Derfor taper papiravisene lesere! Og Internett tar mer og mer over.

Transkript

1 Derfor taper papiravisene lesere! Og Internett tar mer og mer over. Det er mange år siden papiravisene begynte sin nedgang med redusert opplag. Det skjedde sannsynligvis samtidig med, og som en årsak av at papiravisene begynte å etterligne «Se og Hør» og lignende blader, som har sex, familieskandaler, hat og misunnelse som noen av ingrediensene. Det skrives mer om oppløste familier og negative familieforhold, enn det bidras til positive holdninger om hvordan man skal oppnå og vedlikeholde et godt familiesamhold. Småpartiene skvises ut av spaltene. I tillegg kan ikke leseren finne skikkelig svar på hva de forskjellige politiske partier både i og utenfor Stortinget - står for, og hva som er deres daglige politiske standpunkter, fordi dette er filtrert bort i papiravisene. En rundspørring blant leserne forteller at de må gå på Internett for å få svar. I papirutgavene er det bare venstresidens journalister som kommer med unødvendige oppgulp og drøvtygging om de dårlige politikerne og deres programmer. Noen lokale papiraviser har imidlertid fått fin fremgang, nettopp fordi de tillater seg å være litt utradisjonelle og tar leserne på alvor ved å gi de tilstrekkelig spalteplass med sine debattinnlegg, uten å krenke deres åndsverk med forkortelser og omskrivninger. 1 / 9

2 De uavhengige Internett avisenes styrke er imidlertid at de ikke er avhengige av lengden på innholdet, og begrenses ikke av hvor mange sider innlegget har. Samtidig som der ikke er noen venstrevridde journalister som kan bestemme over innsenderens debattinnlegg. Noen av disse Internett avisene er; osv. Avisleserne flest er interessert i reelle nyheter, politiske avgjørelser, partienes fremtidige programmer, leserinnlegg og skikkelige journalistiske undersøkelser på saker folk flest er interessert i å lese. Folket/avisleserne hungrer etter dagsaktuelle politiske saker. Det får de på Internett. I samme sekund noe spesielt hender i verden, ser internettbrukeren denne nyhet. Politiske saker er i stort mindretall i de fleste store aviser. Småpartiene har mye å gi til alle aviser som ser at det vil bli til beste både for avisen selv og for det norske folk. Avisene er mest interessert i å skrive om ting som mest mulig er i samsvar med avisens egne politiske meninger og standpunkter. Og som igjen selvfølgelig er i samsvar med, og tjener aksjeeiernes interesser nemlig brød og sirkus. For slikt blir det penger av. Det er rett og slett tragisk å være vitne til det journalistiske forfallet i norsk presse. I stedet for å være kritisk og undersøkende journalist, aksepterer journalistene i stedet å være ukritiske betalte timeskrivere. 2 / 9

3 Er ikke det innsendte leserinnlegg, overskrift og hovedinnhold etter avisens smak, må de inn å redigere, i stedet for å la brevskriverens åndsverk få stå til leserens reelle bedømmelse. Da vil også svarinnlegget bli til nytte for leserne. I en dagsavis bør alle politiske partier med et lovlig valgt styre, og som er registrert i Enhetsregisteret, få fast spalteplass i de største riksdekkende avisene. Ikke bare de som systemet har godkjent gjennom Partiregisteret. Det snakkes mye om «grundere» i det norske samfunn og ellers i verden. På TV har vi jo en serie som heter «Skaperen». Her fremelskes det i fin stil «gru ndere» med nye ideer og patenter. Men politiske grundere blir direkte «Uglesett» i de fleste avisers redaksjoner. Vi har 7 politiske partier på Stortinget, og fra disse får vi stadig høre at det er nok av partier på Stortinget i dag? Det er også disse partiene som har vært med og utforme og drive igjennom den direkte udemokratiske valgloven vi i dag må forholde oss til. 3 / 9

4 Dette politiske etablissementet er så samkjørt at det i realiteten ikke eksisterer noen politisk opposisjon i dagens Norge. Derfor er det tvingende nødvendig å få inn flere partier på Stortinget. Israel, som regnes for et demokratisk land, har 34 politiske partier. I Norge har vi ca 1 millioner velgere som ikke bruker sin stemmerett - hvorfor? Og vi hører ofte at folket hever sin røst og sier høyt at det er mye politikerforakt i vårt land. Kommune og fylkestingsvalget. I 2007 ved kommune og fylkestingsvalget var der flere hundre partier som velgerne kunne velge blant. Det resulterte i at 930 representanter ble valgt inn til innsats i sine respektive kommuner og fylker. Da hører vi ikke så mye til den politiske mobbing fra kolleger. Og vi hører ingenting om innsamling av underskrifter for å kunne stille liste (bygdelister) til dette valget. I kommune politikken blir det derfor så mange partier som folket vil ha, men i Stortinget vil de ha minst mulig partier for å få mest mulig makt på egne hender og ikke folkets hender. 4 / 9

5 Stortingsvalget registrerte stemmeberettigede hadde vi i landet i av disse gikk til stemmelokalet og avga og brukte sin stemme stemmer gikk til de 7 partiene på Stortinget brukte ikke stemmeretten sin. De rød-grønne partier på Stortinget i dag besitter ikke flertallet av de avgitte stemmer, det flertallet ligger faktisk hos de borgerlige stemmer gikk til de resterende 13 småpartier (Det største av dem: Kystpartiet alene fikk stemmer) Men ingen tilgang til Stortingets talerstol. 5 / 9

6 personer har altså ingen talsmann for seg på Stortinget, og det er et alvorlig demokratisk problem det helst ikke snakkes om. Det bør vel være en demokratisk rett at alle fikk sin stemme hørt fra Stortingets talerstol? Og det med utgangspunkt i at våre såkalte folkevalgte så fint definerer vårt demokrati som: «Et representativt folkestyre». Vi spør derfor representativt for hvem? Dette burde i det såkalte demokratiets navn være en journalistisk hovedsak for landets journalister og aviser. Og prioritert førsteside stoff helt til dette demokratiske problemet er løst. Tenk om alle landets aviser hadde begynt å interessere seg for hva småpartiene sto for av politikk og samfunnsmessig nytenkning, og la de få tilgang til avisenes spalter? Det ville garantert løfte interessen hos folket for det samfunnet vi lever i, samt løfte papiravisene opp på et journalistisk nivå de ikke har vært på siden midten av 60 tallet. Både pressen, politikerne og folket må nå påvirke debatten slik at småpartiene lettere får slippe til i riks-politikken, slik de gjør ved kommune og fylkestingsvalgene? Det må bli slutt på å legge store hindringer for dem, slik det gjøres i dag. 6 / 9

7 De 7 partiene på tinget har klart uttalt at de ikke vil ha flere partier på Stortinget. De er nemlig redde for at deres egen politiske agenda skal komme i miskreditt i den offentlige debatten. Det er politikermakt, og politikerforakt, og nærmer seg et diktat, og er langt fra et demokrati. Norgespartiet har imidlertid en annen definisjon av «demokrati» som av etablissementet så fint defineres som et «representativ t folkestyre». Vi vil i stedet for et «representativt folkestyre» ha et «realistisk folkestyre», et «reelt folkestyre» - altså et realistisk demokrati - et Realdemokrati. Hadde landet vårt hatt 3-4 småpartier til, på Stortinget i dag, hadde vi hatt en realistisk opposisjon og et brukbart folkelig alternativ Småpartiene. Dette er grundere, som betaler av sine egne personlige penger, fordi de er ildsjeler i det norske samfunn, og blir holdt utenfor de «7 store»! Disse småpartienes samfunnsengasjerte ildsjeler bruker flere titalls tusen kroner årlig for å 7 / 9

8 prøve å få sin politikk ut til folket, og de brenner for sine politiske meninger. Her er mange forskjellige politiske programmer som kjøres ut til det norske folk, i håp om at også deres stemme en gang kan bli hørt fra landets fremste talerstol. Men hva skjer, jo noen av landets fremste politikere bruker en retorikk med nedverdigende ord og uttrykk om disse ildsjelene - som ikke sømmer seg i et «demokratisk» samfunn. Og folk flest begynner å skjønne dette nå. For på folkemunne kalles dette «meningsterrorisme». Småpartiene blir rett og slett hengt ut til spott og spe i avisspaltene. Dette er sannheten. For landets mange redaktører og journalister er jevnlig med på å fyre opp under politikernes mobbing av landets politiske grundere. I Danmark og i Sverige er det langt fra slike snubletråder og offentlig hinderløp som i Norge, for å kunne etablere et politisk parti. Vi har i «demokratiets» navn et virkelig demokratisk problem, når det gjelder statens regler for å starte et politisk parti. Kan vi håpe på en større forståelse og et gryende engasjement i de forskjellige redaksjoner for å påvirke og bøte på denne urettferdigheten? For Norgespartiet 8 / 9

9 Emanuel Valand Lars Rønbeck 9 / 9