Innlegg av adm. direktør Kristin Skogen Lund på NHOs Energi- og klimaseminar, Næringslivets Hus

Transkript

1 Innlegg av adm. direktør Kristin Skogen Lund på NHOs Energi- og klimaseminar, Næringslivets Hus Sjekkes mot fremføring I dag lanserer NHO-fellesskapet en viktig felles sak om et viktig felles mål; et politikkdokument som ser energi, klima og næringsutvikling i sammenheng. Hvorfor er vi så opptatt av at sammenhengen i politikken? Jo, fordi det er en selvfølge at klima og konkurranseevne henger sammen. Få samfunn kan leve med at klimapolitikken fører til økende arbeidsledighet, mindre verdiskaping og svekket velferd. Men det er heller ingen samfunn som vil klare å være konkurransedyktige på sikt uten klimadimensjonen som er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Når vi vet at energi er broen mellom klima og konkurransekraft ikke minst her i Norge kan vi ikke lenger se de tre som separate eller tilgrensende politikkområder de må sees i sammenheng. Det er derfor vi i NHO stadig understreker at målet med klimapolitikken må være at den er smart, ikke at den er smertefull. Lavutslippssamfunnet handler om å skape mer med mindre. Vi skal samtidig ikke underkommunisere at vi står overfor store omstillinger. Vi må spille med åpne kort og ha en redelig agenda. Det betyr også at konkurransen om å sette de høyeste målene, for så å ignorere dem, må legges bak oss. 1 6

2 I den forbindelse gjorde vi oss noen nyttige, om enn nedslående, erfaringer i 2009 da NHOs Klimapanel lanserte sin sluttrapport. Over 30 konsernsjefer jobbet sammen i to år for å lage en klimahandlingsplan. Vi viste hvordan norsk næringsliv, med riktige offentlige virkemidler og betydelig egeninnsats, kunne levere 12 millioner tonn CO 2 -reduksjoner innen Svaret fra en samlet norsk politikerskare var protest og nedsabling fordi rapporten ikke "møtte målene i Stortingets klimaforlik". Tenk det. Så kom Klimakur i Analysen viste at det var vanskelig å nå klimamålene Stortinget hadde satt om at 2 3 av kuttene skulle gjøres hjemme. Hva har skjedd siden? Hva om Norge i stedet hadde brukt 2010, 2011, 2012, 2013 og 2014 til å prøve å realisere NHOs plan, fremfor å snakke om at den ikke var ambisiøs nok? Hadde vi ikke da kommet lenger? Og handler ikke dette egentlig om at vi stadig lar det beste bli det godes verste fiende? Så la meg videre slå fast noen hovedpoenger: Punkt en: Norge er godt posisjonert i "det grønne kappløpet". På grunn av utslippsfri vannkraft og infrastruktur for elektrisitet har vi allerede et energisystem som er i tråd med målene EU ønsker å nå innen

3 Men nettopp det at vi er så godt posisjonert som et annerledesland i energi og klimasammenheng skaper et paradoks: For selv om også vi må bli mer energieffektive, vil ikke energieffektiviseringen i seg selv føre til utslippsreduksjon i samme grad som i land som baserer seg på kull. Det er en betydelig utfordring som gjør at klimagassreduksjoner koster relativt mye i Norge. Samtidig og punkt to: Vi er en liten, åpen økonomi som skal bidra til å løse en global oppgave uten et globalt rammeverk. Vi ser at den globale løsningen en felles karbonpris uteblir. Men svaret på at denne løsningen uteblir, er ikke å gjøre ingenting. Nei, svaret er i stedet en nasjonal klimapolitikk som følger klimalogikk; at politiske beslutninger baseres på hva som virker best globalt hva som er best for kloden. Vi har en stor og eksportrettet petroleums- og prosessindustri, som er verdensledende i lave utslipp per produsert enhet. Gass fra norsk sokkel gir et vesentlig bidrag til klimagassreduksjoner når den erstatter kull, og er avgjørende i overgangsfasen til lavutslippssamfunnet. Norsk konkurransekraft er derfor avgjørende ikke bare for vår fremtidige velferd men for verdenssamfunnets samlede innsats for mer ressurseffektivitet og bærekraft. Klima ser ikke nasjonale grenser, derfor bør heller ikke klimapolitikken og utslippsmålene gjøre det. I klartekst betyr det at dersom vi produserer varer og tjenester i Norge ressurseffektivt og med mindre klimaspor enn i andre land, bør produksjonen foregå her. 3 6

4 Vi må tillate ressurseffektiv produksjon å vokse i Norge selv om de norske utslipp skulle gå opp, hvis det fører til at de globale går mer ned. Punkt tre: Den norske energi- og klimapolitikken blir i stadig større grad knyttet til EUs politikk. Det krever en aktiv rolle for medvirkning og påvirkning, samtidig som handlingsrommet i EØS-avtalen utnyttes til fulle. Norsk klima- og energipolitikk må bygges på en «visjonær realisme» ambisiøse, men realistiske mål kombinert med gjennomføringskraft. Vi må se frem mot 2050, og mer spesifikt arbeide med føringer for de nærmeste årene. Slik kan Norge og norsk næringsliv befeste sin posisjon og ta mål av seg til å ligge i front for å utvikle lavutslippssamfunnet. På noen områder som er unntatt kvotesystemet og spesielt der vi ikke er konkurranseutsatt, kan vi utvikle egne løsninger. Særlig transportarbeidet peker seg ut. Her bør vi raskt kanskje alt innen 2030 få en tilnærmet utslippsfri sektor på land. Vår infrastruktur for elektrisitet ligger til rette for en utslippsfri bilpark, skogen kan gi biodrivstoff til lastebiler - det samme vil LNG som allerede brukes på skip. Samtidig som de fleste land misunner oss vår posisjon som annerledeslandet, har vi imidlertid de mest besynderlige diskusjoner om å la våre petroleumsressurser bli i bakken. Mindre besynderlig blir det ikke av at de som taler høyest mot olje- og gassvirksomhet også taler høyest og mest entusiastisk om å bruke olje- og gassinntektene til gode og mindre gode formål. 4 6

5 Jeg vil si det er rent ut uredelig å late som om vi kan stenge ned olje- og gassvirksomheten uten at det får helt dramatiske konsekvenser for både velferden og verdiskapingen i Norge. Samtidig lurer vi oss selv om vi ikke adresserer de utfordringene fossile energibærere står overfor i lavutslippssamfunnet: Vi må ha visjoner for karbonfrie energibærere i transportsektoren, som i dag står for våre største utslipp; Vi må fremover arbeide knallhardt for at norsk gass erstatter amerikansk og europeisk kull i energiproduksjon; Og vi må sikre gassens konkurransekraft også i fremtiden, gjennom karbonfangst og -lagring. Vi må dessuten huske at en mer klimavennlig verden fremdeles vil etterspørre produkter fra tre, sement, plast og metall. Spørsmålet blir da fra hvem og hvor. Det er denne konkurransen det dreier seg om: Når Norcem går foran og satser på karbonfangst på vegne av hele den europeiske sementbransjen; Når Borregaard ligger i front ved å utnytte trevirke i bærekraftige kretsløp ved hjelp av bioteknologi; Og når Norsk Hydro satser der vi har naturgitte og industrielle fortrinn, og der vi virkelig kan bidra til reduserte globale utslipp med sitt pilotprosjekt på Karmøy for verdens suverent mest energieffektive aluminiumsproduksjon. Kompetanse, teknologiutvikling og samhandling er nøkkelen til realisering av lavutslippssamfunnet. 5 6

6 I politikkdokumentet "Norske energiressurser i det grønne kappløpet" peker vi på seks sentrale innsatsområder, som dere vil få høre mer om fra bedriftsledere. Det handler om å: Sikre norsk petroleumsindustris fremtidige konkurranseevne; Skape muligheter gjennom smart og effektiv energibruk; Styrke kollektivtransporten og sikre rask introduksjon av nye, miljøvennlige transportløsninger; Forme markeder for vannkraft og annen fornybar energi, nasjonalt og mor Europa; Befeste vår rolle som verdensledende prosessindustri basert på vannkraft; Og utvikle industrielle muligheter gjennom økt bruk av fornybare og biobaserte råvarer, og gjennom offensiv teknologisatsing. Noen sier djevelen ligger i detaljene. Vi bør si at gjennomføringskraften ligger i detaljene. Det er avgjørende med visjoner og høye ambisjoner, men det er viktigere å få til noe. Derfor må generelle mål og selvfølgeligheter erstattes av handling. Og derfor må vi ikke la det beste blir det godes verste fiende. Med det, takker jeg for oppmerksomheten og inviterer Olje- og energiminister Tord Lien opp på scenen for å motta næringslivets innspill til den varslede helhetlige meldingen om energi, klima og næringsutvikling. 6 6