av Oskar Puschmann, NIJOS Side 142-145 Landskapsregion 34 Indre bygder i Troms Referanse: Puschmann, Oskar. 2005. Nasjonalt referansesystem for landskap.. NIJOSrapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side 142-145.
Landskapsregion 34 Indre bygder i Troms. NIJOS-rapport 10/2005 Side 142
LANDSKAPETS HOVEDFORM * varierte landformer * stedvis stort relieff * åser og vidder * forrevent, alpint * flate dalbunner * U-daler, sidedaler LANDSKAPSREGION 34 INDRE BYGDER I TROMS Regionen består av fem underregioner 1 Regionens landformer varierer, noe som gjør at også landskapsinntrykkene veksler. Relieffet kan være stort, og omkringliggende fjelltopper rager ofte mellom 1200 til 1500 m o.h. I sør er landformene mer rolige, og mellom dalførene i 34.1 Bardu/Målselvdalen ses både større åsdrag og små- og storkupert vidde. I midtre deler er hele 34.2 Signaldalen og 34.3 Skibotn, samt de ytre dalavsnittene til 34.4 Kåfjorddalen, omgitt av mer forrevne glasiale- og alpine fjellformer. Lenger nord ligger indre del av 34.4 Kåfjorddalen og hele 34.5 Reisadalen som godt nedsenka daler i et storkupert viddelandskap. De fleste dalfører har dalbunn med til dels flate dalfyllinger og elvesletter. Dalførene er generelt godt utviklet og med klar U-profil over store strekninger. Enkelte hoveddaler har også betydelige sidedaler. Noe annerledes formet er de nordligste dalførene, Skibotndalen og særlig Reisadalen. Dalene her er nærmest uten forgreninger, og er mer uryddige i dalbunnen, med nesten viltre mellomfjell, avsatser og dypt V-skårne sidedaler. BE- TYD- NING *** *** LANDSKAPETS SMÅFORMER * ulike løsmassetyper * elveavsetn./morene * terrasser / raviner * raskjegler / bergflåg * skifrig rasmark VANN OG VASSDRAG * lite kontakt med sjø * unntak; 24.4 Kåfjord * elvene et særpreg * stedvis rolige buer * elvebåter * terskler & stryk * kraftutbygg. & laks * terskler & stryk VEGETASJON * sam.heng. skogomr. * mye vital furuskog * både rein bjørkeskog & over barskog * ulike lauvtrær * større myrområder JORDBRUKS- MARK * mye jordbruk * engmark + beiter * fra 1700 til i dag Siden regionens høydeforskjeller ofte er på over 1000 meter, er det stor spennvidde av ulike løsmasser. I dalbunnen dominerer likevel elveavsetninger på flatene, særlig der elva renner rolig. I dalbunn og nedre deler av dalsidene ses ofte gamle terrassekanter og eskere, samt nyere bekkeravineringer. Noen daler har dessuten isranddeltaer, og de fleste av disse kan være avsatt p.g.a topografiske hindre, som f.eks ved Bardufoss der Fosshøgda og Svarthammeren kan ha utgjort naturlige hindre for isen. De aller laveste regiondeler har en del marine leirer. Morene er regionens vanligste løsmassetype, men mektigheten varierer veldig. Tjukke bunnmorendekker ses helst i dalbunnen, mens jordlaget blir skrinnere og skrinnere dess høyere opp i dalsiden en kommer. Raskjegler langs fjellfoten og skredbaner i fjellsidene er vanlig å se. I tillegg har flere bratte fjell store flater med blankskurte flåg. Skifrige rasmarker er stedvis utbredt, og der disse ligger i sørvendte hellinger kan plantelivet være særdeles rikt. De fleste underregioner har liten kontakt med sjøen. Et unntak er 34.4 Kåfjorddalen. Her munner to atskilte daler, Manndalen (Ommáivággi) og Kåfjorddalen, ned til Kåfjorden (Gávuotna) en fjordarm av Lyngenfjorden (Ivgovuotna). Avgrensingen her gjør at hele fjordbotnen også (noe atypisk) inngår i regionen. I selve dalførene er det først og fremst elvene som særpreger regionens vannforekomster. Flere steder renner elvene rolig i store løkker over en bred dalbunn. Bruk av elvebåter/båter som fremkomstmiddel er vanlig, særlig på Reisaelva. I noen daler fins også enkelte markerte terskler som gjør at elva her stritt kan buldre i store stryk. Regionen har flere kjente fosser, bl.a. Bardufossen, Målselvfossen og Molisfossen (Reisadalen). Hyppige tilsig fra flere sideelver og fjellbekker er vanlig, og pga. dalenes U-form ses også stedvis større fossestrenger oppe i dalsidene. Da underregionene i nord er tettere avgrenset rundt de enkelte dalførene, så er innslaget av mindre vann og innsjøer lite her. Sør i regionen, hvor også mindre mellomliggende ås- og viddelandskap inngår, ligger det imidlertid også flere vann innenfor regionen. Flere av vassdragene har kraftutbygging, men her finnes også upåvirka strekninger med bl.a. godt laksefiske. Klimaet er svakt kontinentalt med kalde vintre og relativt høye sommertemperaturer, noe som har gitt regionen betydelige områder med vital furuskog. Furu finnes i alle regionens daler, og danner sammenhengende skog over relativt store områder. Furua fins i bestander opp til 400 m.o.h. (i Dividalen), men enkelt trær ses atskillig høyere. I avsidesliggende områder kan man fortsatt se urskog med stor furu, bl.a. i Dividalen nasjonalpark. Vegetasjonen i furuskogen varierer, men preges stort sett av lyng og andre lite krevende planter. Men furuskogene er også ofte oppblanda med lauvtrær, særlig der det er noe fuktigere. Bjørkeskogen kler det øvre beltet mellom barskogen og snaufjellet, og der barskogen evt. mangler vil bjørkeskog dominere. Vegetasjonen i bjørkeskogen varierer mye, men kan være svært frodig. Her er også flere lauvtrær, bl.a. gråor, osp, rogn, hegg, einer, setervier, silkeselje og istervier. De sammenhengende skogsområdene avløses ofte av større eller mindre treløse strekninger med myr. Til Nord-Norge å være er jordbruksmarka flere steder en betydelig arealfaktor i landskapet. Selv om dyrka marka kun dekker 2,3 % av regionens areal, er total jordbrukspåvirkning atskillig større da mange snaue beitemarker, både ved gårdene og i utmarka må regnes med. Jordbruket har ikke særlig lange brukstradisjoner, og mange av dalene ble først kolonisert og ryddet fra 1700-tallet og seinere. Totalt har regionen vel 69 000 dekar dyrka mark, fordelt på ca. 475 aktive bruk. Driftsstørrelsen varierer ** **/*** *** - /*** 1 Underregionene er; 34.1 Bardu-/Målselvdalen, 34.2 Signaldalen, 34.3 Skibotn, 34.4 Kåfjorddalen og 34.5 Reisadalen. NIJOS-rapport 10/2005 Side 143
* ca. 475 aktive bruk * sentrale jordbruksstrøk; sammh. arealer * familiebruk * gras, sau, geit & ku med god og jevn spredning fra små til større bruk. Mye eldre innmark er tatt ut av drift. Mest fra nedlagte, spredtliggende bruk i midtre- og nordre regiondeler, men også fra tidligere marginal innmark på fortsatt hevdholdte gårder. I sentrale jordbruksstrøk, og da helst på flate og lett dyrkbare elvesletter, fins stedvis et nærmest sammenhengende belte med dyrka mark. Grasdyrking til slått og kulturbeite dominerer (99 %), og små potetåkre er mest til eget husbruk. Jordbruksutviklingen har vist tendens til en ganske sterk spesialisering. Bruksutbygging har gjerne gått i retning av familiebruk, ut fra eierens ønske om helårs beskjeftigelse på bruket. Her setter imidlertid arealtilgangen begrensninger, og leiejord er utbredt. Småfebruket står sterkt (ca 23 700 sau på utmarksbeite og 4100 geiter), men storfehold (6000 dyr) er også vanlig. BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG * stor kulturforskjell * i nord; brent i 1945 * før-krigsbebyggelse * sjøsamiske kult.min. * østlandsk bebygg. * militære + urørt omr. I regionen er det store forskjeller på tradisjonell bebyggelse og øvrige kulturminner. Lengst i nord ble nærmest alle bygninger og infrastruktur rasert av tyskerne i 1944/45, under tilbaketrekningen til forsvarslinja mellom Lyngenfjord-Skibotn. Disse områdene har i dag en blanding av tidlig gjenreisnings- og moderne bebyggelse, både på gårder og i tettsteder. I u.reg. med bevart før-krigsbebyggelse, gjenspeiles også ulike kulturer i den eldre bygningsmassen. I Kåfjord, som er en sjøsamisk kommune, fins bl.a. enkelte eldre sjøsamiske hus og tun. Også her var driften basert på jordbruk og utmarksressurser, men gamle fjærbuer og naust viser fortsatt fjorddalenes sterke tilknytning til sjøen. I dalbygdene lenger sør er det annerledes. Her hadde 1800-tallets bureisere med seg egne hustyper og byggeskikker sørfra, og i Målselv og Bardu ses mange eldre tømmerhus slik man kjenner dem fra Østerdalen og Gudbrandsdalen. Regionen har også særegne kulturmiljøer knyttet til samiske markabruk, + et sterkt øst-norsk inspirert seterbruk (i nedgang). Forsvaret er og en stor arealbruker, m. bl.a flyplass, øvingsfelt, militærleire og tekniske installasjoner. Men, regionen har også store naturområder. - / ** LANDSKAPS- KARAKTER * typisk dalregion * fjell- og dalsider luner; innlandsklima * variert berggrunn * næringsrik grunn; frodige skoger og vegetasjon * næringssvak grunn; langt fattigere preg * nasjonalt verdifulle planteområder * frodig kontrast mot blå fjelltopper/snø * beste barskogsområdene i Troms * furuskog i dalbunn, bjørkeskog over * lynghei og myr * ulike befolkningsgrupper dannet ulike kulturlandskaper * østerdalsk i sør * sjøsamisk i fjordomr. * finsk/samisk i nord * Østerdalsk seterbruk * elvebåter/laksefiske Til tross for at de store landskapsformene kan variere i både høyde og villskap, så er dette likevel utvilsomt en typisk dalregion. De høye dalsidene som skjermer om dalbunnen, gir en stor, men likevel sterk romfølelse. Og både fjell og åser rundt både luner og beskytter så mye at man de fleste steder har et tilnærmet kontinentalt innlandsklima, dvs. kalde vintre og varme somre. Regionen har også svært varierte berggrunnsforhold. I sør gir næringsrike kambrosilurbergarter grunnlag for frodig vegetasjon i Bardu- og Målselvdalen. Enkelte områder har stor likhet med naturen man finner på sørøstlandet. Allesteds ser man brede daler, mektige elver og vidstrakte furuskoger som særlig kan minne om Østerdalen (reg.9). Men straks det dukker opp mer næringssvake granitter, som for eksempel langs Målselvdalens nordside, så blir det karrige preget markant og iøynefallende. Lenger nord i regionen fortsetter de næringsrike kambrosilur- bergartene langs en vestlig fallende flate, og i de øvre delene av dalførene blottes underliggende sandsteiner og kvartsitter. En klar lagdeling i disse bergartene gir landskapet en tydelig linjering og markerte dalskuldre. Forskjellene mellom bergartene gir altså ulike landformer, men også store ulikheter i den regionale floraen. Dalbunnene som bukter seg oppover mot vidde og fjell, oppviser et yppig vekstliv. Her finnes flere kjente planteområder, med særlig Reisadalen som en av landets tre hellige (Knutshø & Junkerdalsura) og mest verdifulle botaniske områder. I tillegg står den frodige vegetasjonen stedvis i sterk kontrast til blåsnaue, snøflekkete fjell og tinderekker. Barskogen har her sin største og beste utvikling innenfor Troms fylke, og skogen domineres av furu, i de sørligste dalførene med et betydelig bjørkeskogbelte i overgangen mot fjellet. Lenger opp i terrenget ses lyngkledde, overgrodde åser og bjørkelunder som brer seg innover mot utallige stille fiskevann. Myrer finnes overalt, også høyt til fjells, som følge av det ofte fuktig-kalde Troms-klimaet. Mens dalform, elver og et jevnt skogspreg binder regionens naturlandskap sammen, så kan det hevdes at ulike befolkningsgrupper engang bidro til å dele regionen i ulike kulturlandskaper. Mens nye byggeskikker, infrastrukturer og ulike bekvemmelige goder, bidrar til å forflate regionens opphavelige kulturforskjeller, så kan fortsatt enkelte rester ses i regionens eldre kulturlandskaper. Lengst sør i regionen opprettholder fortsatt et tradisjonsbevisst jordbruk en gammel østerdalsk bygningsmasse, men også her er innslag av moderne, stereotype bygningstyper stort. Det samme ses i de midtre sjøsamiske regiondeler, og her er den visuelle kulturforflatingen i landskapene kommet atskillig lengre. Nord for Skibotn preges av gjenreisningsarkitektur. Ulike måter å bruke naturressursene skaper imidlertid også viktige kulturelle forskjeller, som også stedvis setter spor i landskapet. Innenfor regionen ses dette f.eks av det østerdalsk inspirerte seterbruket sør i regionen (nå nedlagt), sjøsamiske minnesmerker knyttet til bruk av sjøens ressurser i midtre deler, og bruken av elvebåter til laksefiske og naturopplevelser lengst i nord. NIJOS-rapport 10/2005 Side 144
Regionens landformer varierer en del, noe som gjør at også landskapsinntrykkene veksler. Relieffet kan være stort, bl.a. som her; nedsenka i et storkupert viddelandskap. Reisadalen, Nordreisa/Troms. F: PB. Dalbunnene har gjerne elveavsetninger på flatene, bunnmorener opp mot dalfot, mens raskjegler og stedvis blankskurte bergflater er typisk oppe bratte dalsider. Viken mot Blåberget, Bardu/Troms. F: PB. I midtre regiondeler er dalene ofte omgitt av mer forrevne alpine fjellformer. Her ses ofte steile tindefjell som verdige blikkfang, og bidrar til dalenes særpreg. Otertinden i Signaldalen, Storfjord/Troms. F: P.B. I sør er landformene roligere, og dalene omkranses gjerne av større åser eller små- og storkupert vidde. En til dels bred og godt oppdyrka elveslette er stedvis et særtrekk. Målselva ved Ørvoll, Målselv/Troms. Jordbruket har relativt kort brukshistorie, da dalene først ble kolonisert fra 1700-tallet og seinere. Mange gårder er nedlagt siste tiåra, og regionen har i dag vel 475 aktive bruk. Tverrelvmo, Målselv/Troms. Fortsatt fins kulturelementer og miljøer knyttet til eldre sjøsamisk ressursbruk. Elvebåten er et eks, og ses fortsatt i modernisert form i bruk ved laksefiske og ferdselsturisme. Reisadalen. Nord-Reisa/Troms. NIJOS-rapport 10/2005 Side 145
Om nasjonalt referansesystem for landskap Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene: landskapets hovedform landskapets småformer vann og vassdrag vegetasjon jordbruksmark bebyggelse og tekniske anlegg Mulig å se utviklingstrender NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten jordbruksmark har vi benyttet data fra landbrukstellingen 1999. Dette fører til at oppgitte driftstall under jordbruksmark vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon. Kontakt NIJOS Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: oskar.puschmann@nijos.no eller ring oss på tlf: 64 94 97 00. For mer info se www.nijos.no Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap. NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: 64 94 97 00, Faks: 64 94 97 86, E-post: nijos@nijos.no, Hjemmeside: www.nijos.no