Klaus Hagerup. Markus og Diana

Transkript

1

2 Klaus Hagerup Markus og Diana

3 Forfatteromtale: Klaus Hagerup er forfatter, dramatiker, regissør og utdannetskuespiller. Han er særlig kjentfor de fem bøkene om Markus. Den første Markusboka, Markus og Diana, mottok hanbokhandlerprisen og Brageprisenfor i Han har dessutenskrevet Alt er så nær meg, et portrett av moren, Inger Hagerup. Klaus Hagerups forfatterskap ertildelt flere litterære priser og eroversatt til mange språk.

4 Om boken: Dette er den første boken om Markus Simonsen, 13 år. Det er ikke umulig at Markus er verdens feigeste gutt. Han er redd for høyder og for mørket, for sykler, isbreer og jenter. Aller reddest er han for å være Markus Simonsen. Men når han skriver fanbrev til alle kjendisene for å be om autografer, er han ikke seg selv lenger. Da er han et angrende, dopingdømt idrettshåp, eller en gammel, blind bestemor. På denne måten har han skaffet seg en imponerende autografsamling. Men så en dag skriver han et brev til den norske Hollywood-stjernen Diana Mortensen

5 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av eboknorden, Oslo 2014 ISBN (epub) Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 1. kapittel Ingen var feigere enn Marken. Markus Simonsen med høydeskrekken og mørkeredselen sin. Markus Simonsen, som var sikker på at han kom til å bli truffet av lynet hvis han tråkket på strekene på fortauet, og som ikke for sitt bare liv våget å kjøre heis. Markus Simonsen som var redd for edderkopper og hunder og omtrent alt det gikk an å være redd for her i verden. Men mest av alt for jenter. De skremte vettet av ham og fikk ham til å rødme bare de så på ham. Og det gjorde de ofte. Enda han ikke var noe særlig å se på. Markus var den minste og tynneste gutten i klasse 6B på Ruud skole. Han hadde sandfarget hår og tjukke briller med brun innfatning. De fikk ham nesten til å se ut som en gammel mann, selv om han bare var tretten. Det var forresten ikke bare brillene som fikk ham til å se eldre ut enn han var. Det var også all engstelsen han gikk og bar på. Når han gikk fram og tilbake over skolegården sammen med Sigmund, var det med langsomme skritt og bøyd hode. «Som en gammel gnom,» sa Reidar, som hadde løpt sekstimeteren på 8,3 og som hadde en crossroad-sykkel til mange tusen kroner. Markus hadde ikke noen sykkel. Tanken på å slingre av gårde på et stillas på hjul gjorde ham kvalm. Da gikk han heller til skolen. Det kunne være farlig nok, mente han. Løshunder og fargeblinde bilister som ikke kunne se forskjell på rødt og grønt. Man kunne aldri vite. Det var best å være på den sikre siden. Men fantes det egentlig noen side som var sikker? Markus tvilte. Han gikk gjennom livet som på en line. Den eneste han hadde kontakt med, var merkelig nok Sigmund, den lengste og flinkeste gutten i klassen. Faren til Sigmund var matematiker, og Sigmund hadde imponert hele klassen med en stil om universets opprinnelse. Han hadde skrevet om The Big Bang, Svarte Hull og Universet som krummet seg med en selvfølgelighet som om det var en

7 reiseskildring fra Kanariøyene. Dessuten leste han bøker på engelsk. Ikke mindre enn fire av jentene i klassen var hemmelig forelsket i Sigmund, noe han tok med den største ro. Se, Mona glor på deg, hvisket Markus en dag de spaserte, for Sigmund og Markus gikk ikke, de spaserte: fram og tilbake over skolegården i frikvarteret. Nei, sa Sigmund langsomt. Hun glor nok på deg. Da rødmet Markus og bøyde hodet enda litt lenger ned mot bakken. Det var det jeg var redd for, hvisket han. Hvis jentene glor, skal du bare glo tilbake, sa Sigmund. Da slutter de å glo noe innmari fort. Det er lett for deg å si. Du er over én meter og sytti. Jeg er bare én femti. Ja, sa Sigmund alvorlig. Jeg slutter nok ikke å vokse før jeg er over tre meter. Da kommer du i Guinness rekordbok, sa Markus. Jeg vil ikke i Guinness rekordbok. Jeg vil bli astrofysiker. Markus ante ikke hva en astrofysiker var, men han skjønte ikke at det skulle være noe hinder for å komme i Guinness rekordbok, og det sa han. Hvor mange astrofysikere tror du det er i Guinness rekordbok? spurte Sigmund. Jeg veit ikke. Ikke en eneste. Da blir du den første. Hvis jeg blir tre meter lang, får jeg ikke tid til å bli astrofysiker. Det blir for mye styr. Hei, Mona! ropte han. Mona så bort på dem. Hun møtte blikket til Sigmund og rødmet.

8 Mye å gjøre, Mona? Hæ? Har du forberedt deg godt til historieprøven? Jeg jeg veit ikke. Åssen det? For hvis du ikke har forberedt deg godt nok, skjønner jeg ikke åssen du har tid til å kaste bort tida med å glo sånn på Marken. Mona rødmet enda dypere, åpnet boka hun hadde i hånden og lot som om hun leste av alle krefter. Sånn fikser du innpåslitne jenter, sa Sigmund. Ikke jeg. Du. Må du kalle meg Marken? Alle kaller deg jo Marken. Ja, men du kan vel kalle meg Markus. Jeg er din venn, ikke sant. Jo. Det er nettopp derfor jeg kaller deg Marken, sa Sigmund alvorlig. De andre gjør det jo uansett. Når jeg også gjør det, blir det ikke noe skjellsord lenger. Da venner du deg til det. Det gjør jeg ikke. Hvordan kan du vite det? Jeg har jo nettopp begynt å kalle deg det. Sånne diskusjoner kunne Markus og Sigmund føre i timesvis. De kunne vikle seg inn i de merkeligste argumentasjoner, som førte til de mest forbløffende resultater. Ingen, ikke engang de selv, skjønte hvorfor de ble venner. De var like forskjellige som himmel og jord, og kanskje det var nettopp derfor. Markus bodde i et rødt trehus et par kilometer fra skolen. De hadde flyttet fra byen for to år siden, før moren hans døde. Nå bodde han og *

9 faren der alene. Han hadde ingen søsken, men han hadde en fantastisk autografsamling. Han var nemlig autografjeger. Virkelig autografjeger. Markus var altfor engstelig til å spørre berømte personer om autografen deres hvis han møtte dem på gata, så han skrev brev til dem isteden. Hundrevis av fantastiske, velskrevne, sleipe, beundrende brev. Når han satt bøyd over papiret med blyanten i hånden, var all engstelsen hans som blåst bort, og det merkelige var at selv om han løy så det rant av ham, levde han seg så inn i disse brevene at han nesten trodde på det han skrev. Uten å rødme kunne han skrive til en kjent forfatter: Kjære Olav Steingrimsson! Jeg sitter i rullestolen min, blendet av tårer. Jeg er en enke på 84 år. Dessverre er jeg nesten blind og kan ikke lese diktene Deres selv. Men jeg har fått barnebarnet mitt, den lille krølltoppen Markus Simonsen, til å lese dem for meg. Jeg må si at de er innmari gode. Før likte jeg Wergeland best, men nå er det nok De som er favoritten. Nå har det seg sånn at lille Markus samler på autografer. Å si at gutten er det kjæreste jeg har her i verden, er i hvert fall ikke å overdrive. Kunne De, kjære Olav Steingrimsson, tenke Dem å sende ham Deres autograf, så ville det glede både et ungt og et gammelt hjerte. Jeg har brukt litt av pensjonen til å kjøpe frimerke og konvolutt, og håper at De ikke vil skuffe meg. Vennligst hilsen Aud Simonsen (84 år) P.S. Lykke til med den Nobelprisen De ærlig har fortjent. Eller til en idrettsstjerne: Kjære Tormod Jonsen: Gratulerer med norgesmesterskapet. Å se Dem passere hekkene, er som å se en panter i spranget. Urkraft er bare fornavnet! Nå har det seg sånn at jeg også ville bli hekkeløper en gang. De har nok ikke hørt om meg, for jeg kom meg aldri til startstreken. Jeg skal vedde på at De vil vite

10 hvorfor. Svaret er enkelt: Doping! Og hvem tror De dopet meg? Foreldrene mine. De ville gjøre meg til olympisk mester. Isteden gjorde de meg til et vrak. Jeg kan aldri mer i mitt liv passere en hekk. Det eneste jeg sitter igjen med, er autografene til mine idrettsvenner, og det er derfor jeg skriver. De, Tormod Jonsen, har alltid vært mitt ideal. Hvis De kunne sende meg Deres autograf, ville det bli noe jeg kunne ta fram og glede meg over når bitterheten holder på å overmanne meg, som den så ofte gjør. Med sportslig hilsen Markus Simonsen (18 år) P.S. Lykke til med den olympiske gullmedaljen jeg aldri kommer til å få. Slike brev skrev han i metervis, og han fikk nesten bestandig svar. Veggene i rommet hans var dekket av bilder han hadde fått av kjente mennesker fra hele verden, og kommodeskuffene var fulle av brev med autografer og oppmuntrende ord. Dette gledet både ham og faren hans, som samlet på frimerker, jobbet på kontor og var like engstelig av seg som Markus. Det var egentlig bare alderen som skilte dem, ellers var de svært like. Samme hårfarge, samme lutende gange og samme type briller. Den eneste forskjellen var at Markus var tynn og Mons Simonsen tykk. På jobben ble han kalt Muldvarpen. Det visste ikke Markus, men så visste ikke faren at han ble kalt Marken heller. * Det var på klasseturen det begynte. Fjellturen som lærer Skog annonserte i en norsktime som en hyggelig avslutning for klasse 6b: Før dere går inn i ungdommens rekker, der gutter skal lære seg å bli menn og jenter kvinner. Med pupper og mens, sa Reidar halvhøyt, men lærer Skog lot som om han ikke hørte, for han var en fredens mann og unngikk de ubehageligheter han kunne.