Forord I farfars dødsbo, en liten hybelleilighet i Fredrik Meltzers gate, fant man in gen ting som kun ne be lyse hans liv. Ingen verdisaker, fotografier eller slikt som kun ne an ses å være kjæ re ei en de ler, i den for stand at de sier noe om avdødes lidenskaper, interesser, relasjoner, historie eller livsanskuelse. Man fant helt enkelt hva en kun ne kal le et tomt rom. Svært spar somt møblert. En pin ne stol, en smal seng, et ska toll. In gen ting, for uten boken dette forordet er ment å introdusere. Jeg tror imid ler tid det vil være rik tig først å si noen ord om farsslektens generasjoner, slik at leseren utrustes med vis se for ut set nin ger for å for stå teks ten som forelig ger. Det kjen nes na tur lig å be gyn ne med å si at jeg ald ri har møtt Da vid Alex an der Keppel, min far far. Til tross for at jeg ofte ba om det som barn, kom det ald ri på tale. Slik er det nem lig, at jeg be stan dig har kjent på en nærmest magnetisk dragning mot dette mystisk-utilnærmelige mennesket. Min far, vet jeg, var re sul ta tet av et kjær lig hets forhold el ler en kort va rig ro man se (fak tisk antydet far at 7
det kun ne dreie seg om vold tekt, noe man ald ri har funnet av gjø ren de be vis for, og jeg øns ker na tur lig vis ikke å spekulere i en manns seksuelle preferanser, når han ikke len ger selv kan for sva re seg) som far far had de med en manisk-depressiv ung kvinne på Valen psykiatriske sykehus. Svangerskapet var allerede kommet for langt da det ble opp da get, til at det var noe å gjø re med na turens gang, og far ble født på Kvin ne kli nik ken som me ren 1960. Jeg skal ikke leg ge skjul på at min fa mi li es his to rie er dys ter, el ler at den har vært dypt pre gen de for min utvik ling og det men nes ket jeg er i dag. Jeg fant selv far en dag jeg kom tid lig fra sko len. Blå i an sik tet og ube hjelpe lig på ga ra sje gul vet, et ter å ha for søkt, men bare del vis lyk tes i, å la seg eksosforgifte. Han var frå den de ra sen de da han kom til seg selv på sy ke hu set, har jeg blitt for talt, men det er nå en an nen be ret ning. Jeg be gyn te selv tid lig å kjen ne på det min psy kia ter den gang kal te de pre sjon (i man gel av kla re re svar i diagno se hånd bo ken), og grun net mye over far og ar ven han had de et ter latt meg: svartsinnet som så ut til å gå i slekten. Hvor fra had de det sin opp rin nel se? Når det gjel der min syk doms his to rie, var jeg hel dig i den for stand at jeg fort ble fan get opp av min ung doms sko les opp merk somme helsesøster. Jeg responderte imidlertid ikke ønskelig på andregenerasjonspreparatene, og i lø pet av året i første gym behandlet man meg med gjentatte efektive elek tro sjokk, rik tig nok med det re sul tat at jeg måt te ta hele sko le året om igjen og mis tet en kel te min ner; in gen vi de re stor pris å be ta le, om man er i stand til å fore stil le seg alternativet. 8
Far, på sin side, var støtt inn lagt. Be stan dig satt det selv mords vakt ved dø ren, hus ker jeg, og da gen da han gjor de slutt på li vet, satt han med et me get si gen de blikk rettet mot kantinens grå murvegg og kjederøykte; antakelig inderlig lyttende til sin indre stemme; stemmen som med åre ne had de mild net, påstod han, den han mot slut ten bare øns ket å være i fred med. Både mor og jeg var på be søk den ne sis te da gen. Han fremstod relativt klar, om enn sedvanlig fraværende, og, det har først slått meg den ne sis te ti den, alar me ren de sedat. Men han hadde ingen utpregede vrangforestillinger. In gen ube grun net fø lel se av å være for fulgt. (Det er for øv rig ikke sær lig van lig at men nes ker som ham forfølges; arbeidsløse, blakke og med nikotingule fingre.) Han var fre de lig og varm i øy ne ne, det er hva jeg hus ker best, da en plei er før te ham til ba ke til det ti kvad rat meter sto re væ rel set og lås te dø ren bak ham. Jeg min nes også, om enn noe va ge re enn før, an sik tet til stu den ten som satt vakt ved dø ren hans. Vi veks let noen få hygge li ge ord med ham, mor og jeg. Han les te et uke blad. Mor har si den for talt at hun syn tes det var så pin lig da jeg spur te om det var fitter han satt og ni stir ret på; jeg var bare nett opp fylt åtte år. Nei, man skal ikke hol de ham ansvarlig, denne studenten. Han gjorde nøyaktig som arbeidsinstruksen tilsa, og kikket hvert kvarter inn gjen nom glas set i dø ren. Ett øye blikk satt far og plystret mun tert på sen ge kan ten. I det nes te hang han kvalt i noen skarpbeige gardiner han hadde surret omhyggelig rundt hal sen. Den som vir ke lig øns ker å ta sitt liv og ikke bare skry ter på seg sorg i ven ners på hør, den som er selvmorder, kan ikke stanses. 9
Selv har jeg med ti den kom met til den er kjen nel se at jeg er nødt til å snak ke om mine pro ble mer, ikke la dem spi se meg opp, men ta dem ut i det åpne, snak ke med ven ner om hvor dan jeg fø ler meg når det for al vor be gyn ner å sige mørkt på. For øv rig noe jeg gjer ne vil an be fa le på det var mes te til de le se re som sli ter med sine egne de mo ner; og det er fak tisk in gen umu lig het at lesnin gen av den ne ro ma nen vil kun ne være et før s te, ikke ube ty de lig steg mot symp tom fri het. Selv kan jeg ikke la være å mer ke meg hvor dan de man ge gjen nom les ninge ne av bo ken sy nes å ha gre pet inn i min egen språkfø ring og tone, men vik ti ge re, mine tan ker, vek ket meg fra slum me ren og bi dratt til å klar ne ho det; noe jeg skal være den før s te til å inn røm me at jeg har gjort utal li ge, mind re vel lyk ke de, for søk på. Det sis te året har jeg for eks em pel vært gan ske ak tiv i en ufor mell grup pe som forsøker å hanskes med diverse tilstander gjennom såkalt mindfulnessmeditasjon (kog ni tiv te ra pi har jeg ald ri hatt mye gle de av), følelsesmestring, det er fint, men jeg kla rer ikke rik tig å fal le inn i tran sen slik de and re gjør, så jeg blir sit ten de med øy ne ne åpne og be trak te hver enkelt av dem. Lar blik ket vand re fra an sikt til an sikt. Dirren de lep per og øye lokk. Ser et ter og und rer over hvem som er der inne, som føl ge av min nes ten livs lan ge lidenskap for menneskepsyken (noe jeg tror er hovedårsaken til at jeg be stan dig har for dy pet meg i lit te ra tu ren), gutten overfor meg med gulhvite, pulserende kviser (for alt jeg vet, opp ha vet til hans sorg), og jen ten ved si den av med pan ne lugg, ren hud og en tynn, hvit gen ser som gjør en dår lig jobb med å skju le de spis se brys te ne (noe hun selv føl ge lig er vel dig godt klar over). 10
Som nevnt møt te jeg ald ri far far. Men noe viss te jeg, spesielt gjennom det mor kunne fortelle. Han hadde svært lite sko le gang, kan skje så lite som tre år. At han, selv i al der dom men, var inn og ut av Va len psy kia tris ke sykehus og andre institusjoner. At han trakk seg tilbake fra samfunnet, og ikke tålte sosiale tilstelninger. Jeg visste at han var tryl le kunst ner med en viss suk sess kanskje mer enn som så til ba ke på fem ti- og seks ti tal let. Da far ble født, ble han straks tatt hånd om av barne ver net, og si den adop tert bort. Jeg vet at han ikke var mer enn i tiårsalderen uhørt tidlig da han viste de første umiskjennelige tegn på hebefren schizofreni. Men det på fal len de ved hans syk dom var at den kom og gikk, at han like gjer ne kun ne fremstå helt frisk, som fryk telig syk. Jeg min nes dår li ge da ger hvor han slo pan nen til blods mot bord kan ten, el ler grov i øre gan ge ne med teskje mens han hul ket og skrek om hverandre. Noen ganger falt han på knær ne og ba. And re gan ger for svant han ut i nettene og returnerte først i morgenlyset med svarte stre ker i an sik tet, sank ned i le ne sto len og ble sit ten de katatont ube ve ge lig til kvel den kom og han ba mor gå til sengs i et ube skri ve lig tomt stem me leie. In nen han brått sat te sine ut tør ke de blå øyne i meg og smil te svakt. Jeg skul le bare være vå ken. Han vil le se meg leke. Han var vok sen mor gikk gra vid med meg da han endelig fikk ut av sine motvillige adoptivforeldre at de ikke var hans bio lo gi ske opp hav, og at han had de en far som sta dig lev de. Han har skild ret det te som en lyk kens dag. En dag i li vet hvor bi te ne syn tes å fal le på plass. Han trod de symp to me ne han kjen te på, kom av at han voks te opp hos gale for eld re. De had de gjort job ben det kre ves at 11
for eld re gjør, det var ikke det, men et el ler an net kjen tes be stan dig feil. Som om noe var grunn leg gen de galt, noe han ald ri kun ne set te fin ge ren på, men en vag, ube ha ge lig følelse preget ham i hjemmet. Dessverre var det påfølgende og enes te mø tet med far far ikke som han had de tenkt seg, for far far var svært syk, i hvert fall in ne slut tet, sur og på alle må ter uin ter es sert i søn nen. Han sa visst nok til far, den eneste eksakte replikk jeg har kunnet referere presist alt jeg noen sin ne har hatt et ter ham som jeg gjer ne gjen gir for ven ner på vor spiel el ler jen ter jeg lok ker med meg hjem et ter en fuk tig kveld ute (noen ler, and re gjør det ikke, det kom mer an på hva vi gjør i det øye blik ket jeg for tel ler), at der som jeg had de øns ket å ha noe med deg å gjø re, vil le du hørt fra meg, hvil ket du ald ri gjor de. Det te, men te mor, var det av gjø ren de ne der lag for min far. Så, da jeg fikk høre om det hun så feil ak tig kal te farfars dag bok, øy net jeg et håp om at den vil le kun ne set te noe på plass i mitt eget liv, for som min far har jeg bestan dig sit tet med en leng sel, en fø lel se av at noe i meg ikke henger ordentlig sammen. Les nin gen vis te seg å bli en stor over ras kel se. Jeg har lyst til, og det kun ne vel være pas sen de å nev ne, at jeg i inneværende år er masterstudent i litteraturvitenskap ved Uni ver si te tet i Oslo, og selv om det fag li ge ald ri var i mine tan ker da jeg reis te over til Ber gen for å lese far fars ned teg nel ser, opp da get jeg med det sam me at man her ikke had de med noen dag bok å gjø re, men et skjønnlitterært manuskript. En slags hybridroman: en roman med åpenbare selvbiografiske trekk, men også noe annet og langt mer am bi si øst enn det å skri ve om seg selv og det enn så fen gen de ind re liv. 12
Det før s te, og mest slå en de for meg som le ser, var det fak tum at for fat te ren be nyt tet sitt eget navn. Det var over ras ken de i seg selv. Men i tred je per sons form? Hvor for? Som et sjan ger mes sig til svar til den selv biogra fis ke vek kel se som i Nor ge har over svømt romanprosaen? En slags isce ne set tel se av sin egen per son? Jeg vet ikke, men det aner meg at noe gan ske an net og, er jeg redd, langt mer al vor lig er på fer de. Bo ken fremstår en anel se uan sten dig på uli ke punk ter (slik den like ofte er gri pen de varm), og jeg fore stil ler meg uten stør re van ske lig he ter at den på en kel te vil kun ne virke støtende. Særlig på mennesker med religiøse forestillinger (kanskje lidende under den beklagelige mangelsyk dom det er å ikke kun ne set te pris på språ ket ale ne, i form av svinnende forståelse for elementære virkemidler som ironi eller rene spydigheter); verket behandler denne type spørs mål med stor innlevelsesglød, og for fat te ren synes besatt av metafysikken. Dette tilskriver jeg uten videre hans antakelig livslange fascinasjon for illusjonskunst, som siden synes å transformeres til intens interesse for magi i den mer opp rin ne li ge be tyd ning av or det for øvrig en nøkkel i lesningen og til forståelsen av romanens hel het og den hen del se den ne set ter seg fore å be ly se (et ikke tilfeldig ordvalg den oppvakte leser siden vil kunne for stå hvor for jeg be nyt ter) og de som for eks em pel har opp levd kri gen el ler har sin egen er fa ring med seksualvoldelige tilnærmelser fra såkalte omsorgspersoner, vil nok kun ne la seg stø te, da teks ten nå og da kan vir ke som om den tar par ti på en måte dis se «ofre» sik kert nok ikke har plass i sine ho der til å ak sep te re el ler be gri pe, som vårt mo der ne sam funn har vent seg til å like dår lig (til tross 13
for at det er rik tig gam melt nytt i men nes ke he tens his torie). Men: Jeg tror le se ren, uan sett hvil ke er fa rin ger han måt te ha gjort seg på tid li ge re sta di er, gjør rett i å, for det første, løfte blikket fra sin personlige, sørgelige historie, og, for det and re, hus ke på at ro ma nen også un der for stått snak ker om hvor dan det var å leve med en al vor lig mental ut ford ring i en tid da den ne type pro ble mer ikke ble tatt stilling til på an nen måte enn med tvangs trøy er og inn stu ing bak luk ke de dø rer om enn util sik tet fra forfatterens side, kravler dette frem mellom linjene. I det utvendige adresserer boken det som skulle være velkjente historiske hendelser i Bergen. Den snakker blant an net om en be rømt retts sak den un der lig ste og mest tvil som me av alle som er ført i byen, har jeg for stått et ter at jeg nå har tatt den i nær me re øye syn; en yt terst selsom og pinlig afære som omkalfatret bylivet. Som le ser blir jeg imid ler tid sit ten de igjen med en vam mel fø lel se av at ro ma nens ytre hand ling helst er noe av et ram me verk som skju ler en mør ke re tekstvirkelighet. For å ta et nærliggende eksempel: Boken snakker blant annet om en svært kjent, om enn be lei lig glemt for svin ning; jeg me ner det sna re re er for svin nin gens ve sen det er tale om, og hvor dan den på mer ke lig vis sy nes å kom pen se re for hva som i vir ke lig he ten har gått tapt i men nes ket. Og den for tel ler om Da vid Alex an der Keppel, min far far (man ge le se re vil nok her smi le av gode min ner om egne forgangne besteforeldre), den sikkert nok kløktige illusjo nis ten, og hvor nær han må ha vært på be gi ven he te ne som fant sted, men hans rol le for blir uklar; noen ganger i situasjonen selv, noen ganger tilsynelatende direkte talende til romanens aparte eksistenser, andre ganger fra 14
per spek ti vet til et par frie øyne som lik som stik ker lysen de frem fra gravlundsjorden el ler tit ter opp gjen nom gulvbordenes sprek ker, og iblant sy nes le se ren å skim te fortellerstemmen svevende like over romanens hendelser og protagonister, hvor det nes ten er som man kan kjen ne dens pust mot nakkehårene. Og un der les nin gen blir jeg sit ten de med en for uroligende fornemmelse av at en annen stemme enn farfars nå og da trer frem. Jeg kjen te ham ikke, slik er det jo, men til tross for det te me ner jeg å ane en dua li tet i teksten; som når man sit ter hes til ba ke et ter en run de med in flu en sa og stem men sprek ker, men mer enn som så: På et vis sy nes stem men også å split tes, som kløv de man en mei te mark og skap te to le ven de de ler hvor det var én. Samael. Guds gift. Bo kens tit tel, den inn bil ler jeg meg er ment å set te le se ren på spo ret. Den vi de re gransking jeg har inn latt meg på i utal li ge for søk på å av dek ke hva tit te len skju ler, ak ter jeg ikke tret te le se ren med; i ste det vil jeg be nyt te plas sen til å for mid le føl gen de: Jeg kan ikke fri meg fra at det te drei er seg om den sam me for gif te de stem me nevnt over; det fin nes nem lig noe i den som, uten at jeg kan for kla re hvor for, le der tan ke ne henimot, eller snarere minner meg om, noe uforklarlig som ennå nå og da vek ker meg i net te ne; som fle re ganger un der les nin gen har fått meg til å ryk ke til i sto len og kald svet ten til å dri ve. Den ne and re røs ten sy nes på ufor klar lig vis å føl ge teks ten år vå kent, på nær av stand, men noen gan ger tar den alt så fø rin gen, tar or det (sær lig i de til fel ler hvor le se ren for nem mer at teks ten er nær ved å be rø re noe ekte, be rø re en an nen vir ke lig het enn den bo ken i det øv ri ge for fek ter, el ler, ja, noe sant, da aner 15
man at ens blikk med over legg sty res unna), og lar det nærmest ubemerket smelte inn i romanens øvrige flyt, inn til man brått spør seg hvis stem me det her er man egentlig lytter til. Jeg vil av slut te med å pre si se re at bo ken ut gis i til nærmet ure di gert form. Det er nøy ak tig far fars bok som nå foreligger. (Foruten noen få sentrale justeringer av heller bagatellmessig karakter som jeg bestemt mener styrker den to ta le les bar he ten.) Om han så for seg en ut gi vel se, har jeg in gen ting som per i dag in di ke rer den har nå engang fun net sin vei ut i ver den, slik det er med de nødven di ge teks ter men jeg fin ner det like fullt opp løf tende og in spi re ren de at den nå er til gjen ge lig for all menn beskuelse, da disse heller underlige nedtegnelsene over spesielle begivenheter muligens kan bidra til å kaste lys over en el lers mørk plett i vår fel les his to rie og over de forkvaklede menn som synes å strene bygatene i vrimmelen. Aldeles usett. Ole-Ja kob Hof Keppel, Oslo, ja nu ar 2012