Fylkesmanneni Troms RomssaFyIkkamänni Saksbehandler Marianne Hovde TelefonVår datovår ref.arkivkode 77642065 18.09.20172017/4661423.1 Deres datoderes ref. 30.06.20172017/2100 Porsanger kommune Rådhuset 9712 LAKSELV Klage over tillatelse til opprettelse av punktfeste for eksisterende gamme ved Saligvann gnr. 6, bnr. 1 i Billefjord, Porsanger kommune Vi viser til Kommunal- og moderniseringsdepartementets oppnevning av Fylkesmannen i Troms som settefylkesmann i saken, jf. brev av 30.6.2017. Det vises også til vårt foreløpige svar i saken av 19.7.2017. Fylkesmannen opphever Porsanger kommunes vedtak av 28.1.2016 om å gi tillatelse, herunder dispensasjon, for opprettelse av punktfeste for eksisterende gamme ved Saligvann. Vi anser det som en feil ved vedtaket at søknaden om etablering av punktfeste ikke er vurdert etter læren om fradeling til uendret bruk. Det bes derfor om at man først tar stilling til om søknaden kan innvilges på dette grunnlag. Det positive dispensasjonsvedtaket som kommunen har truffet i saken er uansett mangelfullt begrunnet, og saken hjemvises også av denne grunn til kommunen for fornyet behandling. Sakens bakgrunn Fylkesmannen forutsetter at klageren er kjent med sakens dokumenter, men vi vil likevel gi et sammendrag av sakens faktum. Vår avgjørelse bygger på de opplysninger som fremkommer i det skriftlige materialet som er oversendt fra kommunen, herunder administrasjonens saksfremlegg utarbeidet i forbindelse med kommunens underinstansbehandling av klagen. Den 17.6.2015 søkte Finnmarkseiendommen (FeFo) Porsanger kommune om tillatelse til opprettelse av punktfeste for «Saligvannsgammen», på vegne av Nadja Hansen. Gammen er beliggende ovenfor Billefjord, ca. 8 km fra bilveg, og er opplyst å være satt opp i 1971-72. Den er åpen for allmenheten og er brukt av etterkommere til Edmund Pedersen og Håkon Hansen fra Ytre Billefjord til utmarksbruk, gjeting, bærplukking mv. Eiendommen forvaltes av FeFo, jf. finnmarksloven 6. Fylkeshuset, Strandvegen 13 Telefon: 77 64 20 00 Avdeling frntrpostmottak@fylkesmannen.no Postboks 6105, 9291 Tromsø Telefaks: 77 64 21 39 Justis- og kommunalavdelingen www.fylkesmannen.no/troms
Side 2 av 7 I Det er ikke søkt om/krevd søknad for bruksendring, og søknaden gjelder utelukkende formalisering av festekontrakt med FeFo for den eksisterende gammen. Det fremgår av FeFos brev til Porsanger kommune av 17.6.2015at den ønsker å samtykke til at det etableres festekontrakt for det eksisterende byggverket til uendret bruk. Det bes i brevet om at kommunen behandler søknaden etter plan- og bygningsloven, og «[d]ersom kommunen gir tillatelse vil FeFo sende tilbudsbrev til søker, rekvirere oppmåling og deretter opprette festekontrakt». Porsanger kommune har lagt til grunn at etablering av punktfeste for den eksisterende gammen er avhengig av at det kan gis dispensasjon fra kommuneplanens arealdel, ettersom eiendommen her er avsatt til LNF-område (Landbruks-, natur,- og friluftsområde). På denne bakgrunn er søknaden sendt på høring til berørte sektormyndigheter og andre interessenter,jf. likelydende brev av 2.11.2015. Av disse ga Fylkesmannen i Finnmark v/miljøvernavdelingen en negativ høringsuttalelse, der det vises til at Porsanger kommune har mange spredtliggende kontraktsløse byggverk i utmark som ligger langt fra veg. Dersom kommunen innvilger dispensasjon for punktfeste som omsøkt har Fylkesmannen vanskelig for å se hvordan kommunen skal begrunne avslag på tilsvarende søknader i fremtiden. Dette innebærer en åpning for at gammer kan omdisponeres til private hytter, og all erfaring tilsier at de da ikke forblir åpne for allmenheten. Søknaden ble av Fylkesmannen i Finnmark vurdert som prinsipiell. Den 28.1.2016, i sak 5/16, ga Porsanger kommune dispensasjon og tillatelse til opprettelse av punktfeste som omsøkt, under henvisning til at vilkårene for dispensasjon i plan- og bygningsloven (pbl.) 19-2 er oppfylt. Tillatelsen ble gitt på følgende vilkår: Gammen skal ikke utvides eller ombygges til hytte. Gammen må være åpen for allmenn bruk. Fylkesmarmen i Finnmark påklaget vedtaket i brev av 17.3.2016. I klagen anføres det at kommunen ikke har vurdert vilkårene for dispensasjon i pb1. 19-2 andre ledd på en tilfredsstillende måte, herunder ikke tatt stilling til hvilke ulemper det omsøkte tiltaket vil medføre. Videre anføres at kommunen som ledd i samme vurdering ikke har tatt stilling til om hensynene det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt. I brevet vises det dessuten til at Fylkesmannen er svært betenkt over å få en utvikling hvor det åpnes for innføring av punktfester for eksisterende gammer. Nadja Hansen tilskrev kommunen med merknader til Fylkesmannens klage i brev av 10.4.2016. Klagen ble behandlet av planutvalget i Porsanger kommune i møte den 27.4.2017, under sak 18/17. Klagen ble her ikke tatt til følge, og kommunen opprettholdt sitt opprinnelige vedtak. Saken ble etter dette oversendt Fylkesmannen i Finnmark for endelig klagebehandling,jf. brev av 16.5.2017. Fylkesmannen ba Kommunal- og moderniseringsdepartementet oppnevne settefylkesmann i saken den 13.6.2017.
1 Side 3 av 7 Fylkesmannens vurdering Klagen er fremsatt i rett tid og av et organ som anses for å ha rettslig klageinteresse, jf. fv1. 28 og 29. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Vi skal vurdere de synspunkter som klageren legger frem, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i klagen. Der Fylkesmannen er klageinstans for vedtak truffet av en kommune, skal vi imidlertid legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven 34 annet ledd. Saken gjelder klage over vedtak om dispensasjon fra arealbrukskategorien LNF i kommuneplanens arealdel til opprettelse av punktfeste for eksisterende gamme. Det omsøkte tiltak er søknadspliktig i medhold av pb1. 20-2, jf. 20-1 første ledd, bokstav m). Fylkesmannen legger til grunn at den eksisterende gammen fra kommunens og Fylkesmannen i Finnmarks side anses lovlig etablert, og at bruken av den anses lovlig, siden det ikke har vært avkrevd søknad for denne. Dette er imidlertid et forhold som det savnes opplysninger om i saksutredningen. Da vedtaket blir å oppheve på annet grunnlag går vi ikke nærmere inn på dette her. Planmessige forhold Den omsøkte eiendommen omfattes ikke av noen reguleringsplan. I kommuneplanens arealdel for Porsanger kommune, vedtatt 26.4.2000 er den avsatt til LNF-formål (landbruks-, natur-, og fritidsformål). Arealformålet LNF(R) skal brukes for å angi områder som i utgangspunktet ikke skal bebygges, men som skal nyttes til landbruk/reindrift eller bevares av hensyn til alminnelige natur- og friluftsinteresser. I områder avsatt til LNF(R) vil dermed utgangspunktet være at det kun er tillatt å oppføre bygninger og iverksette andre tiltak som er nødvendige for landbruk og reindrift. Kommuneplanens arealdel er som utgangspunkt bindende for alle nye tiltak, jf. pb1. 11-6 første ledd, første punktum, og dette omfatter også tiltak i form av opprettelse av grunneiendom herunder punktfeste, som er omsøkt i vår sak. Som utgangspunkt skulle reguleringen av arealet rundt gammen til LNF-område i kommuneplanens arealdel i 2000 dermed være til hinder for å nå kunne gi tillatelse til etablering av punktfeste uten dispensasjon. I forvaltningspraksis, herunder praksis fra Sivilombudsmannen, er det imidlertid lagt til grunn at opprettelse av grunneiendom til fritidsbolig på areal som er avsatt til LNFformål i kommuneplanens arealdel, ikke kan anses som en faktisk endring som kommer i strid med vedtatt arealplan dersom bruken av det aktuelle arealet til fritidsformål allerede er etablert og lovlig. Dette fordi tiltaket i disse tilfellene kun utgjør en formalisering av en eksisterende lovlig situasjon, og nye planer kun får virkning for fremtidige tiltak. Læren om dette omtales ofte som «læren om fradeling til uendret bruk», jf. bl.a. Sivilombudsmannens uttalelse fra 4.10.2010 i sak 2010/108 og uttalelse av 29.5.2009 fra Miljøverndepartementetl. ' Jf. vedlagte dokumenter
Side 4 av 7 i Søknaden om etablering av punktfeste synes, som nevnt, å gjelde en eksisterende gamme som er lovlig etablert til bruk til fritids- og jaktformål for allmenheten. Det er ikke fremsatt grunngitt søknad om dispensasjon. På denne bakgrunn anses det som en klar feil ved vedtaket at søknaden om opprettelse av punktfeste ikke er vurdert opp mot læren om fradeling til uendret bruk, jf. ovenfor. Dersom vilkårene for slik fradeling er oppfylt, vil søker ha krav på tillatelse, og det vil ikke være nødvendig å søke dispensasjon fra gjeldende arealformål. Dersom etableringen og bruken av gammen for øvrig er lovlig, vil dermed ingen deler av tiltaket være avhengig av dispensasjon. Ettersom kommunen i foreliggende sak har gitt søker dispensasjon og tillatelse, har Fylkesmannen vurdert om det likevel er grunnlag for å stadfeste kommunens vedtak. Dette fordi en opphevelse med retur for fornyet behandling som utgangspunkt vil være til søkers ugunst, uavhengig av om det til sist vil ende med at det gis en tillatelse på annet rettsgrunnlag. Søker har heller ikke tatt til motmæle mot at saken er vurdert som en dispensasjonssak. Vi kan ikke se at saken er tilstrekkelig opplyst til at Fylkesmannen selv kan treffe endelig vedtak på bakgrunn av læren om fradeling til uendret bruk. Det betyr at vedtaket må oppheves dersom Fylkesmannen ikke kan stadfeste dispensasjonsvedtaket. Dispensasjonsvurderingen Spørsmålet blir etter dette om det er grunnlag for å gi dispensasjon fra kommuneplanens arealdel og pb1. 1-8 for det omsøkte tiltaket. Pb1.2008 19-2, andre og tredje ledd, lyder slik: Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsene det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler. Ved dispensasjon fra loven og forskrifter til loven skal det legges vekt på dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø, jordvern, sikkerhet og tilgjengelighet. Under dispensasjonsvurderingen må bygningsmyndighetene foreta en avveining mellom hensynene lovens forbudsbestemmelser eller gjeldende planer skal beskytte og de hensyn som taler for dispensasjon. Det kreves at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra, samt hensynene bak plan- og bygningslovens formålsbestemmelse, ikke blir "vesentlig tilsidesatt", jf. andre ledd, første setning. I tillegg må det foretas en interesseavveining der fordelene med tiltaket må vurderes opp mot ulempene, og vilkåret for å kunne innvilge dispensasjon er at disse finnes "klart større" etter en samlet vurdering, jf. Ot. prp. nr. 32 (2007-2008) punkt 6.19. Videre fremgår det av pb1. 19-2 fierde ledd siste punktum at kommunen ikke bør dispensere fra planbestemmelser, planer eller bestemmelser i plan- og bygningsloven når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har gått i mot at en dispensasjonssøknad innvilges. Det følger av forvaltningsloven 25 at det i begrunnelsen for enkeltvedtak må vises til de reglene som vedtaket bygger på og de faktiske forhold som er lagt til grunn for vedtaket, og at de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av det forvaltningsmessige skjønn bør
' Side 5 av 7 nevnes. Videre viser vil uttalelse fra Sivilombudsmannen, sak 2011/2012, om hvilke krav som stilles til begrunnelse av dispensasjonsvedtak. Saken gjaldt dispensasjon fra LNF-formål til oppføring av et tilbygg der Fylkesmannen hadde stadfestet tillatelse gitt av kommunen. Ombudsmannen uttalte følgende: Det må være et grunnleggende krav til begrunnelse for et dispensasjonsvedtak etter pb1. 19-2 at det fremgår at hvert av lovens kumulative vilkår er vurdert og hvilke konklusjoner vurderingene munnet ut i. Fylkesmannen har i vedtaket verken vist til fordelene eller ulempene ved å gi dispensasjon, og heller ikke konkludert med om vilkåret i pb1. 19-2 annet ledd annet punktum er oppfylt. En slik mangel ved begrunnelsen etterlater et inntrykk av at fylkesmannen ikke har vurdert hvorvidt vilkåret er oppfylt. (...) Som nevnt innledningsvis, er det kun der vilkårene i 19-2 annet ledd første og annet punktum er oppfylt at forvaltningen har rettslig adgang til å gi dispensasjon. Når det ikke fremgår av vedtaket at det ene vilkåret er vurdert, er dette en mangel ved begrunnelsen som kan tyde på svikt ved selve avgjørelsen. Som det fremgår av sitatet over, er det ikke tilstrekkelig å vise til at man mener fordelene ved en dispensasjon overstiger ulempene etter en samlet vurdering, ettersom vilkårene i pb1. 192 andre ledd er kumulative. Det må derfor også uttrykkelig begrunnes hvorfor hensynene bak bestemmelsene som det vurderes dispensasjon fra, her LNF-formålet i kommuneplanens arealdel, ikke blir vesentlig tilsidesatt dersom tiltaket gjennomføres. Det må videre angis konkrete fordeler ved å gi dispensasjon, og disse må være klart større enn ulempene. Når det i tillegg gjøres vedtak i strid med tilrådinger fra berørt sektormyndighet, i denne saken Fylkesmannen i Finnmark, må det kunne stilles enda strengere krav til innholdet i kommunens begrunnelse. Vi viser i denne sammenheng til at det fremgår av pb1. 19-2 f.jerde ledd at kommunen ikke bør gi dispensasjon der berørte statlige fagmyndigheter uttrykkelig går imot at dispensasjon gis. Etter vår vurdering er det påklagede vedtaket mangelfullt begrunnet, ettersom det ikke fremgår på en tilstrekkelig måte av begrunnelsen hvordan begge vilkårene i pb1. 19-2 andre ledd er oppfylt, og det ikke fremgår konkret hvorfor man går imot tilrådingen fra Fylkesmannen i Finnmark som berørt sektormyndighet i saken. Når det gjelder Fylkesmannens bekymring i høringsuttalelsen om presedensvirkninger, har kommunen kun vist til at alle saker skal vurderes individuelt. Fylkesmannen vil likevel bemerke at heller ikke Fylkesmannen i Finnmark synes å ha tatt høyde for at søker kan ha krav på tillatelse til opprettelse av punktfeste etter læren om fradeling til uendret bruk, og at dette rettsgrunnlaget nettopp tar opp i seg det forhold at slike tiltak i realiteten kun omhandler en formalisering av den privatrettslige situasjonen for en ellers lovlig og etablert bruk. For det tilfelle at vilkårene for slik fradeling ikke skulle være oppfylt, må kommunen på den annen side være mer konkret i sin stillingtagen til en eventuell negativ høringsuttalelse i dispensasjonsvurderingen. Slik saken ligger nå, er de momenter som kommunen anfører som grunnlag for dispensasjon i realiteten en vurdering av om bruken som sådan er lovlig og etablert. I denne saken ffirden mangelfulle begrunnelsen for dispensasjonsvedtaket den konsekvens at
Side 6 av 7 Fylkesmannen ikke har et tilstrekkelig grunnlag for å kunne overprøve de materielle sidene av saken, altså kommunens vurdering av om vilkårene for å kunne gi dispensasjon i pb1. 19-2 andre ledd er oppfylt. Av hensyn til det kommunale selvstyret er vi tilbakeholdne med å overprøve kommunens skjønnsmessige vurderinger av om den ønsker å gi dispensasjon til tiltaket, i tråd med de retningslinjer som fremgår av fv1. 34. Dette forutsetter imidlertid at vilkårene for å innvilge dispensasjon faktisk er oppfylt. Ettersom myndigheten til å gi dispensasjon er lagt til kommunen, jf. pb1. 19-4, og det i utgangspunktet er opp til kommunens frie skjønn om dispensasjon skal gis dersom vilkårene er oppfylt, finner Fylkesmannen det mest hensiktsmessig og best i overensstemmelse med lovens system å oppheve det påklagede vedtaket og hjemvise saken til fornyet behandling. Ved sin fornyede behandling må kommunen ta stilling til om søknaden om opprettelse av punktfeste kan innvilges etter læren om fradeling til uendret bruk. For det tilfelle at slik tillatelse ikke kan gis, må søker bes om å inngi en grunngitt dispensasjonssøknad, jf. pb1. 19-1, og det må på nytt tas stilling til om tiltaket kan gis dispensasjon. Herunder må kommunen vurdere konkret om hensynene bak LNF-formålet i kommuneplanens arealdel blir vesentlig tilsidesatt ved en dispensasjon, og resultatet av vurderingen må nedfelles i en skriftlig begrunnelse for vedtaket. Kommunen må også konkretisere hva de relevante fordeler og ulemper ved å gi dispensasjon er, og vise at fordelene evt. er klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Etter en helhetlig vurdering, og på bakgrunn av det ovennevnte, må Porsanger kommunes vedtak om innvilge dispensasjon av 28.1.2016 oppheves og returneres kommunen for fornyet behandling. Et nytt vedtak i saken kan påklages på vanlig måte. På bakgrunn av det ovenstående og med hjemmel i pb1. 1-9jf. delegasjonsfullmakt fra Miljøverndepartementet, treffer Fylkesmannen følgende VEDTAK: Porsanger kommunes vedtak av 28.1.2016 oppheves. Saken oversendes kommunen for fornyet behandling. Dette vedtaket er endelig og kan ikke påklages. Partene anses underrettet ved kopi av dette brev. Et nytt vedtak fra Porsanger kommune vil kunne påklages på vanlig måte. Vi gjør oppmerksom på partenes rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. fv1. 18 og 19.
Side 7 av 7, Etter fullmakt Jan-Peder Andreassen kommunaldirektør Kristine Sørensen Ødegård fagansvarlig Tenk miljø velg digital postkasse fra Digipost eller e-boks på www.norge.no Dokumentet er elektronisk godkjent og har ikke håndskrevne signaturer. Vedlegg: Sivilombudsmannens uttalelse av 4.10.2010 i sak 2010/108 og Miljøverndepartementets uttalelse i Planjuss 2012. Kopi m/vedlegg til: Eylkesmannen i Finnmark Statens hus 9815 VADSØ (Deres ref:2017/2100) Kommunal- og Postboks 8112 Dep 0032 OSLO moderniseringsdepartementet Finnmarkseiendommen Postboks 133 9811 VADSØ Nadja Hansen Ytre Billefjord 9710 INDRE BILLEFJORD
< a Utskrift fra Lovdata - I9.09.2017 10:32 111 LOVDATA Sivilombudsmannens uttalelse. - SOM-2010-108 Instans Dato 2010-10-04 Doknr/publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Forfatter Sivilombudsmannens uttalelse. SOM-2010-108 Fradeling av tomt til fritidsformål. (Plan og bygg). Søknad om fradeling av tomt med påstående bygning til fritidsformål ble avslått. Fradelingen var i strid med gjeldende arealdisponering i kommuneplanens arealdel og bebyggelsesplan. Hovedtemaet var om fradelingen ville innbære endret bruk av eiendommen. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot fylkesmannens konklusjon om at fradelingen innebar endret bruk av eiendommen, men han kunne ikke se at det var relevant å legge vekt på hvilken plantype området var underlagt. Det avgjørende måtte være den bruk som hadde vært forut for den fastsatte arealdisponeringen, sammenholdt med den bruk fradelingen hadde til formål å gjennomføre. Sak 2010/108. (Jf. også Planjuss-2012-1-49.) Arne Fliflet. SOM-2010-108 Side 1
Utskrift fra Lovdata - 19.09.2017 10:32 Innholdsfortegnelse Sivilombudsmannens uttalelse. - SOM-2010-108 1 Innholdsfortegnelse 2 Ved avslutningen av saken uttalte jeg: 3 *, SOM-2010-108 Side 2
I. 1 Utskrift fra Lovdata - 19.09.2017 10:32 Fylkesmannen i Møre og Romsdal omgjorde etter klage fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Åfjord kommunes vedtak om tillatelse til fradeling av tomt med påstående bygning til fritidsformål. Det ble lagt til grunn at den aktuelle tomten var avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål (LNF-område) i kommuneplanens arealdel (vedtatt 3. september 2003), og til landbruksområde - jord- og skogbruk - i gjeldende bebyggelsesplan for Nygård (vedtatt 4. september 2002). På bakgrunn av opplysninger om tilstand og faktisk bruk konkluderte fylkesmannen med at bygningen ikke var i bruk til fritidsformål på det daværende tidspunktet, og at den heller hadde vært i bruk som fritidsbolig da planen ble vedtatt. Fylkesmannen la til grunn at fradelingssøknaden var i strid med gjeldende planer og kunne ikke se at det forelå «særlige grunner» for å dispensere, jf. plan- og bygningsloven 14.juni 1985 nr. 77 (plbl.) 7. Fylkesmannen i Møre og Romsdal ble herfra spurt blant annet om saken ble ansett å falle utenfor de tilfeller som kunne behandles i henhold til læren om fradeling til uendret bruk. Det ble også spurt om hva bygningen på parsellen hadde vært benyttet til, og når bruken eventuelt opphørte. Videre ble det bedt opplyst om fylkesmannen hadde foretatt en selvstendig vurdering av bygningens tilstand, og i så fall hva slags dokumentasjon/undersøkelser denne vurderingen var basert på. Herunder ble det spurt om søkeren var oppfordret/gitt anledning til å gjøre nærmere rede for tidligere bruk av bygningen og dens tekniske tilstand. Under henvisning til en tidligere ombudsmannssak (ref. 2004/1510) og en uttalelse fra Miljøverndepartementet 22. august 2005, la fylkesmannen i svarbrevet til grunn «at det må skilles mellom fradelinger i LNF-områder og fradelinger i regulerte områder». På bakgrunn av at omsøkte eiendom var avsatt til jord- og skogbruk i bebyggelsesplanen fra 2002, konkluderte fylkesmannen med at det ikke kunne være tale om fradeling til uendret bruk. Det ble videre lagt til grunn at selv om bygningen tidligere hadde vært brukt som fritidsbolig, kunne den ikke karakteriseres som dette nå. Utgangspunktet for vurderingen var bygningens tilstand og hvilken bruk den kunne anses egnet til. Ut fra tilsendte bilder la fylkesmannen til grunn at den aktuelle bygningen var preget av «lang tids forfall», og at den ikke var egnet til varig opphold og bruk som fritidsbolig. Det ble videre vist til kommunens vurderinger etter avholdt befaring der det fremgikk at «bygningen bar preg av å ikke ha vært bebodd på lange tider, og at den var i sterkt forfall». På bakgrunn av disse opplysningene la fylkesmannen til grunn at bygningen heller ikke var i bruk som fritidsbolig da bebyggelsesplanen ble vedtatt. Selv om bygningen var vist på plankartet, ble ikke området lagt ut som fritidsbebyggelse. Fylkesmannen mente dette talte for at bygningen ikke var vurdert som fritidsbebyggelse ved vedtakelsen av planen. Det ble for øvrig pekt på at bebyggelsesplanen ble utarbeidet på bakgrunn av forslag fra grunneieren, og at det derfor ville vært nærliggende at eiendommen ble avsatt til fritidsformål dersom dette var den aktuelle bruken av området på det aktuelle tidspunktet. Fylkesmannens svar ble forelagt klageren, men han hadde ikke ytterligere merknader. Ved avslutningen av saken uttalte jeg: «Deling av eiendom er søknadspliktig, jf. plan- og bygningsloven 14.juni 1985 nr. 77 93 bokstav h. Dersom det ved delingen oppstår «forhold som strider mot denne lov, forskrift, vedtekt eller plan» (plbl. 63), kan delingstillatelse kun gis etter dispensasjon. Derimot vil fradeling ikke kunne nektes dersom det ikke oppstår forhold som nevnt i 63. Eiendommen er etter det opplyste avsatt til LNF-område i kommuneplanens arealdel, og til landbruksområde; jord- og skogbruk, i gjeldende bebyggelsesplan. Det følger av plbl. 28-2 syvende ledd, jf. 31 nr. 1 at en endelig bebyggelsesplan «er straks bindende for alle tiltak som nevnt i 81, 86a, 86b og 93 innenfor planens område», og at grunnen heller ikke på annen måte kan «tas i bruk eller fradeles til formål som vil vanskeliggjøre gjennomføringen av planen». For kommuneplaner følger det av 20-6 annet ledd: «Tiltak som nevnt i «81, 86 a, 86b og 93 må, når ikke annet er bestemt, ikke være i strid med arealbruk eller bestemmelser fastlagt i endelig arealplan.» Utgangspunktet er at både kommuneplan- og bebyggelsesplan kun får virkning fra vedtakelsestidspunktet, og således ikke rammer en allerede eksisterende og lovlig arealutnyttelse. En søknad om fradeling til fortsatt og uendret bruk vil i seg selv verken rammes av lovens 31 nr. 1 eller 20-6 annet ledd. Som nevnt i tidligere uttalelser herfra, er det avgjørende i denne sammenheng den faktiske bruk som har vært forut for vedtakelsen av gjeldende planer, forutsatt at denne bruken er lovlig og etablert. 1 prinsippet må dette gjelde uavhengig av reguleringsformålet i seg selv, eller av om eiendommen omfattes av en reguleringsplan, bebyggelsesplan eller arealdelen til en kommuneplan. Jeg kan med andre ord på dette punkt SOM-2010-108 Side 3
Utskrift fra Lovdata - 19.09.2017 10:32 ikke se at det er grunnlag for å skille «mellom fradelinger i LNF-områder og fradelinger i regulerte områder» slik fylkesmannen har tatt til orde for i svarbrevet hit. Reguleringsformålet og plantypen kan imidlertid tenkes å ha betydning i andre sammenhenger, for eksempel for den nærmere vurderingen av om fradelingen vil kunne muliggjøre en bruk i strid med planen. 1den saken som ble vurdert ved mitt brev 21. april 2005 (sak 2004/1510), kom reguleringsplanen inn som et bevismoment ved vurderingen av tomtas størrelse, dvs, hvor stort areal som måtte anses tatt i bruk til fritidsformål, og som derfor kunne tillates fradelt uten dispensasjon. Denne uttalelsen kan ikke tas til inntekt for at jeg har endret syn på spørsmålet om fradeling til fortsatt og uendret bruk, slik Miljøverndepartementet går ut fra i Planjuss 1/2005. Tvert imot føyer den seg inn i rekken av tidligere uttalelser og må anses som en utdypning av dem. Når dette er sagt, har jeg på bakgrunn av de tilsendte fotografier og opplysninger om bygningens tilstand ikke grunn til å rette kritikk verken mot fylkesmannens saksbehandling eller standpunktet om at bygningen ikke ble benyttet til fritidsformål. Dette gjelder både ved vedtakelsen av bebyggelsesplanen i 2002 og arealdelen til kommuneplanen i 2003. Heller ikke fylkesmannens dispensasjonsvurdering gir grunn til rettslige innvendinger. Avgjørende for om det skal gis dispensasjon etter plbl. 7, er om det foreligger «særlige grunner». Dette vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering ut fra forholdene i den konkrete sak og de aktuelle regler i lov eller gjeldende planer som det er søkt om dispensasjon fra. Plan- og bygningsmyndighetens oppgave er å foreta en avveining mellom de hensyn kommuneplanen og bebyggelsesplanen skal ivareta og hensyn som taler for dispensasjon. Fylkesmannen synes på en saklig måte å ha vurdert de relevante hensyn som gjør seg gjeldende i denne saken. Fylkesmannens klageavgjørelse kan etter dette ikke kritiseres herfra.» I 1 SOM-20 I0-108 Side 4
48 Planjuss nr.1/2012 Fradeling til uendret bruk i LNF-område Sammendrag: Fradelingtil fritidsformål av tomt med seterhytte medfører ikke i seg selv noen faktisk endring i bruken. Der bruken som fritidsbotigvar lovligfør eiendommenble avsatt til LNF-formål,vil bruken anses lovlig også etterpå. Fradelingenanses som en formaliseringav eksisterende situasjon.denne forståelse av regelverket er omtalt som "fradelingtil uendret bruk". Spørsmålet om fradelingssøknaden innebærer slik uendret bruk beror på en konkret vurdering av den faktiske situasjon. Vi viser til deres henvendelse 18. mai 2009. Henvendelsen har sin bakgrunn i pågående sak om fradeling av seterhytte med tomt i område avsatt som landbruks-, natur og friluftsområde (LNFområde) i kommuneplanens arealdel. Departementet blir bedt om å utdype forståelsen av reglene der denne type landbruksbygninger søkes fradelt til fritidsformål. Ut fra de opplysninger som gis synes saken å være til klagebehandling i kommunen. Departementet ønsker ikke å gi føringer for kommunens behandling av saken, og sakens realitet blir derfor ikke nærmere kommentert. Vi ser det likevel som hensiktsmessig å redegjøre for reglene på dette området noe nærmere. Det presiseres at kommentarene gis på generelt grunnlag, og dermed ikke gir direkte føringer for kommunens behandling av pågående klagesak. Departementets redegjørelse tar for seg fradeling til uendret bruk der eiendommen er avsatt til LNF-formål i kommuneplan. Fradeling må ikke være i strid med arealbruk fastsatt i kommuneplanens arealdel, jf. plan- og bygningsloven S 20-6 annet ledd. Tillatelse til fradeling av bestående bygninger i LNF-område er som utgangspunkt betinget av at bygningen er ment brukt til drift som faller innenfor landbruksbegrepet. For den nærmere avgrensing av stedbunden næring innenfor landbruksbegrepet viser departementet til vår "Veileder Plan- og bygningsloven og Landbruk Pluss". Der det søkes om fradeling til annen bruk, eksempelvis fritidsbebyggelse, vil søknaden stride mot planens arealavsettelse som er LNF-formål. En tillatelse til fradeling vil da være avhengig av dispensasjon, jf. plan- og bygningsloven S 7, eventuelt endring av planens arealformål. Dette utgangspunktet gjelder ikke der bygningen lovlig var i bruk som fritidsbolig, og bruken opprettholdes. Komfår muneplanens arealfastsettelse virkning for fremtidig arealutnyttelse. Fradeling i seg selv medfører ikke noen faktisk endring i bruken. Der bruken var lovlig før eiendommen ble avsatt til LNF-formål, vil denne anses lovlig også etterpå. Fradelingen anses som en formalisering av eksisterende situasjon. Denne forståelse av regelverket er omtalt som "fradeling til uendret bruk". Spørsmålet om fradelingssøknaden innebærer slik uendret bruk beror på en konkret vurdering av den faktiske situasjon. For det første må bruken både være etablert og lovlig før området ble avsatt til LNF-formål. Det er videre krav om at bruken er videreført etter planvedtakelsen. I dette ligger det også at bruken ikke må være opphørt. I tilfeller der bygningen er brukt til annet formål eller bruken har vært avbrutt for en lengre periode, vil bruken etter en konkret vurdering kunne anses som opphørt. I slike tilfeller vil fradeling anses å ha som formål å endre bruken. Fradelingssøknaden har til hensikt at bygningen går fra ikke å være i bruk, til å gjenoppta tidligere fritidsbruk. Fradelingssøknad vil da være betinget av dispensasjon. Forfritidsbebyggelse innebærer bruken ikke en kontinuerlig beboelse, men vil være preget av uregelmessige opphold i skiftende tidsrom. Det er vanskelig å gi noen klare retningslinjer for vurderingen av om det foreligger en situasjon hvor bruken må anses opphørt. Dette vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Momenter som kan være av betydning for vurderingen er om bruken har pågått over mange år, regelmessigheten av oppholdene og hvordan bygningen er vedlikeholdt. Der det kan fradeles til uendret bruk, kan det oppstå spørsmål om avgrensing av fradelt tomt. Utgangspunktet for vurderingen er da, at areal som faktisk er benyttet som fritidstomt, kan fradeles. Det er også stilt spørsmål om utdyping Til av begrepet fritidsbebyggelse. dette viser departementet til "Veileder av fritidsbebyggelse", Planlegging i utgitt av Miljøverndepartementet november 2005.