4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Dag W. Aksnes Frank Foyn Eric Iversen Trond Einar Pedersen Øyvind Vormeland Salte Stig Slipersæter
148
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 149 Dokumentasjon av den nytte og de resultater som forskning og innovasjonsvirksomhet bidrar med, gis oppmerksomhet i både nasjonale og internasjonale institusjoner og i offentlige og private budsjettprosesser. I Norge har ulike typer resultatindikatorer vært sentrale både i den nye insentivbaserte finansieringen i universitets- og høgskolesektoren og i diskusjonen om nytt finansieringssystem i instituttsektoren. I EU men også OECD bidrar kjøres tunge prosjekter som søker å overvåke og koordinere den forskningsog innovasjonspolitiske utviklingen på nasjonalt og regionalt nivå. Målet i EU er å stimulere de enkelte land til å utvikle nasjonale forsknings- og innovasjonspolitiske strategier som støtter opp om EUs politikk. De overordnede målsettingene er livskvalitet, velferd, sysselsetting, solidaritet, økonomisk og bærekraftig utvikling og konkurranseevne. Identifisering av forsknings- og innovasjonspolitiske utfordringer gjøres ved hjelp av statistikk, sammenligninger, referansetesting og kvalitative vurderinger. Det ligger imidlertid i forskningens og innovasjonsvirksomhetens natur grunnleggende utfordringer når det gjelder måling av resultater. Derfor er det i dette kapitlet trukket inn indikatorer basert på flere typer tilgjengelige data. Våre tradisjonelle indikatorer for kunnskapsproduksjon, som dette kapitlet presenterer, er imidlertid i stor grad resultater fra forskningsbaserte aktiviteter. Som en konsekvens av ulik bruk av forskning som innsatsfaktor for innovasjon, vil våre indikatorer i større eller mindre grad være i stand til å beskrive de ulike bransjenes virksomhet. Graden av usikkerhet når det gjelder gevinsten fra forskningsinnsats, varierer mye, og reflekterer i stor grad bransje- og bedriftstypiske trekk ved innovasjonsaktivitet. I noen bransjer og bedrifter er forskning som innsatsfaktor en sentral del av innovasjonen. I andre bransjer og bedrifter kommer forskning ikke til bruk i det hele tatt, eventuelt bare som spesialisert kunnskapskomponent i en innovasjonsprosess som kanskje preges av løpende teknisk problemløsing, ny organisering, innkjøpt teknologi eller ny produktdesign. Det er nødvendig å ikke miste formålene med forsknings- og innovasjonsvirksomheten av syne når vi søker egnede resultatmål og indikatorer. Formålet kan beskrives som kunnskapsutvikling. Som del av innovasjonsvirksomheten innebærer dette å ta i bruk kunnskapen til å utvikle nye produkter og prosesser i vid forstand. Mange aspekter ved resultater av FoU og innovasjon lar seg ikke fange inn i kvantitative indikatorer, og antall publikasjoner eller patenter sier ikke alt om kvalitet, om forskningens innhold, eller om den kunnskapsmessige og sosiale betydning. Som vi har diskutert flere steder i rapporten, er det heller ikke selvsagt at høyest mulig skår og høyest mulig nivå på indikatorene er det beste. Generering av ny kunnskap og kompetanse som innsatsfaktor i utvikling av produkter og prosesser er komplekse forløp hvor forventede og oppnådde resultater ikke kan forutsies med særlig grad av sikkerhet. Det råder usikkerhet med hensyn til når man kan forvente resultater, hvilke resultater man kan forvente, hvor resultatene kan komme til bruk, og faktisk også hvordan resultatene kan brukes. Det vil derfor også i fremtiden være viktig å utvikle og ta i bruk ulike indikatorer som hver for seg fanger inn informasjon om et lands, en nærings, eller en bedrifts kunnskapsnivå. Dette kapitlet presenterer i all hovedsak våre innarbeidede resultatindikatorer på kunnskapsproduksjon og innovasjon. Det inkluderer publisering og sitering i kapittel 4.1, der utviklingen i siteringer av norsk faglitteratur viser en positiv utvikling de senere år. Som følge av omlegging av patentstatistikken er kapittel 4.2 om patenter denne gang kort. Resultater av FoU-virksomhet og produktivitet ved forskningsinstituttene presenteres i kapittel 4.3, mens resultater av innovasjonsvirksomheten i næringslivet er tema i kapittel 4.4. Kapittel 4.5 diskuterer hva statistikk om internasjonal handel i bransjer med ulik FoU-innsats sier og ikke sier om landets, næringenes og bedriftenes kunnskapsnivå. Kapitlet inneholder også en diskusjon av temaer relatert til resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet i egne fokusbokser. Her drøftes blant annet nytten ved teknologioverføringsenhetene ved universitetene, ulike utfordringer ved å måle innovasjon, samt den «norske gåten» hvordan Norge kan skåre så høyt når det gjelder økonomisk vekst, samtidig som det satses relativt lite på forskning og utvikling sammenlignet med andre land? Én fokusboks ser på behovet for å måle flere sider av kunnskapsutvikling og innovasjon. 4.1 Vitenskapelig publisering og sitering Publiserings- og siteringsdata er mye benyttet som indikatorer for resultater av forskning. Grunnlaget for bruk av slike såkalte «bibliometriske indikatorer» er at ny kunnskap, som er det prinsipielle målet med all grunnforskning og anvendt forskning, blir formidlet til det vitenskapelige samfunn gjennom publikasjoner. Publisering kan dermed benyttes som et indirekte mål for kunnskapsproduksjon. Mens antall publikasjoner representerer et uttrykk for omfanget
150 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet av den vitenskapelige produksjonen i ulike land og ulike fag, sier siteringer noe om hvilken innflytelse denne forskningen har hatt. Med dette som utgangspunkt vil vi i dette kapitlet gi en analyse av norsk forskning i et internasjonalt komparativt perspektiv. Det finnes ingen internasjonal organisasjon som koordinerer eller står for innsamling av data om vitenskapelig publisering slik tilfellet er når det gjelder f.eks. FoU- og innovasjonsstatistikk. I stedet baseres de fleste slike analyser på data som er samlet inn på global basis av et privat firma, Thomson Scientific, lokalisert i Philadelphia i USA (tidligere med navnet Institute for Scientific Information, ISI). Thomson Scientific indekserer vitenskapelige tidsskrifter og produserer en database som omfatter Science Citation Index (SCI), Social Science Citation Index (SSCI) og Arts and Humanities Citation Index (A&HCI). Databasen er særlig egnet for å analysere akademisk naturvitenskapelig og medisinsk forskning, hvor publisering i internasjonale journaler er den viktigste kommunikasjonsmåten, se for øvrig blå faktaboks om bibliometriske indikatorer. 4.1.1 Vitenskapelig publisering I tidsrommet 1981 2006 ble det globalt publisert i alt rundt 17 millioner vitenskapelige artikler. Verdensproduksjonen har økt gjennom hele perioden fra 450 000 artikler i 1981 til 900 000 i 2006. Også den norske produksjonen har økt gjennom denne perioden. I 1981 publiserte norske forskere knapt 2 400 artikler. I 2006 hadde dette antallet økt til i underkant av 7 200. 1 Som beskrevet i kapittel 3.6 har en markant økende andel av disse «norske» artiklene hatt forfatteradresser også fra andre land. I 2006 var det internasjonalt samforfatterskap i hele 52 prosent av artiklene. Samlet var det «utenlandske» bidraget i den norske artikkelproduksjonen 31 prosent, utregningsmetoden følger nedenfor. Trenden mot internasjonalisering har imidlertid reist spørsmål ved hvordan man mest korrekt skal beregne artikkeltallet for et land. Mens innsatsparametere relativt enkelt lar seg avgrense på nasjonalt nivå, er dette mer problematisk for forskningens resultater når det dreier seg om internasjonalt samforfatterskap. Hvordan skal f.eks. dette gjøres med en 1 Tallet er basert på databasen National Citation Report (NCR), og omfatter ikke mindre tidsskriftsbidrag, f.eks. bokanmeldelser. I resterende del av kapitlet samt i tabellvedlegget brukes databasen National Science Indicators (NSI). De to databasene er ikke helt identiske når det gjelder tidsskriftsdekning, og NCR-tallet er marginalt høyere enn NSI-tallet. artikkel som har forfattere fra USA, Norge og Finland? En alternativ metode er å fraksjonalisere artikkeltallet i forhold til frekvensen av forfatteradresser på artiklene, slik at hvert av landene i dette tilfellet får en tredjedels artikkel. Det kan argumenteres for at det er urimelig å kreditere artikler med forfattere fra flere land heltallig til hvert land som bidrar, særlig ved vurdering av hva et lands forskere og ressurser har produsert. Det er likevel ikke grunn til å si at én beregningsmetode er mer korrekt enn en annen, snarere gir de to komplementære bilder. Mens heltallsmetoden måler «deltakelse», vil en beregningsmetode basert på forfatterandeler vise hvor mange artikler som er «krediterbare» til et land. Som i tidligere utgaver har vi videre i denne rapporten benyttet heltallsmetoden. Det vil si at artikler som har minst én forfatteradresse fra Norge, regnes som «norske». Det er også denne metoden som oftest brukes i tilsvarende analyser og rapporter internasjonalt. Økningen i utenlandsk samforfatterskap innebærer at utenlandske forskere kan sies å stå for en ikke ubetydelig del av den norske produksjonsøkningen i perioden når denne måles i absolutte tall og etter heltallsprinsippet. Samtidig ser vi en betydelig vekst også når en fraksjonell beregningsmetode brukes. Veksten i artikkeltallet for Norge var da 127 prosent i perioden 1981 til 2006, 27 prosentpoeng over det som var den tilsvarende relative økningen i verdensproduksjonen. Den viktigste forklaringen på denne veksten er åpenbart økte ressurser til forskning, samt flere forskere. F.eks. steg det totale antallet FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren, hvor hovedtyngden av tidsskriftspubliseringen finner sted, med 91 prosent i perioden 1981 2005. I tillegg kan produktivitetsveksten ha sammenheng med et generelt sterkere søkelys på resultatproduksjon og særlig publisering i internasjonale tidsskrifter. Både når det gjelder veksten nasjonalt og globalt, bør det også påpekes at disse er målt innenfor det univers Thomson Scientifics database representerer. Databasen har økt i omfang i perioden. Det inkluderes hvert år flere nye tidsskrifter enn dem som utgår, og samtidig er det en tendens til at etablerte tidsskrifter publiserer flere artikler enn de gjorde tidligere. Hvorvidt denne økningen av databasen korresponderer med økningen i den totale vitenskapelige litteraturen globalt, er det imidlertid vanskelig å gi noen vurdering av. Norge liten aktør i internasjonal forskning Det er store forskjeller mellom de ulike land når det gjelder artikkelproduksjon. Tall fra 2006 viser at USA stod for nærmere 26 prosent av verdens viten-
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 151 Bibliometriske indikatorer Data Analysen er basert på data fra Thomson Scientific (tidligere Institute for Scientific Information (ISI)). Thomson Scientific produserer den viktigste databasen for bibliometriske formål og indekserer spesialiserte og multidisiplinære tidsskrifter med fagfellevurdering, inkludert alle viktige internasjonale tidsskrifter i naturvitenskap, medisin og teknologi. I tillegg inngår tidsskrifter fra samfunnsvitenskap og humaniora. I denne rapporten inngår data fra databasene National Science Indicators (NSI) og National Citation Report (NCR) for Norge. NSI inneholder aggregerte publiserings- og siteringstall inndelt i 24 fagfelt (standardutgaven) eller 105 fagfelt (de luxe-utgaven). Begge utgavene er benyttet i denne rapporten. I standardutgaven inngår ca. 6 500 tidsskrifter fra naturvitenskap, teknologi, medisin og samfunnsvitenskap, mens «de luxe»- utgaven er basert på ytterligere tusen tidsskrifter, hovedsakelig innenfor humaniora. I databasen er ordinære artikler og oversiktsartikler («reviews») indeksert, men ikke andre typer publikasjoner slik som bokanmeldelser, sammendrag («abstracts») etc. Vår database dekker perioden 1981 2006. Prinsippet er videre at en artikkel blir tilført et bestemt land når den har minst én forfatteradresse fra dette landet. Den andre databasen, NCR, inneholder bibliometrisk informasjon for hver enkelt «norske» artikkel, dvs. med minst én norsk forfatteradresse, publisert etter 1981. I denne rapporten brukes faginndeling fra begge utgavene av NSI. Innenfor rammen av denne rapporten er det likevel ikke mulig å presentere indikatorer for hvert av de mer enn 100 fagfeltene som det finnes data for. Det er derfor foretatt et utvalg. Se ellers A.9-tabellene i tabelldelen av rapporten for en nærmere oversikt over tallgrunnlaget for analysene. Metode Bibliometriske indikatorer har en del begrensninger som det er viktig å være klar over når man fortolker resultatene. Blant annet varierer dekningsgraden av tidsskrifter mellom fagfelt. Høyest dekning oppnås for fysikk, kjemi, biomedisin og klinisk medisin. I biologi og teknologi er dekningen også relativt høy. For samfunnsvitenskapene og humaniora er dekningen dårligere. Årsaken til disse forskjellene er dels at Thomson Scientific ikke indekserer alle relevante journaler, dels at publiseringsmønsteret varierer mellom fagfelt. I noen fagfelt er forskningskommunikasjonen i mindre grad sentralisert i internasjonale tidsskrifter. Publiseringsmønsteret, slik som betydningen av journalpublisering, varierer mellom fagfelt. Selv om det finnes et stort antall journaler som ikke er indeksert, er likevel databasen ansett å gi et dekkende bilde av bidrag til den internasjonale forskningsarena. En pilotstudie av Universitetet i Bergen, foretatt av NIFU STEP, viser f.eks. at i medisin og naturvitenskap vil typisk mellom 80 og 90 prosent av norske forskeres internasjonale tidsskriftspublisering være indeksert i NSI (Aksnes, 2000:208). Det databasen ikke sier noe om, er imidlertid publisering i rent nasjonale tidsskrifter, i bøker, i rapporter, etc. Metoden som ligger til grunn for fagfeltsammenligninger, er basert på journalindeksering. Dvs. at det er journalen en artikkel er publisert i, som bestemmer hvilket fagfelt den blir indeksert under. Hvert tidsskrift blir således som hovedregel kategorisert i ett bestemt fagfelt. Denne klassifiseringsmetoden har imidlertid begrensninger. Klassifiseringen vil særlig kunne være problematisk for journaler som inneholder artikler fra et bredere spekter av subdisipliner. Dette har igjen konsekvenser for hvor representative de ulike kategoriene vil være. skapelige kunnskapsproduksjon, målt som summen av alle lands produksjon, 2 og en stor majoritet kom ellers fra et lite antall rike land. Bare fire land utenom USA har andeler på over 5 prosent: Storbritannia, Tyskland, Japan og Kina. Norges andel utgjorde kun 2 For å korrigere for effekten av internasjonalt samforfatterskap (jf. figur 4.1.1) brukes summen av alle lands artikkelproduksjon som divisor, som altså er et tall som vil være høyere enn den reelle totale verdensproduksjonen av artikler. På denne måten blir summen av alle verdens lands andeler lik 100 prosent, og ikke langt over 100 prosent som ville vært tilfellet hvis sistnevnte tall var blitt brukt som divisor. I enkelte andre rapporter og analyser kan man imidlertid se eksempler på at en slik alternativ beregningsmåte benyttes. 0,6 prosent, se tabell 4.1.1. Av de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen, med en nesten dobbelt så stor produksjon som nummer to, Danmark. Norges andel av verdensproduksjonen forandrer seg knapt fra år til år og har ligget på 5 6 promille i hele den siste tjueårsperioden. Norge har 1,46 artikler per tusen innbyggere, og rangerer da som nummer syv av landene. Norske forskere publiserte et lavere antall artikler per innbygger enn de andre nordiske landene. Sverige rangerte som nummer to etter Sveits, med nesten 0,4 flere artikler per tusen innbyggere enn Norge. Danmark, Island og Finland lå henholdsvis på tredje,
152 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Tabell 4.1.1 Vitenskapelig publisering i 2006 i utvalgte land. Antall og prosent. Land Antall artikler Prosentandel av verdensproduksjonen 1 Antall artikler per 1 000 innbyggere Gj.sn. årlig endring i artikkeltallet 2002 2006, prosent USA 293 254 25,8 0,99 3,8 Storbritannia 77 056 6,8 1,28 3,4 Tyskland 72 236 6,4 0,88 3,0 Japan 71 143 6,3 0,56 0,8 Kina 69 664 6,1 0,05 19,9 Frankrike 51 591 4,5 0,83 3,1 Canada 44 119 3,9 1,37 7,2 Italia 39 522 3,5 0,68 5,4 Spania 30 785 2,7 0,71 7,1 Australia 27 515 2,4 1,35 6,3 India 25 672 2,3 0,02 10,1 Nederland 23 417 2,1 1,44 5,4 Korea 23 286 2,1 0,48 10,3 Russland 20 235 1,8 0,14-4,0 Brasil 16 958 1,5 0,09 10,5 Sveits 16 947 1,5 2,26 6,2 Taiwan 16 605 1,5 0,73 11,0 Sverige 16 572 1,5 1,84 2,7 Tyrkia 13 782 1,2 0,19 15,2 Polen 13 068 1,2 0,34 5,8 Belgia 12 712 1,1 1,22 5,5 Israel 10 492 0,9 1,51 2,4 Danmark 8 866 0,8 1,64 4,1 Østerrike 8 357 0,7 1,02 3,6 Finland 8 321 0,7 1,59 3,4 Hellas 8 050 0,7 0,73 10,4 Norge 6 751 0,6 1,46 7,9 Mexico 6 653 0,6 0,06 6,2 Tsjekkia 5 962 0,5 0,58 7,0 Portugal 5 772 0,5 0,55 12,4 New Zealand 5 386 0,5 1,30 3,0 Ungarn 4 587 0,4 0,45 3,7 Irland 4 259 0,4 1,03 10,5 Island 473 0,0 1,60 6,7 1 Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands produksjon. Kilde: National Science Indicators /Thomson Scientific/ NIFU STEP fjerde og femte plass. Når det gjelder Sveits, bør det imidlertid påpekes at tilstedeværelsen av den internasjonale forskningsinstitusjonen CERN er en av forklaringene på de høye publikasjonstallene selv om Sveits har et høyt publikasjonstall også når CERNpublikasjonene holdes utenfor. Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forskningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, dvs. forskjeller i forholdet mellom «input» og «output», bl.a. som følge av forskjeller mellom landene i vitenskapelig spesialiseringsprofil. Tabell 4.1.1 viser også hvordan artikkelproduksjonen i de ulike landene utviklet seg i perioden mellom 2002 og 2006, målt som gjennomsnittlig årlig endring i artikkeltallet. Særlig bemerkelsesverdig er økningen i artikkelproduksjonen til Kina faktisk ble denne fordoblet bare i løpet av siste femårsperiode. Trolig vil Kina om kort tid innta plassen som verdens nest største forskningsnasjon. Dette skyldes ekspansjonen i landets forskningsressurser samt insentiver for å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter. Også i andre asiatiske land vokser artikkelproduksjonen mye, bl.a. i India og Korea. I Europa har mange av de mindre eller nye EUlandene hatt stor vekst i de vitenskapelige publiseringene de siste årene. Dette kan trolig forklares med deltakelse i EUs rammeprogram og andre forskningsprogram, samt økning i disse landenes egne FoU-satsinger. I perioden ser vi særlig kraftige relative økninger for Tyrkia, Portugal, Irland og Hellas (10 til 15 prosent), mens de store vitenskapelige nasjonene Storbritannia, Tyskland og Frankrike har årlige vekstrater på i overkant av 3 prosent på linje med vekstraten til USA. Av landene i tabellen hadde bare Russland i perioden en negativ utvikling i artikkeltallet. Norge hadde den sterkeste årsveksten av de nordiske landene med 7,9 prosent, og Sverige den laveste med 2,7 prosent. I den siste femårsperioden har altså utviklingen vært mer positiv for Norge enn for de øvrige nordiske landene. Dersom vi går lenger tilbake i tid, er bildet et annet: Fra 1981 til 1999 hadde Norge den nest svakeste veksten av de nordiske landene. Dataene viser samlet sett at det globale forskningssystemet ekspanderer, og at det det tradisjonelle bildet av hvor verdens vitenskap blir utført, er i endring. Tendensen er at de største forskningsnasjonene har mistet noe av hegemoniet til land med relativt sett mindre FoU-systemer. 4.1.2 Siteringer De drøyt 100 000 artiklene norske forskere publiserte i perioden 1981 2006, har totalt blitt sitert nesten 1,5 million ganger. I absolutte tall er det naturlig nok de landene med størst produksjon av vitenskapelige
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 153 Siteringer som indikator Et kjennetegn ved den vitenskapelige publikasjon er at den inneholder referanser til tidligere vitenskapelig litteratur. Disse referansene viser hvilke begreper, metoder, teorier, empiriske funn etc. som den aktuelle publikasjonen er basert på, og som den posisjoneres i forhold til. Ved Thomson ISI registreres systematisk alle referansene i den indekserte litteraturen, og dette gjør det mulig å beregne hvor mange ganger hver enkelt publikasjon har blitt sitert i den påfølgende vitenskapelige litteraturen. Basert på slik statistikk er det mulig å lage siteringsanalyser på aggregerte nivåer. Det er vanlig å anta at artikler blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på videre forskning. Ut fra dette blir siteringer ofte benyttet som indikator på vitenskapelig innflytelse («impact»), og dermed som et partielt mål for kvalitet. En standardindikator er gjennomsnittlig antall siteringer til et lands publikasjoner. Generelt blir denne indikatoren sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår i det internasjonale vitenskapelige samfunn. Siteringer har i økende grad blitt benyttet som indikator i forbindelse med evaluering av forskning. Men det er viktig å være klar over at det er ulike begrensninger og svakheter ved siteringer som indikator, og en siteringsanalyse kan uansett ikke erstatte en evaluering foretatt av fagfeller (jf. Aksnes, 2005). Tabell 4.1.2 Relativ siteringsindeks i utvalgte land, totaltall for femårsperioden 2002 2006 1 (verdensgjennomsnitt = 100). Land Indeks Land Indeks Sveits 145 New Zealand 99 USA 135 Ungarn 94 Island 135 Japan 91 Danmark 135 Portugal 90 Nederland 132 Hellas 83 Storbritannia 125 Tsjekkia 81 Sverige 123 Korea 80 Belgia 122 Taiwan 74 Finland 120 Polen 74 Tyskland 119 Kina 73 Norge 118 Brasil 67 Østerrike 117 Mexico 67 Canada 116 India 60 Israel 111 Russland 57 Frankrike 110 Tyrkia 49 Australia 108 Verdensgjennomsnitt 100 Italia 107 OECD-gjennomsnitt 109 Irland 104 EU-gjennomsnitt 106 Spania 101 1 Basert på publikasjonene fra perioden 2002 2006 og siteringene til disse publikasjonene i samme periode. Indeksen for hvert land er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Kilde: National Science Indicators/Thomson Scientific/ NIFU STEP artikler som generelt også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den sier om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet, som er 100. I tabell 4.1.2 har vi beregnet relativ siteringsindeks for utvalgte land for perioden 2002 2006. Analysen omfatter fagområdene naturvitenskap, medisin, teknologi og samfunnsvitenskap. Det er imidlertid store forskjeller i gjennomsnittlig siteringshyppighet mellom ulike fagfelt. En artikkel i molekylærbiologi er f.eks. gjennomsnittlig sitert rundt ti ganger så ofte som en artikkel i matematikk. Dette innebærer at et lands siteringsfrekvens også vil avhenge av den relative fordelingen av artikler i ulike vitenskapelige disipliner. Relativt mange artikler i høyt siterte fagfelt vil kunne øke et lands siteringsfrekvens betydelig. For å korrigere for slike forskjeller har vi derfor vektet hvert lands siteringsindikatorer, dvs. indeksen er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Siteringsindeksen tillater således direkte internasjonale sammenligninger. Vi ser at Norge rangerte som nummer 11 av de landene som her er med i sammenligningen, med en siteringsindeks på 118. Dette vil si at de norske artiklene ble sitert 18 prosent over verdensgjennomsnittet i perioden 2002 2006. Norsk forskning var lenge mindre sitert enn gjennomsnittet internasjonalt, men har de siste årene oppnådd en økning i siteringshyppighet, se nedenfor. Samtidig ser vi at flertallet av disse landene ble sitert mer enn verdensgjennomsnittet, og nesten alle vest- og nordeuropeiske land hadde indeksverdier godt over 100. Sveits og USA er de landene som i løpet av denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 45 og 35 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siteringshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land samt Tyrkia. Vi ser også at Kina skårer betydelig dårligere når det gjelder siteringshyppighet enn når det gjelder publikasjonsvolum.
154 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Norsk forskning siteres mer enn før I figur 4.1.1 har vi beregnet relative siteringsindekser for fire nordiske land for perioden 1981 2005. Mens tabell 4.1.2 viste gjennomsnittstall for artiklene publisert i hele perioden 2002 2006, viser denne figuren indeksverdier for enkeltår. Figuren er beregnet ut fra hvert enkelt publikasjonsår og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene til og med 2006. F.eks. viser tallet for 1995 hvor mye artiklene som ble publisert dette året, ble sitert i perioden 1995 2006. Vi ser at indeksen varierer noe fra år til år, men at forskjellen i siteringshyppighet mellom landene har blitt noe utjevnet i løpet av perioden. På begynnelsen av 1980-tallet var det et gap mellom Sverige og Danmark på den ene siden og Finland og Norge på den andre. Norge har hatt en positiv utvikling særlig siden midten på 1990-tallet. Tilsvarende økte siteringsfrekvensen til finske artikler på 1990-tallet. Sveriges og Danmarks vitenskapelige produksjon har vært høyt sitert gjennom hele perioden, selv om det har vært en moderat reduksjon for Sverige. For Norge har økningen i indeksverdien vært særlig markant de fire siste årene. Det innebærer at indeksverdien for disse årene var noe høyere enn gjennomsnittstallet for hele perioden 2002 2006, vist i tabell 4.1.2. Norge kom i 2002 opp på nivå med Finland og Sverige. Ved analyser av store volum artikler vil fremtidig siteringsnivå kunne forutsies med relativ stor grad av sikkerhet basert på en kort observasjonsperiode. Likevel er det grunn til å understreke at indeksverdien for 2005 var noe mer usikker enn indeksverdien for de øvrige årene pga. den korte siteringsperioden. Det bør derfor tas forbehold om at tallet her kan bli noe justert etter hvert. Det bør også legges til at det er ennå er et stykke igjen til nasjonene som topper siteringsstatistikken. Årsaken til disse endringene er ennå ikke blitt analysert nærmere. Når det gjelder antall publikasjoner, ser man normalt at dette korresponderer relativt sterkt med ressurstilgangen: Økte forskningsressurser fører til flere ansatte forskere, som igjen publiserer flere artikler. Det er ingen slik direkte sammenheng når det gjelder siteringshyppighet og ressurstilgang selv om det kan være en forbindelse. Det som måles med gjennomsnittlig siteringshyppighet, er et resultat av komplekse prosesser hvor mange ulike faktorer virker inn. Ett forhold som er relevant, er likevel at artiklene hvor norske forskere samarbeider med utenlandske forskere, blir markant høyere sitert enn artiklene som er forfattet av norske forskere alene. Siden andelen av internasjonalt samarbeid økte i perioden, har dette medvirket til at den norske siteringsindeksen også har økt. Figur 4.1.1 Relativ siteringsindeks for fire nordiske land i perioden 1981 2005. 1 Siteringsindeks 150 140 130 120 110 100 90 80 Sverige Norge Finland Danmark Verdensgjennomsnitt -81-87 -93-99 -05 1 Basert på årlige publiseringsvinduer og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2006. Indeksen for hvert land er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Siteringsindeksen for 2005 er noe mer usikker enn for de øvrige årene pga. kort siteringsvindu. Kilde: National Science Indicators/Thomson Scientific/ NIFU STEP Hvem siterer norsk forskning? De norske publikasjonene blir sitert av forskere i nesten alle verdens land. En analyse av rundt 750 000 siteringer til artiklene publisert av norske forskere i perioden 1981 2000, viser at flest siteringer kommer fra USA med 26 prosent. Det er ikke overraskende tatt i betraktning at USA er verdens ledende vitenskapelige nasjon og produserer flest artikler og dermed også flest siteringer. I figur 4.1.2 er det vist hvordan siteringene fordelte seg på nasjonsnivå for de norske artiklene publisert i perioden 1991 2000. Etter USA kom flest siteringer fra norske forskere med 17 prosent. Dette dreier seg både om selv-siteringer (når en person siterer sine egne publikasjoner) og siteringer fra andre norske forskere. Omfanget av selv-sitering er generelt omfattende (Aksnes, 2003), slik at i hovedsak er dette årsaken til den høye norske andelen. Bortsett fra den særskilte nasjonale effekten er det et relativt stort samsvar mellom landandelene og de respektive lands størrelse som vitenskapelige nasjoner. Dvs. at land med stor vitenskapelig produksjon også siterer de norske publikasjonene mye. Likevel mottar vi relativt sett flere siteringer fra våre nabosta-
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 155 Figur 4.1.2 Siteringer til artikler publisert av norske forskere i perioden 1991 2000, etter land. 1 Andre land 18 % Storbritannia 6 % Tyskland 6 % Frankrike 5 % Canada 4 % Sverige 4 % Japan 4 % Italia 3 % 14 % Nederland 3 % Danmark 2 % Spania 2 % Norge 17 % USA 26 % 1 For artikler med bidragsytere fra flere land er beregningen gjort ved å fraksjonalisere i forhold til frekvensen av forfatteradresser på artiklene. Kilde: National Citatition Report/Thomson Scientific/NIFU STEP ter og land vi samarbeider mye med, enn deres publikasjonsandeler isolert skulle tilsi. Som oppsummering viser analysen at publikasjonene norske forskere bidrar til, går inn i en kunnskapsbase som er grunnleggende sett er internasjonal eller global. Kunnskapen Norge bidrar til, blir primært nyttet av forskere i andre land i alle fall den typen forskningsbidrag det her er snakk om. Motsatt nytter norske forskere primært resultater produsert utenfor landets grenser. Dette er dynamikken i vitenskapens import- og eksportsstrømmer. 4.1.3 Fagprofil Norges nivå når det gjelder publisering og siteringshyppighet, varierer imidlertid mye fra fagfelt til fagfelt. I tabell 4.1.3 presenteres en analyse av fagprofil. Tabellen viser utvalgte fagfelt i naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap, som samlet omfatter mer enn 90 prosent av den totale tidsskriftspubliseringen. Tabellen er inndelt i fagkategorier etter NSIs klassifiseringer. Fagfeltene som er valgt ut, varierer mye i størrelse, noe som er viktig å være klar over når man fortolker resultatene. To typer indikatorer har blitt beregnet. For det første aktivitetsindeks, som er en indikator som sier om et land har en høyere eller lavere andel av publikasjonene i et bestemt fagfelt i forhold til hva som er gjennomsnittet for alle land. Dvs. den karakteriserer den interne balansen mellom fagfeltene, men sier ikke noe om produksjonen i absolutte termer. Indikatoren er også vanlig å betegne som spesialiseringsindeks. For det andre har vi beregnet den relative siteringshyppigheten i ulike fagfelt (siteringsindeks). Denne indikatoren sier om et lands publikasjoner i et bestemt fagfelt er sitert mer eller mindre enn det som er verdensgjennomsnittet i fagfeltet. For begge indikatorer har vi brukt en skala varierende fra mye høyere enn gjennomsnittet (+ + +) til mye under gjennomsnittet ( ). Bak fagfeltbetegnelsen har vi også satt inn i parentes hvor stor andel fagfeltet representerer av den totale nasjonale publiseringen. Aktvitetsindeksen er basert på publiseringstall for toårsperioden 2005 2006, mens siteringsindeksen er basert på publiserings- og siteringstall for fempårsperioden 2002 2006.
156 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Tabell 4.1.3 Indikatorer for norsk publisering i utvalgte fagfelt i perioden. Aktivitetsindeks 2005 2006 (relativ spesialisering) 1 og siteringsindeks 2002 2006 (relativ siteringshyppighet). 2 Fagfelt 3 Aktivitet Siteringshyppighet Biologiske fag Botanikk (1%) 0 Zoologi (2%) + + + + Marin-/fiskeribiologi (4%) + + + + Mikrobiologi (2%) + Økologi/miljøfag (5%) + + + + + Landbruksvitenskap (3%) 0 Biomedisin Biokjemi/biofysikk (2%) 0 Molekylærbiologi/genetikk (2%) 0 Nevrovitenskap (3%) 0 0 Immunologi (2%) + Farmakologi (2%) 0 Fysiologi (1%) + + + Medisin Klinisk medisin (26%) + + + Odontologi (1%) + + + + Psykologi/psykiatri (3%) + 0 Geovitenskap (7%) + + + + Fysikk/kjemi Fysikk (5%) + Romforskning (1%) 0 Kjemi (7%) 0 Matematikk (1%) + + Teknologi Materialvitenskap (2%) 0 Teknologi (engineering 5%) + + Informatikk (computer sci. 1%) + + + Samfunnsvitenskap Generell samf.vit. (4%) + + Økonomi (2%) + + 1 Norges andel av publikasjonene i fagfeltet delt på tilsvarende gjennomsnittsandel for alle land. 2 Antall siteringer til norske publikasjoner delt på verdensgjennomsnittet i fagfeltet. 3 Fagfeltets andel av den totale norske artikkelproduksjonen i parentes. Tabellforklaring: + + + Mer enn 50 % over gjennomsnittet (indeks: > 150) + + 30 50 % over gjennomsnittet (indeks: 130 150) + 10 30 % over gjennomsnittet (indeks: 110 130) 0 Gjennomsnitt (indeks: 90 110) 10 30 % under gjennomsnittet (indeks: 70 90) 30 50% under gjennomsnittet (indeks: 50 70) Mer enn 50% under gjennomsnittet (indeks: < 50) Kilde: NIFU STEP/Thomson Scientific (NSI, Standard og De luxe). Totalt sett dekker de utvalgte kategoriene mer enn 90 % av tidsskriftspubliseringen i naturvitenskap, teknologi, medisin og samfunnsvitenskap. Mye biologi og geofag Som vist i tabell 4.1.3, betyr en sterk spesialisering i et bestemt felt ikke nødvendigvis en høy siteringshyppighet i feltet, og vice versa. Aktivitetsprofilen viser at Norge har en fagprofil som avviker mye fra gjennomsnittet. Generelt har norsk forskning en høy relativ aktivitet i biologi og geofag. Motsatt finner vi en lav relativ aktivitet i blant annet fysikk, kjemi og teknologi. Dette spesialiseringsmønsteret har sin rot i historiske tradisjoner (Sivertsen og Aksnes, 2000). I biologi har Norge en særlig høy spesialisering i marin- og fiskeribiologi. Tilsvarende finner vi en høy relativ aktivitet i økologi/miljøfag og zoologi. Med unntak av botanikk og landbruksvitenskap er også norsk biologisk forskning mer sitert enn gjennomsnittet internasjonalt. Norge viser videre en sterk spesialisering i geofag, men er sitert på gjennomsnittet i dette fagfeltet. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har åpenbart sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon. Vi ser at Norge her skårer høyt både når det gjelder aktivitet og siteringshyppighet. Innenfor det biomedisinske området har vi valgt ut noen viktige underdisipliner. Siteringshyppigheten innenfor dette fagområdet er på linje med eller under verdensgjennomsnittet, og fagområdet er således med på å trekke ned også den samlede siteringsindikatoren for Norge. For det medisinske området har vi tatt med klinisk medisin som en hovedkategori. Dette er det klart største fagfeltet i form av antall artikler, og norsk forskning har også en høyere relativ aktivitet og siteringsrate enn gjennomsnittet internasjonalt. Ellers har Norge en sterk relativ spesialisering i odontologi. Kjemi og fysikk er andre viktige disipliner i form av antall artikler. Norge har en svært lav aktivitet i disse feltene sammenlignet med hva som er gjennomsnittet internasjonalt. Andelen fysikkartikler blant alle Norges artikler er halvparten av det den er i gjennomsnitt på verdensbasis. Den lave andelen i fysikk har vært et stabilt trekk ved Norges fagprofil siden 1970-tallet, men siteringshyppigheten har økt. Norge viser lav spesialisering i teknologi, men er sitert som gjennomsnittet internasjonalt. Teknologi er også et område hvor betydningen av internasjonal tidsskriftspublisering er mer begrenset, andre typer «output» kan være viktigere. Når det gjelder samfunnsvitenskap, er den relative publiseringsaktiviteten høyere enn gjennomsnittet. Sammenfattende er Norges fagprofil dreid mot særlig høy publiseringsaktivitet i geovitenskap og biologi. Motsatt er publiseringsaktiviteten lav innen-
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 157 Elitesatsinger i forskning og innovasjon Sentre for fremragende forskning Ordningen med sentre for fremragende forskning (SFF) ble lansert i St.meld. nr. 39 (1998 1999) Forskning ved et tidsskille. Motivasjonen var å fremme langsiktig grunnforskning av høy internasjonal kvalitet. Flere land introduserte omtrent samtidig lignende ordninger med «Centres of Excellence». Forskningsrådet hadde ansvaret for utformingen av ordningen, og av i alt 129 miljøer som søkte i 2002, fikk 13 status som SFF. Både universiteter, forskningsinstitutter og næringslivet kan være vertsinstitusjon for sentrene som over ti år mottar 6 20 millioner i årlig støtte fra Norges forskningsråd. Med de nye sentrene fra 2006 innebærer dette en samlet utgift på over 235 millioner kroner hvert år. Mot slutten av 2006 ble det blant i alt 98 søkere valgt ut åtte nye forskningssentre som også har fått statusen SFF. Evaluering av Sentre for fremragende forskning Mot slutten av 2006, etter tre og et halvt år, gjennomførte Forskningsrådet en planlagt midtveisevaluering av de første tretten sentrene. Denne munnet ut i at samtlige skal beholde sin status som SFF ut hele tiårsperioden til 2013. I evalueringen ble ni av tretten sentre bedømt som eksepsjonelt gode, mens fire av sentrene skåret litt lavere, i hovedsak fordi de kunne organiseres bedre. De sistnevnte ble gitt anbefalinger av den internasjonale evalueringskomiteen om hvilke endringer og forbedringer de burde gjennomføre. Evalueringen la vekt på oppnådde vitenskapelige resultater, forskningsplaner, organisering og ledelse ved sentrene. Generelt ble sentrenes effekt på forskningsmiljøet de opererer i, fremhevet som meget positiv. Det ble lagt vekt på vitenskapelig og strategisk fokusering, villighet og evne til å operere tverrvitenskapelig, sterkt og dynamisk lederskap, evne til, på alle nivåer, å tiltrekke de internasjonalt beste forskerne. Sentre for forskningsdrevet innovasjon Ordningen med sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ble foreslått i St.meld. nr. 20 (2004 2005) Vilje til forskning. I juni 2006 kunne Forskningsrådet presentere fjorten miljøer som ble plukket ut, fra totalt 58 søkergrupper, for oppstart i 2007. SFI-konseptet har sitt forbilde i de såkalte «Competence Centres» som flere land har etablert, blant annet Sverige. SFI-ordningen skal styrke innovasjon gjennom satsing på langsiktig forskning i et nært samarbeid mellom forskningsintensive bedrifter og fremstående forskningsmiljøer. Sentrene skal bygges opp ved en vertsinstitusjon (lærested, forskningsinstitutt eller forskningstung bedrift) som har markert seg innenfor de aktuelle områdene, i samarbeid med en bedriftspartner. Ordningen skiller seg fra SFF-ordningen ved mer egenfinansiering og egeninnsats, og ved at SFIordningen er mer næringsrettet. Forskningsrådet alene har en ramme på over 1 milliard for de åtte årene som de fjorten sentrene kan motta midler. I tillegg kommer finansieringen fra vertsinstitusjonen og partneren på minst like mye. Bidrag fra bedriftspartnere skal utgjøre minst 25 prosent av budsjettet. Norwegian Centres of Expertise NCEprogrammet Ordningen med NCE «Norwegian Centres of Expertise» er forankret i et samarbeid mellom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA Selskapet for industrivekst SF. Programmets samfunnsøkonomiske formål er formulert slik: «NCE-programmet skal bidra til økt nasjonal verdiskaping ved å utløse satsinger på næringsklynger med stort utviklingspotensial.» Man støtter seg på klyngeteori der man peker på at geografisk nærhet er viktig for effektiv flyt av kunnskap, spesielt taus kunnskap. I tillegg legger ordningen til grunn at disse næringsklyngene bare kan oppstå fra lokalt næringsliv, men at programmet kan være en katalysator for videreutviklingen. Som for SFF- og SFI-ordningene ønsker man at miljøer med mye FoU som allerede er langt fremme på sine områder, skal få muligheten til å utvikle seg ytterligere for å hevde seg internasjonalt. Ordningen bidrar med finansiell støtte med inntil 50 prosent av omsetningen og 7 millioner per år, og med kompetanse, verktøy og faglige kontakter. Programmets første utlysning i 2006 resulterte i at seks regionale næringsklynger fikk status som NCE. Det har en varighet på ti år. For en oversikt over vertsinstitusjon og navn på senter for SFF, SFI og NCE, se tabell B.4 i tabelldelen av rapporten. for biokjemi, fysikk, kjemi og teknologi. Det vil si at vi for Norge finner en sterk spesialisering mot fag med en særlig innretning mot utnyttelse og ivaretakelse av landets spesielle naturressurser. Denne profilen er av Glänzel (2000) omtalt som «the bioenvironmental model, that is, the pattern most typical for developing and more natural countries (e.g. Australia or South Africa) with Biology and Earth
158 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet FOKUSBOKS NR. 17 Teknologioverføringsenheter ved universitetene Ved de seks norske universitetene er det nå teknologioverføringsenheter, og vanligvis brukes det engelske begrepet Technology Transfer Office TTO om disse. TTO-ene skal arbeide med kommersialisering av forskning en langsiktig og komplisert oppgave som krever høy kompetanse på flere ulike områder. I TTO-enhetene trekkes grensene mellom forskningen og markedet, og denne vanskelige mellomposisjonen kan være utsatt for kritikk fra begge sider. De norske TTO-ene ble til etter to lovendringer fra januar 2003. Da ble «Lærerunntaket» fjernet fra Arbeidstakeroppfinnelsesloven, og fra da av er det universitetene og høgskolene som eier rettighetene til oppfinnelser gjort av sine ansatte. Samtidig ble Universitets- og høgskoleloven endret slik at lærestedene fikk et mer formelt ansvar for å sørge for at forskningen kommer samfunnet til gode. Fra før av arbeidet enkeltpersoner i universitetsadministrasjonene med kommersialiseringsspørsmål, og dette var også aktiviteter knyttet til andre organisasjoner som f.eks. forskningsinstitutter og forskningsparker og enheter som kan betraktes som forløpere til dagens TTO-er. Fra 2003 tok de fleste universitetene et sterkere styringsgrep om kommersialiseringssystemet for forskningen. Tidligere har oftest enkeltforskere tatt initiativ både til patentering, bedriftsetableringer og andre former for kommersiell utnyttelse av forskningsresultater. TTO-ene har to hovedoppgaver. For det første skal de bidra til å spre informasjon og til å endre holdninger i fagenhetene ved universitetene. Dette gjelder blant annet mulighetene for å arbeide med kommersialisering ved siden av en universitetsstilling, og hvordan patentering og vitenskapelig publisering kan kombineres. For det andre hjelper TTO-ene forskere med kommersielle ideer til å ta ideene noen skritt nærmere markedet. Assistanse til patentering, lisensiering, teknologi- og markedsvurdering, bedriftsetablering og kapitalinnhenting er viktige aktiviteter. Vanligvis melder forskerne om kommersielt interessante ideer ved hjelp av et skjema til TTO. Enheten har et visst tidsrom til å bestemme seg for å gå videre med ideen eller ikke. Forskerne har uansett rett til fritt å publisere forskningsresultatene sine, selv om noen vil velge å utsette dette en periode med tanke på eventuell patentering. Arbeidet i TTO-ene finansieres i stor grad av Forskningsrådets FORNY-program, av Kunnskapsdepartementet og av midler fra lærestedene selv. Inntektene fra arbeidet er foreløpig meget beskjedne, men enhetene er unge, og kommersialisering av forskning skjer gjennom langsiktige prosjekter. Selv om lovendringen er lik for alle lærestedene, og selv om finansieringen av TTO-enhetene er ganske lik, er disse enhetene blitt svært forskjellige både i størrelse, innretning og organisering. Dette skyldes nok ulikheter i universitetenes erfaring og kultur når det gjelder kommersialisering, deres størrelse og omgivelser, samt erfaringene med den eksisterende støttestrukturen. I Europa er flertallet av TTO-enhetene en del av universitetsadministrasjonen mens man i Norge stort sett har foretrukket eksterne aksjeselskaper. Utenlandske undersøkelser viser at det er svært få TTO-er som tjener penger, og at det er få kommersielle prosjekter som virkelig gir høy avkastning. Det er vanskelig å si noe om hva som kan forventes av en TTO variasjonen i resultater er enorm og avhenger av mange eksterne faktorer, ikke minst forskningens kvalitet og tilgangen på kapital og entreprenører. På tross av at de ofte har beskjeden størrelse, er TTO-ene omdiskuterte i en del land. Noen ser på dem som et tegn på at universitetene beveger seg for langt mot å tjene penger og å tjene særinteresser snarere enn allmennheten. Andre mener at de er et fordyrende og forsinkende mellomledd, og at forskerne selv er best egnet til å skape nytteverdi gjennom direkte kontakt med bedrifter og andre brukere. Samtidig er det klart at myndighetene oftest forventer av universitetene at de legger til rette for at forskningen kan tas i bruk, f.eks. ved å patentbeskytte der det er nødvendig. Det er også åpenbart at noen av ideene som kommer ut av universitetene selv om de kan være aldri så interessante ikke vekker noen spesiell interesse hos bedrifter og andre brukere. En rekke teknologier ville aldri sett dagens lys uten at universitetene og deres TTO-er la ned et betydelig utviklingsarbeid, og noen forskere har stort behov for hjelp til å bringe sine resultater noen skritt nærmere utnyttelse. Likevel kan det ikke stikkes under en stol at de norske TTO-ene opererer i et minefelt. Ikke bare er de i enkelte tilfeller opprettet i direkte konkurranse med eksisterende støtteenheter, de har også vært direkte uønsket av velkjente professorer med egen kommersialiseringserfaring, og av professorer som synes at kommersialisering i seg selv er en vederstyggelighet. Dette er velkjent fra andre land, hvor enkelte TTO-er er blitt vingeklippet av eierne sine. Resultatet er noen ganger blitt til ufokuserte serviceenheter som blir sittende igjen med middelmådige ideer fra middelmådige forskere; de gode forskerne med de gode ideene klarer å lure seg rundt denne støttestrukturen. I forsknings- og innovasjonspolitikken kan det derfor være mer fruktbart å se mer på rammebetingelsene for teknologioverføring enn på TTO-enhetene i seg selv. Sistnevntes aktiviteter og muligheter påvirkes i relativt stor grad av f.eks. lovgivningen og universitetenes oppfølging av den. Noen sentrale spørsmål er: Hva slags rutiner har universitetene for innmelding av ideer fra forskerne? Hvilke muligheter gir departementale retningslinjer lærestedene til å bygge opp TTO-enheter med egne midler? Hvordan avgjøres eierskap når flere finansieringskilder er inne i bildet? Hva skal gjøres med ideer som ikke er patenterbare? Verken myndigheter eller universitetsledelse kan fritas for ansvaret for slike spørsmål ved at TTO-funksjonen legges til et eksternt aksjeselskap. Magnus Gulbrandsen magnus.gulbrandsen@nifustep.no and Space Sciences in the main focus». Det øvrige Norden følger derimot «the characteristic pattern of the developed Western countries» med større balanse innenfor hele spekteret av vitenskaper. Utvikling av kunnskapsproduksjonen nasjonalt og globalt Generelt øker den vitenskapelige produksjonen år for år både globalt og nasjonalt. Noen fagfelt vokser imidlertid mer enn andre. I den grad litteraturen
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 159 Tabell 4.1.4 Utvikling av artikkelproduksjonen globalt og for Norge, siste fem- og tiårsperiode, prosent. 1 Figur 4.2.1 Patentsøknader til European Patent Office (EPO) i perioden 1993 2003 per million innbyggere i fire nordiske land og EU15. Relativ utvikling i artikkeltallet, prosent Siste 5 år Siste 10 år Norge Verden Norge Verden Antall patenter 400 Informatikk/computer science 103 46 190 71 Økologi/miljøfag 35 37 81 61 Odontologi -1 30-6 55 Geovitenskap 40 24 80 49 Materialvitenskap 41 25 24 46 Marin-/fiskeribiologi 47 24 84 41 Matematikk 14 20 64 40 Fysikk 43 25 62 40 Teknologi (engineering) 31 29 40 38 Kjemi 41 26 26 36 Økonomi 55 24 148 35 Romforskning 19 12 75 34 Generell samfunnsvitenskap 65 27 69 34 Klinisk medisin 33 18 45 31 Landbruksvitenskap 25 25 65 29 Zoologi 23 21 67 29 Nevrovitenskap 41 14 79 26 Mikrobiologi 14 16 30 22 Psykologi/psykiatri 44 18 51 21 Molekylærbiologi/genetikk 12 9 39 19 Botanikk 6 18 74 18 Farmakologi 38 16 46 13 Immunologi 5 5 18 8 Biokjemi/biofysikk 25 4 65 3 Fysiologi 3-9 -9-8 1 Følgende toårsperioder ligger til grunn for beregningene: 2005 2006, 2000 2001 og 1995 1996. Kilde: National Science Indicators /Thomson Scientific/ NIFU STEP indeksert i databasen reflekterer denne utviklingen, ser vi at kunnskapsproduksjonen internasjonalt har vokst mest relativt sett i informatikk/«computer science» den siste tiårsperioden, jf. tabell 4.1.4. Samtidig er det grunn til å understreke at bildet blir et annet i absolutte tall. Norge har stort sett styrket sin posisjon innenfor de fleste fagfelt den siste tiårsperioden, dvs. vi har hatt en høyere relativ vekst enn det den har vært på verdensbasis. Unntakene er odontologi, materialvitenskap, kjemi og fysiologi. Kilde: Eurostat 4.2 Patenter Bruk av patenter og andre industrielle rettigheter er lenge blitt benyttet som indikator for nivået på teknologiutvikling i ulike land og næringer. 3 Patenter kan studeres i form av innvilgede rettigheter eller i form av søknader som er levert. I det første tilfellet er det vanlig å betrakte patentene som en resultatindikator, men man kan også argumentere for at patentet kun er en av flere nødvendige innsatsfaktorer i en innovasjonsprosess. Når det gjelder søknader, kan man argumentere på den samme måten, men man er i dette tilfellet tidligere i prosessen og slik sett lengre fra et manifestert resultat. Det er likevel vanlig å bruke søknader som indikator fordi den lange behandlingstiden gjør at informasjon om innvilgede patenter foreligger flere år senere enn søknadsinformasjonen. 3 350 300 250 200 150 100 50 0 EU15 Norge Finland Sverige Danmark -93-94 -95-96 -97-98 -99-00 -01-02 -03 En mer detaljert gjennomgang av status for norsk utnyttelse av IPR finnes i delrapport 1/2007. På grunn av den pågående omlegging av det norske patenteringssystemet er det i Indikatorrapporten denne gang kun tatt med et begrenset sett med indikatorer. En bredere dekning vil tas inn i neste versjon av rapporten. I tillegg vil A.10-tabellene oppdateres på nett.