KANALISERINGSPOLITIKK OG REGIONAL SPESIALISERING

ECN260 Landbrukspolitikk - Høst 2016 KANALISERINGSPOLITIKK OG REGIONAL SPESIALISERING Bilde fra: https://www.norddal.kommune.no/nyheitsarkiv/jordleige-og-strukturendringar-i-norsk-landbruk.43267.aspx Av: Jon Lygre Hoel, Guro Hjerpbakk, Oda Hauge og Ragnhild Mathisen 1

Innholdsfortegnelse Innledning 2 Kanaliseringspolitikken 3 Historisk bakgrunn + opprinnelig form 3 Kanaliseringspolitikken i dag 4 Målpris på korn 4 Prisnedskriving på korn 5 Fraktutjevning på korn 6 Melkekvotesystemet 6 Redegjørelse for den regionale spesialisering de siste ti årene 6 Konsekvenser av regional spesialisering 7 Miljø 8 Fremtidig produksjonsevne 9 Bosetting og sysselsetting i distriktene 9 Kulturlandskapet 10 Matsikkerhet 11 Konklusjon 12 Referanseliste 12 2

Innledning Norge har lange tradisjoner med jordbruk, og de eldste sporene går tilbake til den yngre steinalder, omtrent 2500 f.vt, (Syverud et al, 2016). Norge kjennetegnes av stor variasjon av klimatiske og topografiske forhold. Dette medfører at de forskjellige delene av landet har ulike forutsetninger for jordbruk. Det er altså store regionale forskjeller, som fører til at jordbruksdriften varierer svært mye mellom de forskjellige landsdelene. Av de 3% av Norges areal som er matjord, er det bare 1% av dette arealet som har de topografiske og klimatiske forutsetningene for å være godt egnet for korndyrking. Disse områdene befinner seg på flatbygdene på Østlandet, og Trøndelag. Resten av jordbruksarealet ellers i landet er knyttet til grasproduksjon, grovfor og kraftforkrevende produksjoner Etter andre verdenskrig har antall driftsenheter gått ned, og det har foregått en gjennomgående trend med fraflytting fra distriktene til fordel for byene. To tredjedeler av bøndene har et annet arbeid i tillegg til jordbruket. Fiske og skogbruk har tidligere vært viktige deltidsjobber, men i dag er det mer vanlig med jobber innen andre sektorer. Dette gjelder også de som er bønder i flatbygda, hvor de beste jordbruksområdene befinner seg, (Syverud et al, 2016). Et viktig mål i norsk landbrukspolitikk er å opprettholde et aktivt landbruk i hele landet. Inn under dette kommer kanaliseringspolitikken. I denne oppgaven skal vi redegjøre for denne politikken, den regionale spesialiseringen inne landbruket, samt konsekvensene av dette. Kanaliseringspolitikken Historisk bakgrunn + opprinnelig form Korn-kraftfôrpolitikken er svært sentral i norsk landbrukspolitikk. Formålet er at den skal balansere forholdet mellom bruk og produksjon av korn/kraftfôr og grovfôr, og økonomien i kornproduksjon sammenlignet av husdyrhold, (Bunger, Tufte, 2016). Etter andre verdenskrig skjedde det en mekanisering av landbruket. Nye hjelpemidler ble tatt i bruk, og traktoren fikk sitt store gjennombrudd. Det ble nå mulig for bøndene å ha flere dyr og øke produktiviteten. Dette medførte en overproduksjon av husdyrprodukter. Samtidig importerte Norge også mye korn fra utlandet, men det var et ønske at Norge skulle bli selvforsynte på korn. Myndighetene iverksatte derfor tiltak for å få bukt med denne 3

skjevutviklingen. Ved jordbruksoppgjøret i 1950 ble det foreslått at prisforholdet mellom melk og korn skulle endres, slik at prisen per kilo mathvete ble 1,5 x gjennomsnittlig utbetalingspris per liter melk ved meieriene. Dette var starten på kanaliseringspolitikken, som ble iverksatt av Gerhardsen-regjeringen i 1951. Et viktig mål for kanaliseringspolitikken var å øke produksjonen av korn i Norge. Ved å heve den norske kornprisen over verdensmarkedsprisen, skulle man sørge for en omlegging fra husdyrhold til kornproduksjon i de delene av landet som hadde de beste forutsetningene for dette, (Bunger & Tufte, 2016). Disse områdene var flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Husdyrbruket ble kanalisert til områdene som ikke var ideelle for kornproduksjon, men hvor man kunne dyrke grovfôr. Dette gjaldt Vestlandet og i Nord-Norge. Kanaliseringspolitikken i dag Å sikre den norske kornproduksjonen er viktig den dag i dag, men prisforholdene og virkemidlene er blitt vesentlig endret. Kanaliseringspolitikken er i dag videreført gjennom en rekke andre virkemidler. De mest sentrale er, (Bunger & Tufte, 2016): målpris på korn prisnedskriving og fraktutjevning på korn geografisk fordeling av melkekvoten Målpris på korn Målprisen på korn blir i likhet med målprisen på melk og svinekjøtt fastsatt i de årlige jordbruksforhandlingene. Målprisen er den prisen som jordbruket reelt sett skal kunne oppnå, og baserer seg på de øvrige markedsforholdene, importvernet og mulighetene for markedsregulering. Det er markedsregulators jobb å prøve å oppnå målprisen. Markedsregulator for korn er Det Norske Felleskjøpet, og de har ansvaret for å foreslå markedsregulerende tiltak til Omsetningsrådet dersom noteringsprisen avviker fra målprisen (Norges Bondelag, 2013). Målprisordningen på korn sikrer inntektsgrunnlaget for kornbøndene og bidrar på denne måten til opprettholdelsen av den geografiske arbeidsfordelingen i det norske landbruket (Arnoldussen et.al, 2014) 4

Prisnedskriving på korn Prisnedskrivingsordningen på korn går ut på at den delen av kornproduksjonen som blir brukt som matkorn eller i kraftfôret skrives ned, slik at møllene og bøndene utenfor kornområdene får kornet til en lavere pris enn det kornprisen skulle tilsi (Rysstad, 2016). Denne ordningen kan illustreres av figuren under. Figur 1: Arnoldussen et.al (2014) Da kraftfôr er en sentral innsatsfaktor i husdyrproduksjonen/melkeproduksjon bidrar denne ordningen til reduserte kostnader i denne produksjonen. Dette fører til reduserte priser på husdyrprodukter, som igjen bidrar til å dempe etterspørselen av importerte husdyrprodukter. Da grovfôr og kraftfôr kan regnes som substitutter av hverandre, dog ikke perfekte (Stabbetorp & Huus, 2015), vil en lavere pris på kraftfôr redusere etterspørselen etter grovfôr noe som vil gjøre grovfôrproduksjonen mindre attraktiv noe som vil bidra til å opprettholde den geografiske produksjonsfordelingen. Prisnedskrivingen bidrar videre til denne produksjonsfordelingen ved å utjevne konkurranseforholdet mellom kornproduserende bønder og bøndene utenfor kornområdene. Uten prisnedskrivingene hadde dessuten de kornproduserende bøndene hatt et konkurransefortrinn i husdyrproduksjon i forhold til de bøndene som ikke selv produserer korn. Dette aspektet er derfor også med på støtte opp om den regional spesialiseringen i det norske jordbruket (Landbruksdepartementet, 1998) 5

Fraktutjevning på korn Fraktutjevningen på korn er også et sentralt virkemiddel innenfor kanaliseringspolitikken. Dette er et tilskudd som går til frakten av hel korn og kraftfôr for sikre at prisen er tilnærmet den samme uansett hvor i landet man befinner seg. Grovt sett går ordningen ut på at tilskudd på frakten av hel korn til transittmottakene,som for eksempel kraftfôranlegg rundt om landet, og så gis det tilskudd til frakten av kraftfôr til hele landet utenom de områdene nærmest de store kraftfôranleggene (Skulberg, 2016). Dette tilskuddet gjør prisen på korn tilnærmet den samme uavhengig av hvor i landet man befinner seg. Bøndene som befinner seg i nærheten til kornområdene betaler omtrent det samme for kornet som bøndene lengst vekke som for eksempel i Nord-Norge. Dette bidrar i likhet med prisnedskrivingsordningen til å dempe det konkurransefortrinnet bøndene i og rundt kornområdet ellers hadde hatt om en slik ordning ikke hadde eksistert (Landbruksdepartementet, 1998) Melkekvotesystemet På tross av kanaliseringspolitikken ble iverksatt, har det med jevne mellomrom vært problemer med overproduksjon av meieriprodukter. Som et resultat av dette, ble melkekvoter ble innført i 1983. Melkekvotesystemet innebar at det ble fastsatt et kvotetak for hele landet. Deretter ble disse kvotene fordelt over forskjellige melkeregioner, som i praksis innebar de ulike fylkene, basert på levert volum de siste tre årene. Levering over de fastsatte kvotene, førte til lavere pris. Det er mulig å leie ut hele eller deler av kvoten sin, men ikke utenfor sin egen melkeregion. Melkeregionsystemet er svært viktig for den regionale spesialiseringen, ettersom den holder husdyrholdet i regionene. Redegjørelse for den regionale spesialisering de siste ti årene Den overordnede målsettingen i landbruket fra 1960-tallet hadde vært å sikre matproduksjon til landets befolkning, sikre bøndenes inntekter og sikre sysselsetting i distriktene. De regionale virkemidlene hadde som direkte formål og å utligne forskjellene mellom regionene, gjennom redusere inntektsforskjeller og å styrke næringssvake distrikter. I NOU (1974:26) ble landbruket som et verktøy i å opprettholde naturens balanse og en produksjon som skulle ta miljøhensyn vektlagt som nytt mål for landbrukspolitikken. Ordninger for å opprettholde kulturlandskap og biologisk mangfold har blitt innført, og har økt i omfang i senere år. Dette har også fått konsekvenser for den opprinnelige kanaliseringspolitikken. 6

Kornarealet i kornfylkene gått ned og grasproduksjon gått opp, og man ser en tydelig endring etter økningen i kulturlandskapsstøtten: Figur 2: Stubbtorp og Huus (2015) Kornarealet har doblet seg fra 1,5 millioner dekar i 1950 til til nesten 3 millioner i 2012. Arealet økte frem til omtrent 1990, og har siden da hatt en nedgang. Avlingene har tilsvarende økt fra i overkant av 400 000 tonn i 1959 til 1 million tonn i 2009, med en topp på over 1,5 millioner tonn i 1990 (SSB, 2009). Fortsatt står trekkene fra kanaliseringspolitikkens tid ved lag. Nærmere 85 % av kornarealet finnes i Østlandsfylkene, og nærmere 15% i Trøndelag. Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge har til sammen under 1% av det totale arealet. Også poteter produseres det desidert mest av på Østlandet med 77%. I melkeproduksjonen, (målt i liter), er det derimot ikke så markante landsdelsforskjeller. Østlandet alene har 25 %, mens fylket med størst andel av leveransene er Rogaland (19%). Likeledes i kjøtt- og eggproduksjonen har Rogaland høyest andel av tonnasjen i alle kategorier (som eksempel nevnes 29% av svinekjøtt og 27 % av egg), mens Oppland kommer på en andreplass i samme kategorier (Budsjettnemda for landbruket, 2016). Grafen under viser tendensen i kornarealets utvikling. Østfold er det største kornfylket og haren produksjon som følger landstrenden. Nord-Trøndelag ligger i et mellomsjikt og har fulgt samme trend, mens de tre vestlandsfylkene har hatt en betydelig nedgang. 7

Figur 3: Kilde: SSB 1950, 1975, 1991 Konsekvenser av regional spesialisering Landbruk over hele landet har, som nevnt i innledningen, lenge vært et av målene for den norske landbrukspolitikken. Kanaliseringspolitikken har siden den ble iverksatt vært et av de viktigste virkemidlene for å oppnå denne målsetningen ved å stimulere til regional spesialisering. I distriktene er alternativene til landbruket ofte få, og dette gjør at jordbruk er en langt viktigere næringen i distriktene enn den er i sentrale strøk (Eldby og Smedshaug, 2015. Hvis kanaliseringspolitikken ikke hadde blitt iverksatt, ville det fått negativ påvirkning på kulturlandskapet, bidratt til fraflytting, samt at produksjonen av matkorn ville blitt redusert. Reduksjon av matkorn ville gjort at man ville måtte importere større mengder korn fra utlandet, og således blitt mer sårbar for dårlige perioder. Som vi ser var intensjonen bak kanaliseringspolitikken todelt. Den ene delen skulle stimulere til bosetting i distriktene, hvor det var et mindre arbeidsmarked, ved å utnytte de forskjellige regionene sine forutsetninger for jordbruk best mulig. Den andre delen var å bli så selvforsynte med kornproduksjon som mulig, og ikke være altfor avhengig av import. Miljø Regional spesialisering i landbruket påvirker miljøet på flere måter. Det fører til at det blir økt transport, altså mer forbruk av olje og drivstoff. Det krever store mengder energi og fører til 8

mer forurensing av vannforekomster i lavtliggende og utsatte områder. Dette kan også gå utover grunnvann og drikkevann. Den største årsaken til vannforurensning er avrenning som fører med seg næringsstoffer, da spesielt fosfor som fører til algeoppblomstring. Den store avrenningen av fosfor skyldes at det er under halvparten av fosforen blir tatt opp av plantene mens 5% renner av med overvannet. Den resterende andelen blir lagret i jordsmonnet. Det tilføres store mengder gjødsel som inneholder fosfor hvert år, og det importeres 8400 tonn fosfor gjennom kunstgjødsel hvert år og 4400 tonn til husdyrfôr. Fosfor er en ikke-fornybar ressurs som er på EUs liste over kritiske råstoffer. Norge er helt avhengig av importert fosfor som kommer fra områder som til dels kan være ustabile. I og med av fosforforekomstene blir mindre og en ikke kan vite med sikkerhet hvor lenge de vil vare, må vi akseptere enten høyere priser da det er kostbart å fjerne tungmetaller fra råfosfat, eller økt tungmetallinnhold i gjødsel. Fremtidig produksjonsevne Regional spesialisering gir fordeler til stordrift, færre og større gårder, som kan føre til at jordbruket blir enklere. En risiko som kommer med å ha samme type jordbruk nært hverandre er sykdomsspredning. Selv om det foregår et kontinuerlig foredlingsarbeid på for eksempel korn og potet, så er det fremdeles fare for at om det skulle forekomme et sykdomsutbrudd så er store deler av produksjonen utsatt. Dette gjelder også for husdyrdrift, med flere dyr samlet på en plass øker faren for sykdom, dermed medisineres det mer og risikoen for at det utvikles resistens mot for eksempel antibiotika øker. Ulemper med spesialisering er at det blir mindre vekselbruk, som igjen fjerner næringsstoffer og organisk materiale i jorda. Dette fører til dårligere evne til å holde på vann og næring. Dette øker behovet for sprøyting, både for å gjødsle og bekjempe sykdom. Med mindre organisk materiale i jordsmonnet øker faren for utvasking og erosjon. Jordene er ekstra utsatt om de blir pløyd om høsten. Tiltak som kan bli tatt i bruk for minske faren for erosjon er å lage buffersoner og dreneringsgrøfter. Med økt bruk av gjødsel er det større mengder som blir med avrenning fra jordene til vannforekomster i nærheten. Konsekvenser på lengre sikt er at tilpasningen mellom jordsmonn og avling blir dårligere, noe som fører til av avlingene blir dårligere som igjen kompenseres med gjødsling og sprøyting. Hva ville skjedd uten kanaliseringspoltikken? Det er i sentrale strøk i flatbygdene på Østlandet at man man finner de best landbruksarealene i landet. I tillegg til å både ha et komparativt fortrinn og absolutt fortrinn 9

innen kornproduksjon, har disse områdene et absolutt fortrinn i grovfôrproduksjon. Disse områdene er også de beste grovfôrområdene, (Johnsen og Smedshaug, 2016). Uten den regionale spesialiseringen som det legges opp til med kanaliseringspolitikken, kan bøndene i kornområdene fritt velge mellom kornproduksjon og grovfôrproduksjon/ husdyrproduksjon, og mange vil velge å bruke deler eller hele kornområdet til grovfôrproduksjon. Konkurransesituasjonen mellom husdyrproduksjonen i henholdsvis kornområdet og distriktene tilsier at husdyrproduksjonen i kornområdene vil utkonkurrere husdyrproduksjonen/grovfôrproduksjonen i distriktene (Norges Bondelag, 2013), og dette vil kunne føre til at mange gårdsbruk i distriktene må legges noe som vil prege både sysselsettingen og bosettingen i distriktene. I en rekke av AgriAnalyse (Bunger og Tufte, 2016; Arnoldussen et.al, 2014; Johnsen og Smedshaug, 2016) sine rapporter blir følgende eksempel brukt for å illustrere hva som ville ha skjedd dersom kanaliseringspolitikken hadde blitt svekket. I det forenklede regnestykket de legger til grunn, går det fram at 60% av grovfôrarealet går ut kan dette erstattes med 85% av dagens kornareal (Bunger og Tufte, 2016, s.29). Dette betyr dersom man ikke ligger til rette for en regional spesialisering gjennom kanaliseringspolitikken, vil husdyrproduksjonen i kornområdene øke på bekostning av kornproduksjonen og husdyrproduksjonen i distriktene. Denne utviklingen blir illustrert i figuren nedenfor. Figur 4: Fjellhammer et.al (2015) Uten en kanaliseringspolitikken og den regionale spesialisering ser det derfor ganske mørkt ut for både sysselsettingen og bosettingen i distriktene. 10

Kulturlandskapet På 1970-tallet ble det klart at de opprinnelige inntekts- og sysselsettingsmålene i seg selv ikke var nok til å opprettholde produksjon i utkantstrøk. I tillegg anså man landbruk som et virkemiddel til å oppnå natur- og miljømål. (NOU 1974:26). Målene ble videreført i Stortingsmelding nr. 14 1976-77. I dag finnes det flere støtteordninger som går på vern av kulturlandskap og biologisk mangfold i landbruksproduksjonen. Disse er fordelt på Nasjonalt miljøprogram, Regionalt miljøprogram (Fylkesmannen), den kommunale SMIL-ordningen samt flere ordninger som går på vern av landskapstyper og arter, ledet av departementet og Miljødirektoratet. Selv om sau på beite har gått nedover (6% nedgang i sau og 22% nedgang i geit på beite i perioden 2000 til 2012), og fulldyrket eng og beite har gått opp i kornfylkene på Østlandet og ned i resten av landet (Budsjettnemda 2016), ser man fortsatt at det er mer sau på beite i de områdene som ble utpekt som beite- og grovfôrdriftsfylker under kanaliseringspolitikken (SSB 2014). 11

Figur 5: Sau og lam på beite i landets kommuner. Kilde: SSB 2014. Gjengroing av kulturlandskapet vil både være ødeleggende for naturmangfoldet og kulturarven. Matsikkerhet Matsikkerhet er også et av de overordnede målene for norsk landbrukspolitikk. Hvilke konsekvenser har regional spesialisering for den norske matsikkerheten? Med matsikkerhet mener man at man har tilgang på nok og trygg mat- også i krisetider (Landbruksdepartementet, 2016). Matsikkerheten avhenger derfor av matforsyningen og matberedskapen. Dette avhenger igjen på om man befolkningen har tilstrekkelig tilgang på mat til befolkningen, men også på fôrtilgangen til husdyrene for at disse igjen skal produsere mat til befolkningen (Arnoldussen et.al, 2014). Korn vil derfor være helt sentral for den nasjonale matsikkerheten, og for å oppnå en tilfredsstillende selvforsyningsgraden vil det derfor være avgjørende at man har en regional spesialisering slik at man utelukkende produserer korn på de arealene som best egner seg til slik produksjon (Arnoldussen et.al, 2014). På denne måten evner man å øke den samlede kornproduksjonen slik at man blir mindre avhengig av kornimport. Som nevnt var det nettopp dette med å redusere kornimporten som var en av grunnen til iverksettelsen av kanaliseringspolitikken. Den regionale spesialiseringen som skjedde gjennom (blant annet) kanaliseringspolitikken, bidro til å øke kornproduksjonen og derfor også selvforsyningsgraden. En regional spesialisering vil derfor bidra til en økt matsikkerhet Avslutning I denne oppgaven har vi sett på kanaliseringspolitikken og hvilken betydning den har hatt for den regionale spesialiseringen. Det er både negative og positive konsekvenser med denne sterke regionaliseringen. De positive konsekvensene knytter seg i hovedsak til at en regional spesialisering er viktig for å kunne oppnå målet om landbruk over hele landet som er et av de overordnede målene ved den norske landbrukspolitikken, mens de negative knytter seg til ting med negative innvirkning på miljøet. Selv om de positive konsekvensene virker å overveie de negative, vil den negative miljøpåvirkningen en slik spesialisering medfører gjøre en slik politikk vanskeligere å rettferdiggjøre ettersom miljøfokuset i samfunnet for øvrig øker. 12

Dagens Høyre- og Fremsrittspartiregjering fører en landbrukspolitikk, hvor de har erklært at de vil satse på heltidsbonden og stimulere til økt matproduksjon i Norge. Det er derimot svært delte meninger om regjeringens landbrukspolitikk. Blant annet har det blitt foreslått å fjerne utjevningsordninger mellom små og store bruk, slik at det ikke lengre blir forskjell på tilskuddene mellom store og små bønder. Bøndene har kalt dette et angrep på distriktsjordbruket, og at de små bøndene vil tape økonomisk på bekostning av enkelte store bruk, (Langberg, 2014). Kutt i arealtilskuddene til kornbruk, vil gå hardt utover kornbønder med mindre kornarealer. Således kan det bli mer aktuelt å gå over til husdyrproduksjon, ettersom dette vil bli mer økonomisk lønnsomt, eller slutte med jordbruk og skaffe seg annet arbeid. Dette vil virke negativt inn på kornproduksjonen i landet, og bidra til å svekke kanaliseringspolitikken. En spørreundersøkelse fra Nationen viser at omtrent halvparten av Norges bønder mener regjeringens politikk har påvirket deres økonomi negativt, (NRK 2016). Dette var også en av grunnene til at landbruksforhandlingene i 2014 endte med brudd. 13

Referanseliste Arnoldussen, A., Forbord, M., Grønlund, A., Hillestad, M. E., Mittenzwei, K., Pettersen, I. og Tufte, T. (2014) Økt matproduksjon på norske arealer. Rapport 6-2014. AgriAnalyse: Oslo Budsjettnemda for landbruket (2016). Grunnlagsmateriale til jordbruksforhandlingene. Resultatkontrollen, II detaljert del. Oslo. Lokalisert 20/11/2016 på http://nilf.no/budsjettnemnda_for_jordbruket/grunnlagsmateriale_til_jordbruksforhandlingene _1 Bunger, A. og Tufte, T. (2016) Den norske landbruksmodellen. Rapport 6-2016, AgriAnalyse: Oslo Bye, A. S., Aarstad, P. A., Løvberget, A. I. og Høie, H. (2014). Jordbruk og miljø. Tilstand og utvikling 2013. Statistisk sentralbyrå: Oslo. Lokalisert 19/11/2016 på http://ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/_attachment/168917?_ts=144dfd7b278 Eldby, H. og Fjellhammer, E. (2014): Norsk jordbruk Redusert arealbruk og fallende produksjon?. Rapport 8 2014, AgriAnalyse: Oslo Eldby, H. og Smedshaug, C. A. (2015) Norsk selvforsyning av mat og norsk arealbruk - Tar vi vare på matjorda? Rapport 5-2015. AgriAnalyse: Oslo Fjellhammer, E., Smedshaug, C. A., Thuen, A. E., Tufte, T. (2015) Mer av produksjon på norske ressurser. Rapport 6-2015. AgriAnalyse: Oslo Johnsen H. M. og Smedshaug C. A. (2016) Vestlandsjordbruket vinn eller forsvinn?. Rapport 2-2016. AgriAnalyse: Oslo 14

Landbruksdepartementet (1998) Markedsordningen for korn. Tilgjengelig på: http://arken.nmbu.no/~sigury/260litteratur/lmd_2000_ny_markedsord_korn_del1.pdf Landbruksdepartementet (2016) Matsikkerhet. Tilgjengelig på https://www.regjeringen.no/no/tema/mat-fiske-og-landbruk/mat/innsikt/matsikkerhet/id23571 58/ (lest 19.11.16) Langberg, Ø. K. (2014). Dette er vinnerne og taperne med Listhaugs landbrukspolitikk. http://www.aftenposten.no/okonomi/dette-er-vinnerne-og-taperne-med-listhaugs-landbruksp olitikk-88433b.html, lest 19.10.2016 Norges Bondelag (2013) Landbrukspolitikk - opplæringshefte. Oslo. Lokalisert 19/10/16 på http://www.bondelaget.no/getfile.php/13633998/nettbutikk/kunnskapsmateriell/landbrukspol itikk_oppl%c3%a6ringshefte.pdf NOU 1974:26. Støtteordninger i landbruket. NRK (2016), Regjeringen får stryk av bøndene. https://www.nrk.no/norge/regjeringen-far-stryk-av-bondene-1.12916014. Lest 20.11.2016. Rysstad, S. (2016) Markedsordninger: prisstabilisering, prisdiskriminering og prisutjevning. Forelesningsnotat ECN260. Skulberg, O. N. (2016) Korn- og kraftfôrpolitikken og markedsordningen for korn. Gjesteforelesning i ECN260. Ås, 08.11.2016, NMBU Stabbetorp, E. M., Huus, A. (2014) Kanaliseringspolitikk, arealbruk og produksjonsfordeling. Foredrag ved Lederkonferansen i Norges Bondelag. Statistisk sentralbyrå (2009) Landbruket i Norge 2009. 2.Jordbruk. Lokalisert 20/11/2016 på http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa116/jordbruk.pdf Statistisk sentralbyrå (1951) Jordbruksstatistikk 1950. Landbruksareal og husdyrhold. Lokalisert 20/11/2016 på https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xi_069.pdf 15

Statistisk sentralbyrå (1976) Jordbruksstatistikk 1975. Lokalisert 20/11/2016 på https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_a817.pdf Statistisk sentralbyrå (1992) Jordbruksstatistikk 1991. Lokalisert 20/11/2016 på https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_c071.pdf Statistisk sentralbyrå (2012) Tabell: 04414: Jordbruksareal per 31. juli, etter bruken (dekar) (F). Lokalisert 18/11/2016 på https://www.ssb.no/statistikkbanken/selectvarval/saveselections.asp.-skriv Stortingsmelding nr. 14 (1976-77). Om landbrukspolitikken Syverud, G; Bratberg, E; Almås, E. (2016) Jordbruk i Norge. Store norske leksikon. 30.08.2016 https://snl.no/jordbruk_i_norge 16