Saksdokument til referansegruppemøtet 28.01.11 Om kompetansebehov i de helse- og sosialfaglige velferdstjenestene Utgangspunktet for en stortingsmelding om en helhetlig helse- og sosialfaglig utdanningspolitikk Bakteppe Velferdsstatens tjenester og yrker er mange, og det skjer et kontinuerlig endrings- og utviklingsarbeid i alle sektorer. Utfordringene for utdanningssektoren er å bidra til, understøtte og følge opp utviklings- og endringsprosesser i yrkesfeltet gjennom relevant utdanning og forskning på alle områder. Arbeidet med en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene skal avgrenses til å handle om utdanning og forskning av relevans for de helse- og sosialfaglige velferdstjenestene. Disse tjenestene omfatter statlig, kommunalt og privat barnevern, statlig, fylkeskommunal, kommunal og privat helse- og sosialtjeneste og arbeids- og velferdsforvaltningen, herunder lokale NAV-kontor etablert i et samarbeid mellom staten og kommunene. Spørsmål om profesjonsutdanningenes kvalitet og relevans settes gjerne i sammenheng med i hvilken grad arbeidslivet mener utdanningene er oppdatert i forhold til de krav som til en hver tid stilles til kunnskaper, ferdigheter og annen kompetanse i de tjenesteområdene utdanningene kvalifiserer for. Reformen i barnevernet (iverksatt 1.1. 2004), NAV-reformen (iverksatt i juni 2006) og den kommende samhandlingsreformen (planlagt iverksatt fra 1.1.2012) har alle ført til økt oppmerksomhet på kompetansebehov og kompetanseutfordringer i tjenestene. Kompetansebehov handler da om hvilke typer av kompetanse det er behov for i de oppgaver som skal løses i alle ledd og på alle nivå av tjenesteyting. Kompetanseutfordringene oppstår der det viser seg vanskelig for tjenestene å få dekket dette kompetansebehovet. Disse utfordringene løses i et samspill mellom yrkeslivets egne, mer skreddersydde kvalifiseringsprosesser og utformingen av grunn-, etter- og videreutdanninger og spesialistutdanninger i utdanningssektoren. Samarbeid mellom utdanningssektoren og yrkeslivet om utdanning og målrettet forskning og utviklingsarbeid vil gi ny kunnskap av betydning for kvalitet og videreutvikling både av velferdstjenester og tjenesteyting, og av utdanninger og studenters læring. Om kompetansebehovene i de helse- og sosialfaglige velferdstjenestene Forvaltningsreformen i barnevernet og reformene i arbeids- og velferdsforvaltningen er implementert og under evaluering. Samhandlingsreformen i helsesektoren er vedtatt, men ikke ferdig utformet og ikke implementert. Lovverk og retningslinjer av betydning for innhold og implementering er under utvikling. Reformen omtales som en 1
retningsreform : Den angir retningen for en langsiktig omstilling i helse- og omsorgstjenesten, både på statlig og kommunalt nivå. Det er altså forskjeller mellom reformene med hensyn til tidsperspektiv, siktemål og grad av implementering. Likevel bygger disse og andre relevante tiltak og reformer de siste årene på diverse utredninger, evalueringer og forskningsrapporter som dekker både nå-situasjonen og planer om framtidige hovedtrekk ved tjenestene. Sammen med innspill fra sektordepartementer og aktører i yrkesfeltet gir dette materialet mulighet for å få fram et bilde av hvilke kompetansebehov som må dekkes i forskjellige deler av velferdstjenestene for at både etablerte og reformerte tjenestetilbud skal ha forventet kvalitet på kort og lang sikt. Det er dette bildet som nå skal legges til grunn for vurderinger av i hvilken grad det er behov for endringer i innhold og organisering av utdanninger som kvalifiserer til arbeid i disse sektorene. Kunnskapsdepartementet (KD) legger her fram en foreløpig oppsummering av hvilke hovedtrekk som trer fram når kompetansebehovene i velferdstjenestene skal beskrives. 1) Hovedperspektiver til grunn for videre utvikling av velferdstjenestene Velferdstjenestene, uansett sektor, skal utvikles blant annet på grunnlag av større vektlegging av et folkehelseperspektiv, et arbeidslivs- og integreringsperspektiv og et likestillings- og antidiskrimineringsperspektiv. Det vil bli lagt vesentlig mer vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid og tidlig intervensjon, enten det er snakk om helsesektoren, barnevernet eller forholdet mellom velferdsforvaltningen og arbeidslivet. Dette innebærer at særlig førstelinjetjenestene skal styrkes, enten de er statlige, kommunale eller private. Arbeids- og ansvarsdeling og samhandling mellom førstelinjen og andre tjenestenivåer i og på tvers av sektorer blir da et sentralt tema. Analyser av kompetansebehov over flere tjenestenivåer og måter å dekke slike på, blir viktige spørsmål. KD får innspill som gir uttrykk for bekymring for at disse hovedperspektivene ikke ivaretas godt nok i dagens helse- og sosialfaglige utdanninger. Helsefagutdanningene oppfattes å ha orientert seg mest mot en diagnose- og behandlingsorientert spesialisthelsetjeneste. De dekker derfor ikke i tilstrekkelig grad kunnskapsområdene som er viktige for å utvikle førstelinjetjenestene generelt, og kommunesektoren spesielt. Sosialfagutdanningene kan i utgangspunktet synes mer faglig orientert mot arbeidsoppgaver i førstelinjen. De får likevel kritikk for ikke å endre utdanningenes innretting og innhold i tråd med de endringer som skjer i yrkesfeltene disse utdanningene særlig utdanner til. 2
2) Prioriterte tjenesteområder og ønsket utvikling i kompetanseprofil Generelt er det slik at reformer fører til endring av roller og oppgaver i yrkesfeltet, med nye endrete krav til kunnskap og kompetanse. Det er en klar forventing til helse- og sosialfagutdanningene om at de skal være mer endringsorienterte og mer fleksible, slik at de utvikler seg i takt med utviklingen i tjenesteområdene, og slik bidrar til å sikre tilgangen på etterspurt og oppdatert kunnskap og kompetanse i tjenestene. Noen områder synes å ha særlig store utfordringer når det gjelder kompetansebehov og framtidig dekning av disse: - I de kommunale omsorgstjenestene er det en høy andel ufaglærte, og tilgangen på nye helsefagarbeidere med utdanning og fagbrev fra videregående skole er for lav. Når de store gruppene med hjelpepleierutdanning pensjonerer seg om få år, vil situasjonen kunne bli kritisk. Økt rekruttering av personell med adekvat utdanning og praksis blir viktig. Også fagskoleutdanning kan være aktuelt utdanningsnivå for enkelte av disse. På sikt skal primærhelsetjenesten kunne ivareta flere oppgaver som nå ligger til spesialisthelsetjenesten. Mer vekt skal legges på forbyggende helsearbeid, tidlig intervensjon og rehabilitering. Det vil også bli behov for mer spesialiserte helsefaglige og helseteknologiske kunnskaper i alle deler av helse- og omsorgstjenestene, også utenfor spesialisthelsetjenesten. Til sammen vil dette øke etterspørselen etter flere typer av personellgrupper med høyere utdanning i de kommunebaserte tjenestene. - Tiltak for å dekke kompetansebehovene i de lokale NAV-kontorene og de støttetjenestene som bistår lokalkontorene, har høy prioritet. NAV-kontorene drives ut fra et partnerskap mellom stat og kommune, og de fleste av de ansatte med helseog sosialfaglig utdanning er ansatt i kommunen. Et aktivt arbeid med kompetanseutvikling i førstelinjetjenestene forutsetter derfor et tett samarbeid mellom stat og kommune. Det etterspørres et gjennomgående høyere utdanningsnivå i arbeids- og velferdstjenestene, blant annet for å få mer fokus på kunnskaps- og forskningsbasert fag- og tjenesteutvikling. Samtidig ses det som viktig å beholde og styrke den faglige utdannings- og erfaringsbredden i NAV-systemet, - Andelen ufaglærte i barnevernsektoren er høy, og særlig i de statlige barnevernsinstitusjonene. Barne- og ungdomsarbeiderfaget og fagskoleutdanning innen oppvekst er relevant her. Det er videre et mål at flest mulig av de tilsatte i barnevernet, både det kommunale og det statlige, skal ha eller få en formalisert utdanning, og at en større andel har eller tar en relevant bachelorgrad. Det er også ønskelig med bedre tilgang på personell med utdanning på masternivå og med forskerkompetanse, særlig med tanke på tilsettinger i lederstillinger og fagutviklingsstillinger. 3
For KD og utdanningsinstitusjonene er det noen fellesnevnere i disse behovsbeskrivelsene på tvers av tre tjenestesektorer: De har fokus på kompetansebehovene i de tjenestene som ytes i førstelinjen i kommunene, enten de utføres i statlig, fylkeskommunal, kommunal eller privat regi. Her trengs gode løsninger for formell kvalifisering av ufaglært personell, og økt rekruttering av personell med relevant utdanning fra videregående skole og fagskolenivå. Disse må også sikres karrieremuligheter gjennom gode overgangsmuligheter til videreutdanning og høyere utdanning. Samtidig er det et ønske om en større andel personell med høyere utdanning og flere med spesialisert kompetanse og spesialistutdanning også i førstelinjetjenestene. Et generelt høyere utdanningsnivå i disse tjenestene ses i sammenheng med behovet for mer kunnskapsbaserte tjenester gjennom økt satsing på praksisnær fagutvikling og forskning. Forventingene til utdanningssektoren er da at utdanningspolitikken for det helse- og sosialfaglige området - bidrar til rekruttering og stabilitet gjennom etablering av gode løsninger for et utdanningskontinuum fra videregående skoles nivå til spesialistutdanning og forskerutdanning, og - legger mer vekt på førstelinjeperspektivet i innrettingen av utdanningene - bidrar til mer samarbeid om mer praksisorientert forskning og utviklingsarbeid 3) Kompetansebehov knyttet til selve tjenesteytelsen i ulike deler av velferdstjenestene. KD oppsummerer behovsbeskrivelser slik at det på tvers av tjenestesektorer og tjenestetyper synes å være en tydelig etterspørsel etter både mer breddekompetanse og flere typer spisskompetanse: Personell som arbeider i disse tjenestene trenger mer generell kompetanse av typen - Kulturkompetanse - Kommunikasjonskompetanse - Relasjonskompetanse - Teamarbeids- og samhandlingskompetanse (tverrfaglig, langs pasientforløp over nivåer og sektorer) - veiledningskompetanse - etisk kompetanse og evne til profesjonell skjønnsutøvelse Det er behov for en mer felles kunnskapsbasis på tvers av utdanningene, knyttet til kunnskapsområder av typen - kulturforståelse og flerkulturell forståelse - diskriminering - arbeidslivsorientert problemforståelse - brukerorientering - system- og organisasjonskunnskap - kunnskaper om lov- og regelverk 4
- en juridisk grunnkompetanse - evnen til å arbeide kunnskapsbasert og bidra til systematisk fagutvikling og innovasjon i yrkesfeltet - forstå og mestre IKT som arbeidsverktøy i egen yrkesutøvelse Samtidig etterspørres mer tematisk spisskompetanse, i betydningen kunnskaper og ferdigheter om problemområder som representerer de virkelig store utfordringene for helse- og sosialtjenestene framover, både i type og omfang: - geriatri - rus - psykisk helse og psykiatri - vold og overgrep - rehabilitering/habilitering og arbeidslivsrettet kvalifisering - kronikere og andre med sammensatte bistandsbehov - forebyggende arbeid/folkehelsearbeid - migrasjonshelse - (med mer) Den typen tematisk spisskompetanse som skisseres her, er en annen enn en profesjonsspesifikk spisskompetanse: For hvert av disse temaområdene vil hver profesjon kunne ha en klart profesjonsfaglig tilnærming til hva som vil være det profesjonsspesifikke bidraget til arbeidet, både teoretisk og metodisk. Etterspørselen kan derfor tolkes slik at det er et ønske fra tjenestenes siden om at flere profesjonsgrupper får et mer felles kunnskapsgrunnlag på disse temaområdene for å være bedre forberedt på samarbeid om oppgavene på disse områdene for tjenesteyting. Det er også en tydelig etterspørsel etter mer profesjonsspesifikk spisskompetanse, i betydningen mer spesialisert kunnskap av typen videreutdanning og spesialistutdanning. Utviklingen i barne- og familievernet og i oppgavefordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunesektoren, er områder som dokumenterer et økt behov for bedre spredning av spisskompetanse over flere tjenestenivåer og -sektorer. Arbeids- og velferdsforvaltningen er, på sin side, generelt opptatt av å rekruttere og beholde personell med høyere utdanning, og nevner spesielt behovet for juridisk og økonomisk spisskompetanse. Det er vesentlige forskjeller i forskningstradisjon og tilgang på forskningskompetanse og forskningsmidler mellom de tre sektorene. Likevel er økt interesse for praksisnær forskning i førstelinjetjenestene et fellestrekk på tvers av sektorene. For KD og utdanningsinstitusjonene viser sammenstillingene av typer av kompetansebehov i punktene over at fokus i tjenestene primært er på oppgavene som skal gjøres, og hvilke kunnskaper og kompetanser personellgruppene da må ha. Hvilke profesjoner som har eller bør ha hvilke kompetanser, synes det å være få konkrete innspill på. Det synes heller å være en etterspørsel etter en større fellesnevner for alle 5
utdanninger som kvalifiserer til arbeid i disse tjenestene, basert på viktige fellestrekk ved tjenestene. Det handler da særlig om å ha nødvendig kompetanse til å mestre det å arbeide og samarbeide brukerrettet og helhetlig i kompliserte strukturer, under høyt press og med økende bruk av avansert teknologi. Altså et ønske om mer av noe, uten at noe annet tas ut for samtidig etterspørres den profesjonelle spisskompetansen og mer spesialistkompetanse på viktige områder. 4) Noen uttrykte krav og forventinger til utdanningssektoren På et overordnet nivå er det særlig to typer av forventninger til utdanningssektoren som kommer til uttrykk fra ulike hold: At utdanningene må bli mer praksisnære for å kunne sikre både kvalitet og relevans i studiene. Det er behov for og ønske om et mye tettere samarbeid om o læringsmål og innhold i både teoriundervising og praksisstudier mellom yrkesfeltet og utdanningene. o å få til at praksisstudiene i større grad skjer i kommunene, og i mindre grad i spesialisthelsetjenesten o praksisstudier, praksisplasser og veiledning i NAV-systemet, barnevernet og opplæringssektoren (barnehager og grunnskole) o mer samordnet, praksisnær og målrettet forskningsinnsats for å gjøre tjenestene og utdanningene mer kunnskapsbaserte At alle de utdanningene som kvalifiserer for arbeid i velferdstjenestene, nå blir vurdert ut fra i hvilken grad innhold og organisering stemmer overens med de hovedperspektivene som legges til grunn for utviklingen av velferdstjenestene: Folkehelseperspektivet, med vekt på tidligintervensjon og oppfølging, arbeidslivs- og integreringsperspektivet og likestillings- og antidiskrimineringsperspektivet. Mer konkret forventer tjenestene at utdanningssektoren tar fatt i en lang rekke forhold av betydning for å sikre utdanningenes kvalitet og relevans for velferdstjenestene. Noen eksempler: at undervisningspersonellet i UH-sektoren får mer oppdaterte kunnskaper og kompetanse om yrkesfeltene det utdannes til, og at de tar i bruk pedagogiske læringsformer som forbereder studentene på arbeidsmåter i yrkesfeltet på en bedre måte at det legges mer vekt på å sikre faglig og pedagogisk kompetanse hos yrkesfaglærerne på helse- og sosialfag i videregående skole og på fagskolenivå at praksisstudienes lengde og innhold og bruk av yrkesfeltet som praksisarena må vurderes for alle utdanninger at det legges opp til mer bruk av samordnete praksisperioder og læringsmål på tvers av profesjonsutdanninger som kvalifiserer til arbeid med de samme målgruppene at det blir mer samarbeid mellom helse- og sosialfaglige, pedagogiske og teknologiske utdanninger om innhold og organisering i utdanningene. Det vil understøtte det økende samarbeidet mellom disse faggruppene i yrkesfeltet 6
at det legges bedre til rette for økt bruk av tilbud om desentralisert og fleksibel etter- og videreutdanning med bred bruk av pedagogiske virkemidler og løsningsmodeller at det utvikles flere videreutdanninger/masterutdanninger og spesialistutdanninger for å dekke økende behov for spisskompetanse i større deler av tjenestene Til drøfting i møtet: 1) Kjenner representantene i referansegruppen seg igjen i denne foreløpige beskrivelsen av kompetansebehovene? 2) Hvilke kompetansebehov bør nedtones eller oppjusteres? 3) Hvilke kompetansebehov mangler? 4) Hvordan kan kompetansebehovene defineres klarere og mer direkte knyttet til oppgaver, roller og funksjoner i tjenestene? Altså, hvilke typer personell skal inneha hvilke typer kompetanse og på hvilke nivå? 5) Notatet skisserer behov for mange typer av kompetanse i og på tvers av tjenestene. Hvilke typer av kompetansebehov bør man benytte det formelle utdanningssystemet for å dekke opp, og på hvilke kompetanseområder er arbeidslivet en mer hensiktsmessig læringsarena? 7