Markus og den store fotballkjærligheten

Transkript

1

2 Klaus Hagerup Markus og den store fotballkjærligheten

3

4 Forfatteromtale: Klaus Hagerup er forfatter, dramatiker, regissør og utdannetskuespiller. Han er særlig kjentfor de fem bøkene om Markus.Den første Markusboka, Markus og Diana, mottok han Bokhandlerprisen og Brageprisenfor i Han har dessutenskrevet Alt er så nær meg, et portrett av moren, Inger Hagerup.Klaus Hagerups forfatterskap ertildelt flere litterære priser og eroversatt til mange språk.

5 Om boken: I Markus og den store fotballkjærligheten handler det om kjærlighet, fotball og selvhypnose! Markus er forelsket. I Elisabeth Borch- Johannsen, som er utrolig vakker og veldig god til å sparke fotball. Det er ikke Markus. Han er utrolig dårlig. Likevel er han villig til å satse alt på å bli så bra at han kan gjøre inntrykk på Elisabeth. Det ser håpløst ut, men så får kameraten Sigmund en god idé.

6 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av eboknorden, Oslo 2014 ISBN (epub) Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 1. kapittel Markus Simonsen var ingen sportsmann. Det var ikke hans skyld, kroppen hans ble bare så merkelig slapp når han skulle løpe fort, hoppe langt eller kaste noe tungt. Så snart han hørte noen snakke om en eller annen idrettskonkurranse de hadde vært med i, følte Markus seg sliten, som om han også hadde vært med, og blitt sist. Han grudde seg til gymtimene, ikke bare til å løpe omkring i kortbukse og stadig vekk få en ball i ansiktet, men også til å skifte, for da skulle alltid Reidar måle størrelsen på armmusklene sine mot hans. Reidar pumpet jern, og musklene hans ble større og større. Markus pumpet ikke noe som helst, og hadde inntrykk av at hans muskler ble mindre og mindre. Det hjalp ikke akkurat på selvtilliten, som var nokså nedslitt fra før, og det gjorde ikke saken bedre at Sigmund sa at Shakespeare heller ikke hadde hatt noe særlig til armmuskler. Shakespeare var en pyse! sa Reidar. Det var han ikke, sa Sigmund. Han skrev Hamlet. Og hvem var Hamlet? spurte Reidar. Han var en dansk prins! Reidar spente overarmene så bicepsene bulte ut. Jeg tenkte meg det, sa han hånlig. Danske prinser er noen pyser. Det er jeg også, tenkte Markus, og det sa han til Sigmund da de gikk sammen hjem fra skolen. Jeg er en enda større pyse enn Shakespeare. Shakespeare var ingen pyse, har jeg sagt. Dessuten er jeg verdens dårligste idrettsmann. Hvordan kan du vite det?

8 Jeg føler det på meg. Det går ikke an å føle sånt, Marken. Jo. Nei, du må vite. Jeg veit i alle fall at jeg er den minste i klassen. Det er du, sa Sigmund, men du har de største brillene. Det var lett for Sigmund. Han var en tøff, høy, mørk sportselsker, som ble kalt Siggen og ikke en pysete, liten, lys sportshater, som ble kalt Marken. Ha det, sa Markus. Vi sees i morra. Det gjør vi, sa Sigmund fornøyd, til første time. Da skal vi spille kanonball. Jeg veit det, sa Markus. Da foreslår jeg at du kyler ballen i trynet på Reidar. Jaså, gjør du det? Ja, da tenker jeg han får litt av hvert å tenke på, sa Sigmund muntert, og gikk inn den lille sideveien dit han bodde. Det får jeg også når Reidar kyler ballen ti ganger så hardt tilbake, tenkte Markus og gikk videre innover Ruudåsen. Han hadde glemt at de skulle spille kanonball dagen etter, men nå kom han til å huske det. Hele dagen, og natta også. Da han kom hjem, sto faren hans i døra og tok imot ham. Jeg fikk fri fra jobben i dag, forklarte han. Kontoret skal pusses opp. Vi skal ha kanonball i første time i morgen, sa Markus. Sier du det? Jeg var faktisk litt av en kløpper i kanonball selv da jeg gikk på skolen, sa faren og gned seg i hendene. Jaså.

9 Ja, jeg var ganske sterk i klypa, skjønner du. Mons Simonsen rødmet. Å si at han hadde vært en kløpper i kanonball eller noe som helst annet ballspill, ville være å overdrive, og det skjønte han at Markus skjønte. De to bodde alene og var svært like. Mons var nesten like liten og engstelig som Markus, og han hadde enda større briller. Jeg skjønner det, sa Markus. Kanonball er moro, sa Mons, og nå rødmet han ikke. For selv om han aldri hadde vært noen stor idrettsmann, var han glødende interessert i absolutt all sport fra skiflyving til kappgang. Hans hemmelige drøm var at Markus en gang skulle bli en stor idrettsstjerne, og han var svært bekymret over at sønnen nesten bestandig våknet med øresus, hodepine eller kvalme når han skulle ha gym på skolen. Ja, sa Markus og hostet. Kanonball er innmari moro. Jeg lurer på om jeg ikke begynner å bli forkjølet. Neste morgen våknet Markus av at Mons sto ved sengekanten hans med en kopp varm kakao. Hvordan er det med deg i dag, Markus? Fint, jeg mener ikke så bra, mumlet Markus og hostet en klar, bakteriefri hoste. Har du feber? Det kjennes litt sånn på en måte, sa Markus og snøt seg. Tørr luft kom ut av nesa hans. Da får vi ta tempen, sa Mons. Jeg har kjøpt et nytt termometer. Øy, sa Markus, som hadde tenkt seg noen minutter alene med det gamle termometeret. Det kunne han tilføre litt ekstra varme ved å holde spissen mot nattbordslampa etter at han hadde tatt det ut av rumpa, men det nye termometeret skulle ikke inn i rumpa i det hele tatt. Det skulle inn i øret, og Mons tviholdt på det til det ga fra seg et lite pip som tegn

10 på at tempen var tatt, og dommen skulle falle. Trettiseks komma ni. Du er frisk som en fisk. Nå ble jeg glad, sa Markus og tok en slurk av kakaoen. Mons smilte til ham, et lurt, lite smil, som gjorde Markus enda mer nervøs enn han var fra før. Husker du at du fortalte meg at du skulle ha kanonball i dag? Ja, pappa, sa Markus, og lurte på om litt øresus kanskje kunne redde dagen. Jeg har en overraskelse til deg! sa Mons og løp ut på gangen. Markus tok en slurk kakao til og forsøkte å komme på en troverdig sykdom som ikke førte med seg feber, men var ikke kommet lenger enn til løs mage da Mons kom inn igjen. Han holdt hendene bak på ryggen og smilte så lurt at Markus begynte å svette. Hvilken hånd vil du ha? Markus hadde mest lyst til å si «ingen», men Mons så så forventningsfull ut at han lot det være. Den, sa han og pekte på den høyre. Mons holdt fram den tomme hånden. Ingenting her, sa han og lo. Markus smilte matt. Det var morsomt selvfølgelig, men ikke fullt så morsomt som da han var fire år. Den da, sa han og pekte på den andre hånden. Tata! sa Mons og holdt fram et par sko. De gamle turnskoene mine, forklarte han. Jeg brukte dem når jeg spilte kanonball. De bringer lykke. Markus så på skoene. De var blå med hvit rand og så lave at det så ut som om noen hadde klemt dem flate. Du skal få dem, sa Mons. Kanskje de virker fremdeles.