3 Samarbeid om FoU og innovasjon

3 Samarbeid om FoU og innovasjon Karl Erik Brofoss Lena Cecilie Endresen Frank Foyn Johan Hauknes Kirsten Wille Maus Kristoffer Rørstad Gunnar Sivertsen Ole Skorge

12

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 13 Både forskning og innovasjon er avhengig av kunnskap og informasjon fra omgivelsene, gjerne i form av samarbeid og nettverksbygging mellom næringslivet og offentlige og private kunder, universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter og det offentlige virkemiddelapparatet. Samarbeid om FoU og innovasjon kan anta mange ulike former. Det kan bestå av uformell kontakt mellom enkeltforskere ved akademiske institusjoner, mellom universitetsforskere og industrien, mellom enheter innenfor næringslivet, eller det kan være deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer og -organisasjoner. De ulike formene for samarbeid og nettverksbygging gjør det vanskelig å finne gode indikatorer som fanger interaksjonen på en tilfredsstillende måte. Særlig i de tilfellene hvor det ikke motsvares av en økonomisk transaksjon ved en samhandlingsrelasjon, er det vanskelig å påvise relasjonen. Det kan likevel være slik at nettopp en uformell kontakt, for eksempel en telefon til en faglig forbindelse, kan være avgjørende for et vellykket utfall av en innovasjonseller forskningsprosess. Vi har dessverre ingen måte å vurdere den direkte nytten av de ulike formene for kontakt som finner sted. I praksis må vi nøye oss med å rapportere kontakter som påvises på en eller annen måte, uten at vi direkte kan evaluere verdien av de ulike forbindelsene. Dette kapitlet belyser noen målbare aspekter ved samarbeid om FoU og innovasjon. Innledningsvis beskrives omfanget av samarbeid om FoU og innovasjon mellom sektorene. I kapittel 3.2 omtales samarbeid om FoU i næringslivssektoren spesielt, herunder hvilke type bedrifter som har samarbeid, hvem de samarbeider med og om det er spesielle næringer som peker seg ut. Kapittel 3.3 ser nærmere på FoU-samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren og utviklingen av dette samarbeidet i perioden 1999 24. I løpet av 1-års perioden 1993 23 har det vært en stor økning i antall professor II-stillinger i Norge. Innenfor hvilke fagområder og læresteder professor II-stillingene finnes, belyses nærmere i kapittel 3.4. Vi setter et spesielt søkelys på Norges deltakelse i EUs sjette rammeprogram i kapittel 3.5, hvor norske miljøer deltar aktivt. Studier av samarbeid gjennom publisering av forskningsresultater viser at samforfatterskap med utenlandske forskere har økt betydelig både i Norge og internasjonalt de senere årene, og at Norge relativt sett har et stort omfang av samforfatterskap (kapittel 3.6). Veksten har i særlig grad funnet sted i samarbeidet med europeiske land. Et annet resultat av samarbeid om forskning og innovasjon er spredning av kunnskapsressurser i økonomien. I kapittel 3.7 inngår resultatindikatoren produktbundne teknologistrømmer. Denne forteller hvilke næringer som er de viktigste teknologiutviklere; leverandører og mottakere. 3.1 Omfanget av samarbeid i de tre utførende sektorene Samarbeid om FoU og innovasjon kan anta ulike former. Det kan bestå av uformell kontakt og nettverksbygging mellom næringslivet, universiteter og høgskoler og forskningsinstitutter, og mer formalisert samarbeid mellom ulike aktører nasjonalt og internasjonalt herunder deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer og kjøp av FoU. Særlig står det internasjonale forsknings- og innovasjonssamarbeidet høyt på den forskningspolitiske dagsordenen. I den siste Stortingsmeldingen om forskning (St.meld. nr. 2 24 25), Vilje til forskning, fremgår det at internasjonalisering av norsk forskning er en hovedprioritet i regjeringen Bondeviks forskningspolitikk. Her heter det at Norge må delta aktivt i det internasjonale samarbeidet for å sikre kvalitet og fornyelse i forskningen, for å dele risiko og kostnader ved investeringer og for å hente hjem kunnskap og teknologi. Over en tredjedel av FoU-ressursene var knyttet til kjøp eller samarbeid FoU-statistikken viser at universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og næringslivet gjennom FoU-kjøp eller eksterne kilder utenom forskningsråd og fonds, finansierte FoU for 7,7 milliarder kroner i 23. I tillegg til dette bidro norske myndigheter til bistandsprosjekter og kontingenter til medlemskap i internasjonale organisasjoner i utlandet med 1,3 milliarder kroner til FoU. Finansiering fra næringslivet utgjorde samlet 4,3 milliarder kroner, hvorav,4 milliarder kroner ble brukt i universitets- og høgskolesektoren, 1,4 milliarder kroner i instituttsektoren og 2,5 milliarder kroner til innkjøp fra andre foretak i Norge og utlandet. Fra departementer og andre offentlige etater utgjorde det samlede beløpet som ble brukt i Norge 1,4 milliarder kroner, mens finansieringen fra utlandet utgjorde 2, milliarder kroner, hvorav EU stod for 25 prosent. Beløpene sier noe om størrelsesordenen på økonomiske transaksjoner mellom institusjoner og foretak, der store deler dreier seg om FoU-samarbeid. Sett i forhold til de samlede FoU-ressursene i Norge inkludert finansiering til utlandet, utgjorde ovennevnte nærmere en tredjedel. Mye samarbeid lar seg imidlertid ikke omgjøre i kroner og er dermed ikke med i disse tallene. Dette gjelder blant annet FoU

14 3 Samarbeid om FoU og innovasjon finansiert over grunnbudsjettene ved universiteter og høgskoler og også prosjektsamarbeid finansiert av Forskningsrådet. Selv om enkelte FoU-kjøp ikke innebærer samarbeid, betyr dette at ressursene til FoU-samarbeid utgjør over en tredjedel av de totale FoU-ressursene. 3.2 Samarbeid om FoU i næringslivet Omtrent halvparten av enhetene rapporterer om samarbeidsprosjekter Av de foretakene som driver med FoU-virksomhet, var det omtrent halvparten som hadde formelt samarbeid med andre i ett eller flere FoU-prosjekter i 23. For næringene fiskeoppdrett, utvinning av råolje og naturgass, produksjon av metallvarer, produksjon av kommunikasjonsutstyr og produksjon av medisinske instrumenter og måleutstyr var det minst 6 prosent av FoU-enhetene som drev med samarbeidsprosjekter, se figur 3.2.1. Samarbeidsprosjekter er definert som prosjekter som gjennom separatavtale er knyttet sammen, eller som er en del i et felles prosjekt med deltakelse fra flere. Kjøp/salg av FoU, uten overføring av informasjon fra begge parter, regnes ikke med her; heller ikke forskerbesøk. Det er likevel næringer der det er flere samarbeidsprosjekter enn de næringene som er nevnt ovenfor. På grunn av at det også er flere utførende FoUenheter totalt i disse næringene, blir imidlertid andelen lavere. I 23 var det seks næringer hvor 77 eller flere enheter rapporterte om samarbeidsprosjekter. Næringene nærings- og nytelsesmiddelindustrien, produksjon av metallvarer, produksjon av maskiner og utstyr, agentur- og engroshandel, og teknisk testing og konsulentvirksomhet har alle mer enn 8 foretak med samarbeidsprosjekter. Høyest antall finner man i databehandlingsvirksomhet, der om lag 13 FoU-enheter rapporterer om formelle samarbeidsprosjekter. Samarbeid med andre foretak mest vanlig Av de enhetene som samarbeidet, er samarbeid med andre foretak det mest vanlige. I 23 rapporterte 75 prosent av foretakene om dette. Det var 36 prosent som rapporterte at de hadde samarbeid med foretak i samme konsern, mens henholdsvis 51 prosent og 3 prosent rapporterte om samarbeid med forskningsinstitutter og universiteter og høgskoler. Noen foretak rapporterte at de samarbeider med flere typer partnere, og derfor blir summen høyere enn 1 prosent. I gjennomsnitt rapporterte foretakene som hadde samarbeid, at de hadde to samarbeidspartnere. Figur 3.2.1 Enheter med samarbeidsprosjekter. Antall og andel av enheter med FoU for utvalgte næringer i 23. Databehandlingsvirksomhet Nærings- og nytelsesmiddelindustri Teknisk testing og konsulentvirksomhet Prod. av metallvarer Agentur og engroshandel Prod. av maskiner og utstyr Prod. av medisinske instr. og måleutstyr Fiskeoppdrett Prod. av kommunikasjonsutstyr Utvinning av olje og naturgass 15 1 5 5 1 Antall Prosent Antall enheter med samarbeid Prosent av enhetene med samarbeid Kilde: SSB/FoU-statistikk

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 15 Figur 3.2.2 Andel av enheter med samarbeid i 23 etter type samarbeidspartner. Prosent 8 7 6 5 4 3 2 1 Foretak i samme konsern Andre foretak Kilde: SSB/FoU-statistikk Figur 3.2.4 viser at mindre foretak har mindre formelt FoU-samarbeid enn større foretak. Dette gjelder spesielt samarbeid med foretak i samme konsern, forskningsinstitutter og universiteter og høgskoler. For foretak med opptil 5 sysselsatte rapporterte 2 3 prosent at de hadde samarbeid med foretak i samme konsern og universitet og høgskole. Andelen som samarbeidet med forskningsinstitutter, var vesentlig høyere. For enheter med mer enn 2 sysselsatte rapporterte 5 prosent eller flere at de benyttet seg av foretak i samme konsern, universiteter og høgskoler eller forskningsinstitutter som samarbeidspartnerne i 23. For samarbeid med andre foretak er det ingen klar størrelseseffekt. Andelen som brukte andre foretak som samarbeidspartner i 23, var relativt stabil for- Forskningsinstitutt Samarbeidspartner Universitet/ høgskoler Det er relativt store forskjeller mellom næringene i forhold til hvilke type samarbeidspartner som er benyttet. Selv om andre foretak er den samarbeidspartneren flest hadde benyttet, varierer andelen fra 45 prosent til 1 prosent. Det er spesielt tre næringer som utmerker seg med mye bruk av forskningsinstitutter og universiteter og høgskoler som samarbeidspartnere. Det er næringene produksjon av kjemikalier og kjemiske produkter, produksjon av ikke-metallholdig mineralproduksjon og produksjon av metaller. Andelen av disse næringene som samarbeidet med forskningsinstitutter i 23, var 83 prosent. I næringslivet totalt var denne andelen 51 prosent. Andelen som brukte universiteter og høgskoler som samarbeidspartnere innenfor disse næringene, var 64 prosent i 23, mens den tilsvarende andelen for næringslivet totalt var 3 prosent. Små foretak har mindre samarbeid Figur 3.2.3 Enheter i utvalgte næringer med samarbeid med andre foretak i 23. Prod. av kommunikasjonsutstyr Prod. av andre elektriske maskiner og app. Prod. av tekstiler og utstyr Kraft og vannforsyning Prod. av motorkjøretøy, tilhengere og deler Prod. av medisinske instrumenter og måleutstyr Fiskeoppdrett 1 2 3 4 5 6 7 8 9 1 Prosent Kilde: SSB/FoU-statistikk

16 3 Samarbeid om FoU og innovasjon Figur 3.2.4 Andel av enheter med samarbeid i 23 etter type og størrelsesgruppe. Prosent 1 9 8 7 6 5 4 3 2 1 1-19 2-49 5-99 1-199 2-499 Over 5 Foretak i samme konsern Andre foretak Forskningsinstitutt Universitet/høgskoler Sysselsatte Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Figur 3.2.5 Andel av enheter med samarbeid i 23 etter region og størrelsesgruppe. Prosent 1 9 8 7 6 5 4 3 2 1 1-19 2-49 5-99 1-199 2-499 Over 5 Lokalt/regionalt i Norge Norge for øvrig Norden EU (unntatt Norden) Andre land Sysselsatte Kilde: SSB/FoU-statistikk

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 17 delt på de ulike størrelsesgruppene. Andelen som samarbeidet med andre foretak, var størst blant de minste foretakene: 84 prosent i størrelsesgruppen 1 19 sysselsatte og 72 prosent i størrelsesgruppen 2 49 sysselsatte. Foretakene i disse sysselsettingsgruppene brukte, som figuren viser, i mindre grad andre samarbeidspartnere. Andre foretak var dermed den viktigste samarbeidstypen for de minste foretakene i 23. Figur 3.3.1 Instituttansatte med veiledning i universitetsog høgskolesektoren i 1999 og 24. Antall 35 3 25 Flest samarbeidspartnere er lokalisert i Norge Naturlig nok er det lokalt/regionalt i Norge og i Norge for øvrig de fleste samarbeidspartnerne er lokalisert. Lokalt/regionalt i Norge er definert som å være innenfor en avstand på cirka 5 kilometer fra den rapporterte enheten. Figur 3.2.5 viser at små foretak i hovedsak hadde samarbeidspartnere lokalt/regionalt eller i Norge for øvrig i 23. Større foretak hadde også mest samarbeid med partnere i Norge. Antall foretak som oppgir utenlandske samarbeidspartnere, var klart høyest for de største sysselsettingsgruppene, over 2 sysselsatte. Næringene utvinning av råolje og naturgass, produksjon av kjemikalier og kjemiske produkter og produksjon av metaller var blant de næringene med høyest andel samarbeidsprosjekter utenfor Norge. Av enheter som drev innenfor disse næringene, oppgav 4 6 prosent at de hadde samarbeidspartner i EU. 2 15 1 5 Samfunnsvitenskapelige institutter Kilde: NIFU STEP 1999 24 Miljø- og utviklingsinstitutter Primærnæringsinstitutter Tekniskindustrielle institutter 3.3 Samarbeid om FoU ved instituttene De siste forskningsmeldingene har blant annet rettet søkelyset mot samarbeidet mellom instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren. Et entydig budskap har vært at meldingene har oppfordret til et nærmere samarbeid dem imellom. I dette kapitlet belyses utviklingen i samarbeidsrelasjonene i perioden 1999 24 målt ved: prosjektsamarbeid, omfanget av instituttansattes veiledningsoppgaver i universitets- og høgskolesektoren, og omfanget av ansatte med bistillinger i de respektive sektorene. Stabilt samarbeidsnivå, bortsett fra i primærnæringsinstituttene I 23 utførte norske forskere 7 9 FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren og 7 2 FoU-årsverk i instituttsektoren. I 1999 utgjorde omfanget av samarbeidsprosjekter ved forskningsinstituttene 374 årsverk og 432 årsverk i 24. Sett i et slikt perspektiv er ikke prosjektsamarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren spesielt omfattende. Økningen er marginal i løpet av denne perioden. Det er kun primærnæringsinstituttene som hadde en markant økning i omfanget av samarbeidsprosjekter fra 5 årsverk i 1999 til 19 årsverk i 24. For de andre instituttgruppene, samfunnsvitenskapelige institutter, miljø- og utviklingsinstitutter og de teknisk-industrielle instituttene var omfanget av samarbeidsprosjekter målt i antall årsverk, noenlunde stabilt. Mindre veiledning fra instituttansatte Når det gjelder bruken av ansatte i instituttsektoren som veiledere av hovedfags- og doktorgradsstudenter i universitets- og høgskolesektoren, var det en sterk nedgang fra 1999 til 24. I 1999 ble 75 forskere fra forskningsinstituttene brukt som veiledere av hovedfags- og doktorgradsstudenter. Tilsvarende tall for 24 var 485 veiledere fra forskningsinstituttene. Dette representerer en ned-

18 3 Samarbeid om FoU og innovasjon gang på 36 prosent. Denne nedgangen gjelder for alle instituttgruppene, se figur 3.3.1. Det er flere mulige forklaringer på denne tilbakegangen. For det første kan dette indikere at veiledningspresset i universitets- og høgskolesektoren har avtatt slik at sektoren i større grad er selvhjulpen med veiledere. En alternativ forklaring kan være at instituttsektoren i de senere årene har vært under et sterkt økonomisk press, og at kravet til inntjening for den enkelte ansatte har økt slik at det ikke lenger er tid til denne form for virksomhet. Bruk av ansettelser i bistillinger er et viktig virkemiddel for å tilføre spesialkompetanse som den enkelte institusjon ikke har selv, og kan brukes som et virkemiddel for å bygge opp kompetanse ved egen institusjon. Det er også et viktig virkemiddel for å knytte ulike institusjoner nærmere til hverandre. Ansatte i universitets- og høgskolesektoren nedlegger langt flere årsverk i instituttsektoren enn omvendt. I 24 utgjorde antall årsverk utført ved forskningsinstituttene av ansatte i universitets- og høgskolesektoren, 96 årsverk, mens tilsvarende tall for instituttansatte i universitets- og høgskolesektoren var 49 årsverk, dvs. omtrent halvparten, se tabell B.1.1. Fra 1999 har det ikke har vært en systematisk økning i bestrebelsene på en nærmere kobling mellom de to sektorene. Snarere ser det ut som om de samfunnsvitenskapelige instituttene hadde økonomiske vanskeligheter med å trekke til seg ansatte i universitets- og høgskolesektoren til bistillinger i 24. Til tross for at bistillingene ikke utgjør mange årsverk, er relativt mange forskere involvert. Hvis det antas at en bistilling er en 2 prosent stilling, vil et årsverk dekke fem forskere. Det betyr at 495 ansatte i universitets- og høgskolesektoren hadde bistillinger i instituttsektoren i 1999 og 481 i 24. Tilsvarende var det 21 instituttansatte i bistillinger i universitetsog høgskolesektoren i 1999 og 243 i 24. Av de indikatorene på samarbeid mellom de to sektorene vi her har trukket fram, viser veiledningsindikatorene klart den største endringen fra 1999 til 24, og det i negativ retning. Etter vår vurdering er prosjektsamarbeid og gjensidig bruk av bistillinger langt viktigere mekanismer for å få til et bedre samarbeid mellom de to sektorene. Materialet som er presentert her, viser imidlertid ikke tendenser til økt samarbeid. Situasjonen kjennetegnes mer av status quo. 3.4 Bistillinger som professor II En form for kunnskapsflyt mellom institusjoner i universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og næringslivet er ordningen med professor II-stillinger. Rekrutteringen skjer både gjennom åpen utlysning og i noen tilfeller ved at aktuelle personer tilbys en stilling. I begge tilfellene oppnevnes en bedømmelseskomité på lik linje med det som praktiseres ved professorutnevnelser generelt. Formålene med ordningen er brobygging og bedre utnyttelse av faglig personale. I praksis finnes det to professor II-ordninger. Ved universitetssykehusene innehas slike stillinger i første rekke av overleger og omfatter både forskning og undervisning. Den andre professor IIordningen representerer stillinger hvor personen er i regelmessig kontakt med sitt bistillingsarbeidssted, og benytter tiden hovedsakelig til forskning. Ordningene ble opprettet på 196-tallet og har spesielt siden 198-tallet blitt omfattende. Stor økning i professor II-stillinger I 23 var det i alt 1 36 professor II-stillinger i Norge. Ti år tidligere var antallet 64. Dette gir en økning på rundt 6 prosent fra 1993 til 23. Samfunnsvitenskapelige fag og medisin hadde sterkest økning i denne perioden. I 1993 var det 118 professor II-stillinger innenfor samfunnsvitenskapelige fag og 243 professor II-stillinger innenfor medisin. For samfunnsvitenskap var antallet professor II-stillinger i 23 fordoblet til 25, mens antall stillinger innenfor medisin og helse økte til 385 dette året. Teknologi har også hatt en fordobling i antall professor II-stillinger denne perioden, fra 7 i 1993 til 142 i 23. Antall stillinger innenfor humanistiske fag gikk også opp i tiårsperioden. I 1993 var det 45 professor IIstillinger innenfor humanistiske fag, ti år etter var antallet 84. Innenfor landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin økte antallet personer som innehadde slike stillinger i perioden med bare én person og utgjorde 27 i 23. Innenfor matematikk/naturvitenskap ble antallet redusert fra 138 professor IIstillinger i 1993 til 128 i 23. Fordeles professor II etter lærested/lærestedsgruppe i 1993 og 23, viser de statlige høgskolene størst økning, både i antall og prosent. I 1993 var det

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 19 Figur 3.4.1 Professor II-stillinger i universitets- og høgskolesektoren i 1993 og 23 etter fagområde for bistillingen. Antall 4 35 3 25 Figur 3.4.2 Professor II-stillinger i 1993 og 23 etter lærested/lærestedstype. Antall 3 25 2 15 2 1 15 1 5 Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk/ naturvitenskap Teknologi Medisin Landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin 5 Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo 1993 23 Universitetet i Tromsø NTNU Vitenskapelige høgskoler Statlige høgskoler 1993 23 Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret 25 professor II-stillinger ved de statlige høgskolene, som den gangen utgjorde de regionale høgskolene. Ti år etter var det hele 173 professor II-stillinger ved de statlige høgskolene. Blant universitetene var det Universitetet i Oslo og NTNU som hadde flest professor II-stillinger, med henholdsvis nesten 3 og over 15 i 23. Disse hadde også størst økning med over 6 personer i slike stillinger ved begge universitetene. På 1 år ble antall professor II-stillinger ved de vitenskapelige høgskolene fordoblet. Av det samlede antall professor II-stillinger i 23 hadde 46 personer, eller rundt 44 prosent, hovedstilling i universitets- og høgskolesektoren som også omfatter universitetssykehusene. Videre hadde 155 personer hovedstilling i instituttsektoren, 161 i næringslivet og 199 i utlandet. I tillegg var det 61 personer i professor II-stilling med hovedstilling i offentlig sektor utenom FoU-systemet. 3.5 Norges deltakelse i EUs 6. rammeprogram Norge deltar i EUs 6. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling 23 26 (6RP) slik vi har deltatt i EUs rammeprogrammer siden 1994. Ved utgangen av 24 var vi kommet halvveis i 6RP, og det har vært utvist stor innsats fra norske forskningsmiljøer og bedrifter for å utnytte mulighetene i rammeprogrammet. 6RP er et stort program med syv tematiske prioriteringer og ni tverrgående eller såkalte horisontale aktiviteter. 6RP er et virkemiddel for å utvikle et felles europeisk forskningsområde ERA (European Research Area), og alle prosjekter som kontraktfestes med EU-kommisjonen, har betydelige integrasjonsog struktureringselementer i seg. I flere prosjekter med norsk deltakelse er sågar dette selve målet. Resultatet av norsk deltakelse så langt må sies å være bra. Den norske suksessraten er høy, vurdert i forhold til søknader. Norske forskningsmiljøer har kommet godt med i de nye samarbeidsformene Integrated Projects, Networks og Excellence og

11 3 Samarbeid om FoU og innovasjon Norge og EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling Norge har deltatt i EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling siden begynnelsen av 4. rammeprogram i 1994. Deltakelsen er nedfelt i EØS-avtalen, som gir oss de samme rettigheter og forpliktelser som de andre landene i dette FoU-samarbeidet (25 medlemsland, 3 assosierte søkerland, 3 assosierte EFTA-land samt Sveits og Israel som assosierte deltakere gjennom bilaterale avtaler). EFTA-landenes kontingent til rammeprogrammene regnes ut etter en andel av BNP. Norges kontingent til 6. rammeprogram (6RP) utgjør 2,16 prosent av rammeprogrammets budsjett, eller vel 6 millioner kroner per år. Per 31.12.24 var 6RP halvveis i sin periode (23 26), og det er mange utlysninger under rammeprogrammet hvert år. Samtidig pågår fremdeles noen av prosjektene som ble igangsatt under 5RP. Til og med 6RP er rammeprogrammene fireårige, mens prosjektene kommer til å vare helt fram til 212. Forslaget til 7RP er syvårige fra 27 til 213. Norge gir innspill til utformingen av 7RP, og fremmer da særlig betydningen av marin og maritim forskning for Europa. Som inneværende rammeprogram, skal 7RP utvikle det felles europeiske forskningsområdet, og det representerer en betydelig grad av faglig/teknologisk kontinuitet i forhold til 6RP. Imidlertid foreslås en helt ny satsing, nemlig satsingen på en aktivitet basert på samarbeid innenfor grunnforskning. Perspektivet er å utvikle en egen organisasjon, det europeiske forskningsrådet (ERC). EU-kommisjonen foreslår en dobling av budsjettet til dette rammeprogrammet sammenlignet med 6RP. Fra norsk side vil det bli gitt kommentarer og innspill i alle ledd av de politiske godkjenningsprosessene som nå har startet. Initiativene fra Norge om å få større oppmerksomhet rundt de maritime og marine problemstillingene er tatt hensyn til flere steder i programforslaget. Stortinget må gi sin tilslutning til om Norge skal delta i 7RP. Det vil tidligst kunne skje i desember 26. ERA-NET. For de norske deltakerne er det viktig å utløse det faglige potensialet som ligger i prosjektsamarbeidet med noen av de mest fremstående forskningsmiljøene i Europa. Flere innstilte søknader fra Norge Per 31.12.24 har Norge 1 deltatt i totalt 1 482 søknader, hvorav 917 til de tematiske prioriteringene og 565 til de horisontale aktivitetene. Av disse har totalt 39 blitt innstilt til bevilgning. Dette gir en suksessrate for søknader med norsk deltakelse på antall innstilte prosjekter av antall søknader på 26 prosent, mot 17 prosent for EU totalt, altså 9 prosentpoeng over EU-snittet. Den økonomiske suksessraten var på 26 prosent, eller 4 prosentpoeng over EU-snittet. Økonomisk suksessrate er definert som søkt støtte (requested grant) i søknadene med norsk deltakelse dividert med søkt støtte i de innstilte prosjektene med norsk deltakelse. Til de tematiske prioriteringene har det vært totalt 7 568 søknader, og 1 382 søknader er blitt innstilt til 1 Tallene i dette avsnittet bygger på Forskningsrådets registreringer per 31.12.24. Grunnlaget for Forskningsrådets registrering er informasjon innhentet fra EUkommisjonen. Denne informasjonen er sammensatt av ulike typer data, og kan derfor være ufullstendig. Det tar også relativt lang tid for EU-kommisjonen å frigi prosjektdata, med et tilsvarende etterslep i Forskningsrådets registreringer som følge. bevilgning. I de til sammen 917 søknadene med norske partnere til de tematiske prioriteringene er det 1 44 norske deltakelser. Hver norsk partner i en prosjektsøknad representerer en deltakelse, og gjennomsnittet for norske deltakelser per søknad er 1,6. Figur 3.5.1 viser fordelingen av den norske søknadsdeltakelsen i de tematiske prioriteringene uttrykt i absolutte beløp. De øverste søylene i figuren viser søkt støtte til de norske partnerne i prosjektsøknadene som har norske partnere. De nederste søylene viser søkt støtte til de norske partnerne i de prosjektene som ble innstilt. Informasjonssamfunnet er det tyngste med mer enn dobbelt så stor deltakelse i søknadsfasen som bærekraftige energisystemer og helserelatert biovitenskap, genomforskning og bioteknologi. Innenfor de horisontale aktivitetene har det vært i alt 14 95 søknader. Norge deltok i 565, eller 4 prosent av disse. Det store antallet søknader til de horisontale aktivitetene skyldes mange søknader om individuelle stipender under Marie Curie-programmet. På området forskning for policy-utvikling utmerker Norge seg med deltakelse i 2 prosent av de innstilte prosjektene. Innenfor ERA-NET-ordningen, som er programsamarbeid mellom forskningsfinansierende institusjoner, har også norske institusjoner, særlig Forskningsrådet, vært aktive og kommet med i nesten halvparten av alle innstilte prosjekter. Programmene Research Infrastructures og internasjonalt samarbeid utenom EU, International Cooperation, viser lave verdier for norsk deltakelse.

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 111 Figur 3.5.1 Norsk deltakelse i tematiske prioriteringer i EUs 6. rammeprogram. Borgere og styringsformer i et kunnskapsbasert samfunn Flyteknikk og romforskning Nanoteknologi og -vitenskap, kunnskapsbaserte multifunksjonelle materialer, nye produksjonsprosesser og nytt produksjonsutstyr Bærekraftig overflatetransport Bærekraftig utvikling, globale miljøforandringer og økosystemer Næringsmiddelkvalitet og trygghet Helserelatert biovitenskap, genomforskning og bioteknologi Bærekraftige energisystemer Informasjonssamfunnets teknologier 4 8 1 2 1 6 Mill. kr Søkt støtte i søknader Søkt støtte i innstilte prosjekter Kilde: Forskningsrådet/EU-kommisjonen Norsk deltakelse i søknader og innstilte prosjekter er viktige suksessindikatorer. Den første er et uttrykk for det norske engasjementet i søknadsfasen. Den siste sier noe om i hvilken grad norske aktører i sterk konkurranse er kommet med i de beste EU-prosjektene sammen med de presumptivt best kvalifiserte aktørene og kunnskapsnettverkene i Europa. Differansen mellom de to sier noe om hvorvidt Norge har forbedret sin posisjon eller kommet dårligere ut i EUs søknadsevaluering. Halvveis i 6RP er altså Norge kommet bra ut, med suksessrater som til dels ligger godt over EU-gjennomsnittet. Søknader med norsk deltakelse har styrket sin posisjon i evalueringsprosessen, og norske aktører har kommet med i til dels høye andeler av de innstilte prosjektene. Institutter, universitets- og høgskolesektor og næringslivet deltar aktivt Rammeprogrammet retter seg mot hele FoU-systemet og både universitets- og høgskolesektor, institutter og næringslivet deltar fra norsk side. Norske bedrifter har økt sin andel av deltakelsen fra 5. til 6. rammeprogram. Basert på innstilt støtte er bedriftenes andel 34 prosent, instituttenes andel 37 prosent, og universitets- og høgskolesektorens andel rundt 25 prosent av den totale norske deltakelsen. De tre gruppene er således relativt jevnbyrdige. Små og mellomstore bedrifter (SMB) har sine egne virkemidler i 6RP, som f. eks. CRAFT-programmet under de horisontale aktivitetene. Ikke desto mindre deltar SMBer også i prosjekter under de tematiske prioriteringene. Spesielt gledelig er den norske SMB-deltakelsen i samarbeidsformene Integrated Projects (IP) og Networks of Excellence (NoE). Norges kontingent til 6RP er på vel 6 millioner norske kroner per år. Forskningsrådets prognose per 31.12.24 viser at den samlede støtten til norske aktører i 6RP kan forventes å bli på cirka 12 millioner Euro, cirka 96 millioner norske kroner. Dette medfører 1,71 prosent av den totale støtten til alle innstilte prosjekter. Samtidig er Norges andel av totale prosjektkostnader større enn støtten fra rammeprogrammet. De norske aktørene får i gjennomsnitt støtte fra rammeprogrammet, som dekker 5 prosent av prosjektkostnadene, og finansierer resten

112 3 Samarbeid om FoU og innovasjon Evalueringen av den norske deltakelsen i det 5. rammeprogrammet Evalueringen av den norske deltakelsen i det 5. rammeprogrammet (1998 22) setter tre områder i fokus: 1. En kartlegging av den norske deltakelsens omfang og profil 2. Det nasjonale veilednings- og informasjonsapparatet i forbindelse med rammeprogrammet 3. Utdypende og supplerende problemstillinger med vekt på rammeprogrammets rolle som forsknings- og innovasjonspolitisk virkemiddel og samspill med nasjonale satsinger. Hovedfunn Norges kontingent utgjorde cirka 2 prosent av det totale budsjettet for 5RP (13,7 milliarder ), og retur i form av prosjektmidler til norske forskningsmiljøer er i noenlunde balanse med dette. Den totale norske innsatsen er imidlertid høyere enn kontingenten. Blant tilleggskostnadene er instituttenes og bedriftenes egenfinansiering i prosjektene. I tillegg kommer kostnader knyttet til utarbeidelse av søknadene. I evalueringsrapporten er disse beregnet til rundt 6 millioner kroner. Det er likevel ikke en krone-for-kronetankegang alene som er interessant. Gjennom deltakelsen var norske miljøer med i prosjekter med en samlet verdi på 2,4 milliarder (19 milliarder kroner). Dette utgjør en kunnskapsbase som er langt større enn de pengene Norge bruker på deltakelsen. Dessuten gir deltakelsen norske FoU-miljøer en kontaktflate og tilknytning til nettverk og forskermiljøer de ellers ikke ville fått tilgang til. Norge deltok i totalt 6 søknader til 5RP. 1 571 norske deltakere, fordelt på 1 86 prosjekter, kom med. Dette tilsvarer deltakelse i 7 prosent av alle prosjekter i 5RP, og er et gjennomslag som er midt på treet hvis vi skal sammenligne oss med de andre landene som deltar. Norske institutter deltok i flest prosjekter, deretter kom bedrifter og deretter universitetene. Evalueringen finner at synergier mellom nasjonale prioriteringer og deltakelsen i 5RP var relativt svake eller tilfeldige. Noen nasjonale satsingsfelt er overrepresentert i 5RP, mens andre er underrepresentert. Miljø og energi er felt ned i 5RP, der Norge hevdet seg. Feltene utgjør henholdsvis 2 og 15 prosent av den norske deltakelsen (målt i kroner), og kun ti prosent hver av EUs samlede innsats i 5RP. For IKT, som utgjorde 33 prosent av EUs innsats, deltok Norge bare i 2 prosent av prosjektene (målt i kroner). Som del av evalueringen ble det gjennomført en spørreundersøkelse blant norske forskere som har deltatt i 5RP. Det kom inn 839 svar. Blant resultatene fra spørreundersøkelsen er følgende: * Omtrent 77 prosent av forskere som har deltatt i prosjekter under 5RP, vurderer deltakelsen som en suksess (bare 3 prosent vurderer den som hovedsakelig mislykket). * Omtrent 95 prosent svarte at EU-finansieringen var veldig viktig for å sette i gang det gjeldende prosjektet. * De norske deltakerne ser tilgang til nettverk og kunnskap som viktigste motiv for å delta i 5RP. Deltakere fra industrien ser på kontakter i markedet som viktige, men er generelt usikre på hvorvidt deltakelsen innebar økonomisk profitt eller markedsadgang. * Det ser ut som om EU-finansiering stimulerer næringslivet til mer risikofylt FoU enn det ville utført uten denne finansieringen. * Hindringer for å delta ble oppgitt å være søknadsomkostninger samt fravær av støtte til instituttenes og bedriftenes egenfinansiering i prosjektene. av sin prosjektinnsats selv. Med dette som forutsetning, viser Forskningsrådets beregninger at de norske deltakerne får tilgang til nettverk, kunnskap og forskningsresultater som resultat av en totalinnsats som i økonomiske termer er 25 ganger deres egen finansiering. i tidsskriftene, og disse adressene blir i sin tur registrert i de bibliografiske databasene ved Institute for Scientific Information (Thomson ISI). Fra ISI har NIFU STEP skaffet et datagrunnlag med 77 664 vitenskapelige tidsskriftsartikler som ble publisert med minst én forfatteradresse i Norge, og som ble registrert ved ISI gjennom tjue år fra 1985 24. 2 3.6 Internasjonalt samarbeid i publikasjoner Internasjonalt forskningssamarbeid kan observeres i vitenskapelige tidsskriftsartikler som har medforfattere i ulike land. Forfatterne publiserer adressene sine 2 Datautvalget er forklart i faktaboks om bibliometriske indikatorer i kapittel 4. Fra dette datautvalget har vi her utelatt 267 artikler fra CERN-laboratoriet i Sveits som alle har mer enn 2 forfattere i hver artikkel. Disse artiklene ville ellers ha gitt et skjevt bilde av Norges internasjonale forskningssamarbeid.

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 113 Figur 3.6.1 Norske artikler med og uten internasjonalt samforfatterskap i perioden 1985 24. Antall 3 2 5 2 1 5 1 5 85 86 87 88 89 9 91 92 93 94 95 96 97 98 99 1 2 3 4 Uten internasjonalt samarbeid Med internasjonalt samarbeid Kilde: Science Citation Index Dette er hovedtyngden av alle artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter fra Norge i perioden. En markant økende andel av disse artiklene har hatt forfatteradresser også i andre land. I 1985 var det internasjonalt samforfatterskap i 23 prosent av artiklene. Ti år senere var andelen økt til 35 prosent, og i 24 hadde hele 53 prosent av artiklene kombinasjoner av Norge og andre land i adressene. Figur 3.6.1 viser det årlige antallet vitenskapelige artikler fra Norge som er registrert ved ISI fra 1985 til 24. De siste to årene passerte det årlige antallet 5, og dette er nesten en fordobling siden 1985. Vi ser at økningen i hovedsak skyldes artiklene med internasjonalt samforfatterskap, som nå utgjør mer enn halvparten av alle norske artikler. Til tross for økningen har Norges verdensandel av alle ISI-registrerte artikler holdt seg konstant på 5 6 promille i hele perioden. Hele verdens artikkelproduksjon har økt, og dette skyldes ikke minst et økende innslag av internasjonalt samforfatterskap i alle lands artikler. Prosentandelen i slike artikler er høyere i små land enn i store land, men den har vært økende overalt. Tendensen til internasjonal integrasjon i forskningspubliseringen er i seg selv internasjonal. I det følgende kan en blant annet se at samarbeidet med forskere i EU-land har økt mer enn samarbeidet med forskere i USA og Canada, og at multilateralt samarbeid mellom flere lands forskere har økt mer enn bilateralt samarbeid mellom to lands forskere. Norske forskere har samarbeid i stadig flere land I tabell 3.6.1 har vi tatt med de 2 mest frekvente landene i norske artikler med internasjonalt samforfatterskap. Tjueårsperioden 1985 24 er delt i fire femårsperioder for å spore endringer over tid. I denne tabellen vil en artikkel med for eksempel USA i forfatteradressene telle 1 til USA, uansett hvor mange adresser i USA det er i vedkommende artikkel. Hvis samme artikkel i tillegg har en forfatteradresse i Sverige, vil den også telle 1 til Sverige. Som i alle andre vestlige land, er USA den største samarbeidspartneren også for Norge. Dette kan ses i sammenheng med at USA hadde den største andelen med 28 prosent av alle ISI-artikler 3 i perioden 1984 24. Sammenlignes dette med landenes andeler av verdens ISI-artikler, vil de nordiske landene fremstå som særlig nære samarbeidspartnere for Norge. Sverige er for eksempel Norges tredje største samarbeidspartner i ISI-artiklene, men publiserer kun 1,7 prosent av verdens ISI-artikler. For tjue år siden dominerte særlig fem land i de norske samarbeidsartiklene: USA, Sverige, 3 Prosentandeler av verdensproduksjonen av ISI-artikler i 24 er vist i kapittel 4, tabell 4.1.1.

114 3 Samarbeid om FoU og innovasjon Tabell 3.6.1 Internasjonalt samforfatterskap med Norge i perioden 1985 24. Antall samarbeidsartikler som landet er representert i. Land 1985 1989 199 1994 1995 1999 2 24 Alle norske samarbeidsartikler 3 27 5 151 8 992 12 421 USA 1 19 1 569 2 42 3 455 Storbritannia 48 725 1 46 2 511 Sverige 711 1 51 1 962 2 414 Tyskland 343 569 1 12 1 634 Danmark 311 566 1 56 1 527 Frankrike 176 378 82 1 369 Nederland 126 297 663 1 6 Finland 129 241 651 93 Italia 98 22 54 856 Canada 152 257 444 82 Russland 42 156 488 657 Spania 18 123 325 573 Sveits 122 188 368 494 Japan 51 128 3 397 Belgia 61 15 253 379 Australia 61 74 234 377 Polen 61 121 189 325 Kina 22 5 15 314 Østerrike 31 53 14 285 Island 2 68 129 231 Kilde: National Citation Report for Norway 24 (Thomson ISI), NIFU STEP Storbritannia, Tyskland og Danmark. I dag har norske forskere fortsatt mest samarbeid med kollegaer i disse landene, men relativt sett har det blitt mindre samarbeid med USA og Sverige. Gjennom veksten i internasjonalt samarbeid har Norges samarbeidsprofil blitt bredere. Norske forskere sampubliserer mye mer med forskere i EU-land som det var mindre samarbeid med før. Særlig har samarbeidet økt med forskere i Frankrike, Nederland, Italia, Spania og Belgia. Andre land med betydelige økninger fra et lavt nivå er Russland, Japan, Kina og Australia. Innenfor Norden har Finland og Island hatt størst prosentvis vekst i antall samarbeidsartikler. Også i relasjonene til andre land enn de som vises i tabellen, finner vi en bredere samarbeidsprofil. I den første femårsperioden var det samarbeid med 66 ulike land, mens antallet var 125 i den siste femårsperioden. EU-samarbeidet øker mest Figur 3.6.2 viser det årlige antallet norske samarbeidsartikler fordelt på fem geopolitiske områder. EU er her definert som samarbeid hvor minst ett av de 22 EU-land utenfor Norden er med. Norden Figur 3.6.2 Norske forfatteres samarbeidsartikler i perioden 1985 24 etter gruppe av land for samarbeidet. Antall 1 6 1 4 1 2 1 8 6 4 2 1985 199 1995 2 Kilde: Science Citation Index EU utenom Norden Nord- Amerika Norden internt Andre land Øst-Europa 24 internt representerer samarbeid med minst ett nordisk land hvor ingen land utenfor Norden er med. Nord-Amerika representerer USA og Canada, mens Øst-Europa representerer alle eldre og nye stater i Øst-Europa som ikke er med i EU. Artikler med multilateralt samarbeid gir opptelling i mer enn ett område. I begynnelsen av tjueårsperioden fordelte norske forskeres internasjonale sampublisering seg omtrent likt mellom tre hovedområder: Nord-Amerika, Norden og EU-land utenfor Norden. Samarbeid med land utenfor disse tre områdene hadde relativt liten betydning. I de senere årene har det vært en betydelig vekst i samarbeid med land utenfor de tre hovedområdene. Som vi ser av tabell 3.6.1, gjelder dette særlig Russland, Polen, Japan, Kina og Australia. Samtidig har det skjedd en vektforskyvning mellom de tre hovedområdene. Det interne nordiske samarbeidet har fått stadig mindre relativ betydning, og det er nå vesentlig mer samarbeid med land i EU enn med Nord-Amerika. Denne endringen er særlig tydelig fra 1994 og kan ses i sammenheng med EØSavtalen og medvirkningen i EUs rammeprogrammer fra midten av 199-årene. I 24 har Utdannings- og forskningsdepartementet utarbeidet en strategi for å

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 115 Figur 3.6.3 Andelen norske samarbeidsartikler med Sverige, Storbritannia og USA i perioden 1985 24, som også omfatter ett eller flere andre land. gjenskape det tradisjonelt nære forskningssamarbeidet med Nord-Amerika. 4 Mer multinasjonalt samarbeid Når forskere fra ulike land publiserer vitenskapelige artikler sammen, kan bakgrunnen være både forskernes egne uformelle kontakter og initiativer og også et mer formelt program- og prosjektsamarbeid som er etablert gjennom internasjonale avtaler mellom landene, og som gir finansiering dersom forskere samarbeider over landegrensene. Den siste formen for samarbeid vil særlig komme til uttrykk i artikler med multinasjonalt samarbeid, dvs. artikler hvor det er forfatteradresser i tre eller flere land. Det er en økende tendens til multinasjonalt samarbeid. Denne tendensen har vi her målt i tilknytning til de tre landene hvor norske forskere oftest har samarbeidspartnere: USA, Sverige og Storbritannia. Disse representerer samtidig de tre viktigste geopolitiske områdene for samarbeid: EU, Nord-Amerika og Norden. Figur 3.6.3 viser en klart økende tendens til at 4 Prosent 7 6 5 4 3 2 1 1985 1989 1993 1997 21 24 Kilde: Science Citation Index Storbritannia Sverige USA Utdannings- og forskningsdepartementet (25): Strategy for Norway s Scientific and Technological Cooperation with North America. USA, Sverige eller Storbritannia ikke forekommer alene som samarbeidsland i norske vitenskapelige artikler, men derimot sammen med ett eller flere andre land. For 2 år siden var de fleste av artiklene basert på et bilateralt samarbeid, i dag er de fleste basert på et multinasjonalt samarbeid. Tendensen er klarest i relasjonen til Storbritannia og Sverige. Hvilke endringer skyldes norsk forskningspolitikk? Når vi ser økningen i internasjonale samarbeidsartikler fra et norsk synspunkt, kan det se ut som det er vårt lands forskningspolitiske prioritering av slikt samarbeid som er utslagsgivende. Men som nevnt har andelen artikler med internasjonalt samforfatterskap økt like markant i andre land. Denne tendensen er i seg selv internasjonal. Og en artikkel som viser en samarbeidsrelasjon mellom for eksempel Norge og Frankrike er like mye fransk som norsk. Vi kan ikke avgjøre hvorfra initiativet til samarbeidet har kommet. Vitenskapelig publisering er dessuten en aktivitet blant forskere som styres av flere faktorer enn forskningspolitiske initiativer til internasjonalt samarbeid. I samme periode som vi har studert her, har det skjedd en annen viktig endring i forskernes publiseringspraksis. I 1985 var det gjennomsnittlig 3,1 forfattere og 1,8 forfatteradresser i hver norske ISIartikkel. I 24 var disse gjennomsnittene økt til 1,1 og 4,9. Tendensen til å kreditere flere forfattere og institusjoner per artikkel er den samme i alle andre land. Dette viser økt forskningssamarbeid over institusjons- og landegrensene, men har antakelig også andre forklaringer. Søkelyset har i sterkere grad vært rettet mot måling av produktivitet i samme periode, og slike målinger benytter den omvendte brøken: antall artikler per forfatter og institusjon. Disse tallene øker hvis man krediterer flere forfattere og institusjoner i hver artikkel. Endringen i publiseringspraksis er nok noe av grunnen til den betydelige veksten i internasjonalt samarbeid som kan måles i vitenskapelige artikler. Vi har imidlertid vist to endringer her som bør kunne relateres til initiativer og veivalg på et forskningspolitisk nivå: endringen i samarbeidsmønsteret henimot mer EU-samarbeid og et økende innslag av multinasjonalt samarbeid. I begge tilfeller er endringene knyttet til forskningspolitiske initiativer og veivalg som ikke bare er tatt i Norge, men også i de landene vi samarbeider med.

116 3 Samarbeid om FoU og innovasjon 3.7 Produktbundne teknologistrømmer i Norge Ved siden av egen FoU-virksomhet utvikler bedrifter sin virksomhet gjennom å få tilgang til nyvinninger og ny kompetanse fra sine leverandører og kunder. Nye eller endrede innsatsvarer i produksjonen preger teknologiutvikling og innovasjon hos brukerne. På den annen side vil leverandørenes nyskaping skape krav til utvikling av egne kompetanser og ferdigheter. Tar vi FoU-utgifter som et mål på egenutvikling av teknologi og kompetanse i én sektor, vil FoUdata sammen med handelsdata kunne gi et mål på intensiteten av samvirket av utveksling av varer og tjenester i de mottakende sektorene. Indikatorens hovedverdi ligger i beskrivelsen den gir av samspillet mellom næringer. Som øvrige indikatorer må den informasjonen den gir, ses i sammenheng med andre indikatorer. Produktbundne teknologistrømmer fyller særlig ut det bildet som indikatorer basert på utføring av FoU alene gir. Men den peker også på andre potensielt viktige innsatsfaktorer i foretakenes innovasjonsvirksomhet. Indikatoren illustrerer noen av begrensningene i den tilnærmingen som setter likhetstegn mellom kunnskaps- og teknologiintensitet og FoU-intensitet. De interaksjonsmønstre som indikatoren produktbundne teknologistrømmer beskriver, er viktige elementer i det samlede nasjonale innovasjonssystemet og legger en vesentlig del av grunnlaget for næringslivets innovasjonsevne og konkurransekraft. Indikatoren ble beskrevet for første gang i Forskningsrådets indikatorrapport for 1997. 3.7.1 Produktbundne teknologistrømmer 23 Det samlede omfanget i 23 av de FoU-aktivitetene i norsk næringsliv som utgjør basisen for produktbundne teknologistrømmer, var om lag 17 milliarder kroner. Av dette samlede FoU-omfanget ble om lag 7,4 milliarder kroner ført videre til andre sektorer i norsk næringsliv gjennom teknologistrømmer. De resterende snaut 1 milliarder kroner føres ut av næringssektorene, og tilføres først og fremst nasjonalt forbruk og eksport. Med det har omfanget av teknologistrømmer sett fra kildesiden etter våre beregninger, hatt en realvekst på om lag 2,9 prosent per år fra 21 til 23. FoU-virksomhet i andre norske bedrifter tilfører mottakerne ny teknologi gjennom mottak av produktbundet teknologi. Målt i produksjonspris er omfanget av dette godt og vel 1 milliarder kroner, Produktbundne teknologistrømmer 1 (PBT) PBT-indikatoren baseres på data over kostnader til FoU-virksomhet fra de nasjonale FoU-undersøkelsene og kryssløpstabeller fra Nasjonalregnskapet. Indikatoren omtales også ofte som FoU-korrigerte kryssløpstabeller. Kryssløpstabeller beskriver tilgang og bruk av varer og tjenester i et enkelt år. På sektorsektor-form beskriver tabellene omfanget av vare- og tjenestestrømmer mellom sektorer og til sluttanvendelse. Med informasjon om produksjon i alle sektorer kan vi uttrykke sektorenes relative avhengighet av vare- og tjenesteinnsats fra hver enkelt sektor. Kombinert med FoU-intensitet i den sektoren som leverer produktene, får vi et mål for intensiteten av ny, produktbundet teknologi i vare- og tjenestetransaksjonene mellom sektorene. Den samlede teknologiintensiteten i en næring omfatter både egenfinansiert FoU og produktbundet teknologi som er mottatt i sektoren. Dette vil gi mer relevante mål i næringer hvor FoU er et mindre viktig verktøy for næringsutvikling. Et enkelt mål på omfanget er gitt som teknologimultiplikatoren; samlet FoU og mottatt PBT i forhold til egne FoU-utgifter i den enkelte sektor. Grovt sett kan det skilles mellom tre typer transaksjoner som vil bidra til PBT-strømmer. Nasjonal utveksling av varer og tjenester som innsatsvarer mellom sektorer lokalisert i Norge. Importerte innsatsvarer og -tjenester i norske brukersektorer. Kapitalinvesteringer representerer en strøm av varer (og tjenester) mellom leverandører av kapitalutstyret og den bedrift som investerer. PBT-indikatoren blir brukt til å identifisere store mottakere av produktbundet teknologi, dvs. at det vil være et viktig element i nyskapings- og endringsprosesser på sektornivå, og hvor enkelte sektorer ser ut til å spille en infrastruktur-lignende rolle overfor øvrig norsk næringsvirksomhet. 1 Produktbundet teknologi uttrykker det som i internasjonal litteratur omtales som embodied technology, teknologi forstått som kunnskap i produksjon, som bakt inn eller materialisert i varer og tjenester gjennom deres produksjonsprosesser og den produktive kunnskap som er anvendt i disse. eller i overkant av 6 prosent av det samlede FoUomfanget i norsk næringsliv. Sett fra mottakersiden har på tilsvarende måte omfanget av teknologistrømmer hatt en årlig realvekst på 3,7 prosent i den samme perioden. Avviket mellom de to vekstratene indikerer at det har skjedd vesentlige endringer i strukturen i det norske teknologiregnskapet. Tall-

3 Samarbeid om FoU og innovasjon 117 Figur 3.7.1 Leverende næringer etter teknologileveranser i 23. Sektorer med samlet teknologieksport over 25 mill. kr, etter endelig mottaker. Mill. kr 2 1 75 1 5 1 25 1 75 5 25 Databehandling Forretningsmessig tjenesteyting Mottakende sektor Offentlig virksomhet Konsumvarer Kjemisk Distribusjon/transport Forretningstjenester Investeringsmidler Maskiner og utstyr Kommunikasjon Næringsmidler Leverende næringer Annen vareinnsats Instrumenter/ styring Ressursint. vareinnsats Ressursbasert Primær Kilde: Nasjonalregnskap, kryssløpstabeller (SSB)/NIFU STEP Figur 3.7.1 fordeler produktbundne teknologistrømmer fra de største leverende næringene etter endelig mottakersektor/mottakernæring. Etter en dramatisk vekst i foregående perioder har næringen databehandling stabilisert seg som den dominerende nasjonale kilden for teknologistrømmer i den norske økonomien. Tre hovedsektorer/næringer peker seg ut som de mest sentrale mottakere av slike strømmer fra nasjonal produksjon av datatjenester: forretningsmessig tjenesteyting, distribusjon og handel og offentlig sektor. Samlet ender 68 prosent av produktbundet teknologi med opphav i datatjenester i disse sektorene/ næringene. Selv med en grov kategoriinndeling for mottakssektorer/næringer har offentlig administrasjon og tjenesteyting styrket sin posisjon som den største mottaker av slike strømmer fra både datatjenester og annen forretningsmessig tjenesteyting. Bildet som fremstår, har endret seg vesentlig siden 21. De to næringene kommunikasjonstjenester og radio- og telekommunikasjonsutstyr har tidligere vært blant de ledende leverandørnæringene. I den siste toårsperioden har begge vært gjennom et dramatisk fall. Produksjon av utstyr for radio- og telekommunikasjon har fått redusert sin rolle som kilde for teknologistrømmer med nær 64 prosent, mens kommunikasjonstjenester har falt med nesten 43 prosent fra 21 til 23. Samtidig har en industrigruppe som tradisjonelt ikke ses på som en sentral FoU-aktør, produksjon av næringsmidler, nesten tredoblet sitt bidrag til norske strømmer av produktbundet teknologi. Næringsmidler fremstår i dag som på linje med næringen kommunikasjonstjenester, som tidligere år har dominert bildet. Det må her påpekes at viktige kilder til teknologistrømmer ikke er inkludert i dette tallmaterialet. Tallene omfatter for det første ikke FoU-virksomhet i instituttsektoren ut over oppdragsfinansiert FoU fra næringslivet. Dernest omfatter ikke tallene FoU-virksomhet innenfor offentlig sektor. Til sist er enkelte næringer holdt utenfor undersøkelsen av FoU i næringslivet. Inkluderes teknologi- og næringsrettet virksomhet innenfor instituttsektoren og universitetsog høgskolesektoren, vil bildet i stor grad endres på leveringssiden. Med stor sannsynlighet ville begge disse sektorene komme inn blant de største leverende sektorer. underlaget for disse opplysningene er vist i tabell B.4 og i nettversjonen av rapporten. Viktige leveransesektorer Viktige mottakersektorer/næringer Inkluderingen av FoU-produserende næringer vil i mindre grad endre strukturen på mottakersiden. Figur 3.7.2 viser de største mottakende sektorene/næringene i 23. Åtte sektorer/næringer mottar produktbundet teknologi fra andre næringer for 4 millioner kroner eller mer. Som tidligere er den norske bygge- og anleggsnæringen den største mottaker av nasjonale teknologistrømmer. Nærings- og nytelsesmiddelindustrien var i 23 den nest største mottaker av nasjonale teknologistrømmer. Deretter fulgte offentlig administrasjon og detaljhandel. Med unntak av primærnæringenes selvfølgelige betydning for næringsmidler, er det investeringsvarer og forretningstjenester som dominerer bildet i den samlede produktbundne teknologi som akkumuleres