielle fagmiljø gir gode forutsetninger for næringsretta utvikling og industriell innovasjon. I en viss forstand finner vi denne tenkningen igjen i den rød-grønne regjeringas grunnlag for en aktiv næringspolitikk: Vi vil satse videre på de områdene der vi har spesielle forutsetninger for å være gode, som energi og miljø, reiseliv, marin- og maritim sektor, blant annet gjennom satsing på forskning og utvikling, står det i Soria Moria-erklæringa. 3.2 Skipsfart og tilgangen på energi har vært motoren Store deler av norsk industriutvikling har sitt utgangspunkt i at vannkraften ble tatt i bruk på begynnelsen av forrige århundre. Samtidig ga norsk skipsfart et grunnlag for en betydelig maritim industri. De siste 40 åra har vi i tillegg bygd opp en energiklynge i verdensklasse rundt olje- og gassutvinningen som omfatter hele verdikjeden fra utdanning, forskning og utvikling, engineering og leverandørindustri til oljeselskaper og myndighetsforvaltning. Da norsk verftsindustri på slutten av 70-tallet havnet i en dyp krise som krevde betydelige omstillinger, ble mye av den maritime kompetansen videreført inn i utviklingen av en ny petroleumsnæring. Dagens leverandørindustri bygger fortsatt på en lang industriell kompetanse fra vannkraftutbygging og skipsindustri. I dag er betydelige deler av norsk næringsvirksomhet vevd inn i et omfattende samspill med olje- og gassnæringa, og svært mange arbeidsplasser er derfor direkte og indirekte avhengig av denne virksomheten. I 2007 ble det anslått at om lag 85 000 årsverk arbeidet med spesialiserte leveranser til olje- og gassvirksomheten. Norsk leverandørindustri er ledende på flere områder, som design og konstruksjon av installasjoner, seismikk, boring, undervannsanlegg og flytende produksjon. Foruten å være en dominerende leverandør til norsk sokkel, eksporterer denne industrien i dag avansert utstyr for mange milliarder kroner 17
per år. I tillegg til de spesialiserte leveransene fra leverandørindustrien har olje- og gassvirksomheten hatt stor betydning også for bygge- og anleggsvirksomheten. Store landanlegge som Mongstad, Kårstø, Kollsnes, Nyhamna, Tjeldbergodden og Melkøya har representert store utfordringer og arbeidsoppgaver, med mange ansatte. Vedlikehold og oppgradering av disse anleggene stiller stadig høyere krav til kvalitet og kompetanse og er noen av de mest krevende oppgavene for bygg- og anleggsbransjen. Disse erfaringene bidrar igjen til en høyere effektivitet også ved andre bygge- og anleggsoppdrag. Skipsbyggingsindustrien utgjør fortsatt hjørnesteinsbedrifter i en del av våre kystsamfunn, selv om den har vært under konstant nedbemanning siden midten av 1970-tallet. På grunn av høyt kostnadsnivå har norske verft ikke på mange år vært konkurransedyktige for bygging av store standardiserte skip. Industrien har i stedet satset på bygging av spesialskip, produkt- og kjemikalietankere, fiskebåter og ferger-/passasjerbåter. Nærmere 80 prosent av de skip som bygges eller utrustes på norske verft er i dag offshorerelaterte. Bruk av vannkraft har gjort det mulig å utvikle norsk kraftforedlende og øvrig industri, og slik sørget for sysselsetting og velferd. Disse industriaktivitetene er like viktige og framtidsrettede i dag som da de ble startet. Industristedet Glomfjord ble rett etter andre verdenskrig bygd opp rundt Hydros fabrikkanlegg. Etter at amoniakkproduksjonen ble avviklet tidlig på 1990-tallet er det nå bygget opp ny virksomhet knyttet til RECs produksjon av silisiumwafere til solcellepaneler. Utvikling av norsk solcelleindustri har direkte utspring i vår metallurgiske kompetanse. Av Glomfjord Industriparks 600 ansatte er halvparten i dag direkte eller indirekte sysselsatt i solcellebransjen. Dette viser at lokalsamfunn med industriell kompetanse og tradisjon har evner til å omstille seg og utnytte nye muligheter, og at det meste av vår industrielle utvikling bygger på tidligere suksessfulle industriklynger. 3.3 Globalisering alle bransjer blir konkurranseutsatt Reduserte handelshindringer og mer effektive transportmuligheter har, sammen med ny kommunikasjonsteknologi, ført til økt og akselererende globalisering. Skillet mellom hjemmemarked og eksportmarkedet har for flere og flere bransjer blitt visket ut. Den økte internasjonale konkurransen stiller høyere krav til kvalitet i produktene og til høyere kompetanse hos de ansatte. 18
Kvalitetskrav og krav til effektivitet blir skjerpet når bedrifter møter internasjonal konkurranse. De fleste norske bedriftene er små i forhold til sine utenlandske konkurrenter og det blir en ny utfordring å skape lønnsomhet i konkurranse med større internasjonale bedrifter. Byggeindustrien er et eksempel på dette. Bransjen, som består av byggevare og elementprodusenter er, sammen med salgsleddene, bygd opp på lokale ressurser og muligheter. Resultatet har vært en industri med mange små og konjunkturutsatte bedrifter med de nærliggende regionene som marked. Store svingninger gir utrygge arbeidsplasser. Fellesforbundet mener denne næringa må bli mer robust. Rasjonaliseringstiltak har vært og er nødvendig. I betydelig grad har dette skjedd og skjer innenfor betong- og trevareindustrien, mens trelastindustrien fortsatt består av for mange små og lokale produsenter. Enklere og billigere transport har ikke bare gjort hele landet til et marked, det har også for disse bedriftene åpnet for internasjonal konkurranse. Den enkelte forbruker kan bestille sine byggvarer over internett, og internasjonale kjeder har etablert seg med importerte produkter. For noen byggevarer gir imidlertid vår særegne byggeskikk og krav til konstruksjoner norske bedrifter fortsatt nesten monopol. På disse områdene kommer ikke den internasjonale konkurransen først og fremst fra utenlandske bedrifter, men fra norske bedrifter som har flyttet ut sin produksjon til lavkostland. Et annet eksempel er bruken av papir som har hatt en nesten enerådende posisjon i mer enn 500 år. I løpet av noen få ti-år har dette endret seg grunnleggende og skapt nye utfordringer både for treforedlingsindustrien og grafisk industri. Ny teknologi for hurtig og sikker flytting av produksjon har påvirket bransjens konkurransesituasjon, og den grafiske industrien er i løpet av få år blitt utsatt for sterk internasjonal konkurranse. Data-revolusjonen har ført til mindre lesing av aviser og annonsering i aviser. Derfor sliter store deler av treforedlingsindustrien verden over. 3.4 Redusert importbehov er like viktig for handelsbalansen som økt eksport Reiselivsnæringa er et godt eksempel på dette. Jo flere nordmenn som ferierer i Norge framfor å feriere i utlandet, jo sterkere blir handelsbalansen. Det samme blir virkningen av at flere turister kommer til Norge. Det vi klarer å få utenlandske turister å legge igjen i Norge regnes som eksport, mens det vi tar med og forbruker når vi ferier i andre land regnes som import. 19