Lindrer med latter. Når klovnene besøker de demente, kan alt skje. Her og nå. 46 HELG

Transkript

1 HELG 47

2 Lindrer med latter Når klovnene besøker de demente, kan alt skje. Her og nå. 46 HELG

3 Tekst: HÅKON F. HØYDAL Foto: KARIN BEATE NØSTERUD Kroppen som er lutrygget, skal om litt fylles av energi. Lent inntil stueveggen sitter Ole Johan Hagen (91) og mumler irritert for seg selv, mens klovnene Yep og Piffi synger. Han ser ned i bordet og snakker med noen som ikke lenger er der. Han Johan. Han Johan er stor i kjeften. Han ble så slitsom av å stå. Johan, ja, sier Yep og begynner å synge: Det var en som het Johan, Johan het han. Da smiler Ole-Johan. Med ett våkner han. Skal jeg jage deg, kanskje? Vil du ha bank av meg? Ole-Johan smiler fra øre til øre mens han leke-bokser med Piffi. Deretter tar han Yep i håndbak. Oppsalhjemmet har fått besøk av Klokkeklovnene. I Nederland har det vært klovner for eldre og demente siden tusenårsskiftet. I Norge kom klovnene i 2010, da Patrick van den Boom eller klovnen Yep tok konseptet med seg hit. Vi vil gi dem skreddersydde kunstopplevelser. Det er de gamle som bestemmer hvilken vei situasjonene skal føre, sier van den Boom. Han pendler mellom Norge og fødelandet Nederland. Der driver han klovneskole. Her i nord klovner han for demente. Demente er både friske og syke. De har en sykdom som forandrer sinnet, men kroppen er ennå frisk. De kan danse, le og åpne seg opp for det fysiske. De er ennå mennesker med behov for å bli sett. Sykdommen kan gi dem en maske som de ikke slipper ut fra, sier han. I den lille stuen i øverste etasje rister Astrid Thorsen (84) og Inga Skjåstad (85) nysgjerrig på rytmeeggene de har fått av Piffi, som vanligvis heter Gaute Næsheim. Han har vært sykehjemsklovn i snart to år. You are my sunshine, my only sunshine, synger Piffi og Yep, og stuen synger med mens Astrid og Inga rister eggene i takt. Syng noe på norsk, da! klager Thor Melgaard (78). Bedre og bedre, dag for dag. Bedre og bedre, dag for dag. Yep tar blomstervasen og bruker blomstene som mikrofon. Haha, han holder blomstene! Nei, det er ikke mye som skal til for å glede de små, sier Inga. Når klovnene kommer, får de demente lov til å være seg selv, slik sykdommen har gjort dem. Klovner dømmer aldri. De eldre kan gjøre ting som vi andre ikke gjør, som å vaske et bord med en sokk eller male oss i ansiktet med blomster. For klovnen er ikke det rart, han vasker bordet sammen med dem, sier van den Boom. Noen av de eldre kan huske opplevelsen, eller deler av den, i lengre tid. Men de er demente, og klovnene er ikke ute etter en langtidseffekt. Det er her og nå som gjelder. Det er øyeblikket som er viktig. Det er det samme vi alle er ute etter når vi spiser et godt måltid. Hvis det bare var næring vi trengte, kunne vi ha spist hva som helst. Men vi er ute etter de gode opplevelsene, alle sammen, sier van den Boom: Men effekten av besøket varer. Det er rett og slett mer sang og dans, og pleierne forteller at flere eldre deler av hendelsen, i det minste. Hukommelse er ikke alltid knyttet til hjernen. Magen kan huske. Huden. Wenche Christensen, kulturleder ved Oppsalhjemmet, nikker. I den første tiden etter at Klokkeklovnene har vært her, > VENTET BESØK: Ella Karlsen (92) har kledd seg i den fineste svarte kjolen før klovne sykehjemmet om å møte eldre som er vanskelige å nå, sier Patrick van den Boom. LETT MORO: Noen ganger er det ikke mer komplisert enn å komme inn til dem og ha det gøy. Det trenger de eldre like mye som oss. De trenger å smile, å danse, å ha det moro, sier Gaute Næsheim, her i karakterskifte som klovnen Piffi. 48 HELG

4 ne kommer på besøk. Hun er stille, men holder på hendene til Yep mens han synger. Klovnen er både menneske og skuespiller i ett. Vi blir ofte bedt av LETT MORO: Noen ganger er det ikke mer komplisert enn å komme inn til dem og ha det gøy. Det trenger de eldre like mye som oss. De trenger å smile, å danse, å ha det moro, sier Gaute Næsheim, her i karakterskifte som klovnen Piffi. OG VINNEREN ER..: Det er jubel i stua når Ole Johan Hagen (91) knuser Yep i håndbak. Da vi laget show før i tiden, kjørte vi et fast program. Det fenget ikke, viste det seg. Nå er det de som bestemmer hvilken vei situasjonene skal gå, sier Patrick van den Boom. HELG 49

5 MER DANS: Effekten av besøket varer etter at klovnene er reist. Det er mer sang og dans, og de eldre er ikke så urolige som demente ofte er, sier Wenche Christensen, kulturleder på Oppsalhjemmet, her dansende med Dagmar Jørgensen (91). er mye av uroen til de eldre, borte. Til vanlig er det mye vandring i gangene. Men klovnene er gode på å nærme seg den enkelte. Jeg ser kontakten som de får. Med noen tar det tid før de får kontakt, men alle vil. Hun ser rundt seg i den tomme korridoren. Dette er ikke normalen. Vanligvis er det mye vandring i en avdeling som dette. De med demens har ofte en uro i kroppen. De kan være på let etter mannen sin, moren sin, eller kanskje tror de at de skal hjem. Noen har ikke språk, og noen endrer personlighet når de blir demente. Noen husker litt, andre husker veldig lite. Men alle kan ha det godt i øyeblikket, og det er det vi er ute etter. Ved siden av klovningen har Van den Boom også holdt kurs for pårørende. Det innebærer mye smerte å se at mor, far eller ens kjære forsvinner inn i en slik sykdom. Den du kjenner i mange år, er borte. Samtidig er mennesket der. Van den Boom tror mange som har fått en dement i familien kan ha godt av å lære seg nye måter å forholde seg til den gamle på. Mange krever å få forholde seg til faren eller mannen sin slik de alltid har gjort. Det fungerer sjelden. Man bør gi slipp på kravene om at ting ennå skal være slik de var at faren skal være den han var tidligere. I stedet kan de la faren være slik han er her og nå. Da får alle det bedre. Slik de demente må få være den de er her og nå, mener Van den Boom at dette også må gjelde oss selv. Han mener det er mange voksne som sliter med å være mentalt til stede i livet sitt. Når er det vi har det godt? Det er når vi ikke har så mange planer, når vi ikke tenker på hva vi skal handle til middag eller om personer vi skal møte, men bare er her og nå. Når vi bare er. Ting går ikke alltid som vi vil. Men vi er her og nå. Og det er bra. De med demens har ofte en uro i kroppen. Men alle kan ha det godt i øyeblikket, og det er det vi er ute etter. WENCHE CHRISTENSEN kulturleder ved Oppsalhjemmet I en liten stue i den andre enden av avdelingen i syvende etasje på Oppsalhjemmet sitter Elsa Tangen (94). Hun har ventet utålmodig på klovnene. Det er viktig at jeg får være med på noe også. Jeg ville så gjerne være med da jeg hørte dere skulle komme. Det er da veldig til bry for dere at dere kommer hit. Jeg sitter her, jeg. Kan dere ikke synge en sang, da. En trall? Skal bli! Så synger de. «En sjømann elsker havet våg». De tar refrenget et par ganger ekstra. En av kvinnene glemmer seg og har sin egen vri: Farvel, farvel, förtjusande mö. Vi glemmer vel snart igjen. hakon.hoydal@vg.no karin.beate.nosterud@vg.no Etter at VG Helg var på besøk på Oppsalhjemmet, har Elsa Tangen dessverre gått bort. Hennes bidrag til reportasjen er trykket etter familiens ønske. 50 HELG