Kjersti Thorbjørnsrud Politiske nyhetsjournalister: Aktører uten intensjoner? Kjersti Thorbjørnsrud er stipendiat ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Oslo. Kontakt: kjersti.thorbjornsrud@ media.uio.no Vinteren 2002 var streng for Det norske Arbeiderparti: Meningsmålingene nådde stadig nye bunnoteringer, og maktkampen i partiet foregikk for åpen mediescene. Partimedlem sto mot partimedlem i beste sendetid, avisene flommet over av nyheter om Thorbjørn Jaglands kamp for å beholde makten i partiet. Konfrontasjonene ble tatt under regi av journalister som bestemte spørsmålsstillinger og hvem som fikk komme til orde med hva. Både partilederen selv, hans venner og fiender, høy og lav i partiet, stilte opp med sin skittentøyvask. 1. Dagbladet 11.09. 1999. 2. VG 09.09. 1999. Tredje februar erklærte Thorbjørn Jagland at han hadde bestemt seg for å trekke seg som partileder. Det lå i kortene at rivalen Jens Stoltenberg dermed kunne overta ledertrøya under det kommende landsmøtet høsten 2002. Avgjørelsen markerte enden på en strid som hadde preget de politiske nyhetene over en lengre periode. Første akt i det som heretter blir omtalt som «Jagland-saken», nådde sitt dramatiske høydepunkt med det mediedøpte «ordføreropprøret» mot partilederen under kommunevalgkampen i 1999 og endte med at Thorbjørn Jagland trakk seg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat til fordel for Jens Stoltenberg i februar året etter. Jaglands triste fjes hadde da lenge vært en gjenganger på avisenes forsider ifølge mediene «kjempet han for livet», 1 ble «dolket av sine egne», 2 og mislyktes totalt i å kommunisere med velgerne. Nyhetene om Thorbjørn Jagland framsto som massivt negative, så negative at det ble spekulert i om det foregikk en politisk motivert kampanje i enkelte deler av pressen. norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 7 ]
Denne artikkelen vil benytte første akt av Jagland-saken som en inngang til en forståelse av hvilken praksis og journalistisk selvforståelse som ligger bak den politiske nyhetsjournalistikken i Norge i dag. Hensikten er med andre ord å beskrive den mentalitet eller den logikk som dominerer i viktige deler av det journalistiske felt (Bourdieu 1996, 1998). Målet er å forsøke å fange inn hvordan journalistikken former politikken i sitt bilde ut fra tre vinkler, alle viktige for å bedømme medienes innflytelse i dag. For det første vil artikkelen vise hvordan den politiske journalistikken er underlagt dramaturgiens formkrav (Hernes og Eide 1987, Eide 1991, 1992). Journalistene jakter på den dramatiske og oppsiktsvekkende historien som kan knyttes til enkeltpersoner med kjendisstatus. I denne jakten tar journalistene initiativ som gjør at de selv bidrar til å skape nyheter. Artikkelen viser hvordan en del journalister gjennom timing av nyhetssaker som roper på reaksjoner, med viten og vilje påvirker den politiske dagsorden og det politiske handlingsrom. Denne type journalistiske metoder begrepsfestes som intervenerende nyhetsjournalistikk. For det andre påpekes det at man ved å se på journalister som dramaturger, som først og fremst har innflytelse fordi de gir nyhetene en viss form og oppbygging, ikke sier alt om makten i den politiske journalistikken. Journalistene opptrer også som eksperter på en norsk politisk tradisjon og har klare oppfatninger om hva som er godt og dårlig politisk håndverk. Disse vurderingene uttrykkes ikke bare via subjektive kommentarer, men påvirker hvilke regigrep og hvilket fokus som dominerer i de politiske nyhetene. Til sist vil jeg vise hvordan det journalistiske felt gir inntrykk av autonomi gjennom å «være seg selv nok». Det er internt i feltet utøverne henter anerkjennelse og bekreftelse på at det de gjør, er riktig og verdifullt. Nyhetene legitimeres gjennom henvisning til et større mediebilde. Artikkelen baseres på kvalitative intervjuer foretatt blant politiske nyhetsjournalister og deres avdelingsledere i Dagbladet, VG og Aftenposten høsten 1999 og våren 2000 (Thorbjørnsrud 2001). Før intervjuene ble gjennomført, hadde jeg observert virksomheten i de politiske nyhetsavdelingene i alle tre aviser en dag hver i den siste uka i kommunevalgkampen 1999. Intervjuene var todelte: De dreide seg om journalistenes syn på egen rolle generelt og deres vurderinger av Jagland-saken spesielt. [ 8 ] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
3. Intervjuene omfattet til sammen tolv informanter, tre politiske nyhetsjournalister fra hver avis, samt deres avdelingsledere. Intervjuene er, i overensstemmelse med informantene, opprinnelig ikke anonyme. Ved videre publisering av resultatene vil imidlertid en delvis anonymisering bli gjennomført. Det anses som irrelevant for fortolkninger og konklusjoner å navngi den enkelte journalist bak hvert sitat. 4. Valget av avisjournalister framfor tv- eller radiojournalister var dels et resultat av begrensninger på hvor omfattende undersøkelsen kunne være, dels bygget det på en antakelse om at den tradisjonelle pressen, med sin tidligere partibinding og sin lange tradisjon for å satse på politiske journalistikk, ville være interessant å se nærmere på. 5. Det ble foretatt en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse av samtlige nyhetsartikler i Dagbladet, VG og Aftenposten som hadde hovedfokus på Arbeiderpartiet i kommunevalgkampens siste uke, fra mandag 06.09 til og med mandag 13.09. Den videre dekningen av Jagland-saken har ikke vært gjenstand for en systematisk kvantitativ analyse, men dekningen av saken i de tre avisene ble nøye fulgt og vurdert. Valget av Jagland-saken som fokus var ikke bestemt forut for undersøkelsen, den ble det naturlige utgangspunkt fordi den var så dominerende i observasjonsperioden. Hele forskningsdesignet var basert på en idé om å relatere journalistenes egen fortolkning av sin rolle til en konkret sak, en sak som jeg ville ha kjennskap til via direkte observasjon i redaksjonene, og som på et eller annet plan skulle være dekket av alle tre aviser. Utvalget av journalister ble, med unntak av avdelingslederne, foretatt ut fra hvem i de ulike avisene som var sentrale i dekningen av Jagland-saken i observasjonsperioden. 3 På forhånd ble undersøkelsens nedslagsfelt begrenset til å gjelde pressen, nærmere bestemt de tre riksdekkende avisene i Norge. 4 Dette betyr at hensikten opprinnelig ikke var å undersøke alle de medieinstitusjonene som var sentrale i dekningen av Jagland-saken. Målet var heller ikke å dokumentere et eventuelt mangfold i medienes dekning av denne saken. Som intervjuene i denne artikkelen antyder, vil en fullstendig analyse av journalisters rolle i Jagland-saken måtte suppleres av etermedienes framstilling og tv-journalistenes framferd. For å ha en bedre bakgrunn å måle journalistenes vurderinger opp mot ble det foretatt en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse av nyhetene om Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet i de tre nevnte aviser (Thorbjørnsrud 2001). Perioden som ble analysert, var den siste uka av kommunevalgkampen i 1999 og perioden fram til Thorbjørn Jagland trakk seg som statsministerkandidat i februar 2000. 5 Innholdsanalysen viser at nyhetene i denne perioden var sterkt fokusert på Thorbjørn Jagland og hans problemer. Arbeiderpartiets fall på meningsmålingene (den gang var 27 % et historisk bunnivå) ble direkte relatert til lederen og hans uheldige håndtering av situasjonen. Det mediedøpte «ordføreropprøret» oppsto: Tillitsvalgte i Arbeiderpartiet krevde via mediene lederdebatt. Etter hvert handlet ikke medievalgkampen om stort annet enn misnøye med lederen innad i Arbeiderpartiet, tett fulgt av synkende meningsmålinger for det samme partiet. I tillegg var det slik at pressens egne analyser av Thorbjørn Jagland var negative. Han ble framstilt som klumsete og ute av stand til å kommunisere med velgerne via TV-mediet. Kilder som uttalte seg kritisk, ble nærmest automatisk sikret spalteplass eller sendetid. Mange av kritikerne var perifert plassert i Arbeiderpartiet, norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 9 ]
6. Verken i Aftenposten, Dagbladet eller VG var det enkelt å orientere seg om hva som er Arbeiderpartiets politikk den siste uka av valgkampen i 1999. I VG tok to nyhetsartikler av totalt 17 artikler med hovedfokus på Arbeiderpartiet opp politisk sak. I Dagbladet ble to av ni artikler om Arbeiderpartiet viet politisk sak. I Aftenposten omhandlet to av ti artikler om politisk sak. De resterende nyhetene om Arbeiderpartiet dreide seg om lederstrid og misnøye med partilederen, om meningsmålinger og «feature-pregede» valgkampreportasjer (Thorbjørnsrud 2001). noen var ikke engang aktive partimedlemmer. Det var en tendens til at nyhetssaker som var negative i forhold til Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet, ble gitt større plass enn de som ikke var det. Det fantes også eksempler på at tittel og ingress på en artikkel var klart negative i forhold til Thorbjørn Jagland, mens brødtekstens budskap fortalte om framgang på popularitetsmålingene eller et vellykket valgkamparrangement (Thorbjørnsrud 2001). Tallene viser at dette var nyheter som knapt handlet om politiske veivalg. 6 Det var ikke partiorganisasjonen som sådan eller manglende oppslutning rundt Arbeiderpartiets saker som ble trukket inn som mulige forklaringer på de dårlige meningsmålingene. Det var lederen og hans kompetanse som hele tiden ble trukket i tvil. Ingen av avisene ga alternative framstillinger av saken, men VGs dekning var mer entydig negativ og massiv enn artiklene i Dagbladet og Aftenposten. Det var VG som ledet an i nyhetsracet. Etter valgkampen raste lederstriden videre i nyhetsmediene. Avisene, spesielt VG og Aftenposten, foretok meningsmålinger for å sjekke partilederens popularitet, eller helst mangel på sådan, både blant aktive partimedlemmer og hos velgerne. 8. januar 2000 trykket VG undersøkelsen om at Arbeiderpartiet ville få 400 000 nye velgere med Jens Stoltenberg som partileder. Aftenposten slo 10. februar stort opp en undersøkelse avisa hadde gjort blant kommunestyrerepresentanter i Arbeiderpartiet, som viste at et flertall mente at Thorbjørn Jagland ikke burde gjenvelges som partileder. VG kunne samme dag i sin nettutgave melde at Thorbjørn Jagland trakk seg som statsministerkandidat til fordel for Jens Stoltenberg. Dette skjedde noen timer før partilederen selv offentliggjorde sin avgang på Arbeiderpartiets landsstyremøte. Innholdsanalyse og intervjuer tar utgangspunkt i det som innledningsvis ble kalt første akt av Jagland-saken, nemlig perioden fra kommunevalgkampens siste uke i 1999, og fram til Thorbjørn Jagland trakk seg som statsministerkandidat i februar 2000. Thorbjørn Jagland hadde imidlertid vært i hardt medievær også før denne perioden. Likevel bar ikke nyhetene preg av den samme unisont negative framstillingen av partilederen før kommunevalgkampen i 1999. Tidligere hadde Thorbjørn Jagland blitt både genierklært og kritisert i mediene (Allern 2001). At han til tider hadde et vanskelig forhold til mediene, viser en analyse av partilederdebatten fra [10] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
riksvalgkampen i 1997. Da ble Thorbjørn Jagland avbrutt oftere og fikk kortere taletid per innlegg enn noen av de andre partilederne (Evensen 2001). Programmet markerte slutten på en valgkamp der journalistene hadde vært svært opptatt av Thorbjørn Jaglands uttalelse om at Arbeiderpartiet måtte få mer enn 36,9 % av stemmene for å kunne beholde regjeringsmakten (Evensen 2001). Som vi skal se senere, var dette en hendelse som fikk betydning for nyhetene om Thorbjørn Jagland også i kommunevalgkampen i 1999, som står i fokus her. Jakten på den gode historien Thorbjørn Jaglands mediefigur framsto som så elendig at flere, mest profilert Sigurd Allern, 7 antydet at mediene, og da spesielt VG, drev en politisk motivert kampanje mot partilederen. Dette var en beskyldning som ikke ble tatt på alvor av journalistene som skrev nyhetene i denne saken i Dagbladet, VG og Aftenposten. De var ganske samstemte: Det var helt naturlig at Jagland-saken fikk førsteprioritet. Alle var skjønt enig om at dette var en type stoff som enhver politisk journalist og enhver avis måtte følge opp for ikke å bringe seg selv helt på sidelinja. Som avdelingsleder i Dagbladet uttrykket det: Vi visste at alle riksdekkende politiske redaksjoner ville ha et fokus på Jaglands posisjon og rolle. Det var helt opplagt, de som ikke på et eller annet nivå, med en eller annen intensitet og på en eller annen måte hadde dette som en sentral del av sin valgdekning, vil jeg si ikke gjorde det en politisk rapportør burde gjøre. En av journalistene i samme avis sier det slik: Når ganske mange tillitsvalgte går ut midt i en valgkamp og kritiserer partilederen, så må jo det få fokus. Hvis ikke det skulle være en sak, så vet ikke jeg. 7. Kronikk av Sigurd Allern og Gunnar Bodal Jensen: Mediene og Jaglands fall. I Dagbladet 16.02. 2000. Nedadgående meningsmålinger havner i samme kategori, og en journalist i Aftenposten er representativ når vedkommende slår fast: Ingen journalist kunne jo overse at Norges største parti falt som en stein gjennom hele valgkampen. norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 11 ]
Slik journalistene så det, var Jagland-saken rett og slett opplagt nyhetsstoff. I likhet med alt annet stoff må de politiske nyhetene over avisenes nyhetsterskler for å komme ut i spaltene. Som avdelingsleder i VG sa det: «Den politiske journalistikken i VG er det samme som nyhetsjournalistikken i VG.» Men hva er det som gjør intern partistrid og sviktende meningsmålinger til selvsagt nyhetsstoff? Spørsmålet lar seg ikke besvare så lett; en velkjent konklusjon fra studier av nyhetsproduksjon, er at journalister bedømmer en nyhet mer ut fra praktisk kyndighet og intuisjon enn ut fra eksplisitte regler eller prinsipper (McQuail 1994, Ekström og Nohrstedt 1996, Schudson 1995). Dette er et fenomen journalistene også i denne undersøkelsen er opptatt av. Avdelingsleder i Dagbladet er representativ når vedkommende sier: Dette er en praksis og en ryggmargsfølelse. Vurderinger gjøres ut fra trender, stemninger det er umulig å sette ord på. Det blir mye magefølelse. De løpende nyhetsvurderingene skjer i en helhet, en politisk stemning, nyhetsbildet totalt, det er vanskelig å fryse slike vurderinger, dynamikken forsvinner. Ett viktig nyhetskriterium både i VG, Dagbladet og i Aftenposten er imidlertid kravet om form og dramaturgi. Journalistene jakter på den gode historien. Det som er nytt, oppsiktsvekkende og uventet er godt stoff i alle nyhetsmedier. Det samme gjelder for hendelser som er dramatiske og har høy temperatur. Det som kan knyttes til personer, helst kjente fjes vi har et forhold til, er det i tillegg enkelt å lage gode nyheter av. Konflikter der det er klare fronter, er det godt nyhetsstoff i. Og det som kan fortelles som en spennende historie med et klimaks og en slutt, der artiklene dag for dag utgjør kapitler i en føljetong, er det god dramaturgi over. I VG er målsettingen om å være «de gode historienes» avis helt sentral, forklarer denne journalisten: Et av kriteriene er at en sak er dramatisk, at den er et drama som kan fortelles som en god historie. Drama og eksklusivitet, det er kjernepunktene. Aftenposten er en avis som er kjent for å ha nyheter med et mindre tabloid preg enn Dagbladet og VG. På spørsmål om det er viktig at en sak oppfyller nyhetskriterier som dramaturgi og temperatur, svarer imidlertid en Aftenposten-journalist: Det er helt åpenbart viktig. Jeg er ganske ekstrem i mine synspunkter der, fordi jeg mener at en del av den politiske journalistik- [ 12 ] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
ken er sladrejournalistikk rett og slett. Jeg mener at vi har kommet altfor langt når det gjelder å tilfredsstille massemedienes krav om dramaturgi. Journalisten forklarer videre at slik han ser det, er det ikke klare skiller mellom de ulike avisene i Akersgata. De konkurrerer i samme divisjon, en divisjon der han føler et press om å lage politiske nyheter som de gjør det i VG. Hvis vi vender tilbake til Jagland-saken, ser vi at den nettopp oppfyller kravene til dramaturgi i nyhetene. Journalistene vurderte nyhetene om intern lederstrid og synkende meningsmålinger som sensasjonelle og dramatiske. De utformet dem over en lest med vekt på personen, kjendisen og maktmennesket Thorbjørn Jagland. Nyhetene ble knyttet til en politikers skjebne til vekst og fall i politikken. En av journalistene i VG uttaler: Men med en gang du går litt inn i det og ser på hva som er beveggrunnene for at Jagland blir så interessant, for at man bruker så mye plass på ham, så er det ganske opplagt. Det var det eneste det var nyhetsstoff i. Det var det eneste som hadde drama som kunne få konsekvenser. At det var oppsiktsvekkende med et internt opprør i Arbeiderpartiet, er ingen journalist uenig i. At meningsmålingene peker nedover, virker i denne sammenheng til å forsterke dramatikken. For som en av Dagbladjournalistene sier: «Det brant under beina til Thorbjørn Jagland.» At det hele skjedde rett før et valg, var bare med på å forsterke det unike og oppsiktsvekkende, forklares det i VG. Kretsingen rundt personen Thorbjørn Jagland er lite kontroversiell sett fra journalisters ståsted. I Dagbladet er det en selvfølge å fokusere på lederen når noe går galt: Når de dårlige målingene kom, ikke bare én, men flere forskjellige målinger, og flere ordførere gikk åpent ut med kritikk av Jagland og reiste tvil om hans lederegenskaper, så fikk dette helt naturlig fokus. Det er også helt naturlig at fokus ble rettet mot partilederen. Han er jo det personifiserte symbol på den politikk som det største parti i Norge fører i dag. En VG-journalist sier det slik: I Norge er det jo en idé om at hvis du personfokuserer mye, så fokuserer du automatisk mindre på politikken. Men det er vanvittig positivt å personfokusere, spør du meg. norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [13]
At personvinklingen er dominerende i tabloidaviser som VG og Dagbladet, er kanskje ikke overraskende. Den er imidlertid ikke fraværende i Aftenposten heller. På spørsmål om hvorfor journalistene er så interessert i en lederstrid i Arbeiderpartiet, svarer denne Aftenposten-journalisten: Det er en økende personfokusering i den politiske journalistikken, det er det jeg kaller kjendiseriet i journalistikken som øker i omfang. Men det er klart, det er viktig hvem som leder Norges største parti. Det er politisk relevant og betydningsfullt. Men det er lettere å skrive om personer enn sak, vi ser en tendens til mindre vekt på sak og mer vekt på person. Når Jagland-saken vurderes i lys av de herskende nyhetskrav i redaksjonene, viser det seg at dette ikke dreier seg om et unikt tilfelle. Tvert imot har Jagland-saken trekk som gjør den representativ for politisk journalistikk spesielt og nyheter generelt. Dette er kvaliteter som er i tråd med det som er blitt trukket fram som standard nyhetsverdier i flere studier. En rekke innholdsanalyser av politiske nyheter viser at denne journalistikken har en sterk tendens til å dreie rundt strategi og spill framfor sak, samt å fokusere på personer og kjente fjes (Scudson 1995, Eide 1991, Cook 1998, Nordbotten Kristoffersen 1996, Evensen 2001). I likhet med nyheter generelt inneholder de trekk som skal gjøre dem spennende og interessante; de er nye og dramatiske og beskriver to parter på hver sin side av en konflikt (Cook 1998). Intervenerende politisk journalistikk I jakten på de gode historiene spiller journalistene selv en svært aktiv rolle så også i forhold til de nyhetene som utgjorde Jagland-saken. Målet er å få tak i nyheter som skaper reaksjoner, reaksjoner som i neste omgang gir grobunn for nye saker. Siste sort for politiske journalister er å framstå som referenter for politikernes budskap, man vil ikke basere nyhetene på utspill, pressemeldinger eller pressekonferanser (Thorbjørnsrud 2001). I stedet tar journalistene selv initiativ gjennom det som her vil defineres som en intervenerende form for journalistikk. Et hovedtrekk ved den intervenerende journalistikken er at journalistene ikke bare søker å avsløre det som har skjedd eller er i ferd med å skje, men bidrar til at [14] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
ting skjer gjennom nyhetene de produserer. De ønsker å komme i forkant av det som defineres som en viktig politisk begivenhet. Gjennom de politiske nyhetene forsøker man å legge premissene for eller i det minste å påvirke en problemstilling før den diskuteres i tradisjonelle politiske fora. Timing er helt sentralt i denne formen for journalistikk. Poenget er å spore opp og å slippe en nyhet til rett tid, slik at politiske arrangementer vanskelig kan gå videre uforstyrret av et oppslag eller en sidetopp. Tidsaspektet er alltid helt sentralt i produksjon av nyheter. Her har imidlertid tidsaspektet fått en ny dimensjon; journalistene nøyer seg ikke med å være først med det siste, men vil være først med å predikere det som kommer til å skje. Denne intervenerende journalistikken beskrives klart og uten omsvøp i VG. En journalist der beskriver utviklingen innen den politiske nyhetsjournalistikken treffende på denne måten: Det har jo skjedd en utvikling, før var vi mer refererende, vi refererte mer elle mindre det som ble sagt på talerstolene. Så gikk vi over til å bli mer kritiske, til å stille mer kritiske spørsmål. Vi fikk en mer gravende journalistikk. Det er en del av den samme trenden at den politiske journalistikken mer går på å drive fram utviklingen i saker aktivt enn det man gjorde før. I forhold til for eksempel når det er landsstyremøte i Arbeiderpartiet ikke sant, da ringer vi heller rundt og finner ut hva de mener før møtet begynner, i stedet for å komme på møtet. [ ] Vi forsøker å finne det som kan drive saken fram. Hva er det som skal til for at saken ses i et annet lys og frambringer handling på en måte. Om dette er en form for journalistikk som profileres sterkest i VG, så er den ikke fraværende i Dagbladet og Aftenposten heller. I de politiske nyhetsavdelingene der er man bevisst at det har skjedd en utvikling der avisene i større grad enn tidligere kommer den politiske debatt i forkjøpet. Alt skjer raskere enn før, og mediene er allestedsnærværende. Journalistiske metoder som kan karakteriseres som intervenerende, benyttes både i Dagbladet og Aftenposten (Thorbjørnsrud 2001). Ser vi på Jagland-saken, er det klart at den nettopp ble til som følge av journalistisk initiativ. Verken dramaet eller maktkampen bød seg fram av seg selv. Dette var ikke saker basert på politikeres initiativ eller utspill. Det kom ingen pressemeldinger fra misfornøyde ordførere, og ingen velgere eller kom- norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 15 ]
munestyremedlemmer hadde krevd å bli spurt om hvorvidt de foretrakk Jens Stoltenberg eller Thorbjørn Jagland som statsminister. Dette var stoff journalister hadde jobbet med i lengre tid, for som denne journalisten i Dagbladet sier det: Skal man få fram noe, så må jo mediene gjøre det. Det blir ikke innkalt til pressekonferanse om at nå er det lederdebatt i partiet. Partiledelsen vil jo ikke ha fokus på det. Hvis man skal få fram alt som skjer, er man avhengig av å ta initiativ. Mediene må jo sette den dagsordenen sjøl, vi må søke å finne ut hva som faktisk foregår. Det såkalte ordføreropprøret ble altså til i kjølvannet av journalistenes arbeidsmetoder. De tok initiativ gjennom å foreta spørreundersøkelser og ringerunder til fjern og nær i Arbeiderpartiet. Det ble et mål å få tak i de kildene som uttalte seg mest slående og oppsiktsvekkende, og det var et mål å finne en vinkel som de andre avisene ikke hadde brukt. Når Kommunal Rapport offentliggjør misnøyen med Thorbjørn Jagland blant ordførere, må VG finne på noe litt annet: Det lå ikke noe ønske hos oss om å være først ute med å ødelegge for Thorbjørn Jagland, men vi hadde et ønske om å gjøre noe de andre ikke hadde gjort. Det var derfor vi gikk løs på kommunelederne i hans eget fylke, vi måtte på en måte gjøre noe de andre ikke hadde gjort. Journalistene ville gjerne ligge i forkant når det gjaldt hva politikerne skulle diskutere, og det som skulle skje i de interne fora i de politiske partiene. Da VG offentliggjorde sin måling om «400 000 nye velgere til Arbeiderpartiet» 8. februar 2000, var tidspunktet valgt ut med tanke på å komme før Arbeiderpartiets landsstyremøte, fortelles det: Og den meningsmålingen om Jens og Jagland før landsstyremøtet, den var også spesialbestilt i forhold til å få vite hva Arbeiderpartiets velgere mente om de to. For det mente vi var interessant. Altså det var jeg som foreslo det, men at den kom akkurat den datoen, det var jeg ikke klar over. Men det var i hvert fall sånn at ledelsen i avdelingen mente at den var viktig å få målingen den uka det landsstyremøtet skulle være. I Aftenposten trykket man en måling gjort blant Arbeiderpartiets kommunestyrerepresentanter den dagen Thorbjørn Jagland trakk seg. At dette skulle skje på samme dag, var det nok ingen i Aftenposten som visste, men at det var landsstyremøte i Arbeiderpartiet på dette tidspunktet var man selvsagt klar over. [ 16 ] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
Hovedpersonen selv, Thorbjørn Jagland, ville i denne første akten av Jagland-saken helst ikke snakke om lederstriden i Arbeiderpartiet, men om partiets politikk. Det fikk han imidlertid liten anledning til, som det ble sagt i Dagbladets redaksjonslokaler noen dager før valget: «Stakkars Thorbjørn Jagland, det er jo ingen som vil høre om Arbeiderpartiets saker.» Da Jagland få dager før kommunevalget ikke ønsket å svare på om et dårlig valgresultat kunne få følger for hans stilling som partileder, ble det uansett en førsteside i VG dagen etter. Tittelen lød: «Jagland uklar om egen framtid.» Slik forklarer VG-journalisten bakgrunnen for artikkelen: Jagland nektet å svare på om et dårlig valgresultat som alle instituttene i Norge hadde målt i løpet av en uke ville få konsekvenser for ham som partileder. Vi spør cirka tretti ganger tenker jeg, for så vidt om det samme, hele tiden. Han blir småirritert, ikke sant. Jeg vil ikke vikle meg inn i den debatten. Jeg har ingen tanker om dette i det hele tatt, sier han. [.] Dagen etter går han bananas i Bergen. Han skjeller ut vår reporter og sier at det verste han har opplevd i VG på årevis, er den artikkelen der. [ ] Lå det noe ønske om å sette dagsorden i den saken der? Å være med på å få ham til å vakle litt? Ja, det er alltid interessant med politikere. VG-artikkelen og de journalistiske grep som lå bak den, er et godt eksempel på en intervenerende journalistikk. Politikerne presses til å snakke om det journalistene ønsker de skal snakke om, journalisten har sin vinkel og sitt fokus klart, nærmest uansett hvilket svar han får. Den intervenerende journalistikken prøver å tvinge fram usikkerhet, politikere som vakler, og uttalelser som ikke har vært luftet i partienes egne fora. Slik trenger den intervenerende journalistikken inn i partipolitikkens gamle domener og endrer dens premisser. Aktører uten intensjoner? Høy journalistisk aktivitet til tross så lå det ingen partipolitiske motiver bak Jagland-saken slik journalistene vurderte det. Paradoksalt nok er journalistene ekstra nøye med å understreke at de ikke ønsker å påvirke partienes indre liv eller deres valg av ledere. De regner det ikke som en legitim norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 17 ]
journalistisk aktivitet å skulle forsøke å påvirke oppslutningen om et parti eller de interne prosessene i partiene. De journalistiske motiver reduseres øyensynlig til et ønske om å skape reaksjoner, men hvilke konsekvenser reaksjonene får, er tilsynelatende ikke journalistenes anliggende (Thorbjørnsrud 2001). VG-journalisten som skrev at Jagland var «uklar om egen framtid», kan derfor si: Jeg har aldri har skjønt hvorfor vi skulle ha noe ønske om å felle Jagland, jeg har aldri skjønt hvorfor jeg skulle ha noen mening om det. Men det er journalistisk interessant hver gang en av dem med mest makt i Norge er i trøbbel. Det understrekes at det kan oppstå et massivt fokus fordi alle medier konsentrerer seg om det samme. Utsagnet til en journalist i Dagbladet er illustrerende: Det er mange som tror at man sitter som et slags politbyrå som setter i gang en uttenkt kampanje, men det gjør vi ikke. For det første er det mye som er tilfeldig. For det andre så er det sakene i seg selv. Men det er klart at når mange aviser skriver samtidig, og kanskje konkurrerer om de samme kildene, og konkurrerer om å være best, så kan det fortone seg aggressivt og tøft. Studier av hvilken betydning journalisters private holdninger har for nyhetenes innhold, gir journalistene støtte. Man har ikke kunnet påvise at journalistenes egne oppfatninger har noen større betydning. Tvert imot; det er den profesjonelle nyhetstenkningen hos journalister som gir effekter, uavhengig av politiske verdier eller intensjon om å påvirke i den enkelte redaksjon eller hos den individuelle journalist (Cook 1998, McQuail 1994, Schudson 1995, Hernes og Eide 1987, Hjarvard 1999, Pedersen mfl. 2000). Slik sett er det nyhetens krav til form eller dramaturgi, mer enn innholdet, som gir mediene deres påvirkningskraft. Det er den silingen og vinklingen som finner sted ved konstruksjon av nyheter, som gjør at mediene får innflytelse på politikken. Det er først og fremst de grepene journalistene tar for å gjøre en nyhet spennende, interessant og oppsiktsvekkende, som gir effekter. Således hevder Hernes og Eide (1987) at det er ved at mediene dramatiserer og skaper reaksjoner, at de virkelig utøver sin makt, det er da de framstår som politiske aktører. Når politikerne forsøker å tilpasse seg denne dramaturgien, blir politikken medievridd, eller medialisert. Politikernes budskap forenkles, tilspisses og bæres fram av et kjent fjes. Spørsmålet er om man har sagt alt om for dekningen av Jagland-saken ved å betrakte den som et drama, der fortellingens krav til spenning er avgjørende for journalistenes strategier. [ 18 ] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
Tilnærmingen er som hittil vist fruktbar. I Jagland-saken er det lett å få øye på de halsende journalistene som vil ha drama for dramaets egen skyld. Når de lykkes i å skape reaksjoner og får politikerne til å følge sin nyhetsregi, er det nærmest aktører uten ansvar eller intensjon vi ser i aksjon. Men til tross for den politiske journalistikkens åpenbare sans for dramatikk er det likevel noe som mangler i en framstilling som kun fokuserer på nyhetenes dramaturgiske kvaliteter. Kravene til «den gode historien» er helt sentrale, men abstrahert fra den aktuelle politiske situasjon og journalistenes vurdering av den blir nyhetskriteriene tomme sjablonger. De legger rammer, men lar seg kun bruke som rettesnorer for dem som mener å vite hva politikken handler om, og ikke minst hva den ikke bør handle om. De formale nyhetskriteriene er med andre ord kun brukbare mot en normativ vurdering av en aktuell politisk situasjon. Når man spør hva som gjør at en nyhet er en god nyhet, nevner derfor ikke journalistene bare at den må være dramatisk. I samme åndedrag legger de til at den må være viktig eller vesentlig. Etter partipressens endelikt er journalistene svært opptatt av å være uavhengige av politikerne. De vil selv vurdere hva publikum bør vite om politikk, journalistene har et samstemt ønske om å sette dagsorden på egne premisser (Thorbjørnsrud 2001). Men de ønsker ikke sette dagsorden med hva som helst det må være noe av betydning, noe som ikke har med underholdning og salg å gjøre, framholder de. Journalistenes oppfatninger står på dette området i motsvar til store deler av litteraturen om nyhetsjournalistikken. Ofte forklares tendensen til nyhetens fokus på det sensasjonelle med at kommersielle hensyn er blitt dominerende i pressen (Allern 1997, Raaum 1999 og 2001, NOU 1999:27). Journalistene jeg intervjuet, var derimot opptatt av at det ikke er tanken om salg som er utslagsgivende for den politiske journalistikken. En av journalistene i Aftenposten sier for eksempel: Jeg synes det er så komisk, alle er jo opplært til å se på de økonomiske interesser når de skal lage noe konspirativt om norsk presse. Det synes jeg er så lite viktig i forhold til sosialiseringsprosessen som skjer internt i mediene. Heller ikke i løssalgsaviser som VG og Dagbladet oppgir noen at salgshensyn er avgjørende når den politiske journalistikken utøves. I VG kommer faktisk alle journalistene i undersøkelsen inn på at de store politiske sakene som oftest ikke er norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 19 ]
det som betegnes som «kioskveltere», det vil si at de ikke bidrar til å øke salget av VG. En av VG-journalistene understreker at nettopp satsingen på den politiske journalistikken i sin tid skulle gi avisa en tyngde og en legitimitet utover det en lettsolgt og lettlest tabloidavis gjerne hadde. Det er altså helt sentralt i journalistenes framlegging at den politiske journalistikken er basert på noe annet enn sensasjon og salg. Dette er en argumentasjon som ikke uten videre kan avskrives som et strategisk legitimeringsforsøk. Journalistenes selvforståelse er basert på at det de holder på med, kan måles ut fra en annen målestokk enn den kommersielle. Spørsmålet er imidlertid hva det er som på journalistenes premisser gjør nyhetene vesentlige eller viktige i seg selv? For finne et svar på det må man undersøke journalistenes syn på hva politikk er og bør være da må vi nærme oss deres virkelighetsoppfatning og deres normative vurderinger. Ved å gjøre det vil det bli mulig å se vurderingene bak Jaglandsaken fra et nytt perspektiv og dermed få øye på viktige aspekter ved journalistrollen. Politikkens voktere Journalistenes vurdering av hva som er vesentlig, lar seg for det første utdype via deres syn på hva politikk i bunn og grunn handler om, på hva som oppfattes som politikkens sanne natur. For det andre må journalistenes oppfatninger ses i sammenheng med deres spesielle kjennskap til norsk politisk historie og tradisjon. Journalistenes initiativ og prioriteringer må ses i lys av det samfunnsoppdraget de gir seg selv. De ser det som sin oppgave å framvise det de mener politikken egentlig handler om, å «skille klinten fra hveten», som en journalist i Dagbladet sier. Slik journalistene ser det, er spillet, strategiene og kampen om makten ikke bare oppsiktsvekkende eller sensasjonelt det er vesentlig. En journalist i Aftenposten fastslår: Makten skal ikke klare å skjule seg. Hvis det er noe vi tror på, så er det det. At det lukkede rom alltid er negativt uansett. Så finnes det kanskje noen som kan ha gode grunner for at noe skal foregå i lukkede rom. Men det blir ikke vår oppgave å begrunne eller beskytte det. Vår oppgave er å åpne flest mulig dører og få mest [20] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
mulig ut, og der tror jeg nok at det ligger en slags verdi eller ideologi hos alle journalister. Som i en machiavellisk realistisk tradisjon har mange journalister en virkelighetsoppfatning der politikk ganske enkelt er intriger og kamp om makt. Det uttrykkes slik av en journalist i Dagbladet: Noen vil si vi er for opptatt av det, men jeg vil si at moderne politisk journalistikk har det som en forutsetning. At mye av det pene og vakre som sies, like mye er et ledd i en kamp om makten. Dette synet på politikk, sammen med mandatet journalister gir seg selv til å granske og avsløre politikkens sanne natur, er døpt «journalisme» av Olof Petersson (1994). Slik han ser det, utgjør journalistenes tankesett en felles profesjonsideologi. Det sentrale i denne ideologien er, slik Petersson ser det, at folket ikke overlates til å fortolke makthavernes budskap alene. Journalistenes evne til å avsløre myndighetene blir med dette perspektivet avgjørende for demokratiet. I Jagland-saken hevdet journalistene nettopp at de bidro til demokratiske grunnverdier som sannhet og åpenhet ved å vise hva som virkelig foregikk i Arbeiderpartiet. Publikum fikk vite om det som ikke sto i Arbeiderpartiets valgmateriell eller var deler av partiets offisielle valgkampstrategi. Avdelingsleder i VG sa det slik: Med Jagland-saken så vi det som en oppgave å finne ut hva som ble sagt i interne fora, og gjøre det kjent. De lukket jo dørene da de hadde et sentralstyremøte her rett etter valget. De lukket dørene av hensyn til partiet. Vi fikk ut en del, ikke av hensyn til noe parti, men av hensyn til folk. Folk skal vite. En av VG-journalistene som jobbet mest med Jagland-saken, mener uroen som oppsto blant deler av Arbeiderpartiets folk er symptomatisk for politikken generelt: Det ble klart at i den grad Jagland ikke klarte å gjøre en god valgkamp, så ville en del folk, for eksempel på Stortinget, begynne å bli redd for sine posisjoner, og ordførerne ville begynne å bli redd for sine posisjoner, alt handler jo om makt. Personlig makt for den enkelte. Når intern strid i Arbeiderpartiet får så mye fokus, er det altså, slik journalistene ser det, både dramatisk og viktig. Jagland-saken kan begrunnes som vesentlig ut fra journalistenes syn på politikkens natur og det samfunnsoppdraget de gir seg norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 21 ]
selv. I tillegg må deres vurdering av Jagland-saken som nevnt ses på bakgrunn av journalistenes nære kjennskap til den norske politiske tradisjonen, spesielt til Arbeiderpartiets historie. En selvutnevnt ekspertise Mange av de politiske journalistene kjenner meget godt den delen av politikken som utspiller seg i de politiske partiene og på Stortinget. De kjenner tradisjonen, de herskende normer og den politiske sedvanen. Ofte har de selv erfaring fra politikken, fortrinnsvis fra partienes ungdomsorganisasjoner. Som dramaturger jakter journalistene på det sensasjonelle og oppsiktsvekkende. For å lykkes i den jakten er det avgjørende at man vet hva som er det vanlige, man må forstå og fortolke politikkens regler, de skrevne, men kanskje spesielt de uskrevne. Journalistene har klare oppfatninger om skikk og bruk i politikken og om hvilke politikere som er dyktige, og om hvem som ikke er det. Dette er oppfatninger som bestemmer valg og vinkling av nyheter, men de ligger der som implisitte vurderinger og uttales ikke åpent. Vi skal se på hvordan journalistenes kunnskap og skjønn gjorde seg gjeldende i dekningen av Jagland-saken. Hvorfor er det så oppsiktsvekkende at journalistene lykkes i å få noen ordførere til å uttale seg kritisk om en partileder? Det er så oppsiktsvekkende fordi det ikke pleier å være mulig å få tak i slike uttalelser. Partiet er kjent for sin disiplin og sitt samhold. Slik ser en VG-journalist det: Sånn maktpolitisk er det ikke så veldig viktig hva verken ordførere eller kommunepartilederne mener. Men det er utrolig sterkt både historisk sett, politisk og symbolsk sett, at de gjør det midt i valgkampen. Så det var naturlig å dreie fokus videre på det. At dette dreide seg om Arbeiderpartiet, og ikke om en hvilken som helst politisk bevegelse, gjør det hele ekstra interessant. Når den gamle ørnen vakler, følger journalistene utviklingen med skarpt blikk. Man forventer mer av dette partiet enn av de andre partiene, fallet blir desto dypere når AP-politikerne viser svakhet og mislykkes. Arbeiderpartiet har hatt en spesiell posisjon i norsk politikk, forklarer en annen VG journalist, men fortsetter: [ 22 ] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
De gamle reglene gjelder ikke helt lenger. Det er ikke sånn at vi som jobber i mediene eller velgerne er noe redd dem lenger. Det er noe med det autoritetsbildet til Arbeiderpartiet på hele nittitallet. Som de rev ned noe jævlig med de 36,9-greiene. Oj, dere var plutselig et parti som alle andre, dere var ikke lenger ørnen blant partiene. Også i Arbeiderpartiet foretas helt åpenbart sviktende vurderinger. Det er nettopp svikten, feilvurderingen, journalistene er ute etter. Ved brudd mot politikkens skikk og bruk er journalistene på pletten med sine nyhetsgrep. Hvis strategene holder mål og politikerne manøvrerer uten feilskjær, blir det derimot noe vanskeligere, forklarer den samme VG-journalisten: Vi kan ikke bare være kritiske mot folk. Bare drive å henge ut folk fordi vi skal være kritiske. De må foreta seg noe, disse personene, som noen andre enn oss synes er merkverdig. Det holder ikke bare å mene at Kjell Magne Bondevik er en sleip prest. Og så skal vi begynne å skrive lange artikler om det. Han må gjøre tabber. Det er altså viktig for nyhetsjournalistikken at den er troverdig. Troverdigheten er gjerne knyttet til at nyhetene framstår som nøytrale rapporter om virkelige hendelser (Raaum 1999). Til tross for at journalistene tar i bruk sine intervenerende grep, er de stadig opptatt av at nyhetene bygger på det de fleste av dem mener er klare fakta. Spør man journalistene hvorfor Jagland-saken fikk så mye fokus, er de derfor snare til å peke på det de mener er kjernen i saken: intern strid og dalende meningsmålinger. Men dette var forhold som ble tolket ut fra journalistenes personlige vurderinger av Thorbjørn Jaglands kompetanse. Mange journalister mente selv at Jagland hadde gjort en dårlig jobb som partileder. Mange viste til Jaglands utspill om at Arbeiderpartiet måtte få 36,9 % av stemmene for å danne regjering under riksvalgkampen i 1997 for å begrunne hvorfor Jagland-saken ble så dominerende i de politiske nyhetene to år etter under kommunevalgkampen i 1999. På spørsmål om hvorfor Jagland-saken fikk så mye oppmerksomhet, svarer for eksempel denne journalisten i Dagbladet slik: Ja, Arbeiderpartiet har vært viktig helt siden AP gikk av i 1997. Det var en veldig spesiell beslutning å ta. Selv om den har vært begrunnet med at det var umulig å styre med den situasjonen som var i Stortinget, så var det likevel et valg Arbeiderpartiet gjorde, regjeringen ble ikke kastet. norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [23]
Et samlet pressekorps reagerte på 36,9-utspillet, slår en annen av journalistene i Dagbladet fast. Man mente at Thorbjørn Jagland flere ganger hadde vist dårlig skjønn, forklares det. En VG-journalist sier det slik: Så kom han med trettiseks komma ni. Også oppnådde han ikke det og falt på en måte for eget grep. Mannen som ble kalt for den store strategen, var ikke så veldig strategisk likevel. Det var myten om ham som ble brutt ned. 8. Thorbjørn Berntsen uttalte på et møte i Oslo Journalistklubb i mars 2002 at Jaglands strategi ikke var klargjort med regjeringen, men at Jagland ikke kunne gå vekk fra utspillet uten at det gikk ut over hans troverdighet som partileder. Et viktig poeng her er at Thorbjørn Jaglands såkalte «36,9» var en strategi som etter all sannsynlighet ikke var veloverveid eller planlagt fra partilederes side. 8 Men setningen ble sagt, og siden ble denne uttalelsen en gjenganger i de politiske nyhetene under valgkampen 1997. Thorbjørn Jagland slapp ikke unna; han ble konfrontert med utspillet og minnet om det gang på gang. Hele spenningen foran valget ble knyttet til dette skjebnesvangre: Om Arbeiderpartiet kom over 36,9 eller ei (Evensen 2001). Her ser vi medielogikken i aksjon: Journalistene dramatiserer og lager en medieføljetong av en liten ubetenksom setning. En setning som vokser og vokser: Jo mer fokus, jo vanskeligere blir det sannsynligvis for Thorbjørn Jagland å trekke uttalelsen. Journalistene får det som de vil: drama, konfrontasjon, spenning dette er på deres premisser, det er deres dagsorden. De intervenerende nyhetsgrepene griper direkte inn i politikken. Så er spørsmålet: Hvorfor henger en samlet journaliststand seg opp i denne lille setningen? Det er her journalistens normative vurdering av det vesentlige i politikken spiller inn for fullt. Å stille et ultimatum om velgeroppslutning før et valg og deretter faktisk velge å gi fra seg makten bryter med alt de vet om politikk og om Arbeiderpartiet. Politikk er kamp om makt, Arbeiderpartiet har alltid grepet makten i et fastere grep enn noen andre. Dette er et brudd med tradisjon, med historie, med det politiske håndverk slik journalistene kjenner det. Det er så uhørt at alle Thorbjørn Jaglands senere problemer forklares ut ifra 36,9-utspillet. Det er som om han fortjener både ordføreropprør, fall på meningsmålingene og hardkjøret fra mediene. Her det altså ikke bare formen nyhetsgrepene, teften for det oppsiktsvekkende og dramatiske som skaper nyheten. Her er hele den journalistiske ekspertise involvert, de er nærmest støtt på tradisjonens vegne. Slik ser vi at det hele tiden [24] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
er kombinasjonen av nyhetsdramaturgi og normative vurderinger som ligger bak de politiske nyhetene. En analyse av nyhetene om ordføreropprør og meningsmålinger i Dagbladet, Aftenposten og VG antyder at journalistenes vurderinger av Jaglands kompetanse fikk en viss effekt på nyhetsdramaturgien. I Dagbladet og Aftenposten fantes det journalister som mente at Jagland ikke alene kunne belastes Arbeiderpartiets tilbakegang, og at fokuset på den klumsete politikeren ble for voldsomt. Dekningen av Jaglandsaken i disse avisene var som nevnt ikke preget av alternative innfallsvinkler, men artiklene her hadde likevel et mindre bastant negativt fokus på Thorbjørn Jagland enn det artiklene i VG hadde. I VG var det da heller ingen av journalistene som følte behov for å reflektere over om Thorbjørn Jagland kunne lastes for at alt gikk galt for Arbeiderpartiet. Sigurd Allern har argumentert for at visse aviser, først og fremst VG og Dagsavisen, hadde en så ensidig negativ dekning av Thorbjørn Jagland at journalistene der, både gjennom kommentarer og nyheter, kan betegnes som politiske aktører som engasjerer seg i politiske konflikter og prosesser, og som dermed deltar i politisk opinionsdanning (Allern 2001:216). Han vektlegger at samfunnssyn og politiske oppfatninger spiller inn når de politiske nyhetene utformes (Allern 200:56, Gitlin 1980). Problemet er å påvise intensjoner hos politiske nyhetsjournalister utover ønsket om å finne nyheter som vekker oppmerksomhet. Heller ikke Allern sier noe konkret om hvilke motiver som lå bak Jagland-saken utover at han viser til at nyhetene får effekter gjennom form og dramaturgi, og at journalistene dermed kan beskrives som politiske aktører. Her har jeg forsøkt å si noe mer om journalistenes vurderinger enn det dramaturgitilnærmingen gjør. Ut fra den ovenstående drøftingen kan man ikke hevde at Jagland ble forsøkt felt av pressen ut fra tradisjonelle partipolitiske motiver. Derimot er hypotesen at nyhetene reflekterer de vurderingene journalistene gjør seg om hva som er kyndig politisk lederskap. Journalistene opphøyer det de mener er en uavhengig journalistikk til et credo. I stedet for å støtte ulike politiske leirer stiller de seg over politikken og bedømmer dens utøvere i et ovenfraog-nedad-perspektiv. Journalistene opptrer med andre ord som selvutnevnte eksperter på et politisk håndverk. Deres vurderinger påvirker de nyhetsgrepene de tar hvor mye sensasjon og drama som skapes rundt en hendelse i politikken. norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 25 ]
Selvtilstrekkelig journalistikk Trass i at nyhetsjournalistikkens telos er å fortelle om det som skjer utenfor og uavhengig av medieinstitusjonene, viser det seg at den politiske journalistikken på mange vis er en innadvendt virksomhet. Journalistene søker bekreftelse internt i egen profesjon på at de har truffet blink med nyhetene. Når en egenprodusert nyhet tas opp av konkurrerende kolleger, får journalisten en anerkjennelse som forteller at det han gjør, er riktig og viktig. Slik bygger journalistene opp hverandres virkelighetsbilde (Thorbjørnsrud 2001). Avhengigheten av anerkjennelse internt i feltet kommer tydelig til uttrykk når journalistene forklarer hva det innebærer å sette dagsorden med en sak. Å sette en agenda med en nyhet handler i stor grad om å lykkes i å få andre medier til å sette søkelyset på samme tema. Det er når en «Syse-sak», en «Rød-Larsen-sak» eller en «Jagland-sak» ruller og går mediene imellom, at nyhetene virkelig tar av understrekes det (Thorbjørnsrud 2001). Situasjonen kan synes paradoksal: Alle journalister vil ha eksklusive egensaker, samtidig som de ønsker at andre medier skal ta opp deres saker. Paradokset løses ved at en avis tar tak i en sak som har startet i andre medier, hvis den vurderer saken som god nok, men gjør det ved å bringe saken et skritt videre gjennom nye vinklinger og opplysninger. Flere journalister beskriver et nyhetskappløp ulike medier imellom, der det gjelder å ligge først i kampen om kilder og ny informasjon. Slik beskriver denne VG-journalisten en slik situasjon: For eksempel hvis en avis, hvis en konkurrent har en jævlig god sak, som er så stor at den blir gående mange dager, så skal du prøve å vinne saken tilbake til deg dag to. Hvis du ikke klarer det dag to, er saken tapt. Jeg husker en sak vi ikke reagerte på, som var en grandios feilvurdering av oss, det var Terje Rød Larsensaken. Fordi vi ikke hadde startet saken, var allerede de beste kildeforholdene etablert. Vi klarte aldri å ta det igjen selv om vi prøvde ganske hardt. Kappløpet kan føre til en viss ensretting, der journalistene løper i flokk. Dette anser noen av informantene som positivt, det er bare da pressen lykkes i å skape en temperatur og et press som driver utviklingen fram. Andre påpeker at det samlede medietrykket kan bli for enøyd og massivt av og til. Alle journalistene jeg snakket med, forsvarte egne artikler som [ 26 ] norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1
nøytrale og virkelighetstro. Derimot var mange opptatt av at medietrykket samlet kan bidra til å forsterke en utvikling. Nettopp dette kan ha skjedd med Jagland-saken, mente noen. Andre begrunnet en pågående journalistikk med at ulike nyhetsmedier har forskjellige roller. En av VG-journalistene hevder for eksempel at TV-mediet gir politikerne mulighet til å møte publikum uten filter eller regi fra journalistenes side, dermed blir det papirpressens oppgave å drive en mer aktiv journalistikk: Jeg tror man må skille litt mellom passive og aktive medier. Et av Jaglands største problemer var at han ikke greide å hevde seg i møte med andre politikere i TV-debatter. I en slik situasjon er medienes rolle veldig passiv. Da er politikerne ute på egen hånd, det er ikke så stor forskjell på å møte dem der og på et møte hvor mediene ikke har noen regi. Her ser vi et eksempel på at journalisten refererer til en situasjon som Jagland behersker dårlig. Slik han vurderer det, handler det om en situasjon der journalistene ikke påvirker, men lar politikerne møte publikum i fri dressur. Nå er det imidlertid slik at også TV-journalistene styrer politikerdebattene med en bestemt regi. At dette er en regi som ikke alltid har falt ut til Thorbjørn Jaglands fordel, viser den omtalte analysen av partilederdebatten i NRK og TV2 fra 1997 (Evensen 2001). Hovedpoenget til VG-journalisten er imidlertid å legitimere den aktive VG-journalistikken ved å relatere den til andre nyhetsmedier han mener gir en annen form for dekning av politikken enn det VG gjør. Hans virkelighetsbeskrivelse betviles riktignok av flere kolleger. Mange utenfor VG føler at VG-journalistikken er blitt den ledende innen journalistfeltet. En journalist i Aftenposten opplever som nevnt VGjournalistikken som en mal man føler at man må følge. En av VG-journalistene er selv inne på at VG-journalistikken har skapt en trend, en trend vedkommende ikke er udelt begeistret for: Vi prioriterer de største sakene. Og vi går tungt inn i dem og gjør det best! Så har de andre avisene på en måte fulgt etter. Fordi VG er blitt en suksess, tror jeg at det er mange som hermer etter VG. Bare se på lokalavisene for eksempel. Journalisten peker videre på Aftenposten som en avis som er blitt mer tabloid og mer lik VG i den senere tid, for eksempel i sin dekning av forholdene i Arbeiderpartiet: norsk medietidsskrift 2003 årg. 10 nr. 1 [ 27 ]