PULSDEFICIT VED SUPRAKONDYLÆRE HUMERUSFRAKTURER HOS BARN

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 159 PULSDEFICIT VED SUPRAKONDYLÆRE HUMERUSFRAKTURER HOS BARN Vera Halvorsen og Terje Ugland Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus Introduksjon:Opptil tyve prosent av pasientene med sterkt disloserte suprakondylære humerusfrakturer har ikke puls i a. radialis når de ankommer sykehuset. Hvis puls fremdeles er fraværende etter reposisjon, gjør noen sentra umiddelbar eksplorasjon av a. brachilalis, mens andre er avventende hvis kapillærfylningen er god. I løpet av noen uker denne våren mottok vi seks pasienter med Gartland III-frakturer uten puls i a. radialis. Denne opphopningen av slike pasienter fikk oss til å gjennomgå litteratur og diskutere våre behandlingsrutiner. Med bakgrunn i eksemplene ønsker vi å bringe diskusjonen videre og komme med forslag til oppfølging og behandling. Kasuistikker Pasient 1: Jente 5 år, fall fra høyde. God kapillærfylning preoperativt. Ikke puls etter halvåpen reposisjon og pinning. Velperfundert hånd. Duplex-undersøkelse viste stenose i a. brachialis som ved intima-opprulling. Spontan reetablering av puls etter ca. to uker. Persiterende medianus-påvirkning, men i bedring. Pasient 2: Gutt 9 år, fall fra høyde. Gustillio gr. 1. God kapillærfylning preoperativt. Halvåpen reposisjon med skåning av n. ulnaris og krysspinning. Puls postoperativt. Utfall av alle tre nerver postoperativt. Eksplorasjon av n. radialis som ble funnet uten patologi. Etter to måneder gjenvunnet nervefunksjon bortsett fra persisterende nedsatt sensibilitet i medianus- innervert område. Pasient 3: Jente 7 år, fall på trampoline. God kapillærfylning preoperativt. Halvåpen reposisjon, krysspinning. Ingen nevrologisk deficit. Puls i a. radialis etter tre uker, men mindre kraftig enn på kontralaterale side. Pasient 4: Jente 7 år, fall fra hest. Åpen, sterkt forurenset fraktur. Kald hånd etter et par timer. Åpen reposisjon, pinnefiksasjon, reparasjon med venegraft avrevet a. brachilalis. Persisterende medianus-påvirkning. Pasient 5: Gutt 6 år, fall fra høyde. God kapillærfylning preoperativt. Halvåpen prosedyre, krysspinning. Ingen puls postoperativt, men fortsatt velperfundert hånd. Gjenvunnet puls etter tre uker. Persisterende medianus-påvirkning. Pasient 6: Gutt 8 år, fall fra sykkel. Gustillio gr. 1. God kapillærfylning preoperativt. Lukket reposisjon og krysspinning. Ingen puls postoperativt, men fortsatt god kapillærfylning. Ingen nevrologisk påvirkning. Kommer til ny kontroll i september. DiskusjonOvervåkningen av pasienter med pulsløs hånd må være meget nøye. Det er støtte i litteraturen for at det ikke er nødvendig med eksplorasjon av a. brachilais hvis hånden er varm, rosa og kapillærfylningen er god. Hvis tilstanden vedvarer etter at frakturen er reponert, kan man gjøre noninvasiv karundersøkelse (Duplex). Hvis det er objektive tegn til dårligere perfundert hånd, mer smerter eller økende nevrologisk deficit, anbefaler vi eksplorasjon av a. brachialis.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 160 KASUISTIKK: BILATERAL FRAKTUR AV CAPITULUM RADII HUMERI. A.Trommer, Ø. Paulsrud, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus HF, Oslo Vi presenterer en kasuistikk av en 19 år gammel jente som falt på utstrakte armer under innebandyspill januar 2003. Hun pådro seg frakturer i capitulum radii humeri bilateralt (AO 13 B3). Begge frakturer ble behandlet med åpen reposisjon og øvningsstabil osteosyntese. På høyre side valgte man skruefiksasjon av et relativt lite benfragment. På venstre side omfattet frakturen deler av laterale epicondyl og man gjennomførte osteosyntese med plate og skruer. Allerede etter noen dager hadde pasienten tilnærmet full pro- og supinasjon bilateral, men noe inskrenket fleksjon og ekstensjon. Oppfølgingskontroll etter 7 måneder viser god funskjon i begge albuer.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 161 BRUDD I ØVRE HUMERUSENDE BEHANDLET MED LCP. Fjalestad T., Strømsøe K., Ortopedisk avdeling, Aker universitetsykehus HF Pasienter med proksimale humerusfrakturer behandles vanligvis ambulant. Av de som hospitaliseres er de fleste eldre, og mange har flerfragmentbrudd og osteoporose. 53 % av bruddene i vårt materiale er dislokert, og de ustabile, ikke impakterte ble vurdert for operativ behandling. Et forholdsvis enkelt to-fragments brudd kan hos eldre med dårlig benkvalitet utgjøre et osteofiksasjonsproblem, mens brudd med tre- eller flere fragmenter ofte representerer en utfordring både mhp. reposisjon og osteosyntese. Behandlingen av proksimale humerusbrudd har hos oss frem til 2001 vært enten konservativ eller operativ med pinning antegrad- eller retrograd ved komplekse brudd, mens AO vinkelplate ble anvendt ved to-fragmentsbrudd av dislokert type. Metode Introduksjonen av ny vinklestabil osteofiksasjonsplate av typen LCP (Locked Compression Plate) har fra 2002 endret vår operative strategi hos pasienter som utvelges til kirurgisk behandling. Man kan ved bruk av denne platen anvende en mindre deltopectoral tilgang enn ved konvensjonell AO- vinkelplate, og oppnå samme fordel med vinkelstabile låseskruer som fikserer caputfragmentet med bedre stabilitet enn ordinær skrueosteosyntese. Vi anvender rutinemessig samtidig cerclage ved avsprengt tuberculum majus og minusfragmenter. Materiale I tidsrommet mai 02 til juni 03 (13 måneder) ble 14 (18%) av 76 pasienter operert for brudd i proksimale humerus, hvorav 10 med LCP. Tre pasienter hadde dislokerte to-fragments brudd (AO gruppe A3) og syv pasienter hadde dislokerte flerfragment brudd (AO grupper B2 = 3, C2 = 2 eller C3 = 2). Resultater Preliminære resultater for 10 brudd fiksert med LCP i proksimale humerus med foreløpig oppfølging median 38 (13 65) uker presenteres. 9 av 10 frakturer har tilhelet. Den siste pasienten ble operert for B2 fraktur med relative kontraindikasjoner (alvorlig grad av adipositas, kronisk alkoholproblem og psykose) fordi frakturendene truet med å perforere huden. Hun falt mot den opererte skulderen 3 uker postoperativt, og pådro seg osteosyntesesvikt med fragmentering av caput humeri, samt collum femoris brudd. Konklusjon Preliminære resultater for osteosyntese med vinkelstabilt LCP implantat i proksimale humerus har for 9 av 10 pasienter vist gode resultater. Oppfølgingstiden er for kort til konklusiv evaluering både funksjonelt og radiologisk.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 162 NERVUS INTEROSSEUS ANTERIOR SKADE ETTER SUPRAKONDYLÆRE HUMERUSFRAKTURER HOS BARN Torstein Husby Rikshospitalet, Ortopedisk Avdeling, Seksjon for Hånd- og Mikrokirurgi Nervus Interosseus Anterior (AIN) er en motorisk gren fra n. medianus. Skade på nerven verifiseres med isolerte utfall av m. flexor pollicis longus og m. flexor digitorum profundus II, men intet sensorisk utfall. Hos voksne er dette en sjelden paralyse ( N. interosseus anterior syndrom ), hos barn er tilstanden registrert etter suprakondylære humerusfrakturer. Kasus I: Ni år gammel jente som pådro seg en meget dislosert høyresidig suprakondylær humerusfraktur (fall på sparkesykkel). CT med kontrast viste ingen skade på a. brachialis og sirkulasjonen var i orden. Pasienten ble behandlet på lokalt sykehus med lukket reposisjon og krysspinning, tilfredsstillende stilling på kontrollbilder. Postoperativt ble det påvist manglende fleksjon i ytterleddene på tommel og pekefinger, kun lette parestesier i pekefinger. Ved kirurgisk eksplorasjon ble det påvist et kraftig kontusjonsmerke på n. medianus svarende til frakturstedet, men ingen diskontinuitet. Etter fire måneder var n. medianus fullt restituert. Kasus II: Ni år gammel jente som pådro seg en venstresidig dislosert suprakondylær humerusfraktur etter fall fra tre. Pasienten ble åpent reponert og krysspinnet ved lokalt sykehus, deretter høy gips. Etter en uke ble det påvist manglende bøyeevne over ytterleddene på tommel og pekefinger, samt lette parestesier i samme fingre. Ved kirurgisk eksplorasjon ble det funnet et hæmatom beliggende inn mot n. medianus og tegn på nervekontusjon, men ingen diskontinuitet. Full normalisering av nervefunksjon i.l.a. fire måneder. Kasus III: Tolv år gammel jente med suprakondylær humerusfraktur. Noen uker etter reposisjon og pinning oppdaget foreldre manglende fleksjon i ytterledd på tommel og pekefinger. Man valgte her observasjon som eneste behandling. Den motoriske medianusfunksjonen var fullt restituert i.l.a. fem måneder. Diskusjon: AIN utfall ser ut til å være den vanligste nerveskade etter suprakondylære humerusfrakturer hos barn (1). Tilstanden kan være hyppigere enn tidligere antatt og krever nøyaktig neurologisk undersøkelse av pasienten. Årsaken til dette relativt isolerte motoriske utfall fra AIN er omdiskutert. En mulig forklaring er traksjon på AIN i skadeøyeblikket idet nerven passerer under m. pronator teres. En annen forklaring er kontusjon av de posteriøre motoriske fibre av n. medianus på frakturnivå. Konklusjon: Utfall fra AIN etter suprakondylær humerusfraktur hos barn dreier seg oftest om en neuropraksi som spontant restitueres over 3-4 måneder. Prognosen er god. Kirurgisk eksplorasjon er vanligvis ikke indisert, med mindre spontan restitusjon ikke har funnet sted innen fire måneder. Referanser: 1. Dormans JP, Squillante R, Sharf H: Acute neurovascular complications with supracondylar humerus fractures in children. J Hand Surg (Am). 1995 Jan;20(1):1-4.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 163 DYNAMISK VERSUS STATISK EKSTERN FIKSASJON AV HÅNDLEDDSBRUDD En prospektiv, randomisert, multisenter studie Leiv M. Hove, Per Helland, Vilh. Finsen, Kåre Revheim, Anders Mølster Ortopediske avd., Haukeland Universitetssykehus, St.Olav Hospital og Sentralsykehuset i Rogaland Innledning Som ledd i den kliniske utprøvingen av Hellands dynamiske fiksatør for håndleddsbrudd (Dynawrist), har vi gjennomført en prospektiv, randomisert studie hvor vi har sammenlignet denne fiksatøren med tradisjonell statisk fiksasjon av brudd i distale radius. Pasienter og metoder Vi inkluderte 70 pasienter under 70 år, 35 i hver gruppe, median alder: dynamisk fiksatør: 54 (18-70) år, statisk fiksatør 54 (23-70) år. Vi inkluderte pasienter med ustabile ekstra-artikluære brudd, frakturer med betydelig feilstilling og intra-artikulære brudd som lot seg reponere lukket. Bruddene ble klassifisert etter AO og fordelingen mellom de forskjellige frakturtypene var lik i de to gruppene. Vi registrerte en rekke røntgenologiske og kliniske (funksjonelle) variabler, herunder vinkel og lengdemål av radius før og etter reposisjon og ved follow-up etter 6 og 12 uker, 6 og 12 måneder. Bevegelighet, gripestyrke (Jamar dynamometer) og evt. smerter ble registrert ved alle kontrollene. Ett år etter behandlingen registrerte vi DASH (diasbility arm, shoulder, hand) score. Resultater Anatomiske (røntgenologiske) variabler (radial length, radial tilt og radial inclination) var alle bedre i den dynamiske gruppen enn i den statiske. Samlet bevegelighet i håndledd og underarm (median ROM) var ved fjerning av fiksatøren, for den statiske gruppen 70% av den dynamiske; etter 3 mndr var den 88%; etter 6 og 12 måneder 96%. Gripestyrke i den statiske gruppen sammenlignet med frisk hånd var etter 3, 6 og 12 måneder: 42%, 66% og 86%. I den dynamiske gruppen var de tilsvarende verdiene: 49%, 89% og 90%. Median DASH score etter ett år var 3 i begge gruppene. 15 pasienter hadde forbigående, overfladisk infeksjon rundt pinnene i den dynamiske gruppen mot 4 i den statiske. Konklusjon I denne studien var de anatomiske og funksjonelle resultatene noe bedre i gruppen som fikk den nye, dynamiske fiksatøren (Dynawrist) sammenlignet med tradisjonell statisk fiksasjon. Særlig gjaldt dette bevegelighet og kraft i første del av rehabiliteringsfasen. Disse pasientene hadde altså kortere rehabiliteringstid. Etter ett år var det ingen signifikant forskjell i funksjonelle variabler mellom de to gruppene.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 164 OPPTIL 7 ÅRS OPPFØLGING AV PASIENTER >65 ÅR MED ACETABULARFRAKTURER HVA KJENNETEGNER GRUPPEN OG HVORLEDES GÅR DET MED DEM? Stein Øvre, Jan Erik Madsen, Olav Røise Ortopedisk Senter (OS), Ullevål Universitetsykehus Bakgrunn: Incidensen av acetabularfrakturer hos eldre er økende i vestlige verden. Den ble anslått å være 2/100.000 i Sverige i 1992 for folk >60 år. Indikasjonen for operativ-/ikke operativ behandling er vanskeligere å stille enn for yngre pas. Det foreligger svært få rapporter om langtidsresultater på denne pasientgruppen. Hovedtrekkene i resultatene for gruppen >65 år presenteres. Materiale og metode: Acetabularbrudd behandlet ved OS siden mai 1993 har blitt registrert i en database og fulgt opp ihh. til protokoll. Kontrollene har vært etter 3, 6 og 12 mnd., og 2, 5, 7,5 og 10 år. Det gjøres kliniske undersøkelser og røntgen front bekken og skråprojeksjoner (iliaca- og obturator projeksjoner). Konservativt behandlede psykogeriatriske pasienter med udislokerte/mindre dislokerte brudd boende i institusjon, har blitt fulgt opp av institusjonens leger. Sykehjemspasienter med alder ca. >80 år og hvor kontroll ved OS innebærer en unødig belastning, har blitt fulgt opp av tilsynslegen. Resultat: Frem til våren 2003 er 214 pasienter med brudd og oppfølging >4 år inkludert. 35 pasienter, 16,4%, var >65 år. Aldersfordelingen viste 75 år i snitt med 75,4 i median og eldste registrerte var 92 år. 8 pasienter ble behandlet operativt (7 osyteosynteser og 1 primær protese). med snittalder på 74 år median 74,6 og eldste 79 år. Totalt 5 av de konservativt behandlede pasientene er døde henholdsvis 10 og 12 dg., 2 og 11 mnd., og 3 år etter skaden. 1 av de opererte er død 7 år etter skaden. Harris HipScore (HHS) er registrert på 27 pas og presenters fra siste ktr. av pas. Ikke registrert score på de 8 andre skyldes tidlig død for 3, protese ved initialoperasjonen for 1 og kombinasjonen alder/mental svikt for 4. For gruppen konservativt behandlet viste siste registrerte HHS snitt 84 poeng, median 90 og spredning 55-100. Gruppen opererte viste snitt 78, median 82 og spredning 44-96. HHS hos senere protesepas. er målt ved siste ktr. før utført artroplastikk. I operert gruppe fikk 3 pas. protese i forløpet etter 14 og 16 mnd, og etter 3 år. 1 alkoholiker i opr. (osteosyntese) gruppe fikk Girdlestone etter 2 år. 1 i konservativ gruppe fikk protese etter 18 mnd. Diskusjon: 8 av 35 pasienter ble operert. Alder ser ikke ut til å være et selvstendig kriterium for konservativ behandling da snitt og median for de opererte er tilsvarende som for gruppen totalt. Utfra dødelighet kan det se ut som acetabularfrakturpas. tilhører en annen gruppe enn pas. med lårhalsbrudd. 4 av 35 (11,5%) døde i løpet av 12 mnd. mens for lårhalsbruddpas. er tilsvarende tall 25-30%. Materialet er imidlertid lite. 3 av 8 pas. fikk protese i forløpet, mens 1 av 27 i konservativ gruppe. Noen konklusjon kan ikke trekkes av dette da indikasjonen for opr. hos noen pasienter, nettopp kan være å legge forholdene til rette for senere artroplastikk. HHS viste stor spredning i begge grupper med 55 og 44 poeng som laveste verdier i kons.- og opr. gruppe. Fjernes protesepas. viser laveste HHS i opr. gruppe 76 poeng. Konklusjon: 16,4% av pas. med acetabularfraktur er >65 år. Aldersfordelingen er ganske lik i både konservativt- og operativt behandlet gruppe. 12 mnd. dødelighet for gruppen totalt er 11,5% (4/35). HHS snitt er henholdsvis 84 og 82 78 poeng i konservativt- og opr.behandlet gruppe. Referanser: 1) Helfet et al. Stabilization of acetabular fractures in elderly patients. JBJS Am 1992. 2) Mears. Surgical treatment of acetabular fractures in elderly patients. JAMA 1999. 3) Ragnarsson, Jacobsson. Epidemiology of pelvic fractures. Acta OS 1992.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 165 GAMMANAGLEN: BEDRE ENN SITT RYKTE? EN RETROSPEKTIV STUDIE AV 500 GAMMANAGLER SIHF-LILLEHAMMER 1995-2003 John Clarke-Jenssen 1, Christian Beisland 1,2, Eirik Aunan 1, Roar Rønning 1 1 Ortopedisk avdeling, SIHF-Lillehammer, 2 Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn: Gamma naglen brukes i behandlingen av trokantære frakturer, oftest på samme indikasjon som plate-glideskrue systemene. Tidligere studier har vist at metoden innebærer en økt risiko for fraktur omkring naglen. Etter dette er naglen blitt modifisert. I 1998 presenterte vi et treårs materiale for de modifiserte naglene benyttet ved SIHF- Lillehammer. Våre resultater den gang kunne tyde på at de nye naglene ikke var beheftet med like mange komplikasjoner som de tidligere versjonene. På bakgrunn av denne studien besluttet vi å fortsette med naglen. Materiale og metode: I perioden 1995 til 2003 er 500 gammanagler retrospektivt identifisert ved elektronisk søk i operasjonsprotokollen. Dette representerer alle gammanagler satt inn i perioden med indikasjon lateral collum fraktur, pertrokantær fraktur og subtrokantær fraktur. Røntgenbildene er revurdert for å subklassifisere frakturene etter Evans modifiserte system. Alle journaler er gjennomgått og postoperativt forløp og komplikasjoner registrert. Resultatene er sammenlignet med Cochrane databasen. (Parker MJ, Handoll HHG Gamma and other cephalocondylic intramedullary nails vs extramedullary implants for extracapsular hip fractures (cochrane review) In The Cochrane Library, Issue 3, 2003, Oxford: Update software) Resultat: Av 500 frakturer er 404 røntgen bilder revurdert og stabile trokantære frakturer utgjorde 180 (36%), ustabile trokantære frakturer 123 (25%), kominutte 22 (4,5 %), reverse oblique frakturer 9 (2%), subtrokantære 40 (8%) og laterale collum frakturer 30 (6%). 96 (18%) av frakturene ble ikke klassifisert, dessverre på grunn av makulering av røntgen bilder i forbindelse med innføring av elektronisk bildebehandling, PACS. 96% av frakturene ble bedømt tilfredsstillende fiksert postoperativ. 30 dagers mortalitet var 8%. Peroperativ fissur forekom hos tre pasienter (0,6%). Totalt er 32 pasienter (6,4%) reoperert hvorav 13 (2,6%) på grunn av cut-out av gammaskruen, åtte (1,6%) på grunn av fraktur rundt naglen etter nytt traume senere i forløpet. To av disse kom rundt naglespissen og seks høyere opp. To nagler ble sperret distalt i annen seanse. En pasient ble reoperert på grunn av pseudartrose, og fire på grunn av infeksjon krevende revisjon. Fire fikk fjernet implantatet etter tilhelet fraktur, men fortsatt smerter rundt naglen. Generelle komplikasjoner inkluderte urinveis infeksjon (10%), Pneumoni (3,4 %), sårinfeksjoner (3,4%), akutt myokard infarkt (2,6%), Lungeemboli (2,2%) og dyp vene trombose (0,8%). Konklusjon: Det har vært få generelle komplikasjoner ved bruk av gammanaglen. I observasjons perioden, frem til nå, er insidensen av postoperativ fraktur omkring naglen er lavere hos oss enn hva som refereres i Cochranebasen (1,6% vs 3,0%), men høyere enn hva som rapporteres for plate-glideskrue systemene (1,6% vs 0,17%).

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 166 BEHANDLING AV HOFTEFRAKTURER VED TRE SYKEHUS I NORGE. EN PROSPEKTIV STUDIE. K. Bjørgul 1, R. Buciuto 2, F. Rachor 3, A. Sorteberg 1, T. Bredland 2, E. Mohr 3. Sykehuset Østfold (1); St. Olavs Hospital (2), Haugesund Sjukehus (3). Abstrakt Vi har gjort en prospektiv undersøkelse av behandlingen av hoftefrakturer ved St. Olav Hospital i Trondheim, Haugesund Sjukehus og Sykehuset Østfold Fredrikstad. Formålet var dels å undersøke behandlingsforskjeller og resultater, dels å undersøke om det er mulig å drive et hoftefrakturregister. Materiale og metode. Det ble inkludert frakturer fra 1.4.2001 til 31.3.2002. Opplysninger om preoperativ funksjon og helsetilstand, samt frakturtype og operasjonsmetode ble registrert ved innleggelsen. Det ble avtalt kontroll fire måneder postoperativt for å registrere opplysninger om helse, funksjon og smerte. Alle reoperasjoner i studieperioden ble registrert på eget skjema. Resultater. Vi registrerte 877 frakturer på 858 pasienter, 361 i Fredrikstad, 203 i Haugesund og 313 i Trondheim. Vi har ikke avdekket store forskjeller hva gjelder premorbid funksjon eller helsetilstand. Det er en del forskjeller i klassifikasjon av frakturer særlig ved intrakapsulære. De største forskjellene ligger imidlertid i at man i Fredrikstad behandler en stor del av de intrakapsulære frakturene (120/216) med primær hemiprotese, mens man i Trondheim (21/196) og Haugesund (14/121) foretar osteosyntese på de fleste. Dessuten behandler man i Fredrikstad de trokantære frakturene med gammanagle, mens man benytter platenagle i Trondheim og Haugesund. Resultatene av behandlingen målt ved andel pasienter som bibeholder boform og gangfunksjon etter kirurgi, er omtrent lik ved de tre sykehusene. Antall reoperasjoner etter osteosyntese for trokantære frakturer er omtrent lik. Fredrikstad har flere reoperasjoner etter Olmednagling (12/100) enn Trondheim (13/178) og Haugesund (5/108). Konklusjon Prosjektet har vist at det neppe er mulig å drive et register uten betydelige ressurser. Vi har avdekket at resultatet av behandlingen for hoftefraktur ikke er særlig forskjellig målt ved endring i boform og gangfunksjon mens det er en del forskjeller i reoperasjonsfrekvens etter Olmednagling.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 167 FYSISK FUNKSJONSEVNE OG REOPERASJONER VED BRUDD AV LÅRHALS OG PERTROCHANTÆRE BRUDD I OSLO E. K. Osnes, C. M. Lofthus, H. E. Meyer, I. Cappelen, J. A. Falch, I. S. Kristiansen, L. Nordsletten Mål: Studien beskriver forskjeller mellom pasientgruppene med collum brudd og pertrochantære brudd med hensyn til fysisk funksjonsevne før og etter bruddet, ulike operasjonsmetoder benyttet og forekomst av reoperasjoner. Mortalitet beskrives i forhold til bruddnivå og behandling. Metode: Pasienter eldre enn 50 år i Oslo med lårhalsbrudd eller pertrochantært brudd i perioden fra mai 1994 til og med april 1995 og fra mai 1996 til og med april 1997 ble inkludert. Pasientene fra den første perioden ble benyttet til beskrivelse av reoperasjoner og mortalitet etter hoftebrudd, mens pasientene fra den andre perioden som var i live ved utgangen av oktober 1997 (N=767) mottok et spørreskjema og de besvarte spørreskjemaene (N=593) inngikk i studien av fysisk funksjonsnivå, hoftesmerter og helsetilstand før og etter hoftebrudd. Resultater: 56% (N=1174) av bruddene var i lårhalsen. Pasienter med trochantært brudd var eldre (81,8 år) enn pasienter med lårhalsbrudd (80,4 år), og det var lavere andel menn (21,0% av pasienter med trochantære brudd, mot 22,6% av lårhalsbrudd). En større andel av pasientene med trochantært brudd bodde på sykehjem før bruddet (19,6% mot 11,0%). Blant de som ikke bodde på sykehjem før bruddet var det ikke signifikant forskjell mellom pasienter med brudd i lårhals og trochanterregionen i andel som flyttet til sykehjem. Det var ikke signifikante forskjeller for de to bruddtypene med hensyn til behov for gangstøtte, eller hjelp i hjemmet. Noe større andel av pasientene med lårhalsbrudd kunne gjøre i stand egen frokost før bruddet enn pasientene med trochantært brudd, mens det ikke ble funnet noen forksjell i andel som mistet evnen til å lage egne måltider etter bruddet. Det var ikke signifikante forskjeller i hoftesmerte eller liggetid i sykehus for de to gruppene pasienter. En større andel av bruddene lokalisert til lårhalsen enn av de trochantære bruddene i 1994-95 ble reoperert (26% mot 8%). Av pasienter som ikke hadde hjelp i hjemmet før hoftebruddet, var det større andel av pasientene som ble reoperert som mottok hjelp etter bruddet. Det ble det ikke funnet signifikante forskjeller i fysisk funksjonsnivå eller hoftesmerte mellom de som hadde gjennomgått reoperasjon og de som ikke hadde det. Det var ingen forskjell i mortaliteten etter to år mellom pasienter med trochantære brudd og pasienter med lårhalsbrudd når dette ble korrigert for alder og kjønn. Pasienter primært operert med hemiprostese og pasienter som gjennomgikk reoperasjon hadde lavere mortalitet enn øvrige pasienter. Konklusjon: Det sees tendenser i materialet til at pasienter med trochantære brudd var skrøpeligere enn pasientene med lårhalsbrudd forutfor bruddet, og til at en større andel av pasientene trochantære brudd blir mer avhengige av hjelp og støtte i daglig funksjon og bevegelse, men de fleste forskjellene er for små til å si noe sikrere om dette. Vi finner ingen forskjell i dødelighet mellom pasienter med pertrochantære brudd og lårhalsbrudd. Det er for lite materiale til å si noe sikkert om hvor stor betydning reoperasjoner har for pasientenes funksjonsnivå.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 168 FAKTORER SOM VED LUKKET REPOSISJON OG OSTEOFIKSASJON AV INTRACAPSULÆRE LÅRHALSBRUDD INNVIRKER PÅ BEHOVET FOR SENERE REOPERASJON. K. Strømsøe, N. Lykke*, P. Lerud, Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus, * Plastikk kirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo, Norge Innledning: Lukket reposisjon og osteosyntese ved både ikke dislokerte og dislokerte subcapitale lårhalsbrudd hos eldre har i mange år vært hovedtilbudet for behandling i Norge. Dette på tross av behovet for reoperasjon med sekundær artroplastikk hos et betydelig antall pasienter. I rammen av en randomisert prospektiv undersøkelse mellom to forskjellige osteofiksasjonsmetoder gjorde man observasjoner omkring faktorer som virket inn på behovet for senere reoperasjon. Material og metode: 278 pasienter med brudd i lårhalsen, 200 dislokerte og 78 udislokerte, ble randomisert til lukket reposisjon og fiksasjon med henholdsvis tre Ullevål skruer eller to LIH nagler. Reposisjonen ble gradert radiologisk i begge plan fra 1-6 hvor 6 var optimal i begge plan. Skruenes (naglenes) posisjon ble også gradert postoperativt i begge plan fra 1-3, hvor 3 var optimal plassering i begge plan. Penetrasjon av leddhodet under oppboring av skruehull/naglehull ble registrert som et spesielt punkt av operatør. 131 pasienter ble behandlet med Ullevål skruer mens 147 pasienter fikk LIH nagler. Pasientene ble fulgt i 2 år med behov for reoperasjon i form av sekundær artroplastikk, som hovedparameter. Resultater: Man fant signifikant korrelasjon mellom både reposisjon (p=0.0005) så vel som leie av implantatet (p=0.0001) når det gjaldt behovet for reoperasjon i begge behandlingsgruppene men ingen forskjell mellom gruppene. Behovet for sekundær artroplastikk i gruppen Ullevål skruer med optimal reposisjon og skrueleie var14 % mens i LIH gruppen bare 12 % hadde behov for sekundær artroplastikk (i alt 189 pasienter). Man fant en signifikant sammenheng mellom pasienter hvor en penetrasjon av leddhodet hadde funnet sted og behovet for sekundær artroplastikk i begge gruppene. Med penetrasjon av leddhodet (21 pasienter) var behovet for reoperasjon 46 % i motsetning til 19 % der hvor penetrasjon ikke hadde funnet sted (257 pasienter; p= 0,038) Diskusjon: Reposisjon og skrueleie/nagleleie er i tillegget til graden av osteoporose og dislokasjon tidligere vist som vesentlige risikofaktorer for et dårlig sluttresultat ved lukket reposisjon og osteosyntese av intracapsulaære lårhalsbrudd. At penetrasjon av leddhodet under oppboring for skruene/naglene skulle vise seg å være en signifikant risikofaktor for senere behov for reoperasjon er imidlertid en ny observasjon som må påpekes. Årsaken kan ha sammenheng med at man åpner for irrigasjon av skruene/naglene gjennom penetrasjonen med leddveske som gir beinresorpsjon og tidlig fiksasjonssvikt med forsinket/manglende tilheling som følge. Dette ville i så fall være en observasjon som man kjenner igjen fra brudd i skafoid i håndroten og også i talus, hvor ved manglende stabilitet, utviklingen av manglende tilheling også er beskrevet.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 169 MAKSIMAL BELASTBARHET AV USTABILE PERTROCHANTÆRE FEMURFRAKTURER, PLASTKNOKLER OPERERT MED GAMMA-NAGLE VS DHS/TSP. A.Trommer, M.Talsæte, K.Undheim, H.Steen*, P.Ludvigsen*, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus, Oslo *Senter for ortopedi, Rikshospitalet, Oslo Innledning: Behandlingen av ustabile pertrochantere femurfrakturer (PTF) er fremdeles omdiskutert. Man ønsket å undersøke maksimal belastbarhet av plastknokler med ustabile PTF fiksert med enten Gammanagle (Howmedica) eller dynamisk hofteskrue i kombinasjon med antirotasjonsskrue og trochanter-støtteplate (DHS/ARS/TSP Stratec Medical). Material og metode: 6 plastknokler med standardiserte ustabile PTF (AO 31 A2.1) ble fiksert. Trochanter minor fragmentet forble ureponert. Tre frakturer ble operert med 135 11mm Gammanagle (sperreskrue i proksimale hullet) og tre med 135 DHS og ARS, hvorav to med TSP og én uten. God stilling av implantatene ble bekreftet med røntgen i to plan. Plastknokkelimplantat- konstruktene ble distalt sementert i en holdesylinder i fysiologisk stilling og så utsatt for lineær økende deformasjon (0,1mm/s). Det ble registrert kraftutvikling langs knoklene samt bevegelser i mediale eller laterale bruddspalte med hjelp av ekstensometre. Resultater: Svikt av implantat- knokkel- konstruktene skjedde på samme måte som er kjent fra klinisk erfaring: Gjennomskjæring av collumskruen pga økende varusfeilstilling i 5 tilfeller samt løsning av én DHS fra femurskaftet. Det ble ikke observert brudd under plate eller nagle. Gammanagler viste raskest kraftstigning og sviktet ved 2600N (range 1700-3500N). DHS/ARS±TSP sviktet ved 2200N (range 2100-2300N). Det var ingen forskjell i bevegelsesutslag på medialsiden i begge gruppene. Derimot observerte man betydelig mindre bevegelse på lateralsiden i DHS-gruppen, spesielt dersom man benyttet TSP. For å registrere 1mm dislokasjon i laterale bruddspalte måtte konstruktet deformeres med 15,3mm (tilsvarende 2000N) i DHS/TSP-gruppen vs. 5mm (1400N) i Gammanaglegruppen. Konklusjon: Gammanaglen viste seg å være det stiveste implantatet. Dens potentielle fordel av en kortere vektarm kunne ikke forhindre varusvandring av det proksimale fragmentet med rask lukking av den mediale defekten. Eksperimentelt viste det seg ugunstig å plassere omdreiningsaksen intramedullært i og med dette førte til en rask åpning av laterale bruddspalte. DHS/TSP/ARS kunne like lite forhindre lukking av frakturspalten medialt dvs. varusfeilstillingen. Den mer lateral beliggende omdreiningsaksen (og muligens neutralisasjon av tensjonskreftene gjennom TSP?) førte til mindre sprik i laterale bruddspalte. Klinisk anses mindre (tensjons-) bevegelse i bruddområdet gunstig for raskere og tryggere bruddtilheling i mindre feilstilling. Begge implantater har vist å tåle klinisk relevant belastning. I vår forsøksrekke var svikt av Gammanaglene imidlertid noe mindre forutsigbart. Det er planlagt å gjennomføre sykliske belastningstester av ovennevnte implantatplastknokkel- konstruktene.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 170 RANDOMISERT PROSPEKTIV STUDIE MED SAMMENLIGNING AV 2 OSTEOSYNTESEMETODER, LIH OG HIP PINS, VED CERVICALE FEMUR FRACTURER. Merete Akselsen *, Tor Vedeler * og Karl-Gøran Thorngren #. *Sykehuset Østfold Moss, ort. avd., # Lund Universitets Sykehuset,Ort.avd., Sverige. Introduksjon Vi har foretatt en randomisert prospektiv studie for å studere de faktorer som er viktige for å optimalisere behandlingen av cervicale femur fracturer ved å sammenligne 2 osteosyntese metoder, LIH og Hip pins. Prosjektet er en del av en multisenterstudie og et ledd i kvalitetssikringen ved sykehuset. Materiale og metode. Fra 1998 til 2000 ble totalt 200 pasienter med cervicale hoftefracturer inkludert i studien. De ble randomisert enten til operasjon med 2 LIH pinner (OrtoVita) eller 2 Hip pins (Smith and Nephew). Senere ble 23 pasienter ekskludert. 177 pasienter ble fulgt med kontroller etter 4 mnd, 1 år og 2 år postoperativt..chi-square test og Fischer`s exact test ble benyttet for statistiske analyser. Statistisk signifikans ble definert ved p < 0.05. Resultater. Det var ingen signifikant forskjell mellom bakgrunnsparametre som alder, kjønn, bosted på skadetidspunkt, gangevne før bruddskaden og ved utskrivelse, skademekanisme, fractur type eller kvalifikasjoner hos kirurgene. Vellykkethetsgrad av operasjonene ble registrert av operatør. De forskjellige parametre vedr. reposisjon av fractur, skrue - / pinneplassering var ikke signifikant forskjellige i de 2 grupper. Gjennomsnittlig liggetid var 7,1 dag i LIH gruppen mot 6,1 dag i Hip pins gruppen. 38 % reiste direkte hjem etter oppholdet. Det var forskjell i de 2 gruppene ved at 45 % i LIH gruppen reiste direkte hjem mot 31 % i Hip pins gruppen. Mortaliteten i de 2 gruppene var lik. Mortaliteten ved 4 mnd., 1 år og 2 år var henholdsvis 7%, 17 % og 27 %. Man fant ingen signifikant forskjell mellom metodene i reoperasjonsfrekvens eller årsak til reoperasjon. 26 % ble reoperert. 80 % fikk innsatt hemiprotese,17 % totalprotese, 2 % Girdlestone. 15 % fikk kun fjernet osteosynthese materialet. 59 % hadde ikke behov for ytterligere behandling. Konklusjon. Vi har i vår studie funnet at reoperasjonsfrekvens og mortalitet er sammenlignbare med andre studier. Ved multippel regresjonsanalyse fant vi at de viktigste faktorer for en vellykket osteosyntese er pinne - / skrue plassering ( p = 0,04), fractur type ( p <0.06) og utskrivning til eget hjem postoperativt ( p = 0.044).

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 171 RETROGRAD MARGNAGLING: EN OPTIMAL METODE VED SUPRAKONDYLÆRE FEMURFRAKTURER? Robert Buciuto og Martinus Bråten, Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim I perioden oktober 1998 - februar 2002 ble 30 pasienter med 31 supra/intracondylære femurfrakturer AO type A og C behandlet med retrograd margnagle. Gjennomsnittsalder var 70 år (28-90). Observasjonstid var 1 år. 6 pasienter hadde implantat i proksimale femur, én pasient hadde kneprotese. Resultater. Operasjonstiden var 80 min. (50-110), og blødning 190 ml (100-300). 30 av frakturene tilhelet innen 16 uker postoperativt. Én pasient pådro seg femurskaft- fraktur mellom naglen og en proksimal DHS etter nytt fall 4 uker senere og ble reoperert med plateosteosyntese. Forøvrig ingen postoperative komplikasjoner. Avsluttende evaluering var basert på Neer s Scoring System; 85% hadde Excellent/good og 15 % Fair resultat. Det vanligste seinproblemet var knesmerter forårsaket av distale sperreskruer. 5 pasienter fikk derfor skruene fjernet. Radiologisk analyse viste relativt stor frekvens (30%) av frakturer med varus/valgusfeilstilling mellom 5 og 9. Dette hadde liten klinisk betydning hos de fleste eldre pasienter. Hos to yngre, fysisk aktive pasienter ga imidlertid feilstillingen betydelige kneproblemer med påfølgende reoperasjon og korreksjon av feilstillingen. Konklusjon. Studien indikerer at retrograd margnagling av distale femurfrakturer er relativt atraumatisk med liten peroperativ blødning og mulighet for rask postoperativ rehabilitering. Våre erfaringer viser imidlertid at metoden innebærer en betydelig risiko for knenære varus/valgus-feilstillinger med kliniske konsekvenser spesielt hos yngre, aktive pasienter..

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 172 BLØTDELSPROBLEMER VED KIRURGISK BEHANDLING AV ANKELBRUDD EN PROSPEKTIV STUDIE AV 154 LUKKEDE ANKELBRUDD Per R. Høiness 1, Lars Engebretsen 1 og Knut Strømsøe 2 1 Ortopedisk Senter Ullevål Universitetssykehus, 2 Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus Det er ikke tidligere utført studier av ankelbrudd med tanke på registrering av bløtdelskomplikasjoner og vurdering av eventuelle risikofaktorer. Materiale og metoder Vi utførte en prospektiv registrering av primære bløtdelsskader og perioperative bløtdelskomplikasjoner de første 3 månedene etter åpen reposisjon og intern fiksasjon av lukkede ankelbrudd. Åpne brudd og multitraumatiserte pasienter ble ekskludert. 154 fortløpende pasienter (90 kvinner) med en gjennomsnittsalder på 54,5 (SD 18,3) år ble registrert. Resultater Primære bløtdelsskader ble funnet hos 22 pasienter (14.2%). Fem pasienter (3,2%) med alvorlige perioperative bløtdelskomplikasjoner ble revidert. Lettgradige perioperative bløtdelskomplikasjoner som ble behandlet uten kirurgi ble funnet hos 29 pasienter (18.8%). Alkoholmisbrukere hadde signifikant høyere forekomst av perioperative bløtdelskomplikasjoner (p=0.043), likeledes pasienter som hadde vært utsatt for høy-energi skader (p=0.043) og etter primære bløtdelsskader (p=0.004). Andre potensielle risikofaktorer, som høy alder, kjønn, brudd-type, diabetes, arteriosklerose, hjertesykdom og hypothyroidisme, hadde ingen statistisk signifikant påvirkning på forekomsten av perioperative bløtdelskomplikasjoner.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 173 LIVSTRUENDE BLØDNING ETTER DHS Utvoll, J, Walløe, A Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus Innledning Pertrocantære fracturer er hyppig forekommende og fikseres vanligvis med implantater av typen DHS eller HCS. Ved innsetting av disse implantatene benyttes en lateral tilgang i proksimale femurende. Tilgangen gir god oversikt lateralt for femur men ingen oversikt medialt. Fiksasjonen av platen til femur foregår vanligvis med corticale skruer fra laterale cortex til mediale cortex. Borring og innsetting av disse skruene kan derfor skade de karstrukturer medialt. Materiale: Våren 2003 fikk vi ved traumeseksjonen ved Ortopedisk senter inn to pasienter som nylig hadde vært operert for pertrochantære fracturer i vår avdeling. Begge var blitt fiksert med implantat av typen 4-hulls DHS. Det var ingen uvanlige forhold pre-, per- eller postoperativt før det nå inntrufne. Begge pasienter fikk etter hvert en stor hevelse på medialsiden av låret som gav smerter og lokalt ubehag. Etter utredning av hevelsene gjorde man på første pasient incisjon og evakuering av hematomet. Det tilkom så komplikasjon i form av infeksjon og pasienten var gjennom en rekke inngrep uten at man på noe tidspunkt kunne finne noen stor pågående blødning. Etter 6 inngrep ble hun så funnet på post med store mengder friskt blod i sengen og det ble da besluttet å gjøre angio der man fant en arterieskade som ble coilet og blødningen stanset. I lys av dette ble neste pasient som ankom noen uker etter angiografert med en gang og man fant en tilsvarende skade som også ble coilet. Forløpet for begge pasienter etter coilingen var komplikasjonsfrie men med lengre restitusjonstid for pasienten som ble incidert. Diskusjon: Pasientenes karskader var i prinsipp identiske men behandlingsstrategien som ble valgt var forskjellige. Til tross for åpning og evakuering av hematomet var man ikke i stand til å lokalisere blødningskilden og den definitive behandlingen hos begge var angio med coiling av det skadde kar. Forskjellene med tanke på antall inngrep, liggedøgn, antibiotikabruk og generell ressursbruk var formidable. Ubehaget for pasientene selv var også svært forskjellige. Vi har ved vår avdeling svært gode erfaringer med angiografi og coiling ved pågående blødninger hos multitraumatiserte pasienter. I lys av disse to pasientene anbefaler vi også angiografi og eventuelt coiling ved mistenkte postoperative blødninger av denne typen.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 174 VÆR OG FØREFORHOLD PÅVIRKER ANTALLET DISTALE RADIUSFRAKTURER Frihagen F, Nordsletten L, Engebretsen L, Melhuus K. Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus. Lofthus CM, Falch JA. Medisinsk avdeling, Aker universitetssykehus. Bakgrunn: Forekomsten av distale radiusfrakturer er høyest om vinteren i de nordiske land. De fleste skadene forårsakes av enkle fall. Vi ønsket se om det går an å identifisere spesielle værtyper eller føreforhold som gir spesielt høy bruddrisiko for voksne pasienter. Materiale og metode: Pasientregisteret ved Legevakten i Oslo for perioden juli 1998 til juni 1999 ble gjennomgått retrospektivt og det ble funnet 1148 distale radiusfrakturer hos pasienter over 20 år. Værdata ble innhentet fra Det norske meteorologiske institutt. Resultater: 684 av bruddene (60%) skjedde i de fem vintermånedene november til mars, det er et gjennomsnitt på 4,5 brudd/dag. Gjennomsnittet for året under ett er 3,1 brudd per dag, og for de syv sommermånedene 2,2. I perioden november til mars var det 31 dager med nedbør. Disse dagene var det 225 brudd, 7,2 brudd per dag i gjennomsnitt. De 120 dagene uten nedbør hadde til sammen 486 brudd, i gjennomsnitt 4,0 brudd per dag (p < 0,001). I perioden november til mars var det 50 dager hvor temperaturen var både over og under 0 grader på dagtid (nullføre), på disse dagene var det i gjennomsnitt 5,8 brudd, mens det de øvrige dagene var i snitt 4,2 brudd (p = 0,01). De 16 dagene med kombinasjon av nullføre og nedbør hadde 8,2 brudd i snitt per dag. Tabellen viser gjennomsnittlig antall brudd per dag fordelt på nedbør og nullføre. Det var åtte dager i løpet av de 12 månedene med mer enn ti brudd, alle i perioden november til mars. Toppdagen var 3. mars med 34 distale radiusfrakturer. I samme periode var det to dager hvor det ikke var noen radiusfrakturer, og 21 dager med én fraktur. Tabell. Gjennomsnittlig antall brudd per dag i perioden november til mars fordelt på dager med og uten nedbør og/eller nullføre. Nullføre Nedbør Nei Ja Nei 3,8 6,3 Ja 4,7 8,2 Konklusjon: Ved Legevakten i Oslo er det store forskjeller fra dag til dag på antallet radiusfrakturer. Vær- og føreforhold forklarer noe av disse forskjellene. Detaljerte undersøkelser er nødvendige for å kartlegge mer nøyaktig hvilke vær- og føreforhold som gir høyest risiko.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 175 RISIKOFAKTORER FOR SKADER VED NORSKE ALPINSENTRA EN CASE- CONTROL UNDERSØKELSE 1,3 Steinar Sulheim, 2 Arne Ekeland & 1 Roald Bahr 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo; 3 Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo; 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Alpint har lenge vært den dominerende disiplin ved norske alpinanlegg, men telemark og snowboard har i økende grad inntatt anleggene. De senere år har alle disse disipliner gjennomgått betydelig utvikling, først og fremst på utstyrsiden, men også rent teknisk, noe som vil kunne medføre endringer i skadepanoramaet. Hvorvidt den økningen man har observert i snowboardskader skyldes at grenen er mer risikofylt eller at det er mange nybegynnere i bakken, er ikke kjent. Det har ikke vært gjort større multisenterstudier i Norge på dette feltet de siste tiårene. Formålet med studien var derfor å sammenlikne skaderisikoen mellom alpint, snowboard og telemark, og samtidig korrigere for andre risikofaktorer som bl.a. alder, kjønn, nasjonalitet og ferdighetsnivå. Metode: Skader ble registrert fortløpende av skipatruljen vinteren 2002 ved ni større skianlegg, som til sammen dekker ca. 60 % av solgte heiskort i Norge. Totalt 3256 skadde utøvere ble behandlet og skipatruljen registrerte skadelokalisasjon og type. I tillegg ble alder, kjønn, nasjonalitet, ferdighetsnivå, utstyr, om utøveren hadde deltatt på skiskole og om han hadde leid eller eget utstyr. Som kontrollgruppe ble 3013 brukere fra de samme anleggene intervjuet i heiskøen til de respektive hovedheiser i bunnen av bakken med hensyn på de samme risikofaktorene. Utvelgelsen av disse var randomisert, og i et antall fra hvert anlegg som tilsvarer forventet antall skadede fra dette anlegget. Chi-kvadrattester og multivariat logistisk regresjon ble brukt for å teste sammenhengen mellom individuelle risikofaktorer og skaderisiko. Resultater: De vanligste skadetypene var kneskader (17,8 %), hodeskader (17,7 %), håndleddskader (13,9%) og skulderskader (11,6 %). I alpint var kneskadene vanligst (27,8 %), i telemark skulder og arm (25%) og i snowboard håndleddskader (26,3%). Skaderisikoen for snowboard var høyere enn for alpint (OR: 1,75 [1,53-2,04], korrigert for andre risikofaktorer), men den for telemark var signifikant lavere enn for alpint (OR: 0,74 [0,59-0,92]). Nybegynnere, barn og unge og ikke-nordiske utøvere hadde økt skaderisiko, mens der ikke var noen effekt av kjønn, utstyrsleie eller instruksjon (multivariat logistisk regresjon). Konklusjon: Snowboard er forbundet med høyere skaderisiko enn alpint, og telemark har lavest risiko for skade av de tre grenene.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 176 EGENVURDERING AV FERDIGHET BLANT BRUKERE AV NORSKE ALPINSENTRA 1,3 Steinar Sulheim, 2 Arne Ekeland & 1 Roald Bahr 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo; 3 Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo; 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Skiferdighet er antatt å være en sentral risikofaktor for skader i alpinbakken. I epidemiologiske skiskadestudier er ferdighetsklassifisering basert på egenvurdering, og internasjonalt benyttes en rekke forskjellige spørreskjema. Ingen av disse er imidlertid validert, og formålet med denne undersøkelsen var derfor å sammenlikne de mest brukte skalaene med observert ferdighet i skibakken. Metode: Undersøkelsen ble gjennomført ved syv forskjellige alpinsentre gjennom vintersesongen 2002. Et tilfeldig utvalg brukere ble bedt om å klassifisere ferdighet ved hjelp av fem forskjellige skalaer: Nivå (ekspert, god, middels god, nybegynner), mestring av løypetype (løssnø, svart, rød, blå/barnebakke), svingteknikk (skjærende/kortsving, parallell/kontinuerlig, stem/skrensesving, plog), erfaring (>5 sesonger, 3-5, 1-2, <1) og fallhyppighet (nesten aldri, av og til, hver skidag, hver tur). Deretter ble de testet i og utenfor løype og skiferdighet klassifisert i fire kategorier basert på observert ferdighet. Resultater: I alt 512 personer (243 kvinner og 269 menn) deltok i undersøkelsen 186 alpin, 164 snowboard, 116 telemark og 46 blades/big foot. Sammenhengen mellom observert ferdighet og egenvurdert ferdighet var gjennomgående lav, med kappaverdier på 0,34 for nivå, 0,33 for løypetype, 0,38 for svingteknikk, 0,16 for fallhyppighet og 0,26 for erfaring. For alpinister var kappaverdiene 0,28 for nivå, 0,38 for løypetype, 0,43 for svingteknikk, 0,06 for fallhyppighet og 0,19 for erfaring, mens de tilsvarende verdiene var 0,35 (nivå), 0,23 (løypetype), 0,33 (svingteknikk), 0,22 (fallhyppighet) og 0,31 (erfaring) for snowboardere og for telemarkkjørere 0,43 (nivå), 0,47 (løypetype), 0,46 (svingteknikk), 0,20 (fallhyppighet) og 0,36 (erfaring). Konklusjon: Utøvernes evne til egenvurdering av ferdighet ved hjelp av spørreskjema er begrenset, dog noe bedre for telemarkkjørere enn de andre gruppene. Klassifisering på grunnlag av svingteknikk synes å være den beste av metodene, mens fallhyppighet er uegnet.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 177 BESKYTTER HJELM MOT HODESKADER I ALPINE GRENER? EN CASE- CONTROL UNDERSØKELSE 1,3 Steinar Sulheim, 2 Arne Ekeland & 1 Roald Bahr 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo; 3 Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo; 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Hodeskader er blant de hyppigste skadetyper ved norske alpinsentra, med økende insidens gjennom de senere år. Nye trender, bl.a. med big jump og off-piste, medfører en større risiko for alvorlige hodeskader. Bruk av hjelm antas å beskytte mot hodeskader, men dette er omdiskutert, og har ikke vært tilfredsstillende dokumentert. Formålet med studien var derfor å undersøke effekten av hjelmbruk på hodeskader, og samtidig korrigere for andre risikofaktorer som bl.a. alder, kjønn, utstyr, nasjonalitet og ferdighetsnivå. Metode: Skader ble registrert fortløpende av skipatruljen vinteren 2002 ved ni større skianlegg, som til sammen dekker ca. 60 % av solgte heiskort i Norge. Totalt 3256 skadde utøvere ble behandlet og skipatruljen registrerte skadelokalisasjon og type. I tillegg ble alder, kjønn, nasjonalitet, ferdighetsnivå, hjelmbruk, utstyr, om utøveren hadde deltatt på skiskole og om han hadde leid eller eget utstyr. Som kontrollgruppe ble 3013 brukere fra de samme anleggene intervjuet i heiskøen til de respektive hovedheiser i bunnen av bakken med hensyn på de samme risikofaktorene. Utvelgelsen av disse var randomisert, og i et antall fra hvert anlegg som tilsvarer forventet antall skadede fra dette anlegget. Chi-kvadrattester og multivariat logistisk regresjon ble brukt for å teste sammenhengen mellom individuelle risikofaktorer (inkl. hjelmbruk) og skaderisiko. Resultater: Hodeskader utgjorde 17,7 % av alle skader (n=547) og fordelingen var nokså lik mellom ulike grener (snowboard: 17,5 %, alpint: 17,5 %, telemark 17,9 %). Risikoen for hodeskade var imidlertid høyere for snowboard enn for alpint (OR: 1,47 [1,15-1,83], korrigert for andre risikofaktorer), men den for telemark var signifikant lavere enn for alpint (OR: 0,56 [0,28-0,55]). Bruk av hjelm førte til 62 % reduksjon i risikoen for hodeskade (OR: 0,38 [0,28-0,52], korrigert for andre risikofaktorer). Barn og unge hadde en 3 ganger økt risiko for hodeskade, nybegynnere hadde en fordobling av skader i forhold til øvede utøvere, kvinner hadde 34 % lavere risiko for hodeskade enn menn. Konklusjon: Bruk av hjelm reduserer risikoen for hodeskade i alpine grener. Nybegynnere, unge utøvere og snowboardutøvere er spesielt utsatte for hodeskader.

20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 178 PERIACETABULAR OSTEOTOMY FOR ACETABULAR DYSPLASIA VIA A DOUBLE INCISION L Nordsletten and JE Madsen Orthopaedic Centre, Ullevål University Hospital Peraicetabular osteotomy (PAO) with realignment of the acetabulum has shown good results with a survival of the native hip in over 80% after 11 years follow-up [4]. The early results of PAO has been reported from St Olavs Hospital [1] and Hagavik [2]. We report the initial results with a double incision approach in 15 patients [3]. Material and Methods 10 women and 5 men, mean age 30.1 years (20.7-36.4) undervent PAO through a combined short iliac and midline incision. After osteotomy and realignment aceatbulum were fixed by two plates (n=8), later two screws (n=8). Preoperative Center Edge angle (Wiberg-α) and acetabular Index (β) was measured on digital radiographs in a CAD program. Results Operation time was mean 113 min (range 95-131), and bleeding per operative was range 800-2700. No major perioperative complication occurred. 2 patients had reduced sensitivity of n cutaneus femoris lateralis. 2 patients had reduced function of n obturatorius with full recovery. Harris Hip Score improved from 76 (67-89) to 93 (81-100). The CE angle increased by mean 17.2 (range 1.2-31.4 ) from 6.2 (range 8.9-14.7 ) pre op to 23.4 (range 9.1-45.5) post op (P=0.0001). The acetabular Index was reduced by 13.3 (range 1.3-31.1 ) from 27.1 (range 17.6-41.1 ) pre op to 13.9 (range 10.2-26.9) post op (P=0.0001). Discussion Three centres have now reported their initial experience with the PAO in Norway, but the number of operations done are few compared to Denmark. With the good corrections obtained, few complications, and good early outcome more patients should be offered this operation which addresses the main mechanical problem with dysplastic hips. Ref 1. Benum, P. De vitenskapelige forhandlinger, Norsk Kirurgisk Forenings høstmøte, eds. Vasli, L., Krogh-Sørensen, K. 131 (2000). 2. Bøe, A., et al. De vitenskapelige forhandlinger, Norsk Kirurgisk Forenings høstmøte, eds. Vasli, L., Krogh-Sørensen, K. 170 (2001). 3. Pajarinen, J., et al. Acta Orthop Scand 74, 133-9 (2003). 4. Siebenrock, K.A., et al. Clin Orthop 9-20 (1999).