UTGIS AV WWF-NORGE NR 3/2010-25. ÅRGANG Kaukasus: Naturvern for fred Costa Rica: Engasjert naturvern Kongekrabber: Dagens røde armé Naturen i fokus Skogens spøkelse i faresonen
Kongekrabber: Dagens røde armé side Kaukasus: Naturvern for fred side Nummerets truede art: Hubro side Costa Rica Rik på natur side 6 12 17 18 Orker du å velge mellom el og elg? For litt siden var jeg nær ved å sette rekord, tror jeg. Elgkalven som lå på lur i veikanten ventet til jeg nesten var forbi, så skar den ut foran bilen så grusen sprutet og braste inn i skogen på den andre siden. Hadde det ikke vært for min klapperslangeraske bremsefot ville jeg, tror jeg altså, blitt den første til å kjøre på en elg med elbil. Hendelsen bekreftet bare det jeg visste fra før: Elg er farlig vanlig. For denne elgen, hvis den overlevde jakta - hvilket ikke er noen selvfølge for en kalv med sans for risikosport kan det være verd å merke seg at det er blitt flere elbiler. Det kan den ta som et tegn på at det til tross alt går framover med miljø- og klimaarbeidet her i landet. Men at det er så vanlig med elg, er derimot ikke et tegn på det samme. Direktoratet for Naturforvaltning la nylig fram «Naturindeks for Norge»som viser at mens tilstanden i havet på mange områder er i bedring, går det feil vei med naturmangfoldet hjemme hos elgene, både i skog og annen lavlandsnatur. Naturindeksen, et ektefødt barn av et initiativ WWF tok for fem år siden, oppsummerer utviklingen i de viktigste norske naturtypene. I naturmangfoldåret 2010 er det nemlig flere hjortedyr i Norge enn noen gang tidligere i historien. Elgbestanden er nær maks, rådyrbestanden på topp og hjortebestanden har eksplodert fra ingenting til å bli like stor som elgbestanden på bare fire tiår. Det skyldes dels måten vi driver skogen på og dels at vi, og særlig jegerne, er så hemningsløst begeistret for hjortevilt at alt annet har måttet vike. Dette sitter spikret i den norske ryggmargen. Dermer har vi en skog som myldrer av deilig elg, hjort og rådyr, men blir stadig fattigere på mye annet; alt fra rogn, osp med tilhørende insekt- og fuglefauna til rovdyr som vi ikke vil dele elgene, hjortene og rådyra våre med. Resultatet er altså at vi ikke har greid å stanse det norske artstapet slik Stortinget har lovet. Dagens tilstand i skogene viser vel egentlig at da Stortinget vedtok dette, var representantene mye mer radikale enn de ante selv. For det de egentlig vedtok var å tenke helt nytt. I betydningen at hvis vi skal bevare naturmangfold, må vi begynne å prioritere helheten foran fine enkeltarter. Det kan bety flere biller og flere elbiler men færre elger. Orker vi tanken? «Hadde det ikke vært for min klapperslangeraske bremsefot ville jeg, tror jeg altså, blitt den første til å kjøre på en elg med elbil» Madagaskar: Jakten på silkelemuren side Vinnerne av Nordic Nature fotokonkurranse side 26 30 ISSN-0810-633x Ansvarlig utgiver: WWF-Norge Postboks 6784, St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: info@wwf.no Hjemmeside: www.wwf.no Telefon: 22 03 65 00 Telefaks: 22 20 06 66 Besøksadresse: Kristian Augustsgt 7A Bankgiro: 9046.11.07175 Redaktør: Signe Prøis Layout: Fernando del Valle Annonser: Eivind Sørlie Tlf.: 93 06 41 78 Administrasjon/fundraising: Generalsekretær: Rasmus Hansson Adm.sjef: Anette Holen Markedssjef: Eivind Sørlie Kommunikasjonssjef: Kathrine Kjelland Fagprogrammene: Fagsjef: Nina Jensen Internasjonal avdeling: Andrew Fitzgibbon Leder for klima- og energiprogrammet: Arild Skedsmo Rasmus Hansson - generalsekretær Medlemskap: Støttemedlem kr 395 per år Pandamedlem kr 200 per år Spørsmål om medlemskap og gaver: medlem@wwf.no Trykk: EcoPrint, Latvia Papir: Cyclus Print 115 gr (FSC-godkjent) Forsidefoto: «Spøkelselemuren» Silky Silfaka på Madagaskar. Foto: Chris Malyszynski
Bidragsytere Norsk fi sk har verdens beste miljømerke MSC er en miljøsertifisering som bare gis til fiskerier som oppfyller de aller strengeste miljøkravene. En internasjonal rapport utarbeidet av Accenture Partnerships, på oppdrag fra WWF, viser at MSC kommer klart best ut i konkurranse med andre sertifiseringer som Naturland, Krav, Friend of the Sea, AIDCP, Mel-Japan og Southern Rocklobster. Norge har altså i stillhet blitt verdens største på MSC. Det har skjedd gjennom et tett samarbeid mellom fiskeriorganisasjoner, myndigheter og næringsliv, med Aker Seafoods og WWF i spissen. I praksis betyr dette at bl.a. norsk barentstorsk forvaltes og fiskes etter den høyeste miljøstandarden. MSC har fått kritikk i fagtidsskriftet Nature men rapporten viser altså at MSC er det beste sertifiseringssystemet og at verden vil bli mindre bærekraftig uten MSC. Rasmus Hansson ny leder for WWFs Forest And Carbon Initiative Generalsekretær i WWF Norge, Rasmus Hansson, er blitt bedt om å lede WWFs internasjonale og samlede satsing på arbeid med skog og klima, WWF Forest and Carbon Initiative. Målet med innsatsen er å få slutt på all netto avskoging innen 2020. Kina: WWFs pilotprosjekter blir virkelighet Siden 2007 har WWF arbeidet med pilotprosjekter for etablering av offentlige systemer for lavere CO 2 -utslipp i noen utvalgte kinesiske byer. Kina er det landet i verden med de aller høyeste klimautslippene. Nylig kom meldingen om at kinesiske myndigheter har valgt ut 8 byer og 5 provinser til å bli såkalte lavkarbonområder. Da vi introduserte begrepet lavkarbonby i Kina for to, tre år siden, var det ingen som visste hva det innebar. Da er det spesielt gøy at man selv fra øverste hold i Kina i dag tar det i bruk, sier Arild Skedsmo, leder for Klima- og energiprogrammet i WWF Norge. Samarbeid om samfunnsansvar WWF søker stadig nye samarbeidspartnere rundt viktige tema, og tidligere i høst ble seminaret «Statskontrollerte selskaper - flaggskip for fremtiden?» holdt sammen med Concerned Scientists Norway. Concerned Scientists er en samling forskere innen ulike fagfelt, som deler overbevisningen om tverrfaglighetens betydning for deres kollektive evne til å bidra til en bærekraftig utvikling. Staten skal være en krevende eier når det gjelder selskapenes samfunnsansvar, sa statssekretær i Næringsdepartementet Pål Julius Skogholt, som var invitert som en av innlederne til seminaret. Arrangementet ble avholdt i Oslo og samlet investorer, politikere, forskere, industrirepresentanter og organisasjonsfolk til diskusjon om den statlige eierskapspolitikken. Bakgrunnen for seminaret er at næringsminister Trond Giske har begynt arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap. MARIA WAAG studerer biologi ved Universitetet i Oslo og har vært en stor ressurs for WWF på si, siden hun ble plukket ut til å delta på Voyage for the Future i 2008, via aktiv deltakelse ved diverse klimakonferanser, planlegging av Earth Hour, og diverse besøk til ulike WWF-prosjekter, for å nevne noe. I dag jobber Maria deltid for WWFs biomangfoldsavdeling mens hun gjør ferdig studiene sine. Maria har tidligere bidratt med spennende stoff til Verdens Natur og i dette nummeret har hun skrevet om Costa Ricas natturrikdom - og utfordringer med å bevare sitt unike mangfold. THOMAS HAUGERSVEEN er utdannet innen dokumentarfotografi og grafisk design fra Edith Cowan University i Perth, Australia. Han jobber i dag som frilansfotograf med base i Oslo, og i 2010 har han blitt premiert i Årets bilde, Norge og de internasjonale konkurransene PGB Awards og IPA Awards. Thomas har ved flere anledninger vært på reportasjeoppdrag for WWF, blant annet til Kina og til Kaukasus. I dette nummeret har vi gleden av å trykke hans bilder til historien om hvordan vern av de kaukasiske skogene bidrar til fred i det politisk konfliktfylte fjellområdet. d h bl l kk C U i i i P h it t i O l H h MALI HOLE SKOGEN er utdannet biolog med spesialisering innen marin økologi fra Universitet i Oslo. Hun har aktiv og bred erfaring fra ulike verv i interesseorganisasjoner som Elevorganisasjonen, Landsrådet for Norges Barne- og ungdomsorganisasjoner og Realistforeningen, blant andre. Mali jobber som havmiljørådgiver i WWF Norge og i dette nummeret av Verdens Natur har hun skrevet om hvordan kongekrabben kom med Den transibirske jernbanen fra østkysten i Russland og har spist seg nedover norskekysten mens myndighetene står og ser på. 3
WWF Aktuelt Ny Living Planet Report for 2010 WWF har jobbet i mange år med å utvikle forslag til indikatorer for bærekraftig utvikling. WWF-rapporten «Living Planet Report», tar blant annet for seg våre økologiske fotavtrykk, et mål på menneskenes press på fornybare naturressurser. Living Planet Report utgis annethvert år og beskriver den økologiske belastningen for gjennomsnittsborgeren i verdens land ved å beregne såkalte økologiske fotavtrykk. Det omfatter utslipp av klimagasser, forbruk av dyrket jord, ferskvann, skog, ressurser fra havet og utslipp av forurensing og avfall. Fotavtrykket sammenlignes så med jordens samlede biokapasitet altså naturens egen evne til å produsere ressurser slik som vann, mat, brensel og mulighet til å absorbere avfall og klimagasser. Og forholdet er dramatisk, kort fortalt bruker vi ressurser tilsvarende 1,5 jordkloder, og hvis vi fortsetter det samme trykket, vil vi trenge 2 planeter innen 2030. Den nye rapporten for 2010 ble lansert 13.oktober og du kan finne den på wwf.no. Fra nyhetsbildet: WWF vil ha ny klimalov Uten en ny klimalov blir regjeringens tiltaksliste Klimakur bare et slag i luften, sier WWFs generalsekretær Rasmus Hansson. I Norge har vi nå 20 års erfaring med lister over klimatiltak som ikke blir gjennomført. Klimakur er enda en slik liste. Hvis vi nå ikke begynner å gjennomføre reelle klimakutt i Norge, men nøyer oss med å fortsette å diskutere ønskelistene våre, vil den rødgrønne regjeringens klimapolitikk være mislykket, sier Rasmus Hansson til wwf.no. - Det vi trenger nå er et nytt styringsverktøy som sikrer at klimatiltakene blir gjennomført. I Norge er det tradisjon for at Stortinget vedtar lover for å sikre at vi når overordnede samfunnsmål. Tiden er inne for en egen klimalov. Britene har gjort det WWF ber norske politikere se til Storbritannia, som nylig har innført en egen klimalov. Der er det nå lovestet at politiske vedtak som får store klimakonsekvenser, må være i overensstemmelse med den vedtatte, nasjonale klimapolitikken. Den britiske klimaloven er blant annet brukt til å stanse utbyggingen av en ekstra rullebane på Heathrow. Utslippene ville blitt for store, og de britiske politikerne måtte finne andre løsninger på transportutfordringene. Et slikt verktøy mangler vi i Norge. Senest i sommer ble klimapolitikken fullstendig slaktet av riksrevisor Jørgen Kosmo. Klimakur viser oss en gang til at det ikke er noen mangel på mulige klimatiltak. Det som mangler er gjennomføringsevnen. Vi tror det eneste som kan gi tilstrekkelig politisk styring og handlingsrom er en egen klimalov, sier Rasmus Hansson. Ny rapport: Om å bevare skogen for klimaet, naturen og menneskene Den aller største andelen av naturmangfold på jorda finnes i de tropiske skogene. Samtidig er skogene hjem for urbefolkninger og grunnlaget for deres livsopphold. Mange av skogene, som økosystemer, bidrar også i en enda større sammenheng, for skogene regulerer klimaet og spiller en viktig rolle for karbon- og vannsykluser i naturen. Siden naturressursene er helt gratis, er den materielle verdien av nedhogget skog blitt større enn verdien av levende skog. Omtrent 13 millioner hektar skog har allerede blitt ødelagt i år. Og avskoging og forringelse av skog, står for 12-20 prosent av alle menneskelige CO 2 -utslipp hvert år, forteller Frank Sperling, seniorrådgiver i WWF Norge. Etter hvert som virkningene av klimaforandringene stadig kommer mer til syne, haster det også desto mer med å begrense den globale oppvarmingen til et nivå som kan forvaltes av menneskene og av naturen selv i fremtiden. Derfor har etableringen av verktøyet for å redusere utslipp fra avskoging og forringelse av skog (Reducing Emissions from Deforestation and Degradation: REDD+) fått stor oppmerksomhet innad miljøene som arbeider med internasjonale klimaforhandlinger. - REDD+ har som mål å utvikle retningslinjer og strukturer for å stoppe og reversere skogtapet. Som et resultat vil karbonet, som lagres naturlig i trær, bli en slags bonus, sier Sperling. En velfungerende REDD-struktur har potensial til å få ned nivået av drivhusgasser, samtidig som den vil gi viktige miljø- og utviklingsmessige gevinster. Norske myndigheter har bidratt med betydelige ressurser til å fremme REDD+ og bevare regnskog. Fremdeles står man overfor flere praktiske utfordringer, som å sikre at gevinstene som resultat av å la være å kutte skogen kommer folk til gode lokalt, slik at lokalbefolkningene settes i stand til selv å forvalte sine egne naturressurser på en bærekraftig måte. Community Based Natural Resource Management (CBNRM) er et program som fokuserer på å styrke lokalsamfunn slik at disse tar kunnskapsbaserte avgjørelser rundt bruken av sine egne naturressurser. WWFs CBNRM-prosjekter har, særlig i det sørlige Afrika, hjulpet til med å verne om økosystemer og arter, samtidig som de ivaretar lokalbefolkningenes levebrød. Lærdom fra CBNRM kan tas videre til også å gjelde for lokal medbestemmelse innenfor rammene av REDD+, hvilket igjen kan sørge for at REDD+ virkelig gagner til både klimaet, naturen og menneskene. I oktober kom en ny rapport hvor du kan lese mer om WWFs arbeid med REDD+ og CBNRM: Sperling, F. and M. de Kock (2010). Protecting Forests for the Benefit of Climate, Nature and People: Integrating lessons from Community-based Natural Resource Management (CBNRM) into Reducing Emissions from Deforestation and Degradation (REDD+). WWF Norway Report. Oslo. 4
Her er WWFs nye styre som ble valgt på Landsmøtet 2010. Fra venstre: Ina Toften, Anne Carine Tanum, Maria Sviland, styreleder Ylva Lindberg, Anne-Beth Skrede, Sverre Johan Rostoft, Trine Lie Larsen og Cecilie Mauritzen. Nestleder Erik Steineger var ikke tilstede da bildet ble tatt. Landsmøtet 2010 Tirsdag 28. september ble det avholdt landsmøte i WWFs lokaler i Kristian Augusts gate. Landsmøtet besto først av en faglig del hvor deltakerne fikk en kort innføring i noen av WWF Norges fokusområder. Rådgiver og biolog Mali Hole Skogen var først ut, med en introduksjon til WWFs havprogram. Hun fortalte om det særlige fokuset på petroleumsfrie områder i Lofoten og Vesterålen, under mottoet: «Noen steder er naturen mer verdt enn olje». Ingeborg Wessel Finstad, også hun biolog og rådgiver i WWF, introduserte WWFs naturmangfoldprogram. Hun kunne fortelle om utfordringer knyttet til en natur i stadig endring, erfaringer fra Naturmangfoldåret 2010 og om hvordan WWF jobber for at arbeid mot artstap må ha like høy prioritet som arbeidet mot klimaendringene. Wessel Finstad kunne fortelle at en viktig seier å notere seg siden forrige landsmøte, er den nye Naturmangfoldloven som kom i 2009, etter press fra blant andre WWF. Arild Skedsmo, leder for klima- og energiprogrammet, fortalte om WWFs arbeid med å få ned klimagassutslippene både nasjonalt og internasjonalt. WWF jobber med å stanse avskoging internasjonalt og har prosjekter gående i blant annet Afrika og Kina. Nasjonalt fokuseres det på å få til en ny klimalov, eksempelvis slik den man har fått til i England. WWF-Norge har omfattende miljø- og utviklingsprosjekter i Asia, Øst-Europa, Sør-Amerika og Afrika; i alt 32 prosjekter i 18 land. Rådgiver Paolo Tibaldeschi er ansatt internasjonal avdeling og holdt et innlegg der han fortalte litt om hvorfor dette arbeidet blir stadig viktigere, og hvordan WWFs motto: «Saving nature with people» gjennomføres i praksis. Styret valgt Under den formelle delen av landsmøtet var Elin Enge møteleder. En av landsmøtets viktigste oppgaver er å vedta WWFs hovedstrategi for perioden 2011-2012. Strategien beskriver WWF-Norges hovedmål for de neste to årene og hvordan vi skal arbeide for å nå disse målene. Etter at strategien var vedtatt, ble det nye styret ble valgt, med Ylva Lindberg som gjenvalgt styreleder. Tre nye styremedlemmer ble også valgt: Trine Lie Larsen, Sverre Johan Rostoft og Anne-Beth Skrede. En vedtatt vedtektsendring omgjorde styrets sammensetning fra syv medlemmer og tre varamedlemmer, til nå å bestå av ni faste medlemmer. Styret består, i tillegg til de overnevnte medlemmene, av: nestleder Erik Steineger, Anne Carine Tanum, Cecilie Mauritzen, Maria Sviland og de ansattes representant Ina Toften. Generalsekretær Rasmus Hansson takket Arild Moe for innsatsen etter seks år i styret. Christian Sibbern ble også behørig takket, etter mange år med forskjellige verv i WWF, nå sist som frittstående landsmøterepresentant siden 2006. Peter Johan Schei, direktør for Fridtjof Nansens Institutt, ble valgt til å etterfølge ham. De seks andre, frittstående representantene ble gjenvalgt for den nye perioden: Jostein Gaarder, Elin Enge, Dag O. Hessen, Bente Thomassen, Inger Johanne Holmeide og Pål Prestrud. DNT og SABIMA fikk følge av CARE som organisasjonsrepresentanter i WWFs landsmøte. I tillegg består landsmøtet av seks medlemsrepresentanter; Astrid Solhaug, Christian Brun Løkkeberg, Elin Lunde, Jan-Erik Timm, Marte Sendstad og Roy Erling Wraanes. Du kan lese mer om WWFs landsmøte på wwf.no/landsmote. 5
Kongekrabben: da I ly av mørketiden, nordlyset og det næringsrike subarktiske grunnehavet i nord, har det foregått en stille, rød invasjon. Virkningene av kongekrabbens innmarsj har for alvor begynt å vise seg. Tekst: Mali Hole Skogen 6
gens røde armé Murmansk er verdens største by nord for Polarsirkelen. Takket være golfstrømmen er Murmansk også den eneste byen i Russland med isfrie havner ut mot Barentshavet hele året, og har vært russernes strategiske utgangspunkt for handel og transport med Atlanterhavet siden byen ble grunnlagt i 1916. Murman er det gammelrussiske ordet for nordmann, og det er neppe tilfeldig siden Murmansk ligger bare 10 mil fra grensen til Norge. Grensen, som under Den kalde krigen markerte skillet mellom Warszawa-pakten og NATO, åpner i dag for utveksling av kulturliv, utdanning, miljøsamarbeid og handel mellom to, gode naboland. Men ikke alt som beveger seg over grensen er like synlig, kontrollert og til gjensidig utbytte. Russernes forsøk med å sette ut den røde kongekrabben (Paralithodes camchatica), kamsjatkakrabben eller russerkrabben, om du vil, begynte nettopp i Murmansk allerede på 1930-tallet. Etter år med mislykkede forsøk, etablerte den seg omsider i Barentshavet på 60-tallet. Derfra hadde bestanden en eksplosjonsartet vekst i perioden frem til 1990. I Norge ble den første kongekrabben tatt i Varangerfjorden i januar 1977. Den hadde da marsjert hele 150 km fra utslippstedet i Russland på bare få år - og invasjonen var i gang. I dag beveger krabbens utvikling seg stadig lenger sørover i et urovekkende tempo. Når kongekrabben har spredt seg vestover langs Finnmarkskysten, har den først etablert seg innerst i de store fjordene, for så å bli vanlig i de ytre delene. Men i tillegg til fjordene, har krabben spredd seg utover i havet. I dag har man kongekrabber også på Spitsbergen og i Lofoten. Krabber med toget Ideen med å skulle flytte krabben kom med gullrushet i krabbefisket russerne opplevde på østkysten. Der hadde krabben lenge vært en gullgruve for fiskerne langs kysten, men ikke for å brødfø eget marked, til det var den for dyr. Inntektene kom fra japanerne som var, og fremdeles er, verdens største importør av kongekrabbe. Kongekrabben er populær julemat i Japan. Biologen og professoren Yuri Orlov var ansatt i Den sentrale produksjons- og akklimatiseringsstasjonen i det sovjetiske fiskeridepartementet da han fikk oppgaven med å lede forsøkene på å transportere kongekrabben fra krabbens naturlige tilholdssted, langs Russlands østkyst, til Murmansk. De første forsøkene på å transportere krabben over det iskalde Sibir-platået, en naturlig barriere for krabbens utbredelse vestover, hadde som nevnt startet allerede på 30- tallet. Men det var først da Yuri Orlovs studier ble iverksatt, at krabben holdt seg i live under transporten. I artiklene Orlov publiserte etter suksessen med å spre krabben, kan vi lese hvordan de i 1961 rett og slett satt mer en 5000 krabber på Den transibirske jernbanen. Ved første overfart døde imidlertid alle sammen, unntatt 13. Etter denne fiaskoen valgte Orlov systematisk ut de sterkeste individene og transporterte dem i spesialbygde trykktanker. Trykket i tankene ble justert for å simulere trykket på havbunnen i krabbens naturlige habitat, på hele 4-500 meters dyp. Mangelen på oksygen under overfarten hadde vært hovedårsaken til at krabben ikke klarte seg helt fra Vladivostok til Murmansk, så tankene fikk innebygde pumpesystemer for å tilføre sirkulasjon i vannet. På denne måten ble tusenvis av krabber flyttet, i live. Orlov foretok totalt 30 krabbeturer i perioden 1961 til 1969. Totalt ble 2.000 hunnkrabber fulle av rogn, 1.000 hannkrabber og 10.000 krabbeyngel fraktet med toget og satt ut i Barentshavet. Ikke overraskende har Orlov mange ganger uttalt at han er stolt av dette, sitt livsverk. Han vet at mange russere og nordmenn i dag lever gode dager på inntekter fra krabbeindustrien. Selv har han angivelig bare spist krabben èn eneste gang, og det var på den russiske ambassaden i Oslo da han mottok en utnevnelse for sitt arbeid med krabbespredningsprosjektet. På plaketten han mottok, står det: «Very dear Professor Orlov, the Russian Committee of Fishing would like to thank you for your invaluable and devoted work concerning the transport and acclimatation of the Kamchatka crabs.» 7
FAKTA Kongekrabben er blant verdens største artropoder, den tilhører gruppen uekte krabber og er i nær slekt med den mer vanlige trollkrabben. De eldste individene er over 20 år gamle og krabben blir kjønnsmoden når den er rundt 7-9år og ryggskjoldet er større enn 110 mm. De største hunnene bærer rundt 500 000 egg i nesten et år, før de legges. Larvene lever fritt i vannmassene i 40 60 døgn før de bunnslår seg på grunt vann. Det første leveåret lever krabbene alene, men i det andre leveåret endrer de adferd og danner store grupper som vandrer ned på 20-50 meters dyp hvor de kan forekomme i enorme ansamlinger. På grunn av god tilgang på mat, årlige skallskifter og uten naturlige fi ender i økosystemet, vokser krabbene seg store. Voksne krabber kan komme opp i 10-12 kg og få et klospenn på hele halvannen meter. Høsten 2009 kartla Havforskningsinstituttet bestanden i Varanger-, Tana-, Lakse- og Porsangerfjorden. I tillegg ble områdene fra 26 o Ø til grensen mot Russland kartlagt. Bare i disse områdene ble det talt 3,7 millioner voksne krabber (med skallstørrelse på over 70 mm). Men dette tallet er svært usikkert, og det fryktes at den endelige bestanden er på mer enn 10 millioner voksne individer. Årets tall på bestandsstørrelsen blir lagt fram 15. november 2010. En sulten armé Observasjoner av kongekrabbens mageinnhold viser at den spiser det den kommer over der hvor det er tilgang på mat. Mageprøver viser at det er funnet byttedyr fra 177 forskjellige artsgrupper i magen på krabber, inkludert bunndyr, alger, fisk og andre skalldyr. I områdene hvor krabben er observert, er det dokumentert en betydelig nedgang i mengde dyr per kvadratmeter, i tillegg til en betydelig nedgang i antall arter. Organismer som lever på bløtbunn har ofte liten bevegelsesevne og klarer ikke flykte når krabbene passerer. Pigghuder, gravende børstemark og større muslinger synes å være sterkt redusert eller helt borte der krabben har vært. Noen steder ser bløtbunnen ut som en tom ørken etter å ha hatt besøk av krabbene og ofte lukter havbunnen som råtne egg, noe som kan tyde på oksygenmangel. Også fiskerne opplever problemer med den nye, røde armeen. For i tillegg til å ta for seg av fiskeegg og larver, gjør krabben betydelig skade på fiskeredskaper som garn og line, og påfører fiskeriene store økonomiske tap hvert år. Man har også store problemer med bifangst av kongekrabbe, særlig i de tradisjonelle garnfiskeriene i nord, der fiskerne trekker opp garn som er tomme for fisk og fulle av krabber. Mange fiskere i Finnmark har måttet slutte med det tradisjonelle garnfisket, og nå sier mange at de frykter at spredningen av kongekrabben langs kysten skal få langt alvorligere konsekvenser enn et oljeutslipp: krabben er for eksempel også en potensiell vektor for spredning av flere parasitter og sykdomsframkallende mikroorganismer, bl.a. er d bærer av Johanssonia arctica (en igle) som igjen er bærer en Trypanosoma-art. Det er også påvist en dødelig blodparasitt på krabbene som kan overføres til torskeyngel. Dette kan på sikt få store konsekvenser for den norskarktiske torskebestanden, en livsviktig ressurs for den nordnorske landsdelen. Forvaltningsutfordringen Det råder ingen tvil om at miljøskadene etter kongekrabben er dramatiske for livet på havbunnen. Hvilke effekter dette vil ha oppover i næringsnettet og for økosystemene er fremdeles usikkert, noe som gjør krabben til en utfordring for forvaltningen. Spredning av arter i nye miljø trenger ikke nødvendigvis å ha noen betydning eller effekt på det nye miljøets flora og fauna. Men kjente spredningseksempler har vist store skadevirkninger for økosystemet, rokkeringer i næringsnett og trofiske nivåer, som igjen har medført store økonomiske tap for lokalsamfunn og industri. Innførte arter kan opptre invaderende og uberegnelig i nye miljøer, nettopp fordi deres adferd i det nye økosystemet er ukjent og derfor uberegnelig. God forvaltning av fremmede arter som sprer seg er derfor vanskelig, og ofte til og med umulig. Kongekrabben er nettopp en slik forvaltningsmessig utfordring ettersom den både er en introdusert art, en fremmed art og en kommersielt lønnsom art. Til tross for ødeleggelsene av havbunnen og den potensielle trusselen den utgjør for fiskeriene, gir krabbefisket gode penger for krabbefiskerne. Fjorårets krabbefiske hadde en førstehåndsomsetning på 126 mill. kr. Det er uten tvil et viktig fiskeri og derfor er det en målsettning for krabbefiskerne å opprettholde en beskatningsdyktig bestand for framtidig fiske. Tidligere ble bestanden av kongekrabbe i Barentshavet forvaltet gjennom forhandlinger i den norsk-russiske fiskerikommisjonen som forvalter fellesbestandene Norge har med Russland, og som i dag omfatter nordøst-arktisk torsk (skrei), nordøst-arktisk hyse og lodde. I 2007 ble imidlertid Norge og Russland enige om å forvalte kongekrabbebestanden hver for seg i sine respektive økonomiske soner. En ny forvaltningsplan for norsk sone ble innført i juni 2008. Planen innebærer en bærekraftig forvaltning av krabben i et avgrenset område i Øst-Finnmark. Her er fisket er regulert med både total- og fartøykvoter. Utenfor dette området er det et fritt fiske, med en hovedmålsetning om å holde krabbebestanden så liten som mulig. I regjeringens St.meld. nr. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe, står det: «I størst mulig grad å begrense en videre spredning av kongekrabbe i norske havområder, og sikre en lavest mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt fangstområde.» Motstridende politiske signaler Til tross for regjeringens uttalte hensikt om å sikre en lav kongekrabbestand, viser praksis til det motsatte. WWF har i flere år arbeidet for at forvaltning av kongekrabben ikke skal skje på naturmangfoldets vegne, og har sendt mange innspill til de politiske prosessene. Allerede i 2002 sendte WWF en bekymringsmelding til den internasjonale biomangfoldkommisjonen CDB om Norges manglende vilje til å fiske ned kongekrabben. Da det i år ble anbefalt stopp i krabbefiske, er det i strid mot all fagkunnskap og WWF sendte derfor på nytt et brev til CDB i april i år med henvisning til hvordan den norske forvaltingen bryter med våre internasjonale forpliktelser. Norge er forpliktet etter Biomangfoldkonvensjonen, som Norge var pådriver for å få etablert, og konvensjonens tilslutningsparter møtes i Japan i oktober i år. Det er ytterst pinlig for Norge å ha dette i bagasjen, i strid med CBDs intensjon og forpliktelser, og dessuten stikk i strid med det nye lovverket Stortinget nettopp har vedtatt. Kongekrabben er en introdusert art som om mulig skal utryddes fordi den skader naturen. Den skal ikke forvaltes som en ressurs. 8
WWF mener: Kongekrabben hører ikke naturlig til langs kysten i Nord-Norge, den utgjør en trussel for det biologiske mangfoldet, fi skerier og fi skeriredskaper og den reduserer verdien av det kommersielle fi sket på andre bestander. Derfor skal fi sket på kongekrabben langs norskekysten være fritt. Det må avsettes ti millioner kroner til systematisk nedfi ske av kongekrabben for å redusere videre spredning. Kvotene i Øst-Finnmark må økes kraftig eller som absolutt minimum settes på samme nivå som 2009. Det må settes inn betydelige forskningsressurser på kartlegging og overvåkning av krabbens spredning for å få sikre bestandsestimater som grunnlag for videre forvaltning. Et estimat kun basert på tallet krabber med ryggskjold på 70mm er ikke tilstrekkelig for å få oversikt over bestanden. Turistfisket må unntas kvoteordningen, slik at kongekrabbeturisme kan utvikles sterkere som næring. Fisketurisme er blitt en viktig del av det norske reiselivsmarkedet, og har et betydelig vekstpotensial med store muligheter for næringsutvikling og nye arbeidsplasser langs kysten. Antallet turister som kommer til Norge i forbindelse med fi ske er anslått til mellom 250 000-300 000, og det er registrert nærmere 1 000 reiselivsbedrifter og anlegg relatert til fi sketurisme og kystkultur. Økt fritids- og turistfi ske på kongekrabbe vil være bra både for turisme, økt sysselsetting i regionen og som spredningsreduserende tiltak. Det bør være fri fangst i hele Porsangerfjorden. Havforskningsinstituttet har påpekt at kongekrabben er godt etablert langt inn i fjorden, og denne delen av fjorden er også foreslått som marint verneområde i forbindelse med marin verneplan. Artene her må derfor vernes mot påvirkning fra kongekrabben. Krabbenes reiserute. «Ikke alt som beveger seg over grensen er like synlig, kontrollert og til gjensidig utbytte» 9
E/S ORCELLE REPRESENTS WWL S AMBITION FOR A ZERO EMISSIONS VESSEL Zero ambition From low emissions to no emissions Delivering factory to dealer solutions for our customers has an impact on the environment. As a leader in our industry, we are committed to finding ways to reduce emissions to air, sea and land. Our performance is already significantly ahead of government regulations. E/S Orcelle represents our ambition for a zero emissions vessel, harnessing the power of the sun, the wind and the ocean. When it comes to environmental impact, zero is the WWL ambition. To find out more, visit our website at: www.2wglobal.com
En del av din hverdag I over 50 år har nordmenn funnet Elopak s kartonger på frokostbordet. I 2008 produserte vi over 12 milliarder kartonger verden over. Vi jobber i hele verdikjeden fra skog til gjenvinning for å sikre bærekraftig utvikling og trygge matvarer. Elopak s emballasjesystemer produserer kartonger fra fornybare ressurser. WWF og Elopak samabeider for å sikre bærekraftig skogbruk, klimagassreduksjon og biologisk mangfold. Mindre CO 2 utslipp for mer bærekraft og miljø www.elopak.com
Kaukasus er herjet av krig og dype konflikter. Men miljøproblemene kjenner ingen grenser og WWFs miljøprosjekter i området er med på å bygge broer. Naturvern for fred i Tekst: Henrik Pryser Libell Foto: Thomas Haugersveen 12 Vi savner aserbajdsjanerne i nabolandsbyene. Vi hadde mye selskap i dem, forteller Tatjik Vagdasaryan, ordføreren i den lille landsbyen Nerkin Hand i Shikahoghh-reservatet i det sørlige Armenia. Naturreservatet grenser til enklaven Nagorno Karabakh. Det var kampen om denne enklaven som kastet Armenia og Aserbajdsjan ut i en blodig borgerkrig som varte fra 1988 til 1994. Krigen kostet over 30 000 liv, og siden begge parter drev etnisk rensning, lever 300 000 armenere fra Aserbajdsjan i dag som flyktninger i Armenia, og hele 800 000 aserbajdsjanere fra Armenia er flyktninger i Aserbajdsjan. Også i Nerkin Hand var det falne. Det første angrepet kom om morgenen. Seks menn i landsbyen ble drept. De andre klarte å rømme til venner og bekjente. Vi mistet alt vi eide. Husene du ser her i dag er gjenoppbygget etter krigen, forteller Vagdasaryan. Etter åtte måneder hadde armensk milits og den armenske hæren tatt tilbake kontrollen over landsbyen og Nerkin Hands innbyggere kunne komme hjem. Det kunne derimot ikke de aserbajdsjanske innbyggerne i nabolandsbyene. Der står husene fortsatt tomme. Uvennskap Forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan har aldri blitt riktig bra etter Karabakh-krigen. Det samme gjelder for flere nabostatsforhold i Kaukasus. Mellom Tyrkia og Armenia har grensen vært stengt i tjue år. Georgia har aldri akseptert utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia, og det førte til krig mellom Russland og Georgia i 2008. Andre steder skaper ulike religioner klare skiller, blant annet mellom kristne og muslimske landsbyer på grensene Georgia-Aserbajdsjan, Armenia- Iran, og Armenia-Tyrkia, og også inne i det russiske Kaukasus. Konfliktene medfører at de fleste politikkområdene i Kaukasus er tydelig merket av hvor statsgrensene går. Grenseløst naturvern De eneste som ikke bryr seg med konflikter og statsgrenser, er miljøproblemene. Derfor er også Kaukasuslandenes samarbeid om
Kaukasus For de armenske skogvokterne er kikkerten et viktig redskap. WWF i Kaukasus WWF har hatt et eget kontor i Georgia siden 1992. I 2002 ble området som var underlagt WWFs kontor i Tbilisi oppgradert til WWF Kaukasus og utvidet med fi lialer i Armenia og Aserbajdsjan. I 2003 tok WWF initiativ til et tverrfaglig og bilateralt samarbeid om en forvaltningsplan for å bevare det biologiske mangfoldet i Kaukasus. Det første møtet ble holdt i 2004 og forvaltningsplanen lå klar i 2006. Bak planen sto et råd bestående av samfunnsøkonomer, geografer, biologer, økologer, hydrologer og naturforvaltere. Sammen identifiserte de ni prioriterte soner og korridorer som er livsnødvendige for å bevare områdets unike naturmangfold 13
miljøvern et av få politiske områder som faktisk bringer dem sammen. Naturmangfoldrådet i Kaukasus er et eksempel på at forvaltning av økosystemer bidrar til at selv land i konflikt klarer å samarbeide, sier Demmelash Mengistu i WWF Norge, prosjektkoordinator for Kaukasus-programmene. Han forteller at naturmangfoldrådet ble drevet frem av miljøvernorganisasjoner og miljøverndepartementene i de ulike landene, og at det samler de beste forskerne fra Russland, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Tyrkia og Iran. Gjennom samarbeidet har forskerne definert hvilke naturområder som må vernes, uavhengig av hvor grensene går. De har identifisert kjerneområder og biologiske korridorer med det mål å produsere en statsovergripende forvaltningsplan for økosystemet Kaukasus. For Kaukasus, som huser seks stater, er rangert blant verdens 25 mest naturmangfoldige regioner. Her lever over 7000 arter, blant dem kongeørn, kaukasisk leopard, kaukasisk salamander, svartorrfugl, kongehøne og afghansk furu. Bygging av miljøbroer Leder i WWF Armenia, Karen Manvelyan, forteller at det grenseoverskridende samarbeidet er et av de aller viktigste arbeidsmålene for WWF lokalt. Det er veldig vanskelig å få til i en region som Kaukasus, men vi har klart å etablere prosjekter både på den georgiske og den iranske grensen. Vi samarbeider med georgierne om et felles parkområde mellom den armenske nasjonalparken Lake Arpi på vår side, og nasjonalparken Javakheti på georgisk side. Det vil bli den aller første grenseoverskridende nasjonalparken i Kaukasus, forteller han til Verdens Natur. Vi samarbeider også med våre iranske kollegaer om bevaring av den kaukasiske leoparden. Vi har dessverre ingen direkte samarbeid med Aserbajdsjan ennå, men politisk sett ville det være nyttig om en slags fredspark mellom Armenia og Aserbajdsjan også kunne opprettes. Det finnes allerede naturreservater på begge sider, så det er bare politisk vilje som skal til for å trekke ut soldatene og overlate til skogvokterne å kontrollere faunaen i området i stedet, sier Manvelyan. En god start Også i Georgia har WWF lignende ønsker. Våre prosjekter er med på å styrke regionalt samarbeid, blant annet ved at lokale politikere fra begge sider av grensen møtes for å bli enige om felles naturvernprosjekter, sier Tamaz Gamkrelidze, leder i WWF Georgia. På denne måten blir lokalbefolkningene kjent med hverandre og med sine felles problemer, og med felles måter å løse problemene på. Et miljøprosjekt med tverrstatlig samarbeid kan ikke alene avgjøre konflikten, men at partene i konflikter har møttes og fått til avtaler, er et viktig bidrag til å søke fredlige løsninger i fremtiden. Skogsoldaten Under krigen mot Aserbajdsjan, var Ruben Mkrtchyan militsleder. I dag er det kampen for å bevare skogen som er skogvokterens krig - for å bevare freden. Norge er vakkert. Jeg har sett klippene i Finnmark, forteller Ruben Mkrtchyan. Verdens Natur møter ham i hovedkvarteret til skogvoktervesenet i Shikahogh -reservatet, som ligger sør i Armenia, nær grensen til Iran. Som tidligere soldat i sovjettidens nordhavsfl åte, har han tilbrakt mye tid nordpå uten å måtte gå til krig. Men da den blodige Nagorno-Karabakh krigen brøt ut mellom Armenia og Aserbajdsjan i 1988, måtte han gripe til våpen. Han ledet en armensk motstandsgruppe og hadde kommandoen over vel 30 menn. Krigen kostet ham hans eldste sønn. I dag er det heldigvis fred i Armenia. Ruben har gått tilbake til sitt sivile virke som direktør for Shikahogh-reservatet. Støtte fra WWF Norge har ikke bare bidratt til å bygge kontoret der vi møtes. I løpet av de siste tre årene har de økte midlene gjort Rubens skogvokterstyrke i stand til å utøve en mer effektiv patruljering i skogen det armenske miljøverndepartementet har bedt den om å passe på. Alternative muligheter Skogens verste fi ender er tjuvhogst, tjuvbeite og tjuvjakt. Takket være nye jeeper, tilgang på bensin, nye GPS-er og økt bemanning kan skogvokterne nå dekke et langt større område enn noen gang tidligere. Samtidig er bøtene for ulovlig hogst og overbeite skrudd opp til tusen dollar, en umulig sum for de fl este armenere. Men skogvokterne og WWF setter ikke bare hardt mot hardt. Med forbedringene og økte budsjetter, har de kunnet ta i bruk nye metoder for å oppnå best mulig skogsvern. Mye av tjuvhogsten og -jakten blir utført av folk fra områdets mange landsbyer, og årsaken er oftest fattigdom og mangel på alternative inntektskilder. Derfor har WWF Armenia startet med etablering av birøkt, dyrking av frukttrær og enkel, tilpasset økoturisme i fl ere av disse landsbyene. Slik avlastes behovet for å sanke ved i skogen eller høste mat av dyrebestandene, og samtidig gir man lokalbefolkningen valgmuligheter. 14
FAKTA Økosystemet Kaukasus Kaukasus deles av Russland, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Tyrkia og Iran. Området strekker seg over 580 000 kvadratkilometer. Kaukasus huser over 30 etniske folkeslag og ulike språk. Området har det høyeste nivået av endemisk natur for sitt klima: Mer enn 6500 karplanter, hvorav 25 % er endemiske. 153 ulike pattedyr, hvorav 20 % er endemiske. 400 ulike fugletyper, fi re av disse er endemiske. 77 ulike reptiler, hvorav 33 endemiske. 14 amfi bietyper, 4 av disse er endemiske. 200 ulike fi skearter, hvorav 30 % er endemisk. 50 kaukasiske arter står på Den inter nasjonale naturvernuniones liste over truede arter, blant disse kaukasisk leopard, besoargeit, kaukasisk giftslange og kaukasushøne. Forvaltning for fremtiden Rubens arbeid handler ikke bare om å kjempe skogens krig. Han ordner også med freden. Da reiser han rundt til landsbyene i området og snakker med lokalbefolkningene om verdien av naturvern og om sammenhengen mellom naturvernet og deres egen hverdag. Takket være statusen han har som gammel krigshelt, får han gehør i de lokale landsbyrådene. For det er et upopulært budskap han kommer med: ikke hogg tømmer, ikke la dyra beite i reservatet og ikke skyt villsvin, rådyr, bjørn eller leopard. Skogen er inntektskilden vår. I sovjettiden hadde alle en jobb, men nå er vi tvunget til å leve av det lille vi kan, sa ordfører Tatjik Vagdasaryan i landsbyen Nerkin Hand til Rubens reservat, første gangen han forklarte dem om de nye reglene i skogen. Forbudene har vært tunge for oss, sier Vagdasaryan til Verdens Natur. Men da Ruben kom for å fortelle at vi måtte slutte å hente tømmer i skogen og slutte å bruke den til beite, så lyttet vi allikevel, fordi vi respekterer ham. Han fortalte at hvis vi kutter skogen, forsvinner jordsmonnet. Og hvis vi beiter den opp, gror skogen aldri tilbake. I dag har Nerkin Hand halvert husdyrstokken sin, og sluttet å hente tømmer i skogen. I stedet driver de med dyrking av frukt, birøkt, salg av baby-trær og økoturisme. Fremdeles hender det at tjuvjegere forsøker seg og Ruben Mkrtcyan forteller at han personlig har måttet avvæpne opptil fl ere menn, også etter å ha blitt skutt skremmeskudd mot. Men som gammel soldat har han ammunisjonen i orden: «Man må være sterk for å beskytte skogen» Ordfører Tatjik Vagdasaryan i Nerkin Hand hører på Ruben Mkrtchyan når han forteller om hvor viktig det er å ta vare på skogen. 15
Over hele kloden er natur truet; av miljøgifter og skograsering, av overfiske, klimaendringer og mye annet. Mange steder er naturødeleggelsene en direkte årsak til sykdom, fattigdom og død. En testamentarisk gave til WWF hjelper oss med å ta vare på naturen som vi er så glade i. Foto: Arne Nevra Kontakt oss gjerne på: WWF-Norge Tlf: 22 03 65 00 kbergwitzlarsen@wwf.no wwf.no Fremtiden trenger mindre fossil energi. Derfor utvikler vi saltkraft på Hurum. DDB OSLO KF20 Foto: Petrus Olsson De europeiske landene har nå satt seg høye mål om å redusere sin avhengighet av fossil energi. Det er gode nyheter for Norge, fordi vi er et av de landene i verden som har lengst erfaring med å produsere fornybar kraft. Statkraft har i over 100 år produsert ren vannkraft, og i dag er saltkraft en ny og spennende mulighet. Saltkraftverk utnytter trykkforskjellen mellom ferskvann og saltvann til å produsere strøm, og vi bygger nå verdens første prototype på Hurum i Buskerud. Prosjektet har allerede skapt stor interesse internasjonalt. Statkraft er i dag Europas største produsent av fornybar kraft, og siden verdens behov for ren energi bare blir større og større, ser vi ingen grunn til å stoppe der. Les mer om hvordan saltkraftverket virker på statkraft.no Det er mulig å se lyst på fremtiden.
Naturvernområdet Gorgany Gorgany naturvernområde ligger i de ukrainske Karpatene og er en del av et verneområdenettverk hvor WWF Norge og WWFs Danube/ Karpatene-program driver direkte prosjektarbeid med støtte fra Utenriksdepartementet. Verneområdet ble opprettet i 1996 og dekker 5344 hektar uberørt skog, med trær som kan være hele 53 meter høye og 160 cm i diameter. Gorgany huser 451 ulike karplanter, inkludert Ukrainas største bestand av sveitsisk pinjetre eller cembrafuru, en art som gror helt opp til alpetrelinjen. Gorgany har også mange virveldyr, inkludert 24 arter fra Ukrainas rødliste, blant dem endemiske arter som ildsalamanderen og karpatisk salamander. Dyrearter som bjørn, oter, svartstork, storfugl, slagugle, europeisk mink og mange andre arter lever også i naturvernområdet. Det tillates bare vitenskapelig «turisme» til området små grupper spesialister, studenter og skolebarn kan bevege seg på avgrensede naturstier. Forbudet mot masseturisme, sammen med områdets naturlig bratte og steinete omgivelser (steinete heter gorgany på ukrainsk derav naturvernområdets navn) er en av årsakene til området er blant de aller siste skogene i de ukrainske Karpatene som fremdeles regnes som uberørt. Likevel trues skogens mangfold av utvikling av infrastruktur i Ukraina. Det foreligger for eksempel planer om å utvide skianlegget Bukovel, som ligger på grensen til naturvernområdet, med mer enn 60 skiheiser, 400 km skiløyper og muligheten til å ta imot 15 millioner skiturister i året. En vei som skal forbinde skianleggets ulike deler, er planlagt tvers gjennom Gorgany. Veiplanene ble kraftig imøtegått av verneområdets vitenskapelige råd og som et resultat ble verneområdetsdirektør, Vasyl Kislyak, en uvanlig engasjert forsvarer av Gorgany og naturvern generelt, sparket fra sin stilling og saksøkt av ukrainske myndigheter. WWF betaler for Kislyaks forsvarsadvokat og håper han vinner saken slik at han kan få sin stilling tilbake. Zanete Andersone-Lilley Rådgiver i WWF Norge I hvert nummer av Verdens Natur presenterer vi et naturvernområde hvor WWF er aktiv samarbeidspartner. Hubro (Bubo bubo) Hubroen er Europas største ugle, med sine 2-4 kg og drøye 1,5 meter i vingespenn. Samtidig er den også en av de mest truede fugleartene våre; den er klassifi sert som sterkt truet på Artsdatabankens rødliste over truede arter. Siden Norge huser en stor del av den skandinaviske hubrobestanden, har vi også et spesielt ansvar for bærekraftig forvaltning av arten. Samtidig er hubroen omfattet av fl ere internasjonale konvensjoner og den inngår i EUs fugledirektiv. Hubroen burde, med andre ord, være en høyt prioritert art både i Norge og internasjonalt. Hubroen ble fredet i Norge i 1971. Myndighetene har dessuten laget en egen handlingsplan som skal bidra til å sikre Art i fare arten. Men til tross for dette; hubrobestanden i Norge er i sterk tilbakegang. Manglende kunnskap om hekkelokaliteter og manglende hensyn til hubroen i inngrepsaker, er viktige årsaker til artens tilbakegang. Men det fi nnes lyspunkter! WWF klagde på reguleringsvedtaket av en foreslått trasé for riksvei 714 på Hitra som ville ligge nær en viktig hekkeplass for hubro. WWF sendte også en bekymringsmelding til Miljøverndepartementet om saken. Og i sommer sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim nei til den planlagte veien på Hitra. En viktig hekkeplass kan nå fortsatt produsere små hubrounger og bidra til at en sårbar bestand kan ta seg opp igjen. 17
Costa Rica: Da Christofer Columbus gikk i land i Puerto Límon i 1502, ble han møtt av gullpyntede indianere. Han døpte landet Costa Rica, Den rike kyst. Det Columbus ikke visste var at indianerne hadde fått gullet av naboene sine i sør. Tekst og foto: Maria Waag Costa Rica ble aldri den gullnasjonen koloniherrene hadde drømt om. Likevel er Costa Rica et land for sitt navn også i dag, men istedenfor å være ettertraktet for eventuelt gull, er landet blitt kjent for sin uvanlig rike natur. Costa Rica er nemlig det landet i verden som har størst tetthet av biologisk mangfold pr. km². Norge er mer enn syv ganger så stort som Costa Rica. Enda har det lille landet i Mellom-Amerika nesten 12 ganger større naturmangfold enn det Norge kan vise til. Selv om Costa Rica er mindre i areal enn Finnmark fylke, bidrar landet og landets over en halv million arter - med hele fire prosent av det totale naturmangfoldet som finnes på hele kloden. Naturlige fordeler Grunnen til denne biologiske rikdommen er Costa Ricas geografiske plassering og unike topologi. En vulkansk fjellkjede midt i det smale landet er et resultat av at to kontinentalplater kolliderer her, og det skaper store og fordelaktige høydeforskjeller i landskapet. Rett over Costa Rica møtes de to store passatvindene Nordøstpassaten og Sørvestpassaten og danner lavtrykksonen Det ekvatoriale stillebeltet. Dette beltet beveger seg opp og ned i forhold til Ekvator i løpet 18
FAKTA COSTA RICA Offisielt navn: República de Costa Rica Innbyggertall: 4 516 200 (2010) Hovedstad: San José Offisielt/offisielle språk: Spansk Religion: Katolsk kristendom Nasjonaldag: 15. september Statsoverhode: Laura Chinchilla. rik på natur av året og skaper distinkte regntider og tørketider i de landene som berøres. Og fordi Costa Rica er utstyrt med kyst mot to verdenshav, Stillehavet og Det karibiske hav, som har hver sin lokale påvirkning på klimaet, har de kystnære områdene på østsiden og vestsiden av fjellkjederyggen igjen forskjellig natur. Stillehavssiden har karakteristisk tørketid fra desember til mai og regntid fra juni til november, mens den karibiske kysten har nedbør hele året. Til sammen bidrar alle disse naturlige forholdene til at Costa Rica har fabelaktig stor og variert natur og et enormt antall økosystemer komprimert på et lite område. Som et bindeledd mellom det nordlige og sørlige Amerika, former landet dessuten en passasje som arter er nødt til å passere dersom de vil bevege seg mellom nord og sør. Dette, kombinert med at landet har store områder med tropisk regnskog, bidrar til en unik variasjon av planter og dyrearter. Fragmentert land Etter en dyster avskogningsepoke fra 1940-1970, ble det opprettet et nasjonalparksystem i Costa Rica rundt 1970. Tidligere hadde staten subsidiert felling av trær for etablering av jordbruksområder, men dette ble det da slutt på. I dag er befolkningen på Costa Rica svært opptatt av å ta vare på naturskatter landet besitter, med hele 25 % av landet under en eller annen form for beskyttelse som nasjonalparker, natur- og viltreservater og biologiske forskningsreservater. Men Costa Ricas korte vernehistorie er likevel ikke helt rosenrød. Alle verneområdene ligger nemlig svært spredt og avgrenset, 19
«Det er ikke hensiktsmessig å lokke med gull uten grønne skoger.» FAKTA Korallrevene utgjør bare 0,2 % av verdenshavene, men allikevel fi nnes hele 25 % av alt biologisk mangfold i havet i disse økosystemene. Revbyggende koraller lever i et symbiotisk forhold med dinofl agellat-algen Zooxanthellae. Denne algen lever beskyttet inne i polyppene til korallene og driver fotosyntese Korallrev er sårbare økosystemer slik at de forsyner korallene med sukker. Korallene er helt avhengige av dette mutualistiske relasjonen med Zooxanthellae for å overleve og å reprodusere, men dessverre er forholdet også svært følsomt for endringer i miljøet. Derfor kan alle verdens korallrev være borte innen 100 år på grunn av menneskelig aktivitet. ofte med «hav» av jorder mellom. En slik fragmentering av skog er et enormt problem, spesielt for store territorielle dyr, som for eksempel jaguaren. Myndighetene jobber derfor i dag med å få etablert korridorer mellom skogsøyene. Folkelig engasjement Kanskje like særegent som Costa Ricas unike naturmangfold, er at folk flest er engasjerte i naturvern. Det skal ikke mye til før gatene i hovedstaden fylles av demonstranter. Kanskje det er fordi vi er latinere, smiler Sylvia Marin, leder for klimaprogrammet til WWF i Latin- Amerika og Karibia. Uansett bakgrunn; det er ingen tvil om at folket i Costa Rica forstår viktigheten av de unike naturområdene sine. Da det ble funnet gull i Corcovado, den mest naturmangfoldsintense nasjonalparken i landet, var protestene kolossale fra alle hold. Politikerne så Costa Ricas potensial som gullnasjon igjen, og ønsket å endre nasjonalparkstatusen til noe som juridisk kunne åpne for inngrep. De måtte imidlertid raskt skrinlegge inngrepsplanene da San José kokte over av demonstranter. Sylvia gisper litt når hun får høre om diskusjon rundt Lofoten og Vesterålen. At ingen nordmenn har tatt til gatene i protest mot slike mulige inngrep i naturperler. Det må være rart, men Costa Rica har vel et annet syn på det å demonstrere, det oppleves ikke som spesielt radikalt, derimot er det noe alle kan være med på. Og vi har vunnet utallige naturkamper på denne måten, så vi vet at det virker, sier hun. Mektige gruveselskaper har fremdeles ikke gitt opp planene om gullgruver i flere av landets beskyttede skoger, og bruker mye penger på å markedsføre og grønnvaske planene overfor lokalbefolkningen. Ikke ulikt oljeselskapene her hjemme, lokkes det med arbeidsplasser og utvikling. Men enn så lenge står lokalbefolkningen imot. Det er ikke hensiktsmessig å lokke med gull uten grønne skoger. Økoturismens janusansikt Costa Rica har, med sitt naturmangfold, hatt en stor fordel og blitt ledende i verden på økoturisme. Men økonomien er rammet også der, og nå har myndighetene snudd og blitt overbevist om at store, såkalte «all inclusive-hoteller» vil være en nødvendighet hvis Costa Rica skal beholde og også øke tilstrømmingen av turister. Derfor gis gigantiske hoteller tillatelse til å bygge i større grad nær naturperler, noe som for eksempel har ødelagt flere korallrev langs kysten. Sonia Gamboa, professor i marinbiologi ved universitetet i Costa Rica, forteller at de overvåker et enormt korallrev under en klippe hvor en av de store hotellkjedene sprengte en platting for å bygge et monsteranlegg. På grunn av byggsedimenter som rant ut i vannet under byggingen og dekket til korallene, ble korallene gradvis kvalt. Da hotellet sto ferdig, var hele korallrevet dødt. Tror du ikke heller at et levende korallrev ville vært en god til- 20