Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse

Arvid Fennefoss og Geir Høgsnes Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse Både fagbevegelsens krav til en videreføring av AFP-ordningen i sin nåværende form og de relativt høye lønnskravene kunne resultert i et konfliktfylt lønnsoppgjør i år. Men oppgjøret ble langt fredeligere enn ventet. Det var få streiker, antall arbeidsdager tapt på grunn av åpne konflikter var lavt, og det var ingen bruk av tvungen lønnsnemnd. I all hovedsak vant fagbevegelsen kampen om AFPs fremtid. Lønnsveksten ble samtidig noe større enn regjeringen hadde forutsatt i statsbudsjettet for 2008, men mindre enn enkelte aktører hadde fryktet. Utfallet av streiken blant medlemmer av forbund knyttet til Unio demonstrerte hvor problematisk det er å løfte store utdanningsgrupper lønnsmessig i dagens forhandlingssystem. Årets lønnsoppgjør var et hovedoppgjør, noe som betyr at hele tariffavtalen er gjenstand for forhandlinger for de fleste arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. Forberedelsene fant sted tidlig i 2008. Et viktig spørsmål var om årets oppgjør skulle foregå som samordnede eller som forbundsvise forhandlinger. Det tyngste LO-forbundet i industrien og privat sektor, Fellesforbundet, uttrykte i januar at man var for et samordnet oppgjør for å sikre en like god AFP-ordning som den eksisterende. YS fulgte senere opp strategien med et samordnet oppgjør. Det viktigste argumentet for et samordnet oppgjør, der hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden forhandler, var altså begrunnet i at tidligpensjon, eller såkalt avtalefestet pensjon (AFP), ville bli et sentralt tema, og at problemer knyttet til dette temaet best lot seg løse i et samordnet oppgjør. Dagens AFP-ordning ble steg for steg forhandlet fram mellom LO og NHO fra oppgjøret i 1988 til den endelige utformingen i 1996. Tidligpensjon ble da bestemt nedsatt til 62 år med virkning fra 1998. Grunnlaget for denne avtalen var statlige bidrag til pensjonsordningen i bytte mot at fagbevegelsen viste moderasjon når det gjaldt sentrale lønnstillegg. Hovedproblemet ved årets lønnsoppgjør var å komme fram til en ny AFPordning som på den ene siden tilfredsstilte fagbevegelsens krav om uavkortet videreføring av AFP-ordningen, og på den andre siden ikke direkte og åpent sto i strid med pensjonsreformen som ble vedtatt i 2006, og pensjonsforliket som ble inngått mellom alle partiene på Stortinget med unntak av Fremskrittspartiet, våren 2007. Søkelys på arbeidslivet 3/2008, årgang 25, 381-399. ISSN 0800-6199 2008 Institutt for samfunnsforskning

382 Søkelys på arbeidslivet Viktige temaer i 2008 De mest sentrale temaene i årets hovedoppgjør kan deles i to hovedgrupper: på den ene siden lønns- og lønnsrelaterte temaer, på den andre siden prinsipielle spørsmål knyttet særlig til spørsmålet om fremtiden til AFP. Når det gjaldt lønn og lønnskravnivået, gikk både Statistisk sentralbyrå (SSB) og andre uavhengige økonomiske eksperter i januar ut med spådommer om tidenes lønnsfest. SSB mente at oppgjøret ville munne ut i en lønnsvekst på 6,2 prosent. Bakgrunnen for SSBs spådommer var et stramt arbeidsmarked og store overskudd i bedriftene. Spådommene førte uansett til høye forventninger, og blant annet gav representanter for store yrkesgrupper, som lærere og politifolk, uttrykk for at de ventet å se sekstallet i årets lønnsoppgjør. Deres argument var at lønnsgapet mellom høyere utdannede i privat sektor og i offentlig sektor stadig var blitt større. Et lønnsgap på 100 000 kroner på årsbasis mellom ansatte med høyere utdanning i privat sektor og ansatte i offentlig sektor ble nevnt, og kravet var at noe måtte gjøres for å rette på dette. Flere uavhengige observatører anså et utfall med seks prosent eller mer i lønnstillegg som uheldig og varslet om mulig velferdskutt dersom dette ble en realitet. Deres bekymringer ble delt særlig av KS, kommunenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon i det norske forhandlingssystemet. NHO gikk også ut og advarte mot konsekvensene av høye lønnskrav, ikke bare i sitt område, men også i offentlig sektor. Det samme gjaldt sentralbanksjefen, som advarte mot et lønnsoppgjør som ville bidra til høyere rente og økt arbeidsledighet. Faren for åpne konflikter i vårens lønnsoppgjør grunnet nivået på lønnskravene var åpenbar. Også spørsmål knyttet til det prinsipielle temaet om AFPs fremtid pekte i retning av et lønnsoppgjør preget av konflikt. Alle de fire hovedorganisasjonene for norske arbeidstakere (LO, Unio, YS og Akademikerne) ønsket å videreføre innholdet i den daværende AFP-ordningen gjennom vårens lønnsoppgjør. Arbeidsgiversiden anså samtidig AFP som en ordning som brøt med intensjonen i pensjonsreformen fra 2006 og pensjonsforliket i 2007 at folk skulle stå lengre i arbeid. Av den grunn ble vårens lønnsoppgjør fra NHOs side karakterisert som det vanskeligste på mange år. På bakgrunn av både det spådde nivået på lønnstilleggene og vanskelige prinsipielle spørsmål var det derfor mange som så for seg en konfliktfylt vår. Samtidig var det få som trodde at regjeringen ved dette oppgjøret ville ta sjansen på en storstreik grunnet uenighet om AFP-ordningen. Nytt valg til Stortinget lå kun vel ett år fram i tiden, og meningsmålingene for regjeringspartiene var slett ikke gunstige. En storstreik ville bli oppfattet som en streik rettet mot regjeringen og ville dermed være det verst tenkelige utgangspunkt for en rødgrønn valgkamp i 2009. Å løse en åpen konflikt om ny AFP-ordning ved å vedta bruk av tvungen lønnsnemnd ville sannsynligvis heller ikke representert noe rimelig utfall sett fra regjeringens ståsted. Tvungen lønnsnemnd brukt mot LO ville i seg selv være ødeleggende for regjeringen. En dom ville samtidig, i tråd med tradisjonen, høyst sannsynlig ikke innebære dramatiske endringer i den eksisterende AFP-

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 383 ordningen, og dermed ville en kun utsette problemet med å finne en mer permanent løsning. Forventningene var derfor at regjeringen i siste instans ville komme med sitt bidrag for å lukke gapet mellom partenes krav og tilbud, for å unngå en opprivende konflikt. Internt i LO var det samtidig kritiske røster som fryktet at den sentrale posisjonen som pensjonsstriden i lønnsoppgjøret var i ferd med å få, skulle føre til at andre viktige spørsmål skulle bli skjøvet i bakgrunnen. Et slikt spørsmål var knyttet til lavtlønte yrkesgrupper. Problemet for disse gruppene er at lønnsgapet mellom lavtlønte og middels lønte målt i kroner har økt i de senere år. Særlig representanter fra LO-forbundet Norsk Arbeidsmandsforbund, som organiserer lavtlønte grupper innen serviceyrker, eksempelvis renholdere, butikkansatte og vektere, fryktet at disse gruppenes krav skulle havne i skyggen av pensjonsspørsmålet. Forbundet luftet tanken om å heve lavlønnsgrensen fra 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn til 95 prosent. LO sentralt forsikret på sin side at kampen for de lavtlønte ikke var glemt. For øvrig var det innad i LO også strid om hva en videreføring av dagens AFPavtale innebar. Særlig var Transportarbeiderforbundet og El & It-forbundet kritiske til innholdet i pensjonsreformen og stilte harde krav til en ny AFP-ordning. Støtte fra slike forbund ble vurdert som avgjørende når LO skulle legge et avtaleutkast, inkludert ny AFP-ordning, ut til uravstemning blant medlemmene av LOtilknyttede forbund. Privat sektor LO/NHO-området På sitt representantskapsmøte 19. februar vedtok LO at årets oppgjør skulle skje i form av et samordnet oppgjør, men med forbundsvise tilpasninger. Samordnede oppgjør i forbindelse med hovedoppgjør hadde man også på begynnelsen av 1990-tallet (i 1990 og 1992), men de har vært sjeldnere de senere årene (kun i 2000). Samordning i tilknytning til et hovedoppgjør innebærer at resultatet av de sentrale forhandlingene, inkludert de forbundsvise tilpasningene, skal gå til uravstemning blant alle medlemmer av LO-forbundene. Dette innebærer igjen at enkeltforbund ikke kan gå til streik for egne krav. Forhandlingene mellom LO og NHO startet opp 5. mars. Hovedkravet fra LO var ikke uventet knyttet til den nye AFP-ordningen som skal tre i kraft fra 2010. Hvor viktig dette var for LO ble understreket ved at LO-lederen åpnet for at en god AFP-løsning kunne medføre reduserte lønnstillegg, i samsvar med hva som skjedde da AFP-ordningen gradvis ble til på slutten av 1980- og utover på 1990- tallet. Å avstå helt fra sentrale lønnstillegg, slik den NHO-tilknyttede landsforeningen Norsk Industri 1 ønsket, ble imidlertid avvist av LO-lederen. Et konkret nivå på lønnskravene ble i første omgang derimot ikke spesifisert. Torsdag 13. mars kom det på initiativ fra LO til brudd i forhandlingene mellom LO og NHO. YS brøt også. Samtidig varslet LO plassoppsigelse for 200 000 medlemmer i NHO-området, mens YS gjorde det samme for sine 26 000 medlemmer i dette tariffområdet. LOs grunngiving for bruddet var at det ikke hadde vært frem-

384 Søkelys på arbeidslivet gang i forhold til kravet om ny AFP-ordning. Heller ikke i forhold til den økonomiske rammen for oppgjøret var LO fornøyd med forløpet av forhandlingene på dette tidspunktet. Bruddet innebar ingen umiddelbar konflikt, men at Riksmeklingsmannen, i samsvar med arbeidstvistloven, kom på banen for å forsøke å unngå en omfattende konflikt. Meklingen ble ikke startet umiddelbart, men utsatt til over påskeferien. Det innebar at partene først ville møte til frivillig mekling 25. mars. Riksmeklingsmannen ville da, i samsvar med 14-dagers-regelen, ha frist fram til 28. mars med å komme med et forslag til løsning som partene fant å kunne akseptere og anbefale. Dersom så ikke skjedde, ville han ha ytterligere fire dager med tvungen mekling før en eventuell konflikt var et faktum. Dette betydde at natten mellom 1. og 2. april var et endelig tidspunkt for å unngå streik i NHO-området fra arbeidstidens start 2. april. At det var varslet plassoppsigelse for 200 000 LO-medlemmer og 26 000 YSmedlemmer, betydde ikke at alle disse medlemmene umiddelbart ville bli tatt ut i streik dersom Riksmeklingsmannen mislyktes. Snarere var det forventet at LO ville ta ut i underkant av 20 prosent, eller 40 000, i streik i første omgang, mens YS ville begrense seg til å ta ut vel 3000, eller 15 prosent, av sine medlemmer i NHOområdet. Streikene kunne så trappes opp etter hvert. Som planlagt startet meklingen 25. mars, og det som i Dagsavisen ble omtalt som det vanskeligste lønnsoppgjøret på svært mange år 2, gikk dermed inn i en avgjørende sluttfase. Regjeringen var forventet å komme inn i den siste delen av meklingen. Men dette var ikke kun en sak for partene og regjeringen. I og med pensjonsforliket fra 2007 ble også opposisjonen på Stortinget involvert i prosessen fram mot en avtale. Regjeringen måtte dermed balansere mellom krav fra to fronter fra partene i lønnsoppgjøret og fra opposisjonen. Uten aksept fra opposisjonen kunne hele pensjonsforliket gå i vasken og med det selve pensjonsreformen. Opposisjonen uttrykte samtidig at den var villig til å inngå et kompromiss for å unngå storstreik. Dette forutsatte at utfallet ikke rokket ved hovedprinsippet bak pensjonsforliket, nemlig at det skal lønne seg å stå i jobb lenger. 28. mars krevde som forventet både LO og YS brudd i den frivillige meklingen, og meklingen gikk dermed over i den tvungne fasen med frist til midnatt tirsdag 1. april. Et par døgn før meklingsfristen mellom LO og NHO utløp, presenterte avisene ferske tall om lederlønnsutviklingen sakset fra den endelige rapporten til Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU). For toppledere i de største bedriftene (over 250 lønnsforhold) kunne TBU rapportere en lønnsvekst på 21 prosent i 2007. 3 Lønnstillegg på dette nivået for ansatte med en gjennomsnittslønn på over to millioner i året bidro klart ikke til å gjøre innspurten i meklingen i LO/NHO-området enklere. LO oppfattet de store lederlønnstilleggene som provoserende, og selv NHO reagerte negativt på de publiserte tallene for lønnsveksten for toppledere. Problemet med fokuseringen på lederlønningene var at den muligens kunne bidra til at mange i uravstemningen ville stemme mot et eventuelt forslag til den avtalen man sendte ut, slik det skjedde i en nokså parallell situasjon i 2000 (Fennefoss, Høgsnes og Larsen 2000:190). Noen synlig inn-

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 385 virkning på selve forhandlingene fikk imidlertid ikke fokuseringen på lønnsvekst for topplederne ved årets oppgjør. Det var hektisk aktivitet i innspurten av meklingen. Om ettermiddagen tirsdag 1. april møtte først statsministeren og arbeidsministeren LO og NHO for å løse opp i uenigheten om ny AFP-ordning. Riksmeklingsmannen gav også en orientering til pressen om utviklingen i meklingen samme ettermiddag. Han beskrev avstanden mellom partene om AFP-ordningen som stor, men understreket at den ikke var blitt større underveis. Samtidig ville statsministeren orientere opposisjonspartiene som sto bak pensjonsforliket om situasjonen i denne avgjørende fasen av meklingen. Opposisjonen beskrev situasjonen omkring ny AFP-ordning som svært vanskelig. Partene kom ikke fram til enighet før meklingsfristen gikk ut ved midnatt tirsdag 1. april, men meklingen fortsatte på overtid. Onsdag morgen like før klokken 5 kom de imidlertid til enighet om en skisse fra Riksmeklingsmannen. Det som skjedde, var at regjeringen var villig til å legge mer penger i potten for å løse AFPfloken enn mange, inkludert representanter for LO, forventet. Ifølge statsministeren ville avtalen koste staten omkring 100 milliarder kroner ekstra fram til 2050. Høyre betegnet dette som forferdelig dyrt, og Venstre hevdet at de rødgrønne med denne avtalen foretok et røvertokt mot våre barns velferd og framtid. 4 Ingen i opposisjonen ville imidlertid hevde at pensjonsforliket var direkte brutt. Skissen til avtale gav utenom AFP-kompromisset et generelt lønnstillegg på 2 kroner per time fra 1. april 2008, eller cirka 3900 kroner i året. Ut over dette generelle lønnstillegget ble det gitt et lavlønnstillegg på 3 kroner per time til arbeidere på overenskomster som lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Denne gjennomsnittlønnen lå på litt under 335 000 kroner i 2007. I tillegg kom som vanlig lokale lønnsforhandlinger som ville resultere i ytterligere lønnstillegg. De forbundsvise tilpasningene gav 50 øre i timen på noen overenskomstområder. Oppgjørets ramme ble estimert til 5,6 prosent noe under det NHO hadde forventet på forhånd. Det ble tatt som et signal om at LO hadde vist moderasjon i bytte mot en akseptabel AFP-ordning. Skissen ble anbefalt av en enstemmig forhandlingsdelegasjon i LO. Resultatet gikk så ut til uravstemning blant medlemmene med frist 24. april. I og med at forslaget til avtale var anbefalt av en enstemmig forhandlingsdelegasjon, var det ingen stor overraskelse at det ble et solid flertall for avtalen. I LO stemte nesten 71 prosent ja til avtalen, mens mindre enn 28 prosent stemte nei. Et nei-flertall var det kun blant medlemmer av Norsk Sjømannsforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund. I YS var ja-flertallet endog større; 78,5 prosent stemte ja, mens 21,5 prosent sa nei. Også i YS var det nei-flertall i to forbund, Det norske maskinistforbund og SAFE. 5 Både ledelsen i LO og YS uttrykte tilfredshet med at utfallet av uravstemningene var såpass klart og entydig. Særlig for den nye LOlederen var det en fjær i hatten med en slik unison støtte etter den turbulensen LO hadde gått gjennom i forbindelse med Valla-saken.

386 Søkelys på arbeidslivet Privat sektor - HSH-området Med anbefalte avtaler mellom LO/YS og NHO var mye av løpet lagt for øvrige deler av privat sektor. Forhandlingene mellom Handels- og Servicenæringens og LO startet 3. april. Disse forhandlingene omfattet nærmere 16 000 medlemmer av forbund knyttet til LO. Parallelt foregikk det forhandlinger mellom YS og HSH for 6000 medlemmer av YS-forbund innen HSH-området. Begge disse forhandlingene foregikk som samordnede. Forhandlingene, inkludert de forbundsvise tilpasningene, skulle være sluttført innen 11. april. Både HSH og motpartene LO og YS var enige om at forhandlingsutfallet i NHO-området måtte være normgivende for partene i HSH-området. Det gjaldt både i forhold til den økonomiske rammen og AFP-ordningen. Det var derfor ikke noen stor overraskelse at partene kom til enighet om en ny avtale 10. april, uten å gå veien om mekling. Avtalene gav et generelt tillegg på 2 kroner i timen og et lavlønnstillegg på 3 kroner i timen. I handelsnæringen ble dessuten minstelønnssatsen hevet med fra 6 til 9 kroner i timen. I tillegg ble resultatet av de forbundsvise tilpasningsforhandlingene 50 øre per time. Den økonomiske rammen ble sagt å være innenfor 5,6 prosent, noe som innebar en klar reallønnsvekst. Samtidig ble avtalene, gjennom uttellingen i de forbundsvise tilpasningene, hevdet å gjøre kvinner og ungdom til vinnere. Begge disse avtalene innen HSH-området angående ny AFP-ordning fulgte LO-NHO-modellen. Forhandlingsresultatet, som skulle ut til uravstemning, ble enstemmig anbefalt av de ulike forhandlingsdelegasjonene. Svarfrist var satt til 29. april. Ikke overraskende ble det klart flertall i begge hovedorganisasjonene for det anbefalte avtaleforslaget. I LO sa nesten 9 av 10 ja til avtalen, mens det i YS var nær 8 av 10 for å godkjenne forhandlingsresultatet. I begge hovedorganisasjonene var valgdeltakelsen på rundt 45 prosent. LO uttrykte tilfredshet med dette nivået på valgdeltakelsen. For YS derimot betydde den relativt lave deltakelsen at resultatet av uravstemningen kun var rådgivende og måtte godkjennes av styret i YS Privat, noe som også skjedde. Offentlig sektor Startskuddet for forhandlingene mellom staten og de fire forhandlingssammenslutningene i statlig sektor åpnet fredag 4. april, ved at de fire hovedsammenslutningene overleverte sine krav. Det samme skjedde i kommunesektoren mandag 7. april. Dette innebar at grovt sett ville forhandlingene i de to hoveddelene av offentlig sektor foregå parallelt. Forhandlingene både i stat og kommune skulle etter planen være avsluttet innen 1. mai. Dersom det skulle komme til brudd i forhandlingene, med påfølgende mekling, ville ikke resultatet være klart før i juni. I tilfelle konflikter i offentlig sektor kunne det bli ytterligere forsinkelser. I det følgende vil vi behandle oppgjørene i staten og kommunesktoren samlet, selv om forhandlingsstrukturen er noe ulik i de to delene av offentlig sektor. I staten forhandler alle fire hovedorganisasjonene, LO, YS, Unio og Akademikerne, med staten samtidig, og utkast til avtale går til samlet uravstemning blant

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 387 medlemmene i alle forbund knyttet til hver av de fire hovedorganisasjonene. De enkelte forbund innen de ulike hovedorganisasjonene kan dermed ikke alene forkaste et avtaleutkast og gå til konflikt. I det statlige området omfattet den sentrale avtalen 100 000 arbeidstakere som er medlemmer i forbund knyttet til de fire hovedorganisasjonene. I kommunesektoren er derimot de fleste medlemmer av Akademikerne tatt ut av det felles kommunale avtale- og lønnssystemet. For disse skjer derfor forhandlingene i kommunal sektor lokalt i den enkelte virksomhet. I KS-området forhandler også hovedorganisasjonene LO, YS og Unio sammen, men det er opp til de enkelte forbund innen hver av disse tre hovedorganisasjonene å akseptere eller avvise forslag til avtale. I kommunesektoren var 375 000 arbeidstakere berørt av de sentrale forhandlingene med KS som motpart. Som vanlig var forhandlingene i offentlig sektor forventet å skape problemer. Dette var ikke så mye knyttet til en ny AFP-ordning, selv om det var en god del tilpasningsproblemer når det gjaldt statlig tjenestepensjon, den nye folketrygden og ny AFP-ordning fra 2010. Dersom problemene skulle bli akutte, kunne spørsmålet om AFP utsettes til neste korsvei i 2009, noe KS i utgangspunktet var tilhenger av. Det var derimot nivået på lønnstilleggene og fordelingsprofilen man ventet ville skape de største problemene i offentlig sektor. Hovedproblemet i offentlig sektor er ikke bare nivået på tilleggene. Rammen for oppgjøret lar seg som oftest løse gjennom forhandlinger og mekling, når først privat sektor er i havn. Mer problematisk er det at de økonomiske kravene fra de ulike hovedorganisasjonene i offentlig sektor spriker for mye til at det er mulig å finne en løsning alle involverte parter opplever de kan leve med. På den ene siden finner man Akademikerne, som vil at det meste skal skje på lokalt nivå, og LO, YS og Unio på den andre, som ønsker utstrakt bruk av sentrale oppgjør, og er motstandere av å overlate mye til lokal lønnsdannelse. Frykten er at konsekvensene vil bli mer differensierte lønninger. Samtidig er det også uenighet mellom LO og YS på den ene siden og Unio på den andre om fordelingsprofilen på de sentrale tilleggene. Det var umiddelbart klart at organisasjonene for de ansatte i offentlig sektor hadde som mål å sprenge rammene som var satt i oppgjøret mellom LO/YS og NHO i industrien. LO Stat mente statsansatte hadde et etterslep på 1,5 prosent, og at en ramme på nær 7 prosent derfor var på sin plass for statsansatte. Lederen for Unio, som organiserer brorparten av de høyskoleutdannede i staten og kommunene, var ikke særlig mer beskjeden og uttrykte at det var helt klart man skulle opp på sekstallet. Argumentet fra Unio var at de høyere funksjonærene i industrien, som fungerer som referansegruppe for Unios medlemmer, ikke var tatt med da rammen i privat sektor ble estimert. Disse industrifunksjonærene, som kun forhandler lokalt, har fått solide lønnstillegg gjennom de senere årene. Samtidig var det klart at Unio ikke aksepterte å videreføre lavlønnsprofilen i LO/NHO-oppgjøret. Da kravene ble overlevert staten, var de likelydende fra LO, YS og Unio og hadde en økonomisk ramme på sju prosent. I tillegg til at de tre ønsket en avtale som bidro til å lukke gapet mellom lønnsnivået i staten og i privat sektor, krevde

388 Søkelys på arbeidslivet de at utdanning, ansvar og kompetanse skulle belønnes også i statlig virksomhet, uten at de tre nødvendigvis var enige om hva dette konkret innebar. Satsing på likelønn i tradisjonell betydning, som lik lønn for kvinne- og mannsdominerte yrker, og dessuten tiltak mot lav lønn, var også prioriterte krav fra de tre hovedorganisasjonene. Når det gjaldt ny AFP-ordning, krevde alle tre at den nye ordningen fra 2010 skulle være like god som dagens. Akademikernes hovedkrav var en femårig opptrappingsplan i staten for å løse likelønns- og rekrutteringsproblemene. Likelønn innebar for Akademikerne lik lønn mellom ansatte med samme kompetanse i statlig og privat sektor. For medlemmer av Tekna, som blant annet organiserer sivilingeniører 6, ble det vist til at de, ifølge SSB, tjente 30 prosent mindre i staten sammenlignet med i det private næringslivet. For andre akademikergrupper var det ifølge SSB snakk om noe mindre, men fremdeles betydelige sektorforskjeller. Akademikerne argumenterte med at dersom det skal være små lønnsforskjeller i Norge, kan ikke offentlig sektor alene være ansvarlig for at denne målsettingen blir realisert. Uansett medførte slike lønnsforskjeller et konkret krav fra Akademikerne om en merlønnsutvikling i staten på 100 000 kroner i de kommende fem årene, det vil si 20 000 kroner mer per år i gjennomsnitt. I kommunesektoren hadde arbeidsgiverne (KS) lagt seg på en linje der lønnsveksten ikke skulle overstige fem prosent, slik det var indikert i statsbudsjettet for 2008. I tillegg ønsket KS å prioritere høytlønte og godt utdannede grupper, som lærere, i årets lønnsoppgjør. KS bidro med dette standpunktet sannsynligvis til at striden om fordelingsprofil tegnet til å bli mer akutt i kommunesektoren enn det man så konturene av i staten. LO-forbundet Fagforbundet, som er det største forbundet i offentlig sektor, og med store lavlønnsgrupper i sin medlemsskare, gikk tidlig ut og markerte at man der ikke ville legge seg flat for lærere og høytlønte i årets lønnsoppgjør. Et av hovedkravene til Fagforbundet var en minstelønn i kommunesektoren på 300 000 per år for heltidsansatte med full ansiennitet, noe som innebar et lønnsløft på 35 000 kroner i året. Et gjennomslag for et slikt lavlønnskrav ville innebære at ufaglærte i kommunesektoren ville komme opp på en lønn som tilsvarte 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Ikke overraskende ble derfor en ramme på 5 prosent i KS-området av Fagforbundet karakterisert som ganske utenkelig. Fagforbundet la med sine prioriteringer i realiteten opp til åpen strid i kommunesektoren. Særlig tydelig var det at Fagforbundet og Unio, som gjennom Utdanningsforbundet representerer de fleste lærerne i KS-området, var på kollisjonskurs i fordelingen av lønnstilleggene. Mens Utdanningsforbundet og Unio var av den oppfatning at lønnsforskjellene i kommunene måtte bli større, ble de av LO og Fagforbundet beskyldt for bare å tenke på seg selv og egne medlemmer. Fagforbundet fikk støtte i sin kritikk av Utdanningsforbundet fra Fellesorganisasjonen (FO), som er tilknyttet LO og organiserer ansatte med høyskoleutdanning, eksempelvis sosionomer, vernepleiere og spesialpedagoger. FO fremhevet at deres medlemsgrupper har et lønnsnivå langt under det høyskoleutdannede i Utdanningsforbundet har.

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 389 KS var samtidig tydelig mer på linje med Unio og Utdanningsforbundet enn med Fagforbundet. Det ble eksplisitt sagt at det ikke var i KS interesse at lærernes lønnsutvikling var så dårlig som den hadde vært de senere årene. Dette ble forsøkt utnyttet av Unio ved å peke på at KS måtte velge om man ville prioritere lærerne eller følge den tradisjonelle linjen med like kronetillegg til alle og lav lønnsprofil i kommuneoppgjøret. Fagforbundet og Unio var imidlertid helt enige om at de ikke ville akseptere rammen på fem prosent, som KS påberopte seg med referanse til hva som var nedfelt i statsbudsjettet. Begge hevdet at i stedet for å true med redusert tjenestetilbud dersom rammen på fem prosent i offentlig sektor ble sprengt, burde KS gå til regjeringen og be om mer penger. Dette ble i utgangspunktet avvist av KS. Det var ikke kun strid mellom organisasjoner for henholdsvis lavtlønte og høytlønte som skapte strid i kommuneoppgjøret. Norsk Lektorlag, en medlemsforening i Akademikerne som organiserer lektorer som har brutt med Utdanningsforbundet, ønsket ikke å bli tvunget til å forhandle sammen med Unio i KS-området. Lektorlaget hevdet at den tradisjonelle måten å gjennomføre lønnsoppgjørene i KSområdet på, etter kapittel 4C i hovedtariffavtalen, hadde spilt fallitt for deres medlemmers vedkommende. De ønsket derfor å få rett til å forhandle sammen med sine søsterorganisasjoner i Akademikerne, etter kapittel 5. Et slikt krav var det selvsagt vanskelig for KS å imøtekomme da det ville bety ulike lønnsavtaler for ansattegrupper som utfører samme type arbeid, ut fra hvor man er fagorganisert. Det var ifølge arbeidstakerorganisasjonene svak progresjon i forhandlingene både i staten og kommunesektoren i de første to-tre ukene. 29. april krevde både LO, YS og Unio brudd i forhandlingene, både i statlig og kommunal sektor. Rammen ble sagt å være for lav, profilen var uakseptabel, samt at det ikke var kommet noe om AFP på bordet. Bruddet kom overraskende på statens forhandlingsledelse, som hadde avtalt med motpartene at staten skulle komme med et nytt tilbud 30. april. At et nytt tilbud ville legges fram, var bakgrunnen for at Akademikerne i staten ikke umiddelbart fulgte de tre andre hovedsammenslutningene og brøt forhandlingene. De ønsket å møte staten 30. april for å få det nye tilbudet på bordet, for deretter å vurdere det og avgjøre om de så ville fortsette å forhandle eller bryte, slik de andre tre hadde gjort. Akademikerne så det også som en klar fordel at et nytt tilbud fra staten lå på bordet før oppgjøret i staten gikk til mekling. Samtidig så sannsynligvis Akademikerne en mulighet for å inngå en mer gunstig avtale med staten, nå da de andre hadde trukket seg fra forhandlingene. Akademikernes erfaring med både meklingsmannen og voldgiftsinstituttet fra tidligere oppgjør var at dersom én part hadde forhandlet seg fram til en avtale i et tariffområde, var det svært vanskelig for andre å få noe annet og mer ut av arbeidsgivermotparten. I kommunesektoren var KS tilbud et prosenttillegg til alle innenfor rammen på 5 prosent. LO og YS derimot ønsket et generelt tillegg på 20 000 kroner til alle. KS ville også ha en stor lokal pott, mens LO ville ha det meste fordelt i de sentrale hovedforhandlingene. LO karakteriserte derfor KS tilbud som ikke så lite provo-

390 Søkelys på arbeidslivet serende. Både YS og Unio var enige med LO i forhold til rammen for oppgjøret og delte LOs syn på at man skulle unngå store lokale lønnspotter. Men Unio var klart negativ til kravet om kronetillegg. Kronetillegg er en av de viktigste grunnene til at lærere og andre grupper med høyskoleutdannelse er blitt hengende etter i lønnsutviklingen i foregående oppgjør i kommunesektoren. Akademikerne delte de tre andre hovedorganisasjonenes syn på rammen for oppgjøret i KS-området. De krevde som de andre at rammen for oppgjøret ble økt til sju prosent. Samtidig ønsket de, ikke overraskende, å tilgodese lektorene. Siden KS overtok ansvaret for forhandlingene for lærere i 2004, har lektorene hatt ti prosentpoeng dårligere lønnsutvikling enn tilsvarende grupper. Lektorene er for øvrig den eneste yrkesgruppen innen Akademikerne som fortsatt får sin lønn bestemt i de sentrale oppgjørene i KS-området. Akademikerne hadde også som krav at minst halvparten av rammen skulle forhandles lokalt, mer i samsvar med KS tilbud. Et nytt tilbud fra staten forelå 30. april, og den økonomiske rammen var nå på 5,6 prosent, det samme som i privat sektor. Selv om Akademikerne var fornøyd med innretningen på tilbudet, var rammen for liten til at deres krav om å rette opp noe av etterslepet i forhold til privat sektor kunne bli fulgt opp. Man besluttet derfor å følge de andre hovedorganisasjonene og bryte forhandlingene med staten. Dermed var det brudd i alle forhandlinger i offentlig sektor. Dette inkluderte Oslo kommune, som ikke er medlem av KS, men fører separate forhandlinger med organisasjonene på arbeidstakersiden. Neste skritt i lønnsoppgjøret i offentlig sektor var mekling. De forskjellige partene møtte til forberedende meklingsmøter allerede samme dag som Akademikerne brøt, men alvoret var forventet å starte først 19. mai, som markerte sluttdatoen for den frivillige delen av meklingen. De ville da ha fire døgn på seg for å bli enige, dersom streik fra 23. mai skulle unngås. Før fristen for meklingen i både staten og kommunesektoren nærmet seg midnatt torsdag 22. mai, hadde hovedorganisasjonene varslet hvem som i første omgang skulle tas ut i en eventuell streik fra fredag 23. mai. LO, YS og Unio ville i første omgang ta ut drøyt 6000 arbeidstakere i staten. Akademikerne hadde varslet at til sammen 600 arbeidstakere i staten og i kommunene ville gå ut i streik. LO varslet streik for vel 8000 i kommunesektoren, mens Unio ville ta ut 3000 sykepleiere, lærere og andre høyskolegrupper i KS-området, pluss 500 medlemmer i Oslo kommune. Som det har blitt tradisjon for i Norge, gikk meklingen i offentlig sektor langt ut over fristen som var satt til midnatt 22. mai. Etter mekling 15 timer på overtid kom staten, fulgt av KS og senere Oslo kommune, med et nytt og endelig tilbud til de fire hovedorganisasjonene. Tilbudet i statlig sektor hadde en økonomisk ramme på rundt 6,1 til 6,2 prosent, mens rammen i kommuneoppgjøret var på vel 6,3 prosent. At tilbudet var endelig, innebar at det nå var opp til LO, YS, Unio og Akademikerne å enten godta tilbudet eller forkaste det. De organisasjonene som eventuelt forkastet tilbudet, ville være i streik. Begge tilbudene dannet grunnlaget

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 391 for skisser til løsning fra Riksmeklingsmannen. I Oslo kommune gikk det nesten to døgn med mekling på overtid før en avtaleskisse forelå. Et element i skissen var en ny AFP-avtale for ansatte i offentlig sektor. Den nye AFP-ordningen var avklart før striden om den økonomiske rammen spisset seg til i sluttfasen av meklingen. AFP-avtalen i offentlig sektor ble sagt å være i tråd med prinsippene for avtalen i privat sektor. Men den ble samtidig hevdet å være bedre enn den ordningen som var vedtatt i privat sektor, ved at offentlig ansatte kunne få tjenestepensjon på toppen av AFP. Den konkrete utformingen av systemet skulle imidlertid først være på plass i forbindelse med forhandlingene i mellomoppgjøret i 2009. Mens alle fire hovedorganisasjonene i staten aksepterte skissen, avviste Unio tilbudet fra KS, og senere også tilbudet fra Oslo kommune. Lærere og helsepersonell i kommunesektoren var dermed i streik fra mandag morgen 26. mai. Begrunnelsen for å gå til streik var at særlig lærerne gjennom de fire siste lønnsoppgjørene hadde tapt terreng i forhold til andre yrkesgrupper. LOs forbund for lærere, Skolenes Landsforbund, sa også nei til tilbudet fra KS og fulgte Unio ut i streik. For Unio var heller ikke oppgjøret i staten tilfredsstillende. Blant annet var det misnøye i Politiets Fellesforbund, men Unio valgte å akseptere tilbudet da man skjønte at det ikke var mulig å streike seg til et bedre resultat. Heller ikke Akademikerne var helt fornøyd med oppgjøret i kommunesektoren. Når man der likevel fant å kunne akseptere resultatet for sine medlemmer i Norsk Lektorlag, var det fordi tilbudet var et skritt i riktig retning. Blant annet ble lektorenes begynnerlønn økt med vel 35 000 kroner i år, og avtalen innebar en ytterligere økning på 18 400 kroner i 2009. I tillegg skal topplønnen for lektorer med 16 års ansiennitet øke med mellom 51 000 og 64 000 kroner i løpet av 2009, avhengig av hvilken ekstra kompetanse de har. Avtalen i staten innebar ulike lønnstillegg avhengig av hvor på lønnsskalaen de ansatte befant seg. De lavest lønte (fra trinn 1 til 45) fikk alle et flatt kronetillegg på 16 000 kroner i året. For dem på trinnene 46 til 80 ble det gitt 4,65 prosent lønnsøkning, mens de på trinn 81 og opp fikk et flatt tillegg på 32 000 kroner i året. Denne lave lønnsprofilen var klart i samsvar med LOs prioriteringer, men også med konsesjoner til Unio. I tillegg ble 1,0 prosent av lønnsmassen satt av til sentrale justeringsforhandlinger per 1. juli 2008, mens 1,4 prosent av lønnsmassen ble avsatt til lokale forhandlinger med virkning fra 1. august 2008. Uravstemningene i både LO og Unio gav et overveldende flertall for avtalen. Åtte av ti sa ja til forhandlingsresultatet, og det viste seg at det var flertall i alle forbund da resultatene ble offentliggjort i slutten av juni. Avtalen for LO, YS, Unio og Akademikerne i KS-området innebar et generelt tillegg på 2,5 prosent til alle, med virkning fra 1. mai. Det ble i tillegg enighet om at minstelønnen skulle heves for stillinger i kapittel 4, også med virkning fra 1. mai. I den sammenheng vant LO fram med sitt krav om at ingen i KS-området skulle tjene mindre enn 90 prosent av gjennomsnittet for industriarbeidere, men med litt forskyvning i tid og noe tillegg i ansiennitet. Fra og med 1. mai 2009 skulle ingen med 20 års ansiennitet ha lavere grunnlønn enn 300 000 kroner i full stil-

392 Søkelys på arbeidslivet ling. Det ble også avsatt en pott på 1,6 prosent til lokale forhandlinger i KSområdet, med virkning fra 1. mai 2008. Også i KS-området var det et overveldende flertall for avtalen blant medlemmene av Fagforbundet. Nesten ni av ti sa ja til avtalen, ifølge resultatene av uravstemningen, som ble offentliggjort i midten av juni. Men valgdeltakelsen var svært lav; kun en tredjedel av forbundets medlemmer avgav stemme. I Oslo kommune ble tilleggene gitt som en blanding av krone- og prosenttillegg. På trinn 1 til 44 ble det gitt et kronetillegg på 13 100 kroner, mens alle på trinnene fra og med 45 fikk et generelt lønnstillegg på 3,4 prosent. Det ble satt av 1,5 prosent til sentrale justeringer per 1. mai og en pott på 2,8 prosent per 1. juli til lokale forhandlinger. Andre avtaler i offentlig sektor I området til Arbeidsgiverforeningen Spekter, som blant annet omfatter helseforetakene, kom det til en avtale med Norsk Sykepleierforbund (NSF) 9. mai. En ny AFP-ordning, tilsvarende ordningen det ble enighet om i NHO-området, ble avtalt innført fra 1. januar 2010. Avtalen innebar en økning i minstelønnen på inntil 25 000 kroner per år fra 1. juli. Dessuten inneholdt avtalen endringer i tilleggene for kvelds- og nattarbeid og også endringer med betydning for sykepleiernes kompetanseutvikling. Spekter-området har en mer desentralisert forhandlingsstruktur enn staten for øvrig, og lokale forhandlinger finner sted på de enkelte helseinstitusjonene i etterkant av de sentrale forhandlingene. En betydelig del av årets lønnstillegg skal følgelig forhandles lokalt. For turnusleger og leger under spesialisering ble det inngått en avtale mellom Den Norske Lægeforening og Spekter Helse i begynnelsen av juni. Etter to dager med forhandlinger, natt til onsdag 4. juni, kom partene til enighet om en avtale som sikret turnuslegene og leger under spesialisering et lønnstillegg på 20 000-25 000 kroner i året. For de andre akademikergruppene i Spekter-området gis det ikke sentrale generelle tillegg, tilleggene forhandles lokalt (TBU 2008: 27). Spekter representerer også arbeidsgiversiden i forhandlingene i radio- og TVselskapet Norsk Rikskringkasting (NRK). Tidlig om morgenen 1. mai kom lønnsoppgjøret i NRK i havn etter 17 timer forhandlinger på overtid. Avtalen mellom Spekter og Norsk journalistlag (NJ, som er et frittstående forbund) og Kringkastingens landsforening (KL, tilknyttet LO) innebar et gjennomsnittlig generelt tillegg på 17 000 kroner, og ingen fikk mindre enn 15 600 kroner. Enkelte fikk opp til 25 000 kroner i lønnstillegg. Ut over det rent økonomiske fikk også journalistene en ekstra fridag. Åpne konflikter i 2008 Den mest omfattende og viktigste streiken i årets oppgjør var Unio-streiken i KSområdet og Oslo kommune. Streiken kom overraskende på de fleste. KS mente at Utdanningsforbundet og Unio hadde sagt nei til et historisk godt oppgjør. Unio

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 393 var enig i at skissen gav et godt oppgjør for enkelte medlemsgrupper, som for eksempel lektorene, men i og med at andre medlemsgrupper hadde fått mindre lønnsvekst enn det som ble gitt i privat sektor, kunne ikke Utdanningsforbundet og Unio leve med forslaget til avtale med KS. Eksemplet som ble brukt av Utdanningsforbundet, var lærere med fire eller åtte års ansiennitet. Langt flere av deres medlemmer befinner seg i dette sjiktet, sammenlignet med antall lektorer, og de var altså tilbudt langt mindre i KS-oppgjøret enn gjennomsnittlig lønnstillegg. Ifølge Utdanningsforbundet hadde andre grupper i KS-området fått 6,9 prosent lønnsvekst, mens skoleverket kun hadde fått 5,4 prosent. Fra mandag 26. mai var streiken blant lærere, helsepersonell og andre ansatte Unio-medlemmer i kommunene et faktum. I første omgang ble i overkant av 3000 medlemmer i fem kommuner tatt ut i streik av Unio. Av disse var hovedtyngden lærere. At særlig lærere streiket, var sannsynligvis grunnet i frykten for at konflikten meget raskt skulle bli møtt med tvungen lønnsnemnd, som, ut fra norsk tradisjon og erfaring, høyst sannsynlig resultere ville i at Unio måtte akseptere det samme tilbudet som de øvrige hovedorganisasjonene i kommunesektoren hadde sagt ja til. Den innledende fasen av streiken var for øvrig preget av en ordkrig i media om hva skissen fra Riksmeklingsmannen egentlig betydde for Unions medlemmer. KS hadde åpenbart større sympati for helsearbeidernes krav enn for lærernes. Men KS var ikke villig til å legge mer penger i potten enn det man allerede hadde gjort. Få, om noen, utenom de streikende selv og ledelsen i Unio forventet derfor at denne streiken skulle gi uttelling i samsvar med de streikendes krav. Spørsmålet om hvordan Unio kunne komme ut av streiken, særlig uten at de skulle tape ansikt både i forhold til de streikende medlemmene og opinionen, reiste seg da. Tre mulige utfall fremsto som mer eller mindre sannsynlige. Det ene var at streiken ble langvarig, ved at den strakk seg inn i ferien i skoleverket. En slik streik representerte i liten grad en trussel mot KS. Dette ville også innebære et tungt løft rent økonomisk for Unio. At arbeidsgiverne i liten grad ville bli berørt av en slik langvarig konflikt, var samtidig i neppe noen spore til at KS skulle komme de streikende i møte. Det kunne lede til at de streikende, av økonomiske grunner, ble tvunget tilbake til arbeid uten å ha fått en eneste konsesjon fra arbeidsgiverne. Et slikt scenario var fra Unios ståsted det verst tenkelige, og dermed et meget lite sannsynlig utfall. Det andre mulige utfallet var at Unio gjennom en opptrapping av streiken i helseinstitusjonene kunne fremprovosere et inngrep fra regjeringen i form av tvungen lønnsnemnd. De aller fleste streiker som medlemsforbund i Unio har stått bak, har endt med lønnsnemnd, uten at de streikende har fått noe igjen for sin kampvilje. Heller ikke dette var et attraktivt utfall, da det ikke ville gi mer penger til de streikende, i hvert fall ikke umiddelbart, og bare kanskje på sikt. Men dette utfallet, sett fra Unios side, var bedre enn det første scenariet som var å avslutte streiken med å stikke halen mellom beina. Et tredje mulig utfall av streiken var at arbeidsgiverne kom de streikende delvis i møte, gjennom å gå med på å etablere en kommisjon som skulle utrede lønns-

394 Søkelys på arbeidslivet utviklingen for Unios medlemmer. Å gå med på en protokolltilførsel som innebærer å sette ned en kommisjon for å utrede forhold der partene er uenige, var en strategi som ble benyttet i staten i forhold til Akademikerne ved mellomoppgjøret i 2005 (Fennefoss og Høgsnes 2006:214). Fra Unios ståsted ville noe tilsvarende være det beste alternativet for å få en slutt på streiken, gitt at streiken ikke førte til et bedre tilbud fra KS. En protokolltilførsel fra KS ble i en tidlig fase nevnt som en mulighet, men i første omgang avvist fra Unio fordi det ble lansert via pressen (VG). Støtten til Unio var samtidig stor i opinionen ved at syv av ti sympatiserte med de streikende. 30. mai ble ytterligere nesten 5000 Unio-medlemmer tatt ut i streik, og antall kommuner rammet av konflikten økte til 9. KS annonserte samtidig med denne opptrappingen at man ville intensivere arbeidet med å finne en løsning på streiken. Blant 8000 streikende i slutten av mai var det kun om lag 500 sykepleiere. En ny opptrapping ble annonsert fra 2. juni, da ytterligere om lag 2900 medlemmer av Unio ville være i streik, og nye fire kommuner rammet, det vil si cirka 11 000 streikende fordelt på 13 kommuner. Også blant de nye tatt ut i streik ville det overveldende flertallet være lærere, noe som Unio sannsynligvis valgte for å unngå tvungen lønnsnemnd. Om kvelden 2. juni tok Riksmeklingsmannen initiativ til et møte mellom partene, og etter en natt med forhandlinger og mekling kom de fram til enighet. Enigheten innebar ingen umiddelbar økonomisk konsesjon til de streikende, men, i samsvar med alternativ tre over, en tilleggsprotokoll om at et partssammensatt utvalg skulle nedsettes. Dette utvalget skal følge og vurdere lønnsveksten for skoleverket i forhold til gjennomsnittet i kommunesektoren og lønnsveksten for utdanningsgruppene i forhold til andre grupper i kommunal sektor. Striden som dannet grunnlag for streiken, dreide seg først og fremst om hvorvidt utdanningsgruppene i KS-området kom dårligere ut enn andre grupper i kommuneoppgjøret. KS hevdet at dette ikke var tilfellet, mens Unio var av motsatt oppfatning. Dersom det skulle vise seg at Unio hadde rett, skal dette rettes opp i forbindelse med oppgjørene i 2009 og 2010. Noe bedre kunne Unio ikke håpe på, selv om det ikke ligger noen garanti om mer penger i avtalen. Den tilsvarende avtalen om en utredning av lønnsmidlenes fordeling, som Akademikerne oppnådde i statsoppgjøret i 2005, ledet til en rapport med en tiltaksmodell som verken staten eller de andre hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden aksepterte som bindende under oppgjøret i 2006 (Fennefoss og Høgsnes 2006:214). Et annet forhold er at det vanligvis ikke er andre grupper i KSområdet Unio sammenligner seg med når man krever likelønn, men ansatte i det private næringslivet med tilsvarende lang utdanning og kompetanse. Unio-streiken var den viktigste konflikten i årets lønnsoppgjør, og den som fikk mest oppmerksomhet i media. Men oppgjøret hadde også mindre omfattende konflikter. Vi skal ikke her ta opp alle disse. Men særlig én var av prinsipiell art og berørte spørsmål av interesse i flere andre tariffområder som dukket opp i kjølvannet av innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006. Den 8. mai kom det til brudd i forhandlingene mellom Landbrukets Arbeidsgiverforening og Norsk

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 395 Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN). Striden her dreide seg om hvem som skulle bestemme over de ansattes pensjonsavtale i fremtiden. Den eksisterende avtalen om tjenestepensjon i Tine var forankret i tariffavtalen i den forstand at partene i 2004 var blitt enige om et tillegg i tariffavtalen om at pensjonsavtalen ikke kunne endres i løpet av tariffperioden. Ledelsen i Tine ville nå fjerne dette tillegget. De ansatte fryktet at den ytelsesbaserte avtalen, som gikk 60 år tilbake i tid og garanterte de ansatte to tredjedeler av sluttlønnen, nå skulle bli erstattet av en innskuddsbasert pensjonsordning, noe som ville innebære at de ansatte måtte bære den fulle risikoen. NNN krevde derfor tariffesting av avtalen, mens Landbrukets Arbeidsgiverforening ikke ønsket å endre på avtalen, og heller ikke at denne skulle tariffestes. For Landbrukets Arbeidsgiverforening dreide det seg om arbeidsgivers styringsrett. Fristen for mekling gikk ut fredag 6. juni ved midnatt. Partene kom ikke til enighet innen fristen, og streik blant vel 700 arbeidere i 21 meierier var et faktum fra natt til lørdag 7. juni. 13. juni ble ytterligere nesten 350 arbeidere tatt ut i streik, noe som innebar at mer enn 1/3 av NNN-medlemmene i meieriene da hadde lagt ned arbeidet og 24 anlegg var rammet av konflikten. En ytterligere opptrapping ble varslet fra 16. juni da vel nye 200 arbeidere skulle tas ut i streik. Før den sist varslede opptrappingen var et faktum, kom imidlertid partene til enighet lørdag kveld 14. juni. NNN fikk gjennomslag for at det ble utarbeidet en intern pensjonsavtale mellom Tine og de tillitsvalgte. Løsningen innebar at den eksisterende pensjonsavtalen ikke kunne endres uten at partene var enige om det. Begge parter var fornøyd med denne løsningen, selv om de la ulikt innhold i hva avtalen innebar. NNN mente at de ansatte hadde streikerett dersom ledelsen ønsket å endre pensjonsordningen mot forbundets vilje, mens Landbrukets Arbeidsgiverforening var av den oppfatning at så lenge pensjonsavtalen ikke var del av tariffavtalen, betydde det at de ansatte ikke hadde konfliktrett. Ut over dette fikk de Tine-ansatte et lønnstillegg på 9 kroner i timen, eller minimum 17 550 kroner i året, og mange ansatte ville få mer. Vi fikk også en konflikt som involverte LO Stat i Avinor-oppgjøret, hvor Spekter representerer arbeidsgiversiden. Fristen for mekling gikk ut ved midnatt 15. mai, men partene ble i første omgang enige om å mekle på overtid. Denne meklingen førte imidlertid ikke fram, og streik blant vel 200 LO-medlemmer ved 7 flyplasser var et faktum fra fredag 16. mai. LO gikk raskt ut og advarte regjeringen mot å stanse streiken ved bruk av tvungen lønnsnemnd, slik tilfellet som oftest blir ved konflikter i flytrafikken. Streiken skyldtes at de to LO-forbundene Norsk Tjenestemannslag (NTL) og El & It-forbundet mente at deres medlemmer ble behandlet som et B-lag i forhold til andre grupper i Avinor. Bakgrunnen var at hver hovedorganisasjon i Avinor har sin separate avtale, og at Avinor hadde tilbudt hver organisasjon like prosentvise tillegg, men beregnet ut fra snittet i hver gruppe. Ettersom LOs medlemmer lønnsmessig lå klart under de andre gruppene, ville de få mindre i kroner enn de andre. I tillegg nektet LO Stat å akseptere at deres medlemmer ikke skulle opptje-

396 Søkelys på arbeidslivet ne pensjonspoeng for alt arbeid på linje med de andre organisasjonenes medlemmer, men godta begrensninger på opptjeningen i forhold til skift- og turnustillegg. Streiken ble opptrappet ved å ta ut 150 nye medlemmer mandag 19. mai, og nye flyplasser ble rammet. Det kom også trusler om nye opptrappinger som inkluderte Norges hovedflyplass Gardermoen. Ved totiden natt til 21. mai kom imidlertid partene til enighet. Enigheten gikk ut på at Riksmeklingsmannen skulle lede en full gjennomgang av det de streikende omtalte som et urettferdig tariffsystem i Avinor. Samtidig hadde Avinor lagt mer penger i potten, slik at ansatte med tung arbeidsbelastning fikk et ekstra tillegg på 3000 kroner i året. Lønnsnemnd og meklingsprosess Under årets lønnsoppgjør ble ikke tvungen lønnsnemnd anvendt. Senest under oppgjøret i 2006 ble lønnsnemnd brukt i sammenheng med to konflikter, da Akademikerne streiket i staten og medlemmer av Finansforbundet i YS streiket i finanssektoren. Ved årets oppgjør forløp derimot konfliktene uten denne formen for statlige tvangsinngrep. Det er lang tradisjon for å bruke tvungen lønnsnemnd i Norge, og særlig overfor forbund og organisasjoner utenfor LO. Norske regjeringer er også en rekke ganger de siste 20-30 årene blitt kritisert av FNs internasjonale særorganisasjon for arbeidslivet, ILO, for altfor lett å ty til tvungen lønnsnemnd og dermed begrense forhandlingsretten. Streikeretten eksisterer ikke fullt ut når tvungen lønnsnemnd tenderer mot å misbrukes. ILO gav også Finansforbundet medhold i deres klage over at regjeringen i 2006 brukte tvungen lønnsnemnd overfor forbundets streikende medlemmer. At årets lønnsoppgjør ble avviklet uten at tvungen lønnsnemnd ble brukt, kan skyldes flere ulike forhold knyttet til de ulike konfliktene. For det første hadde en av konfliktene i år (TINE-streiken) stridstemaer som var av mer prinsipiell art, og slike spørsmål egner seg dårlig for å løses ved tvungen lønnsnemnd. For det andre skal det svært mye til for at regjeringen griper inn overfor LO-forbund i streik (Avinor-streiken), og LO advarte da også mot det. For det tredje: I streiken blant lærere og helsepersonell så det ut som om Unio var svært bevisst med å ta ut medlemmer i streik på en måte som ikke la opp til at man så lett kunne gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Samtidig må det sies at det ikke er noe som tyder på at regjeringen har endret syn på bruk av tvungen lønnsnemnd og tatt ILOs kritikk mer alvorlig enn tidligere. Mens lønnsnemnd var fraværende, var derimot mekling svært utbredt i vårens hovedoppgjør. Én ting var at meklingen i mange tilfeller gikk langt ut over det som loven setter som frister, og dermed minker trykket i forhold til at partene skal komme fram til enighet i tide. En annen var at det ble åpnet for en ny form for politisk involvering under årets oppgjør i staten. Det vi tenker på er at i Riksmeglingsmannens møtebok for forhandlingene i staten har Akademikerne en protokolltilførsel der de kritiserer at det under meklingen ble ført reelle diskusjoner og tatt beslutninger utenfor selve meklingen. Dette skjedde ved drøftinger hvor kun staten og én av partene var til stede. Slik atferd under-

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 397 graver meklingsinstituttet, partenes forhandlingsrett og riksmeglingsmannens funksjon, ifølge Akademikerne, og man forventer at dette ikke gjentar seg. 7 Ut fra det som har kommet fram i media, synes bakgrunnen for protokolltilførselen å være at NTL ikke ville godta følgende setning som gav føringer angående lokale forhandlinger i Riksmeklingsmannens skisse, basert på statens endelige tilbud: Utdanningsgrupper som er vanskelig å rekruttere og beholde, skal prioriteres. Dette ville ikke NTL akseptere, og der ønsket man også å gå til streik mot denne føringen i skissen. NTL ble imidlertid nedstemt innen forhandlingsdelegasjonen til LO Stat. Det er i forhold til denne uenigheten det ble hevdet at ( ) statsministerens kontor prøvde å presse statens forhandlingsleder ( ) til å endre setningen. 8 Det ble fra NTLs side, i et forsøk på å dempe kritikken av denne formen for underhåndenkontakt, sagt at det var kontakt overalt. Episoden synes imidlertid å være problematisk fordi formell likebehandling av arbeidslivsorganisasjonene ble innført på slutten av 1990-tallet ved at alle arbeidslivsparter ble gitt representasjon i sentrale organer og utvalg knyttet til lønnsdannelsen i det norske arbeidslivet. Den formen for kontakt mellom regjeringen og LO som fant sted under årets oppgjør, kan indikere at særbehandlingen LO formelt har hatt tidligere i det norske korporative systemet, er i ferd med å flyttes et nivå oppover i makthierarkiet. Kommentarer Lønnsoppgjøret ble åpnet med høye lønnskrav og offensive krav til en ny AFPordning fra fagforbund og hovedorganisasjoner, både i privat og offentlig sektor. Begge de to kravene var av en slik karakter at oppgjøret kunne ende i åpen konflikt. Særlig problematisk fremsto AFP-spørsmålet. Slike mer prinsipielle spørsmål er alltid vanskeligere å finne en løsning på, enten det skjer gjennom rene forhandlinger eller via mekling. I Statsbudsjettet for 2008 var det et estimat for lønnsveksten på cirka fem prosent fra 2007 til 2008. Det ble imidlertid tidlig klart at det ikke ville være mulig å holde seg innenfor denne rammen. Det økonomiske klimaet var for gunstig til at en slik ramme ble oppfattet som et maksimum organisasjonene på arbeidstakersiden måtte holde seg innenfor. Det betydde ikke at lønnsveksten tok fullstendig av. Snarere var det slik at anslagene fra SSB og Norges Bank lå nokså nær det som ble det endelige resultatet i årets lønnsoppgjør. Utfallet av forhandlingene mellom LO og NHO, som betegnes som normgivende, var imidlertid preget av moderasjon sammenlignet med hva man kunne vente i forkant av lønnsoppgjøret. Riktignok ble rammen høyere enn forutsatt i statsbudsjettet, men den ble lavere enn både arbeidsgiverne i privat sektor og uavhengige observatører hadde fryktet. I forhandlingene og meklingen om AFP fulgte man på mange måter opp strategien med lønnsmoderasjon i bytte mot en akseptabel AFP-ordning, en type byttehandel basert på trepartssamarbeidet LO-NHO-regjeringen som dannet grunnlaget for at AFP i det hele tatt så dagens lys. Forskjellen fra den gang var at

398 Søkelys på arbeidslivet det nå var staten som var fagbevegelsens egentlige motpart. Resultatet ble da også ganske dyrt for regjeringen, noe som ble påpekt av opposisjonen i Stortinget. Men de fleste var av den oppfatning at avtalen om ny AFP-ordning ikke brøt med pensjonsforliket, selv om den lå i grenseland. Andre overenskomstområder i det private næringsliv fulgte moderasjonslinjen fra LO-NHO-oppgjøret. Dessuten gjorde løsningen på AFP-spørsmålet i forhandlingene mellom LO og NHO sitt til at vårens lønnsoppgjør ikke ble så konfliktfylt som mange fryktet. Profilen på oppgjørene i privat sektor hadde en klar lavlønnsvinkling, i tråd med LOs strategi. Frykten for konflikter var også stor i offentlig sektor. Her var det dessuten tydelig at striden mellom de ulike hovedorganisasjonene overskygget kampen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Av den grunn ble oppgjøret i offentlig sektor sagt å være mer kaotisk enn noen gang tidligere. Et tegn på dette var at det tok nesten et døgn fra meklingsfristen utløp, til det var klart hvem som hadde akseptert eller avvist skissene fra Riksmeklingsmannen. Problemene knyttet til å samordne de fire hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden er tydeligvis kommet for å bli, i det minste så lenge man holder seg til den strengt sentraliserte modellen for lønnsforhandlinger i offentlig sektor, og da særlig i staten. Årets oppgjør ble samlet sett relativt lite konfliktfylt. Vel 56 000 arbeidsdager gikk tapt, og av disse skyldtes 50 000 Unio-streiken. Hoveddelen av de resterende dagene skyldtes streikene i Tine og Avinor, som LO sto bak. Antall tapte dager var derfor lite sammenlignet med de store streikeåret i nyere tid, 2000, da opp mot 500 000 arbeidsdager gikk tapt. 9 Man fikk også en ny AFP-ordning i privat sektor, som i alle fall ikke entydig stred mot pensjonsforliket i Stortinget fra våren 2007. Selv om denne ikke er ferdig forhandlet i offentlig sektor, er grunnlaget for en ny avtale også lagt der gjennom årets oppgjør. Når det gjelder profilen på lønnstilleggene i årets lønnsoppgjør, fremstår igjen LO som vinneren. Både i privat og offentlig sektor ble det en klar lavlønnsprofil. I privat sektor skjedde det helt eksplisitt ved at lavtlønte fikk høyere kronetillegg. I offentlig sektor skjedde det mer skjult ved at de lavest lønte fikk et fast kronetillegg som i prosent var høyere enn det som tilfalt middels lønte og høytlønte. Det vil bli interessant å følge om, og eventuelt hvor lenge, sentrale forbund tilsluttet Unio vil akseptere at deres medlemmer blir avspist med lavere relative lønnstillegg til fordel for lavtlønte LO-medlemmer. Noter 1. Norsk Industri ble stiftet i 2005 ved en sammenslåing av Prosessindustriens Landsforening (PIL) og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL). Den er den klart største landsforeningen i NHO. 2. Dagsavisen, 26. mars 2008. 3. Tabell 1.9, s. 23, i NOU 2008:10. Antallet lønnsforhold er ikke identisk med antall ansatte i foretaket, men er lik summen av antallet lønnsoppgaver i foretaket. 4. NTB, 2. april 2008. 5. SAFE er et forbund for ansatte i energisektoren. Forbundet ble opprettet av tillitsvalgte

Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 399 innenfor olje- og gassindustrien i YS sammen med Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) i 2005. 6. Tekna Teknisk naturvitenskaplig forening betegner seg selv som en profesjonsforening. Hovedtyngden av medlemmene er sivilingeniører, og Tekna er det nye navnet (fra 2004) på NIF (Norske Sivilingeniørers Forening). Foreningen er den desidert største medlemsorganisasjonen i Akademikerne, med sine snaut 50 000 medlemmer (1.1.2008) 7. Kilde: http://www.riksmeklingsmannen.no/index.php?module=pagesetter&type=file&func= get&tid=8&fid=motebok1a&pid=161 8. Dagens Næringsliv, 26. mai 2008. 9. Kilde: http://www.ssb.no/arbkonfl/tab-2008-05-08-01.html Referanser Fennefoss, A. G. Høgsnes og K. A. Larsen (2000), Lønnsoppgjøret 2000 og fremtidens lønnsdannelse. Søkelys på arbeidsmarkedet, 17:189-202. Fennefoss, A. og G. Høgsnes (2006), Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk. Søkelys på arbeidsmarkedet, 23(2):213-220. NOU, Norges offentlige utredninger (2008:10), Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2008. Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartementet. TBU (2008), Etter inntektsoppgjørene 2008. Oppsummering av lønnsoppgjørene og statistikk for lønn og fordeling. Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartementet.