Dyrking av bringebær og bjørnebær i hus

Dyrking av bringebær og bjørnebær i hus Inntrykk fra en studietur i Nederland og Belgia 1.-2. april 2003 Deltakere: Møyfrid Sørestad (Rennesøy forsøksring), Alf Anders og Helga Bøe (bjørnebærdyrkere), Sofie Roth og Kåre Bjerga (bjørnebærdyrkere), Edit Tønnesen (bringebærdyrker), Arne Stensvand, Nina Trandem, Arnfinn Nes, Nina Heiberg, Roald Lunde og Bjørn Hageberg (alle fra Planteforsk). Formålet med turen var å få økt kunnskap om dyrking av bjørnebær og bringebær i veksthus. Nederland og Belgia har lenge vært ledende i verden når det gjelder denne type produksjon. Opplegg: Møyfrid Sørestad var turleder. Vi var 12 personer som reiste ut fra 3 flyplasser i Norge, men fikk likevel solid grupperabatt på flyreisen. Vi leide 3 biler og kjørte selv. Første dagen leide vi en rådgiver, Adri van Eck, som er eneste rådgiver i Nederland på produksjon av bær i hus (bær utenom jordbær). Han guidet oss til 4 av sine produsenter. Van Eck er også rådgiver for dyrkere i andre land, i Tyskland og Spania. Andre dagen besøkte vi forskningsstasjonen PCF Tongeren, der vi ble vist rundt av driftsleder Fanny Pitsioudis. Han ble også med på det siste dyrkerbesøket. Bringebær og bjørnebær er små kulturer både i Nederland og Belgia. Det legges vekt på å oppnå høye priser, gjennom å få bærmodning i perioder når prisene er høye, og å produsere topp kvalitet. Bedriftsbesøk: 1. Willie Bauwmans. Bjørnebær i veksthus (hadde også søtkirsebær under regntak). 2. Dubeco (Dutch Berry Company). Bringebær (og rips) i hus i veksthus. 3. Dubeco 2 (gård som en av eierne driver). Bringebær og (rips) i veksthus og under tak, pakking og salg av importerte bær. 4. Henk Tijsen. Bjørnebær i veksthus. 5. Proeftuin Aardbeien en Houtig Kleinfruit (PCF) Tongeren (forskningstasjon med dyrking av bær under tak og i hus). Driftsleder Fanny Pitsioudis (fanny.pitsioudis@pcfruit.be) hadde omvisningen. 6. Albert Royakkers, Kinrooi. Bjørnebær, bringebær og jordbær i veksthus. Sammendrag Dyrkingssystem for bringebær og bjørnebær Det viktigste som har skjedd med dyrkingsopplegget de siste årene, var at oppal av skudd og selve bærproduksjonen er blitt skilt. Vi såg ingen som produserte nye skudd samtidig med at avlingen blir høstet. De såg flere fordeler med denne omleggingen av produksjonen: 1. Mindre problem med skadedyr og sykdom. Planteoppalet kan defineres som planteskole, og da er det tillatt å bruke flere plantevernmidler enn under selve bærdyrkingen. Dermed kan det brukes langt flere kjemiske bekjempingsmidler under oppal. 1

Dette førte til at de får mindre smitte av skadedyr og sjukdommer med i produksjonsåret, og behovet for planteverntiltak under bærhøsting reduseres. Det ble også mindre problem med restmengder av plantevernmidler i bærene når behovet for bruk av kjemiske plantevernmidler i bærproduksjonen ble redusert. 2. Avlingen økte i produksjonsåret, fordi de bærende skuddene slapp å konkurrere med de nye skuddene, og de nye skuddene opptok ingen plass. 3. Høstingen av bærene gikk raskere, fordi de nye skuddene ikke var i veien. Høsteprestasjonene i bjørnebær hos en dyrker økte med 2-3 kg i timen etter at de begynte å klippe vekk alle nye skudd under produksjonen, og den var nå på 8-9 kg i timen. Alternativ 1. Innkjøp av friske planter hvert år. Meristemplanter er bedre enn vanlige planter, både i bringebær og bjørnebær, i følge de dyrkerne (og forskningsstasjonen i Tongeren) som har sammenlignet de to plantekvalitetene. Fanny Pitsioudis ved PCF- Tongeren sa at det kun var meristemplanter fra Häberli i Sveits som var av god nok kvalitet. Ingen andre firmaer/planteskoler har fått dette til ennå. I Nederland snakket flere av dyrkerne om at det var fremtidens opplegg. Dyrkerne vi besøkte i Nederland hadde gått over til, eller sa de ville gå over til, å kjøpe nye planter hvert år, og da ville de kjøpe meristemplanter. Alternativ 2. Flere avlinger på de samme plantene, men skille mellom oppal- og produksjonsfase Ved PCF- Tongeren mente de at det var for kostbart å starte med nytt plantemateriale hvert år, og det var også unødvendig. En kan klare å kontrollere sjukdoms- og skadedyrsituasjonen også ved å bruke plantene i flere år, bare en skiller mellom oppal- og produksjonsfase. Skuddene som skal gi avling, bør produseres så seint som mulig i vekstsesongen. Under regntak må en starte litt tidligere for at skuddene skal bli fullt utvokst, men i tunnel og hus ble skuddene best om de var produsert fra juni og utover. Skudd som ble produsert om våren, ble for store og kraftige, og knoppene ble for gamle. Gamle knopper fikk sterkere hvile og ville bryte mer ujevnt om våren. Knopper på tykke skudd fikk også sterkere hvile og ville bryte mer ujevnt enn på tynne skudd. I Nederland var det mange som brukte veksthus til oppal. Hovedgrunnen til at de såg seg tjent med det, var at det var mange ledige veksthus, og dermed gode muligheter for billig leie. Det var muligheter for langt bedre styring av vekstforholdene i veksthus. Det var en fordel, men i Belgia ble det kun brukt tunneler, fordi veksthusene var dyrere å leie der. En kan få godt oppal i tunneler, men husene bør være store og luftige for å få godt klima. Noen brukte dobbel duk i taket for å hindre at kondensvann drypper på plantene. Skyggeduk ble brukt av mange, både for skygging om sommeren og for energisparing vår og høst. Radavstanden varierte fra 1,6 m til 2,3 m, både i bjørnebær og bringebær. Radavstander over 2 m skyldes tilpasninger til husenes konstruksjon. Planter dyrket med stor radavstand var lettest å stelle, men liten radavstand ble likevel brukt, enten fordi det passet bedre i husene eller for å utnytte plassen bedre. Ved liten radavstand ble det fort for tett, og da måtte det ofte settes inn ekstra tiltak for å få kortere lateraler eller at lateralene ble flyttet opp i mer vertikal stilling (se under besøk 6 om bringebær). Høy temperatur gav kortere lateraler. Skuddtettheten varierte fra 6-9 skudd pr. m rad i bringebær, stort sett to skudd pr. plante. Under oppal var det vanlig å knipe av toppen på småplantene, slik at de delte seg, og man fikk to skudd. 2

Det pågår nå et forsøk der de sammenligner et delt skudd med to separate skudd i en potte. I bjørnebær var det stor variasjon i hvor tett pottene stod, og hvor mange skudd som ble sluppet opp pr. plante. Det vanligste var 4-6 skudd pr. plante, men vi såg også planter med 8-10 skudd. Det ble lagt stor vekt på at man hadde så lik vekst som mulig på alle plantene koblet til samme vann- og gjødselanlegg, dvs i størst mulig grad likt antall skudd i pottene. Dette ble det syndet en del mot. Ujevnt antall skudd i pottene fører til ujevnt vann- og gjødselforbruk, og da blir det umulig å finne riktig nivå. Uansett var vannforbruket ujevnt i de to Rubus-kulturene, derfor måtte en gi mer vann enn plantene brukte, vanligvis 10-30 % overforbruk. Det var litt ulike metoder for oppstøtting. Alle hadde imidlertid mange tråder, gjerne 6-9 tråder langs plantene på hver side som lateralene hvilte på. En dyrker var spesielt omhyggelig med å tre lateralene gjennom trådene slik at de hvilte horisontalt på trådene. Da tålte de mer før de knakk. En annen, som hadde kortere avstand mellom radene, flyttet trådene opp slik at lateralene ble pekende mer oppover når de vokste ut. Han hadde utviklet noen fine støttestenger med utposinger for hver tråd (se besøk 6). Torvblanding. Det var viktig å bruke grov torv i pottene, slik at vannet drenerte godt gjennom. Verken bringebær eller bjørnebær vokser godt i tett og for fuktig vekstmedium. En del dyrkere brukte finere torv når de bare skulle ta en avling, men det såg ut til å ha blitt litt for tett noen steder. Til bjørnebær ble det anbefalt litt leire i jorden, uten at vi såg at det var brukt hos noen av dem vi besøkte. Grov torv, gjerne innblandet litt flis var uansett det beste. All torv brytes ned og kan bli for tett etter noen år. En mulig måte å unngå dette på ved flerårig bruk av plantene var å dele rotklumpen i fire og plante hver del i ny potte med ny, grov torv. ph i dyrkingsmediet burde ligge mellom 5,6 og 5,8. I Nederland var det et gjennomgående problem med for høy ph i vanningsvannet. Det ble brukt både fosforsyre og salpetersyre for å få ned ph i vanningsvannet, ofte med en blanding av de to syrene. Ledetall i vanningsvannet var ofte svært høyt i Nederland og Belgia (0,5-0,8). De anbefalte et ledetall på mellom 1,5 og 1,8 i gjødselvannet, og hvor mye de kunne tilføre av gjødsel var altså avhengig av ledetall i vanningsvannet. I pottejorden kunne ledetallet være noe høyere, opptil 2,3 før de gjorde noe for å redusere det. I Tongeren fikk vi viktige opplysninger om kjølelagring av plantene. Ved å gradvis senke temperaturen fra +2 ºC til 2 ºC gjennom hele kjøleperioden, brøt flere av lateralene om høsten, og de kunne kjølelagre lengre med mindre problem. Uansett tapte en avling ved lang kjølelagring. Ved gradvis nedkjøling skyldtes dette først og fremst mindre bærstørrelse og kun i liten grad mindre bryting, som ofte kan være et problem ved lang kjølelagring. Ved seint uttak fra kjølelager kunne plantene settes direkte i hus, selv i varme perioder. På denne tiden av året var det så stor vekstkraft i plantene at brytingen skjedde raskt. I jordbær er det laget skjema for gjødsling der en skiller mellom ulike vekstfaser, f. eks. ekstra mye K under kartdanningen. Dette var det også noen som gjennomførte i bringebær og bjørnebær. Ved PCF i Tongeren hadde de forsøkt det, men ikke funnet noen effekter, og dermed hadde de gått tilbake til en standard løsning med samme mengdeforhold gjennom hele kulturen. De gav bringebær og bjørnebær noe mer Mn, Mg, Cu og Fe enn jordbær. 3

Plantevern Biologisk kontroll ble benyttet i alle hus under produksjonsfasen, men samtidig ble det også brukt plantevernmidler. Det var mindre tro på biologisk kontroll i dag enn i 1996/1997 da flere i gruppen var i Nederland på tilsvarende studietur. Det har vist seg vanskelig å få god nok kontroll med kun biologiske tiltak, spesielt når det gjelder spinnmidd i bringebær. Her var kontroll med luftfuktighet (over 60-70 %) svært viktig. En del skadedyr, som planteveps og bladgallmygg, finnes det få muligheter til å kontrollere biologisk. Alt i alt var det bare noen få produsenter som klarte seg uten kjemiske plantevernmidler gjennom hele produksjonen. Viktigste årsaken til at produksjonen nå var skilt i oppalsfase og produksjonsfase, var nettopp plantevernproblematikken. Det ble for mye problem med både nye og gamle skudd samtidig, sykdom og skadedyr ble overført, og fikk tid til å bygge seg opp. Kvalitetskrav Bjørnebær klasse 1: krav minst 22 mm, det tilsvarer en bærvekt på 6-7 g. Det var aldri noe problem at bærene ble for store, tvert imot, det var ønskelig med store bær. Bær som ikke kunne leveres til friskkonsum, ble kassert. Det var ingen muligheter til annen levering. Det var relativt lite svinn både i bringebær og bjørnebær. Utover høsten ble bærkvaliteten dårligere, men siden konkurransen var liten på den tiden, fikk de likevel høye priser. Bjørnebær i november og desember hadde ikke god spisekvalitet, men siden de stort sett ble brukt til pyntebær var ikke det noe stort problem. Ekstra lys ble ikke brukt, det var for dyrt. Referat fra de enkelte bedriftsbesøk 1. besøk. Willie Bauwmans, Leeuwen, ikke langt fra Tiel. Hans to hovedproduksjoner var bjørnebær i plasthus(3000 m 2 ) og søtkirsebær under regntak. Dyrkingsopplegg i bjørnebær i plasthus: Oppal og produksjon var skilt. Bilde 1: Bjørnebærplanter i potter hos W. Bauwmans Bilde 1: Bjørnebærplanter i potter hos W. Bauwmans Bilde 1. Fine bjørnebærplanter i potter hos W. Bauwmans. 4

Oppalet skjedde under regntak, mens plantene stod i veksthus under produksjonen. Han ville nå gå over til kun å ta en avling pr. plante. Nye meristemplanter kjøpes inn i juni, og plantene settes under regntak for å produsere skudd for neste års ars avling. Plantene som skal produsere avling om våren settes direkte inn i veksthus, mens de som skal produsere avling om høsten settes på kjølelager i januar. Bauwmans laget nye planter av Loch Ness ved å bøye ned skudd og sette dem i torv, kun med 10-20 cm av skuddspissen stikkende opp. Han hadde laget stativ for å henge opp plastpottene ved plantene. Bilde 2 Nedbøyd skudd av Loch Ness stukket i potte, med skuddspissen stikkende opp. Potten henger i ett stativ. Hos W. Bauwmans. Oppvarming i veksthuset for vårproduksjon startet 18. januar i 2003. Følgende temperaturskjema var benyttet: Januar: 6 ºC natt, 12 ºC dag Februar: 8 ºC natt, 14 ºC dag Mars og utover: 10 ºC natt, 16 ºC dag Ventilasjon ble gjort manuelt ved 20 ºC. I taket på huset var det dobbel plast for å hindre kondens. Sorten var Loch Ness. Pottene ble satt ut med en avstand på 0,5 m i raden. Avstanden mellom radene var 2 m. Bauwmans hadde 6-7 tråder langs radene som lateralene kunne hvile på. Bærhøstingen startet tidlig i mai og varte til først i juli. Plantene som skulle gi høstavling, ble flyttet fra kjølelager og satt i veksthus sent i juni, og høstesesongen varte fra oktober og ca to måneder. Bauwmans hadde også bjørnebær som var plantet direkte i jord. Her ble skuddene kuttet helt ned så lenge høstingen varte, og først etterpå ble det sluppet opp nye skudd. Det var tidsnok til å få dannet gode nok skudd for neste års avling. Plantene var nå 4 år gamle. Han opnådde høyere avling ved denne dyrkingsmåten, men problemene med sjukdommer og skadedyr var mye større. 5

Avlingsnivå i bjørnebær Bauwmans oppnådde 1,5 2,5 kg pr. m 2 i vårproduksjonen, noe mindre om høsten. Adri van Eck sa at det er normalt å få omtrent 3 kg pr m 2 ved våravling og en del mindre om høsten. Jord, gjødsling og vatning Vanningsvannet til Bauwmans hadde svært høy ph, og han fikk ned ph ved å tilsette både fosforsyre og salpetersyre. Naturlig ledetall i vanningsvannet var 0,8. Han vannet med et ledetall på 1,5 i starten av sesongen, og økte til 1,8 seinere. Det ble vannet 5-6 ganger om dagen. Det ble observert symptomer på Mg-mangel i plantene. Han dyrket i 10 l potter, med 1 drypp pr. potte. Forøvrig hadde mange dyrkere to drypp pr. potte. Plantevern. Bauwmans hadde brukt nematoder mot rotsnutebiller. Han gav nematodene gjennom dryppvanningsanlegget i august, etter å ha sett næringsgnag etter billene om sommeren. Jo våtere jord jo bedre resultat. Hos Bauwmans var nematodene brukt bare i en sesong, og etterpå var det ikke obervert rotsnutebiller. Bjørnebærbladgallmygg (Dasineura pricatrix) var et problem. Gallmyggen har små hvite larver som gir bladkrølling og stopper veksten på nye skudd, og det er nødvendig med behandling. Tidligere ble Mevinfos (phosdrin) brukt, men etter at dette forsvant fra markedet, er det ingen midler som virker helt tilfredsstillende. Det blir nå brukt pyretroider (Decis). Sprøytingen må utføres tidlig om våren, man må drepe de voksne før de legger egg. Man har ingen midler som virker mot eggene. Det ble sprøytet en gang med pirimikarb (Pirimor) mot bladlus dersom bladlus var et problem. Pirimor har 1 ukes behandlingsfrist i Nederland. Spinnmidd ble ikke oppfattet som noe stort problem i bjørnebær, det ble brukt rovmidd. Han hadde også problem med bjørnebærmidd og benyttet 2 svovelsprøytinger mot disse. Når det gjaldt denne midden, sa Adri van Eck at den ikke er spesielt tallrik på modne bær men heller tidligere i utviklingen. På modne bær må man lete lenge etter den. Midden sprøyter inn et hormon som forsinker modningen i enkeltdrupletter, helst nær hamsen. Disse druplettene forblir røde og harde etter at de andre druplettene på bæret er modne. Adri mente at de ulike bjørnebærsortene har noe ulike symptomer etter middskade. Av andre skadedyrproblemer i bjørnebær ble det nevnt minérveps og sikader. Sikadene sprer en heksekostsykdom (trolig et fytoplasma eller virus). Minérvepsen er sannsynligvis bjørnebærminérveps Metallus pumilus som lager flateminer fra ytterkanten og innover på bladene. Denne kommer senere i sesongen. Det brukes deltametrin (Decis) mot den. Det var lite problemer med sjukdommer i kulturen. Bjørnebærbladskimmel (Peronospora sparsa) kunne forekomme, men var ikke problematisk ved god kontroll med luftfuktigheten. De kunne også få rosegreinbrann (Leptosphaeria coniothyrium), og symptomene på stenglene var ikke alltid like lette å skille fra angrep av P. sparsa. Rosegreinbrann angriper stenglene, i beskjæringssår og gamle stubber. 6

Diverse opplysninger Dette året har det vært problem med å få humler til pollinering, fordi humlene har fått en sykdom. Materialkostnadene for regntaket var omtrent 6000 Euro (48 000 NOK) pr. dekar for 10 år siden da han kjøpte det. 2. besøk. Dubeco (Dutch Berry Company) Bilde 3. Fine bringebærplanter i veksthus hos Dubeco (Dutch Berry Company Vi besøkte en gård som Dubeco leier for produksjon av bringebær og rips i veksthus. Det var i alt 8600 m² med bringebær. Driftsansvarlig (Leon Lintzen) var ansatt hos Dubeco. Dyrkingsopplegg for bringebær i veksthus.: Oppal og produksjon var skilt. Med skilt oppal kan de sprøyte mer, fordi oppalet blir definert som planteskoledrift, og da er det mange flere plantevernmidler tilgjengelig. Med et godt plantevernprogram under oppal er behovet for bekjemping mindre under selve bærproduksjonen. Oppalsplantene ble laget i et annet veksthus. At oppalet skjedde i veksthus, skyldtes at det var mange ledige veksthus i området, og de var derfor billige å leie. Veksthus er best utstyrt for klimastyring, og det blir minst sykdomsproblem der. Planter for oppal ble kjøpt i juni, og de stod i veksthus til november, deretter 2 måneder i et kaldt hus. Etter det ble de plantene som skulle til høstproduksjon, satt på kjølelager, og de andre ble satt i veksthus for vårproduksjon. De tok to avlinger pr. plante, men ønsket å gå over til en. Oppalet startet med meristemplanter. Det er den eneste plantetypen som de er noenlunde sikre på er uten rød rotråte (Phytophthora fragariae var. rubi). Plantene ble toppet når de var omtrent 25-30 cm, for å få ett dobbelt skudd pr. plante (se bilde 4). Oppvarming i veksthuset startet i midten av februar, men det ble kun tilført varme om natten (8 ºC), og på veldig kalde dager. Det ble fyrt med gass, og CO 2 ble tilført gjennom plastpølser som hang i 0,75 cm høyde i hver rad. Sortene som ble dyrket, var Tulameen (hovedsort), Elida, Glen Ample og Coho. Elida hadde bløte bær, men smaken var god. Coho er en ny sein spesialsort for friskkonsum fra USA 7

Bilde 4. Nye planter ble toppet når de var 25-30 cm for å gi to skudd pr plante. (Corvallis, Oregon), Nye skudd i pottene blir fjernet for hånd hver uke på sorter som produserer mye skudd, f. eks Elida. Det ble også sprøytet med parakvat (Gramoxone) og dikvat (Reglone) i pottene. Elida var tidligst, og de ventet avling i slutten av mai. Prisene på bringebær var best i mai, og de var litt seint ute for å oppnå de beste prisene. Skuddene var høye, men sideskuddene (lateralene) ble bøyd ned når avlingen modnet, så alt kunne plukkes fra bakken. Avstanden mellom radene var 2,3 m. De hadde tidligere prøvd med 1,6 m, men syntes det ble for tett. Avlingsnivå Vanlig avlingsnivå var 1,8 kg pr m 2 om våren. I fjor var avlingen dårlig pga. høy ph i vanningsvannet. Dessuten var det en varm oktober året før, og da mente van Eck at det ble lite karbohydratreserver i plantene, noe som svekket dem. Om sommeren var høsteperioden normalt 6 uker, om høsten noe lenger. Jord, gjødsling og vanning De vanner med ledetall som låg mellom 1,0 og 1,5 over ledetallet i vannet. Ledetallet i vanningsvannet ble justert etter vannforbruket. Det ble brukt 2 drypp pr. potte. Det ble tatt jordprøver hver 14. dag for å justere næringstilførselen. Det ble gitt litt mer K under bæring enn under oppal, ellers var sammensetningen av næringsstoff nokså lik. Det ble brukt smale, dype 5 l potter, for de tar mindre plass under lagring enn brede potter. For å få rette planter under oppalet ble det bundet en tråd til hver plante når den var omtrent 10 cm høy, på samme måte som for tomat. Plantevern. Ved dyrking direkte i jord var rosegreinbrann det største problemet i bringebær. Det ble ikke gjennomført sprøytinger med soppmiddel under bærdyrkingen. Spinnmidd var et stort problem, særlig i toppen av plantene, der det var for tørt og varmt til at rovmidden trivdes. Rovmidd ble 8

brukt forebyggende (Amblyseius californicus - ikke godkjent i Norge lenger) og kurativt (Phytoseiulus. persimilis). A. californicus var strødd løst ut over plantene poser hadde trolig Bilde 5. Bringebærplanter hos Dubeco med dårlig bryting av lateraler på nedre del. Dette er et vanlig problem i veksthus og kan ha flere årsaker, bl a stengelsykdommer, dårlig lys under oppal og lang kjølelagring. vært bedre. Ellers var denne produksjonen (og driftslederen) såpass fersk at erfaringene med ulike plantevernproblemer var begrenset. Diverse opplysninger Det var høyest priser for bringebær i mai til 15. juni, mot slutten av juli og i august, samt i oktober og november. De regner 1 Euro pr. 150 g kurv (dvs 6,6 Euro eller 53 NOK pr. kg) som absolutt minstepris for bringebær produsert i veksthus. De kan få opptil 3-5 Euro, men de høyeste prisene får de kun noen få dager. For rips ble det nå (første dager i april) gitt 4 Euro pr. 150 g kurv. Det ble brukt humler for pollinering. De skulle komme dagen etter vi var der. 3. besøk. Dubeco 2 (Dutch Berry Company) Vi besøkte en gård som en av eierne (Jan van Zalen) av Dubeco eier og driver. Her ble det dyrket rips. I tillegg pakket de importerte bær. Akkurat nå pakket de rips fra Chile. De hadde kjølelager med kontrollert atmosfære, der de lagrer rips fra august til midten av april, til deres egen rips blir moden. 9

Kort om dyrking av rips i veksthus. I veksthus var sorten Junifer enerådende, mens under plasttak dyrkes også Rovada. Klasene på Junifer er normalt lange, men her var de korte, med lite bær i enden av klasene. Det var vanlig ved tidligproduksjon, men betydde lite for prisen på bærene, fordi det var lite konkurranse på markedet, og selv korte klaser oppnådde god pris. Oppvarming startet 20. februar, og høstingen skulle starte 1. uke i mai. De høstet normalt i 3 uker totalt 4-5 høstinger. Blomstene ble pollinert i mai. Normal pris i begynnelsen av mai var 40 Euro pr. kg. I gjennomsnitt håpet de å oppnå 17 Euro pr. kg. Det betyr mye å komme tidlig, fordi prisene synker raskt. Avlingen de oppnår med en slik tidligproduksjon er normalt 1,5 til 1,8 kg pr. m 2. I hovedsesongen er en ripsavling normalt 2 kg pr. m 2. Plantene holdt i maksimalt 10 år. Plantevern De hadde store problemer med bladveps i rips-produksjonen: Stikkelsbærveps (Nematus ribesii) var i gang da vi var der. Den legger egg i rader under bladnervene, og de små larvene lager masse små hull i bladene. Til slutt er hele bladet oppspist. Arten liten Ribes-bladveps (Pristiphora rufipes) forekommer også. Vi fikk også se blader med skade fra tege (Lygus). 4. besøk. Henk Tijsen Tijsen dyrket bjørnebær i veksthus, og var svært opptatt av biologisk kontoll. Han hadde 10 000 m² med Rubus. Dyrkingsopplegg for bjørnebær i veksthus.: Oppal og produksjon var skilt. Oppalsplantene ble laget et annet sted, i et annet veksthus. Han gikk over 3-4 ganger i sesongen og fjernet nye skudd. 1. år : Oppal. 2. år: Bærproduksjon. Alle nye skudd kuttes ned etter hvert som de blir produsert. Alle skudd ble kuttet ned før kjølelagring. Årsaken til at det ikke blir laget nye skudd for bærproduksjon året etter, er at det er for seint å starte produksjon av gode skudd når avlingen ikke er ferdig før 10. juli. 3. år: Oppal, produksjon av nye skudd. 4. år: Bærproduksjon. Plantene kastes etterpå. Oppvarming i veksthuset startet 1. uke i januar for 1. hold, det andre 1. uke i februar. I begynnelsen av april var temperaturen 16 ºC dag og 11 ºC natt. Høstingen foregikk fra slutten av april til 10. juli. Da settes pottene ut. Planter for høstproduksjon må tas inn innen 18. juli for å få avling i oktober. Det ble brukt både 7,5 l og 10 l potter, men det var ingen synlig forskjell i vekst og avling. Planteavstanden i raden var stor, men det var kun 1,5 m mellom radene. Diverse opplysninger Det stod også bjørnebærplanter langs veggene, og da ble det brukt svart plast mot veggen i den perioden lateralene vokser ut, slik at de skulle vokse inn mot huset og ikke strekke seg mot veggene. Da blir de vanskeligere å plukke. 10

Avlingsnivå og høsting. Høstingen foregikk fra kl 7 til 10, og alt måtte være på kjølelager innen kl 11. Tijsen mente at bjørnebær er holdbare på kjølelager i 5 dager. Bærene ble kjølt ned til 4,5-5º C. Det ble høstet hver 3. dag om våren og sommeren, seinhøstes sjeldnere, fra 5. til kun hver 7. dag i november. Svinnet var bare 3 5 %. Han hadde 15 personer for å høste 10 dekar. Våravlingen av bjørnebær var normalt omtrent 4,5 kg. Høstavlingen var mindre, omtrent 3 kg. Han fikk 1-2 Euro pr. 150 g kurv for våravlingen. Jord, gjødsling og vatning Ledningstallet i gjødselvannet varierte mellom 0,8 og 1,5 - lavest tall når det var mye sol. Avrenning fra pottene varierte mellom 10-30 %. Ledningstallet i drensvannet ble målt hver 3. dag. Ledningstallet i drensvannet burde ligge på 1,5-1,8. Dersom det var over 2, ble det gitt ekstra med reint vann. Plantevern. Både gule og blå limfeller var hengt opp langs den ene veggen i huset. Dette var den dyrkeren vi besøkte som var mest opptatt av biologisk kontroll, og han sprøytet stort sett ikke i bærproduksjonen (kun i oppal). Bringebærbladveps var et problem. Disse ble bekjempet ved å plukke vekk alle blad med larvegnag. De hadde bestilt en nyttetege (Podisus maculiventris, ikke tillatt i Norge) mot larvene, og de hadde også en god bestand av nyttetegen Macrolophus. Denne hadde de gode erfaringer med fra tomatproduksjon og hadde fortsatt å bruke denne i Rubus (mot flere skadedyr). Siden Macrolophus også kan suge plantesaft, er man redd for planteskade (misformete bær) dersom man bruker denne tegen i bærproduksjon. Tijsen hadde imidlertid hatt store bestander av Macrolophus i huset uten noensinne å se bærskade. Naturlig pyretrin ( Spruzit ) ble også brukt. De hadde problemer med bjørnebærmidd for 3 år siden, men mente at bruk av rovtegen Amblyseius cucumeris hadde hjulpet mot dette. Vi så spinnmidd angrepet av gallmygg dette var naturlig forekommende rovgallmygg som hadde kommet inn i huset. Ellers ble rovmidd brukt. Ellers brukte de bankerplantesystem mot bladlus. Sikader og trips var ikke problematisk. Om høsten kom det sommerfugllarver, men da var produksjonen så å si over, og derfor var ikke dette noe problem. Noe forekomst av miner ble nevnt, de mente det var minérmøll. Soppsjukdommer var ikke problematiske under bærdyrkingen. Det ble sprøytet to ganger pr. sesong med fenheksamid (Teldor). Det var ingen problemer med utvikling av sopp på bærene etter høsting. Diverse opplysninger Tijsen brukte også meristemplanter som han hevdet var mye mer vitale enn andre plantetyper. Han drev med utprøving av mobilt lys i perioder med gråvær. I tomat skal mobilt lys ha gitt større avling. Teorien bak er at lyset gjør plantene mer robuste mot klimaskifte. Etter en lang periode med gråvær er det en stor påkjenning for plantene når det plutselig kommer en solskinnsdag, og derfor ser man ofte at bladene henger litt i noen timer. Dette ser man også i 11

bjørnebær. Lyset henger på skinner og beveger seg i en fart av 120 m i timen. I dette huset var skinnene 60 m lange, og lyset gikk frem og tilbake på en time. Det er for tidlig å si om dette gir resultater. Mer opplysninger om mobilt lys finnes på www.mgl.systems.nl For å kunne vurdere økonomi i bjørnebær er energiforbruket viktig. På spørsmål om dette fikk vi til svar at i bjørnebær var gassforbruket 25 m 3 pr. m 2 for 2 avlinger. I tomat var gassforbuket 50 m 3 pr. m 2. 5. besøk. PCF Tongeren. Forskningsstasjon med bærdyrking. Her utføres en rekke forsøk med alle bærtyper. Vi så i hovedsak på bringebær og bjørnebær. De forsker på utvidet sesong for alle bærslagene med unntak av solbær. Vi ble vist rundt av Fanny Pitsioudis. I alle forsøk med Rubus ble det skilt mellom oppal og produksjon, selv om plantene ble tatt vare på gjennom flere sesonger. I produksjonsfasen ble nye skudd fjernet. Dyrkingsopplegg for bringebær i veksthus Bilde 6. Selv med 2 m mellom radene blir det trangt mellom radene i bringebær, særlig ved dyrking av sortene Tulameen og Glen Ample, som begge har spesielt lange lateraler. PCF Tongeren. Det ble alltid tatt to avlinger i veksthuset, en tidlig vår og en høstavling. Plantene ble brukt i flere sesonger, og de hadde både 4 og 6 år gamle planter i produksjon da vi var der. Når plantene er i produksjon, blir nye skudd fjernet. Våravlingen blir avsluttet i juni, da er det ennå tidsnok å få dannet nye skudd utover sommeren og høsten, men plantene må stå i veksthus eller plasthus for å få dette til. På friland/regntak kan det bli for kort tid. Etter våravling settes ofte plantene på friland, men da tar man ikke vare på skuddene, de klippes ned igjen neste år for produksjon av 12

nye skudd. Nye skudd kan da enten produseres under regntak, da starter man tidligere enn når de blir plassert i tunnel, eller i veksthus. I tunnel er det tidsnok (og best) å starte skuddveksten i juni. Skudd som skal brukes, produseres alltid under tak. Det blir mindre sykdomsproblem da. Oppvarming starter normalt 15. januar. Da har bringebær normalt fått nok kjøling. Plantene overvintrer vanligvis under regntak. De tåler godt lave temperaturer. Det som er viktig, er at de står under tak og at plantene er beskyttet mot vind. Det gjøres ved å ha duker ned langs sidene på regntakene. Oppvarmingen må skje gradvis. De startet med 12 ºC dag/ 10 ºC natt og økte med 1 ºC pr. uke om dagen og 0,5 ºC om natten, til de nådde makstemperatur som var 16 ºC dag og 10 ºC natt. I taket var det skyggeduker som ble brukt for å holde på varmen om vinteren og for å skygge ut på sommeren. Det ble bruset med vann for å holde en luftfuktighet på omtrent 60 % RF, av hensyn til spinnmiddbekjemping. Rovmidd trenger høy luftfuktighet for å fungere godt. Det var 2,13 m mellom radene, og 7 skudd pr. m rad. Nye skudd ble fjernet 3 ganger i sesongen. Fanny Pitsioudis mente at å skulle bruke nye meristemplanter hvert år blir for kostbart, fordi hver plante koster 1,05 Euro. Totalkostnader for å få fram en produksjonsklar bringebærplante er 4 Euro, for en bjørnebærplante er kostnadene 5 Euro. Gjødsling og vanning til bringebær Ledetallet om våren var 1,8 i gjødselvannet og gikk ned til 1,5 når høstingen starta. I pottene gikk ledetallet opp til 2,3. Gjødslingsskjema som brukes i jordbær, hadde ikke gitt noen gevinst i bringebær, så det er de sluttet med. De gav samme blanding hele året. Bringebær fikk mer Mn, Cu, Mg og Fe enn jordbær. I gråvær ble det vannet en gang pr. dag med omtrent 0,25 l pr. potte. I solskinn ble det vannet tre ganger pr. dag. Kjølelagring av planter Under kjølelagring startet de med +2 ºC i desember. Så gikk de gradvis ned til 2 ºC som de ikke nådde før i mai. Plantene var pakket i plast (0,03 mm) og ble lagret liggende i containere. På denne måten kunne de kjølelagre plantene med godt resultat helt frem til august. Men de tapte omtrent 40 % avling ved så lang kjølelagerperiode. Nedgangen i avling skyldtes først og fremst at bærene ble mindre utover høsten. Den sakte temperatursenkingen gjør at de ikke får færre lateraler, slik som en ofte får når plantene blir eksponerte for lave temperaturer med en gang. Ved høstproduksjon var det ingen problem med å ta plantene direkte fra kjølelager til varme veksthus. Det var så mye vekstkraft i plantene at lateralene bryter raskt. Men det var viktig å holde høy luftfuktighet (omtrent 70 % RF) den første tiden. De prøvde å unngå for tykke skudd, fordi en da fikk dårlig bryting nederst på skuddene. De hadde et forsøk for å se på forskjellen mellom to skudd i en potte og ett toppet skudd med to stengler. Avlingsnivå og høsting for bringebær Med 2 haa. i produksjon og 1 haa. for oppal, totalt 3 haa., regnet de med en avling på 58 tonn, det tilsvarer 1,9 kg pr. m 2 for totalarealet. For produksjonsarealet var avlingen 2,5 til 3 kg/m 2. De plukket 8-9 kg i timen, 1-3 kg mer enn når de tok vare på nye skudd under produksjonsfasen. Høsteperioden var normalt 6 uker. Det ble normalt høstet annenhver dag, men kun 3 dager i uken 13

på forskningsstasjonen pga. store arbeidskostnader i helgene. Det var tydelig dårligere bærkvalitet etter helgene, hvor det gikk to dager uten høsting. Bærstørrelsen for Tulameen var normalt 5,5 g pr. bær i gjennomsnitt for sesongen. Deres erfaring var at bærstørrelsen ikke gikk ned, selv om plantene ble eldre, så sant røttene hadde gode forhold i pottene. Nedgang i bærstørrelsen ville oftest skyldes at jorden ble for tett etter hvert som den blir nedbrutt. En mulig metode for å unngå at pottejorden ble for tett når plantene stod i flere år, var å splitte hver potte i 4, og plante de 4 delene i hver sin potte med ny (grov) torv. Glen Ample hadde større avlingspotensial enn Tulameen, og var enklere å få høy avling på. Men en god kultur med Tulameen gav også høy avling, men det var bare vanskeligere å få til. I Belgia er Tulameen betydelig bedre betalt enn andre sorter. De oppnår 12 Euro pr. kg for tidlige bær av Tulameen, i hovedsesongen oppnår de rundt 9 Euro pr. kg. Andre sorter får de kun 5-6 Euro for i hovedsesongen. Plantevern i bringebær Under oppal stod skuddene tett, med 10-12 skudd pr. m rad, og det gav mer sjukdomsproblem, slik at sprøyting mot stengelsjukdommer var nødvendig, selv om plantene stod under regntak. Den viktigste stengelsjukdommen var gråskimmel, men bringebærskuddsjuke (Didymella applanata) kunne også gi skade. Det ble sprøytet hver 14. dag under oppal. Det var ingen sprøyting under bæringen. Tulameen var svak mot gråskimmel, mens Glen Ample hadde mer problem med skuddsjuke. Vi så tydelige symptomer på gråskimmel på planter som stod til driving. Angrep av stengelsjukdommer ga dårligere bryting av knopper nede på stenglene. De hadde standard behandling mot rød rotråte i bringebær, selv om de kjøpte inn meristemplanter som skulle være sjukdomsfrie. Spinnmidd var et stort problem. Når de første bærene modner, kalkes huset for å gjøre forholdene mindre ideelle for spinnmidd. Det var viktig å holde luftfuktigheten over 60% for å få rovmidden til å trives (og spinnmidden til å mistrives). Som utsettingssystem for rovmidd ble brukt Bio- Box fra BioBest. Dette var små pappesker som brukeren selv kan fylle opp med løs rovmidd og henge opp blant plantene. Ved Tongeren hadde de prøvd ut ulike tiltak mot skadedyr. Nyttedyrene var stort sett de samme som vi bruker i Norge. I tillegg hadde de tilgang på plantevernmidler til bruk i veksthus-rubus, og noen nyttedyr som ikke er å få kjøpt i Norge (rovmidden A. californicus, blomsterfluen Episyrphus og marihønene Adalia og Harmonia). Av tiltak vi ikke har prøvd i Norge, kan nevnes: -Lys/ lysfeller mot planteveps (ikke vellykket) -Flekksprøyting med rent isvann mot spinnmidd (fungerer) -Bacillus thuringiensis (Bt) mot larver (larver må være svært små for at det skal fungere her kan tilføyes at vi i etterkant av besøket ikke har klart å finne noen kommersiell tilgjengelig Bt-type som kan forventes å virke mot bladvepsartene i bær) Vi fikk en rapport (på flamsk) der utprøvde tiltak er nærmere beskrevet (to eksemplar finnes hos Planteforsk). Vi skal også få ettersendt mer om forsøkene fra Fanny P. 14

Høstbærende bringebær De hadde sortsforsøk med høstbærende sorter. Høstbærende sorter har gjennomgående dårligere bærkvalitet enn vanlige sorter. Himbotop var produktiv og ga 2-3 ganger større avling enn Autumn Bliss. Men bærene var lyse, hadde lite aroma, og var litt for lite faste. Det er likevel en sort en har tro på. Polka ligner Polana, men har større bær. Den har god smak, er lett å plukke, er tidlig, men fargen er for mørk. De prøver ut Joan Irene. De har forkastet både Joan Squire og Joan J, pga. kvalitetsproblemer. Dyrkingsopplegg for bjørnebær i veksthus.: Også her ble det skilt mellom oppal og produksjon. Veksthuset ble varmet opp første uken i januar. Temperatur i starten var 16 ºC dag og 10 ºC natt. Første uken av april var temperaturen 22 ºC dag og 14 ºC natt. Så høye temperaturer ble valgt, fordi de ønsket en tidlig avling med konsentrert høsteperiode, slik at det ble tid til å sette inn ett nytt hold. De regnet med avling i mai og frem til 15. juni. Dyrkingsmetode Det var 1,6 m mellom radene. De slapp opp 4 skudd pr. potte og hadde 0,7 m mellom pottene i raden. Avlingsnivå og høsting. Med opplegget i år regnet de med totalt 6-7 kg pr. m 2. Oppal av bjørnebær. Nye planter av Loch Ness kunne lett lages av stengelbiter. Det ble gjort ved å stikke i oktober, og det var ikke nødvendig å dekke. Plantevern. Ang skadedyr: Se under bringebær Bjørnebærbladskimmel kunne bli problematisk i perioder med høy luftfuktighet, som for eksempel rett etter start av drivingen. Mot bjørnebærbladskimmel og rød rotråte brukte de dimetomorf (Acrobat). Dette middelet er tillatt brukt mot tørråte i potet i Norge. Dyrking av rips i veksthus Rips stod i samme hus som bjørnebær, og temperaturen hadde vært litt for høy for denne kulturen. Det medførte en del kartfall og korte klaser, men det betyr lite, for det er god pris for de første bærene uansett kvalitet. Avlingen ville bli 1 kg/m 2 i år, normalt regner de med 1,5-2 kg/m 2 for rips. Prisen for de første bærene er 15 Euro pr. kg. Rips har større kjølekrav enn Rubus-artene, og en bør ikke starte driving før i begynnelsen av februar for å få tilfredsstillende bryting av knopper. 6. besøk. Albert Royakkers, Kinrooi Royakkers dyrket jordbær, bjørnebær og bringebær i veksthus. Han startet med et veksthus på 4 daa., og hadde nylig bygget et nytt hus på 10 daa. Han hadde bygget husene ekstra høye for å få bedre klima. Det var montert duker i taket, både for å spare energi i kalde perioder og for å skygge om sommeren. Husene hadde kostet 100 Euro (800 kr) pr. m 2 å bygge. 15

Dyrkingsopplegg for bjørnebær i veksthus.: Det ble skilt mellom oppal og produksjon. Han kjøpte nye meristemplanter i fjor. Det spesielle med hans opplegg var at alle plantene stod støttet til en tonkinstokk under oppal. Denne stokken fulgte plantene resten av tiden og gjorde at de var enklere å flytte på kjølelager og inn i hus igjen. Det ble mindre jobb med oppstøtting, fordi det meste ble gjort en gang for alle når skuddene ble festet til tonkinstokken under oppalet. Så kunne han bare feste tonkinstokken seinere. Han hadde to stokker pr. potte, og 2-3 skudd festet til hver stokk. Normalt 6 skudd pr. potte. Han hadde vanligvis 9 skudd pr. m rad, dvs.1,5 potter pr. m rad. Mellom radene var det 2 m. Bilde 7. Hos A. Royakkers, ble det satt tonkinsstokker i pottene under oppal. Disse stokkene fulgte med plantene resten av tiden, og forenklet oppbinding seinere. Et annet opplegg som er verd å merke seg fra denne dyrkeren, var at han vekslet mellom bjørnebær og bringebær. Etter en våravling med bjørnebær satte han inn bringebær på samme plassen og omvendt. Det førte til at tiden ikke ble så knapp. Med to bjørnebæravlinger i samme hus, måtte oppfyringen om våren begynne tidlig, for å rekke og høste den første avlingen før den neste måtte settes inn. Bringebær trengte kortere tid, så da passet kombinasjonen av de to kulturene bedre. Royakkers la stor vekt på klimastyring. Han holdt høy luftfuktighet i en periode om natten for å få bedre fruktutvikling. I 2-3 t låg luftfuktigheten på 98 %. I bjørnebær startet han med 12 ºC dag/ 8 ºC natt (12/8) fra 20 januar, og gikk opp til 18/12 etter 14 dager. 16

Dyrkingsopplegg for bringebær i hus. I bringebær startet han opp med samme temperatur som i bjørnebær (12/8) og beholdt den i 3 uker før han gikk opp til maks 16/8. Bringebærplantene var svært lyse i bladverket. Det såg vi flere steder, og det mener de er normalt for vårproduksjonen i bringebær. Han hadde et stort problem med at de innerste bladene på lateralene visnet, noen år visnet de langt utpå lateralene, andre år stoppet det med de innerste. De visste ikke årsaken til dette, og var svært interessert i om vi kunne hjelpe dem. Det er neppe et plantevernproblem, heller næringsmangel eller fysiologisk. De har ikke undersøkt næringsinnholdet i plantene. Han hadde et fint system for å holde trådene som holder lateralene, på plass. Han hadde laget noen metallstenger med en liten utposing for hver tråd. Metallstenglene stod med 4 m mellomrom på hver siden av plantene, og hvis lateralene ble for lange, slik at det ble tett mellom radene, kunne han flytte trådene opp ett hakk (30 cm) og dermed ble lateralene presset opp og plantene smalnet inn. Han nevnte ikke noe om problem med at lateralene knakk, slik vi har hørt andre si. De passet istedenfor på å ha lateralene ut mest mulig horisontalt, fordi de ble sterkere da. Det krevde større avstand mellom radene for at det ikke skulle bli for tett. Bilde 8 Spesiallagete stenger for å holde støttetrådene til lateralene. Hos A. Royakkers Plantevern Biologisk kontroll var vanskelig, og de måtte oftest ty til sprøyting et par ganger i løpet av sesongen i bærproduksjonen. Vi fant næringsgnag fra rotsnutebille. Ellers var det ingen ting spesielt her i forhold til de andre dyrkerne. 17