Lise Askvik Kreft ga meg kraft mitt år med brystkreft
Om forfatteren:
LISE ASKVIK er utdannet cand. mag og har jobbet som journalist i tv, ukeblad og radio. Hun har utgitt fire bøker og er i dag programleder i P4 der hun blant annet har programmet «Meggene» i tospann med Astrid Gunnestad. Sammen opprettet de facebookgruppen «Vi venter fandenmeg ikke på ny pupp etter kreft» som ble opptakten til kampen for brystrekonstruksjon.
Om boken: «Kampen for brystrekonstruksjon ga meg muligheten til å omsette sykdommen til argumentasjon. Ingen ville ha lyttet til meg dersom jeg ikke manglet en pupp. Kreften ga meg kraft.» LISE ASKVIK Personlig, ærlig og med en fandenivoldsk innstilling beskriver Lise Askvik sitt år med brystkreft fra kulen blir oppdaget til kampen om midler til brystrekonstruksjon for alle kvinner er vunnet. Her forteller hun hvilke mestringsteknikker hun brukte slik at sykdom ble gjort om til ny energi og livsinnsikt. Lise ble en pasient som fikk stor betydning for deler av helsesektoren og med sin positive innstilling til livet deler hun sterke erfaringer fra et innholdsrikt år.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-29410-5 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Leo, mitt livs lys. Og til min kjære Espen.
Forord Den som får en kreftdiagnose har all verdens rett til å fortvile. Høyst sannsynlig skal pasienten gjennom smertefulle behandlinger, store belastninger og mange, vonde følelser. Kreft kan bringe med seg sammenbrudd, dødsangst og sorg. Disse reaksjonene har jeg dyp respekt og full forståelse for. Når min kreftopplevelse til tider har vært direkte lystig, tror ikke jeg at min reaksjon er mer riktig enn andres. Det er bare et utslag av at vi mennesker er forskjellige. Jeg er blitt båret frem gjennom kreften av en brottsjø av ukledelige egenskaper som uvitenhet, overmot, nysgjerrighet, aggresjon, overtro og skamløshet. Og sannsynligvis enda flere. Kanskje har jeg hatt flaks, eller kanskje mangler jeg bare fantasien som skal til for å innse hva kreft kan føre til på sikt. Likevel, jeg nekter ikke for at også jeg har hatt det litt fælt og litt vondt underveis. Uro og tøff behandling har ikke etterlatt meg urørt. Men min brystkreft har vært mer enn en lidelse, den har også vært en spennende reise. Dessuten er jeg hittil nesten bare en novise i kreft. Jeg er ikke blitt stilt overfor de aller tøffeste slagene; spredning, tilbakefall, dødsdom. Det er ikke sikkert jeg vil være like tøff i trynet dersom dette rammer også meg. Jeg har langt fra fotografisk hukommelse og kan derfor ikke påstå at enhver dialog i boken er ordrett og korrekt gjengitt, men jeg lover at alt er fortalt slik jeg oppfattet og husker samtalene og hendelsene. Alt i denne boken står for min regning. Dette er ikke sannheten om brystkreft, dette er bare min sannhet om mitt brystkreftår, slik jeg husker det, og slik jeg har valgt å fortelle om det. Leirsund, 16. januar 2013
Kreft ga meg kraft Augustsola sender morgenlys inn på soverommet, og jeg våkner uthvilt og opplagt. Det er lørdag morgen, jeg strekker meg i sola. Jeg er Lise, 42 år, gift og mor. Verandadøra fra soverommet står åpen, den slipper inn sval sommerluft. Fuglene jubler utenfor, men ikke høyt nok til å vekke gutta mine. Espen, mannen min gjennom tolv år, sover fremdeles. Midt mellom oss ligger femåringen vår. Leos blonde hår har tørket i en pussig sleik etter dusjen i går kveld. Han sover med munnen lukket. Jeg smiler av synet, slik mødre sikkert har smilt av sine elskede små til alle tider. Nesten hver natt kommer den deilige ungen tuslende inn til oss fra naborommet. Så krabber han opp i sengen vår og tar sin selvfølgelige plass mellom oss voksne. Først søker Leo varme inntil meg, snart sparker han dyna vekk fra både seg selv og oss, før han rigger seg til på tvers og spenner fra. Ikke sjelden våkner jeg kald, på høykant og ytterst i sengen. At en femåring kan ta så stor plass! Klokken er fem på åtte. Jeg strekker meg, dytter Leo litt unna og får rom til å svaie i ryggen mens jeg gjesper og strekker armene over hodet. Klar for en ny dag! Jeg lar hendene gli over brystene fra begge sider. Stopper. Gjør det om igjen. Jøss, er det noe pussig her? Jeg kjenner etter igjen og oppdager en klump inni den venstre puppen. Den kan jeg ikke huske å ha kjent før. Jeg klemmer med to fingre. Jo, det er forsynemeg en kul der inne, er det ikke? Det er ikke første gang jeg finner noe som kjennes ut som et avvik fra normalen. Akkurat hva som til enhver tid befinner seg inni pupper synes like uoversiktlig som ei maurtue på en solskinnsdag. Derfor er jeg ikke veldig overrasket over kulen jeg finner denne morgenen. Det er jo bare noen måneder siden jeg var hos bedriftslegen til sjekk. Hun hadde kjent både godt og grundig etter, og
mente at det sto bra til. Ingen grunn til engstelse. Jeg kjenner etter i den andre puppen også. Synes jeg kan kjenne kuler, humper og rariteter der inne også. Nesten overalt, faktisk. Pupper blir jeg aldri klok på, verken når det gjelder menns fascinasjon av dem eller disse utvekstene som endrer seg med syklus, over tid, gjennom svangerskap og ved amming. Jeg har forresten lurt litt på hvorfor mine to ikke er blitt mindre etter at jeg fikk Leo. Om noe er puppene faktisk blitt større. Jeg har gått fra BH-størrelse 80 E til 80 H. Disse kjempepuppene har jeg fått i arv etter oldemor Ragna Bianca. De gamle svart hvitt-bildene av henne levner ingen tvil om at naturens rauseste gaver var blitt henne tildelt i så stort monn at dama neppe var naturen særlig takknemlig. Hvis det ikke hadde vært for den ukledelig stramme forklesnoren i livet, hadde puppestellet hennes reist rett ned i trusa. Så her ligger jeg i sengen min med hendene fulle av slekters gang. Og en kul der inne. Jeg hadde faktisk time til mammografi for en måned siden. Den klarte jeg å glemme midt i sommerjobbingen. Livet som programleder i P4 er så morsomt, og til tider så altoppslukende, at denne undersøkelsen ikke var den første og sikkert ikke den siste avtalen jeg surret bort og glemte. Vel, jeg får bestille ny time til brystsjekk, konkluderer jeg ubekymret der jeg ligger i sommermorgenen. Kvinner over 35 får stadige endringer i brystvevet, og det er vel rett og rimelig at noe av dette kan kjennes fra utsiden. Jeg dytter til kulen enda en gang, kommer på at kvinner som ammer har mindre sjanse for brystkreft enn andre. Siden Leo tok for seg av mammamatfatet i flere år, er ikke denne kulen noe å bekymre seg for. Jeg betrakter sønnen min igjen. Han sover fremdeles. Herregud, tenk å være så søt! Espen ligger med tyrenakken mot meg, og det slår meg hvor stor forskjell det er på gutten og mannen. Den ene så myk, lytefri og full av ord. Den andre hårete, hard og av mer innadvendt