Bulletin Nyhetsbulletin fra Digni 2014-5 Tema: Utdanning Analfabeten som ble landsbysjef Alfabetiseringen har virkelig forvandlet mitt liv, og det er min oppgave å støtte alle kvinner som lengter etter utvikling. Jeg oppfordrer alle kvinnene til å skrive seg inn i alfabetiseringsklasser, slik at vi kan seire over analfabetismen, som er den faktoren som blokkerer utviklingen! Analfabetens problemer 32 år gammel dro Méta BA til byen Ndiba Ndiayènne, som er kjent for sitt ukentlige marked, hvor hun ville forsøke å drive en matbutikk. Men å være analfabet bød på problemer: Alt måtte huskes: Prisen på varene, hvor mye som ble kjøp på kreditt, navnene på de som kjøpte på kreditt Mangelfull kunnskap om handel: Utgifter til transport og annet ble ikke tatt med i utsalgsprisen. Alle utregninger ble gjort i hodet, og summen ble ofte for lav. For å tilfredsstille kundenes vareønsker, tok hun opp lån som hun ikke klarte å betjene. Méta skjønte at hennes overlevelsesmuligheter som handelskvinne var avhengig av at hun lærte seg lesing, skriving og regning. I denne landsbyen hadde innflytelsesrike personer aldri akseptert etablering av fransk skole, da de i følge sin tradisjon mente at barn som går i fransk skole, risikerer å få en usynlig sinnssykdom. Méta forteller: Jeg var pågående og fikk etablert en liten kvinneorganisasjon i byen på tross av sterk opposisjon fra landsbysjefen. Vi fikk da en alfabetiseringsklasse i landsbyen, drevet av KY. Vi var 35 kvinner som fikk opplæring på vårt lokale språk, Wolof, i lesing, skriving og regning. Vi fikk også hjelp til å starte med inntektsbringende arbeid. Alfabetisering KY, eller Keur Yaakaar (Håpets hus) er en Senegalesisk NGO som driver et Norad-støttet alfabetiseringsprosjekt. Etter tre år med undervisning på Wolof kunne Méta lese, skrive og regne. I tillegg hadde hun fått kunnskap om økonomi, bedriftsledelse og helsefag. Butikken har fra da av gått strålende: Kalkulatoren brukes flittig, og dato, navn og adresser samt kredittbeløp registreres nøye. Skolert lokalpolitiker Takket være ny kunnskap kunne Méta engasjere seg i lokalpolitikken, og i 2001 ble hun valgt inn i kommunestyret. Sammen med alfabetiseringsklassen, KY og et tysk selskap har Méta skaffet en mølle til Ndiba Ndiayénne. Dette gav kvinnene mer tid til utdanning.
Utrettelig påvirkningsarbeid førte etter hvert til holdningsendring hos de lokale inflytelsesrike, og det ble opprettet både fransk-klasser og flere alfabetiseringsklasser med Wolof som undervisningsspråk. Méta studerte sosiale rettigheter og jobbet iherdig for å forbedre kvinnenes situasjon. Den åpenheten hun viste og de resultatene hun oppnådde, vakte oppsikt også andre steder. I 2010 ble Méta valgt til landsbysjef i Sakala, den landsbyen hun kom fra. Der satte hun i gang med systematiske sosial tiltak: Registrering av alle gravide kvinner, dato på konsultasjoner i forbindelse med graviditet alle barn som fødes. Opplysningene formidles til myndighetene, og alle barn i skolepliktig alder blir innskrevet på skolen. Engasjementet for utvikling av landsbyen og kommunen, særlig for kvinnene, har ført til at Méta er blitt president for en kvinneorganisasjon som jobber for at kvinner skal få eie sine egne dyr og drive med hushold. Hun er også medlem av en komite som arbeider mot ørkenspredning, og sammen med kvinner i sin landsby har hun plantet trær på et 10 hektar stort område. Siden 2013 har hun vært medlem av administrasjonsråder til KY, den organisasjonen som hun føler stor takknemlighet overfor fordi det var den som ledet henne på veien mot utdannelse og kunnskap. Alfabetiseringsklasse bestående av kvinner i alderen 15-49 år. Foto: Herdis Heimdal, 2014. I dag er det fortsatt mennene som har rettighetene til å eie jorda i Senegal. Men kvinnene har et stadig sterkere ønske om å få ta del i samfunnet, eie jord og drive med jordbruk. Det Méta nå drømmer om og jobber for, er at kvinnene skal få den plassen de fortjener i samfunnsutviklingen. Alfabetiseringsklassene i Senegal gir relevant utdanning. organisasjon, handel, miljø, entreprenørskap Langsiktighet, relasjonsbygging, kulturkunnskap. Det hele startet i 1983 da tre norske misjonærer, Bjarne, Jorun og Herdis fra KMM (Kristen Muslimmisjon) gjorde seg kjent i området Nioro i Senegal. De lærte seg Wolof, det mest brukte lokale språket, og de kartla behovene for bistand: Skaffe rent vann Alfabetisering av voksne på wolof Bedring av livssituasjonen til handikappede. Et senter, Keur Yaakaar, (Håpets hus), ble opprettet. Senteret består nå av et 9 mål stort område med administrasjonsbygg, 2 boliger, klasserom, verkstedhall, treningsrom for handikappede og vakthus. Herfra driftes et utviklingsprosjekt med flere komponenter. Fra 1985 fikk organisasjonen støtte, først til investering og senere til drift av et alfabetiserings- og handikaparbeid i tillegg til brønnboring. Desentralisert undervisning Det mest kostnadseffektive var et desentralt opplegg. Landsbyer som ville ta del i opplegget, måtte stille en skolebygning til disposisjon. Dette viste seg å være krevende fordi bygningene ofte trengte omfattende renovasjon for å bli fuksjonelle. Elevene i alfabetiseringsklassene måtte betale en symbolsk sum, noe som virket stimulerende. I tillegg ble det satt i gang teoretisk og praktisk opplæring av handikappede 7 30 år (Jenter: håndarbeid. Gutter: frukt- og grønnsakdyrking). Lokale medarbeidere i samarbeid med eksperter oversatte lærebøker til Wolof. Lokale lærer-emner ble plukket ut og gitt opplæring i pedagogikk og bruk av wolof i undervisningen. Med spade er det gravet brønner som gir grunnvann av god kvalitet 30 60 meter nede i bakken. Man graver 10 meter ned, støper en sirkel, graver videre 10 meter, støper en sirkel til. etc. I perioden 1987-2013 har 213 landsbyer med over 63 000 personer fått tilgang til rent vann. Rolf Moi, tidligere ansvarlig for brønngravingsprosjektet, (47 nye brønner + reparasjoner av eksisterende) inspiserer her i januar 2014 med tilfredshet en 27 år gammel brønn. Parallellt med alfabetiserings-komponenten og opplæring av handikappede gikk arbeidet med brønnboring, skogplanting og hagebruk. Lokal forankring Helt fra starten hadde KMM et nært samarbeid med lokale myndigheter, landsbysjefen og ordføreren såvel som med en lokal handikaporganisasjon og sosial- og helsemyndigheter. Det ble også lagt vekt på opplæring av lokale lærere og ledere med tanke på overtagelse av driften. I årsrapport datert 15. april 1988 leser vi: «Programmet videre med hensyn til organisasjon av dette arbeidet går i
korte trekk ut på at vi i samarbeid med ordføreren i Nioro, sosialsjefen og helsekontoret danner en styringsgruppe for handikap-arbeidet her i distriktet. Dessuten vil vi få oppnevnt en gruppe på tre personer i hver landsby der vi startet opp, som skal ha oppsyn med det som foregår der.» I 2003 overtok senegaleserne eiendommene og driften av Keur Yaakaar. De opprettet en politisk og religiøst nøytral NGO som i dag fungerer som lokal partner for KMM. Prosjektet Community Development in Senegal mottar (2013-2017) støtte fra Norad Alfabetiseringsklassene - organisering og innhold KY-klasse: 1 lærer 35 elever I perioden 1987-2013 har totalt 11 150 personer (99% kvinner) fullført alfabetiseringsprogrammet. (370 KY-klasser). Noen landsbyer har også, etter at KY-klassen er uteksaminert, opprettet sin egen klasse som den har totalansvar for. Den flinkeste eleven i KY-klassen blir da landsbyklassens lærer. Læreren får månedlig oppfølging og pedagogisk veiledning av KY-lærer. Landsby-klasse: 1 lærer 35 elever Anseelse regnes som en verdi i seg selv, og disse lærerne inntar en viktig posisjon i landsbyen. Siden undervisning i ernæring og hygiene er sentralt pensum i alfabetiseringsklassene, står disse kvinnene i bresjen for både vaksinering av barn i landsbyen og øket fokus på hygiene og sunn mat. Gender I begynnelsen var klassene åpne for begge kjønn. Men siden kvinnene ble passive når det var menn til stede, valgte man å satse på rene kvinneklasser. Mennene ser imidlertid at dette gjennom Digni. Herdis Heimdal, som i sin tid var en av de pionerene, er prosjektsekretær og den som nå leder samarbeidet med KY i Senegal. Lærer: Utdannelse på gymnas-nivå, ansatt av KY. Gis pedagogisk oppfølging. Lønn: Landsbyen skal stille til disposisjon et lokale og mat til læreren, som i tillegg får et honorar fra KY. Tilbud: Elevene i alfabetiseringsklassene gis 600 timers undervisning som foregår tre dager i uken i en periode på 2 til 3 år. Skolen må tilpasses kvinnenes hjemlige plikter og tar derfor fri i regntiden siden elevene må arbeide på jorda. Elevene lærer lesing, skriving, regning, møteorganisering og ledelse, helse og ernæring, forretningsdrift og produksjon. Lærer: Finkeste elev i KY-klassen. Lønn: Anseelse + - Elevene betaler en sum til læreren når de selger produktene sine. - Elevene gir noe av avlingen sin til læreren. - Elevene hjelper læreren på åkeren med såing og høsting. - Landsbyen bidrar med naturalia eller penger. Tilbud: Opplegget er som i KY-klassen: I tillegg til teori legges det vekt på samarbeid om næringsvirksomhet og helsemessig og samfunnsmessig utvikling. også kommer dem til gode, og de er blitt positive til alfabetiseringsklassene for kvinner. Ikke minst den inntektsbringende siden blir satt pris på, og kjønnsrollene har også endret seg noe. For jentene i landsbyene har det stor betydning at mødrene skoleres. Mange av kvinnene har fått bedre forståelse Herdis Heimdal forteller at hun midt på 1980-tallet gikk rundt i landsbyene og oppsøkte familier med handikappede barn som var gjemt bort. Betegnelsen gen wall nit = et halvt menneske ble brukt om handikappede, noe som avspeiler tidens holdninger. Nå er holdninger og muligheter i disse distriktene helt annerledes. Familiene kommer selv med sine handikappede, og mange av dem er i dag blitt i stand til å forsørge seg selv og ta del i til fellesskapet. for viktigheten av at jenter får utdanning. De har også organisert seg i grupper som jobber for å bekjempe tidlige giftemål (barnebruder) og omskjæring av jenter, som foregår sør i landet. Organisering og business Når en ny klasse starter, går alle elevene gjennom en innføring i demokrati og organisasjon: Alle lærer hvilke oppgaver som hviler på en leder (president), en sekretær og en kasserer. Når dette er grundig avklart, velger klassen sine representanter som går aktivt inn i rollene. Lederen har ansvar for klasseråd, leder debatter, ser til at alle får med seg alt og organiserer hjelp fra de flinkeste til de som sliter (fadderordning). Sekretæren skriver ned det klassen bestemmer i sine regelmessige klasseråd og fører i pennen søknader o. a. på vegne av klassen. Ved oppstart får klassen utbetalt et beløp som kassereren setter inn i banken på en nyoppretter klassekonto. Hver elev bidrar også med et lite beløp som en startkapital. Kassereren fører nøye regnskap med alle inn- og utbetalinger i løpet av skoleårene. Etter at utdanningen er avsluttet, beholder klassen sin bankkonto, og den felles forretningsdriften fortsetter etter endt skolegang. Startkapitalen brukes til å kjøpe inn materiell til produksjon av varer og til innskuddskapital i handelsvirksomhet. Kvinnene deles inn i tre grupper som arbeider innen hvert sitt felt: to
grupper produserer varer for salg, en gruppe driver ren handel. Disse reiser til en større by en gang i uka, kjøper inn i stort og selger varene med fortjeneste i landsbyen. Overskuddet fra all forretningsaktiviteten i klassen settes inn på kontoen, og kassereren noterer nøye hvor mye hver av kvinnene har bidratt med. I regntiden kan kvinnene ta ut de beløpene hver og en trenger til å kjøpe mat for. Spesial-komfyr Kvinnene i alfabetiseringsklassene bygger selv spesialtilpassede ovner i hverandres hytter. Ovnene lages på stedet av leire, vann og kumøkk.tidligere kokte de over åpne bål, noe som medførte stort forbruk av ved, mye røyk i hyttene og mange brannskader på barna. Den nye komfyren er en lukket løsning med flere sideåpninger hvor veden legges inn. Åpningen oppe er tilpasset grytene i hvert hjem. Disse ovnene trenger mye mindre ved (sparer tid og begrenser avskoging). Den lukkede løsningen gir mindre røyk i hytta, færre brannskader og mye bedre utnyttelse av varmen. I tillegg til de miljø- og helsemessige fordelene gir disse ovnene kvinnene mer tid til skolegangen. Produksjon og salg av såpe Olje (fra KY / Verdens matvareprogram), soda (kjøper selv) og vann blandes. Blandingen stivner i former. Såpen dekker familiens behov, og resten selges på markedene i nærheten. Produksjon og salg av malariasalve Akasietreets blader kokes med vann og olje til det blir til en velluktende salve som beskytter mot malaria. Både såpen og malariasalven er forbruksvare som det er lett å finne et marked for etter at eget behov er dekket. Utdanning et langsomtgående lokomotiv i riktig retning. Utgangspunkt 1: Det som er likt: Et menneske er et menneske. Vi fødes nakne ett eller annet sted på kloden. Vi lever her, sammen med andre, i et ukjent antall dager. Vi dør like nakne som vi kom. Utgangspunkt 2: Det som er forskjellig: Begrensninger og muligheter. Vi er fra naturens side ulikt utrustet genetisk og helsemessig. Vi fødes inn i en familie og i en kulturell og politisk sammenheng som utgjør våre rammer. Utgangspunkt 3: Det vi ønsker: Best mulig livskvalitet for flest mulig. Det som er likt, danner fundamentet for alt vårt arbeid: Alle mennesker har samme verdi. Alle har samme rett til utdanning. (Jfr. FNs erklæring om menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon ) Men siden vi må forholde oss til det som er forskjellig, på individuelt nivå og på samfunnsnivå, kan vi ikke ha som realistisk mål at alle skal få et likt eller like godt liv. Vi må akseptere de reelle begrensningene som i all sin urettferdighet utgjør den virkeligheten vi opererer i. Vi vil aldri komme i mål, vi vil alltid være underveis. Like reelle som begrensningene, er de mulighetene som finnes i det enkelte individ og i de ulike samfunn. Rettferdige muligheter til å utnytte sitt potensial er også en rettighet. Det er her, ved å skape muligheter, vårt bidrag til endring kan skje, for individ og samfunn. Rett og plikt Ansvaret for utdanning ligger flere steder. Både individet og samfunnet har retter og plikter: Staten har et ansvar for å sørge for at innbyggerne får utdanning. Lokale myndigheter har rett på en viss statlig tilrettelegging og samtidig en plikt til å følge dette opp. Den enkelte person har en rett til utdanning, men også en plikt til, under de gitte forutsetninger, å gjøre sitt beste for at utdanningen skal bære frukt. Foreldre har rett til at deres barn skal gis utdanning, men de har også plikt til å sende dem på skolen, selv om de egentlig hadde trengt hjelp hjemme. En del av arbeidet med utdanning blir Av Karen Rossebø Karen Rossebø er utdannet lektor med hovedfag i Musikkvitenskap. Hun har praksis fra norsk grunnskole; 8 år på barnetrinnet og 10 år på ungdomstrinnet. De siste 7 årene har hun arbeidet som seniorkonsulent administrasjon i Dignis sekretariat. derfor å bevisstgjøre de forskjellige aktørene på hvilke rettigheter de har og hvilket ansvar som hviler på dem. Hindringer for utdanning kan være mange. Her er noen: Myndighetene gir ikke et tilbud om utdanning. Opplæringen skjer på et språk som barna ikke mestrer fordi det ikke er morsmålet deres. Barn hindres i å møte på skolen fordi de må arbeide eller tigge til livets opphold. Jenter får ikke gå på skolen fordi kulturen krever at de bare skal være i hjemmet eller fordi skolen mangler latriner eller kvinnelige lærere. Barn med fysisk funksjonshemming kan ikke komme seg til skolen fordi de mangler proteser
eller rullestol, og ingen kan bære dem. Barn med psykisk funksjonshemming får ikke utdanning fordi de blir gjemt bort. Kvaliteten i undervisningen bærer preg av lærere med for liten kompetanse. Læreren uteblir fra undervisningen fordi han må arbeide på jorda, siden lønningen ikke er til å leve av eller ikke blir utbetalt. Skoledriften avbrytes grunnet ufred eller naturkatastrofer. Listen kan bli nærmest uendelig, og årsakene til hindringene er så forskjellige at tiltakene for å imøtekomme dem hele tiden må tilpasses den konkrete situasjonen. Arbeid med å sikre utdanning kan derfor også være av mer indirekte art. Muligheter realistiske mål må være komparative. Alle har et utviklingspotensial. Dette er like fundamentalt som at alle er like verdifulle og har samme rett til utdanning. Det som gjør situasjonen komplisert, er at de gitte forutsetningene er så ulike. En frisk og velutrustet person med foreldre som støtter opp om utdanning, har et helt annet utgangspunkt og handlingsrom i livet sitt enn en person som er middels begavet, feilernært, ikke helt frisk og har foreldre som helst hadde sett at han / hun var hjemme og hjalp dem. Alle vil ikke nå like langt innen teoretisk utdanning, og det er heller ikke nødvendig eller ønskelig. Det som er viktig, er at alle gis et teoretisk fundament som gjør dem skikket til å ta del i samfunnet og utvikle seg videre ut fra evner og omstendigheter. Det komparative blir et mål: Den enkelte skal gis større handlingsrom i eget liv og derved mulighet for å bedre sin livssituasjon. Også i et samfunnsperspektiv vil dette sannsynligvis gi positive ringvirkninger over tid, og utdanning vil vise seg som et felles gode. Opplevd verdighet og livskvalitet Hva som menes med verdige eller uverdige forhold å leve under, kan nok være forskjellig alt etter hvem man er og hvilken del av verden man lever i. Hvis vårt mål er best mulig livskvalitet for flest mulig, må nødvendigvis noen definere «livskvalitet». Hvem er vel nærmere til å foreta denne definisjonen enn hvert enkelt menneske, ut fra sin livssituasjon? Er man analfabet, er man en som ikke helt skjønner hva som foregår. Man kan lett lures, f. eks. på markedet, eller man lures til å sette sitt fingeravtrykk på noe man ikke kjenner innholdet av. Ved politiske valg er man ute av stand til å skaffe seg selvstendig informasjon. Man kan ikke bruke mobiltelefon, sende tekstmeldinger eller fylle ut offentlige skjema. Derfor oppleves alfabetiseringen av voksne som en så gjennomgripende endring både i den enkeltes selvbilde og det praktiske liv. For ethvert menneske er det å oppleve verdighet noe fundamentalt. I dagens verden er det å kunne et minimum av lesing, skriving og regning så avgjørende at alfabetisering faktisk dreier seg om å oppleve verdighet. God og relevant utdanning I Stortingsmelding 25 Utdanning for utvikling uttrykkes et ønske om at Norge skal bidra til å gi «god og relevant utdanning til alle». Hva som er relevant utdanning, må nødvendigvis variere litt avhengig av kontekst. Hva som er god utdanning, og hva som ansees som god pedagogikk kan også være forskjellig avhengig av tid og sted: Et dynamisk tema i stadig endring. Vi som har noen år bak oss i skolen, vet at den pedagogiske trend-pendelen svinger. Pedagogikken farges av tid, sted og folks bevissthet. Men noe er fast: Jo flere av de basale behov (mat, søvn, trygghet..) som er dekket, desto bedre er læringsevnen og effekten av undervisningen. Jo mer aktiv eleven er, desto mer effektiv er læringen. Jo mer nær og relevant undervisningen er for elevens liv, desto bedre blir motivasjon og læringsutbytte. Jo bedre lærerens kompetanse og livssituasjon er, desto større er sannsynligheten for god kvalitet i undervisningen. Jo mer stabilitet og forutsigbarhet i rammene, desto bedre utdanning. Jo mer velutstyrt og velfungerende skolen er, desto bedre er mulighetene for god utdanning. Et langsomtgående lokomotiv i riktig retning Et lokomotiv er en sterk drivkraft som bringer sin last i en retning. Et samfunn med sin befolkning og sin samfunnsinnretning er lik vogner som lar seg dra etter et styrende, langsomtgående lokomotiv. Over generasjoner vil det vise seg hvorvidt retningen samfunnet er blitt fraktet i, var riktig eller feil. Det er flere grunner til å anta at utdanning er en drivkraft i riktig retning: Utdanning er veien ut av fattigdom, og gir dermed håp om et bedre liv. Utdanning gir tilhørighet i samfunnet. Utdanning gir personlig opplevelse av verdighet. Utdanning gir større handlingsrom i livet, uansett hvilket teoretisk eller praktisk nivå det er snakk om. En utdannet befolkning vil i større grad kunne få samfunnet til å fungere og bidra til innovasjon og utvikling. Siden håpløshet og mangel på tilhørighet er faktorer som er sentrale i rekruttering til kriminalitet og ekstreme miljøer, vil utdanning på sikt ha en stabiliserende samfunnsmessig effekt. Utdanning er
derved en trygghetsfaktor, som igjen er en forutsetning for god utdanning. De ytre rammer og begrensninger vil være forskjellige fra sted til sted, og det konkrete arbeidet må derfor tilpasses lokale utfordringer. Men noe synes klart: Generalsekretærens hjørne Generalsekretær Jørn Lemvik Basale behov må dekkes i størst mulig grad. Sentrale og lokale myndigheter, foreldre og barn må gjøres ansvarlige. Lærere må gis solid kompetanse og gode arbeidsvilkår. Pedagogikk og pensum må være så nært og relevant som mulig, med tanke på f.eks. primærspråk eller realistiske jobbmuligheter etter endt utdanning. Voksne analfabeter må gis mulighet til å få grunnleggende opplæring. Diskriminerende holdninger må endres. Evaluering og måloppnåelse Det er viktig å evaluere bruken av bistandspenger og effekten av det arbeidet som utføres. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å finne gode målemetoder som kan gi et godt og rettferdig bilde. Dette slås bl.a. fast i en evalueringsrapport bestilt av Norad, som ble lagt fram i 2014. ( Can We Demonstrate the Difference that Norwegian Aid Makes? ) Det kan være mange måter å gå fram på, og ingen metode er helt perfekt. Men graden av måloppnåelse må nødvendigvis vurderes ut fra hva som er målet. Utviklingsarbeid har som regel mer enn ett mål, og utdanning er intet unntak. På det individuelle planet kan resultater måles i løpet av kort tid. På det samfunnsmessige planet kreves mer tålmodighet, kanskje flere generasjoner. Hvis vårt overordnede mål er «best mulig livskvalitet for flest mulig i den tiden de befinner seg på jorden», er utdanning både et mål og et middel. Ved å arbeide for at flest mulig skal få realisert sin rett til utdanning, vil vi bidra til at stadig flere får mulighet til å ta i bruk ressursene sine og skape seg et liv som de selv synes er godt og verdig. I løpet av en generasjon eller to med god og relevant utdanning til befolkningen, vil det sannsynligvis også kunne registreres endringer som viser at samfunnet har beveget seg i riktig retning. Beskrivelsen av arbeidet i Senegal er etter min oppfatning et eksempel på dette. Lekser var noe vi ikke alltid var like begeistret for. Det vi ikke så og forsto (i alle fall ikke jeg), var at gjennom klasseundervisning, bøker, forelesninger og ulike forsøk, fikk vi kontakt med nye tanker. Vi utviklet oss som mennesker, vi arbeidet med våre holdninger, vår tenkning, - og vår oppførsel. Vi lærte om helse, om viktigheten av rent vann, om politikk, om demokrati, om rettferdighet og urettferdighet. Vi lærte om livet og om vårt samfunn og andre samfunn. Vi kunne sammenligne, vi kunne spørre, vi kunne undres. Utdanning er kanskje vårt viktigste satsingsområde - i alle land. En ting er de tekniske ferdigheter med å sette sammen bokstaver til ord, og lære om timeplanen, hundrelapp og tusenlappen i et stort tall. Enda viktigere er "bieffektene" knyttet til helse, til arbeid, til demokrati, til rettferdighet til rettigheter og plikter i samfunnet. I vår skole lærte vi å stille spørsmål, å utfordre andres tanker, å stå for noe selv. I mange klasserom er det frykt og viktigheten av "rette svar" som rår grunnen enda. Men får vi barn - og voksne - på skolebenken, så er vi med på å åpne en verden av kunnskap og innsikt for dem. Dermed vil det spire fram en bevissthet om eget verd, om retten til egne valg, - og om hvordan vi ønsker samfunnet organisert og ledet. Utdanning er avgjørende viktig for helse, arbeid, likestilling, rettigheter og demokrati! Vi er glade for at vår Utdanning - vårt viktigste satsingsområde? Dette nummeret av Bulletin fokuserer på utdanning. Vi leser historier fra Senegal som viser kraften i å gå fra å være analfabet til å kunne lese, skrive og regne. Men vi ser og at utdanning er så mye, mye mer enn disse "tekniske" ferdighetene. regjering setter utdanning, og spesielt utdanning for jenter, i høysetet i vårt utviklingsarbeid. Når vi nå leser disse sidene om det flotte som skjer i Senegal gjennom Kristen Muslimmisjon sitt arbeid, er det med glede at jeg konstaterer at regjeringen, med press fra støttepartiene, har endret syn på landreduksjonsproblematikken. De lar derved det sivile samfunnet få fortsette å arbeide der relasjonene er bygd opp og der resultater leveres. På vegne av de av våre medlemmers partnere som arbeider i de landene som var på listen over land som skulle kuttes, takker jeg for at arbeidet der kan fortsette framover!
1.- 9. desember 2014 reiste Herdis Heimdal fra KMM (Kristen Muslimmisjon) og Karen Rossebø fra Digni til Senegal på prosjektbesøk. Her er noen av høydepunktene: Æresborger Generalsekretær i Kristen Muslimmisjon, Tore Arnegaard, ble i en høytidelig seremoni utnevnt til æresborger av Nioro du Rip kommune. Fylkesmannen og ordføreren var blant talerne som takket for det Mission Evangelique de Norvegienne hadde betydd for befolkningen i fylket gjennom arbeidet til Keur Yaakaar. Herdis Heimdal takket på vegne av Arnegaard, som dessverre var forhindret fra å komme. Hennes takketale på wolof ble sendt på riksdekkende TV. Rapport om resultater av alfabetisering av voksne kvinner i Senegal. Utdanningsdepartementet i Senegal har opprettet CENTRE NATIONAL DE RESSOURCES EDUCATIONNELLES. Dette senteret har i samarbeid med fire land i regionen utarbeidet en test som avgangseksamen for praktisk rettede alfabetiseringsklasser av typen vi har beskrevet tidligere. Undervisningsoppleggene har vært ulike, og arbeidet har vært ledet av forskjellige NGO-er og av statene. Lederen for senteret kom til Keur Yaakaar i Nioro for å legge fram resultatene som nylig er presentert i en rapport. Spenningen hos våre samarbeidspartnere var stor, for de hadde gjennomført testen i 20 klasser. Men gleden ble enda større da det ble dokumentert at klassene som var drevet av Keur Yaakaar rangerte som nummer to i landet. Det ble også sagt at alle NGO-ene oppnådde bedre resultater enn de statlige klassene. Representanten fra Utdanningsdepartementet berømmet Keur Yaakaar for det gode arbeidet de gjør, og hun uttrykte stor tillit til organisasjonen. Utdeling av vitnemål Nesten 600 kvinner fra 20 landsbyer var samlet til en seremoni i anledning utdeling av vitnemål for bestått alfabetiseringsutdanning. Det ble også utdelt et sertifikat til flinkeste elev i hver av de 20 klassene. Disse skal være lærere i en ny klasse i hver sin landsby. Lærerne blir tatt godt hånd om: KYs veileder besøker dem hver 14. dag, og de skal møtes til månedlige samlinger med kurs og erfaringsutveksling. Damene organiserer seg En gruppe fra hver av de 20 avgangsklassene møtte KYs veiledere for å gjennomgå klassenes økonomi. Hver klasse måtte oppgi hvor mye de har på kontoen, hvor mye de har lånt ut til klassens elever og hvordan de planlegger å bruke disse pengene. Alt blir grundig kontrollert. Det var tydeligvis i ferd med å bygge seg opp litt egenkapital, og det ble diskutert eventuell mulighet for å opprette en egen bank i nærområdet når de har nok penger. Innkjøp av egen mølle var også nevnt som potensielt sparemål. Begge disse tiltakene ville spart damene for mye reisetid. KY-staben ble deretter informert om at disse damene, som representerte 20 landsbyer, tidligere samme formiddag hadde stiftet en organisasjon. De ville fortsette det gode samarbeidet seg imellom også etter at Keur Yaakaar har sluppet taket i dem. Landsbysjefen Meta Ba holdt en flammende tale hvor hun også takket Norge for hjelpen: Dere ga oss ikke en fisk, men dere lærte oss å fiske!