Abstract til Konferanse Nordisk nettverk for profesjonsforskning Århus 25 26. oktober 2012

Abstract til Konferanse Nordisk nettverk for profesjonsforskning Århus 25 26. oktober 2012 Fagutvikling i barnevernet mellom lokale behov og sentral profesjonsutvikling Arne Backer Grønningsæter Førsteamanuensis, Institutt for sosiologi og sosialt arbeid/praxis-sør Universitetet i Agder E-post: arne.b.gronningsater@uia.no Mobilnummer: +47 90076570 NB: dette paperet er laget som en del av en arbeidsprosess fram mot noe som det er meningen skal bli en artikkel. Det må derfor betraktes som et arbeidsdokument som på det nåværende stadiet ikke skal siteres. Innhold Innhold... 1 Abstract... 2 Powerpointpresentasjon... 3 Paper/artikkelutkast... 7 Bakgrunn, hvorfor er vi opptatt av dette?... 7 Prosjektet... 9 Hva er fagutvikling?... 10 Resultater... 11 Hva oppfatter det lokale barnevernet som fagutvikling... 11 Hva oppfattes som de viktigste utfordringene når det gjelder fagutvikling i kommunen... 12 Forventninger til fagutviklerrollen... 14 Avslutning, foreløpig oppsummering og diskusjon... 15 Referanser... 17

Abstract Barnevernet i Norge var i 2004 omfattet av en større reform hvor staten overtok det som tidligere var fylkeskommunenes ansvar. Målet var faglig videreutvikling, bedre styring og et mer likeverdig barnevern over hele landet. I de siste årene har det vært et betydelig fokus på faglig styrking av det kommunale barnevernet og det har skjedd til dels omfattende omorganiseringer i den lokale barneverntjenesten. Prioritering av fagutvikling lokalt har vært en uttalt målsetting ved tilføring av nye stillingsressurser. Forskning om hjelpetiltak viser også at det foregår en betydelig lokal metodeutvikling i barneverntjenesten Paperet vil ta for seg tre hovedtemaer: - Hva gjøres av lokalt fagutviklingsarbeid og hvordan er dette arbeidet organisert? - Opplevde faglige utfordringer og forventninger til fagutviklerrollen. - Refleksjoner knyttet til hvordan det lokale fagutviklingsarbeidet kan bli mer systematisk og knyttes opp mot profesjonsutviklingen i barneverntjenesten generelt. Presentasjonen vil ta utgangspunkt i erfaringer fra prosjektet «Muligheter for fagutvikling i barneverntjenesten». Dette er et prosjekt i samarbeid mellom lokale barneverntjenester i Agderfylkene og Universitetet i Agder/Praxis Sør. Dette er et pågående prosjekt og presentasjonen vil derfor være basert på erfaringer under veis i prosjektarbeidet. Det er i hovedsak to kilder: møter med lokale barnevernansatte og casediskusjoner i reflekterende team. De faglige utfordringene spenner mellom individuelt opplevd kunnskapsbehov og nasjonale krav om bedre og mer kunnskapsbasert tilnærming. Langsiktig implementeringsarbeid, systematisering bruk av evaluering, formidling og utveksling av erfaringer er en utforing i fagutviklingsarbeidet hvis arbeidet skal få en betydning for mer enn den den lokale tjenesteutviklingen.

Powerpointpresentasjon

Paper/artikkelutkast Bakgrunn, hvorfor er vi opptatt av dette? Barnevernet i Norge er inne i en omfattende endringsprosess hvor målet er faglig videreutvikling, bedre styring og et mer likeverdig barnevern over hele landet. Det er nettopp gjennomført en omfattende evaluering av det statlige barnevernet. Barnevernpanelet har levert sin innstilling. Vi venter på en annonsert Stortingsmelding. Det er høy grad av medieomtale av barnevernet. Imidlertid kan en også iaktta en endring i den offentlige diskusjonen om barnevern, hvis en sammenligner med diskusjonen for noen år tilbake. Det ser ut til å være mer fokus på hva barnevernet ikke får gjort, enn på at de gjør for mye. En annen måte å si dette på er at det er mer søkelys på barnas behov enn på foreldrene (Bogen m.fl. 2007). Behovet for fagutvikling i det lokale barnevernet må sees i sammenheng med disse store endringsprosessene. Sterkere fokus på kvalitet vil bety sterkere fokus på kunnskap og metodebruk. Selv om dette paperet ikke skal handle om medienes håndtering av barnevernspørsmål, men om fagutvikling i det lokale barnevernet, utgjør dette store bildet et viktig bakteppe for den profesjonaliserings- og fagutviklingsprosessen som barnevernet er oppe i.. Alle barna som kommer i kontakt med barnevernet møter den kommunale barneverntjenesten. Bare en liten del har noe å gjøre med de statlige tjenestene. Det er derfor et paradoks at det er de statlige tjenestene som har stått i fokus i den gjennomførte evalueringen, de kommunale tjenestene er i hovedsak involvert gjennom spørsmålet om samspill mellom de forskjellige tjenestegrenene. Se både Fafo/NOVAs evaluering av institusjonstilbudet og NIBR/Telemarksforsknings evaluering av samhandlingen i barnevernet (Myrvoll m.fl. 2011 & Backe-Hansen m.fl. 2011). I 2006 ble det gitt ut to rapporter, fra henholdsvis Fafo/NOVA og fra NIBR om hjelpetiltak i barnevernet. Den første var en basert på en undersøkelse blant ansatte i det kommunale barnevernet, den andre var en kunnskapsoppsummering om hjelpetiltak. I disse undersøkelsene kommer det også klart fram at det skjer mye i på hjelpetiltaksfronten i regi av de kommunale barneverntjenestene. Det jobbes med lokale nærmiljøbaserte forsøk og utprøves nye måter å arbeide på. I de siste årene har det vært et betydelig fokus på faglig styrking av det kommunale barnevernet og det har skjedd til dels omfattende omorganiseringer. Barnevernpanelet sier i sin oppsummering: «Det bør innføres egne fagutviklingsstillinger i barnevernet som har ansvar for både intern og ekstern opplæring, faglig utvikling og veiledning» (Barnevernpanelet 2011) Det har vært avsatt øremerkede midler til stillinger i det kommunale barnevernet. En viktig målsetting med disse midlene har vært fagutvikling. Prioritering av fagutvikling lokalt har vært en uttalt målsetting ved tilføring av nye stillingsressurser. Det foregår en betydelig lokal metodeutvikling i barneverntjenesten. Det er med andre ord gitt føringer fra sentralt hold om at fagutvikling i det kommunale barnevernet skal prioriteres. Universitetet i Agder har lang tradisjon, blant annet gjennom Praxis-sør paraplyen for samarbeid med det lokale tjeneste apparatet om å styrke det lokale fagutviklingsarbeidet. Dette er bakgrunnen for et prosjekt

som er kalt Muligheter for fagutvikling i barneverntjenesten. Prosjektet er økonomisk støttet av Wøyenstiftelsen. Denne artikkelen bygger på erfaringer fra og data samlet inn som en del av dette prosjektet. Dette brede bakteppet som er skissert over viser en tjeneste i utvikling med mye lokalt utviklingsarbeid. Et kjernespørsmål knyttet til dette store bildet er allikevel alt dette utviklingsarbeidet kan sies å representere et systematisk faglig utviklingsarbeid, enten det gjelder kompetanseheving eller tiltaksutvikling. Spørsmålet om evidensbaserte metoder har i de siste årene dominert mye av diskusjonen om fagutvikling i barnevernet. Et hovedpoeng for «evidensbevegelsen» har vært at en må kunne bevise at de anvendte metodene virker, og at dette må gjøres gjennom eksperimentelle metoder. Kravet om evidens har blitt kritisert fra forskjellige sider. Et moment har vært det umulige i et slikt krav, det er mange sider ved omsorg for barn som ikke lar seg bevise. En annen kritikk har vært at fokuset på metoder ikke fanger opp barnas/brukernes opplevelser. En arbeidsgruppe i Bufetat Sør under ledelse av Mogens Ahlbæk (2012) sier f.eks. at fokuset på metoder representerer en form for positivisme, mens fenomenologien er opptatt av erfaringer. Notatet påpeker at fokus på brukererfaringer og brukermedvirkning vil måtte bety et «fenomenologisk kompetanseløft». Dette vil igjen bety at det i barnevernet må komme en betydelig kompetansestyrking når det gjelder bruk av kvalitative forskningsmetoder. Fokuset på bruk av evidensbaserte metoder er også kritisert for å representere fagutvikling utenfra. Det innebærer at en importerer metoder som andre har utviklet uten å ta utgangspunkt i de opplevde lokale behovene. Alternativet som fremmes fra disse kritikerne er «fagutvikling nedenfra». Skal en få til fagutvikling nedenfra som fungerer på lang sikt kan de imidlertid være nødvendig å gjøre noe med den store lokale aktiviteten som er omtalt over. Hvordan kan arbeidet bli mer systematisk og hvordan kan forskningen bidra til at en i større grad kan sannsynliggjøre at arbeidet er kunnskapsbasert og at det er en positiv sammenheng mellom tiltak og resultat? Også når det gjelder organisering er skjer det mye i de lokale barneverntjenestene. Dette gjelder særlig etablering av interkommunale tjenester. Eksempelvis er 24 kommuner i Agderfylkene medlemmer av Praxis Sør, bare seks av disse kommunene er ikke med i en interkommunal tjeneste. Blant disse igjen er tyngden i byer som Kristiansand, Arendal og Grimstad og Lillesand. Denne utviklingen av interkommunalt samarbeid har skjedd i løpet av de siste par årene. På tross av denne organisasjonsutviklingen som har skjedd de siste årene er det fortsatt store forskjeller mellom de lokale barneverntjenestene. Mange av de små kommunale barneverntjenestene (noen med mindre enn en hel stilling) er fusjonert med nabokommunen(e). Allikevel er det ganske langt fra de største kommunene med over hundre ansatte og små barneverntjenester med kanskje 3 4 stillinger. Med så forskjellige rammebetingelser er det klart at det også blir forskjellig i hvilken grad man er i stand til å avsette egne stillingsressurser til fagutvikling. I de barneverntjenestene som prosjektet omfatter er det noen som har egne fagutviklerstillinger, noen som har lagt ansvaret for

fagutvikling som en del av en annen stilling og noen som nøyer seg med å si at fagutviklingsansvaret ligger til ledelsen (hos barnevernleder). En kan oppsummere denne bakgrunnsbeskrivelsen med en påstand om at fagutviklingen skjer i et komplisert rom. I tillegg til at barnevernssaker i utgangspunktet er komplekse å håndtere skjer det endringer i organisasjon, i faglige krav, og i rammebetingelser, men også i samfunnets forventninger til tjenestene. Utgangspunktet for dette paperet er dermed tosidig; for det første knyttes arbeidet opp mot endringer i barnevernet, men det tar også utgangspunkt i at fagutvikling står i fokus i sosialt arbeid generelt. Erfaringene fra barnevernet kan være nyttige også i andre sektorer hvor det gjøres sosialt arbeid. Prosjektet Utgangspunktet for dette paperet er noen foreløpige funn fra prosjektet «Muligheter for fagutvikling i barneverntjenesten». Universitetet i Agder har fått midler fra Wøyenstiftelsen til dette prosjektet. Prosjektets hovedmål er å utvikle fagutviklerrollen. Prosjektet er et utviklingsprosjekt som skal bidra til fagutvikling som kan styrke praksisfeltet innenfor barnverntjenesten. Videre er det et mål å sammenlikne de ulike tilnærmingene til fagutvikling som er valgt, og identifisere styrker og svakheter mht. implementering i den aktuelle barneverntjenesten og overføringsverdi til andre arbeidsplasser. Mye kompetanseutvikling i feltet foregår ved at enkeltpersoner går på kurs, og erfaring tilsier at det ikke uten videre innebærer at ny kunnskap og forståelse forankres i organisasjonen. I Praxis-sør 1 har det vært et nært samarbeid mellom UiA og fagutviklerstillingene i Kristiansand. Dette beskrives blant annet av Gjedrem & Horverak (2008). I fagmiljøet ved Universitetet i Agder har det over tid vært arbeidet med utvikling av fagutviklerrolla i sosialtjenesten via andre prosjekter som for eksempel HUSK, noe som gir mulighet for koblinger og erfaringsutveksling mellom prosjektene (Støkken, 2009). Disse erfaringene er en del av grunnlaget som prosjektet har bygget videre på. Det er etablert et nettverk for personer som har fagutvikling som ansvarsområde i barneverntjenesten. Metode I prosjektet «Muligheter for fagutvikling i barneverntjenesten» har deltakerne vært barnevernansatte som på forskjellige måter har et ansvar for fagutvikling i sin virksomhet. I forbindelse med oppstarten av prosjektet muligheter for fagutvikling i barneverntjenesten reiste prosjektmedarbeider rundt til alle deltakende barneverntjenester. Målet med disse møtene var å bli kjent med de deltakende barneverntjenestene og å etablere en forståelse for situasjonen lokalt ved oppstart av prosjektet. Dessuten var det et ønske å få fram ønsker og ideer til videre prosjektutvikling. I flertallet av barneverntjenestene deltok de fleste ansatte, mens på noen få av møtene deltok bare representanter for ledelsen.. Møtene ble de gjennomført på en systematisk måte i den forstand at dagsorden og spørsmål til diskusjon var 1 For mer om Paxis-sør, se http://www.uia.no/no/div/sentre/praxis-soer

de samme på alle møtene. Etter en presentasjon av prosjektet og av prosjektmedarbeider ble følgende spørsmål diskutert: - Hva slags fagutviklingsaktiviteter er dere engasjert i? - Hvordan er arbeidet organisert? - Hva er de viktigste utfordringene når det gjelder fagutvikling i barnevernet i din kommune? - Hvilke forventninger har dere til fagutviklerrollen? - Hvilke forventninger har dere til prosjektet? - Har dere ideer til tiltak som prosjektet kan samarbeide med dere om? Det ble tatt grundige notater og møtene ble senere oppsummert på et felles møte med prosjektdeltakerne. Der ble også denne oppsummeringen diskutert. Våren 2012 er det gjennomført tre prosjektsamlinger. På disse samlingene har hvor fagutviklerrollen vært diskutert med utgangspunkt i case lagt fram av deltakerne i prosjektet. En benyttet reflekterende team som tok opp rolle og innhold i framstillingen. En oppsummering av møtene med barneverntjenesten og av disse refleksjonene om fagutviklerrollen ble lagt fram som bakgrunnsinformasjon for en fokusgruppediskusjon med prosjektdeltakerne. Noen kommentarer relatert til det stadiet arbeidet nå er på Jeg ser at det er uklarhet i framstillingen når det gjelder hva som er hva; informasjon fra møter med barneverntjenestene, erfaringer fra fagutviklernettverket og funn fra fokusgruppen. Dette må åpenbart klargjøres i den endelige teksten. Men det er også viktig å påpeke at disse kildene peker i samme retning. Hva er fagutvikling? Begrepet fagutvikling er ikke uten videre enkelt. Det brukes på mange måter og i mange sammenhenger. En kan spørre, når blir et lite lokalt forsøksprosjekt til fagutvikling? Eller, når blir deltakelse på et kompetansegivende kurs til fagutvikling? I prosjektbeskrivelsen for prosjektet Muligheter for fagutvikling i barneverntjenesten diskuteres begrepet fagutvikling som følger: Begrepet fagutvikling benyttes i mange sammenhenger uten at det finnes noen offisiell eller presis definisjon av det. Halvorsen og Gjedrem (2006) definerer heller ikke fagutvikling eksplisitt, men dekker inn det sentrale i følgende utsagn.. samtidig mener og tror vi det er svært viktig at praktikere forholder seg kritisk reflekterende, evaluerende og forskende til egen praksis (s. 32). Halås og Solstad (2010) er opptatt av fagutvikling som samarbeidsprosjekt mellom praksisfeltet, undervisning og forskning, hvor alle tre er nødvendige for å skape refleksjon som fører til fagutvikling. De mener at faglig refleksjon i praksisfeltet uten innspill fra forskning og undervisning, i verste fall kan føre til konservering av praksisfeltet (s. 77). Videre skriver de at: fagutvikling handler om å utvikle nye

kunnskaper og skape forutsetning for nye ferdigheter. I et arbeid med slike mål forandres verden (s. 81). Med utgangspunkt i en slik forståelse kan en trekke fram følgende punkter som kjennetegn ved fagutviklingsarbeid: Kritisk reflekterende, forskende og evaluerende Samarbeid praksisfelt, undervisning og forskning Å utvikle ny kunnskap Disse punktene diskuteres også av Nordstoga (2011) som understreker hvordan kunnskapsutviklingen kan skje i et samspill mellom akademia og praksisfeltet. Hun understreker med henvisning til Novotny m.fl. (2001) at kunnskap som skal brukes i praksis også må utvikles i praksis. Det kan være bra med en bred tilnærming til begrepet fagutvikling. Hvis en tenker seg at fagutvikling skal være noe mer enn enkeltstående eller individuelle tiltak kan det være fornuftig å ha noen kriterier for hva fagutvikling bør være. Dette behovet vil ikke minst være tydelig når konteksten er forskning og utviklingsprosjekter. Et forsøk på å sette opp noen krav som burde stilles til denne typen aktiviteter for at de skulle kunne kalles fagutviklingen kunne f.eks. være: En systematisk tilnærming; planlegging, gjennomføring, evaluering Formidling av erfaringene, resultatene slik at de kan benyttes av andre En kumulativ tilnærming slik at en videreutvikler teorier, metoder og tiltak At individuell læring og erfaringer forankres i organisasjon og/eller profesjon Disse siste fire kriteriene understreker primært sammenhengen tiltakene bør stå i, både i tid og rom. Ved å holde sammen alle de overnevnte tilnærmingene kan følgende hovedpunkter skisseres som et utgangspunkt for diskusjon: Ny kunnskap utvikles i praksis, og det skjer i samarbeid praksisfelt, undervisning og forskning Prosessen skal være kritisk reflekterende, forskende og evaluerende Det forutsettes at arbeidet har en systematisk og kumulativ tilnærming Formidling og forankring må være både lokalt og nasjonalt, og relatert til sektor og/eller profesjon. Resultater Hva oppfatter det lokale barnevernet som fagutvikling En litt manglende felles forståelsen av begrepet fagutvikling lå bak det første spørsmålet som ble stilt; hva slags aktiviteter er de lokale barneverntjenestene involvert i? De svarene som ble gitt var ganske mangfoldige. Et forsøk på å gruppere svarene kom opp med følgende typer fagutviklingsaktiviteter: Opplæring og videreutdanning

Organisatoriske tiltak Temafokusering Bruk av verktøy/redskaper Arbeid med lokale faglige utfordringer, tiltak og prosjekter Svarene viser minst to ting. For det første at det er mye aktivitet som kalles og kan kalles fagutvikling rundt om i barneverntjenestene. Dessuten viser de at det er stor bredde i aktiviteter. På et av møtene med lokale barneverntjenester ble det sagt at «her er det en blanding av prosjekter, temafokus og individuell kompetansebygging». Dette er ganske illustrerende for situasjonen. Men hvilke typer aktiviteter beskriver så de lokale barnevernsarbeiderne som fagutvikling? Under de fem punktene som er referert over befinner det seg en mengde aktiviteter. Dette mangfoldet viser at barneverntjenestene er opptatt av fagutvikling og at de jobber med det. Under overskriften opplæring og videreutdanning nevnes veiledning både individuelt og i gruppe, deltakelse i kompetansegivende videreutdanningskurs og opplæring av nyansatte. Under organisatoriske tiltak nevnes fagutviklerstillinger, utvikling av samarbeidsrutiner med skole og barnehage både faglig og administrativt, samarbeid med andre kommunale instanser, arbeid med hvordan tiltak begrunnes, etablering av tverrfaglige team osv. Noen barneverntjenester har hatt fokus på temaer som for eksempel traumer eller kjønnslemlestelse. Mange er opptatt av å arbeide med opplæring i og implementering av bruk av forskjellige typer kartleggingsverktøy og mer manualbaserte metoder. Den såkalte Kvello-modellen er nok den mest utbredte, men her er det et stort mangfold av forebygging, kartlegging og verktøy for å håndtere vanskelige situasjoner. Den siste kategorien med aktiviteter kan omtales som arbeid med lokale faglige utfordringer, tiltak og prosjekter. Her er det alt fra etablering av miljøarbeiderstillinger og tiltaksutvikling til kommunale handlingsplaner, tiltaksplaner og kursvirksomhet. Vi ser altså her en rekke tiltak fra kursing av enkeltmedarbeidere via lokalt utviklingsarbeid til deltakelse i større prosjekter. Hva oppfattes som de viktigste utfordringene når det gjelder fagutvikling i kommunen Det neste spørsmålet, etter at vi hadde fått presentert hva som gjøres i kommunene, var hva som er de viktigste utfordringene når det gjelder fagutvikling i barneverntjenesten i kommunen. Også på dette punktet var det stor bredde i svarene. En av deltakerne sa: Det trengs andre ting en Kvello også. Dette kan stå som en illustrasjon på hvor stor plass implementeringen av bruk av Kvello-modellen (Kvello 2007.) har i enkelte av de aktuelle barneverntjenestene. Svarene på spørsmålet om utfordringer i fagutviklingsarbeidet tar ikke minst utgangspunkt i utfordringene knyttet til generalistrollen. En del av barnevernsarbeiderne ser ut til å oppleve at alle må kunne alt og har behov for faglig oppdatering på et bredt spekter av felter. Særlig fra

mindre steder sies det f.eks. at hvis de konsentrerer seg om å lære seg bruk av Kvellomodellen så går det ut over fosterhjemsarbeidet. Breddekunnskapen som generalistrollen forutsetter oppleves som en utfordring. Et annet lignende utsagn er at en i større grad må ta utgangspunkt i den viten som faktisk befinner seg blant de ansatte i den aktuelle barneverntjenesten. Etterspørselen etter veiledning knyttes også opp mot mangfoldet av enkeltsaker. Det kom tydelig fram et behov for mer langsiktig og systematisk arbeid med fagutvikling. En viktig aspekt ved etterspørselen etter mer systematisk tilnærming er knyttet til evaluering. Flere av barneverntjenestene etterlyser bedre evalueringsredskaper. Det påpekes at det er en tendens til å telle f.eks. antallet tiltaksplaner i stedet for å vurdere kvaliteten på disse planene. Dagens fag- og kompetanseutviklingstiltak kan se ut til å være ganske tilfeldige. Tiltakene settes i gang «litt uprioritert». Flere er inne på at utdanning kan brukes for å gjøre arbeidet mindre tilfeldig og mer systematisk. Det sies at det at enkelte tar videreutdanning innenfor aktuelle felt kan brukes til mer enn heving av en persons kompetanse. Kunnskapen kan bringes inn i arbeidsfellesskapet. Flere kobler behovet for en mer systematisk tilnærming opp mot et opplevd behov for bedre kunnskap om evaluering, og om evalueringsmetoder. Det kom også fram mange hindringer på veien mot et mer systematisk arbeid med fagutvikling. Det mest gjennomgående problemet som nevnes er tid og ressurser. Kortversjonen av dette poenget er at for å klare å drive med fagutvikling trenges mer ressurser både i form av penger (til f.eks. å gå på kurs) og i form av stillinger/personer. Det sies at gjennomtrekk av ansatte og mange midlertidige stillinger er et hinder for langsiktighet og systematikk i kompetanseutviklingen. Det nevnes et stort behov for veiledning. Det er viktig å spre den kompetansen som faktisk finnes i systemet utover, til flere ansatte. Det må skapes faglig trygghet hos den enkelte. Å lære seg nye metoder kan være en måte å utvikle større systematikk i arbeidet. Det er åpenbart et opplevd behov for å lære mer. Kvello-metoden, familieråd og bruka av PMTO er blant eksemplene som nevnes. Trening i samtaler med barn nevnes også som et behov hos enkelte. Prioritering av forebygging og oppfølging av fosterhjem nevnes som viktige temaer. Når det gjelder arbeidet med fosterhjem sies det blant annet at økningen i bruken av forsterkede fosterhjem bare betyr at foreldrene får mer tid til fosterbarnet og dermed muligheten til å konsentrere seg mer om barnet, men det betyr ikke at de får mer kompetanse når det gjelder hvordan de skal håndtere fosterbarnet. Andre utfordringer som nevnes er behovet for mer fyldigere videreutdanninger og mer systematisk veiledning. På disse punktene er det store forskjeller mellom barneverntjenestene når det gjelder hva som tilbys fra arbeidsgiver av tilbud ressurser. Disse behovene knyttes også sterkt sammen med en beskrivelse av økonomiske utfordringer i den lokale barneverntjenesten.

Forventninger til fagutviklerrollen Som nevnt innledningsvis er målsettingen om bruk av nye stillingsressurser til fagutvikling en av grunnene til at prosjektet ble etablert. Dette var igjen en av grunnene til at et av spørsmålene til deltakerne var hvilke forventninger de hadde til fagutviklerrollen. Da kom blant annet følgende fram: Fagutviklerrollen må forankres i ledelsen De må bidra til å utvikle evnen til å jobbe systematisk Kompetanseplanene må videreutvikles Bidra til mer tverrfaglig samarbeid Utvikle flere metoder og verktøy Behovet for mer ressurser er en gjenganger og et svar som kommer igjen på alle spørsmålene, også her. Dette oppfattes blant enkelte av deltakerne som en forutsetning for å kunne prioritere en egen fagutviklerstilling. Flere påpekte at fagutviklingsarbeidet må forankres i organisasjonen og at det må settes av ressurser til fagutviklingen. Det ble også påpekt at det er behov for å få fram bedre oversikt over hva den enkelte opplever at de trenger av kunnskap. Ikke minst ble nyutdannedes behov trukket fram. Men også generelt ble det nevnt at fagutviklerne bør bidra til at den enkelte kan skaffe seg kompetanse og til at det skapes rom for fagutviklingen. Det etterlyses tilgang til artikler og bøker til lesning. Etablering av felles rutiner og felles strategier er også en gjenganger når det gjeldt forventningene som ble presentert. Særlig nevnes dette relatert til tiltaksplaner, evaluering og fosterhjem. I samme åndedrag nevnes også rutiner som kan bidra til samkjøring av grupper (omsorgsgrupper, tiltaksgrupper osv.) Igjen kommer håpet om mer systematisk arbeid opp. Arbeid med kompetanseplaner, utvikling av tverrfaglig samarbeid og det å skape rom for fagutvikling komme opp som sentrale elementer. Det er videre et klart ønske om at det arbeides med å få fram hva den enkelte har behov for av kompetanse, og bidra til at de skaffer seg denne. Dette gjelder ikke minst i forhold til nyutdannede. Flere er opptatt av at fagutvikler rollen må forankres både i ledelsen og nedover i organisasjonen. Det kom også fram at det er til behovet for å etablere en felles forståelse og en felles kultur i barneverntjenesten. Dette ble delvis begrunnet med forskjeller mellom grupper i den samme barneverntjenesten, delvis med behovene som oppstod i forbindelse med etablering av interkommunale tjenester. Flere avsvarene handlet om behov for formidling og læring på tvers av arbeidsplass og mellom personer. Det sies at det er behov for å finne fram til bedre verktøy og til bedre spredning av individuell kompetanse i organisasjonen. Det siste punktet knyttes også opp mot evaluering og evalueringsverktøy. Det etterlyses konkrete verktøy som en kan ta i bruk.

Deltakerne i prosjektet var primært ansatte som hadde ansvar for å jobbe med fagutvikling i sine virksomheter. I deres presentasjoner av sine utfordringer ble det et særlig fokus på hindre knyttet til rolle og anerkjennelse av rollen. Det ble fortalt om motstand mot implementering av nye metoder og hvordan dette krevde utholdenhet og fleksibilitet. En annen fortalte om stillingens fokus på internopplæring og kvalitetssikring. Han presenterte sine valg når det gjaldt å skape lokale arenaer for trening i saksframstilling og å gi saksbehandlerne tiltro til egne vurderinger. En tredje fortalte om utfordringer når det gjaldt å få aksept for prioritering av fagutvikling og etablering av lokale arenaer. Forventningene til fagutviklerrollen er med andre ord mangslungen. Igjen Forventningene til fagutviklerrollen kan se ut til å ligge i et spenningsfelt mellom individuell kompetanseheving på den ene siden og fasilitering av tiltaksutvikling eller bruk av nye metoder på den andre ser ut til å prege kollegaenes. Spørsmålet om prioritering og om hvor mye de\t er mulig å gjøre på en gang kommer som e Avslutning, foreløpig oppsummering og diskusjon Begrepet fagutvikling har vist seg å være brukt på veldig mange måter, noe som gjenspeiler seg i svarene på spørsmålet som ble stilt til representantene for det lokale barnevernet. Denne uklarheten i begrepsbruk kan være uttrykk for et mangfold både i behov og i tilnærmingsmåter, men det kan også være uttrykk for manglende målrettethet når det gjelder hva en ønsker å oppnå. Ordet har en positiv valør, men den manglende fellesforståelsen kan tyde på at det er behov for en gjennomtenking av hvor en ønsker å gå når det settes av ressurser til denne typen aktivitet. Det har vært en stor debatt om såkalt evidensbasering av hjelpetiltak i barnevernet. Hvordan kan en etablere en helhetsforståelse av fagutviklingsbehovene i det lokale barnevernet? Flere av barneverntjenestene har vært igjennom omorganiseringer, enten i form av etablering av interkommunale tjenester eller endringer i lokale gruppestrukturer. Flere var derfor opptatt av behovet for etablering av en felles plattform innenfor den enkelte barneverntjeneste. Er det mulig å etablere et slikt arbeid på tvers? Det utkrystalliserte seg spørsmål knyttet til, hvordan etablere felles plattform. Behovet for en helhetsforståelse var delvis knyttet til at enkelte barneverntjenester er så store tjenester at de er delt i grupper. Noen er delt langs faglige ansvarsområder. Andre barneverntjenester er nyetablerte som interkommunal tjenester og trenger derfor å etablere en felles faglig forståelse. Barneverntjenestene ser ut til å være opptatt av å utnytte den kompetansen som allerede finnes lokalt. Det store mangfoldet i arbeidsformer og type tiltak kan representere både en styrke og en svakhet. Sett fra en utenforståendes synspunkt er størrelsen på aktivitetene imponerende, og det er både spennende og kompliserte prosesser som gjennomføres. Implementering av nye arbeidsredskaper og metoder er tidkrevende og utfordrende. Men det er grunn til å stille en del spørsmål ved hvordan denne fagutviklingen gjøres. For det første kan det se ut som det er for tilfeldig hva som settes på dagsorden. I hvilken grad ligger det en analyse av hva som er de viktigste behovene? Et annet påtrengende spørsmål er i hvilken grad det ligger en helhetlig analyse og en helhetlig forståelse av barnevernets behov i de valgte tiltakene. Den kommunale barneverntjenesten er en førstelinjetjeneste, og de ansatte representerer en generalistrolle. Spørsmålet om hva generalistrollen innebærer av faglige

utfordringer er påfallende fraværende. Det kan dermed sies at vi står overfor et tanke-kors: Her er det imponerende mange tiltak og prosjekter, men de ser ut til å være litt tilfeldige og det kan være behov for mer systematikk i gjennomføringen. Det er mange som tilbyr spesialiserte kurs. Det er derfor mer behov for å få fram hva hver enkelt trenger i møtet med brukerne. Ansatte i førstelinjen i barnevernet kan beskrives som generalister, uansett om de har spesialisert seg på enkelte metoder eller redskaper. Hva betyr det å være allmennpraktiker eller generalist i barnevernets første linje? Uansett om en jobber med inntak, undersøkelse, tiltak eller omsorg er det kommunale barnevernet en førstelinjetjeneste med generalistansvar. Samtidig er det mange som har utviklet en spesialistkompetanse, f.eks. med rus eller traumebehandling. Det er en utfordring å kombinere disse rollene. Det er et spørsmål hva en slik generalistkompetanse består i. En av deltakerne i prosjektet foreslo f.eks. at generalistkompetansen består i å reflektere eller analysere. Hva er den felles plattformen som alle må eie? Styrking av generalistrollen fremstår som en utfordring. Er det mulig å komme ut over et fagutviklingsengasjement på enkelttiltak eller enkelttemaer? Barnevernpanelet oppsummerer kompetansebehovet som følgende: «Alle kommunale barneverntjenester skal inneha egen kompetanse til å vurdere foresattes omsorgskompetanse og barns omsorgsbehov ut fra den kontekst og kulturelle tilhørighet barnet har» (Barnevernpanelet 2011) Stor turnover og mange midlertidige ansatte er en utfordring for systematisk arbeid med fagutvikling. Dette medfører at det også lett blir et slags hierarki av ansatte etter erfaring og kompetanse. Behovene for individuell kompetanseutvikling er derfor ganske forskjellig fra person til person. Når spørsmålet ble reist om hva en ser på hva som felles behov, var det temaer som å møte folk, bruke seg sjøl, holdninger og verdier som kom opp i diskusjonen. Verdier og holdninger ble fremhevet av flere som et samlende tema. Noen mente imidlertid at dette er ullent og mente at en i stedet bør fokusere på av hvordan jobbe med kvalitetssikring for en felles faglig forståelse? Det er viktig for rollen som fagutvikler å spørre hva som er viktig for de andre. Innledningsvis skissertes fire kriterier som kan legges til grunn for at kompetansebygging og tiltaksutvikling skal fungerer som fagutvikling i en mer bærekraftig ramme. Det første punktet påpekte behovet for samarbeid og samspill mellom praksisfeltet undervisningen og forskningen. Lang fra alt som blir omtalt som fagutvikling lokalt har slike perspektiver i seg. Samtidig har vi sett at mange etterlyser et mer systematisk samarbeid, nettopp for å kunne lære av og videreutvikle tiltakene enten de er på individuelt nivå eller på arbeidsplassnivå. Det andre punktet gjaldt arbeidsmetodene som må være kritisk reflekterende, forskende og evaluerende. En slik prosess forutsetter bruk av klassiske evalueringsverktøy og forskningsmetoder. Dette anvendes i liten grad i det lokale arbeidet, men det etterspørres og her er det rom for en betydelig forskerinnsats.

Kravet om ar arbeidet skal være systematisk og kumulativt følger samme spor. Per i dag kan det se ut som mye av læringen av tidligere erfaringer bare er basert på den enkelte medarbeiders evne til å sette ting inn i en faglig metodisk sammenheng. Her er det stort rom for bedre samspill mellom aktørene i feltet Forankringen ser i stor grad ut til å være lokal og erfaringene formidles ofte ikke lenger enn til nabokontoret. Der krever ressurser og det krever kunnskap å formidle. Igjen ser vi at det ligger et betydelig potensiale i et mer systematisk samspill mellom forskning utdanning og praksisfeltet. Tilsynelatende er det et positivt bilde som tegnes av stor aktivitet og et nedslående bilde som tegnes av manglende systematikk og manglende forankring. Mye fagutvikling i bred forstand skjer ved at utenforstående selger en tilnærming som så blir utprøvet og implementert. De lokale fagfolkene ser ut til å mangle selvtillit nok til å tro at det de holder på med kan bidra til en heving av det faglige arbeid utenfor deres egen arbeidsplass. Konklusjon Foreløpige funn tyder på at de faglige utfordringene spenner mellom individuelt opplevd kunnskapsbehov og nasjonale krav om bedre og mer kunnskapsbasert tilnærming. Langsiktig implementeringsarbeid, systematisering bruk av evaluering, formidling og utveksling av erfaringer er en utfordring i fagutviklingsarbeidet hvis arbeidet skal få en betydning for mer enn den den lokale tjenesteutviklingen. Referanser Bogen, H, Grønningsæter, A, Jensen, A (2007) Barnevernet i Oslo og Bergen. En sammenlignende evaluering etter barnevernreformen i 2004. Fafo-rapport 2007:11 Myrvoll, T, Møller, G, Zeiner, H, Vardheim, I, Helgesen, M og Kvinge T (2011) Den vanskelige samhandlingen. Evaluering av forvaltningsreformen i barnevernet. NIBR-rapport 2011:25 Backe-Hansen, E, Bakketeig, E, Gautun, H og Grønningsæter AB (2011) Institusjonsplassering siste utvei? Betydningen av barnevernreformen fra 2004 for institusjonstilbudet. Fafo/NOVA. NOVA-rapport 21/2011 Barnevernpanelet (2011) Barnevernpanelets rapport. Barne- og likestillingsdepartementet. http://www.regjeringen.no/upload/bld/barnevern/2011/barnevernpanelets_rapport.pdf Lest 09-10-2012 Bufetat Sør (2012) Barn og unge med omfattende hjelpebehov. Rapport fra delprosjekt, Funksjon 4 Gjedrem, J og Horverak, S (2008) Teori og praksis i skjønn forening en oppsummering av internopplæringen i barneverntjenesten i Kristiansand.

http://www.kristiansand.kommune.no/pagefiles/16704/rapport%20- %20Teori%20og%20praksis%20i%20skj%C3%B8nn%20forening.pdf?epslanguage=no Lest 10-09-2012 Støkken, A. M. (2009). Er det rom for kompetanseoppbygging i sosialtjenesten? Fontene Forskning(1), 41-53. Halvorsen, A., & Gjedrem, J. (2006). Bedre praksis i sosialt arbeid: evaluering og fagutvikling. Oslo: Universitetsforlaget Halås, C. T., & Solstad, A. (2010). Fagutvikling i dialog mellom praksis, undervisning og forskning. I W. Lichtwarck & G. Clifford (red.), Modernisering i barnevernet. Ideologi, kontekst og kompetanse. Oslo: Universitetsforlaget. Nordstoga, S (2011) Refleksjon som kilde til ny kunnskap tre ulike fokus. Paper presentert på The 2011 Joint Nordic Conference on Welfare and professionalism in Turbulent Times. Reykjavik Nowotny, H, Scot, P og Gibbons, M (2001) Re-Thinking Science. Knowledge and the Public in an Age of Uncertainty. Polity Press Kvello, Ø (2007) Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Oslo; Universitetsforlaget