Hvordan lykkes med folkehelsearbeid i kommunen? Presentasjon på Bergen kommunes fagdag om folkehelse, 15.12.2017 Elisabeth Fosse Professor, HEMIL-senteret
Folkehelseloven i Norge Norge har en fantastisk folkehelselov den beste i verden, ifølge bl.a. Sir Michael Marmot, som ledet WHO s kommisjon om helsens determinanter. 21.12.2017 SIDE 2
Den sosiale helsemodellen (Whitehead og Dahlgren, 1991)
Folkehelseloven bygger på fem grunnprinsipper Sosial rettferdighet i helse : Sosiale ulikheter oppstår av samfunnsforholdene mennesker er født i, vokser opp i og lever i. Sosiale ulikheter i helse former en gradient I befolkningen. Å utjevne den sosiale gradienten ved å rette innsatsen mot helsens determinanter er en kjerneoppgave for folkehelsearbeidet. Rettferdig fordeling er god folkehelsepolitikk. Helse i alt vi gjør (Health in all policies): Helsekonsekvenser må vurderes når politikk og tiltak blir utviklet og iverksatt i alle sektorer. Felles styring og tverrsektorielt samarbeid er nøkkelen for å redusere ulikheter i helse.
Grunnprinsipper (forts) Bærekraftig utvikling Føre var prinisppet Deltakelse
To prosjekter SODEMIFA: Addressing the social determinants of health. Multilevel governance of policies aimed at families with children EVASAM: Evaluering av samhandlingsreformen. Reformens effekt på kommunen som helsefremende og sykdomsforbyggende aktør med et spesielt blikk på innvandrerrike kommuner Begge prosjekter finansiert av NFR
Partnere HEMIL-senteret, Universitetet i Bergen(SODEMIFA) Norsk Institutt for By- og regionforskning (NIBR) (Begge) Høgskolen i Sørøst-Norge(Begge)
Hovedspørsmål Hvordan kan kommunene: Bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller? Bidra til å utvikle folkehelse som tverrsektorielt ansvarsområde?
I tillegg har vi studert Ideologier/ forståelse/strategier/erfaringer på nasjonalt nivå (Helsedirektoratet/FHI/HOD) og i fylkeskommuner 21.12.2017 SIDE 10
Design og data Spørreskjema til kommuner: Baseline høst 11 og vår 2014 Kvalitative data: Nasjonalt nivå Fylkeskommuner og kommuner Intervjuer med nøkkelpersoner: politisk og administrativ ledelse, etats/avdelingsledere Dokumentstudier Registerdata: Kommunedatabasen, KOSTRA, Organisasjonsdatabasen, andre relevante.
Hvordan håndterer kommunene den sosiale gradienten? I den tidlige fasen (2011-2012) hadde de fleste kommunene en ganske snever forståelse av folkehelsearbeidet. De fleste la hovedvekten på individuelle levevaner, og helsesektoren ble betraktet som hovedansvarlig. Få kommuner organiserte folkehelse som et tverrsektorielt område. I en senere fase (2014) hadde dette endret seg en del. FHloven pålegger kommunene å lage oversikter over helseutfordringer i sin kommune, oversiktene skal også inneholde vurderinger av hvordan politikk og tiltak påvirker ulike sosiale grupper. De fleste kommuner hadde startet arbeidet med oversikter, selv om de fleste ikke var ferdige med den. 21.12.2017 SIDE 12
Politikere og administrasjonen sin rolle UNIVERSITETET I BERGEN For å få gjennomslag, må folkehelsepolitikken forankres på høyt nivå i kommunen, politisk og administrativt. I den første fasen deltok få politikere i prosessen. Etter folkehelseloven trådte i kraft, så vi at i flere kommuner var den politisk administrative ledelsen og også planavdeling mer involvert. Dette er også naturlig, siden loven inneholder krav om forankring i kommuneplanen. 21.12.2017 SIDE 13
Hvordan ivaretas målsetningen «helse i alt vi gjør»? I den tidlige fasen var det tverrsektorielle samarbeidet i folkehelsearbeidet ikke svært utviklet. Det samarbeidet som fantes, var først og fremst samarbeid om tjenester, f.eks. helse og sosial. Men noen kommuner hadde kommet langt og hadde organisert folkehelsearbeidet som et tverrsektorielt ansvar. I 2014 hadde flere kommuner organisert tverrsektorielle arbeidsgrupper, der også planavdeling og den kommunale ledelsen var med. 21.12.2017 SIDE 14
Folkehelse- ansvar for alle forvaltningsnivåer Statlige helsemyndigheter og fylkeskommunene skal gjøre opplysninger tilgjengelig og understøtte kommunene. En drøfting av kommunens helseutfordringer skal blant annet danne grunnlag for lokal planstrategi. På samme måte skal en drøfting av fylkets helseutfordringer inngå i regional planstrategi. Kommunene skal iverksette nødvendige tiltak for å møte lokale utfordringer.
Stat kommune relasjonen Politikkutformingsfasen (Fosse&Strand 2010, Strand&Fosse 2011). Statlig nivå mest opptatt av forankring nasjonalt og av ideologiske aspekter. Gap mellom forståelse på nasjonalt og lokalt nivå (Tallarek, Helgesen, Fosse, 2013). Implementeringsfasen: Hovedvekt på rollen som tilrettelegger i kommunene. Betraktes som kommunenes reform (Bjørnæs, 2017). 21.12.2017 SIDE 16
Fylkeskommunenes rolle Fylkeskommunene har en viktig rolle I folkehelsearbeidet, som understøttere av kommunene, ikke minst når det gjelder å inkludere folkehelse i kommuneplanene. Vi har undersøkt hvordan fylkeskommunene opplever at de er rustet til rollen som understøtter og pådriver, særlig når det gjelder å utjevne sosiale helseforskjeller og å utvikle en Hiap strategi (Fosse & Helgesen, 2017). 21.12.2017 SIDE 17
Funn fra fylkeskommunestudie (1) Folkehelserådgiverne har den mest sentrale rollen for å koordinere folkehelsearbeidet i FK. De mener at det er utfordrende å påvirke egen og andre sektorer til å endre fokus fra levevaner til de sosiale deteminantene. FH- loven handler ikke om programmer og intervensjon, men om politikk og varige tiltak. 21.12.2017 SIDE 18
Funn fra fylkeskommunestudie (2) Fylkeskommunene mener at den viktigste oppgaven deres er å understøtte kommunene i kommuneplanprosessen. Et kritisk punkt er Helsedirektoratets rolle. HD har mange ulike avdelinger, og signalene fra HD er ikke alltid konsistente. HD lanserer framdeles kampanjer og intervensjoner som handler om levevaner, uten at de settes i sammenheng med FH-loven. Kampanjer er mindre krevende å sette iverk enn strukturelle endringer. FK mener det mangler koordinering også innad i HD. 21.12.2017 SIDE 19
Konklusjoner (1) For å få til tverrsektorielt samarbeid og en HiaP tilnærming, må sektoriseringen av forvaltningen endres (Silo-organiseringen). Fokus på de sosiale helsedeterminantene krever en tverrsektoriell tilnærming (Whole of government strategy). 21.12.2017 SIDE 20
Konklusjoner (2) Statens styring av folkehelsearbeidet av folkehelsearbeidet skjer mest gjennom «myke» virkemidler, som tilrettelegging og stimuleringstiltak. Kan føre til (uakseptable) ulikheter mellom kommunene. Forutsetter at staten fortsetter å ha trykk på å utjevne sosiale forskjeller. Skjer det? 21.12.2017 SIDE 21
Referanser Bjørnæs D.H. (2017). Betydningen av folkehelseloven i arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller. En kvalitativ studie av nasjonale myndigheters erfaring av virkningene til folkehelseloven i arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller. Masteroppgave, Universitetet i Bergen, Masterprogram i helsefremmende arbeid og helsepsykologi, HEMIL-senteret, Universitetet i Bergen, Vår 2017 Fosse E. og M. Strand (2010). Politikk for å redusere sosiale ulikheter i helse i Norge: Fornyet politisering av folkehelsespørsmål. Tidsskrift for Velferdsforskning, nr. 1, 2 010 Fosse, E. and Helgesen, M. K.(2015): How can local governments level the social gradient in health among families with children? The case of Norway. International Journal of Child, Youth and Family Studies, Vol 6, No 2: 328-346. Fosse, E. and Helgsen, M.K. (2017). Advocating for health promotion policy in Norway: the role of the county municipalities. Societies 2017, 7, 5; doi:10.3390/soc7020005. Grimm, M., Helgesen, M. and Fosse, E. (2013):The Norwegian public health act: a milestone towards reducing social inequities in health at local levels? Health Policy 113 (2013) 228 235 Helgesen,M.K. og Hofstad (2012): H.: Regionalt og lokalt folkehelsearbeid. Ressurser, organisering og koordinering. En baselineundersøkelse NIBR-rapport 2012:13 Schou, A; Helgesen, M. K. and Hofstad, H.: Samhandlingsreformens effekt på kommunen somhelsefremmende og sykdomsforebyggende aktør NIBR-rapport 2014:21 Strand, M. and Fosse, E (2011). Tackling health inequalities in Norway: Applying linear and non-linear models in the policy making process. Critical Public Health, Vol.21:2 21.12.2017 SIDE 23