Nr.4 2003 www.utdanningsforbundet.no Utdanningsforbundets Hefteserie Videregående opplæring en veiledning
Videregående opplæring en veiledning Innhold Forord.......................................................... 2 Videregående opplæring......................................... 3 Studieretninger................................................. 4 Videregående kurs I og II (VK i og VK II) og sluttkompetanser.............. 4 Antall lærere og elever/lærlinger..................................... 4 Nøkkeltall...................................................... 4 Oversikt over yrkesfaglige studieretninger.............................. 4 Elever i videregående skoler, etter kurstrinn, kjønn og studieretning........... 7 Fagopplæringsmodellen.......................................... 8 Rådgivning og frafall............................................ 10 Lærlinger, praksiskandidater og lærekandidater................... 11 Lærlinger....................................................... 11 Praksiskandidater................................................. 11 Lærekandidater................................................... 11 Bedrifter og virksomheter som opplæringsarenaer................ 12 Lærebedrift...................................................... 12 Lærekontrakt og opplæringskontrakt................................... 12 Lærlingtilskudd.................................................. 12 Sertifisering til et yrke............................................. 12 Allmennfaglige studieretninger................................... 13 Lærerutdanning................................................. 16 Etterutdanningstilbud.............................................. 16 Hva vil en eventuell tilbakegang til 9-årig grunnskole bety for videregående opplæring?.................... 17 Kjøp og salg av utdanning....................................... 18 Hvem skal «eie» videregående opplæring?........................ 19 Antall forvaltningsnivåer........................................... 19 Kommunalt ansvar for videregående opplæring?......................... 20 Forsøk......................................................... 20 Videregående opplæring i et europeisk perspektiv................ 22 Generelt........................................................ 22 Sverige......................................................... 22 Danmark....................................................... 22 Tyskland........................................................ 23 England........................................................ 23 Italia........................................................... 24 Aktuelle utfordringer og veien videre............................. 25 Organisering av fagopplæring.................................... 27 Sentralstyrets vedtak om organisering av fagopplæring..................... 27 Kvalitetsutvalget om videregående opplæring.................... 28 1
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Forord Vidaregåande opplæring er i støypeskeia, og i åra framover kan det bli store endringar i både innhald og struktur. Spørsmålet har vorte særleg aktuelt etter at kvalitetsutvalet no har lagt fram utgreiinga si. Utgreiinga inneheld mange og omfattande framlegg til endringar i vidaregåande opplæring. Somme av framlegga er positive, andre vil det bli hard politisk strid om. Departementet har lagt opp til ein brei høyringsprosess om framlegga frå kvalitetsutvalet. Deretter vil det bli utarbeidd ei stortingsmelding på grunnlag av mellom anna denne utgreiinga og evalueringa av Reform 97. Utdanningsforbundet vil ta aktivt del i høyringa og drive påverknadsarbeid fram mot stortingsbehandlinga. Det er også svært viktig at medlemmer og tillitsvalde engasjerer seg i høyringsprosessen lokalt slik at vi kan få debatt om framlegga. God kunnskap om den modellen som i dag gjeld i vidaregåande opplæring, er nødvendig for å kunne vurdere framlegga til endringar. Det er bakgrunnen for at vi har laga dette heftet om vidaregåande opplæring. Heftet gir eit kortfatta oversyn over korleis vidaregåande opplæring er bygd opp. Det ser òg litt på den historiske bakgrunnen for den modellen vi har i dag, og det inneheld informasjon om vidaregåande opplæring i andre europeiske land. opplæring. Det gjeld mellom anna spørsmålet om kven som skal «eige» vidaregåande opplæring. Dette spørsmålet har fått stor aktualitet etter at det no er opna for forsøk med at kommunar kan få drive vidaregåande opplæring, slik vi ser det i Asker, Bærum og Båtsfjord. Utdanningsforbundet går imot slike forsøk fordi vi meiner at enkeltkommunar er for små og varierte til å ta ansvaret for likeverdig vidaregåande opplæring. Eit anna aktuelt spørsmål er kjøp og sal av utdanning. Gjennom GATS-avtalen blir det opna for internasjonal handel med utdanning og andre tenester. Samstundes har vi fått ei friskulelov som gjer det lettare å starte private skular. Utdanningsforbundet ser med uro på at marknadskreftene er i ferd med å overta styringa av opplæringa, og at den offentlege skulen kjem under enda sterkare press. Vi står overfor store utfordringar innanfor vidaregåande opplæring, og det er difor svært viktig at vi som organisasjon engasjerer oss i det som no skjer. Samstundes har mange etterlyst generell informasjon om vidaregåande opplæring. Vi vonar at dette heftet vil vere til hjelp i det politiske påverknadsarbeidet, og at det vil kunne stette ein del av det informasjonsbehovet det er om vidaregåande opplæring. Heftet tek også opp nokre av dei utfordringane vi no står overfor i vidaregåande Helga Hjetland leiar Per Aahlin nestleiar 2
Videregående opplæring en veiledning Videregående opplæring Videregående opplæring omfatter all kompetansegivende opplæring mellom grunnskolen og høyere utdanning. Fra høsten 1994 har all ungdom mellom 16 og 19 år lovfestet rett til tre års videregående opplæring som kan føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på et lavere nivå. Ungdom har rett til plass på ett av de tre grunnkursene de har søkt. Elever som har rett til spesialundervisning, kan få opplæring i inntil to år ekstra. Fra høsten 2000 har voksne som er født før 1978 og som ikke tidligere har fullført videregående opplæring, rett til slik opplæring. Fylkeskommunen har lovfestet plikt til å følge opp ungdom mellom 16 og 19 år som ikke er under opplæring eller i arbeid. De fleste land har organisert opplæringen slik at barna begynner i grunnskolen når de er 5 6 år gamle. Hvor omfattende grunnskolen er, og hvem som går der, varierer sterkt. En varighet på opptil 10 år er nokså vanlig. Et system med universiteter og høgskoler er nesten universelt. Det er vanlig at man begynner på dette utdanningstrinnet i 20- årsalderen og holder på i tre år eller mer. I rommet mellom grunnskolen og høyere utdanning er situasjonen annerledes. Systemene for dette utdanningstrinnet er svært forskjellig fra land til land, både innholdsmessig og organisatorisk. Det norske systemet skiller seg klart ut. At all ungdom mellom 16 og 19 år har lovfestet rett til gratis videregående opplæring, er nokså enestående i verdenssammenheng. De eldste skolene i Norge er katedralskolene. De ble opprettet rundt år 1200 og var opprinnelig «presteskoler». De utviklet seg etter hvert til allmenndannende skoler. De tre siste årene i den høyere skolen ble kalt gymnaset og var en skole for de få. I tillegg til gymnasene hadde vi yrkesskoler, husmorskoler, husflidskoler, handelsskoler, sjømannsskoler, landbruksskoler og andre. Yrkesskolene hadde vokst fram fra den opplæringen som ble gitt i de gamle håndverkslaugene fram til 1800-tallet. Fram til ca. 1976 var det et skarpt skille mellom gymnas og yrkesskole. Da ble skillet mellom de to skoleslagene formelt opphevet og erstattet med en videregående skole som omfattet både allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. Det ble opprettet en rekke kombinerte skoler hvor opplæringen skjer i samme skole. Etter hvert viste det seg at opplæringen i den videregående skolen hadde en del svakheter. Den var uoversiktlig og hadde over 100 ulike grunnkurs (første året). Det var en spesialisering alt første året i fagutdanningen langt ut over det som var ønskelig. Det var også en kamp om å komme videre til videregående kurs I og II. Dette gjorde at elevene gikk fra grunnkurs til grunnkurs. Mange tok allmenne fag først og deretter yrkesfag. Mange kom aldri lenger enn til grunnkursnivået. Reform 94 løste en del av disse problemene. Man fikk lovfestet rett til treårig utdanning fram til fag-/svennebrev, studiekompetanse eller kompetanse på lavere nivå. Antall grunnkurs ble redusert til 13 (senere utvidet til 15). Det ble «automatisk gjennomstrømning» fra grunnkurs til ferdig utdanning, og man fikk en oppfølgingstjeneste som skulle fange opp dem som «falt ut». I tillegg til dette forpliktet arbeidslivets parter seg til å øke antallet læreplasser i bedrifter, slik at de kunne ta imot de elevene som skulle ha lærekontrakter. 3
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Studieretninger Videregående kurs I og II (VK I og VK II) og sluttkompetanser Antall lærere og elever/lærlinger Nøkkeltall Skoleåret 2000 2001 var det i Norge 462 offentlige og 57 private videregående skoler ca. 164 000 elever ca. 30 100 lærlinger ca. 22 200 lærerårsverk ca. 7,4 elever per lærerårsverk Videregående opplæring fører fram til forskjellige former for kompetanse. Noen elever får all undervisning i skolen, mens andre får noe av opplæringen i skole og noe i bedrift. Hovedmodellen ser du nederst på siden. I tilbudsstrukturen er det 15 grunnkurs (studieretninger), 3 allmennfaglige (studieforberedende) og 12 yrkesfaglige. På de 15 grunnkursene bygger ca. 110 VK I (videregående kurs I) og ca. 240 VK II/ sluttkompetanser. Oversikt over yrkesfaglige studieretninger Studieretning for helse- og sosialfag har følgende 8 VK I: Omsorgsfag, Miljø og vedlikehold, Barne- og ungdomsarbeiderfag, Hjelpepleier, Fotterapeut, Hudpleier, Helseservicefag og Ambulansefag. Studieretningen har 10 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som omsorgsarbeider, barne- og ungdomsarbeider, hjelpepleier, fotterapeut, hudpleier, apotektekniker, tannhelse- og helsesekretær. Studieretning for formgivingsfag har følgende 9 VK I: Søm, Formgivingsfag, Aktivitør, Tegning/form/farge, Blomsterdekoratør, Frisørfag, Gull- og sølvarbeid, Duodji og Taksidermist. I tillegg har studieretningen følgende 7 særløp der lærekontrakt tegnes etter grunnkurs: Skomakerfaget, Buntmakerfaget, Glasshåndverkerfaget, Gravørfaget, Maskør- og parykkmaker 1. år 2. år 3. år 4. år Bedrift (opplæring og verdiskapning) Bedrift (opplæring og verdiskapning) Grunnkurs VK I VK II (skole) VK II (allmennfaglig påbygning) 4
Videregående opplæring en veiledning faget, Forgyllerfaget og Håndbokbinderfaget. Studieretningen har 31VK II/ sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som kjole- og draktsyer, herreskredder, aktivitør, dame- og herrefrisør, gullog sølvsmed. VK II tegning/form/farge gir generell studiekompetanse. Studieretning for naturbruk har følgende 8 VK I: Fiske og fangst, Akvakultur, Landbruk og naturforvaltning, Økologisk landbruk, Reindrift, Skogbruk, Gartneri og hagebruk og Anleggsgartner og driftsoperatør idrettsanlegg. Studieretningen har 14 VK II/ sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker innenfor landbruk, skogbruk, fiske og akvakultur. VK II Naturforvaltning gir generell studiekompetanse. Studieretning for hotell- og næringsmiddelfag har følgende 6 VK I: Industriell næringsmiddelproduksjon, Fiskeindustrifag, Kjøttfag, Baker- og konditorfag, Kokkfag og Servitørfag. Studieretningen har 13 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som fagoperatør i industriell næringsmiddelproduksjon, fagarbeider i fiskeindustrien, pølsemaker, slakter, baker, konditor, kokk og servitør. Studieretning for byggfag har følgende 7 VK I: Tømrer, Murer, Betongfag, Anlegg og bergverk, Anleggsmaskinfører, Steinfag og Stillasbygger. I tillegg har studieretningen følgende særløp der lærekontrakt tegnes etter grunnkurs: Gipsmakerfaget. Studieretningen har 17 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som tømrer, fagoperatør i industriell trehusproduksjon, murer, jernbinder, betongog grunnarbeider, veg- og anleggsarbeider og anleggsmaskinfører. Studieretning for tekniske byggfag har følgende 6 VK I: Kart og oppmåling, Teknisk tegning, Rørfag, Kobber- og blikkslagerfag, Maler og byggtapetserer og Overflatebehandling. I tillegg har studieretningen følgende 4 særløp der lærekontrakt tegnes etter grunnkurs: Feierfaget, Taktekkerfaget, Isolatørfaget og Glassfaget. Studieretningen har 16 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som teknisk tegner, rørlegger, kobber- og blikkslager, maler, byggtapetserer, industrimaler og galvanisør. Studieretning for elektrofag har følgende 5 VK I: Elektro, Elektronikk, Automatisering, Sjøfartsfag og Flyfag. Flyfag er et avviksfag med total læretid på 5 år, hvorav 4 års opplæringstid. Studieretningen har 23 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som energimontør, heismontør, elektroreparatør, elektriker, serviceelektroniker, produksjonselektroniker, automatiker, matros og flymekaniker. Studieretning for mekaniske fag har følgende 15 VK I: Maskinfag, Plate- og sveisefag, Reservedelsfaget for bil og maskin, Billakkerer, Kjøretøy, Arbeidsmaskiner, Skipsteknisk drift, Transportfag, Mekaniske prosessfag, Kuldemontør, Brønnteknikk, Elektromekaniske fag, Plastfag, Børsemaker og Skipsbygging. I tillegg har studieretningen følgende 10 særløp der lærekontrakt tegnes etter grunnkurs: Urmakerfaget, Industritekstilfaget, garnframstilling/ spinning, veving, trikotasje, farging, trykking og etterbehandling, fiskeredskap, Garverifaget, Protese- og ortosemakerfaget, Ortopedisk fottøy og Industriell skotøyproduksjon. Studieretningen har 67 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som maskinarbeider, verktøymaker, støper, platearbeider, sveiser, NDT-operatør, industrirørlegger, smed, billakkerer, bilmekaniker, anleggsmaskinreparatør, motormann, yrkessjåfør, fagoperatør i kjemisk-teknisk industri, kuldemontør, brønnoperatør, industrimekaniker, plastformer, børsemaker og sykkelreparatør. Studieretning for kjemi- og prosessfag har følgende 2 VK I: Kjemiske prosessfag og Laboratoriefag. I tillegg har studieretningen følgende særløp der lærekontrakt tegnes etter grunnkurs: Tekstilrenholdsfaget. Studieretningen har 5 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som fagoperatør i treforedling, metallurgiske prosessfag, kjemiprosessfaget og faglaborant. 5
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Studieretning for trearbeidsfag har følgende 6 VK I: Trelastfag, Snekkerfag, Treskjærerfag, Møbeltapetserfag, Trebåtbyggerfag og Pianostemming og pianoteknikk. I tillegg har studieretningen følgende 2 særløp der lærekontrakt tegnes etter grunnkurs: Tredreierfaget og Kurvmakerfaget. Studieretningen har 15 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som fagoperatør i trelast, snekker, orgelbygger, treskjærer, møbeltapetserer, trebåtbygger og pianostemmer. Studieretning for salg og service har følgende VK I: Salg og service. Studieretningen har 5 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som butikkfaglært, kontorfaglært, reiseservicefaglært, resepsjonist og vekter. Studieretning for medier og kommunikasjon har følgende 2 VK I: Grafisk produksjon og Medier og kommunikasjon. Studieretningen har 7 VK II/sluttkompetanser og fører blant annet fram til yrker som grafisk trykker, bokbinder, serigraf, mediegrafiker og fotograf. VK II Medier og kommunikasjon gir generell studiekompetanse. IKT-driftsfag Alle grunnkurs gir grunnlag for inntak til VK I IKT-driftsfag som danner grunnlaget for opplæring til IKT-driftsoperatør. VK II Allmennfaglig påbygging tar inn elever fra alle yrkesfaglige VK I. Kurset gir generell studiekompetanse. De allmennfaglige studieretningene blir omtalt i eget kapittel. 6
Videregående opplæring en veiledning Elever i videregående skoler, etter kurstrinn, kjønn og studieretning 1. oktober 2002. Foreløpige tall. Kjønn og bostedsfylke I alt Ettårige Videregående Videregående kurs II grunnkurs kurs I I alt Elever i Annen fagopplæring utdanning Menn og kvinner 168 287 65 505 56 057 42 692 683 3 350 Allmennfaglige studieretninger 88 447 28 325 25 305 34 706 30 81 Allmenne, økonomiske og administrative fag 77 138 24 062 21 705 31 260 30 81 Musikk, dans og drama 4 841 1 778 1 565 1 498 - - Idrettsfag 6 468 2 485 2 035 1 948 - - Yrkesfaglige studieretninger 79 840 37 180 30 752 7 986 653 3 269 Helse- og sosialfag 16 771 6 824 7 085 2 842 20 - Naturbruk 3 975 1 605 1 331 1 038 1 - Formgivingsfag 12 274 5 470 4 517 2 147 140 - Hotell- og næringsmiddelfag 6 544 3 775 2 733 10 26 - Byggfag 6 262 3 492 2 692-78 - Tekniske byggfag 2 245 1 077 966 141 61 - Elektrofag 9 498 4 730 3 687 956 125 - Mekaniske fag 10 448 5 721 4 247 364 116 - Kjemi- og prosessfag 902 504 398 - - - Medie- og kommunikasjonsfag 3 019 1 463 1 065 486 5 - Salg- og servicefag 3 986 2 194 1 747-45 - Trearbeidsfag 647 325 284 2 36 - Teknisk fagskole 3 124 - - - - 3 124 Uoppgitt studieretning 145 - - - - 145 (Kilde: Statistisk sentralbyrå, utdanningspolitikk) 7
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Fagopplæringsmodellen Den videregående skolens ansvar innenfor fagopplæringen er stort sett konsentrert om de to første årene. Det offentlige har ansvar for utforming av lover og forskrifter som for eksempel læreplaner. Det offentlige har også gjennom sine bransjer ansvar for utvikling og opplæring for de fagene som stort sett finnes innenfor offentlig virksomhet. Hovedmodellen med delt ansvar og forpliktelser mellom de enkelte bransjene og det offentlige ble skapt gjennom arbeidet i «Blegen-utvalget». Denne fordelingen av ansvar er noe av det som skiller fagopplæring i Norge fra fagopplæring i land vi ellers sammenligner oss med. Denne modellen, også kalt «2+2-modellen», er gjenstand for stor interesse internasjonalt. Det offentlige har påtatt seg et større ansvar og større forpliktelser for fagopplæringen enn i andre land som har en systematisk fagopplæring. Staten gir støtte til bedrifter som tar inn lærlinger. Støtten gis ut fra hvor mange lærlinger som tas inn og hvor lang læretiden er i bedriften. Det andre som skiller vår ordning fra andre lands ordninger, er at næringslivets tariffparter, særlig NHO og LO, forplikter seg til å gjennomføre de to siste årene av opplæringen. Dette gjør de ved å garantere læreplasser tilsvarende 1/3 av hvert årskull. Under utformingen av Reform 94 ble det bestemt at «2+2-modellen» skal inneholde en del felles allmenne fag. Disse fagene er felles for alle yrkesfaglige studieretninger, og det kan bygges videre på disse for senere å kunne oppnå generell studiekompetanse. I tillegg har man i læreplanene for studieretningsfagene fag som trengs for å kunne bli kompetent yrkesutøver innenfor en bestemt sluttkompetanse (fag). Studieretningsfagene kan være både av teoretisk og praktisk karakter. Som oftest er det en blanding av teoretisk og praktisk opplæring. I tillegg til at det, med visse unntak, stilles krav til bestått grunnkurs og videregående kurs I, må den enkelte framstille seg for fag- eller svenneprøve etter endt læretid, for å få den sertifiseringen som fag- eller svennebrev innebærer. «2+2-modellen» er basert på at de unge skal ha likeverdige opplæringsmuligheter, enten de bor i tettbygde strøk eller i distriktet. Pedagogisk sett ville det vært ønskelig med en hyppigere veksling mellom opplæring i skole og i bedrift, slik som for eksempel i Danmark og Tyskland (dualmodellen). Norges geografi med lange avstander mellom bedrifter, og distrikter med mangel på industri førte til at man ikke fant å kunne bruke modellen. Det nest beste var at de offentlige videregående skolene tok seg av de to første årene og bedriftene de to siste. Av hovedmodellens 4 år er 3 av årene å betrakte som opplæring mens 1 år er verdiskapning. Også den delen av opplæringen som skjer i bedrift, følger nasjonale læreplaner. Det er fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemndene som har ansvar for denne delen av opplæringen. Den skal foregå i godkjente lærebedrifter. Når hovedmodellen «2+2» er nevnt, må man også nevne at det finnes både såkalte særløp, «1+3-modell» og avviksfag som «3+2-modell» for flyfagene og «3+1,5- modell» for enkelte elektrofag. I alle tilfellene er det her satt opp år i skole og år i bedrift. Videregående kurs II i skole har vært en mye omtalt sak, både hos tariffpartene i arbeidslivet og i lærerorganisasjonene. VK II i skole er en nødvendig løsning for å gi elevene et fullverdig opplæringsløp der det 8
Videregående opplæring en veiledning viser seg umulig å få lærekontrakt i bedrift. Utdanningsforbundets syn er at yrkesopplæringen skal skje i en vekselvirkning mellom skole og bedrift. Et resultat av Reform 94 var at praksisopplæringen i skolen ble redusert. Mye av den yrkesfaglige skolepraksisen ble overført til bedriftsopplæringen. Skolen har fått ansvaret for bredden og den generelle delen av utdanningen. Bedriftene skal stå for det meste av praksisopplæringen og spesialiseringen mot et fag/fagbrev. Skolen har mistet mye av fordelene med å kombinere praksis og teori og bruke praktisk arbeid som motivasjon for de skoletrette elevene til å lære teoretiske kunnskaper. Vi har foreslått en forskyvning av fag til senere i opplæringsløpet, men ikke fått gjennomslag for dette. Det er startet arbeid for å fornye strukturen for videregående kurs I i yrkesfaglige studieretninger. Tegn til rekrutteringssvikt innenfor en del fagområder aktualiserer debatten. Det samme gjør oppblomstringen av en del private tilbud fram mot fag-/svennebrev, der blant annet oppbyggingen med grunnkurs, VK I (med teori etter læreplanen) og etterfølgende læretid er nedtonet. Likevel får lærlingene fag-/svennebrev. Grunnene for så stort innslag av allmennfag som vi fikk etter innføringen av Reform 94, er mange og gode. De fleste begrunnelsene tar utgangspunkt i de utfordringene dagens elever vil møte i framtida. Kravet til større breddekunnskap hos fagarbeidere, og derved større endringsdyktighet, er framtredende. Man bestreber seg på å opprettholde kvaliteten på selve fagopplæringen. Resultatene fra fagprøvene viser at man langt på vei har lykkes med det etter innføringen av Reform 94. Departementet har behov for råd angående yrkesfagene. I den forbindelsen er Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) etablert. I tillegg er det opprettet 20 opplæringsråd med spesialansvar innenfor avgrensede fagområder. RFA og opplæringsrådene er satt sammen av partene i arbeidslivet (arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter) og personer oppnevnt av departementet. Det er foreslått endringer som går ut på å gjøre modellen mer fleksibel. Man skal for eksempel kunne tegne lærekontrakt rett etter ungdomsskolen, uten forutgående sakkyndig vurdering slik man tidligere måtte. Opplæringen skal likevel følge de nasjonale læreplanene for faget selv om den foregår i bedrift. 9
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Rådgivning og frafall For å kunne gi gode råd til elever om hva de bør velge ut fra næringslivets behov, trengs det gode prognoser over næringslivets framtidige behov for arbeidskraft. Erfaringene viser imidlertid at bedrifter og myndigheter ikke er i stand til å framskaffe prognoser for et lengre tidsperspektiv enn 2 3 år. Det viser seg at de valgene elevene selv gjør ut fra interesser og evner, er like gode. Det tar minst 4 år fra en elev begynner på grunnkurs til han/hun avlegger fag- eller svennebrev. I tillegg til den usikkerheten som ligger i næringslivets prognosemateriell, sies det at bare ca. 20 prosent av de fagene vi har i dag vil eksistere i år 2020. Da er disse ungdommene i den beste arbeidsperioden av sine liv. Om vi til dette legger at framtidsforskere mener at disse unge må skifte arbeidsplass, og til dels fag minst 5 ganger i løpet av livet, vil de unges interesser for et fagfelt veie minst like tungt som bedriftenes kortsiktige behov. Lærerorganisasjonene har lenge hevdet at bedriftenes plikter og ansvar i forbindelse med inntak av lærlinger etter «2+2-modellen», er for svak. Bedriftene pålegges ikke å ta inn lærlinger, de kan selv fritt velge om de vil ta inn noen. Om de så velger å ta inn lærlinger, kan de selv velge hvilken lærling de ønsker. Dette fører til at det blir et misforhold mellom antall læreplasser i de enkelte fagene og antall lærlinger. Siden hvert enkelt år i yrkesfaglige studieretninger er avsluttende enheter, er det ikke enkelt å finne ut hvor stort frafallet er totalt for opplæringsløpene. Man kan finne ut hvor mange som begynner og hvor mange som fullfører på hvert enkelt opplæringstrinn. 10
Videregående opplæring en veiledning Lærlinger, praksiskandidater og lærekandidater Lærlinger En lærling er en ung person som tegner en lærekontrakt med sikte på å oppnå full fagkompetanse som fagarbeider eller svenn. Det kan være ulik lengde på læretiden avhengig av fagets egenart og når overgangen fra skole til lærebedrift skjer. Fagkompetansen dokumenteres ved utstedelse av fag- eller svennebrev etter avlagt fag- eller svenneprøve. Praksiskandidater En praksiskandidat er en voksen som har til hensikt å oppnå full fagkompetanse som fagarbeider eller svenn. Fagkompetansen dokumenteres ved utstedelse av fag- eller svennebrev etter avlagt fag- eller svenneprøve. Før praksiskandidaten kan framstille seg for fag- eller svenneprøve, må han/hun ha en relevant praksis som er 25 prosent lengre enn opplæringstiden for lærlinger (skole og læretid). Det vil vanligvis si en relevant praksis på minst 5 år. Praksiskandidaten må gå opp til både fageller svenneprøvens teoretiske og praktiske prøve. Lærekandidater En lærekandidat er en ung person som tegner en opplæringskontrakt uten den hensikt å oppnå full fagkompetanse som fagarbeider eller svenn, men med kompetanse på et lavere nivå. Det kan være ulik lengde på opplæringstiden avhengig av fagets egenart, den enkeltes kvalifikasjoner, evner og personlige mål og når overgangen fra skole til opplæringsbedrift skjer. Fagkompetansen dokumenteres ved utstedelse av kompetansebevis. 11
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Bedrifter og virksomheter som opplæringsarenaer Lærebedrift Alle bedrifter som ønsker å ta inn lærlinger eller lærekandidater, må godkjennes av yrkesopplæringsnemnda i fylket. Det er egne forskrifter som danner grunnlag for retningslinjer for å få slik godkjenning. Forskriftene til opplæringsloven sier også noe om hva som skal til for at lærebedrifter skal miste sin godkjenning. Slik godkjenning kan gis til enkeltbedrifter/virksomheter, opplæringskontorer eller opplæringsringer som handler på vegne av en del bedrifter/virksomheter som samarbeider om å oppfylle læreplanens mål for den enkelte lærling. Bedriften må ha en faglig ansvarlig for opplæringen, helst en som selv har fagbrev i det faget man søker godkjenning for. Videre må bedriften være i stand til å gi lærlingen(e) opplæring i tråd med kravene i læreplanen for det enkelte fag. Dette kan de eventuelt gjøre i samarbeid med andre. Det er en forutsetning at lærlingen følges opp av en instruktør. Opplæringen skal overvåkes av en tilsynsvalgt fra de ansattes fagorganisasjon. Lærekontrakt og opplæringskontrakt Ved formidling av elever fra skoler til bedrifter skal det alltid tegnes lærekontrakter eller opplæringskontrakter. Disse kontraktene angir både bedriftenes, lærlingenes og lærekandidatenes rettigheter og plikter i form av opplæring og verdiskapning fram mot fag- eller svenneprøve eller mot kompetansebevis som viser lærekandidatens kompetanse innenfor et fagområde. Der det ikke er læreplasser nok, må ofte de minst skolemotiverte eller mest skoletrette elevene og elever med lærevansker og/eller problemer av forskjellige slag fortsette sin opplæring i skole. Om de gjør det, blir de presset til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten avsluttende verdiskapningsår. De får derfor ytterligere vansker ved at de presses til denne prøven ett år tidligere enn de som går i lære. Lærlingtilskudd Etter at den enkelte elev er ferdig med opplæring i skole og fortsetter med opplæring i bedrift som lærling eller lærekandidat, slutter ikke det offentliges økonomiske ansvar for opplæringen. Bedrifter som tar imot lærlinger og lærekandidater, får tilskudd fra det offentlige for å utføre dette opplæringsarbeidet. Sertifisering til et yrke All fagutdanning skal i prinsippet avsluttes med en fag- eller svenneprøve for de som sikter mot full fagkompetanse for det enkelte fag. De som sikter mot kompetanse på et lavere nivå, skal avslutte sin opplæring med en kompetanseprøve. Forskjellen mellom fagprøver og svenneprøver er uklar. Hva som kalles en svenneprøve, er ofte historisk betinget og gjelder fag der det er mulig å fortsette opplæring til mesternivå. Dette er stort sett tradisjonelle håndverksfag. Både fag- og svenneprøve skal vurderes av en prøvenemnd. Dette er fagopplæringens sensorer. De er oppnevnt av yrkesopplæringsnemnda i fylket. Nemnda skal bestå av minst to personer med fagbrev eller særdeles god innsikt i det gjeldende faget. Når lærlingen har bestått fag- eller svenneprøven, får han/hun tildelt fag- eller svennebrev som et bevis på sertifisering. 12
Videregående opplæring en veiledning Allmennfaglige studieretninger Videregående opplæring har tre allmennfaglige eller studieforberedende studieretninger. Ca. halvparten av elevene går i disse studieretningene. Studieretningene gir generell studiekompetanse, men ingen avsluttet yrkeskompetanse. Formålet med studieretningene er allmenndanning og studieforberedelse. Selv om allmenndanning ikke nødvendigvis bare er knyttet til allmenne fag, er dette aspektet viktigere i disse studieretningene enn i de andre. Det legges større vekt på den delen av den generelle læreplanen som handler om det allmenndannete menneske: «Opplæringen skal gi god allmenndannelse. Det er en forutsetning for en helhetlig personlig utvikling og mangfoldige mellommenneskelige relasjoner. Og det er en forutsetning for å kunne velge utdanning og senere skjøtte arbeid med kompetanse, ansvar og omhu. God allmenndannelse vil si tilegnelse av konkret kunnskap om menneske, samfunn og natur som kan gi overblikk og perspektiv; kyndighet og modenhet for å møte livet - praktisk, sosialt og personlig; egenskaper og verdier som letter samvirket mellom mennesker og gjør det rikt og spennende for dem å leve sammen.» Den største av de tre er studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag som er en videreføring av det gamle gymnaset. Denne betegnelsen kom inn i skolelovgivningen i 1869, og den ble brukt om de tre siste årene i den høyere skolen. Senere ble gymnaset et uavhengig skoleslag. Gymnaset var en skole for de få. I 1960 var det vel 13 prosent av ungdomskullet som tok examen artium eller eksamen fra økonomisk gymnas som var blitt etablert ved siden av de tradisjonelle linjene i gymnaset. Andelen 16-åringer som begynte på gymnaset, passerte 20 prosent i 1964. Dette var en fordobling av andelen i løpet av en tiårsperiode. De store reformene i den videregående skolen skjedde fra slutten av 1960-tallet. Fram til da hadde endringene vært relativt små for dette skoleslaget. Riktignok ble det fremmet en del reformforslag av den såkalte Samlegymnaskomiteen, som ble fulgt opp med stortingsmelding og stortingsbehandling. Reformene som ble foreslått, hadde nok mer karakter av justeringer enn av mer gjennomgripende endringer. Et av de mer betydningsfulle forslagene som komiteen fremmet, var at ansvaret for gymnasene ble overført til fylkeskommunen. Dette forslaget fikk gjennomslag, og driften av de høyere skolene ble overtatt av fylkeskommunene i 1964. I 1967 ble det lagt fram to innstillinger som kom til å få stor innvirkning på utviklingen av den videregående utdanningen. Utvalget som var nedsatt for å vurdere reform av faglig innhold og indre oppbygging i gymnaset, la fram sin innstilling omtrent samtidig med at skolekomiteen som skulle vurdere behovet for utdanning i aldersgruppen 16-19 år, avgav sin første delinnstilling. Gjelsvik-utvalget og Steenkomiteen som utvalget og komiteen ble hetende, gav støtet til forsøksvirksomhet der de foreslåtte modellene for gymnaset og den videregående utdanningen ble prøvd ut. I 1974 ble lov om videregående opplæring vedtatt, og da loven trådte i kraft 1.1.1976, bestod det videregående utdanningstilbudet av 9 forskjellige studieretninger som var inndelt i linjer. Mens gymnaset var linjedelt fra 1. klasse, med en fast fagkrets gjennom tre år, fikk 13
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 studieretning for allmenne fag et felles grunnkurs. Tanken bak var at elevene skulle få et bedre grunnlag for valg av fag 2. og 3. år. Fra starten av var studieretningen inndelt i linjer (naturfag, samfunnsfag, språk) på videregående kurs I og II, men med en viss mulighet for valg av studieretningsfag og valgfag. I løpet av 1980-tallet skjedde det en endring etter hvert som den såkalte «Veierød-modellen» ble innført. Hovedforskjellen var at linjestrukturen i studieretningen ble opphevet. Elevene kunne nå velge studieretningsfag på tvers av de gamle linjeskillene. Den økte valgfriheten var omstridt. Tanken bak var at elevenes valgfrihet burde være størst mulig. Det virket motiverende, og tverrfaglighet var i tråd med tiden. Mange kritiserte imidlertid den store valgfriheten fordi den førte til at mange elever valgte minste motstands vei, og at det ble for liten fordypning. Særlig var motstanden blant realister stor. Med Reform 94 var den viktigste endringen for studieretningen at studieretning for allmenne fag og studieretning for handels- og kontorfag ble slått sammen til studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag (AA). For grunnkursets vedkommende førte det til at vi fikk et nytt obligatorisk fag: økonomi og informasjonsbehandling. Studieretningen fikk to retninger på VK I og VK II: Allmenne fag og Økonomiske og administrative fag. Elevene kan velge mellom en rekke studieretningsfag på VK I og VK II. Det viste seg ganske raskt at søkningen til de økonomisk/administrative fagene sank drastisk da handels- og kontorfag ikke lenger var egen studieretnning. Det førte etter hvert til at det ble etablert en egen studieretning for salg og service fra og med skoleåret 2000/2001. I januar 2001 sendte departementet ut på høring et forslag til revidering av struktur og innhold i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag (AA) som en oppfølging av evalueringen av Reform 94. Resultatet av høringen ble oppsummert av Læringssenteret i juni 2001. Senere skjedde det ikke noe med saken før den ble overført til Kvalitetsutvalget. Det var flere forhold som gjorde det nødvendig å se på dette spørsmålet. Det gjaldt blant annet behovet for tilpasning til L97 og innføringen av den nye studieretningen for salg og service. Departementet ønsket også å gå inn og vurdere det nåværende skillet mellom AF-retningen og ØA-retningen. Det var også kommet sterke ønsker, blant annet fra lærerorganisasjonene, om å øke timetallet i kroppsøving. Slik det er nå, er det for stort opphold i matematikkundervisningen før en fortsetter med høyere utdanning. Det er problematisk å spre dagens matematikkundervisning over en lengre periode. Departementet foreslo derfor å innføre et tretimers matematikkfag (anvendt matematikk) som obligatorisk fag på VK I. Som alternativ til dette kunne det være aktuelt å innføre krav om fordypning i matematikk ved opptak til flere studier enn i dag. Andre realfag enn matematikk var ikke nevnt i høringen Departementet stilte spørsmål i høringen om obligatorisk språktillegg er noe en må ha i AA. En av grunnene er at de fleste elever velger engelsk, og mange velger ØA-retningen for å slippe det obligatoriske språktillegget. Det er dessuten mange søknader om fritak. Selv om en har hatt undervisning i 2. fremmedspråk i grunnskolen, kan en starte på nytt med samme språk som C-språk i videregående opplæring. Dette er en regel som departementet foreslo å fjerne. En mener det er sløsing med tid, og at en får bedre kompetanse med B-språk enn med C-språk. Dette betyr at en ønsket å gå tilbake til situasjonen før Reform 94 på dette feltet. Generelt velger for få elever fordypning i fremmedspråk, og særlig i 2. fremmedspråk. Det er et problem som en så langt ikke har funnet noen løsning på. 14
Videregående opplæring en veiledning Departementet foreslo også oppheving av skillet mellom allmenn og økonomiskadministrativ retning i studieretningen. Behovet for et skille mellom disse retningene er mindre nå etter innføring av den nye studieretningen for salg og service, ble det hevdet. Studieretning for musikk, dans og drama har felles grunnkurs og tre VK I og VK II: musikk, dans og drama. Før Reform 94 var musikk, ballett og drama egne linjer i studieretning for husflids- og estetiske fag, med toårig grunnkurs og ettårig påbyggingskurs. Studieretning for idrettsfag har bare ett grunnkurs, VK I og VK II: idrettsfag. Studieretningen hadde før Reform 94 toårig grunnkurs og ettårig påbyggingskurs. Felles for alle tre studieretningene er at de gir studiekompetanse. Det gir i tillegg følgende kurs: VK II Tegning/form/farge, VK II Naturforvaltning, VK II Medier og kommunikasjon og VK II Allmennfaglig påbygging Krav til studiekompetanse er etter dagens regler fullført og bestått 3-årig videregående opplæring med grunnkurs, VK I og VK II eller fagbrev/svennebrev eller fylte 23 år i løpet av opptaksåret og 5 års fulltids arbeidserfaring eller 5 års samlet fulltids erfaring fra arbeid og utdanning. Følgende fag må være dekket innenfor, eller tas i tillegg til kravene ovenfor: Norsk (14 t/uke) Engelsk (5 t/uke) Matematikk (5 t/uke) Naturfag (5 t/uke) Samfunnsfag (6 t/uke), som omfatter nyere historie (4 t/uke) og samfunnslære (2 t/uke) Før Reform 94 var kravene til generell studiekompetanse knyttet til bestemte studieretninger. Det var bare studieretning for allmenne fag og studieretning for handelsog kontorfag som gav studiekompetanse uten tilleggskrav. For andre studieretninger var det krav om bestemte felles allmenne fag og studieretningsfag fra studieretning for allmenne fag. Disse reglene baserte seg på Immatrikuleringsutvalgets innstilling av 1981 som stilte opp krav til studieegnethet innenfor følgende områder: redskapskunnskap for studier, referansekunnskap for studier, faglig fordypning, begynnernivå i fagstudier. De nye reglene som ble fastsatt på bakgrunn av Blegen-utvalgets innstilling ble av mange oppfattet som en nivåsenkning. Uenigheten bestod i hvilke fag som var med på å gi studieegnethet. 15
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Lærerutdanning I juni 2002 vedtok Stortinget en ny lærerutdanning. Den vil bli satt i verk fra studieåret 2003/2004. Endringene er størst i allmennlærerutdanningen, og til dels i lærerutdanningen ved universitetet. Når det gjelder yrkesfaglærerutdanningen, ble regjeringen bedt om å komme tilbake til Stortinget med den etter at den er evaluert. Etterutdanningstilbud Det er mange tilbud om etter- og videreutdanning for lærere. Ikke alle er av god nok kvalitet, og i mange tilfeller er de ikke godt nok tilrettelagt for lærere som målgruppe. Dette må det gjøres noe med. Når det gjelder mulighetene til faktisk å kunne delta på etter- og videreutdanning, begrenses det ofte av manglende økonomiske midler i fylkeskommunen og på den enkelte skole. Utdanningsforbundet er av den oppfatning at kvaliteten og tilretteleggingen av etter- og videreutdanningstilbud må sikres, og at det faktisk må kunne kreves av arbeidsgiver at de sørger for at slik utdanning blir mulig og av arbeidstaker at de faktisk deltar på slike kurs i løpet av en arbeidsperiode. 16
Videregående opplæring en veiledning Hva vil en eventuell tilbakegang til 9-årig grunnskole bety for videregående opplæring? Kvalitetsutvalget har utredet lengde og omfang på grunnopplæringen. I den forbindelse redegjorde utvalget for hvordan frigjorte ressurser ved et eventuelt 12-årig løp kan nyttiggjøres innenfor grunnskole og videregående opplæring for å sikre og forbedre kvaliteten. I Holden-utvalgets innstilling (NOU 2000: 21) blir det framstilt som en samfunnsmessig gevinst ved et eventuelt 12-årig løp at det frigir arbeidskraft på størrelse med et årskull, og arbeidskraft er en knapphetsfaktor i dagens Norge. Utvalget foreslår et 13-årig løp, men det er viktig også å peke på ulempene og problemene i forbindelse med framskyndet videregående opplæring: Om en går ut fra at alder for skolestart fortsatt skal være 6 år, og at det er grunnskolen som blir redusert med ett år, vil det bety at elevene må ta stilling til valg av grunnkurs ett år tidligere. Valget mellom de ulike tilbudene er vanskelig nok for 16-åringer, og det vil være enda vanskeligere å foreta et slikt avgjørende valg når en er 15 år. Gjennom valg av grunnkurs velger en også bort karriereveier, og konsekvensene av dette er sannsynligvis vanskeligere å ha oversikt over jo yngre en er. Sannsynligheten er stor for at det vil føre til at færre velger yrkesfag. Slik videregående opplæring er organisert i dag, har det vært en målsetting at de fleste elevene skal kunne ta grunnkurs uten å flytte hjemmefra. Når det gjelder VK I, vil det imidlertid være slik at mange må flytte hjemmefra for å kunne få det tilbudet de ønsker. Det er en generell enighet om at det i dagens samfunn ikke er gunstig at elevene er for unge når de flytter på hybel. Konsekvensene av framskyndet videregående opplæring vil være at de som begynner på VK I vil være 16 år, mens de i dag er 17. Mange foreldre vil kvie seg for å la 16-åringer flytte hjemmefra. Etter VK I skal elever i yrkesfaglige studieretninger ut i fagopplæring i arbeidslivet som lærlinger eller lærekandidater. På de fleste arbeidsplasser vil det være slik at det er begrenset hva en kan sette 17-åringer til å gjøre, både på grunn av sikkerhetsregler, for eksempel i forbindelse med farlige maskiner, og regler for arbeidstid. Det er også slik at grensen for å få førerkort for bil er 18 år, noe som kreves i deler av fagopplæringen. Det er et spørsmål om arbeidslivet er beredt på å ta imot arbeidstakere som er ett år yngre enn i dag. Mange bedrifter mener alt i dag at 17-åringer er for umodne til at de vil ansette dem eller ta dem inn som lærlinger. Statistikken viser at arbeidsledigheten er høyere i aldersgruppen 16 24 år enn i noen annen aldersgruppe. I 2. kvartal 2002 var den totale arbeidsledigheten 4,0 prosent, mens den i aldersgruppen 16 24 år var 12,7 prosent. I aldersgruppen 25 55 år var arbeidsledigheten 2,9 prosent og i aldersgruppen 55 74 år 1,3 prosent ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Den totale arbeidsledigheten har økt det siste halvåret, og økningen er mye større i den yngste aldersgruppen enn i de andre. Dersom en tenker seg 10-årig grunnskole og 2-årig videregående opplæring, vil problemene bli noen av de samme for dem som skal ut i arbeidslivet. I tillegg vil dette kunne føre til senket kvalitet på den videregående opplæringen, dersom ikke deler av denne blir lagt til grunnskolen. Det kan en kanskje gjøre med deler av den allmennfaglige opplæringen, men den yrkesfaglige opplæringen vil i hvert fall bli skadelidende på grunn av mindre mulighet for fordypning og spesialisering. 17
Utdanningsforbundets hefteserie nr. 4/03 Kjøp og salg av utdanning I 1994 ble World Trade Organization (WTO) stiftet, og noe av det første organisasjonen gjorde var å vedta en avtale om internasjonal handel med tjenester (General Agreement on Trade in Services, GATS-avtalen). Norge er blant de landene som har undertegnet GATS- avtalen. Blant de tjenestene som omfattes av avtalen, er utdanning. Høyere utdanning har vært markedsutsatt i mange år. Det er svært lenge siden det offentlige hadde noe monopol på utdanning på høyskolenivå i Norge. Når det derimot gjelder grunnutdanning, er situasjonen en annen. Det er bare ca. 1,7 % av norske barn som går i private grunnskoler. Til nå har det bare vært anledning til å starte en privat grunnskole dersom den bygger på en alternativ pedagogikk eller et alternativt livssyn. Innenfor videregående opplæring er utviklingen kommet lenger. Mange institusjoner tilbyr opplæring i enkeltfag/emner på videregående skoles nivå, og ca. 1/10 av skolene er private (462 offentlige og 57 private). Innenfor private skoler er det også viktig å skille mellom private skoler med og uten offentlig støtte. Skoler med offentlig støtte har til nå måttet bygge på et alternativt livssyn eller pedagogisk fundament. Rene parallellskoler som drives kommersielt, som f. eks. Bjørknes, har ikke fått støtte. Nå er dette skillet falt bort i den nye friskoleloven, men det er ikke tillatt å drive skoler av profitthensyn. Hvis denne bestemmelsen blir håndhevet strengt, vil Norge ikke bli et veldig interessant marked for internasjonale tilbydere. Problemet med kjøp og salg av utdanning er ikke knyttet til om skolene er private eller ikke. Problemet ligger først og fremst i selve markedsutsettingen. Et eksempel: Dersom mekanisk industri over tid uttrykker misnøye med de praktiske kunnskapene til lærlingene de mottar, kan det lett oppstå et privat alternativt opplæringstilbud der man dropper alle eller store deler av allmennfagene og bruker all tid på å drille praktiske ferdigheter i faget. Da vil industrien foretrekke å ta inn lærlinger fra dette private alternativet og utdanne dem til fagarbeidere. Disse vil ikke ha allmennfagkunnskaper tilsvarende offentlig læreplan, men de vil få fag/svennebrev dersom de består prøven. Dette kan skje fordi videregående opplæring ikke er obligatorisk, og bedrifter ikke er pålagt bare å ta inn lærlinger som har bestått grunnkurs og videregående kurs I. Dermed er opplæringen i dette faget ute av offentlig demokratisk kontroll. Markedskreftene har overtatt styringen over opplæringen. Og etter GATS-avtalen kan den private tilbyderen av mer praktisk rettet fagopplæring godt være et firma fra f. eks. USA eller Tyskland. På de delene av grunnopplæringen der læreplanen gjelder, må alle tilbydere følge denne, offentlige og private. Ingen kan hindre at det oppstår tilbud der firmaer tilbyr ekstraundervisning i utvalgte fag på kveldstid også på grunnskolens område. Slike tilbud vil kunne legge et hardt press på den offentlige skolen. 18
Videregående opplæring en veiledning Hvem skal «eie» videregående opplæring? Representantskapet i Utdanningsforbundet behandlet i mai 2002 en sak med tittelen «Ivaretakelse av videregående opplæring framtidig ansvar og drift». Som bakgrunnsdokument forelå det en utredning med samme tittel (utredning 2002/ 1 fra avdeling for utredning i Utdanningsforbundet). Diskusjonen om antall forvaltningsnivåer og hvilket ansvar og arbeidsoppgaver de enkelte nivåene skal ha, har pågått over flere år. Saken har fått ny aktualitet gjennom St.meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling og St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet regionalt og lokalt nivå. I Utdanningsforbundets utredning er hovedfokus satt på ivaretakelsen av videregående opplæring i lys av at spesialisthelsetjenesten nå har blitt overført fra fylkeskommunen til staten og de signalene som er kommet om ytterligere endringer av norsk forvaltning. I utredningen presenteres sju mulige hovedmodeller for framtidig ansvarsplassering av videregående opplæring: 1. Dagens fylkesinndeling (status quo) 2. Ny fylkesinndeling - regionalisering 3. Generalistkommunen 4. Særkommunen 5. Delt ansvar for videregående opplæring mellom storkommune(r) og fylkeskommunen 6. Delt ansvar for videregående opplæring mellom fylkeskommunalt/regionalt og kommunalt nivå 7. Delt ansvar for videregående opplæring mellom storkommuner og omkringliggende kommuner Drøftingen av de ulike modellene utgjør hoveddelen av utredningen. For nærmere detaljer vises til denne. Også andre modeller for ivaretakelse av videregående opplæring har vært framme i den politiske debatten, men regnes ikke som særlig aktuelle i dag: 1. Statlig ivaretakelse av videregående opplæring 2. Videregående opplæring som statlige foretak 3. Videregående opplæring som kommunale foretak Disse modellene er ikke behandlet i den nevnte utredningen. Antall forvaltningsnivåer I behandlingen av NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune gikk både Norsk Lærerlag og Lærerforbundet i sine respektive uttalelser inn for at det skal opprettholdes en forvaltningsordning med tre nivåer. Ikke alle fylkeskommuner er i stand til alene å sikre en tilbudsstruktur som er variert nok. Dette skyldes at noen fagtilbud er svært «smale» og rekrutterer få søkere i hvert fylke, og at næringsstrukturen i noen fylker ikke er variert nok til å kunne tilby de nødvendige læreplasser. For å motvirke slike vansker har fylkeskommunene inngått samarbeid i tre såkalte opplæringsregioner. I tillegg har en allerede i mange år hatt en landslinjeordning hvor staten har gitt direkte tilskudd til enkelte fylkeskommuner for at de skal drive enkelte svært ressurskrevende fagtilbud og fagtilbud av særlig nasjonal viktighet med hele landet som rekrutteringsområde. 19