SOYAIMPORT OG KONSEKVENSER

SOYAIMPORT OG KONSEKVENSER NOTAT 2-2013 Hva er konsekvensen av norsk fôrpolitikk?

Importvolum av soyabønner (tonn) Innledning* En generell trend de siste 40 årene har vært økende produksjon og konsum av norsk slaktekylling og høyere import av storfekjøtt. Disse to utviklingstrekkene kan ved første øyekast se ut som to adskilte hendelsesforløp. Det er imidlertid ikke sant. Hvorfor vi i dag spiser mer kylling enn noen gang før, hvorfor vi importerer stadig mer storfekjøtt og hvordan dette kan endres, har en nær sammenheng. Utviklingen er et resultat av politiske valg, dyrenes fysiologi, hvordan de ulike aktørene i landbruket tilpasser seg og hvordan forbrukerne tenker. Vi skal se at bak denne utviklingen ligger det en sentral påvirkningskraft, nemlig prisen på kraftfôret. *For en forklaring av ulike begreper benyttet i denne artikkelen, se "Norsk landbruk på 123" Økt import av soya Importen av soya er økende og denne trenden har vedvart i lengre tid. Brorparten importeres fra Brasil, der landbruket er mer industrialisert, lønningene lavere og soyaplanten trives bedre enn her hjemme. Dette gjør at brasiliansk soya kan konkurrere med norsk grovfôr og ikke minst norsk kornproduksjon. Resultatet er en negativ utvikling i norsk produksjon av korn og utnyttelse av norske grasarealer. Hoveddelen av soyaimporten kommer i form av bønner som blir malt om til soyamel for så å benyttes i produksjonen av kraftfôr. I 1990 var importen av soyabønner på ca. 300 000 tonn, hvorpå den steg til 420 000 tonn i 2011. Importvolumet svinger noe fra år til år i takt med norske avlinger, men ikke fullt så mye som for øvrig matkorn og annen innsatsvare i kraftfôrproduksjonen fordi vi har små muligheter til å fremstille proteinrike vekster i Norge i forhold til etterspørselen, grunnet klimatiske forhold. Trenden peker altså mot økt import av soya, og fremskriver vi dagens trend naivt vil vi anslagsvis importere ca. 550 000 tonn i 2020. Dette vil avhenge av i hvilken grad man øker avdråtten i melkeproduksjonen, jo høyere avdrått, jo mer kraftfôr må benyttes og dermed også mer kraftfôr. 500000 450000 400000 350000 300000 250000 200000 150000 100000 50000 0 1985 1990 1995 2000 2005 2010 2015 År

Konsekvenser, kyr Økt import av soya gjør det mulig å øke melkeproduksjonen per ku, det vil si øke avdråtten gjennom økt bruk av kraftfôr fordi energitilgangen øker. Når produksjon per ku øker, behøver man færre kuer enn før for å dekke etterspørselen - så sant den ikke stiger for mye. Dermed reduseres antallet melkekyr. Dette påvirker tilbudet av slaktekyr negativt fordi norske melkekyr brukes i kjøttproduksjonen. For å dekke opp etterspørselen etter må man enten 1) øke antallet melkekyr som i tillegg vil øke produksjonen av melk eller 2) ha flere, rene kjøttbesetninger. 3) en blanding av 1 og 2. Det første kan være risikabelt fordi sannsynligheten for overproduksjon øker fordi melkeproduksjonen vil øke proporsjonalt med produsert kjøttmengde. Uten økt reguleringseksport vil da prisen falle. Reguleringseksporten (f.eks. i form av Jarlsbergost) vil også utgjøre et tap for bonden fordi den finansieres av bøndene gjennom Omsetningsavgiften. Flere kjøttbesetninger er det ønskelige, men langt vanskeligere å få til. Selv med økte tilskudd og priser har ikke produksjonen økt tilstrekkelig. Landbruket preges av sterk kostnadsvekst og hard konkurranse fra utlandet, samt en rekke problemer knyttet til en overopphetet oljeøkonomi. Siden de økonomiske virkemidlene man har benyttet ikke har gitt ønsket effekt, er det ikke helt urimelig å anta at størrelsen på tilskudds- og prisøkningene, koblet med et svakt tollvern, har vært for lav. Når kua både er produksjonsredskap for kjøtt og melk, og vi samtidig vil ha målpris på sistnevnte, er man være nødt til å stimulere til spesialisert kjøttproduksjon i tillegg til melkeproduksjon når avdrått pr. kilo kjøtt blir tilstrekkelig stor. Den underliggende drivkraften er lav kraftfôrpris som gjør kraftfôret relativt sett billigere i forhold til gras. Det øker avdråtten og reduserer antallet slaktekyr. Uten et fungerende tollvern som gir rom for økte priser blir da resultatet at produksjonen innenlands ikke klarer på dekke etterspørselen og man får økt import. Grafene under bekrefter langt på vei påstandene over. Den første viser endringen i fôrsammensetningen for norske kyr. Vi ser at kraftfôret utgjør en stadig større andel av fôret til kyrne, og at beiteandelen synker i samme periode, samtidig som andelen grovfôr øker.

Neste graf viser en oversikt over avdrått per ku fra og med 1980. Den er hentet fra Ku-kontrollen til Tine. Det er interessant å merke seg at økningen i avdråtten sammenfaller rimelig godt med endringen i fôrsammensetningen. Fra ca. 2000 har norske kuer spist stadig mer kraftfôr og dette har gitt mer melk, men produsert av stadig færre kyr. Norsk jordbruk har også opplevd veldig høy produktivitetsvekst i denne perioden. Kilde: Kukontrollen, Tine Samtidig har kraftfôrets innhold endret seg. I dag inneholder kraftfôret (det finnes ulike typer kraftfôr, dette gir en pekepinn) en større andel protein enn tidligere. Så det gis mer kraftfôr samtidig som fôret selv inneholder mer protein. Den samlede effekten har vært en sterk økning i avdråtten per ku.

Kilde: Felleskjøpet, Statistikksamling 2012 - Korn Effekten på kubeholdningen kan leses av i grafen under. Fra 1990 til 2000 holdt denne seg rimelig stabil, med enkelte mindre endringer. Først på slutten av 90-tallet ser vi betydelige endringer, som stemmer godt overens med det vi har sett tidligere. Antallet melkekyr reduseres, og vi ser at antallet ammekyr øke noe. Spørsmålet er imidlertid om denne økningen har klart å erstatte nedgangen i antallet melkekyr? For å finne noen hint om det kan vi se på neste graf som viser importen av storfékjøtt i tonn. Vi ser at etter ca. 1995 har det vært en betydelig økning i importen. Dette tyder på at ikke bare nedgangen i kubeholdningen har vært avgjørende, men også andre faktorer. Den sterke importveksten og nedgangen i antallet kyr peker imidlertid i retning av at prisnivået er for lavt til å stimulere til stor nok produksjon av storfekjøtt. Tollvernet er trolig et stikkord her gjennom hvilke rammer det setter for prisendringer.

Antall av ulike kyr. Kilde: SSB. Det kan argumenteres med at man har økt tilskuddene for ammeku, og at dette har hatt en positiv effekt på ammekubeholdningen. Mellom 2003 og 2012 har man f.eks. mer enn doblet husdyrtilskuddet for ammekyr, samtidig som driftstilskuddet nå gis spesifikt til ammekyr (før avtaleperioden 2007-2008 var satsene for husdyrtilskuddet det samme for melke- og ammekyr) og er høyere enn for melkekyr. Allikevel har ikke produksjonen klart å hold tritt. Derfor er det naturlig å spørre seg om ikke prisen på varen også bør endres mer offensivt. Endring i tilskudd for ammekyr. Kilde: Teknisk jordbruksavtale 2003-2003/2012-2013 Ifølge Totalkalkylen var utbetalt pris til bonden for en kilo storfekjøtt 27,26 kr i 1999, hvilket tilsvarer 35,01 2012-kr. Det foreløpige prisanslaget for 2012 er på 43,20 kr, hvilket betyr at realprisen på kjøtt har økt med 23 %. Allikevel har man altså ikke sett en økning i produksjonen. Trolig har kostnadsveksten, tollvernets styrke og

prisendringenes størrelse, ikke utgjort den nødvendige sammensetningen av rammebetingelser som behøves for økt produksjon. Som eksempel: Ifølge FAO ligger prisen til tyske kjøttprodusenter (hvor hoveddelen av norsk storfeimport kommer fra, ifølge Norturas importstatistikk) på 13,20 kr/kg i motsetning til 43,20 kr i Norge. Da er et fungerende tollvern helt avgjørende. Kyllingprisen her hjemme ligger også et godt stykke under prisen på storfekjøtt, hvilket tyder på at man opplever konkurranse ikke bare fra utlandet, men også nasjonalt, siden forbrukere kan velge bort noe konsum av storfekjøtt til fordel for kylling. Kilde: FAOSTAT og Nortura *Det kraftige hoppet etter 2010 skyldes bl.a. stor import fra SACU-landene (Namibia, Botswana og Swaziland), etter dette er det innført kvote på 400 tonn per land. Norges befolkning har også økt kraftig, dette har gjort at etterspørselen etter matvarer og derigjennom storfekjøtt har økt. Når tollvernet ikke er tilstrekkelig robust til at de nasjonale prisene kan økes tilstrekkelig, ender store deler av den økte etterspørselen opp i økt import. Dette er også en av grunnene til den økte importen av storfekjøtt. Strukturkonsekvenser Når man kan bytte ut norsk grovfôr med importert soya, endres konkurranseforholdene innad i landbruket. De som før lå gunstigere til med tanke på grovfôr kan nå havne i en situasjon der fordelen forsvinner. Årsaken er at nærheten til produksjonsressursene ikke lenger er like avgjørende for hva og hvor mye man kan produsere. I Norge er de naturgitte produksjonsressursene spredt. Siden de er spredt og i flere tilfeller gir mindre rom for effektiv drift taper de i kampen mot utenlandske ressurser. Så lenge prisen på kraftfôret holdes lav, vil grovfôret bli relativt sett dyrere. I jordbruksavtalene de siste 10 årene har ikke prisene blitt tilgodesett (se Notat 2-2012: Jordbruksavtalen Hva kreves, hva oppnås?). Dermed blir det enda mer avgjørende for bonden å kutte kostnader, og de som velger kraftfôret har dermed en fordel. Konsekvenser, kylling

La oss se på hvordan produksjonen av kylling har økt, se figur under. Indeksert endring av produksjonsvolum 1989=100. Kilde: FAO* *Chicken er i FAOs terminologi et underbegrep av "poultry", ordet som vanligvis assosieres med med broilerproduksjon. Chicken betyr i dette tilfellet broilere. Det er åpenbart mange årsaker til at forbruket og produksjonen av kylling har økt dramatisk de siste årene. Samtidig som flere har fått smaken av kjøttet, har myndigheter og interesseorganisasjoner fremhevet det man anser som helsemessig gunstige egenskaper, hvilket i enkelte kretser er betvilt. Men selv når man tar dette i betraktning, kommer man ikke utenom den effekten importen og bruken av protein, hovedsakelig i form av soya, har utvist på produksjonen og samtidig forbrukernes etterspørsel etter kylling. Den økte importen av kraftfôrråvare påvirker produksjonen på hovedsakelig to måter: For det første er kylling dårlig tilpasset det norske ressursgrunnlaget. De kan ikke omsette gras til næringsstoffer, i tillegg er de veldig ømfintlige på fôrkvaliteten. I Norge kan vi derfor verken dyrke, nok eller godt nok fôr til å opprettholde en produksjon som vi ser i dag på våre naturgitte ressurser. Dermed har importen av kraftfôrråvare gjort det mulig å øke produksjonen av kylling langt utover det som er mulig uten import. Å importere mat behøver selvsagt ikke være noe galt i seg selv, men man bør imidlertid reflektere over hvor stor importen er, og om den forringer vår evne til å produsere mat på egne ressurser.

Kraftfôrpris. Kilde: Totalkalkylen For det andre har man ved en rekke jordbruksoppgjør valgt å sette ned realprisen på kraftfôret (prisen bestemmes ikke direkte, men indirekte). Dette har konsekvenser fordi kyllingprodusentene får relativt sett lavere fôrutgifter enn de som holder drøvtyggere. Årsaken er at kyr og sau blir gitt både grovfôr og kraftfôr. Effekt av lavere kraftfôrpris

Når prisen på kraftfôret settes ned vil kyllingprodusentene tjene mer på dette fordi kraftfôret står for nesten 100 % av fôrutgiftene og dermed reduseres utgifter på alle typer fôr, mens drøvtyggerne kun får reduserte kostnader på den delen av fôret som kraftfôret utgjør (ca. 35-30 %). Dette øker selvsagt inntjeningen mest for førstnevnte, og er effekten sterk nok kan man også sette ned prisen. Dermed blir kyllingkjøtt relativt sett billigere enn storfekjøtt og forbrukerne vil spise mindre av sistnevnte til fordel for førstnevnte. Sådan tar kylling stadig større markedsandeler og setter et øvre tak for prisen på storfekjøtt som igjen påvirker økonomien i sektoren. Dette er ikke den eneste årsaken til at kylling er billigere; det finnes trolig mer betydelige stordriftsfordeler i kyllingproduksjonen enn hva gjelder storfékjøtt. Andel av total produksjon (samlet produksjon av gris, kylling og storfe). Kilde: FAO Man kan forsøke å spore effekten av ulike kostnadsstrukturer i produksjonene gjennom å se på det relative realkiloprisforholdet, altså prisen (justert for inflasjon) for en kilo av hhv. kylling- og storfekjøtt. I standard økonomisk teori, er det slik dersom det for konsumenten går an å bytte mellom konsum av to varer, vil lavere pris på den ene i forhold til den andre varen føre til at konsumenten endrer sitt forbruk av førstnevnte til fordel for sistnevnte. Tallene viser at mens realprisen for storfékjøtt var omkring 60 % høyere enn realprisen på kylling i 1989, har dette steget til om lag 140 % i 2010, utbetalt til bonde. Konsekvensen er at ulikheten forplanter seg til pris i butikk som igjen fører til at forbrukerne i større grad velger bort storfékjøtt til fordel for kyllingkjøtt. At vi spiser mer kylling har ikke bare sammenheng med prisen, men også det faktum at vi har blitt rikere, hvilket øker etterspørselen isolert sett. Et viktig poeng er imidlertid at kylling- og storfékjøtt til en viss grad er det man kaller substituerbare goder hvilket betyr at de til en viss grad fremstår som like alternativer, sett bort fra pris. Inntektsveksten gjør at vi øker vårt kjøttkonsum, og kraftfôrpolitikken gjør at hoveddelen av denne økningen tas på kyllingkjøtt hvilket øker vår avhengighet av kraftfôrimport samtidig som produksjon av kjøtt som kan produseres på våre egne ressurser stadig baseres på samme tilsvarende import.

Kilde: Totalkalkylen. Grafen viser forholdet mellom utbetalt pris til bonde, inflasjonsjustert til 2012-kroner Kan man oppnå øke produksjon av storfékjøtt sammen med lavere kraftfôrpris? I prinsippet kan man kompensere amme- og melkebrukerne med økte tilskudd, slik at deres pris kan settes lavere. Ut fra prisstatistikken, ser det ut til at økningen i tilskudd ikke har hatt denne effekten. Kyllingprodusentene kompenserer trolig for den lavere prisen ved å produsere et høyere volum, slik at inntektene ikke faller. Som statistikken viser, er volumet av storfeproduksjon nokså konstant, hvilket betyr at bruttoinntekten til storfeprodusentene har økt litt, men samtidig har også kostnadsveksten vært sterk. Et viktig poeng er at det sterkeste virkemidlet betinger retningen utviklingen tar. Det betyr at en kompensasjon gitt til storféprodusentene kun vil dempe overgangen fra storfé til kylling fordi realprisforholdet ikke endres like raskt som ved fravær av økt støtte. Hvilket handlingsrom finnes? For å kunne snu retningen utviklingen går må man ha kunnskap om virkemidlene som kan benyttes og hvordan man skal bruke dem. Dette fordrer at man forstår hvordan bøndene tilpasser sin ressursbruk og hvorfor akkurat en bestemt bruk blir valgt fremfor en annen. Bøndene tar sine avgjørelser fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. Det vil si at hva som til enhver til er lønnsomt på nevnte vis, mest sannsynlig vil forplante seg som vanligste praksis. En viktig innsikt er at bonden kan velge, innenfor noe rammer, hvilken type fôr dyrene i produksjonen skal ales opp med. Dette kalles substituerbare innsatsfaktorer, som henviser til at begge kan benyttes. Avgjørende for ressursbruken er da kostnaden for de ulike fôrslagene; dersom ett av dem er billigere enn det andre, i form av energimengde per krone, vil man se en langsom overgang fra den ene typen til den andre. Hvor raskt denne overgangen finner sted vil avgjøres av den relative prisforskjellen mellom innsatsfaktorene. Ved en stor prisforskjell vil man forvente at tilpasningen går raskere enn ved en lavere. Slik betinges ressursbruken ut fra hvilken innsatsfaktorbruk som i størst mulig grad øker det bedriftsøkonomiske overskuddet til bonden. Skal man endre ressursbruken må virkemidlene rettes inn mot å endre avveiningene til bøndene på dette området.

Prisnivået på det norske kraftfôret påvirkes av hovedsakelig to forhold: For det første vil målprisen på norsk korn påvirke markedsprisen på kraftfôret fordi førstnevnte brukes i produksjonen av sistnevnte. For det andre vil prisen, og den tillatte mengden av importerte, fôrråvarer påvirke prisen. Skal man endre bruken av ressursene må man derfor sette inn tiltak for å endre prisnivået på kraftfôr slik at dette, relativt sett, vil bli dyrere i forhold til norske grasressurser. Det vil gjøre det mindre lønnsomt å øke bruken av kraftfôr å gjøre det mer lønnsomt å bruke norske ressurser. Lønnsomheten for bruk av en innsatsfaktor betinges av hvor billig den kan fremstilles som avhenger av arealproduktiviteten, arbeidsproduktiviteten og lønnsnivået i landet hvor den dyrkes. Det første kan defineres som forholdet mellom utbytte og ressursinnsats per arealenhet og det andre som hvor mange kilojoule én arbeidstime kan fremstille. Dette betyr at områder hvor klimatiske forhold og jordas sammensetning av næringsstoffer er mer gunstig for produksjon av planter med høyt energiinnhold vil kunne fremstille ett kilojoule, som kan benyttes i husdyrproduksjonen eller til direkte matkonsum, til en lavere kostnad. Videre vil arbeidsproduktiviteten mellom ulike regioner gi opphav til forskjeller i prisnivå. Flatere land hvor det er lettere å ta i bruk kapitalutstyr som større treskere og traktorer vil gjøre at et større område kan dyrkes mer bedriftsøkonomisk effektivt. Kort sagt vil større avlinger hvor det enkelte tonn vare er høstet på kortere tid gjøre råvarene fra utlandet billigere enn i Norge. Til sist vil også lønnsforskjeller mellom land betinge det endelige prisnivået. I Brasil vil en times arbeid både fremskaffe en større mengde råvarer fordi arbeidsproduktiviteten er høyere, og til en lavere kostnad fordi timelønnen for ansatte i jordbrukssektoren er lavere enn i Norge hvor bøndene må tilpasse seg vårt kostnadsnivå for å kunne leve. I Norge har vi ikke de samme mulighetene. For det første er soya en veldig proteinrik plante som betyr at hvert kilo inneholder mye energi som kan omsettes til melk og kjøtt. I tillegg gjør klimatiske forhold at vi har begrenset mulighet for å dyrke korn, og står igjen med graset som den viktigste energikilden. Dessverre klarer ikke graset å gi et like høyt energiutbytte per arealenhet. Videre er mye av norske ressurser spredt anlagt og gjerne på steder hvor det er vanskelig å ta i bruk lignende maskiner som brukes i landene vi importerer fra. Dette gjør at arbeidsproduktiviteten er lavere her hjemme enn i importørlandene. Til sist vil også et høyt lønnsnivå gjøre norske arbeidstimer dyrere. Oppsummert betaler vi mer for en arbeidstime som gir oss mindre energi til å drive husdyrproduksjon sammenlignet med andre land. Derfor må disse ulikhetene utjevnes som vi skal klare å snu utviklingen i ressursbruken. Det er viktig å understreke at norsk jordbruk ikke kan ta sikte å basere produksjonen utelukkende på egenproduserte råvarer, et visst innslag av import vil alltid være nødvendig. Vi kan imidlertid påvirke hvor stor andel forutenom dette vi ønsker å importere. I hovedsak dreier importen seg om to typer råvarer: De proteinrike og de karbohydratrike. I dag tillegges det ikke noen importtoll på soyabønner som er den viktigste importkilden til protein, mens det ilegges et prisutvjevningstillegg på bruk av norskprodusert soyamel til husdyrprodusentene. Tillegget beregnes, i likhet med tollsatsen for importert soyamel, ut fra norsk referansepris, hvilket betyr at tollen legges indirekte på varen for at den skal holde et lignende prisnivå med norske råvarer. Fra Tollvesenets nettsider fremkommer det at vi i dag har ilagt kronetoll på importen av soyabønner, hvilket med dagens råvarepriser internasjonalt vil tilsi at vi kan doble nivået på den avgiften bøndene betaler, som må være å regne som den funksjonelle tollen. Hva gjelder karbohydratvarer, er de regulert gjennom kvoter. Dersom kvotene settes

til mindre verdier vil karbohydrater bli en knappere vare innad i landet, dette vil føre til at prisene øker slik at det igjen kan bli lønnsomt å ta i bruk arealer som har utgått av produksjon. Dette fordrer også at prisene på matvarer øker generelt. Oppsummering Når produksjonen av storfekjøtt synker, vil norsk landbruk i mindre grad baseres på norske ressurser. Dermed har ikke kraftfôret kun konsekvenser for hvilket kjøtt som produseres i Norge, men også hva som faktisk produseres her. Dette fordi kylling i større grad er basert på utenlandske ressurser. I hvilken grad norsk landbruk er basert på norske ressurser er en funksjon av hvilket ressursgrunnlag de ulike matsortene vi spiser baseres på, og hvor mye vi spiser av dem. Dersom vi velger å spise mye av en type mat som i stor grad baseres på utenlandske ressurser, sier det seg selv hva resultatet blir. Derfor er prisen på kraftfôret viktig både for hvor og hvordan maten vår produseres. Valget av kraftfôrpris, utforming av tollvern og andre forhold som avgjøres politisk påvirker det norske jordbrukssystemet og hva vi spiser. Her er politikken den viktigste premissleverandøren. Fremtidens jordbrukspolitikk bør utformes slik at mål og midler er mer i samsvar. Et jordbruk basert på norske ressurser må ta utgangspunkt i de norske, og ikke de utenlandske ressursene, og gi de produksjonene som utnytter det norske ressursgrunnlaget større mulighet til å forbedre lønnsomheten. Uten lønnsomhet, ingen produksjon. Øk kornprisen, men gi ulike prisnedskrivningstilskudd for ulike kraftfôrtyper, differensiert etter hvilken husdyrproduksjon fôret benyttes innen. I dag gis det f.eks. et eget prisnedskrivningstilskudd for produsenter av potetsprit (man bruker bl.a. bygg og hvete i malten som brukes i spriten). Det burde være mulig å gjennomføre noe lignende for husdyr. Øk arealtilskuddet for korn og grøftetilskuddet. Det første slik at bønder på Østlandet slutter med å produsere hestefôr istedenfor korn, det andre for å øke arealproduktiviteten. Begrens konsesjonstildelingen på kylling. Dette vil på lengre sikt drive prisene opp slik at prisforholdet storfe/kylling går mer i retning av likestilling. Se på muligheten for å dyrke mer proteinrike vekster som erter i Norge. Ilegg en beskatning på nedbygging av matjord som korrigerer for den negative eksternaliteten ved redusert matsikkerhet, og bruk pengene til å finansiere oppbygning av kornlager, økt arealproduktivitet og agronomisk rettet forskning. Begrens utvinningstempoet i oljesektoren gjennom å tildele færre lisenser. Et slikt tiltak vil først få effekt om noen år, men vil hjelpe å trekke det norske kostnadsnivået nedover på sikt. Sørg for at BU-midlene i større grad går til vedlikehold av driftsapparatet innen melkeproduksjonen og reduser satsingen på økt avdrått (jf.: http://landbruksalliansen.no/2013/02/12/willard-cochrane-oglandbrukets-tredemolle/ + nederst på s. 96 i St.Mld. 9). Kilder Felleskjøpets kornstatistikk 2012, http://www.fk.no/documents/eksterne/nfk/statistikk/sluttrapport2011_12.pdf

Statistisk sentralbyrås jordbruksstatistikk, http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/default_fr.asp?productid=10.04&pxsid=0&nvl=tr ue&planguage=0&tilside=selecttable/menuselp.asp&subjectcode=10 FAO, http://faostat.fao.org/site/291/default.aspx Tine, https://medlem.tine.no/tp/forside Jordbruksavtalene (2000-2012): http://landbruksalliansen.no/statistikkbaser/ VEDLEGG: Vurdering av muligheter for begrensning av importen av fôrråvarer Her gjennomgås nåværende tollsatser for en rekke fôrråvarer sammenlignet med handlingsrommet i WTO-avtalen. Alle varer utenom 2.08 Mel av oljeholdige frø eller oljeholdige frukter, unntatt sennepsmel, gjennomgås og ved alle tilfeller er det et handlingsrom tilstede som varierer fra betydelig til lite. Alle råvaredata er hentet fra indexmundi.com den 23.06.2013. Alle tollsatser er hentet fra Tollog avgiftsdirektoratet og alle tolldata fra WTO er hentet fra deres hjemmeside. Alt er klassifisert etter WTOs system, Harmonized System Nomenclature av 2012. Toll, Norge, Satser (til dyrefôr) 1201.10 Soyabønner, også knuste 2,68 (2,41 GSP), inkl. Brasil) 2.08 Mel av oljeholdige frø eller oljeholdige frukter, unntatt sennepsmel 3,41 15.07 Soyaolje og dens fraksjoner, også raffinerte, men ikke kjemisk omdannede 4,88 23.04 Oljekaker og andre faste reststoffer, også malte eller, i form av pelleter, etter utvinning av soyaolje 2,48 Kilde: Tolltariffen 2013. Toll- og avgiftsdirektoratet. Vurdering av handlingsrommet for enkeltvarer Soyabønner, også knuste Kronetoll: 2,68 kr/kg Prosenttoll: 207 % Råvarepris internasjonalt: 3,32 kr/kg Nåværende prosenttoll: (2,68 kr/kg )/ (3,32 kr/kg) = 81 % Maksimaltoll: til 3,32*(2,07)= 6,87 kr/kg

Kr/kg Handlingsrom: = 6,87 kr/kg - 2,68 kr/kg = 4,2 kr/kg (4,46 GSP) Siden soyabønner utgjør brorparten av importen, vil det tilsi at vi i dag kan øke tollen vesentlig for en vesentlig del av importvolumet. Oljekaker og andre faste reststoffer, også malte eller, i form av pelleter, etter utvinning av soyaolje Kronetoll: 2,48 kr/kg Prosenttoll: 172 % Råvarepris internasjonalt: 2,99 kr/kg Nåværende prosenttoll: (2,48 kr/kg )/ (2,99 kr/kg) = 83 % Maksimaltoll: 2,99 kr/kg*(1,07) = 3,2 kr/kg Handlingsrom: = 3,2 kr/kg - 2,48 kr/kg = 0,4 kr /kg Soyaolje og dens fraksjoner, også raffinerte, men ikke kjemisk omdannede Kronetoll: 4,88 kr/kg Prosenttoll: 176% Råvarepris internasjonalt: 6,4 kr/kg Nåværende prosenttoll: 4,88 / 6,4 = 76 % Maksimaltoll: til 6,4 kr/kg *(1,76)=11,26 kr/kg Handlingsrom: = 11,26 kr/kg - 4,88 kr/kg =6,38 kr/kg Sammenligning av handlingsrom kr 7,00 kr 6,00 kr 5,00 kr 4,00 kr 3,00 kr 2,00 kr 1,00 kr 0,00 Soyaolje Oljekaker Soyabønner

Import (tonn) 2010 Importvolum 450000 400000 350000 300000 250000 200000 150000 100000 50000 0 Soybean oil Soybeans Cake of Soybeans Kilde: FAOSTAT.org